Kapittel 6

8800-5300: Den eldre jordbruksalder

Sist oppdatert: 24. juni 2010.

 

a) Anunnaki-lederne oppretter doméner

b) Det nye kontrollsenteret på Moriafjellet

c) Vest-Asia for Enlil-klanen. Jordbruksrevolusjonen

d) Øst-Afrika for Enki-klanen. Pyramidene, Osiris/Isis-myten

e) Et fredelig og kjønnslikeverdig Gammel-Europa?


 

a) Anunnaki-lederne oppretter doméner

Ifølge Sitchin ødela Synd­floden store deler av den globale infrastrukturen som anunnakiene hadde bygd opp i løpet av 400.000 år. Høylandene hadde klart seg bra, men infra­strukturene i lavlandene hadde blitt dypt begravet i gjørme og slam. Gull­gruvene i sørøst-Afrika, byene i Eden, romfartssenteret i Sippar og kontroll­senteret i Nippur: alt lå nå under gjørme og vann. Hvor stor prosent­andel av jordmenneskene som hadde omkommet, blir bare gjetninger. Anunnakiene trengte nå jordmenneskene mer enn noensinne som arbeidskraft og tjenere. De bestemte seg derfor for å lære menneskene opp i jordbruk og husdyrhold i større skala enn tidligere, og pottemakerkunsten ble introdusert.

 

Romfartsbasen på Baalbek sto der fortsatt intakt, og ble inntil videre det nye hoved­­kvarteret til anunnakiene. Enlils sønnesønn Utu (”Den strålende”) ble utnevnt som basens sjef. Hans senere akkadiske navn var Shamash (”Solen”). I Bibelen er Baalbek noen steder kalt Bet-Sjemesj (”Boplassen til Shamash”). Akademikerne har tolket ordet ”Shamash” bokstavlig fremfor som et navn, og har konkludert at stedet må ha vært et solkultus-senter.

 

Utu/Shamash

 

Anunnaki-lederne vedtok at Enki-klanen og Enlil-klanen skulle få hvert sitt geografiske doméne for å minimalisere friksjonen og konfliktene mellom dem. Regionen nord og øst for Sinai, dvs. Vest-Asia, ble gitt til Enlil-klanen. Regionen sør og vest for Sinai, dvs. Øst-Afrika, ble gitt til Enki-klanen. På Sinai-halvøya skulle et større areal reserveres for en ny romfarts­base som skulle bygges. Stedet skulle også fungere som en nøytral og hellig sone for anunnakiene. Dette området skulle være avsperret for mennesker. Siden Ninmah ofte fungerte som fredsmegler mellom de to klanene (som halvsøster til både Enlil og Enki, og som mor til mange av deres barn), fikk hun Sinai-halvøya som sitt doméne. En boplass ble satt opp for henne i en frodig dal ved St. Catherine-fjellet. Fra da av gikk hun under navnet Ninhursag, ”Damen ved fjelltoppen”.

 

For jordmenneskene ble naturligvis dette avsperrete gudelandet på Sinai-halvøya forbundet med mye mystikk og fantasi. Sumererne kom til å kalle dette arealet for TIL.MUN (”Rakettlandet”) [Wiki-artikkel: Dilmun], mens egypterne ga det navnet Duat [Wiki-artikkel: Duat]. Egypterne betraktet Duat som en fysisk/åndelig avreisestasjon til ”gudenes hjemsted” (Nibiru), som de oppfattet som et fysisk/åndelig tilværelses­­plan oppe i Himmelen.

 

Sitchin har skrevet én egen bok, The Lost Realms (1990), der han analyserer hvilke anunnakier som gjorde hva i Amerika. Hans hovedteser i den boken er:

·       ca. 4.000 fvt. etablerte Enlils sønn Ishkur/Adad et metallurgisk hoved­senter ved Titicaca-sjøen i Andesfjellene.

·       3113 fvt. kommer Enkis sønn Ningishzidda med olmekene fra Afrika til Mellom-Amerika og etablerer modersivilisasjonen der.

·       ca. 2400 fvt. tar Ishkur/Adad initiativ til å etablere sivilisasjon i Andes­fjellene. Han blir kjent som guden Viracocha, med tilnavnet Kon-Tiki.

·       Ved begynnelsen av vår tidsregning sto Ningishzidda frem som messias og sivilisasjonsbringer i Mellom-Amerika. Han valgte byen Teoti­huacan som sitt senter, og utviklet Nahuatl-kulturen som sterkt kom til å påvirke de senere maya- og azterkerkulturene. Ningishzidda ble kjent som guden Quetzalcoatl.

 

* * *

 

I Første Mosebok kap. 10 får vi høre om ættene som stammer fra Noahs tre sønner Sem, Kam og Jafet. Sitchin (1985, kap. 7) gir en detaljert analyse av dette Mosebok-kapittelet. Han argumenterer for at:

·       Sem og hans sønner ble sendt til Vest-Asia, der Sem ble stamfaren til de semittiske folkegrupper (jøder, arabere).

·       Kam og hans sønner ble sendt til land­områdene i Øst-Afrika,

·       Jafet og hans sønner ble sendt til høylandene i Anatolia og i områdene rundt Svartehavet og Kaspihavet. Neste generasjon dro så nedover til kystområdene og de nærliggende øyene.

 

 

b) Det nye kontrollsenteret på Moriafjellet

Den nye romfartsbasen skulle som nevnt legges på den harde og flate sentral­sletten på Sinai-halvøya. Dette kommer vi tilbake til i omtalen av bykongen Gilgamesh. Han håpet på å bli udødelig hvis han bare fant frem til Tilmun og derfra kunne reise med rakett til gudenes hjemplanet. Enlils mellomste sønn Nannar ble på et senere tidspunkt gjort til sjef for romfartsbasen. Hans akkadiske navn Sin (”Månen”) ga senere den geografiske regionen dets navn, Sinai-halvøyen. På arabisk var Sins navne­tittel al-Ilah (al=-en; ilah= gud): "guden", hvilket ble forkortet til Allah. Sin/Allah-kulten ble den domi­nerende religionen i Arabia, og Mekka ble bygd til hans ære. Profeten Muhammed vokste selv opp med denne religionen, og trengte derfor ikke å introdusere Allah for leserne av Koranen.

 

Nannar/Sin (Allah) til høyre

 

Det nye kontrollsenteret ble lagt til Moriafjellet, et forblåst høydedrag ute i ødemarken. Dette stedet ble kun valgt fordi det lå midt i innflyvningsruten til Tilmun. Et kunstig høydeplatå ble bygd rundt en ca. 13 x 16 meter høy klippestein med avflatet topp. Toppen av platået ble gjort til en enorm plattform, der toppen av klippesteinen utgjør en svak forhøyning. Denne steinen har ett eller flere hulrom på mannshøyde lengre nede som kan ha vært til beskyttelse av meget verdifullt utstyr. Under plattformen inne i høydeplatået er det fullt av korridorer og tunneler som kretser rundt steinen.

 

At dette høyde­platået ikke ble bygd med menneskelig teknologi røpes bl.a. av fire kjempe­monolitter som ligger langs den vestlige veggtunnelen. Den minste av de fire monolittene veier 90 tonn. Den største av dem, som har fått navnet ”The Master Course”, er 12 meter lang og veier 600 tonn. Selv dagens største kraner kan ikke løfte et slikt monster. Det kunstige høydeplatået, plattformen og megalittene kan bare sammen­lignes med ett byggverk i Det nære Østen, nemlig Baalbek, og bygg­herrene må ha vært de samme.

 

Byggherrene hadde nok aldri gjettet at det kunstige høydeplatået og klippe­steinen 10.000 år senere skulle bli dyrket som en stor Helligdom av tre forskjel­lige religioner, og at inntil høydeplatået ville en by bli bygget som ville bli ansett som Verdens navle og som den helligste by på Jorden. For dette stedet er ugjestmildt, goldt og karrig. Stedet mangler vann, det har ingen natur­ressurser å skryte av, og da byen ble bygget lå det fjernt fra handelsveiene.

 

Byen kjenner vi idag som Jerusalem; det kunstige høydeplatået kalles Tempel­fjellet; platt­formen kalles Tempelplassen; og klippesteinen er på engelsk kjent som The Sacred Rock og på arabisk som as-Sakhra (”Fundamentsteinen”). I årene 687-91 bygde muslimene Klippemoskéen (som ikke er en moské) over klippe­steinen. Den gyldne kuppelen, som opprinnelig skal ha vært i rent gull, er hentet fra Baalbek!

 

Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Jerusalem og Klippemoskéen i 1997. Sitchin (2004, kap. 13-15) forteller bl.a. om hvordan han i Klippe­moskéen bestakk en av vaktene for å kunne gå ned i det øverste av klippesteinens kunstige hulrom. Han ville undersøke om paktkisten tidligere kunne ha blitt gjemt der. I et senere kapittel kommer vi tilbake til hvorfor Tempelfjellet har blitt et så hellig sted for jøder, kristne og muslimer. Ingen av dem har den minste idé om hvem som opprinnelig bygde Tempelfjellet, og hva dets opprinnelige funksjon var.

 

Yahweh må ha vært svært glad i plattformen og klippesteinen, for det var hér han ba Abraham om å ofre sin sønn, og det var hér Jakob drømte om eller fikk en virkelig himmelfartstur, og det var denne plassen Yahweh befalte kong David å kjøpe slik at hans sønn Salomo kunne sette opp et tempel. Plattformen ble ikke mindre hellig ved at ifølge islamsk tradisjon skal engelen Gabriel ha ført Muhammed hertil fra Mekka med romskip (kalt den flygende hesten Al Burak, ”Lynet”). Muhammed skal ha gått av romskipet for å be noen bønner ved Klippesteinen, før Gabriel tok ham med på en ny himmeltur (kilde).

 

Tempelfjellet med Tempelplassen og Klippemoskéen 

 


c) Vest-Asia for Enlil-klanen

Den vest-asiatiske regionen ble fordelt mellom Enlil-klanen:

·       Enlil valgte nedre Mesopotamia til seg selv.

·       Sin/Allah  fikk hele Arabia-halvøya. Siden han var beskyttelsesgud for byene Ur og Harran, dannet linjen mellom disse to byene antagelig den nordøstlige grenselinjen av hans doméne.

·       Ninurta fikk høylandet øst for linjen mellom Ur og Harran (ned til Elam).

·       Ishkur/Adad fikk Anatolia samt ”fingerstripen” ned Middelhavets østkyst (Kanaan og Fønikia).

·       Inanna fikk Elam (øst for Sumer).

 


Den fruktbare halvmåne

 

Jordbruk. Ifølge Sitchin var det fra det foreløpige hovedkvarteret Baalbek i Libanon at jordbruks­­­revolusjonen og husdyrholdet begynte, for så å spres utover i den såkalte ”fruktbare halvmåne”. Denne halvmånen omfatter deler av dagens Israel, Libanon, Syria og Irak. Det var Enlil som ga sine sønner ansvaret for å reetablere jordbruket og husdyrhold.

 

Wikipedia har en bra og oppdatert artikkel om det akademiske synet på opprinnelsen til jordbruk og husdyrhold (Wiki-artikkel: Neolithic Revolution). Fra et akademisk perspektiv innebar jordbruksrevolusjonen at steinalder­menneskene oppga jeger/sanker-tilværelsen som hadde vært deres levesett i hundretusener av år. Akademikerne har vanskeligheter med å forklare:

·       hvorfor steinaldermennesket gikk over fra jeger/sanker-tilværelsen til jordbruket,

·       hvordan overgangen kunne skje så relativt raskt og vellykket,

·       hvorfor denne revolusjonen utgikk akkurat fra høylandet i den fruktbare halvmåne i Vest-Asia 9-7000 år fvt.

 

Som geografen Carl Sauer påpekte i sin klassiker fra 1952, Agricultural Origins and Dispersals, jordbruket oppsto ikke fra en tiltagende eller kronisk mangel på mat. I mangel på mat har man verken tid eller mulighet til den eksperi­­mentering og utviklingsprosess som jordbruksrevolusjonen krevde. Sauer påpekte også at de som innførte revolusjonen først måtte ha blitt bofaste, og at de på forhånd måtte ha utviklet flere spesialiserte teknikker.

 

Teorien om at jordbruket først oppsto i Den fruktbare halvmåne har blitt utfordret av oppdagelsen av Hoabinhian-industrien i det nordlige Vietnam, hvor man kan ha dyrket planter så tidlig som 20.000 fvt. [Wiki-artikkel: Hoabinhian] Her har man også funnet det som til nå er verdens eldste hakke. Kanskje vil man også her finne spor av anunnakiene?

 

Domestisering av matplanter som havre, hvete, erter, linser, lin, fiken og dadler har sin opprinnelse i Midt-Østen. Når isolasjonsteorien tas for gitt må domesti­seringen av de ville planteartene naturligvis ha skjedd gjennom mye flaks og ”survival of the fittest”-eksperimentering der det som viste seg vellykket ble ført videre mens det som viste seg mislykket ble avbrutt. Sitchin og andre mener imidlertid at denne ”prøv, feil og lær”-metoden er en for lettvint forklaring i forhold til de genetiske modifika­sjoner som måtte til for å omdanne lite næringsrike villarter til mat­planter. Dette er en teknisk og kompleks diskusjon som vi ikke følger opp her.

 

Domestisering av dyr. Domestisering og foredling av ville dyrearter til husdyrhold begynte ca. 8000 fvt. i den fruktbare halvmåne (MacHugh og Bradley, 2001). Villgeita var antagelig den første gresseteren som ble domesti­sert, senere sauer (Tapio et al. 2006) og kveg. Dagens europeiske kveg kommer fra den fruktbare halvmåne, mens domestisert afrikansk kveg meget vel kan komme fra Afrika (Troy et al., 2001). Villsvin fra hele Euarasia har blitt domestisert til griser, mens europeiske griser synes å ha blitt domestisert fra europeiske villsvin (Larson et al. 2005). Domestisering av hesten er av nyere dato, kanskje tidligst 4-5.000 fvt. (Wikipedia). Hunden kommer fra sørøst-europeiske ulver, og har blitt domesti­sert flere ganger uavhengig av hverandre (Verginelli et al. 2005).

 

Sumerer med geit

 

Pottemakerkunst. Et oppdatert og tverrfaglig redaktør­verk om opprinnelsen til jordbruk og pottemakerkunsten er The Origins of Pottery and Agriculture (2002), redigert av Yoshinori Yasuda (omtale). Et vell av informasjon indikerer at pottemakerkunsten oppsto i Kina og Japan før den oppsto i Vest-Asia. Se også Wiki-artikkelen Ceramic art.

 

 

d) Øst-Afrika for Enki-klanen

d1) Giza-pyramidene og Sfinxen

d2) Det første gudedynastiet (21.270 – 8.970 fvt.)

d3) Thoth som øverste guddom (8.970 – 3.750 fvt.)

 

Den øst-afrikanske regionen ble fordelt mellom Enkis sønner:

·      Marduk fikk landet lengst i nord, som i dag inkluderer Egypt.

·      Dumuzi fikk landet sør for Egypt, som vi for enkelhets skyld kan kalle Nubia.

·      Nergal/Erra fikk det sørlige Afrika, som vi for enkelhets skyld kan kalle Sør-Afrika.

 

Enki og hans sønn Ningishzidda hadde antagelig ikke sine egne doméner. De foretrakk kanskje å gå inn i roller som prosjektledere og rådgivere der deres kompetanse var etterspurt, og ellers drive på med sine egne kreative prosjekter.

 

Enki ble i Egypt kjent under to navn, som skapelsesguden Khnum (med værhode) og som ingeniør- og håndverksguden Ptah (”Utvikleren”). Enki dro til Nil-dalen for å drenere landet og bygge sluser for å kunne regulere Nilens oversvømmelser. Det gamle navnet på Egypt er ”Det hevete land”. Det var slik Enki ble kjent som guden Ptah. Ningishzidda ble i Egypt kjent som Tehuti eller Thoth, guden for visdom, lærdom, målinger, kalenderen og ikke minst magi. Den etymologiske roten av ordet tanke/tenke kommer fra Thoth.

 

                

                                       Enki som guden Ptah                           Ningishzidda som guden Thoth

 

d1) Giza-pyramidene og Sfinxen

De fire store spørsmålene når det gjelder de tre store Giza-pyramidene og den store Giza-sfinxen har alltid vært de samme:

  • hvem bygget dem?
  • hvorfor ble de bygget?
  • hvordan ble de bygget?
  • når ble de bygget? 

Vi velger igjen ZetaTalk som primærreferanse, og supplerer med et par av bidragene fra Sitchin, samt kommenterer iblant forskjellige esoteriske tradi­sjoner. ZetaTalk har bidratt med følgende notater: Great Pyramids, Pyramids og Sphinx. ZetaTalk gir svar på tre av spørsmålene; de sier ikke noe om når Giza-pyramidene ble bygget. På dette spørsmålet velger vi Sitchins versjon, at de ble bygget kort tid etter Noah-floden som navigasjonsverktøy for inn- og utflyvninger mellom Nibiru og Jorden.

 

Det finnes esoteriske versjoner, bl.a. Martinus’ kosmologi, som hevder at pyramidene er 70-80.000 år gamle, og at de primært fungerte som okkulte innvielsessentre der kandidaten la seg ned i sarkofagen i Kongekammeret for å bli tatt med ut på en astralreise. Hvorvidt Den store pyramiden i perioder også hadde en slik funksjon, spekulerer vi ikke over her. ZetaTalk støtter imidlertid den esoteriske oppfatning at pyramidene ble bygd ved hjelp av tankekraft. ZetaTalk og de esoteriske versjoner er altså ikke helt i konflikt med hverandre.

 

I de tre ZT-notatene hevdes følgende:

a)     Om hvem som bygget pyramidene: Giza-pyramidene ble bygget av en avansert og selvisk orientert ET-gruppe, på oppdrag fra anunnakiene. Anunnakiene er fortsatt under denne ET-gruppens innflytelse, hvilket er årsak til at anunnakienes kultur ennå ikke er moden for transforma­sjon til en høyere densitet (4D).

b)    Om hvorfor pyramidene ble bygget: Pyramidene ble primært bygget som navigasjonsverktøy for anunnakiene når de skulle reise fra Jorden til Nibiru. Pyramidenes enorme volum, masse og form ga dem maksimal stabilitet, slik at de kunne overleve jordskorpe­forskyv­ninger. De tre pyramidene hadde også en sekundær funksjon: De var opprinnelig orientert i retning av stjernebildet Orion, for å fungere som en eksakt pekefinger for hvor man skulle se etter Nibiru når den nærmet seg Jorden. ZetaTalk avviser at pyramideformen har bestemte magiske eller okkulte egenskaper.

c)     Om hvordan pyramidene ble bygget: Steinblokkene ble transport fra en mine til Giza ved hjelp av levitasjon, og pyramidene ble bygget ved hjelp av tankekraft. Avstanden fra minen til Giza var således ikke en faktor. Hvordan steinblokkene ble hugget ut og finslipt, og av hvem, sier ikke notatene noe om.

 

ZetaTalk har ikke sagt noe om når pyramidene ble bygget, men informasjonen om at de opprinnelig var orien­tert mot stjernebildet Orion er et hint. Robert Bauval og Adrian Gilbert hevdet i deres bok The Orion Mystery: Unlocking the Secrets of the Pyramids (1994):

·       at pyramidene ble bygget i tilknytning til en Orion-kultus.

·       at planen for deres bygging går tilbake til 10.450 fvt., for de tre pyramidene skulle stå i nøyaktig linje med de tre stjernene i Orions belte,

·       at pyramidene ble bygget ca. 2450 fvt. [i tråd med konvensjonell egyptologi],

 

Fra et ZetaTalk-perspektiv har altså Bauval og Gilbert tatt et skritt i riktig retning, selv om de tar feil i at det dreide seg om en Orion-kult. Sitchin (1980) mener at anunnakiene bygde den store Giza-pyramiden som et luftfyr (dvs. visuelt referansepunkt sett fra oven) som sammen med Mount Umm Shumar (som naturlig luftfyr) og med Ararat-fjelltoppen som visuelt endepunkt danner en triangulær innflyvningskorridor (som også går rett over Jerusalem). Sitchin har laget noen diagrammer som viser hvor imponerende geometrisk presist i vinkler og distanser de forskjellige referansepunktene står til hverandre. Det geometriske mønsteret som disse visuelle referansepunktene danner, kunne så benyttes ved innflyvning både til den nye bruken av Baalbek som landings­plass og til den nye romfartsbasen på Sinai.

 

Diagram fra Sitchin (1980)

 

ZetaTalks forklaring på den store Giza-sfinxen virker nærmest som et hån mot de mange høytidelige og esoteriske forklaringsforsøk som har kommet opp gjennom årene. Ifølge ZetaTalk ble Giza-sfinxen bygget av anunnakiene som fremtidig grav­monument til en av deres egne som var en stor og mektig løvejeger! Som gravmonument var imidlertid Sfinxen en fiasko, da denne mektige jegeren ble drept av en rival og kroppen aldri ble funnet! 

 

Den store sfinxen ved Giza. Tomt gravmonument for en anunnaki-løvejeger?

 

* * *

 

La oss se hvordan den akademiske myten oppsto at ”Khufu-pyramiden” ble bygd for den egyptiske faraoen Khufu.

Sitchin (1980, kap. 13) har avslørt i detalj hvordan Howard Vyse og hans partner J. R. Hill i 1837 forfalsket inskrip­sjonene i kamrene over ”konge­kammeret” i Khufu-pyramiden (heretter bare kalt Pyr-1). Khufu (2589-2566 fvt.) var som kjent den egyptiske farao som grekerne kalte Kheops. Det er denne forfalskningen som siden 1837 har vært egyptologenes hovedbevis på at Pyr-1 ble bygget av Khufu. Frem til Vyses forfalskning fantes kun én historisk kilde som hevdet at Khufu hadde bygget Pyr-1. Dette hadde nemlig en egyptisk prest fortalt den greske historie­skriveren Herodot (ca. 484-425 fvt.) da han besøkte Egypt.

 

Sitchins bevisføring er på 30 tettskrevne sider, som burde være obligatorisk lesing for en hver egyptolog. Richard William Howard Vyse (1784-1853) – britisk soldat, arkeolog og egyptolog – var en mann med et tvilsomt rykte. Han visste at hvis han fant noen inskripsjoner i Pyr-1 som nevnte navnet Khufu, ville han umiddelbart bli berømt. Han ville for alltid bli nevnt og hedret i bøker om egyptologi. I 1837 hadde egypto­logene allerede oppdaget og undersøkt det første kammeret som lå over ”kongekammeret”; det var fullstendig tomt. Man fant ikke en gang inskrip­sjoner der.

 

Howard Vyse


Vyses første skritt til berømmelse var å bruke eksplosiver til å sprenge seg gjennom steinveggene til kamrene 2, 3 og 4 som lå over hverandre. Alle kamrene hadde vært hermetisk lukket inntil Vyse brukte kruttet. I flere av kamrene ”oppdaget” Vyse og hans assistent J. R. Hill diverse inskripsjoner med rød maling der navnet Khufu på forskjellige skrivemåter, samtlige ukorrekte, gikk igjen. Riktignok var en senere farao også nevnt!

 

De fire kamrene over "kongekammeret"

 

Kopi av inskripsjonene ble lagd og sendt til hieroglyf-eksperten Samuel Birch ved British Museum i London, som så skrev en rapport om sine tolkninger. Dersom formuleringene og mange av kommen­tarene i denne rapporten hadde blitt tatt alvorlig, ville Vyse-bedraget ha fått en stopp der og da. Men de mange betenkninger som Birch hadde, ble ikke tatt alvorlig nok. I nyhetene kunne man derfor lese at med Vyses oppdagelse hadde egyptologene endelig fått bekreftet at Khufu hadde bygd Pyr-1. Og dette har vært status frem til Sitchin (1980) tok opp saken på ny og fant frem rapporten til Birch.

 

Vyse og Hill gjorde så godt de kunne i å lage falske inskripsjoner. Med tanke på hvor primitiv egyptologien på den tiden var, hvor lite kunnskap de to herrene selv hadde, og hvilket tidspress de var under, er det forståelig at resultatet ble et makkverk. Vi må heller ikke glemme den ubekvemme arbeids­stillingen som Hill måtte innta, liggende på ryggen inne i trange kamre med et stearinlys ved sin side. I sitt ”ansikts sved” lå han på ryggen og risset inn tegn i taket som han ikke skjønte noe av, og som heller ingen eksperter kom til å skjønne noe av! Sitchin skriver:

 

”Whoever daubed the red-paint markings reported by Vyse had thus employed a writing method (linear), scripts (semi-hieratic and hieratic) and titles from various periods – but none from the time of Khufu, and all from later periods. Their writer was also not too literate: many of his hieroglyphs were either unclear, incomplete, out of place, erroneously employed or completely unknown.” [Sitchin (1980), s. 266]

 

Den inskriberte teksten inneholdt de villeste anakronismer, som f.eks. en navne­tittel som først ble tatt i bruk 2000 år etter Khufu. Teksten inneholdt også flere merkelige feil hvis kilde nå har blitt avslørt: to bøker om egyptologi av John Gardner Wilkinson som Vyse og Hill må ha brukt flittig. Wilkinson var nemlig ansvarlig for en del grove tabber i disse to bøkene, tabber som Vyse og Hill uten å vite bedre kopierte da de laget inskripsjonene.

 

Likevel, til tross for at alle mulige og umulige tabber ble begått; bedrageriet seiret. Vyse ble verdensberømt, og han belønnet nok Hill for hans taushet med penger under bordet. Da Vyse forlot Egypt sto Hill plutse­lig frem som eieren av Cairo Hotel. Ifølge Sitchin fortsatte Vyse sin karriere som svindler. I juli 1837 greide Vyse å fabrikere inskripsjoner som skulle vise hvem som bygget den tredje store pyra­miden. Også dette bedraget ble godtatt av samtiden.

 

I 1857 ble en sensasjonell oppdagelse gjort som satt forfalskningene til Vyse og Hill i fare. Egyptologen Auguste Mariette fant en stela (stein­tavle med inskripsjoner), idag kjent som Inventory Stela, i et Isis-tempel nær Pyr-1. I stelaen hyller Khufu seg selv for sine bedrifter. Hva er det så han skryter av? Han tar æren for å ha bygget selve Isis-tempelet, og han nevner Isis som gudinnen for ”pyramiden som står inntil sfinxen” [den rådende teori er at Sfinxen ble bygd av Khufus sønn Khafre]. Ifølge stelaen sto altså både pyramiden og Sfinxen der da Khufu entret scenen. Den eneste pyramiden Khufu selv tok æren for å ha bygget, er den ene av de tre dvergpyramidene som står inntil Pyr-1. Denne dvergpyramiden bygget han til ære for sin kone Henutsen. 

Khufu tok bare æren for å ha bygget den ene av de tre dvergpyramidene som ligger fremst.

 

Egyptologien har fra sin begynnelse av vært en pseudo­vitenskap hvis hoved­anliggende har vært å skape en lære som harmonerer med overordnete akademiske og implisitte dogmer. Som at Homo sapiens må gis æren for alle artefakter, og at de mer imponerende artefakter må ha blitt bygd i tidsperioden for det dynastiske Egypt. Dersom egyptologien skulle utfordre disse dogmene, ville den risikere å miste sin akademiske status. Vi bør derfor ikke bli forundret over at egyptologene valgte å stemple den genuine Inventory Stela som et falsk­neri, slik at det opplagte falskneriet til Vyse og Hill fortsatt kunne fremstå som et genuint bevis på hvem som bygde Pyr-1. Dette er fortsatt status i dag, 30 år etter Sitchins avsløringer.

 

* * *

 

La oss se hva det ville koste i tid og arbeid å bygge den store pyramiden utelukkende med Homo sapiens arbeidskraft og teknologi.

Vi tar her utgangspunkt i Erich von Dänikens bok om Egypts fortidsmysterier, Sfinksens øyne (1989). I forarbeidet til boken har Däniken pløyd gjennom ca. 60 bøker med teorier om hvordan pyramiden kan ha blitt konstruert. Dette er forøvrig en av hans beste bøker, hvor han viser at en nærmest pervers åndelig galskap ruget over Egypt i farao-tiden.

 

Khufu regjerte som farao i 23 år (ca. 2551-2528 fvt.), så la oss si at byggetiden for hans ”gravkammer” maksimalt var tyve år. Supreme Council for Antiquities in Egypt beregnet i 2002 at Pyr-1 består av ca. 1 million kalksteins­blokker, ikke 2,3 millioner som tidligere antatt. La oss her gå ut fra at 1 million kalksteins­blokker er korrekt. Den gjennom­snittlige kalk­steins­­blokken veier 2,6 tonn, og de tyngste granitt­monolittene veier 40-50 tonn. Det nærmeste stein­bruddet hvor de kan komme fra er Aswan, som ligger 1000 kilometer borte [Wiki-artikkel: Great Pyramid of Giza].

 

Hver stein skal hugges ut, slipes, måles, poleres, transporteres og legges riktig på plass. Hvis vi sier at arbeidsstaben jobbet ti timer dagen, 320 dager i året i tyve år, blir regnestykket at hver eneste arbeidstime gjennom tyve år ble 15 steinblokker satt perfekt på plass! Et slikt lyntempo er vi ikke i nærheten av selv idag. Da har vi ikke tatt hensyn til utvinnings- og planleggingsarbeidene, fremstilling og reparasjon av verktøy, oppsetting av ramper og stillaser, det generelle material­ombudet eller forpleiningen av arbeidsstaben. Da sønnen til Khufu overtok var det ikke bare å begynne på en ny pyramide som var like stor, Sfinxen kom i tillegg, hvis vi skal tro den rådende teori.

 

Tre har alltid vært mangelvare i Nildalen, så det er utelukket at arbeiderne kan ha brukt tre som rulle­stokker eller som bygge­materiale til stillaser. Det har blitt beregnet at en rampe i forhold til pyramidens høyde måtte være 3,3 km. lang, og at dens volum måtte være mange ganger så stor som selve pyramiden. For hvert trinn høyere pyramiden ble bygd, måtte hele rampen ha blitt justert. Monolitter over et par tonn utelukker bruken av hamprep, og repvinsjer fra den tiden har aldri blitt funnet. Egyptologene har med sikkerhet fastslått at noe slaveri hadde ikke egypterne den gang. Så hvor kom arbeidskraften fra?

 

Rampen måtte være 3,3 km. lang

 

Ingen forfatter eller tegner fra 2500-tallet fvt. har gitt uttrykk for å ha sett Pyr-1 bli bygget. Ingen farao har noensinne hevdet å ha bygget Pyr-1. Det har aldri vært noen indikasjoner på at Pyr-1 noensinne har blitt brukt som gravkammer. Det såkalte ”kongekammeret” er et rektangulært nakent rom med unntak av granittsarkofagen på 2x1x1 meter. Sarkofagen er uten lokk, og man vet med sikker­het at gravplyndrere ikke kan ha vært i kongekammeret før den arabiske kalif Abdullah Al Manoum bante seg frem i år 820 et. Da sto sarkofagen der like ”skuffende” tom som idag.

 

Den teknikken som ble benyttet under byggingen av Pyr-1 over­traff alle senere forsøk på å gjenta suksessen. Ingen senere pyramider kom i nærheten. Det vanlige er jo at man med tiden bygger stadig større og mer komplekse verk. Her har det motsatte skjedd. Pyr-1 er et totalt anonymt byggverk, fri for absolutt all forfengelighet. For å være ett av verdens syv underverk, er dette meget merkelig dersom et jordmenneske sto bak, gitt menneskets natur å ta æren for sine skaperverk.

 

 

d2) Det første gudedynastiet (21.270 – 8.970 fvt.)

Dagens rådende oppfatning av hvilke konger som har styrt Egypt – fra en mytisk, svunnen tid og frem til det siste innfødte dynastiet (det 31.) som falt for Persia i 343 fvt. – er i hovedsak basert på den egyptiske kongelisten til den gresk­skrivende egyptiske historikeren og presten Manetho (200-tallet fvt.). Manethos kongeliste kan inndeles i tre æraer: gudedynastiene, halvgud-dynastiene, og så de menneske­styrte dynastiene.

 

I Manethos kongeliste begynte styret av Egypt med guden Ptah/Enki 17.870 år før kong Menes innledet det første menneskestyrte dynastiet, som vi her velger å datere til 3.400 fvt. (Bernal, 2006). Vi får da følgende omtrentlige liste:

 

1. gudedynasti             12.300 år         21270  – 8970 fvt.

2. gudedynasti               1.570 år           8970  – 7400 fvt.

30 halvguder                 3.650 år           7400  – 3750 fvt.

Kaos                               350 år             3750  – 3400 fvt.

Kong Menes                                          3400  –

 

Sitchin har gitt sin mest detaljerte beskrivelse av det predynastiske Egypt i boken The wars of gods and men (1985). Også Sitchin tar utgangspunkt i Manethos kongeliste, og integrerer den med anunnaki-perspektivet samt et vell av myter, legender, historiske dokumenter og nyere oppdagelser.

 

Det kan se ut som om det 1. gudedynastiet varte frem til jordskorpe­forskyvningen ca. 8.800 fvt., for så å bli avløst av det andre gudedynastiet etter jordskorpe­forskyvningen. Det første gudedynastiet skal ha begynt med Ptah/Enki som styrte i 9000 år, etterfulgt av hans eldste sønn Marduk/Ra som styrte i 1000 år. Sitchin mener at Marduk beholdt den overordnete makten som hersker over Egypt ut det første gudedynastiet, men at han overlot regent­stillingene til diverse halv­søskenpar som var hans avkom. Det legendariske Osiris-Isis-Seth-Horus-dramaet utspant seg således ved slutten av det første gudedynastiet, med Marduk som øverste hersker.

 

Ifølge noen fortellinger fødte regenthustruen Nut tre sønner og to døtre. To av sønnene var Osiris og Seth, og to av døtrene var Isis og Nephtys. Den kompli­serende faktor når det gjaldt tronfølgerettigheter, var at tre menn var far til disse barna: Ra/Marduk, Thoth/Ningishzidda og hennes ektemann Geb. Ra/Marduk var fortsatt den øverste guddom i Egypt, og ble far til mange barn med forskjel­lige partnere. Han var ifølge noen fortellinger faren til Osiris (på egyp­tisk Asar: ”Den all-seende”) og en ikke navngitt sønn. Thoth/Ningishzidda var faren til datteren Isis (på egyptisk Asta). Geb skal ha vært faren til sønnen Seth og datteren Nephthys. Uansett hvordan fars­forholdene virkelig var, går det igjen at Osiris hadde fordelene på sin side i forhold til Seth når det gjaldt tronretten, og at Seth var mektig sjalu på sin bror eller halvbror.

 

Seth ville ha forbedret sin posisjon til å bli trontakerfar dersom han hadde fått en sønn med sin halvsøster Isis, men denne muligheten blokkerte Osiris ved selv å gifte seg med henne. Seth hadde da ikke noe annet valg enn å gifte seg med sin egen søster Nephthys, hvilket var utilfredsstillende da ingen av deres barn kunne kvalifisere til å bli trontaker. Dersom fortellingen så langt er noenlunde i overensstemmelse med virkeligheten, burde Seth ha vært fornøyd da Ra/Marduk bestemte at Osiris og Seth skulle få regjere over hver sin halvpart av Egypt. Osiris fikk Nedre (nordlige) Egypt mens Seth fikk Øvre (sørlige) Egypt.

 

Slik styrte de to halvbrødrene Egypt i 450 år. Men Seth begjærte mer! Han ville bli enehersker over hele Egypt, og han visste at han bare var ett riktig eller heldig sjakktrekk unna. Dersom Osiris omkom, ville Seth og hans ætt overta hele Egypt, for Osiris og Isis hadde ennå ikke fått en sønn.

 

Da en dronning lengre sør i Afrika avla Egypt et besøk, hadde Seth planene klare for å drepe Osiris under banketten. Ifølge myten fikk han lagd en spekta­kulær kiste, og under det kongelige selskapet sa han at den som kisten passet skulle få den i gave. Én etter én la gjestene seg oppi, og til slutt ble også Osiris anmodet om å prøve kisten. Da Osiris la seg nedi, sprang Seths kjeltringvenner frem og spikret lokket igjen. Kisten ble hevet ut i Nilen, og drev med strømmen inntil den sank i sjøen.

 

Isis, som elsket sin halvbror og ektemann og som kjente til den helbredende magien til Thoth/Ningishzidda, bestemte seg for å finne kisten. Kisten ble funnet ved kysten utenfor Byblos (i dagens Libanon), og Isis tok vare på liket. Seth fikk imidlertid nyss om saken, og greide å oppspore liket. Han parterte da liket i 14 deler som ble gravd ned på forskjellige steder over hele Egypt. Den utrettelige Isis klarte å oppspore alle delene bortsett fra én: penisen. Antagelig med hjelp av Thoth fikk hun implantert et befruktet egg der det ene kromosom­settet kom fra en kroppscelle fra Osiris. Alternativt sørget Isis for å bli besvangret av Ra/Marduk, for hun måtte få en sønn for å kunne hevne seg på Seth. I hemmelighet fødte hun sønnen Horus, som vokste opp i Nildeltaet uten Seths vitende.

 

Da Horus hadde blitt en ung mann ble han bitt av en skorpion. Livet sto i fare. På dette tidspunktet var Isis fanget eller under oppsyn av Seth, som ønsket å besvangre henne for å få en sønn som kvalifiserte til tronretten. Isis klarte å rømme, og Thoth kom til unnsetning i sitt luftfartøy. Med magi eller hi-tech reddet de Horus’ liv. Horus læres så opp i kampkunst, og kultiveres i kunnskap og væremåte som det sømmer seg en prins av guddommelig herkomst. En dag dukker Horus plutselig opp ved et anunnaki-rådsmøte og gjør krav på tronen. Ifølge teksten kjent som Chester Beatty Papyrus No. 1 blir Horus invitert hjem til Seth. ”Kom, la oss tilbringe en glad aften i mitt hus!”

 

Horus takker ja til invitasjonen. De sitter oppe til langt på natt og prater, før de så legger seg i samme seng. Teksten går ikke i detalj, men Seth sørger for å få ereksjon. Han penetrerer så Horus og tømmer sin sæd i ham. Ved neste rådsmøte hevder Seth at selv om Horus skulle være sønn av Osiris, så er nå hans egen sæd i Horus. Dette burde kvalifisere ham til å være Horus’ etterfølger. Seth mente derfor at han hadde rett til å fortsette som konge over hele Egypt. Nå var det Horus’ tur til å over­raske forsamlingen av guder.

 

Horus hadde med hånden sin hindret at Seths sæd kom i ham. Dagen etter hadde Horus fortalt Isis hva som hadde skjedd. Hun hadde bedt ham om å fylle en kopp med sin sæd. Hun gikk så til Seths grønnsakshage og tømte sæden over noe salat som han kom til å spise av. Altså var Horus’ sæd nå i Seth, og ikke omvendt. Gudene var forbløffet! De ber Thoth om å undersøke om påstandene kan bekreftes. Thoth utfører noen medisinske undersøkelser og bekrefter at Horus’ sæd eller DNA er i Seth. En rasende Seth forlater forsamlingen, og sier at bare en krig mellom de to kan avgjøre tronspørsmålet.

 

* * *

 

Det neste kapittelet i dette guddommelige dramaet er kjent gjennom den såkalte Edfu-teksten, som er en transkripsjon av hieroglyfer risset inn i veggen i Horus-tempelet i Edfu. Egypto­logen Wallis Budge har oversatt og kommentert Edfu-teksten i boken Legends of the Gods: The Egyptian Texts (1912), Summary IV: The Legends of Heru-Behutet and the Winged Disk.

 

I denne legenden spiller luftfartøyer en viktig rolle, for det er fra disse at Ra/Marduk og Horus bekjemper og overvinner troppene til Seth. Også den endelige duellen mellom Horus og Seth foregår i luften, hvor de skyter mot hverandre fra hvert sitt fly. Dueller fra luftfartøyer finner vi også beskrevet i det indiske eposet Mahab­harata. Edfu-teksten forklarer hvordan Horus fikk Vinge­disken som sitt emblem (på engelsk: ”the Winged Disk/Globe” og ”the Winged Solar Disk”).

 

Vingedisken som Horus’ emblem. Her som kunstobjekt

 

Vingedisken var symbol på Nibiru over hele Vest-Asia

 

Verken akademikerne eller frimurerne aner hva Vinge­­disken opprinnelig symboli­serte. For anunnakiene symboliserte Vinge­disken deres egen hjem­planet, men i hvert fall i Egypt kom den også til å symbolisere mindre luft­fartøyer. Når det gjelder Horus-legenden kan egentlig ingen andre tolkninger enn et luftfartøy sies å være akseptabel. Uttrykket ”Winged disk” er ikke så ulikt et annet begrep som plutselig slo an i massemedia i USA i 1947: flying saucer. En egyptisk tekst sier at Vingedisken til Horus kunne stige rett til værs; den trengte altså ikke en rulle­bane.

 

Edfu-teksten begynner med å spesifisere tid og sted for begivenhetene. Året er 363, hvilket må bety det 363. regjeringsåret til Seth som enehersker over Egypt. Horus prøver å hevne sin far ved å gå til krig mot Seth. Ra/Marduk kommer susende til Edfu i sin vingedisk (også kalt ”den himmelske båt”) for å møte sin sønn Horus. Horus har observert at Seth forbereder seg på storkrig. Ra/Marduk gir Horus klarsignal og sin støtte til å slå ned fienden. Horus farer opp i himmelen i Ra/Marduks vingedisk, hvor han får øye på noen av Seths tropper nær Aswan-dammen.

 

Horus brukte et våpen som drepte alle motstanderne uten at de kunne se eller høre kilden. Kunne det være dødelig gass? Horus vendte triumferende tilbake, og ble rost både av Ra/Marduk og Thoth/Ningishzidda. Også gudinnen Ashtoreth/Inanna har nå kommet til for å hjelpe, i sin vingedisk! Våre helter beveger seg så nordover langs Nilen, innover mot hjertet av Egypt. Flere av Seths tropper dukker opp, denne gang kamuflert som flodhester og krokodiller. Horus og hans hær, kalt ”metall­folket” pga. deres harpunlignende våpen av ”guddom­melig jern”, slakter massevis av rasende flod­hester. 651 fiender blir drept. Thoth/Ningishzidda synes denne begiven­heten er verdt å feire, og annon­serer at fra denne dag av er vingedisken Horus’ emblem. Horus’ dyre­symbol kom til å bli falken, som symboliserte hans dyktighet som flyver.

 

Horus som falkeguden utenfor Edfu-tempelet

 

Dyret som Seth er symbolisert med er vanskeligere å identifisere og tolke. Noen mener det er et jordsvin, som er et afrikansk enslig nattdyr som bare kommer frem fra sine underjordiske huler etter at solen har gått ned.

 

I Edfu-teksten begynner så et nytt kapittel, der det går frem at Seth har erobret et større landområde i Sinai. Horus og hans mannskap følger etter, nye kamper oppstår som de vinner. Til slutt har Seth blitt provosert nok, og står rasende frem. Den videre kampen er en personlig duell mellom Horus og Seth. Horus vinner det første slaget og knuser kjeven til Seth med en klubbe. Horus bringer Seth i lenker fremfor Ra/Marduk og Isis. Horus hugger så hodene av krigs­fangene, én for én. Men før han har rukket å komme frem til Seth, har Isis fått medlidenhet med Seth og latt ham rømme. Som et jordsvin gjemmer Seth seg i underjordiske huler, og Horus lar sin vrede gå utover Isis.

 

De neste duellene mellom Horus og Seth foregår i luften, begge må betale en høy pris. Horus mister det ene øyet, mens Seth får testiklene sine knust. Til slutt griper høyesterang-gudene inn og stopper kampen. De holder et møte der de avgjør at Horus får bli konge over hele Egypt, mens Seth får de landområder som han har erobret i Sinai og Kanaan.

 

Kampen mellom Horus og Seth i tegneserie-stil

 

Osiris, Isis, Seth og Horus fikk varig plass i Egypts religiøse liv; de ble med tiden trans­formert til arketyper. Som arketyper fikk de – i likhet med enkelte filmskue­spillere fra vår tid – langt større betydning etter deres død enn de hadde i levende live. Noen av disse arketypene ble imitert eller i modifisert utgave adoptert av kristen­dommen, som f.eks. Isis med den ammende Horus. Seth ble etterhvert selve personi­fikasjonen på ondskap. Han ble guddom for en folkegruppe som plutselig dukker opp i Bibelhistorien ifm. Moses og jødenes utvandring fra Egypt, det såkalte Hyksos-folket.

 

 

d3) Thoth som øverste guddom (8.970 – 3.750 fvt.)

Sitchin tolker den egyptiske kongelisten dithen at Thoth aktivt administrerte Egypt under det andre gudedynastiet, for så å delegere regentmyndigheten til diverse ”halv­guder”, dvs. avkom av anunnakier og jordmennesker, frem til 3750 fvt. Vi vet minimalt om denne tiden. Klimaet i det nordlige Afrika var meget bra 8.000–4.000 fvt., der Sahara var fuktig, savannelignende og hadde mange store innsjøer. James DeMeo, i hans spennende bok Saharasia (2. utg. 2006), mener at de nordafrikanske kulturene i denne perioden var kjønns­likeverdige og fredelige. Berg­kunsten viser et grasiøst og feminint lynne. I Sahara har man funnet spor etter pottemaker­kunsten tilbake til 6000 fvt. Mange kulturer ble stående på jeger/samler-stadiet selv etter at jordbruks­revolusjonen hadde kommet til det nordøstlige Afrika og etter hvert spredde seg sør for Sahara. I det sørlige Egypt ble korn dyrket; og kveg, geiter, griser og sauer ble domestisert.

 

 

e) Et fredelig og kjønnslikeverdig Gammel-Europa?

Den Litauen-amerikanske professor i arkeologi Marija Gimbutas (1921-1994) er kjent for å ha introdusert to hypoteser som angår den kulturelle utviklingen i Europa for perioden 7000 - 2500 fvt.:

 

  • Hypotesen om et noenlunde homogent, kjønns­likeverdig og fredelig Gammel-Europa [Wiki-artikkel: Old European Culture].

 

  • Hypotesen om at kurganfolket fra de russiske steppene nord for Svarte­havet kom i tre store invasjons­bølger sørvestover til Gammel-Europa og erstattet den fredelige, kjønnslikeverdige og gudinne­dyrkende kulturen med deres egen hersker- og krigsideologi [Wiki-artikkel: Kurgan hypothesis]. 

Disse to hypotesene var for Gimbutas sterkt knyttet til hverandre, men akademisk må de evalueres hver for seg. Gimbutas’ hypotese om Gammel-Europa nevnes kort i dette kapittelet, mens hypotesen om kurganfolket hører tidsmessig til neste kapittel. 

 

Marija Gimbutas (1921-94)

  

Gimbutas lanserte ordet ”Gammel-Europa” om kulturene i jordbruksalderen (”neolittisk tid”). Varigheten av jordbruksalderen varierte fra sted til sted: i Sørøst-Europa varte den fra ca. 7000-3000 fvt., mens i Nordvest-Europa varte den fra ca. 4500–1700 fvt. Gimbutas mente at store deler av Gammel-Europa hadde et felles før-indoeuropeisk språk. Kulturene skal ha vært matri­lineære (slektskapslinjen følger morssiden), og den Store moder­­gudinnen i hennes mange former og aspekter skal ifølge Gimbutas ha blitt dyrket som den øverste Guddom.

 

Wiki-artikkelen Old European culture skriver:

”Regardless of specific chronology, many European Neolithic groups share basic characteristics, such as living in small-scale, family-based commu­nities, more egalitarian than the city-states and Chiefdoms of the Bronze Age, subsisting on domestic plants and animals supplemented with the collection of wild plant foods and hunting, and producing hand-made pottery, without the aid of the potter's wheel. There are also many diffe­rences, with some Neolithic communities in southeastern Europe living in heavily fortified settlements of 3,000-4,000 people (e.g., Sesklo in Greece) whereas Neolithic groups in Britain were small (possibly 50-100 people) and highly mobile cattle-herders.”

 

Mens Gimbutas bidrag til vår forståelse av Gammel-Europa og kurganfolket vil bli stående som en imponerende akademisk prestasjon, er situasjonen en helt annen når det gjelder hennes tolkninger av guder, gudinner, symboler og alskens artefakter. Mange finner hennes tolk­ninger karak­terisert av over­forenkling, generalisering og dogmatisme. Gimbutas tolket nesten alle kultur­spesifikke artefakter og symboler fra gylaniske kulturer som generelle uttrykk for naturens syklus og dens enkelte faser: fødsel, reproduk­sjon, død og gjen­fødsel. De gylaniske kulturene til baskerne, ibererne, kelterne og pict-folket fra Skottland så hun kun som en forlengelse av Gammel-Europas egen gylaniske kultur. Den pensjonerte matematikeren Daniel Cohen har en interessant og respektfull minnes­artikkel om Gimbutas der han viser at enkelte av hennes teorier har blitt akademisk aksepterte samtidig som mange av hennes tolkninger regnes som kontroversielle, Marija Gimbutas: A Memorial Appreci­ation. Som motvekt til Gimbutas idéer om en matriarkalsk førhistorisk æra, kan nevnes Cynthia Ellers bok The Myth of Matriarchal Prehistory (2000).

 

I et senere kapittel skal vi ta for oss det som kan være Europas eldste dokument, Oera Linda Book, som beskriver et gylanisk, gudinnedyrkende folk som holdt til ytterst ved Atlanter­havets kyst, ”Frøyas barn”.

 

Avslutningsvis skal vi her kort nevne det svenske forfatterparet Gunnel og Göran Liljenroth som i to kontroversielle bøker har beskrevet matriarkiets opphav og historie i Skandinavia:

·       Folket bortom Nordanvinden: från matriarkat till mansvälde (1989)

·       Hel, den gömda gudinnan i nordisk mytologi (1995)

 

Gunnel og Göran Liljenroth

 

Liljenroth-paret (de døde i 2004) viser i sine to bøker at Eddas mytologi ikke (bare) er dikt og fantasi, men også kan være en gjemt og omskrevet historie om det nordiske folks opprinnelse og åndelige liv og tro. Liljenroth betraktet deres to bøker som en fortsettelse av arbeidet til Gimbutas.

 

Liljenroth tolker Edda dithen at en liten gruppe kalt Hel-stammen kunne ha overlevd langs Norges­kysten under den siste istiden, med Hålogaland som deres første sentrum. Hålogaland var før innføringen av kristendommen et selvstendig småkongedømme i de nåværende fylkene Nordland og Troms. Her ble modergudinnen Hel først dyrket. Hel-stammen vokste da isen smeltet. Befolkningen spredde seg da til hele Norden, vestover til England og sørover til Hellas. ”Hel” ble et stedsnavneledd over hele Norden, som i Helfjellet, Helligfjell, Helle­berget, Helgeland, Helgoland og Helsö. I Norge alene finner man ca. 3000 slike steder; konsentrasjonen av dem er størst i Hålogaland.

 

Navnet ”Hel” finner vi som prefiks i mange ord fra det urgermanske språket (ca. 2000 fvt. – 200 et.), som ble opphav til språk som tysk, engelsk, frisisk, hollandsk og skandinavisk. Navnet Hel har forlengst blitt et selvstendig ord med betydningsvalører som: komplett, fullstendig, frisk, uskadet, ufragmentert. I tillegg inngår ”Hel” som prefiks i en rekke positive ord, som:

  • helse (eng: health),
  • hele/helbrede (eng.: heal),
  • hellig (eng.: holy), som igjen har gitt roten til ord som helg og helgen
  • hell, heldig
  • helvete (eng.: hell).

For Hel-folket var gudinnen Hel, paradis og dødsriket ikke oppe og ute i en iskald himmel, men inne i beskyttende, varme og lyse huler nedunder jorden. Ifølge Liljenroth var det misjonsbiskopen Wulfila som på 300-tallet omgjorde det underjordiske paradis til det underjordiske helvete der Hel holdt til. Vi kommer tilbake til aspekter av Liljenroths arbeid i senere kapitler.

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home