Helt siden Homer (700-tallet fvt.) og Herodot (400-tallet fvt.) sine dager har folk lurt på hva opphavet til mytene omkring havguden Neptun-Poseidon, den jomfruelige gudinnen Minerva-Athene og Kreta-kongen Minos kan ha vært. Tusenvis av artikler, kapitler og essays har blitt skrevet av legfolk og akademikere. Vi velger her Oera Linda Book som nøkkelen til oppklaring.

Med bakgrunn i informasjonen i Oera Linda Book, stiller vi oss tvilende til at den romerske mytologi i alle tilfeller bare var en blek kopi av den greske mytologi. Vi skal se at Roma, som ifølge legenden ble grunnlagt den 21. april 753 fvt., ikke bare var inspirert av gresk mytologi (som i hovedsak var gjenfortellinger på barnenivå av anunnakienes bedrifter over tusen år tidligere), men også var dypt influert av den matriarkalske Frya-kulturen som hadde rådet over hele Europa. Minnet om de historiske begiven­heter fra Frya-kulturen hadde til en viss grad ”stivnet” og forfalt til å bli komponenter i den romerske mytologi.

Vi vil her hevde at den romerske mytologi er en blanding av historiske begiven­heter og trostradisjoner som kom både sørfra og nordfra, og at enkelte romersk-mytologiske guder og gudinner faktisk er en mosaikk av flere tidligere helter, der den ene helten kan ha hatt sitt opphav i anunnaki-kulturen og den andre helten kan ha hatt sitt opphav i Frya-kulturen. I noen tilfeller synes den romerske mytologi å ligge nærmere den historiske virkeligheten enn den greske mytologi, og det er da naturlig å spørre hvorvidt den greske mytologi i disse tilfeller var en avbleket kopi av den romerske mytologi.

Én av tekstene i Oera Linda Book er en samtidsberetning fra 1600-tallet fvt. skrevet av Minno, som kom til å bli kjent som den legendariske kong Minos fra Kreta som ga navn til den minoiske kultur. Fra den engelske Wiki-artikkelen om Minos: ”Den tidligere legenden kjenner Minos som en god styrer, lovgiver og bekjemper av piratvirksomhet. Det ble sagt at hans grunnlovstekst dannet basis for den til Lycurgus fra Sparta.”

I kapitlene 14-15 i Oera Linda Book er det Minno i egen person som introdu­serer Minerva-Nyhellenia for leserne, og som gjengir noen av hennes kloke svar og visdomsord. Historien om henne fortsetter i kapittel 26, der vi får vite følgende:

·       Hennes virkelige navn var Minerva, men sjøfolkene kalte henne for Nyhellenia (”Nehallenia”). Minervas symboler var gjeterhunden og uglen.

·       Hun var høyesteprestinne (”burgh-femme”) for tempel­jomfruene (vestalinnene) innen sin borg (”citadell”), som tilhørte Frya-nettverket i Europa.

·       Begynnelsen på historien hennes dateres til år 563 etter at Atland sank (som oppgis til 2193 fvt.), hvilket bringer oss til år 1630. Med andre ord, hennes liv som vesta­linne skal ha foregått i tiden da jordskorpe­forskyvningen inntraff.

·       En svært ærgjerring og egosentrisk vestalinne som ble kalt Kalta betraktet Minerva som rival da det skulle velges ny ”folkemor” (regionalt overhode innen Frya-nettverket). Kalta ville gjerne bli ny folke­mor, og agiterte befolkningen til å støtte henne fremfor Minerva. Kalta ble senere stammor for kelterne.

I kapitlene 27-28 fortsetter fortellingen, der vi presenteres for sjøkongen Jon. Navnet Jon betyr ”gitt”. Jon var født i Alderga, og hadde en flåte på 127 handelsskip. Etter all agitasjonen fra Kalta tilspisset situasjonen seg; det ble en liten krig blant befolkningen om hvem som skulle bli ny folkemor. Over tusen personer ble drept. Den sittende folkemoren hadde myndighet til å tilkalle ”hæren” eller stedets soldater, hvilket hun gjorde for å roe ned situasjonen. Det ble sendt ut arrestordre på bråkmakerne og oppviglerne. Jon var en av dem som kunne forvente arrestasjon, dom og straff. Han tok Minerva, samt tempel­jomfruene som sto under henne og Kalta, med seg, og reiste sørover med sin flåte. Teksten er uklar om han redder eller bortfører dem, muligens det første. Ti år senere får folkemoren i Flymar (ved Vlie) en rapport fra noen seilere om hva som videre hadde skjedd med dem. Jon og Minerva hadde gått i havn i Libya, men der var det så vidt de unngikk å bli drept og spist av de svarte innfødte.

De dro videre og kom til den fønikiske byen Tyre, der de fikk vite at sjøkongen Neef Teunis hadde blitt deifisert. På bakgrunn av denne informasjonen går vi ut fra at sjøkongen Neef Teunis var opphavet til den romerske havguden Neptun. I den engelske Wiki-artikkelen Nethuns, om den etruskiske brønn/vann/hav-guden, kan man lese at et av ordleddene i navnet trolig betyr nevø:

Navnet “Nethuns” er trolig språkmessig beslektet med navnet til den keltiske guden Nechtan og de persiske og vediske gudene som deler navnet Apam Napat, som alle har sin rot i det proto-indo-europeiske ordet népots, ”nevø, sønnesønn”.

De drar videre og kommer til Kreta, et karrig land der de finner en havn. Sjøkongen Jon så ingen fremtid for seg selv på dette stedet, så han og Minerva skilte lag. Alle sto fritt til å velge om de ville følge Minerva eller Jon. Jon seilte videre, med tempeljomfruene som hadde vært under Kalta, til en gresk øygruppe der han slo seg ned. Han bygget en borg inne i skogen mellom fjellene på den største øyen. Øygruppen fikk navn etter ham, Jonhis Elanda. Fra disse øyene drev han piratvirksomhet, i det minste overfor fønikerne som kom fra Tyre. Den øygruppen vi her sikter til ligger i Egeerhavet utenfor Jonia på vestkysten av Sentral-Anatolia, og inkluderer øyene Chios og Samos (Wiki-artikkel: Jonia). Dette kulturelle senteret, som kan ha vært en nøkkel i trojaner­krigen, må ikke forveksles med De joniske øyer i Det joniske havet på vestsiden av det greske fastlandet (Wiki-artikkel: Joniske øyer).

T.v.: Øyene utenfor Jonia (Anatolia). T.h.: De joniske øyer i Det joniske hav.

Minerva ble værende på Kreta i flere år som tempelprestinne, og fikk en borg bygd. Hun ble populær blant folket, men de ikke-innfødte prestene som styrte og bestemte på øyen betraktet henne som en rival til deres egen autoritet. Da en handelsgruppe fra Attika (en periferi i det sørlige Hellas som inkluderer dagens Aten) kom på besøk til Kreta, inviterte de henne til å bli med tilbake og etablere seg der. Minerva og hennes tempeljomfruer flyttet til Attika, og fikk bygget en ny borg i stein, ca. en times avstand fra havnen. Minerva valgte å kalle borgen og stedet for Athenia, som kan oversettes med ”Byen av venner”. Gjennom dette navnevalget skulle etterkommerne vite at de ikke hadde etablert seg her gjennom makt og vold, men hadde blitt mottatt som venner. Bynavnet Aten er på originalspråket, og de fleste andre språk, et flertalls­­­ord.

Flesteparten av de innfødte i Attika var geitedriftere, og bodde i åsskrenter. De ble derfor kalt Hellinger (”klippehengere”). De gikk kledt i skinn, og spiste kjøtt, røtter, urter og honning. Attika hadde også en overklasse som hadde store eiendommer og holdt slaver. Minerva lyktes ikke i å oppheve slaveriet.

* * *

I kapittel 29 får vi vite at etter Minervas død, ønsket de lokale prestene og makthaverne å deifisere henne, hovedsakelig for å institusjonalisere deres egen posisjon. Dette ble avslått av folkemoren. Prestene prøvde da å vinne den greske lokalbefolkningen over på sin side. Det endte med at lokalbefolkningen prøvde å innta borgen med makt. På dette tidspunktet kommer en båt seilende inn til havnen med en egyptisk høyesteprest i, Kekrops I. Han hadde antagelig fått i oppdrag av faraoen å kolonisere Attika. Kekrops ba Gert, som da var borgens vestalinne, om å forlate borgen frivillig. Gert nektet.

Kekrops sendte da bud etter forsterkninger fra Tyre, som resulterte i at 300 skip fulle av ville fjell­soldater kom seilende inn til havnen. Gert innså at de ikke kunne vinne dette slaget, og at det var best å overgi seg og forlate Aten mens Kekrops ennå var velvillig innstilt og hadde lovet dem fri utreise. De forlot borgen tre måneder senere i 84 skip. På vei ut fra Atens havn møtte de sjøkongen fra Tyre som kom med en flåte på 30 skip. De ble venner, og det endte med at sjøkongen og hans flåte slo seg sammen med dem og viste dem veien gjennom et strede som ledet til Rødehavet. Derfra seilte de videre til Punjab (India) der de etablerte en koloni som de kalte Gertmannia.

Kongen av Tyre ble rasende da han fikk at en del av hans flåte og beste seilere hadde sviktet ham, og sendte en flåte etter dem. Da denne flåten var i stredet som ledet til Rødehavet, skjedde en kataklysme temmelig lik den som er beskrevet i Andre Mosebok da Moses og slavebefolkningen krysset Sivsjøen under flukten fra Egypt. Store jordskjelv resulterte i at landet ble løftet opp slik at vannet rant ut av stredet. Dermed kunne ikke forfølgelsen fortsette.

* * *

Når det gjelder Minno, så har han selv skrevet kapitlene 11 og 12, som er en samling lover. Kapittel 13 presenterer innledningsvis Minno som sjøkonge, seer og trollmann, og at han ga et sett med lover til Kreta. Resten av kapittelet består av enda flere lover fra Minnos hånd. I kapittel 14, som nevnt, gir han sin versjon av hva han visste om Minerva. I kapittel 15 forteller han om hvordan han og hans følge seilte fra Aten og kom til den øyen som de selv kalte for Kreta, fordi de innfødte skrek og skrålte så fælt da de så skipene komme. De trodde invasjon og krig var underveis.

En gruppe (fremmede?) prester og prinser hadde makten på øyen, og holdt befolkningen undertrykket. Befolkningen håpet på at Minno og hans følge ville befri dem. Det ble nesten opprør, og prestene så at de holdt på å miste grepet. De lot derfor som om de ga folket friheten, og de ba Minno om å skrive en lovsamling. Minno skrev en lovsamling, men han skjønte etter hvert at han hadde blitt lurt. Prestene og prinsene hadde bare jattet for å roe ned situasjonen; de beholdt makten over øybefolkningen som tidligere. Minno ble aldri konge på Kreta, hvilket heller ikke var hans ambisjon. En dag oppdaget Minno at maten hans var forgiftet. Da et skip fra Flyland seilte innom, var han rask til å hoppe ombord og komme seg avsted. Og der slutter Minnos bidrag til Oera Linda Book.

Minno levde samtidig eller kort etter Minerva, og kom til Kreta antagelig noen tiår etter henne. Dette må ha vært på 1600/1500-tallet fvt. Mytene har fått med seg at han var Kretas lovgiver, men de har også hellenisert og deifisert ham, og gjort ham til øyens første konge. Den greske historie­skriveren Thukydides (ca. 460-395 fvt.) var en intellektuell, klartenkt og ”modern-minded” mann som i sin bok The History of the Pelopon­nesian War (431 fvt.) [online] presenterte Minos på en nøktern måte, fri for all mytologi. Thuky­dides mente at Minos var den første til å utvikle en marine, og at denne vellykket ble brukt til å bekjempe sjørøvere.

Konklusjoner basert på Oera Linda Book

Oera Linda Book omtaler forholdet mellom jomfru-tempelprestinnen Minerva, sjøkongen og sjørøveren Jon, og den egyptiske presten Kekrops I som kom til Aten og tok midlertidig over styret av byen. I den greske mytologi møtes jomfrugudinnen Athene, havguden Poseidon og Athens første konge Kekrops, i Aten. Dette er tilstrekkelig spesifikt til at jeg våger å foreslå at:

• Den første Frya-Jordmoren Fasta var opphavet til Vesta (den romerske gudinnen over vestalinnene) og Hestia (den greske gudinnen over vesta­­­linnene). Wiki-artikler: Vesta, Hestia.
• Frya-tempelprestinnen Minerva var opphavet til den romerske gudinnen Minerva og den greske gudinnen Athene. Wiki-artikler: Minerva, Athene.
• Frya-sjøkongen og sjørøveren Jon var opphavet den greske havguden Poseidon (mens Neef Teunis var opphavet til den romerske havguden Neptun). Wiki-artikkel: Poseidon.
• Den egyptiske høyestepresten Kekrops var opphavet til den mytiske første kongen av Aten, Kekrops I. Wiki-artikkel: Cecrops I.
• Frya-sjøkongen Minno var opphavet til den mytiske kong Minos på Kreta. Wiki-artikkel: Minos.
• Med unntak av Fasta levde alle dem som er nevnt over på 1600/1500-tallet fvt.

På basis av disse konklusjoner må vi videre konkludere at den romerske og den greske mytologien feilaktig blandet sammen opprinnelige helter og heltinner fra Frya-kulturen med opprinnelige helter og heltinner fra anunnaki-kulturen. Vi konkluderer videre at ”historiens far” Herodot (400-tallet fvt.), og den greske filosofen Platon (300-tallet fvt.) i dialogen Timaeus, tok feil da de identifiserte Athene med den egyptiske moder-, krigs- og jaktgudinnen Neith (Wiki-artikkel: Neith). I Egypt og Levant var det mange gudinnenavn hvis to etter­følgende konsonanter var N og T (i Levant: Anat og Tanit; i Egypt: Anata). Disse gudinnene hadde som regel Inanna som opphav. Neith kan i sin eldste utgave ha vært identisk med Ninmah/Ninhursag, og senere ha blitt stadig mer forskjøvet i retning av Inanna.

I Platons Timaeus var Poseidon den første regenten over Atlantis, og han var der bror av Marduk-Zevs. Timaeus nevner at Athene også levde da Atlantis gikk under. Hun skal da ha hatt en viktig rolle i å forsvare Aten mot atlanterne. På basis av ZetaTalk og Oera Linda Book kan det virke som om Platon i sin Atlantis-fortelling blander sammen personligheter og komponenter fra to vidt forskjel­lige kataklysmer som i tid var adskilt med ikke mindre enn 7000 år.

Vi konkluderer videre at Hellas ble kultivert og sivilisert like mye av impulser fra Frya-kulturen i Europa som fra kulturimpulser fra Levant og Egypt.

Ved kysten av Holland har mange altere til Minerva-Nehallenia blitt funnet.

Frya-sjøkongen Jon som opphavet til havguden Poseidon.

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home