Amarna-brev nr. 161

Den norske assyriolog og professor i semittisk språk Jørgen Alexander Knudtzon (1854-1917) oversatte brevene til tysk i sitt tobindsverk Die El-Amarna Tafeln (1907, 1915). Utgivelsen av disse to bindene var en stor begivenhet for historikerne, også Velikovsky roser hans arbeid. Den ameri­kanske assyriologen William L. Moran ga i 1981 ut en oversettelse av alle brevene fra akkadisk til fransk. Han oversatte så brevene til engelsk, som har blitt utgitt i boken The Amarna Letters (2000).

De dominerende emnene i korrespondansen var knyttet til:

• Bykongedømmene i Syro-Palestina som var beskyttet av Egypt, fryktet invasjon fra ”kongen av Hatti” og ønsket at faraoen skulle engasjere seg sterkere. Men Akhenaten fryktet selv ”kongen av Hatti”, og aktet ikke å provosere ham ved å erklære sin støtte til bykongene. Akhenaten gikk til og med til det skritt å betale skatt i form av kostbare gaver til denne kongen for å bevare freden. Faraoens unnvikenhet i den spente politiske situasjonen tvang bykongene i Syro-Palestina til å vurdere om de skulle gå i allianse med ”kongen av Hatti” før han tok dem med vold.
• Interne konflikter, kriger og beleiringer mellom kongedømmene i Syro-Palestina. Både kongen av Damaskus og kongen av Moab gikk til krig mot byer som på 800-tallet tilhørte Israel.
• Faren for at nomadiske og morderiske røverbander kalt Habiru (som ikke var en etnisk gruppe, og som ikke kom fra en bestemt retning) skulle organisere seg og prøve å erobre en bystat.
• Syv års tørke- og sultkatastrofe i Sumur [ifølge Velikovsky Samaria] og inntilliggende områder som bl.a resulterte i kannibalisme og i at foreldrene solgte sine barn til slaveri. 

Velikovsky (1952) har brukt 120 sider av boken bare på å analysere Amarna-brevene. Hans analyser må karakteriseres som ekstremt detaljerte, nyanserte og komplekse. Men arbeidet måtte gjøres, og Velikovsky var den rette mannen til å gjøre det. At Amarna-brevene og Bibelen (1Konge16-22; 2Konge1-10; 2Krøn16-22) forteller eksakt den samme historien om de politiske forholdene i det østlige Middelhavsområdet i perioden 870-840 fvt., samt bekrefter og utfyller hverandre på vidunderlig måte, kan det ikke være tvil om. De som kjenner disse kapitlene i Bibelen godt, anbefales å selv studere Amarna-brevene for å bli personlig overbevist om at Amenhotep III og Akhenaten tilhørte 800-tallet fremfor 1300-tallet. I Amarna-brevene omtales hittitter­kongen Suppilu­liuma og ”kongen av Hatti”, som kan ha vært assyrer­kongen Shalmaneser III (859-824).

Etter utgivelsen av Knudtzons tobindsverk Die El-Amarna Tafeln (1907, 1915) noterte faghistorikerne ned hvert eneste personnavn og navnene på samtlige politiske enheter utenfor Egypt som ble nevnt i Amarna-brevene. Da svært få av navnene lot seg identifisere (de få som lot seg identifisere passet ikke tidsmessig inn med 1300-tallet), begynte faghistorikerne på det fantasi­prosjektet å tilføre disse navnene identiteter i form av kjøtt-og-blod og lande­grenser ved å konstru­ere nye konger og prinser, nye riker og politiske enheter, som ble presset inn på 1300-tallet. Nye historiske kart ble tegnet, og nye fantastiske biografier ble skrevet. Hele det babylonske kassitter-dynastiet (KK: 1531-1155) er en akademisk konstruk­sjon, eller mer presist, en dobbel­bokføring av herskere som levde 500 år senere. Faghistorikerne burde i stedet ha identifisert navnene i Amarna-brevene med allerede kjente personer, politiske enheter og begivenheter fra 800-tallet. Nå har det hele blitt et akademisk mareritt, som bare en håndfull historikere etter Velikovsky har orket å gripe fatt i.

c3) Tiye og Akhenaten vil skape ny religiøs æra i Marduk-Amons fravær

Amenhotep III (KK: 1391-1353) hadde Thutmose III som oldefar, og hadde skjebnemessig noe til felles med kong Salomo. Deres forgjengere hadde gjennom militær ekspansjon bygd opp mektige og imponerende riker. Salomo og Amen­hotep III fungerte som ”dobbelt­velsignede” konger som for det første fikk et velfungerende storrike gratis opp i hendene, og som for det andre fikk æren av å bringe riket opp til den ultimate klimaks og blomstring i form av velstand, harmoni, kunstnerisk utfoldelse, fred med nabolandene, og kollossale tempelprosjekter til ære for hver av deres guddommer. Salomo var konge i 40 år; Amenhotep III var farao i 38 år. Salomo og Amenhotep var begge omgitt av vakre, eksotiske kvinner fra barnsben av, og som voksen var deres liv en konti­nuerlig seksuell rus med all ønskelig variasjon fra et stort harem. I tillegg hadde de av politiske grunner inngått ekteskap med prinsesser fra alle verdensstrøk.

Det var også betydningsfulle forskjeller mellom de to. Salomo ble konge i tyveårene over et meget ungt rike som krevde at han utviklet sine administra­tive evner. Amenhotep ble kronet som 6- eller 12-åring over et gammelt rike, og vi vet lite om de politiske forholdene i Egypt da han tok over tronen. Det virker som om Marduk-Amon i denne tiden hadde forlatt Egypt; han var muligens i Babylonia. Amarna-brev nr. 23, fra Mitanni-kongen Tush­ratta til Amenhotep III, forteller om et meget celebert besøk som sistnevnte snart ville få, fra Inanna i egen person. Blant ”hittittene” som holdt til i det nordlige Syria var Inanna kjent som Shaushka. Shaushka er lett å identifisere som Inanna med sin markerte vulva; symboler som vinger og løver; og assosiasjonene til krig og fertilitet. Dersom forholdet mellom Marduk og Enlil-klanen var like anstrengt som det pleide å være, må vi anta at Inanna våget å besøke Egypt fordi hun visste at Marduk var annetsteds.

I Marduk-Amons fravær ble mye makt delegert til Amon-presteskapet. Vi vet for lite om maktforholdet mellom dette presteskapet og de kongelige. Hvem bestemte at Amenhotep III allerede i sitt andre regjeringsår, da han var 7 eller 13 år gammel, skulle giftes med en jente som skulle fungere som Den store dronning? Den utvalgte jenten var Tiye, hun kom fra en prestefamilie med nære bånd til de kongelige. Hennes bror var antagelig Ay, som ble en av de mektigste i Egypt før han utnevnte seg selv til farao. Det var egyptologen og kunsthistorikeren Cyril Aldred (1914-91) som i en artikkel fra 1957 foreslo at den mektige Ay var broren til Tiye, en teori som i dag er konsensus.

Amenhotep og Tiye må ha vært jevngamle, og deres ekteskap må karakteri­seres som et arrangert barneekteskap. Selv om vi ikke vet hvem som sto bak dette ekteskapet, er synet på Tiye som en Askepott nå utdatert. Amenhotep hadde en bestemor og en halvsøster hvis navn har blitt transkribert som Tiaa, og Ay var først gift med en kvinne som het Tiye, men som skrives ”Tey” for at leseren ikke skal forveksle søsteren og hustruen til Ay. Indika­sjonene går i retning av en familie med sterke bånd både til de kongelige og til presteskapet som gjennom ekstremt incestuøse forhold nådde maktens tinde i Egypt først gjennom Tiye, så gjennom forholdet mellom Tiye og hennes sønn Akhenaten, og de siste tretten årene av det 18. dynastiet var dominert av Ay som til slutt utnevnte seg selv til farao ved å gifte seg med sitt barnebarn.

Amenhotep III satt usedvanlig lenge som farao, i 38 år. Hvis han ble kronet som 6- eller 12-åring, ble han likevel ikke eldre enn 44 eller 50 år. Anatomen og hjerne­spesialisten Grafton Elliot Smith som studerte hans mumie mente at Amenhotep bare ble 40-50 år. Amenhotep viet sin tid til fornøyelser, løvejakt (han skrøt av å ha drept 102 ørkenløver på ti år) og enorme byggeprosjekter til ære for seg selv, Tiye og Amon. Tiye regnes som den sterke av de to, hennes innflytelse over Amen­hotep var betydelig. Amenhotep var både stolt og fasinert av sin dronning­hustru, og i alle avbildninger har hun den samme fremtredende posisjon som ham.

Amenhotep III og Tiye

Mens Egypts mektigste kvinner, inkludert Hatshepsut som farao, hovedsakelig hadde blitt fremstilt kunstnerisk i deres funksjonelle roller, var Tiye muligens den første som ble fremstilt som en sensuell og attraktiv kvinne med sjarm. Hatshepsut var den eneste kvinnen frem til da som hadde hatt æren av å bli fremstilt som sfinx i skulpturer, men den skulpturen hadde det karakteristiske bukkeskjegget til faraoene og var uten feminitet. Tiye var den første som ble fremstilt som sfinx med pupper og vinger. Tiye-sfinxen ble heller ikke formet som et evighetsvesen som objektivt observerer begivenhetene i tidsstrømmen, men mer som et farlig monster. Og det var nettopp denne versjonen av sfinxen som grekerne plukket opp, og som ble gitt en rolle i myten om kong Ødipus.

Tiye-sfinxen som sexy tegneserie-figur

Den greske myten om Ødipus finnes i flere versjoner, men i den mest kjente er det kong Laius og hans dronninghustru Jocasta som lenge har hatt problemer med å få en sønn. Da de til slutt får en sønn, følger en negativ profeti med om at sønnen en dag kommer til å drepe faren og gifte seg med moren. De gir derfor sønnen fra seg til en tjener som setter barnet ut i skogen. En gjeter finner barnet og oppdrar det som sin egen sønn. Barnet ble kalt Ødipus pga. av sine opp­svulmete føtter eller ben [ødem=hevelse; -pus=fot/ben]. Etter en rekke begiven­heter som vi utelater her, skjer det at Ødipus dreper sin egen far uten å vite at det er ham. Ødipus Han går så i retning av sin fødeby, ved inngangen møter han en hunn-sfinx som gir ham en gåte. Dersom han svarer riktig, slipper han inn i byen. Hvis han svarer feil, vil hun drepe ham. Han svarer riktig, og sfinxen tar livet sitt ved å hoppe utfor en klippe. Byen ønsker Ødipus velkommen som en helt og lar ham gifte seg med dronningen som nå har blitt enke. Slik ble han gift med sin egen mor. Etter en lykkelig tid blir byen rammet av en pest eller plage; et orakel forteller at årsaken til dette er at gudene er fornærmet over kongens incestuøse forhold til sin egen mor. Ødipus oppdager sannheten, han blir blind og forvist fra byen. Moren Jocasta tar sitt eget liv.

Denne myten ble først skrevet ned på 700/600-tallet fvt. Velikovsky har skrevet en fascinerende bok, Oedipus and Akhnaton (1960), der han kommer med mange gode og sterke argumenter for at denne myten hadde sin historiske rot, naturligvis med fantasifulle utbroderinger, i dramaet rundt Tiye og hennes sønn Akhenaten.

Vi vet ingenting om hvordan Amenhotep døde 44 eller 50 år gammel. Var det sykdom, eller en løvejakt som endte tragisk, eller noe kriminelt? Tiye tok over som farao og regjerte noen måneder. På dette tidspunktet var det kjent at Tiye hadde født fem barn: sønnen og kronprinsen Thutmose som døde noen få år i forveien, samt fire døtre. På ingen monumenter eller relieffer der Amenhotep og Tiye har blitt avbildet eller omtalt frem tid dette tidspunktet, var det så mye som et knyst om en sønn nr. to som hadde vokst opp i utlandet. Vi kan derfor anta den enorme overraskelsen det må ha vært, og for noen muligens et sjokk, da en mann i tyveårene med den merkeligste kvinneaktige kropp i form av et oppsvulmet hofteparti og kvinnebryster, samt et karakteristisk ansikt med en usedvanlig lang hodeskalle, plutselig dukker opp fra ”nowhere” og med Tiyes velsignelse overtar farao-rollen. Han aksepterte for en kort stund navnet Amenhotep IV.

Akhenaten og Nefertiti-bysten

Det er herfra at historien blir ytterst kompleks og merkelig. Den nye faraoen ble umiddelbart gift med Nefertiti, navnet betyr ”Den vakre har kommet”. Sammen fikk de seks døtre. Egyptologen Cyril Aldred var igjen den første til å foreslå at Nefertiti var datteren til Ay, hvilket har blitt støttet av autoriteter som Arthur Weigall og Ludwig Borchardt. Hvis dette er riktig, sto denne familien nå ved maktens absolutte tinde med et søskenpar som den sittende faraoens og dronningens mor og far.

Den nye faraoen begynte i sitt tredje år å bygge store bygninger og templer til ære for Aten. Ordet ”Aten” refererer til Solen i sitt fysisk-manifeste aspekt, i motsetning til ordet ”Ra” der de symbolsk-esoteriske betydninger ved Solen er mer fremhevet. Det var i den nye faraoens femte år at Amon-kulten ble undertrykt og at lønningene til Amon-presteskapet i stedet ble brukt til den nye Aten-kulten. Samme år flyttet den nye faraoen med sin familie og hele sitt hoff fra den gamle hovedstaden Thebes til en ny hovedstad som ble bygget opp i ekspressfart midt mellom Kairo og Luxor ved Nilens bredde. Den nye hoved­staden fikk navnet Akhetaten, ”Horisonten der Solen stiger opp”. For å markere ytterligere at Egypt nå gikk inn i en ny politisk-religiøs æra, skiftet han navn fra Amenhotep IV til Akhenaten. Monumenter og minnetavler til ære om hans far ble vandalisert.

Det har vært svært lite diskusjon om hvorvidt Akhenaten kunne ha greid å gjennomføre en slik drastisk religiøs reform helt alene. Det er naturlig å anta at han hadde den fulle støtten fra Tiye og Ay, som også flyttet ut til Akhetaten. Uten støtte fra disse to ville reformen muligens ha blitt et enmannsprosjekt. Da egypterne alltid hadde dyrket Solen i form av guden Ra, og nå skulle dyrke den i form av solskiven Aten, kan det synes som om egypterne bare trengte å bytte ut navnet ”Ra” med ”Aten”, så ville alle være tilfredse. Det originale ved Aten-kulten kontra Ra-kulten kommer best frem ved å se hva Aten-kulten distanserte seg fra. Det var guden Amon og navnet Amon og Amon-presteskapet samt sin egen far som Akhenaten ville slette det kollektive minnet om. Hva kan ha vært grunnen til denne negativitet, til dette hat? Hadde Akhenaten et hevn­motiv?

Hadde Akhenaten grublet mye over hvem som sto bak avgjørelsen at han som nyfødt skulle gis bort til pleieforeldre? Ble hans merkelige kroppsfasong opplevd som så skjemmende og pinlig at faren og Amon-presteskapet ikke ville vedkjenne ham som sønn og prins? En slik avvisning ville naturligvis resultere i et hevnmotiv. I hvilken kultur vokste han opp?

Når det gjelder hvilket sjeldent syndrom han hadde, har leger og syndrom­eksperter kommet med så mange forslag at det ville kreve et eget essay å diskutere disse. Den lange hodeskallen gikk i arv til døtrene. Det er imidlertid vanskelig å finne et syndrom som kombinerer lang hodeskalle med femini­sering av kroppen. Man kan derfor undre om han hadde to syndromer med hvert sitt symptomkompleks.

Var Aten-kulten virkelig monoteisme, der Skaperen ble symbolisert med Solen? Uten å gå i dybden av dette spørsmålet; ja, det kan se slik ut. Yahweh verdsatte sikkert denne religiøse reformen. Det er interessant at mange påpeker de store likhetstrekkene mellom ”Den store hymne til Aten” (engelsk oversettelse) som ble funnet i graven til Ay og som antas å være skrevet av Akhenaten, og Salme 104 (engelsk oversettelse), selv om ingen ser noen forbindelseslinje mellom de to.

Den nye hovedstaden Akhetaten fikk en fullt utviklet infrastruktur. Faraoens nye palass var den største sekulære bygning kjent fra oldtiden. Prislappen for hele herligheten må ha vært enorm. Store mengder med keramikk­varer fra Mykene (det greske fastlandet) ble importert til hovedstaden. Dateringen av den mykenske æra er faktisk basert på en synkronisering med Akhenatens regjeringstid, så dersom historikerne en dag skulle erkjenne at Akhenatens 17-årige regjeringstid var ca. 858-841 fvt., blir den mykenske æra med hele dens assosiasjonskompleks automatisk flyttet 500 år fremover i tid. Hvis dét skulle skje, må mange historiebøker omskrives. I den nye luksuriøse hovedstaden levde Akhenaten, hans familie, hoff og den nye bybefolkningen et materielt og estetisk velsignet liv. Akhetaten må ha vært et vidunderlig sted å være, selv ut fra moderne standarder.

De kunstneriske fremstillingene av Akhenaten og hans familie representerte en revolusjon, med fokus på familiær intimitet aldri tidligere skildret blant faraoer. I de fleste avbildningene er familiemedlemmene enten nakne eller går omkring i gjennom­siktige klær, hvilket var noe nytt. Akhenaten synes å ha vært en ekshibi­sjonist i sin glede over å få sin kvinneaktige kropp avbildet, med særtrekkene fremhevet fremfor nedtonet. Den verdensberømte bysten av Nefertiti, som gir inntrykk av en kald og kynisk kvinne, er ikke helt i overens­stemmelse med de andre avbildningene av henne. I én familiescene ser man Akhen­aten sitte med den ene armen rundt Nefertiti, hans finger ved hennes brystvorte. Hvor ser vi den slags kongelige familiebilder i dag, 2850 år senere?

Familiescene med Akhenaten, Nefertiti og tre døtre

Akhenatens to personlige navnetilføyelser var ”(Han) som overlevde til å leve lenge” og ”(Han) som lever i sannhet”. Den første navnetilføyelsen indikerer at man ikke forventet at han skulle overleve som barn; den andre tilføyelsen indikerer at han var stolt over sin integritet og frihet fra samfunnets konven­sjoner. Akhenatens utenrikspolitikk uttrykte et ønske om å få være i fred; muligens noe i retning av ”live and let live”. Dette var imidlertid ikke bra politikk for vasallstatene som betalte skatt til Egypt. Amarna-brevene viser som nevnt at Egypts vasallstater i Syro-Palestina fryktet invasjon fra ”kongen av Hatti”, Suppiluliuma I, og tryglet Akhenaten om hjelp. Akhenaten gjorde lite eller ingenting for å redde dem. Han valgte faktisk selv å betale skatt i form av kostbare gaver til ”kongen av Hatti” for unngå krig.

* * *

I klippene rundt Amarna har 25 større gravkamre blitt funnet som ble bygget for kongelige og VIP’er i Akhenatens regjeringstid, flere av dem ble bygget i hans tolvte regjeringsår. Disse gravene med deres relieffer og inskripsjoner er en av hovedkildene til informasjon om den siste tiden i Akhenatens regjerings­tid. I graven til Huya, som var administrator over haremet og skattene, ble flere interes­sante relieffer funnet fra Akhenatens tolvte regjeringsår. Tiye og Nefer­titi avbildes som fortsatt i live og tilstede, hvilket ikke er merkelig. Det merkelige er at dette er den siste samtidige informasjonen vi har om de to.

Her kommer noen puslespillbiter om forholdet mellom Tiye og Akhenaten. Tiye omtales fortsatt som ”Den store dronning” og kongelige første­hustru, tolv år etter Amenhoteps død. Hennes skjønnhet og kvinnelig sjarm omtales. Tiye bragte haremet til Amenhotep, som hun var øverst ansvarlig for, med ut til Akhetaten. Det er Tiye, ikke Nefertiti, som i relieffene avbildes med den karakteristiske hodebekledningen som bare faraoen og Den store dronningen kunne gå med. Det var lenge antatt at det syvende og utseendemessig yngste barnet, Beketaten, også var en datter av Akhenaten og Nefertiti. Den britiske egypto­logen Flinders Petrie (1853-1942) var den første, på basis av mange relieffer, som trakk den konklusjon at Beketaten måtte være Tiyes datter. Beketaten var alltid assosiert med og avbildet i nærheten av Tiye, aldri inntil Nefertiti. Petries konklusjon at hun måtte være datter av Tiye og Amenhotep er i dag konsensus. Velikovsky i sin bok Oedipus and Akhnaton (1960) er imidlertid den første til å påpeke at Beketaten var minst seks år for ung til å kunne være Amen­hoteps datter. På bakgrunn av mange puslespillbiter, bare noen nevnt ovenfor, fant Velikovsky det nødvendig å konkludere at Akhen­aten og Tiye hadde giftet seg og at Beketaten var deres datter. I det ekte­skapelige trekantforholdet mellom Akhenaten, Tiye og Nefertiti, kom Nefertiti i skyggen av Tiye.

              Tiye                                                              Akhenaten og Tiye

Akhenaten var ikke bare en motherfucker, i ordets bokstavlige betydning, han trolig giftet seg med og hadde sex med sine tre eldste døtre så fort de nådde puberteten. Den eldste datteren Meritaten og den tredje eldste datteren Ankh­esenamen fødte ham hver sin datter. Den nesteldste datteren, Meketaten, døde ca. 12 år gammel, antagelig under en fødsel. Akhenatens incestuøse forhold med sine tre eldste døtre kan ha vært et forsøk på å få en mannlig arving, da hans seks barn med Nefertiti alle var døtre [se artikkelen The Amarna Succession av James P. Allen].

Etter det tolvte året vet vi ikke når, hvor eller hvordan Tiye, Nefertiti eller Akhenaten døde. Vi må velge blant de mest kompetente spekulasjoner. Velikovsky tolker relieffene som ble funnet i de forskjellige gravene dithen at familieidyllen ble ødelagt ved at Tiye krevde å få være Akhenatens Store dronning og første­hustru, på bekostning av Nefertiti, og at hun fikk trumfet sin vilje gjennom. Noen ruinfunn i utkanten av byen indikerer at Nefertiti selv tok initiativ til å flytte ut, evt. ble skjøvet ut, fra faraoens residens de siste årene. Maktkampen mellom Tiye og Nefertiti involverte også Ay, for hvilken blods­linje ønsket han skulle overta tronen: linjen til hans søster Tiye og hennes datter Beketaten, eller linjen til hans egen datter Nefertiti og hennes døtre?

Velikovsky argumenterer for at Akhenaten ble avsatt, ble blind og sendt i eksil slik Ødipus-myten forteller. Hans mumie har aldri blitt funnet. Det videre forløpet etter Akhenatens bortgang er meget uklart. Velikovsky mener at vi i skuespillet Antigone, Sofokles’ (496-406 fvt.) første verk i hans Ødipus-trilogi, finner mange pekepinner om hva som skjedde. Velikovsky mener at Akhenaten var far til Smenkh­kare og Tutankh­amun, antagelig med en annenhustru. Ay setter først Smenkhkare på tronen, og et ekteskap arrangeres i all hast med Nefertitis eldste datter Meritaten (dette er konsensus-synet). Smenkhkare sitter på tronen ikke fullt et år, før han antagelig blir drept. Ay setter da hans yngre bror, tiåringen Tutankhamun, på tronen. Velikovsky har gjort en fin jobb i å identi­fisere Meritaten med Sofokles’ heroine Antigone. Hun adlød ikke Ay’s ordre, så han murte henne inne i et gravkammer der mat og drikke ble senket ned til henne fra en sprekk. Her levde hun noen måneder, og skrev et bevart kjærlighetsbrev til sin avdøde ektemann og halvbror, før hun tok livet av seg.

Meritaten                      Tutankhamun                              Ankhesenamen

Tutankhamun ble gift med Nefertitis tredje eldste datter Ankhesenamen (dette er konsensus-synet). Han satt som farao i åtte fulle år før han plutselig døde. Noen mener han ble drept; en CT-undersøkelse fra 2005 indikerer at døden kan ha vært relatert til koldbrann. Den gamle Ay, som ikke selv var av kongelig blod, var da endelig i posisjon til å utnevne seg selv som farao, hvis han giftet seg med Ankhesenamen, sitt eget barnebarn.

Det var antagelig Ankhesenamen som sendte det berømte brevet til hittitter-kongen Suppiluliuma I, der hun kort forteller at hennes mann nylig er død, og hun ber Suppiluliuma om å sende en av sine sønner til Egypt. Hun vil da gifte seg med ham, og han vil bli konge over Egypt. Hun skriver at hun foretrekker denne løsningen fremfor den ydmykelse å bli gift med en av sine tjenere. Suppiluliuma var fryktelig mistenksom på at dette tilbudet kunne være en felle, for noe slikt hadde han aldri tidligere opplevd. Han sendte til slutt sin fjerde sønn til Egypt. Sønnen ble drept underveis, morderen ble aldri identifisert. Suppiluliuma mente at Egypt sto bak drapet, og det var fare for at han ville benytte denne anledningen til å invadere Egypt. Det kan ha vært denne episoden som gjorde at Ay giftet seg med Ankhesenamen, muligens mot hennes vilje, for så å utnevne seg selv til farao. Etter dette hører vi ikke mer til Ankhesenamen.

Når og hvordan Tiye døde er uviss; Velikovsky mener hun begikk selvmord slik som Jocasta i Sofokles’ skuespill Kong Ødipus. Et høyst uverdig og uferdig gravkammer for Tiye, som hadde vært Egypts mektigste dronning, ble funnet, men mumien manglet. Dette kan bare tolkes dithen at hun døde i vanære; pga. incestforholdet med Akhenaten og/eller selvmordet. Sex mellom søsken var svært vanlig og fullt akseptert i Egypt, men sex mellom mor og sønn var tabu.

Få år etter Akhenatens bortgang ble den nye hovedstaden fullstendig forlatt; selv de døde ble fjernet fra gravene og begravd på nye steder. Ifølge Veli­kovsky ble Egypt invadert av Libya etter at Ay hadde sittet som farao i 2-3 år. Slik ble Egypts 18. og mest eventyrlige dynasti avsluttet som en guddommelig tragedie, som bare ventet på å bli nedskrevet av kommende greske dramatikere. Velikovsky mente at Egypts libyske dynasti, kjent som det 22. og 23. dynasti, ble etablert ca. 830 fvt.

Velikovsky avslutter sin bok Oedipus and Akhnaton (1960) med en kort psykoanalyse over psykoanalysen far, Sigmund Freud (1856-1939). Freud hadde flere nevrotiske trekk, som varte livet ut. I ett av hans første verk, Drømmetydning (1900), skrev han om sin mytiske helt Ødipus, hvis navn han ga til det såkalte Ødipus-komplekset. I Freuds aller siste verk, Moses og monoteismen (1938), skrev han om sin andre helt, Akhenaten, som han mente var inspirasjons­kilden for Moses. Velikovsky kommenterer ironien i at Freud ikke hadde den fjerneste idé om at Akhenaten var modellen for Ødipus. Men, men… det hadde heller ingen andre i tiden mellom de greske dramatikerne og Velikovsky!