b) Tilmun og Moria-fjellet: to hellige plasser

Den nye romfartsbasen skulle som nevnt legges på den harde og flate sentral­sletten på Sinai-halvøya. Dette kommer vi tilbake til i omtalen av kong Gilgamesh, som håpet på å bli udødelig hvis han bare fant frem til Tilmun, og derfra fikk reise med rakett til gudenes hjemplanet. Enlils mellomste sønn Nannar ble på et senere tidspunkt gjort til sjef for romfartsbasen. Hans akkadiske navn Sin (”Månen”) ga senere den geografiske regionen dets navn, Sinai-halvøyen. På arabisk var Sins navne­tittel al-Ilah (al = -en; ilah = gud): "guden", hvilket ble forkortet til Allah. Sin/Allah-kulten ble den domi­nerende religionen i Arabia, og Mekka ble bygd til hans ære. Profeten Muhammed vokste selv opp med denne religionen; det er derfor han ikke trengte å introdusere Allah for leserne av Koranen. 

Sin/Allah til høyre

Det nye kontrollsenteret ble lagt til Moria-fjellet, et forblåst høydedrag ute i ødemarken. Dette stedet ble kun valgt fordi det lå midt i innflyvningsruten til Tilmun. Et kunstig høydeplatå ble bygd rundt en ca. 13 x 16 meter høy klippestein med avflatet topp. Toppen av platået ble gjort til en enorm plattform, der toppen av klippesteinen utgjør en svak forhøyning. Denne steinen har ett eller flere hulrom på mannshøyde lengre nede som kan ha vært til beskyttelse av meget verdifullt utstyr. Under plattformen inne i høydeplatået er det fullt av korridorer og tunneler som kretser rundt steinen.

At dette høyde­platået ikke ble bygd med menneskelig teknologi røpes av bl.a. fire kjempe­monolitter som ligger langs ”the western wall tunnel”. Den minste av de fire monolittene veier 90 tonn. Den største av dem, som har fått navnet ”The Master Course”, er 12 meter lang og veier 600 tonn. Selv dagens største kraner kan ikke løfte et slikt monster. Det kunstige høydeplatået, plattformen og megalittene kan bare sammen­lignes med ett byggverk i Det nære Østen, nemlig Baalbek, og bygg­herrene må ha vært de samme.

Byggherrene hadde nok aldri gjettet at det kunstige høydeplatået og klippe­steinen 10.000 år senere skulle bli dyrket som en stor Helligdom av tre forskjel­lige religioner, og at inntil høydeplatået ville en by bli bygget som ville bli ansett som Verdens navle og som den helligste by på Jorden. For dette stedet er ugjestmildt, goldt og karrig. Stedet mangler vann, det har ingen natur­ressurser å skryte av, og da byen ble bygget lå det fjernt fra handelsveiene.

Byen kjenner vi idag som Jerusalem; det kunstige høydeplatået kalles Tempel­fjellet; platt­formen kalles Tempelplassen; og klippesteinen er på engelsk kjent som The Sacred Rock og på arabisk som as-Sakhra (”Fundamentsteinen”). I årene 687-91 et. bygde muslimene Klippemoskéen (som ikke er en moské) over klippe­steinen. Den gyldne kuppelen, som opprinnelig skal ha vært i rent gull, er hentet fra Baalbek!

Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Jerusalem og Klippemoskéen i 1997. Sitchin (2004, kap. 13-15) forteller bl.a. om hvordan han i Klippe­moskéen bestakk en av vaktene for å kunne gå ned i det øverste av klippesteinens kunstige hulrom. Han ville undersøke om paktkisten tidligere kunne ha blitt gjemt der. I et senere kapittel kommer vi tilbake til hvorfor Tempelfjellet har blitt et så hellig sted for jøder, kristne og muslimer. Ingen av dem har den minste idé om hvem som opprinnelig bygde Tempelfjellet, og hva dets opprinnelige funksjon var.

Yahweh må ha vært svært glad i plattformen og klippesteinen, for det var hér han ba Abraham om å ofre sin sønn, og det var hér Jakob drømte om eller fikk en virkelig himmelfartstur, og det var denne plassen Yahweh befalte kong David å kjøpe slik at hans sønn Salomo kunne sette opp et tempel. Plattformen ble ikke mindre hellig ved at ifølge islamsk tradisjon skal engelen Gabriel ha ført Muhammed hertil fra Mekka med romskip (kalt den flygende hesten Al Burak, ”Lynet”). Muhammed skal ha gått av romskipet for å be noen bønner ved Klippesteinen, før Gabriel tok ham med på en ny himmeltur (kilde).

Tempelfjellet med Tempelplassen og Klippemoskéen 

c) Vest-Asia for Enlil-klanen

Den vest-asiatiske regionen ble fordelt mellom Enlil-klanen:

·       Enlil valgte nedre Mesopotamia til seg selv.

·       Sin/Allah  fikk hele Arabia-halvøya. Siden han var beskyttelsesgud for byene Ur og Harran, dannet linjen mellom disse to byene antagelig den nordøstre grensen av hans doméne.

·       Ninurta fikk høylandet øst for linjen mellom Ur og Harran (ned til Elam).

·       Ishkur/Adad fikk Anatolia samt ”fingerstripen” ned Middelhavets østkyst (Kanaan og Fønikia).

·       Inanna fikk Elam (øst for Sumer).

Den fruktbare halvmåne

Jordbruk. Ifølge Sitchin var det fra det foreløpige hovedkvarteret Baalbek i Libanon at jordbruks­­­revolusjonen og husdyrholdet begynte, for så å spres utover i den såkalte ”fruktbare halvmåne”. Denne halvmånen omfatter deler av dagens Israel, Libanon, Syria og Irak. Det var Enlil som ga sine sønner ansvaret for å reetablere jordbruket og husdyrhold.

Wikipedia har en bra og oppdatert artikkel om det akademiske synet på opprinnelsen til jordbruk og husdyrhold (her). Fra et akademisk perspektiv innebar jordbruksrevolusjonen at steinalder­menneskene oppga jeger/sanker-tilværelsen som hadde vært deres levesett i hundretusener av år. Akademikerne har derfor vanskeligheter med å forklare:

·       hvorfor steinaldermennesket gikk over fra jeger/sanker-tilværelsen til jordbruket,

·       hvordan overgangen kunne skje så relativt raskt og vellykket,

·       hvorfor denne revolusjonen utgikk akkurat fra høylandet i den fruktbare halvmåne i Vest-Asia 9-7000 år fvt.

Som geografen Carl Sauer påpekte i sin klassiker fra 1952, Agricultural Origins and Dispersals, jordbruket oppsto ikke fra en tiltagende eller kronisk mangel på mat. I mangel på mat har man verken tid eller mulighet til den eksperi­­mentering og utviklingsprosess som jordbruksrevolusjonen krevde. Sauer påpekte også at de som innførte revolusjonen først måtte ha blitt bofaste, og at de på forhånd måtte ha utviklet flere spesialiserte teknikker.

Teorien om at jordbruket først oppsto i Den fruktbare halvmåne har blitt utfordret av oppdagelsen av Hoabinhian-industrien i det nordlige Vietnam, hvor man kan ha dyrket planter så tidlig som 12.000 fvt. Her har man også funnet det som til nå er verdens eldste hakke. Kanskje vil man også her finne spor av anunnakiene?

Domestisering av matplanter som havre, hvete, erter, linser, lin, fiken og dadler har sin opprinnelse i Midt-Østen. Når isolasjonsteorien tas for gitt må domesti­seringen av de ville planteartene naturligvis ha skjedd gjennom mye flaks og ”survival of the fittest”-eksperimentering der det som viste seg vellykket ble ført videre mens det som viste seg mislykket ble avbrutt. Sitchin og andre mener imidlertid at denne ”prøv, feil og lær”-metoden er en for lettvint forklaring i forhold til de genetiske modifika­sjoner som måtte til for å omdanne lite næringsrike villarter til mat­planter. Dette er en teknisk og kompleks diskusjon som vi ikke følger opp her.

Domestisering av dyr. Domestisering og foredling av ville dyrearter til husdyrhold begynte ca. 8000 fvt. i den fruktbare halvmåne (MacHugh og Bradley, 2001). Villgeita var antagelig den første gresseteren som ble domesti­sert, senere sauer (Tapio et al. 2006) og kveg. Dagens europeiske kveg kommer fra den fruktbare halvmåne, mens domestisert afrikansk kveg meget vel kan komme fra Afrika (Troy et al., 2001). Villsvin fra hele Euarasia har blitt domestisert til griser, mens europeiske griser synes å ha blitt domestisert fra europeiske villsvin (Larson et al. 2005). Domestisering av hesten er av nyere dato, kanskje tidligst 4-5.000 fvt. (Wikipedia). Hunden kommer fra sørøst-europeiske ulver, og har blitt domesti­sert flere ganger uavhengig av hverandre (Verginelli et al. 2005).

Sumerer med geit 

Pottemakerkunst. Et oppdatert og tverrfaglig redaktør­verk om opprinnelsen til jordbruk og pottemakerkunsten er The Origins of Pottery and Agriculture (2002), redigert av Yoshinori Yasuda (omtale). Et vell av informasjon indikerer at pottemakerkunsten oppsto i Kina og Japan før den oppsto i Vest-Asia. 

Pottekunst

d1) De tre store Giza-pyramidene og Sfinxen

d2) Det første gudedynastiet (21.270 – 8.970 fvt.)

d3) Thoth som øverste guddom (8.970 – 3.750 fvt.)

Den øst-afrikanske regionen ble fordelt mellom Enkis sønner:

·      Marduk fikk landet lengst i nord, som i dag inkluderer Egypt.

·      Dumuzi fikk landet sør for Egypt, som vi for enkelhets skyld kan kalle Nubia.

·      Nergal/Erra fikk det sørlige Afrika, som vi for enkelhets skyld kan kalle Sør-Afrika.

Enki og hans sønn Ningishzidda hadde antagelig ikke sine egne doméner. De foretrakk kanskje å gå inn i roller som prosjektledere og rådgivere der deres kompetanse var etterspurt, og ellers drive på med sine egne kreative prosjekter.

Enki ble i Egypt kjent under to navn, som skapelsesguden Khnum (med værhode) og som ingeniør- og håndverksguden Ptah (”Utvikleren”). Enki dro til Nil-dalen for å drenere landet og bygge sluser for å kunne regulere Nilens oversvømmelser. Det gamle navnet på Egypt er ”Det hevete land”. Det var slik Enki ble kjent som guden Ptah. Ningishzidda ble i Egypt kjent som Tehuti eller Thoth, guden for visdom, lærdom, målinger, kalenderen og ikke minst magi! Den etymologiske roten av ordet tanke/tenke kommer fra Thoth.

Enki som guden Ptah

Ningishzidda som guden Thoth

d1) De tre store Giza-pyramidene og Sfinxen

Sitchin (1980, kap. 13) har avslørt i detalj hvordan Howard Vyse og hans partner J. R. Hill i 1837 forfalsket inskrip­sjonene i kamrene over ”konge­kammeret” i Khufu-pyramiden. Khufu (2589-2566 fvt.) var som kjent den egyptiske farao som grekerne kalte Kheops. Det er denne forfalskningen som siden 1837 har vært egyptologenes hovedbevis på at Khufu-pyramiden (heretter bare kalt Pyr-1) ble bygget av Khufu. Frem til Vyses forfalskning fantes kun én historisk kilde som hevdet at Khufu hadde bygget Pyr-1. Dette hadde nemlig en egyptisk prest fortalt den greske historie­skriveren Herodot (ca. 484-425 fvt.) da han besøkte Egypt.

Howard Vyse

Sitchins bevisføring er på 30 tettskrevne sider, som burde være obligatorisk lesing for en hver egyptolog. Richard William Howard Vyse (1784-1853) – britisk soldat, arkeolog og egyptolog – var en mann med et tvilsomt rykte. Han visste at hvis han fant noen inskripsjoner i Pyr-1 som nevnte navnet Khufu, ville han umiddelbart bli berømt. Han ville for alltid bli nevnt og hedret i bøker om egyptologi. I 1837 hadde egypto­logene allerede oppdaget og undersøkt det første kammeret som lå over ”kongekammeret”; det var fullstendig tomt. Man fant ikke en gang inskrip­sjoner der.

De fire kamrene over "kongekammeret"

Vyses første skritt til berømmelse var å bruke eksplosiver til å sprenge seg gjennom steinveggene til kamrene 2, 3 og 4 som lå over hverandre. Alle kamrene hadde vært hermetisk lukket inntil Vyse brukte kruttet. I flere av kamrene ”oppdaget” Vyse og hans assistent J. R. Hill diverse inskripsjoner med rød maling der navnet Khufu på forskjellige skrivemåter, samtlige ukorrekte, gikk igjen. Riktignok var en senere farao også nevnt!

Kopi av inskripsjonene ble lagd og sendt til hieroglyf-eksperten Samuel Birch ved British Museum i London, som så skrev en rapport om sine tolkninger av inskrip­sjonene og innholdet. Dersom formuleringene og mange av kommen­tarene i denne rapporten hadde blitt tatt alvorlig, hadde Vyse-svindelen fått en stopp der og da. Men de mange betenkninger som Mr. Birch hadde ble ikke tatt alvorlig nok, så i nyhetene kunne man lese at med Vyses oppdagelse hadde egyptologene endelig fått bekreftet at Khufu hadde bygd Pyr-1. Og dette har vært status frem til Sitchin (1980) tok opp saken på ny og fant frem rapporten til Birch.

Vyse og Hill gjorde så godt de kunne i å lage falske inskripsjoner. Med tanke på hvor primitiv egyptologien på den tiden var, hvor lite kunnskap de to herrene selv hadde, og hvilket tidspress de var under, er det forståelig at resultatet ble et makkverk. Vi må heller ikke glemme den ubekvemme arbeids­stillingen som Hill måtte innta, liggende på ryggen inne i trange kamre med et stearinlys ved sin side. I sitt ”ansikts sved” lå han her og risset inn tegn i taket som han ikke skjønte noe av, og som heller ingen eksperter kom til å skjønne noe av! Sitchin skriver:

”Whoever daubed the red-paint markings reported by Vyse had thus employed a writing method (linear), scripts (semi-hieratic and hieratic) and titles from various periods – but none from the time of Khufu, and all from later periods. Their writer was also not too literate: many of his hieroglyphs were either unclear, incomplete, out of place, erroneously employed or completely unknown.” [Sitchin (1980), s. 266]

Den inskriberte teksten inneholdt de villeste anakronismer, som f.eks. en navne­tittel som først ble tatt i bruk 2000 år etter Khufu. Teksten inneholdt også flere merkelige feil hvis kilde nå har blitt avslørt: to bøker om egyptologi av John Gardner Wilkinson som Vyse og Hill må brukt flittig. Wilkinson var nemlig ansvarlig for en del grove tabber i disse to bøkene, tabber som Vyse og Hill uten å vite bedre kopierte da de laget inskripsjonene.

Likevel, til tross for at alle mulige og umulige tabber ble begått; bedrageriet vant gjennom. Vyse ble verdensberømt, og han belønnet nok Mr. Hill for hans taushet med penger under bordet. Da Vyse forlot Egypt sto Mr. Hill plutse­lig frem som eieren av Cairo Hotel. Ifølge Sitchin fortsatte Vyse sin karriere som svindler. I juli 1837 greide Vyse å fabrikere inskripsjoner som skulle vise hvem som bygget den tredje store pyra­miden. Også dette bedraget ble godtatt av samtiden.

15-20 år senere ble en sensasjonell oppdagelse gjort som satt bedrageriet til Vyse og Hill i fare. På 1850-tallet fant egyptologen Auguste Mariette en stela (stein­tavle med inskripsjoner), idag kjent som The Inventory Stela, i et Isis-tempel nær Pyr-1. I stela’en hyller Khufu seg selv for sine bedrifter. Hva er det så han skryter av? Han tar æren for å ha bygget selve Isis-tempelet, og nevner Isis som gudinnen for ”pyramiden som står inntil sfinxen” [den rådende teori er at Sfinxen ble bygd av Khufus sønn Khafre]. Ifølge stelaen sto altså både Pyramiden og Sfinxen der da Khufu entret scenen. Den eneste pyramiden Khufu selv tok æren for å ha bygget, er den ene av de tre dvergpyramidene som står inntil Pyr-1. Denne dvergpyramiden bygget han til ære for sin kone Henutsen.

Den ene av de tre dvergpyramidene som ligger foran den store
til venstre er alt Khufu tok æren for selv å ha bygget.