Edward Jenners utvikling av koppervaksinen i 1798 var ikke bare begynnelsen på vaksina­sjonens historie, men var også den første kimen til immunologi som en vitenskapelig disiplin. 1880-tallet regnes imidlertid som begynnelsen på moderne immunologi, men hvor eksperi­menter og erfaringer med vaksinasjon fortsatt utgjorde basisen for teorier og tolkninger. Situasjonen er dessverre noenlunde den samme i dag, 130 år senere: immunologi er i alt for stor grad basert på eksperimenter, erfaringer og tolkninger rundt vaksinasjon. For det burde ha vært omvendt, at vaksinasjon var basert på reelle og dype innsikter i immunologi, dvs. i hvordan immunsystemet faktisk fungerer. Vaksinering og immunologi har nå blitt så innflettet i hver­andre at det engelske ordet immunization kan bety både immunisering og vaksinering. Å vaksinere seg resulterer imidlertid ikke i at man blir varig immun mot noe.

I det følgende er det en fordel med en ABC-forståelse av immunologiske termer. For en innføring heri, se Vedlegg 1: ABC om immunologi.

Rolf M. Zinkernagel om «immunologisk hukommelse» og hvordan immunologene har overdrevet dens betydning

Den skarpeste og mest intellektuelle kritikken av vaksinasjonens premisser må naturligvis komme fra dem som behersker faget fra innsiden, dvs. immuno­loger. Den sveitsiske immunologen Rolf M. Zinker­nagel er pr. i dag professor emeritus ved Universi­tetet i Zürich, der han i årene 1992-2008 var leder for Institutt for eksperimentell immunologi. I 1996 fikk han Nobelprisen i medisin/fysiologi for sitt arbeid med å oppdage hvord­an naturlige dreperceller gjenkjenner virusinfiserte celler. Hans faglige autoritet og kvalifikasjoner er således av aller ypperste merke. I 2012 fikk han publisert en spennende 5-siders artikkel i fagtidsskriftet Cellular and Molecular Life Sciences, Immunological memory ≠ protective immunity.

Rolf M. Zinkernagel

Et utdrag fra sammendraget i Zinkernagels artikkel:

“Formålet med denne kritiske oversiktsartikkelen er å peke på noen hovedforskjeller mellom immunologisk hukommelse slik det defineres i akademiske lærebøker, og beskyt­tende immunitet sett fra et samevolusjonært perspektiv som inkluderer både verten og infeksiøse aktører. En hovedkonklusjon er at “immunologisk hukommelse” naturligvis er et reelt fenomen, men bare i spesielle, eksperimentelle labmodeller som måler «kvikkere og bedre» responser etter en tidligere vaksinering. Disse [responser] korrelerer ofte med beskyttelse, men er ikke beskyttelsens nøkkelmekanismer. Beskyttelse avhenger av allerede dannede nøytraliserende antistoffer eller allerede aktiverte T-celler på tidspunktet for infeksjon, som dokumentert ved betydningen av maternale antistoffer rundt fødselen for avkommets overlevelse. Det bør understrekes at både høye nivåer av antistoffer og av aktiverte T-celler er antigen-drevet. Denne konklusjonen har alvorlige implikasjoner for vår tenkning omkring vaksiner og det å beholde et nivå av beskyttelse i befolkningen for å mestre gamle og nye infeksjonssykdommer.»

Zinkernagel gjengir innledningsvis lærebok-definisjonene på «immunologisk hukommelse», som alle er knyttet til raskere og økt produksjon av hukommelsesceller og antistoffer ved en sekundærinfeksjon. Slik sett er «immunologisk hukommelse» knyttet til en objektiv, kvantitativ forbedring som er målbar i en lab-setting. Det Zinkernagel stiller spørsmål ved, er hva denne kvantitative forbedringen betyr praktisk og kvalitativt for individet. Hva er den kvantitative forbedringens biologiske relevans?

Zinkernagel gjør oppmerksom på at termen «immunologisk hukommelse» på 1880-tallet ble lånt fra «konvensjonell» nevrologisk hukommelse for å forklare den livsvarige immuni­teten som barnesykdommene gir. Men så koblet forskerne denne reelle immuniteten til deres egne eksperimenter i lab’en om hva som kunne være denne immunitetens basis, og det er der de trolig foretok et skjødes­løst sprang ut i det blå…

«Det beste korrelatet for beskyttelse mot infeksiøse sykdommer er det forhånds­eksisterende nøytraliserende eller beskyttende antistoff-nivået på tidspunktet for ekspo­nering for infek­sjonen [ref. 6-11].

Plasmaceller som produserer antistoffer har temmelig korte liv, 1-5 dager.

Termen immunologisk hukommelse ble opprinnelig lansert tilsynelatende for å forstå beskyttende immunitet og til å forklare hvorfor og hvordan vaksinasjon virker. Da denne definisjonen, og eksperimentene som ble brukt for å støtte denne definisjonen, vanligvis ikke hadde noe med infeksjoner å gjøre… ble den tilsynelatende korre­lasjonen misbrukt, selv etter at en forbedret forståelse av både infeksjoner og av immun­responser hadde blitt åpenbar… Fordi ord har betydning og fordi immunologi-samfunnet generelt ikke er interessert i infeksiøse sykdommer, har den falske bruken av «hukommelse» for å forklare beskyttende immunitet vedvart.»

Zinkernagel fremhever betydningen av «de naturlige antistoffer» som utgjør en del av det generelle (medfødte) immunforsvaret, på beskostning av de antistoffer som produseres av B-plasmaceller som tilhører det adaptive immunforsvaret.

Tetyana Obukhanych om immunologiens svake punkter

Tetyana Obukhanych utdannet seg til immunolog ved Rockefeller University i New York. Hennes mentor under arbeidet med doktor­avhandlingen var Michel C. Nussenzweig, og doktoravhandlingen ble innlevert i juni 2006, Immunologic Memory to Polysaccard Antigens. Obukhanychs postdoktorale forskningsarbeid foregikk på ledende biomedisinske institusjoner som Harvard Medical School og Stanford University School of Medicine. Hun har siden opprettet web-basen Natural Immunity Fundamentals, og i 2012 utga hun privat eboken Vaccine Illusion. Boken vakte oppmerksomhet, og resulterte i at hun sommeren 2012 ble intervjuet av Catherine J. Frompovich. Intervjuet ligger online i tre deler: Del I,  Del II,  Del III. Det følgende er et sammendrag av det mest relevante fra disse kildene. 

Tetyana Obukhanych

Obukhanych innleder i sin ebok sin kritikk av immunologien med at den ikke er kunnskaps­messig fundert på hvordan naturlig infeksjon resulterer i naturlig og varig immunitet. I stedet er immunologien basert på et substitutt, nemlig erfaringer og tolkninger rundt hvordan kunstig infeksjon via en sprøytespiss (vaksinering) resulterer i midlertid og ofte kortvarig immunitet. Immunologien er således basert på flere skjøre premisser. Det ene skjøre premisset er at immunsystemets respons på en vaksinesprøyte er en sann avspeiling av immunsystemets respons på en naturlig infek­sjon. Som Obukhanych (2012) formulerer det i sin ebok: «Immunologenes forståelse av naturen er begrenset til å forstå deres egne eksperimentelle modeller».

Det andre skjøre premisset er immunologiens og vaksinasjonens sentrale dogme om at immunitet først og fremst er basert på det som kalles «immunologisk hukommelse». Teorien er at det adaptive immunsystemet i sitt første møte med et patogen er relativt ueffektivt, men at dets hukommelsesceller da «sensitiviseres» og vil sørge for en langt kraftigere respons fra det adaptive immunforsvaret dersom patogenet skulle dukke opp på ny. Nivået av anti­stoffer som det adaptive immunforsvaret da produserer skal være proporsjonal med nivået av beskyttelse. Men slik er det ikke. Obukhanych skriver:

“Da immunologer begynte å prøve ut antigener som ikke besto av proteiner for å indusere immunologisk hukommelse, som polysakkarider eller komplekse partikler med repetive strukturer, viste det seg at disse antigenene oppførte seg ganske annerledes. De utløser ikke en hukommelsesrespons – dvs. i betydningen raskere eller høyere nivåer av antistoff­produksjon – selv når de injekseres mange ganger.

De fleste problematiske bakterier er bærere av polysakkarider på deres ytre overflate, og alle virus er komplekse partikler med repetive overflatemolekyler. Betyr dette at virkelige patogener ikke utløser immunologisk hukommelse? Nettopp! Hvordan oppnås da livslang immunitet mot infeksjoner som erverves naturlig, hvis ikke gjennom immunologisk hukommelse? Etter 200 år med forskning har immunologene ennå ikke et klart svar. Situasjonen forverres ytterligere av at de fleste immunologer ikke vil erkjenne at de ikke sitter med svaret.

Dogmet som setter likhetstegn mellom naturlig immunitet og immunologisk hukommelse holdes i hevd innen immunologien til tross for det faktum at dette dogmet ikke er gyldig når det gjelder virkelige patogener. Få immunologer advarer resten av sine fagfeller om denne forvirringen, og de få advarslene som gis blir tilsynelatende ignorert.»

I avsnittene over kritiserer Obukhanych immunologenes forståelse og bruk av begrepet «immuno­logisk hukommelse», men hennes kritikk er noe annerledes vinklet enn den som kommer fra Zinkernagel. Begge mener imidlertid at immunologene har overdrevet betydningen av «immuno­logisk hukommelse» hva gjelder genuin og varig beskyttelse. Obukhanych hevder at immunologisk hukommelse synes å være mest relevant når det gjelder allergier, som blir utløst av allergener, en variant av antigenet.

Hvordan klarer immunsystemet seg uten adjuvans? Obukhanych diskuterer i et eget kapittel rollen som adjuvanter har i mange vaksiner [Wiki (no): Immunologisk adjuvant; Wiki (eng): Immunologic adjuvant]. Ordet adjuvant kommer fra det latinske adiuvare, som betyr å hjelpe. Når et patogen ikke har et protein på sin overflate som kan tjene som antigen, er det vanskelig å utløse en immunologisk reaksjon som resulterer i dannelsen av antistoffer. Det er i disse tilfellene at vaksinen tilsettes en adjuvant, definert som «enhver substans som aksellererer, forlenger eller styrker den antigen-spesifikke immun­responsen når den kombineres med spesifikke vaksine-antigener». Det er bare behov for adjuvans første gang immunsystemet konfron­teres med et bestemt vaksine-antigen. De neste gangene vaksine-antigenet dukker opp, uten selskap av adjuvanten, responderer immun­systemet med dannelsen av spesi­fikke anti­stoffer. Dette tolker immuno­logene som «Mission accomplished!».

Adjuvanter har i det vitenskapelige miljøet blitt kalt for vaksinenes «skitne, lille hemmelighet». Dette kan høres flåsete ut, men uttrykket reflekterer hvordan adjuvanser ble oppdaget. Da vaksiner ble kommersielt produsert i de naive gamledager, registrerte man at det kunne være betydelige forskjeller i effektivitet mellom forskjellige partier av samme vaksine. Man antok at denne forskjellen skyldtes at noen partier var kontaminerte, dvs. inneholdt litt skitt. Etter at flere produ­senter svarte på dette med å være ekstra grundige i renslighet i alle prosedyrene under fremstillingen av en vaksine, oppdaget man at dette tiltaket faktisk reduserte vaksinens effektivitet. Konklusjonen var at visse typer «litt skitt» i vaksinen fremmer den ønskede immun­responsen! Eksempler på adjuvanter er aluminiumsalter (kalt Alum), skvalen, oljer og virusoverflate-proteiner (kalt virosomer). Det interessante spørsmålet er imidlertid ikke hva som er vaksinenes «skitne, lille hemmelighet», men hva som er immunsystemets «lille hemme­lighet» når det vellykket bekjemper patogener uten å påkalle hjelp fra det adaptive immun­forsvarets antistoffer.

Kortvarige fordeler, langsiktige negative konsekvenser? Obukhanych (2012, s. 73, 81-82) hevder at massevaksinering bare gir kortvarige fordeler, og på lengre sikt har alvorlige negative konsekvenser:

“En ikke-tilsiktet konsekvens av forlengede vaksinekampanjer var at overføringen av immunitet fra mor til spebarn ble forstyrret. Risikoen for å bli rammet av sykdommen blir bare skjøvet fremover fra barndommen til voksen alder, mens sårbare spebarn ikke gis noen beskyttelse. Paradokset ved vaksiner er at de reduserer den totale insidensen av barne­sykdommer, men gjør sykdommene uendelig mer farlige for den neste generasjon av babyer.

Vi har kommet til å akseptere at selv om vaksiner en sjelden gang kan skade et individ, er de likevel til velsignelse for samfunnet fra et helhetlig perspektiv. De er til for det kollektive gode, blir vi fortalt. Er de virkelig det?»  (s. 73)

“… Ved å bruke vaksiner mot bakterier vinner vi slagene men taper krigen.” (s. 81-82)

«Vi har kommet til det punkt der vi må gjøre et bevisst valg: enten å gå inn i en uendelig krig mot basiller og virus ved å bruke vaksiner som medfører uønskede og ikke-tilsiktede virkninger som vaksineskader, allergier og en desimering av den naturlige immuniteten; eller vi ganske enkelt holder våre kropper i en velernært og glutation-balansert helse­tilstand som hindrer basiller i å bli en fare for våre liv. Valget er ditt» (s. 93)

Da Obukhanych lot seg intervjue av Catherine J. Frompo­vich sommeren 2012, utdypet hun nærmere at det store spørsmålet er livsvarig, naturlig immunitet med den pris (selve sykdommen) og de risikoer (sykdommens alvorligste symptomer) som dette innebærer; kontra kort­varig vaksine­beskyttelse med de risikoer som dette innebærer for individ og samfunn på kort og lang sikt. Her hevder hun at vaksiner med levende, svekkede virus bare gir 3-5 års beskyttelse. Hun kommenterer også immunologenes press til å være lojale og konforme overfor den offisielle linjen at vaksinasjon er en av medisinens største triumfer, som aldri bør kritiseres i det offentlige rom:

“Det er tabu å diskutere almenne og til og med personlige bekymringer ang. vaksinasjon. Et hvert forsøk på å bringe opp disse temaene til diskusjon, å uttrykke bare den aller minste form for bekymring omkring mangelfull utøvd vitenskap når det gjelder vaksinens sikkerhet, effektivitet eller nødvendighet, vekker uvilkårlig kollegaenes vrede og indigna­sjon. Mantraet om at vaksiner er trygge og effektive, og at de redder liv, tas for gitt og uten behov for selv den minste granskning.» 

Tilbake til:  Vaksine-essay  //  Helse & Sykdom-siden  //  Home