KAPITTEL 12

1628-1300: Jordskorpeforskyvning og mørketid

 

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Jordskorpeforskyvning ca. 1628

b) 360-dagers astronomisk år med 52-årig Venus-syklus?

c) To samtidsdokumenter fra Egypt: Ipuwer Papyrus og The Kolbrin

d) Moses og transformasjonen av vulkanguden Yahweh

e) Hyksos-perioden i Egypt og på Kreta

f) En sjøkonge, en tempelprestinne og en lovgiver seiler gjennom Middelhavet

 

Middelhavsområdet 1628 - 1300 f.Kr.

 

Egypt

Kanaan

Kreta

Hellas

1628

Nibiru passerer, jordskorpeforskyvning og Den minoiske erupsjon.

Moses og slavebefolkningens flukt fra Egypt.

360 dagers astronomisk år med 52-årig Venus-syklus?

1600

Egypts Andre mellomepoke = Hyksos-perioden

(1628-1300)

 

 

 

Et stammefolk fra Arabia, kjent som amalekittene og Hyksosfolket, invaderer og overtar makten i Egypt.

 

Sjøkongen Minno gir Kreta en lovsamling.

Sjøkongen og sjørøveren Jon som opphavet til mytene om Poseidon.

 

 

Late Minoan

IA

Minerva

grunn­legger Aten.

Kekrops I blir Atens første konge.

1575

Israelittene ankommer Kanaan fra 1588 og utover.

1550

 

 

 

 

 

 

Dommertiden

1525

 

1500

1475

1450

1425

1400

1300

18. dynasti

(1300-1042)

 

 

a) Jordskorpeforskyvning ca. 1628

Velikovsky (1950) argumenterte for at Venus utløste en jordskorpeforskyvning på Jorden, og at de kataklysmiske konsekvensene for Egypt ble utnyttet av Moses til å lede den semittiske slavebefolkningen ut av landet. Ifølge zetaene var jordskorpe­­forskyvningen som ble utnyttet av Moses, utløst av Nibiru. Zetaene hevder at Arktis under denne jordskorpeforskyvningen ble flyttet til Jordens geografiske nordpol. De kommenterer i ZetaTalk-notatet Magnetic/Geographic (1995) hvordan forholdet mellom de geografiske og de magne­tiske polene ble endret:

 

”Generelt er Jordens aksehelning og magnetiske helning i nøye samsvar. Det nåværende nivå på 23 grader er et avvik. Den siste jordskorpe­forskyvningen, som skjedde under jødenes utvandring fra Egypt, var rask og voldsom. Nibirus passering skjedde så nære og så raskt at havbunnsrifter ble revet opp, bredt nok til at havnivået falt 5-6 meter, hvilket har blitt målt. Forskyvningen hadde knapt begynt før den stoppet. Dette hadde en kreng­ende virkning på de tektoniske platene. De støtet inn i hverandre, riko­sjerte, og skapte revner mellom seg. Derfor, pga. forskyvningens raske og vold­somme karakter, oppsto et avvik mellom de geografiske og de magnetiske polene, som vanligvis pleier å være mindre enn 10 grader. Vi forventer at Nibirus neste passering vil bringe dem nærmere sammen igjen, selv om det kan gå flere tiår før de overlevende kan bestemme med sikkerhet hvor den magne­tiske nordpolen og sørpolen er, pga. den tiden det tar før Jordens kjerne stabiliseres og på ny utviser regulær resonans.”

 

 

Datering og Egeerhavet. Zetaene bekrefter at vulkan­­utbruddet på den greske øyen San­torini, også kalt Thera, i Egeerhavet tilhørte de kataklysmer som jord­skorpe­forskyvningen forårsaket (Wiki: Minoan eruption). Zetaene har ikke noen innvendinger mot den konvensjonelle dateringen av Thera-utbruddet. Forskjellige dateringsmåter (karbondatering, årringdatering, dateringer av iskjerneprøver…) av forskjellige typer materiale gir forskjellige indikasjoner for når Thera-utbruddet skjedde. Årringdatering indikerer sterkt året 1628 f.Kr., mens andre dateringer indikerer noen tiår tidligere eller senere. Vi daterer her jordskorpe­­forskyvningen til ca. 1628 f.Kr.

 

 

Italia. Et annet vulkanutbrudd i Middelhavs­området som kan ha vært samtidig med Thera-utbruddet, er Avellino-utbruddet fra Mount Vesuvius øst for Naples, Italia. Her er dateringen langt mer usikker, men i en artikkel av Guiseppe Mastrolorenzo et al. (2006), The Avellino 3780-yr-B.P. catastrophe as a worst-case scenario for a future eruption at Vesuvius, dateres utbruddet til ca. 1780 f.Kr.

 

 

Klimaendring. Uavhengig av hvilke og hvor mange vulkaner som plutselig ble aktivert, har man evidens for en betydningsfull klimaendring over hele den nordlige hemisfære ca. 1628 f.Kr. Fra Wiki-artikkelen Minoan eruption:

 

“I tiden som C14-dateringen av Thera-utbruddet indikerer, er det evidens for en betydelig klimaendring i den nordlige hemisfære. Evidensen inklu­derer svikt i avlingene i Kina; så vel som evidens fra trering­datering: Visse amerikanske arter av furufamilien (bristlecone pines of California), torv i Irland, England og Tyskland, og andre trær i Sverige. Årringene daterer hendelsen presist til 1628 f.Kr.”

 

 

Hellas. Grekerne hadde legender og myter om to kataklysmiske flommer: Flommen til Deucalion og flommen til Ogyges. Dette kan ha vært samme flom. Allan og Delair (1997) skriver: ”Tatian, Clement og Eusebius var alle enige i at Phaeton-begivenheten var identisk med Deucalion-flommen. I den engelske Wiki-artikkelen Deucalion kan man lese:

 

”Deucalions flom kan i kronologien til St. Jerome bli datert til ca. 1460 f.Kr. Ifølge Augustin av Hippo (Om Gudsstaten XVIII 8,10-11) var Deucalion og hans far Prometheus samtidige av Moses. Ifølge Klemens av Alex­andria, i hans Stromata: ”Det var i tiden da Crotopus levde, at Phaetons solvogn brant opp, og Deucalions flom inntraff.”

 

 

Peru. I en artikkel av Daniel H. Sandweiss et al. (2008), Environmental change and economic development in coastal Peru between 5,800 and 3,600 years ago, beskrives hvordan en serie alvorlige naturkatastrofer av forskjellig karakter ca. 1600 f.Kr. destruerte en kultur som hadde eksistert i 2200 år ved kysten av Peru.

 

 

Mellom- og Sør-Amerika. Zetaene har i ZetaTalk-notatet Mayan and Incan gitt en forklaring på hvorfor folk noen ganger har forlatt høyt utviklete kulturer og urbane sentre:

 

”Høyt oppi fjellene i Sør-Amerika finnes fortsatt spor av sivilisasjoner med likheter til den gamle egyptiske sivilisasjon. Strukturer ble bygd med store steinblokker, som ble nøye formet og tilpasset, på lignende måte som de store pyramidene. Romplattformer på de høye fjellplatåene, som tydelig kan ses fra himmelen men som knapt kan oppfattes på bakkenivå. I de dampende jungler lenger nord ligger konturene av tidligere byer, forlatt av ukjent grunn. Jorden er fruktbar, vanntilførselen er tilstrekkelig, likevel ligger de der, uten tilsyn og ubebodd. Ifølge legender ble menneskeofringer utført på de plattformaktige pyramidetoppene, hjertene ble revet ut av brystene mens ofrene fortsatt var i live, likevel er det ingen spor av slik praksis blant lokalbefolkningen. Hvem bygget disse byene, og hvor forsvant byggherrene?

 

Alle disse sporene av en gammel sivilisasjon er bare etterlatenskaper som ble liggende igjen av 3. densitet humanoide gjester fra den 12. planet. De forlot Jorden fordi de ble satt i karantene av et trans- og interplanetarisk verdensråd (eng.: Council of Worlds) pga. alt oppstyret de forårsaket på Jorden. Menneskeofringer, som aldri hadde vært en innfødt praksis, ble etter deres avreise oppgitt, da denne forferdelige straffemåten bare ble anvendt av de dominerende gjestene for å holde på disiplinen over de urolige menneske­slavene. Etter at de hadde forlatt Jorden sto de forbausede menneskene tilbake. Noen av dem vandret av sted. Andre begynte å leke politikk ved å bli, for en dag, de nye herskerne. Når man ikke behersker teknologien som får en by til å fungere, blir de brolagte gatene og steinstrukturene til en byrde. Så mye lengre å gå til markene som skal pløyes eller til viltet som skal drepes. Hvorfor gå alle de trettende trinnene? Byene ble snart forlatt, med unntak av apekatter, firfirsler og lianer som slynger seg overalt i jungelen.”

 

 

Kina. Regenttiden til keiser Jie av Xia (1728-1675), den 17. og siste keiser av Xia-dynastiet, er assosiert med klimakaos, himmelsk uorden og forferdelige kataklysmer. Keiser Jie av Xia var forøvrig en pervers og sadistisk galning hvis lunefulle atferd kan sammenlignes med den senere romerske keiser Caligula (12-41 e.Kr.). Den himmelske uorden begynte i hans tiende regentår, da fem planeter ble bragt i ulage. Deretter fulgte en meteorstorm og et jordskjelv. I hans siste regentår skal årstidene ha vært i kaos, med frost i juli; hett og kaldt vær om hverandre; og avlingssvikt (The Bamboo Annals). Under de første fem årene til hans etterfølger, keiser Tang av Shang-dynastiet (1675-1646), var det alvorlig tørke i landet. Hvorvidt de offisielle dateringer av denne eldste periode i Kinas historie er helt korrekte, eller om de omtalte hendelser faktisk skjedde ifm. jordskorpeforskyvningen ca. 1628 f.Kr., kan leseren selv vurdere.

 

 

b) 360-dagers astronomisk år med 52-årig Venus-syklus?

 

b1. Endring til 360-dagers år med kalenderreformer

b2. En annen nordpolstjerne enn Nordstjernen?

b3. Venus som faretruende ”komet” hvert 52. år?

b4. Uvanlige beskrivelser av Venus

b5. Nibiru og Venus i mytologien. Lucifer

 

 

b1. Endring til 360-dagers år med kalenderreformer

Selv om zetaene blankt avviste Velikovskys konklusjon om Venus som årsak til jordskorpe­forskyvningen, har de vært mer positive til Velikovskys idé om at den astronomiske hendelsen som utløste jordskorpeforskyvningen også resul­terte i et 360-dagers astronomisk år med en 52-årig Venus-syklus.

 

Velikovsky (1950, Part II, kap. 8) diskuterte følgende kalendere: Den indisk-vediske, den persiske, den gammelbabylonske, den assyriske, den israelittiske, den egyptiske, maya-indianernes, inka-indianernes, og den kinesiske. Han doku­men­terte at mange av disse kulturene endret sin kalender på 1500-tallet f.Kr., og basert på diverse kilder fra før denne tid konkluderte han at det astronomiske året før dette besto av færre enn 360 dager.

 

Alle disse kalenderne hadde i perioden fra 1500-tallet til 800-tallet f.Kr. et kalenderår på 360 dager uten at noen tilleggsdager nevnes, og en måne-måned på presis 30 dager. Dette ga presis 12 måne-måneder pr. år. Mer matematisk fullkomment kan ikke et kalenderår bli. Et astronomisk år på presis 360 dager og et måneomløp på presis 30 dager gir også grunnlag for en lunisolar kalender der solåret og måneåret er identiske og integrerbare. Dersom Veli­kovsky hadde rett ang. endringen av kalenderne verden over, er konklusjonen at den astrono­miske hendelsen som utløste jordskorpeforskyvningen også resulterte i en endring av Jordens bane rundt Sola.

 

Zetaene bekreftet i en kommentar Velikovskys konklusjon at vårt astronomiske år på 365,25 dager ikke er så gammelt (ZT Chat 22. mai 2010):

 

Spørsmål: “[I dokumentarserien Nostradamus Effect som History Channel sender] hevder de at maya-indianerne og egypterne la til fem dager til deres kalendere. Var grunnen til dette at Jorden ble forskjøvet lengre bort fra Solen? Hvis ja, kan dette skje igjen denne gang?

 

Svar: “Det er faktisk slik at Jorden kun i nyere tid har hatt et astronomisk år på 365 dager, og tidligere hadde et år på 360 dager. Etter en jordskorpe­forskyvning vil Jorden reetablere seg selv i sin bane, bestemt av alle de faktorer som opprinnelig satte Jorden i sin bestemte bane og hastighet. Men passeringen av en monsterplanet gjennom den indre delen av solsystemet etterlater sine spor. Det kan være subtile endringer i de andre planetenes baner, slik at planetenes innbyrdes dans endres. Kanskje en større akse­helning i forhold til banen rundt solen, slik at f.eks. perturbasjonene blir mer eller mindre ekstreme. Vi har forutsagt at Jorden vil reetablere et døgn på omtrent 24 timer, men vi har ikke sagt noe om antall dager i året. Det har til og med hendt, under tidligere jordskorpeforskyvninger, at døgn­rotasjonen har vært fra øst til vest, og har foregått langsommere pga. en forskjellig skyve/trekke-dynamikk. Vi forventer ikke et slikt skifte denne gangen, men det er mulig.”

 

 

b2. En annen nordpolstjerne enn Nordstjernen?

Velikovsky fant historiske kilder – indiske, egyptiske, og Seneca – som indikerte at man tidligere hadde en annen nordpolstjerne enn Nordstjernen. Den tidligere nordpolstjernen skal ha stått i stjerne­bildet Store Bjørn (Ursa Major). Nordstjernen er den synlige stjernen som i dag står nærmest himmelens nordpol, faktisk mindre enn 1°. Nordstjernen er i dag den klareste stjernen i stjernebildet Lille Bjørn (Ursa Minor).

 

På grunn av jordaksens presesjon flytter det punktet som jordaksen peker mot på himmelen, det vil si den nordlige himmelpol, seg langsomt og beskriver en sirkel med radius på 23 1/2 grad. Det tar ca. 26.000 år for himmelpolen å fullføre sirkelen. Det betyr at den nordlige himmelpol ikke alltid vil stå så nær Nordstjernen som den gjør nå. Hvis nordpolstjernen tidligere har stått i Store Bjørn, kan dette ikke forklares med presesjonen. Da kan den tidligere nordpolstjernen ikke ha vært Nordstjernen.

 

 

b3. Venus som faretruende ”komet” hvert 52. år?

Velikovsky (1950, Part I, kap. 8-10) argumenterte for at Venus etter jordskorpeforskyvningen på Mose tid fikk en endret bane rundt Solen som varte frem til ca. 750 f.Kr. I denne banen skal Venus hvert 50.-52. år ha kommet faretruende nærme Jorden. Så nærme at hebreerne og oldtidens folk i Mexico betraktet hvert 50.-52. år som et poten­sielt undergangsår, med en takke- og forsonings­fest til gudene dersom intet kataklysmisk da skjedde.

 

- Venus-observasjoner fra Babylonia. Den aller eldste indikasjon på at Venus etter jordskorpe­forskyvningen i 1628 f.Kr. hadde en annen bane enn dagens, finner vi i den såkalte Venus tablet of Ammi­saduqa. Ammisaduqa (ca. 1582-1562) var en av kongene fra Babylons første dynasti. Babylonernes observasjoner av Venus’ bane var meget grundige og presise. Dersom nedtegnelsene av observasjonene er fri for skrive- og kopieringsfeil, er det liten tvil om at Venus hadde en annen bane enn i dag.

 

- Om forlenget dag og natt på hver side av kloden på Josvas tid. Velikovsky og Sitchin tolket uavhengig av hverandre Josva-episoden der Solen og Månen tilsynelatende stanset i deres bevegelse over himmelen, som en kortvarig stopp i Jordens døgnrotasjon pga. et nærmøte med et annet himmellegeme. Josva 10:11-15 nevner først en haglskur av stein som var så tunge at mange ble drept; deretter skal Solen ha stått stille.

 

”Og solen stod stille, og månen stanset til folket fikk hevn over sine fiender. Ja, slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok». Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag før den gikk ned. Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik.”

 

 

Denne episoden kan ha inntruffet 50-52 år etter jordskorpeforskyvningen. Nedtegnelsene i Josvaboken er ikke presise nok til at man kan datere episoden nærmere. Velikovsky (1950, Part I, kap. 1) fant nedtegnelser av en tilsvarende hendelse på den andre siden av kloden, som er omtalt i det mexicanske azteker-manuskriptet Codex Chimalpopoca. Dette manuskriptet kan studeres nærmere i boken til John Bierhorst, History and Mythology of the Aztecs: The Codex Chimalpopoca (1998). Manuskriptet er den primære kilden til historiene om guden Quetzalcoatl. Her fortelles at under en kosmisk katastrofe som inntraff i den fjerne fortid, varte natten unormalt lenge.

 

Sitchin diskuterte Josvas solstopp-episode i boken The Lost Realms (1990, kap. 7). Også han viste til en tilsvarende beskrivelse fra Amerika, der natten varte minst dobbelt så lenge som normalt. Dette skjedde i det tredje året til den 15. monarken Titu Yupanqui Pachacuti II. Denne historien ble skrevet ned av den spanske historikeren Fernando Montesinos (1593-1655) i boken Memorias Antiguas Historiales y Politicas del Peru (2009), som ble utgitt på spansk i 1882 og oversatt til engelsk i 1920. Montesinos plasserte denne hendelsen innenfor Den første Cusco-æraen (2400 f.Kr. – 100 e.Kr.). Innenfor denne æraen synes det trygt å datere hendelsen til det andre årtusen f.Kr, men en mer presis datering enn det er dessverre ikke mulig. Montesinos’ bok er nærmere omtalt i Vedlegg 2: Anunnakiene i Sør-Amerika.

 

 

- Jødenes og mayaenes 50-årige jubelårsyklus. Velikovsky og Sitchin spekulerte, uavhengig av hverandre, over årsaken til etableringen av en 50-årig jubelårsyklus blant jødene, og en 52-årig jubelårsyklus blant maya-indianerne. Begge konkluderte at jubelårsyklusen må ha vært relatert til en eller annen astro­nomisk syklus som varierte mellom 50 og 52 år. Det siste året i syklusen betraktet mayaene og jødene som et potensielt undergangsår, som var grunnen til at de arrangerte en takke- og forsonings­feiring til gudene dersom intet kataklysmisk skjedde. Mayaene samlet seg på fjellet hvert 52. år, og ventet på at deres gud Quetzalcoatl ville komme tilbake. Dersom intet skjedde, utførte de menneskeofringer i takknemme­lighet. 

 

I Tredje Mosebok 25:10-16 finner man følgende befaling fra Herren ang. det jødiske jubelåret:

 

”Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og sin ætt. Det femtiende året skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere ikke så, ikke høste det kornet som har sådd seg selv, og ikke plukke druene av ustelte vintrær. For det er et frigivelsesår; og dere skal holde det hellig. Dere skal spise av grøden på marken… Når du selger jord til din landsmann eller kjøper jord av ham, skal dere ikke gjøre urett mot hverandre. Du skal betale ham, alt etter hvor mange år det har gått siden frigivelsesåret, og han skal sette prisen etter tallet på de år du kan høste grøden.”

 

 

Jødene valgte å feire jubelåret samtidig med hvert syvende sabbatsår, dvs. hvert 49. år. Formelt sett burde jubelåret ha blitt feiret etter hvert syvende sabbatsår, men å la være å så korn to år på rad kunne ha resultert i sulte­katastrofe. På forsoningsdagen sendte jødene en syndebukk (altså en geit, ikke en person!) ut i ørkenen til demonen Azazel. For mer informasjon, se Wiki-artikkelen Jubilee (biblical).

 

Sitchin diskuterte jødenes og mayaenes jubelår i sin bok The End of Days (2007, kap. 9). Han viser her til at ordet ”Jubileum” kommer fra det hebraiske ordet Yovel, som betyr vær (hannsau). Hvert 50. år var altså Værens år, og året ble annonsert med at man blåste i et værhorn.

 

Jubelåret ble innledet med å blåse i et værhorn.

 

 

b4. Uvanlige beskrivelser av Venus

Fra perioden 1600-750 f.Kr. har Velikovsky funnet følgende beskrivelser av Venus:

  • Venus med hale: Oldtidens mexicanere om Quetzalcoatl, samt forskjel­lige kulturer som betraktet Venus som en komet.
  • Venus med ”hår” eller ”skjegg”: Babylonerne.
  • Venus med ”horn”: Kanaan, Samoa, babylonerne.
  • Venus sendte ut røyk: Oldtidens mexicanere, vedaene.
  • Venus hadde meget sterk lysstyrke, som en mindre sol: Babylonerne, hebreerne, kineserne.

 

b5. Nibiru og Venus i mytologien. Lucifer

Velikovsky prøvde å finne planeten som forårsaket jordskorpeforskyvningen igjen i de forskjellige kulturers mytologier, portrettert som kaosguder og bevingede drage/slange-guder. Da Velikovsky konkluderte at denne planeten var Venus, kom han således til å betrakte Venus-mytologiske vesener og Nibiru-mytologiske vesener som aspekter av samme planet. Disse må imidlertid skilles fra hverandre.

 

Eksempler på bevingede drage/slange-guder som kan ha representert Nibiru, og som truet, slåss med, og til slutt ble beseiret av Solen/solguden, er Apep fra egyptisk mytologi, og Typhon og Phaeton fra gresk mytologi. Eksempler på Venus som representert av farlige demoner eller guder, er Tlahuiz­calpante­cuhtli fra mellom-amerikansk mytologi, og Lucifer fra jødisk-kristen mytologi.

 

Legendene og mytene om Lucifer strekker seg bakover i tid mot to forskjellige fortellertradisjoner: Lucifer som planeten Venus, og Lucifer som en fallen engel. De to tradisjoner har en felles symbolikk om en opprinnelig himmelsk orden som for en tid ble forstyrret av kaos eller opprør, inntil en ny orden av ro og harmoni ble etablert. Hvorvidt de to forteller­tradisjonene sikter til to forskjellige hendelser av vidt forskjellig karakter, er uklart.

 

Lucifer på vei mot Jorden. Som som rebellplanet mot den himmelske orden,

eller som rebellindivid mot åndelige direktiver?

 

 

Navnet Lucifer – et engelsk ord som er avledet fra det latinske lucem ferre (”lysbærer”) – refererte opprinnelig til planeten Venus. Venus står opp bak horisonten hver morgen, og kan således, poetisk sett, sies å være bæreren av morgengryets lys. I mer moderne språkbruk omtales Venus heller som ”morgen­­stjernen”.

 

Verken i GT eller NT blir navnet Lucifer brukt som referanse til Satan eller en fallen engel. I de tekstene der navnet Lucifer brukes (se f.eks. Jesaja 14:3-20 og 2Peter 1:19), er dette som en nøytral referanse til planeten Venus. Dog, når man ser nøyere på Jesaja-teksten, får man inntrykk av at planeten Venus en gang tidligere hadde en annen rolle: som mer rebelsk og farlig.

 

Å, at du er falt fra himmelen,
du morgenstjerne, morgenrødens sønn!
At du er slengt til jorden,
du som seiret over folkeslag!
Det var du som sa med deg selv:

«Til himmelen vil jeg stige opp;
høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone.
Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord.
Jeg vil stige opp over de høye skyer
og gjøre meg lik Den Høyeste.»


Nei, til dødsriket er du støtt ned,
lengst ned i den dype hulen.

De som ser deg, stirrer på deg,
undres over deg og sier:

«Er dette den mannen som rystet jorden
og fikk kongerikene til å skjelve,
han som gjorde verden til ødemark,
la byene i grus
og aldri lot fanger vende hjem?»

 

 

Bibelvitenskapen har lenge erkjent at Jesajaboken er en sammensetning av tekster fra tre forskjellige forfattere som var adskilt i tid med flere århundreder. Disse tre har for enkelhets skyld blitt kalt Protojesaja, Devterojesaja og Trito­jesaja. Protojesaja var profet i Juda på 700-tallet f.Kr., og regnes som forfatteren av versene 1-39.

 

Det var først i tiden etter NT at navnet Lucifer ble assosiert med Djevelen, både i religiøse skrifter og i skjønnlitteraturen, og da særlig i betyd­ningen en fallen engel. Hvordan oppsto denne myten? The Jewish Encyclo­pedia (1901-1906) refererer til den slaviske versjonen av Enoks Bok (2Enok) som går tilbake til det første århundret f.Kr. I 2Enok bringes vi tilbake til Melkisedek-legendene, og til elementer av den kosmologien og den fortiden som formidles i det kanali­serte verket The Book of Urantia (1955). Dén kosmologien blir imidlertid alt for omfattende til å komme inn på her.

 

Vi avlutter disse betraktninger med en interessant kommentar fra zetaene om hvordan folk opplevde forholdet mellom Nibiru og Venus rett før jordskorpe­forskyvningen (ZT Chat 10. juli 2010):

 

”Mytologien gir deg en nøkkel til størrelsen på Jordens søskenplaneter når de dukker opp nærme Jorden. Velikovsky var først forvirret da han studerte Jordens mytologi, og oppdaget at de gamle maya-indianerne hadde en seremoni hvert 52 år hvor de var forberedt på at Venus ville dukke opp faretruende nærme og forårsake stor ødeleggelse. Venus’ bane rundt Solen ble midlertidig forstyrret av en tidligere passering [av Nibiru], hvilket bragte Venus nærme Jorden i perioden på 52 år. Forventningene om ødeleggelse ved ild, vind og vann var assosiasjonen om en nær passering av Venus knyttet til passeringen av Planet X. Det var likevel Venus folket fryktet, ikke selve legemet til Planet X. Dette indikerer at Venus fremsto som større enn Planet X i de siste ukene [før jordskorpeforskyvningen].” 

 

 

c) To samtidsdokumenter fra Egypt: Ipuwer Papyrus og The Kolbrin

Foruten skildringen i Andre Mosebok av plagene som rammet Egypt og av hvordan Moses ledet den semittiske slave­befolkningen ut av landet, finnes to samtids­dokumenter som gir øyevitne­beskrivelser av Egypt i en kaotisk tilstand. Det lar seg ikke bevise at det er kaoset under og etter 1628-jordskorpe­forskyvningen som beskrives, men vi finner dette meget sannsynlig. Det ene dokumentet er Ipuwer Papyrus, som Velikovsky har æren for å knytte opp til jordskorpe­forskyvningen. Det andre doku­mentet er en meget spennende egyptisk og keltisk tekstsamling, The Kolbrin, som zetaene og andre knytter opp til 1628-jordskorpeforskyvningen.

 

Ipuwer Papyrus (online tekst) er en lang jeremiade på 17 vers der det klages over at den sosiale orden i Egypt har gått i total oppløsning. Kaos og anarki, nød og elendighet, sorg og klager, forvirring og uvisshet, råder. Den nye tilstanden er karakterisert av plyndring, mord, opportunistisk utnyttelse av kaoset, og jungelens lov. Elven var rød som blod, ikke til å drikke av. I vers I nevnes at kvinnene har blitt ufruktbare, de kan ikke lenger unnfange. I vers III nevnes at fremmede barbarer har kommet til Egypt, og at det er vanskelig å finne egyptere.

 

The Kolbrin er en samling manuskripter, opprinnelig 21 ”bøker”, som ble skrevet ned på bronsetavler for å hindre ødeleggelse. De ble forfattet av egyptiske og keltiske innvidde. De ble til over flere århundreder. Tekst­samlingens tilblivelsesprosess er ikke så ulik Oera Linda Book. De nåværende ”originalkopier” er i bevaring hos The Culdian Trust i New Zealand. De samarbeider med web-basen TheKolbrin.com, der flere utdrag av tekstene ligger gratis tilgjengelig. Bokutgaven fra The Culdian Trust  er en luksusutgave til $98 + frakt som blir sendt fra New Zealand. En mer moderne utgave i paperback, The Kolbrin Bible (2. utg. 2006), foreligger fra en kommersiell utgiver. Da zetaene ofte har anbefalt dette verket, skaffet Nancy Lieder seg en e-bok. I notatet The Kolbrin, Its Secrets Revealed gir hun flere sitater fra verket, som hun så kommen­terer med bakgrunn i hva zetaene har uttalt.

 

I The Kolbrin omtales Nibiru som Ødeleggeren (”The Destroyer”). Flere jord­skorpe­forskyvninger skildres: Den som Noah opplevde; en samtids­beskrivelse av hvordan 1628-hendelsen påvirket Egypt, samt en beskrivelse av en kommende jordskorpe­forskyvning! Her kommer en oversettelse av et par utdrag av samtids­beskrivelsen fra Egypt. Utdragene beskriver tiden rett før, under og etter jordskorpeforskyvningen. 

 

”De mørke dager begynte med det siste besøket til Ødeleggeren (”The Destroyer”). Disse dager hadde blitt forhåndsvarslet med merkelige tegn på himmelen. Folk var tause, de gikk omkring med bleke ansikter. Frykten red landet, kvinnene hadde i deres redsel blitt ufruktbare. De kunne ikke lenger unnfange, og de som allerede var gravide aborterte. Dagene av taushet ble etterfulgt av en tid der høyfrekvente lyder og bråk som fra trompeter kom fra himmelen. Folket ble som skremte dyr uten en leder… De døde ble ikke lenger behandlet på ærbødig vis, likene ble kastet ut i elvene. Han som aldri før hadde dyrket korn, var plutselig eier av et fullt lager. Kveg ble overlatt til seg selv og forsvant av sted til merkelige beitesteder. Menn fulgte ikke etter kveget men slaktet i stedet naboenes dyr. Ingen eide noe lenger. De offentlige arkiver ble kastet ut og ødelagt. Ingen visste lenger hvem som var slaver og hvem som var slaveherrer… Landet ble rammet av forskjellige plager. Elvene ble blodige, og blod var overalt. De som drakk fra elven kastet opp. Støv forårsaket sår i huden på mennesker og dyr… ”

 

”Dommedagskomplekset, som i Egypt ble kalt Ødeleggeren, ble sett i alle land. Av farge var den skinnende og flammende; av utseende skiftende og ustabil. Som en spiral kveilet den rundt seg selv… Den var ikke en stor komet eller en stjerne som hadde sluppet løs, men mer som et hissig flammende objekt. Dens bevegelser høyt oppe var langsomme, men lenger nede virvlet den på en røykaktig måte. Den holdt seg nærme Solen, som den skjulte. Dens rødaktige skinn minnet om blod; og skinnet endret seg under ferden. Den forårsaket død og ødeleggelse i dens ferd oppover og nedover. Den sveipet Jorden med grått askeregn og forårsaket mange plager, sult og andre onder. Den bet i huden til mennesker og dyr, til de ble spraglet med sår…”

 

”I gløden fra Ødeleggeren fikk Jordens atmosfære et rødaktig skjær. Landets ansikt ble hamret løs på og ødelagt av haglstein som smadret alt som sto i veien for haglbygene. Byger med hete haglstein; der de traff bakken kunne en merkelig løpeild ses. Fiskene i elvene døde; ormer, insekter og krypdyr sprang opp fra Jorden. Den lange nattens dystre stemning spredde en mørk kappe over himmelen som utvisket ethvert lysglimt. Ingen visste lenger når det var dag og når det var natt, for Solen kastet ingen skygger. Det var ikke lenger nattens rene svarthet, men et tykt mørke som skapte åndenød. Folk fikk pusteproblemer pga. hete dampskyer som la seg rundt hele landet og som slukket alle lamper og leirbål… Skip ble dratt vekk fra sine ankringsplasser, og ødelagt i kraftige virvel­strømmer. Dette var kollapsens og oppløsningens tid…”

 

”Østen ristet; åser og fjell ble forflyttet og skaket… Dommedags­komplekset tordnet skarpt i himmelen og skjøt ut lysstråler. Så hørtes en lyd som fra titusen trompeter… Hele landet ble satt i bevegelse, og fjell smeltet. Himmelen brølte som titusen løver i pine, og lysende blodpiler skjøt frem og tilbake over himmelen. Således er det beskrevet i de gamle nedtegnelser, få av dem har overlevd. Det har blitt sagt at når Dommedags­komplekset kommer til syne på himmelen, revner Jorden fra heten, som en nøtt som ristes foran ilden. Da skyter flammer opp fra bakken og danser omkring… Dommedagskomplekset… dekker omtrent en femtedel av himmelen og sender en kveilende slangeaktig finger ned til Jorden. Ved middagstider er det ikke lysere enn om natten.


“Jordskorpen dreide seg rundt, slik leire roterer rundt på en pottemaker­skive… Håndverkeren forlot sitt uferdige arbeid, pottemakeren gikk fra sin skive, og tømmermannen lot sine redskaper ligge… Folk gikk fra for­standen, de ble gale. Da den store natten for Ødeleggerens vrede satte inn, da dens skrekkvelde nådde klimaks, haglet det med kampesteiner. Hyttene raste sammen over dem som befant seg inni… templer og de rikes palasser ble revet ned fra deres fundamenter. Selv Den store, faraoens førstefødte, døde sammen med dem av høy byrd i midten av terror og fallende steiner. Ni døgn med mørke og landhevning fulgte, mens en storm raste med en styrke aldri tidligere opplevd…”

 

”Da den passerte… folk reiste seg opp mot dem som var i autoritets­posisjoner og flyktet fra byene for å slå seg ned i telt i utkantene. Egypt manglet sterke menn som kunne skape orden i disse tider. Slavene rømte. Flokken av slaver beveget seg av sted i den dystre stemningen av en halv­veis morgen, under en kappe av grå aske som virvlet omkring. Det var en natt hvor frykt og redsel rådet, for en høy jamrende lyd kunne høres fra oven, mens flammer sprang opp fra bakken…”


“Et fremmed folk beveget seg mot Egypt. Ingen sto opp for å bekjempe dem, for alt av styrke og mot var borte… De som invaderte… kom… fordi himmelens vrede hadde lagt deres eget land øde… De tok til slaver alle som var tilbake: gamle, unge menn og gutter. De undertrykket folket og hadde glede av å lemleste og torturere. Faraoen ga opp alle håp og flyktet ut i villmarken… Han levde et godt liv blant ørkennomader og skrev bøker. Gode tider kom tilbake, selv under invasjonen, og skip seilte oppover. Luften ble renset… og landet ble på ny fylt av liv og vekst…”

 

 

De to siste avsnittene er særlig interessante, for de forteller om et slavefolk som forlot Egypt, og om et barbarisk fremmedfolk som invaderte og erobret Egypt uten kamp. Dette folket fant glede i å lemleste og torturere. Velikovsky kjente ikke til The Kolbrin, som først ble utgitt etter hans død, men i dette verket ville han ha funnet en kvalitetsmessig langt bedre bekreftelse på sine konklusjoner enn det han fant i Ipuwer Papyrus.

 

 

d) Moses og transformasjonen av vulkanguden Yahweh

 

d1. Moses’ liv frem til første åpenbaring

d2. Moses’ første åpenbaring

d3. Jordskorpeforskyvning, påskens opphav, flukten fra Egypt

d4. Historiens største guddomsåpenbaring eller et vulkanutbrudd?

d5. GT-redaktøren skyter inn det lange Presteskriftet

d6. Førti års ørkenvandring

d7. På østsiden av Jordan, Femte Mosebok

d8. The Urantia Book om Yahweh og Moses

 

 

d1. Moses' liv frem til første åpenbaring

Historien om Moses og slavenes flukt fra Egypt fortelles i Andre Mosebok, fra kapittel 1 og utover. Først gis en kort oppsummering av historien til de tolv sønnene til Jakob/Israel og deres familier, som hadde bosatt seg i Goshen i Nildeltaet. Da de kom til Egypt utgjorde de 70 personer.

 

”Da kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef.  Han sa til sitt folk: «Se, Israels-folket er større og sterkere enn vi. La oss fare klokt fram, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, strider mot oss og drar fra landet!» Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangs­arbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses.”

 

 

At den nye faraoen ikke kjente til Josef og hans stilling som administrator hos en tidligere farao, kan bare bety at den nye faraoen tilhørte et nytt dynasti. I vår kronologi har det gått ca. 150 år (seks generasjoner) fra Josefs siste tid som administrator og frem til Moses’ fødsel. Den nye faraoen fryktet hebreerne selv etter at de hadde blitt gjort til slaver, så for å gjøre dem enda mer maktesløse befalte han hebreerkvinnenes to jordmødre at de skulle drepe hvert nyfødt gutte­barn. De to jordmødrene vred seg unna denne plikten ved å si at de sjelden kom tidsnok frem til fødselen. Faraoen påbød da den egyptiske befolk­ningen at de skulle kaste i Nilen et hvert nyfødt guttebarn som kom fra hebreer­kvinnene.

 

En mann av Levis ætt fant en kvinne av samme ætt, de giftet seg og hun fødte Moses. Etter tre måneder la hun ham i en kiste av papyrusrør, tettet igjen over, og satte kisten ned i sivet ved Nilbredden. Moses’ egen søster over­våket hendelsen, og så at faraoens datter plukket opp kisten. Moses’ søster spør farao-datteren om hun ønsker en hebreerkvinne som kan gi barnet bryst. Det endte med at Moses’ mor fikk betaling for å oppdra sin egen sønn de første årene, før hun overga ham til farao-datteren. Faraoens datter gir ham så navnet Moses, ”for jeg har dratt ham opp av vannet”. Vi trekker imidlertid denne navne­forklaringen i tvil, for Moses er et egyptisk navneledd som betyr ”sønn” eller ”født av” (som i Ra-messes og Thut-mose). Antagelig har navnet på en egyptisk gud vært det første navneleddet i hans opprinnelige navn (Schmidt, 1983).

 

I voksen alder dro Moses ut til et av stedene der hans landsmenn trellet. Han så hvor hardt de slet. Da han så en egypter slå en hebreer, ble han så harm at han drepte egypteren. Dette ble kjent for faraoen, som så prøvde å få Moses drept. Moses rømte til Midjan der han traff presten Jetro. Moses gifter seg med den ene av Jetros syv døtre, Sippora. De får to sønner. ”Så gikk det lang tid, og kongen i Egypt døde.”

 

 

d2. Moses' første åpenbaring

Kapittel 3 begynner med:

 

”Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp.”

 

Informasjonen om Moses’ liv frem til denne hendelsen er særdeles snau, ikke mer enn 2-3 avsnitt. Frem til denne hendelsen har Moses muligens tilbragt første halvdel av sitt liv blant det egyptiske hoffet, og andre halvdel av sitt liv hos presten Jetro i Midjan. Men hvor ligger Midjan, og hvilke guder dyrket de der? I den engelske Wiki-artikkelen Midian står det:

 

”[Midjan] antas å ligge i det nordvestlige Arabia på østkysten av Aqaba-bukta og det nordlige Rødehavet. Noen lærde hevder at Midjan ikke var et geografisk område, men en forening av stammer.”

 

 

Bildet viser nordsiden av Rødehavet dele seg i Suezbukta til venstre for Sinai

og Aqababukta til høyre for Sinai.

 

 

Horebfjellet antas være identisk med Sinaifjellet. Navnet Horeb antas å bety ”glødende/hete”. Navnet antyder således et vulkansk fjell som fortsatt har sine utbrudd. Werner H. Schmidt, tysk teolog og professor i GT, diskuterte opphavet til Yahweh-dyrkelsen i sin bok The faith of the Old Testament: a history (1983, kap. 5-6) [utdrag]. Var det vulkanske Horeb/Sinai-fjellet, som ligger et eller annet sted i det nord­vestlige Arabia, setet for animistisk Yahweh-dyrkelse av Midjan-folket og andre arabiske nomadegrupper? Det er denne forklaringen Schmidt finner mest sann­synlig, og han tror videre at vulkanen hadde et utbrudd da Moses sammen med slave­flokken opplevde den store ”åpenbaringen på Sinaifjellet”. Dersom denne forklaringen er riktig, har arabernes og Arabias historiske betydning for Moses og Yahweh-tilbedelsen blitt fullstendig undertrykt i Bibelen og i den jødisk-kristne tro. Et ordsøk i den norske nettversjonen av GT gir 13 treff på ”araber” og null treff på ”Arabia”.

 

Vi vender tilbake til Moses’ første åpenbaring på det hellige Horeb/Sinai-fjellet. Ifølge zetaene var det et lysvesen som der åpenbarte seg for Moses, men med tiden ble dette oversatt og forvridd til at han snakket med en brennende busk. Presenterte lysvesenet seg som Yahweh, eller var dette et påfunn fra Moses? Vi velger å tro det siste. Vi skal senere sitere noen utdrag fra The Urantia Book, som i likhet med Schmidt hevdet at Yahweh var en velkjent animistisk vulkan­gud som ble tilbedt av arabiske beduiner.

 

Ifølge Andre Mosebok befalte lysvesenet Moses å oppsøke den nye faraoen, og kreve på vegne av seg selv at faraoen skulle sette slave­befolkningen fri. Moses skulle da lede de frigjorte slavene ut av Egypt. Moses var ikke så ivrig på å være Herrens profet som skulle tale til faraoen og til store folke­forsamlinger, da han stammet. Herren lovet å hjelpe ham, og sa at Moses’ bror Aron snart ville dukke opp. Moses dro hjem, pakket, og reiste så av sted til Egypt sammen med sin kone, sine sønner og et esel. Jetro velsignet reisen, men ble igjen.

 

I kapittel 5 trer Moses og Aron frem for faraoen, og ber om at han setter slavene fri slik at de kan dra til ørkenen (ved Horeb/Sinai-fjellet) for å dyrke Herren. I kap. 6 gis – fullstendig abrupt, som tyder på at dette er en senere innsetting – slektstavlen til Moses og Aron. Ifølge denne slektstavlen var Moses og Aron oldebarn av Levi, den tredje sønnen av Jakob/Israel. I kap. 7 får vi vite at Aron var 83 år og Moses 80 år da de talte til faraoen. Faraoen nektet å innfri ønsket til Moses og Aron, til tross for noen imponerende stokk-blir-til-slange-tricks fra Arons side. Disse trickene kunne også faraoens spåmenn gjøre.

 

 

d3. Jordskorpeforskyvning, påskens opphav, flukten fra Egypt

Fra kapittel 7 og utover fortelles om de plager som da rammet Egypt. Disse plagene kan gis naturlige forklaringer relatert til den nær forestående jord­skorpe­forskyvningen (se ZetaTalk Chat 10. februar 2007), men i fortellingen frem­stilles disse plagene som sendt av Yahweh. I kapittel 10:21 fortelles om tre døgn med mørke, hvilket kan tolkes som at Jordens døgnrotasjon da hadde stoppet opp. I kapittel 11:4 truer Moses faraoen med at alle de første­fødte kommer til å dø, uansett alder:

 

”Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den eldste sønn av farao som sitter på sin trone, til den eldste sønn av trellkvinnen som står bak kvernen, og alle de førstefødte dyr i buskapen. Det skal lyde et høyt skrik i hele Egypt, som det ikke har vært maken til før og heller ikke skal bli det siden.”

 

Zetaene hevder at selv om gjengivelsen i Andre Mosebok av hva som virkelig skjedde er for unyansert, har den en kjerne av sannhet. Det var en egyptisk skikk blant de velstående at den førstefødte alltid skulle ha tilgang på mat eller snacks, natt som dag. Rottene, som hadde registrert underjordiske signaler på den nær fore­stående kataklysmen, var på flukt. Under flukten plukket de opp duft­molekylene fra maten som ble plassert foran de førstefødte, hvilket trakk dem inn i husene og videre frem til den førstefødte. I mange tilfeller ble mikrober og pest overført til barnet, som da døde.

 

I kapittel 12 gis nøkkelen til hvorfor slaveflokken ble spart denne ulykken, men nøkkelen gis i en helt annen kontekst, nemlig innstiftelsen av påskehøytiden. Slave­flokken fikk beskjed om å ofre et lam for Herren og stryke lammeblod på dørstolpene og dørbjelkene på utsiden av hyttene. Dette holdt rottenes interesse utenfor hyttene.

 

”For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig ordning skal det være for dere å feire den i slekt etter slekt.”

 

Det var således ikke Yahwehs oppmerksomhet som ”blodmerket” på dørene skulle fange, men rottenes.

 

Påske, fra hebraisk P-S-H, "å passere". Ved å smøre blod på dørstolpene
ville Herren eller rottene passere huset, fremfor å trenge inn i det.

 

 

Samme natt bryter Moses og slavebefolkningen opp:

 

”De var omkring 600.000 mann til fots, foruten kvinner og barn. En stor flokk av alle slags folk fulgte med, og en veldig drift av småfe og storfe.”

 

Dersom den opprinnelige gruppen av Jakob/Israel og hans sønner som dro til Egypt ca. 1840 fvt. utgjorde 70 personer, og de som ble med på ferden ut fra Egypt ca. 1628 fvt. var ca. 600.000, kan man lure på hvor stor andel av disse som av opphav var arabere og kanaanitter som ikke var blodsrelatert til Jakob/Israel.

 

Utferden begynner. Moses og folket blir ledet av en vertikal lysstråle (13:21).

 

”Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte som viste dem veien, og om natten i en ildstøtte som lyste for dem. På den måten kunne de dra fram både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten.”

 

 

Zetaene hevder i ZetaTalk-notatet Moses (2001) at denne lysstrålen kom fra et romskip som slik viste vei, altså en form for intervensjon fra høyere krefter som Moses senere personifiserte. I kap. 14 fortelles at Yahweh ønsket å gi en siste makt­demonstrasjon på hvem som var sterkest og hadde kontrollen: Ham eller faraoen. Dette skulle bli en makt­demonstrasjon som skulle bli husket med ærefrykt og snakket om i årtusener:

 

”Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal bryte opp! Du skal bare løfte staven din og rekke hånden ut over sjøen og skille den, så israelittene kan gå midt igjennom sjøen på tørre bunnen. Jeg vil forherde egypterne så de setter etter dere. Og jeg skal vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær, på vognene og hestfolket hans. Egypterne skal få kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min makt på farao og vognene og hestfolket hans.”


Guds engel, som gikk foran Israels hær, byttet nå plass og gikk etter folket. Skystøtten som var foran dem, flyttet seg og tok plass bak dem, så den kom mellom egypternes hær og Israels hær. På den ene siden var skyen mørk, og på den andre siden lyste den opp natten, og hærene kom ikke inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over sjøen, og Herren sendte en sterk østavind som blåste hele natten, så vannet drev bort, og det tørre land kom fram. Vannet skilte seg, og israelittene gikk tvers igjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider. Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og hestfolk og fulgte dem midt ut i sjøen. Men tidlig om morgenen så Herren ned på egypterhæren fra ild- og skystøtten og skapte forvirring blant dem. Han slo hjulene av vognene deres, så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: «La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne.”


Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over sjøen, så skal vannet komme tilbake over egypterne, over vognene og hestfolket deres!» Så rakte Moses hånden ut over sjøen, og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt gamle leie. Egypterne flyktet rett imot det, og Herren drev dem midt ut i sjøen. Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og alt hestfolket i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i sjøen. Ikke én mann kom fra det med livet. Men israelittene gikk gjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider."

 

Kombinasjon av kataklysme og intervensjon fra oven?

 

 

Zetaene hevder i ZetaTalk-notatet Red Sea Parting at også i dette tilfellet var det snakk om intervensjon fra de høyere makter. Vannmassene ble delvis skilt fra hverandre av naturalistiske grunner relatert til kataklysmen som hevet sjøbunnen midlertidig, men vann­massene ble så holdt fra hverandre av et kunstig kraftfelt så lenge dette var ønskelig. Det hebraiske navnet for Sivsjøen er Yam Suph, som aldri har blitt skikkelig identifisert.

 

 

d4. Historiens største guddomsåpenbaring eller et vulkanutbrudd?

Kapittel 16 forteller hvordan flokken som fulgte Moses fikk manna fra himmelen i de førti årene de vandret rundt i ørkenen. Manna kom om morgenen med duggen. ”Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken.” Det smakte som honning­kake. Zetaene hevder i ZetaTalk-notatet Manna from Heaven at karbo­hydrater, en nær slektning av hydro­karboner, dannes i atmosfæren ved helt bestemte betingelser knyttet til superoppheting av luften fra vulkansk aktivitet kombinert med konti­nuerlig lynaktivitet. Det var disse karbohydratene som så falt ned på bakken ”som rim”, som i GT har blitt kalt for manna.

 

I kapittel 17 møter Moses og hans flokk amalekittene. Da hadde det ennå ikke gått tre måneder etter oppbruddet fra Egypt. Kamper oppsto som varte dagen ut. Episoden nevnes bare med ett avsnitt. Vi får ikke vite hvor amalekittene kom fra, eller hvor de skulle hen, eller hvorfor de to folkegruppene ikke bare kunne passere hverandre i fred. Velikovsky identifiserte amalekittene med Hyksos-folket som invaderte Egypt.

 

I kapittel 19 beskrives det som Sitchin (1995, kap. 12) har kalt ”den største teofani i menneskehetens nedskrevne historie”. ”Teofani” betyr at en guddom synliggjør seg for en eller flere personer. Sitchins hypotese om en teofani der et enormt romskip landet på en noenlunde flat fjelltopp, finner vi tvilsom. La oss se nærmere på de forskjellige karakteristika ved hva som skjedde.

 

Herren forteller Moses at teofanien vil inntreffe om tre dager. Så sier Herren:

 

”Du skal avgrense et område for folket og si: Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet…”

 

Da det ble morgen den tredje dagen, brøt det løs med torden og lyn. Det la seg en tung sky over fjellet, og det lød en sterk hornlåt. Alle som var i leiren, skalv av redsel. Men Moses førte folket ut av leiren, til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv.”

 

Var Yahwehs åpenbaring ved Horeb/Sinai-fjellet et vulkanutbrudd?

 

 

Sitchin (2004, kap. 10-11) har beskrevet to personlige ekspedisjoner der han leide privatfly og helikopter og fløy over Sinai-halvøya for å finne Horeb/Sinai-fjellet. Han letet etter et fjell med en noenlunde flat topp der et enormt romskip kunne ha landet vertikalt. Dersom Horeb/Sinai-fjellet i virkelig­heten er et vulkansk fjell i det nordvestlige Arabia, var han i utgangs­punktet til de grader på villspor at han ikke ville ha identifisert fjellet om han så skulle ha fløyet over det.

 

Dersom det var et romskip som langsomt senket seg ned på Horebfjellet, og som var kilden til den beskrevne ilden, røyken og bråket, må vi nærmest gå ut fra at romskipet var dampmaskindrevet med hostende teknologi fra 1800-tallet. Vi kan derfor glemme romskiphypotesen. Da står vi tilbake med et vulkan­utbrudd, som på sett og vis kan kalles en vulkanguds ”åpenbaring”.

 

 

d5. GT-redaktøren skyter inn det lange Presteskriftet 

I kap. 15. ser vi nærmere på hvordan GTs historiske bøker ble til. Det er imidlertid verdt å nevne her at den endelige GT-redaktøren, som GT-forskerne mener var Esra på 400-tallet f.Kr., her i denne spennende fortellingen om Moses skyter inn det lange og kjedelige dokumentet kalt Presteskriftet, som er lovsamlinger og preste­instrukser som ble skrevet under kong Hiskia (721-687). Presteskriftet ble skutt inn i teksten her på en slik måte at det skulle fremstå som om det var Moses og Yahweh som fremførte lovsamlingene og preste­instruksene. Lovsamlingene og presteinstruksene i Presteskriftet tilhører imidlertid den historiske konteksten under kong Hiskia, og representerer således en veritabel ”out-of-place”-anakronisme i fortellingen om Moses.

 

I Andre Mosebok kap. 20 annonserer Yahweh de ti bud. I kapitlene 21-23 gir Yahweh retts­regler og formaninger. I kapitlene 25-31 ramser Yahweh opp en rekke instrukser for hvordan Guds hus skal bygges, hvordan presteyrket skal utøves, og hvordan diverse seremonier skal gjennomføres. I kap. 32 fortelles om dansen rundt gullkalven, og om Moses som kom­ ned fra fjellet med de to lovtavlene under armen:

 

”Nå gikk Moses ned igjen fra fjellet med de to lovtavlene i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden. Tavlene var Guds eget arbeid, og skriften var Guds egen skrift, som var risset inn på dem.”

 

 

Zetaene hevder i ZetaTalk-notatet Ten Command­ments (1995) at fortellingen om Moses som kom ned fra fjellet med de to lovtavlene under armen er en senere forfalskning:

 

”Kom Moses ned med de ti budene skrevet i stein? Dette ville ha vært det aller siste Moses hadde vært tilbøyelig til å gjøre, da han ikke var en kontrollfreak eller disponert til å drasse rundt med steintavler i tillegg til alle hans andre byrder. Denne fortellingen ble fabrikert senere, og tillagt Moses, som ikke lenger var tilstede til å kunne avvise den. I motsetning til Jesus, som snakket til folkemassene over mange steder og som gjentok sitt budskap, hadde Moses få følgesvenner. Løgnen vokste seg større enn sannheten, da det var få til å si sannheten.

 

De ti budene avslører hånden til vesener med en sterkt selvisk orientering, som svarte på Kallet fra mennesker som ønsket å oppnå streng kontroll [over andre] i skjul av religiøse kunngjøringer. Du skal ikke… du skal ikke… du skal ikke… – hvor sies det at man skal elske den neste som seg selv? Hvor sies det at man skal praktisere Det gyldne levebud, at man skal gjøre mot andre det man vil at andre skal gjøre mot deg? De ti budene er nærmest fullstendig basert på frykt og regler, som gir lite frihet til å følge sitt eget hjerte. Dersom de ti budene ikke hadde blitt pakket inn som hånd­verket til Moses og Guds engler, med nødvendigheten av å gi et skinn herav, ville ordet kjærlighet ikke ha kommet på listen i det hele tatt.”

 

 

Den bibelteksten som omfatter:

  • Andre Mosebok, kap. 20-40,
  • Tredje Mosebok, alle de 27 kapitlene,
  • Fjerde Mosebok, kap. 1-9: folketelling, ættetavler, mønstring, lover og forskrifter,

utgjør hoveddelen av Presteskriftet (P). De profeter som kom til uttrykk i GT og som levde i perioden mellom Moses og Prestekilden som forfattet Presteskriftet, har ikke omtalt med et eneste ord disse budene, lovene og forskriftene som ifølge Presteskriftet ble almenkjent under oppholdet ved Horeb­fjellet.

 

 

d6. Førti års ørkenvandring

Først i kap. 10 i Fjerde Mosebok fortsetter fortellingen som ble avbrutt fra og med kap. 20 og utover i Andre Mosebok. Moses og hans flokk bryter opp fra Horeb/Sinai-fjellet i den andre måned i det andre året. Moses vil da undersøke om Kanaan-landet er klar for innvandring og bosetting. De drar til El-paran på Sinai-halvøya, hvorfra speidere sendes nordover. Speiderne oppdager at hele Kanaan-landet fra sør til nord allerede er bosatt, og at det ikke vil være mulig for flokken til Moses å overvinne disse i en kamp. De kjempestore anakittene nevnes, samt en gruppe amalekitter som holdt til ved Negev-ørkenen. Fortel­lingen vris imidlertid dithen at det var flokkens manglende tillit til Herren som så tvang dem til 40 års ørkenvandring.

 

Kapitlene 17-36 som utgjør siste halvdel i Fjerde Mosebok er et forvirrende sammen­surium av trivia, lange Yahweh-monologer om lover og forskrifter, og forskjellige fortellingstradisjoner. I kapittel 20 dør Aron, og i kap. 33:38-39 får vi vite at Aron døde i det 40. året etter at ”israelittene hadde gått ut av Egypt”. Alle årene med ørkenvandring fra de bryter opp fra Horeb/Sinai-fjellet til de kommer frem til Moab på østsiden av Jordan får vi altså ingen beskrivelse av, med unntak av et par løsrevne episoder. I kapittel 25 gis en typisk Prestekilde-historie der Yahweh gir Arons ætt ”evig rett til å være prester”. I kapittel 26 fortelles om en folketelling hvis resultat var ”601.730 israelitter”. Dét er et fantastisk høyt tall som det er god grunn til å betvile.

 

 

d7. På østsiden av Jordan, Femte Mosebok

Femte Mosebok begynner med at Moses og hans flokk befinner seg i Moab, øst for Jordanelven. Moses er klar over sin egen snarlige død, og Yahweh befaler ham å velge Josva som den nye leder for folket. Josva skal lede invasjonen av Kanaan. Kapitlene 1-30 er et temmelig langt og kjedelig tekststykke som ikke tilfører ny informa­sjon eller nye perspektiver. Teksten har form av taler og monologer som Yahweh og Moses holder. I talene og monologene opp­summeres de 40 årene som har gått siden utvandringen fra Egypt, og mange av Yahwehs bud og formaninger gjentas enda en gang.

 

Først i kapittel 31 er det tilløp til handling og en fortsettelse av historien. I kapittel 32 fremsier Moses sitt avskjedskvad. Dette kvadet innehar mange originale trekk, og regnes å være av meget gammel opprinnelse. Kapittel 34 forteller om Moses’ død. Han klatret opp til Pisgah, som antagelig er høyde­toppen på Mount Nebo (817 m.o.h.) som ligger i dagens vestre Jordan. Herfra får man panorama over Det hellige land, og på en meget klar dag kan man også se konturene av Jerusalem. Kapittelet skaper et lite mysterium ved å fortelle at graven til Moses aldri ble funnet. Hans øyne var ikke sløvet, og hans livskraft var heller ikke svekket. Femte Mosebok avsluttes med følgende ord:

 

”Aldri mer stod det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt. Kom i hu alle de tegn og under Herren sendte ham for å gjøre i Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land. Kom i hu den sterke hånd og alle de store, gruvekkende gjerninger som Moses utførte for øynene på hele Israel.”

 

På denne toppen ved Mount Nebo kan Moses ha skuet utover Israels land;

etter vår datering 1588 f.Kr.

 

 

d8. The Urantia Book om Yahweh og Moses

Vi avslutter denne delen om Moses og Yahweh med noen utdrag fra The Urantia Book (1955) kapittel 96: Yahweh – God of the Hebrews.

 

Urantia Book  om Yahweh

“Yahweh var guden til stammene i det sørlige Palestina, som assosierte dette guddoms­begrepet med Horebfjellet, Sinai-vulkanen. Yahweh var bare én av hundreder eller tusener av naturguder som holdt oppmerk­somheten og krevde å bli dyrket av de semittiske stammer og folke­grupper…”

 

”Frem til ca. 2000 f.Kr. var Sinaifjellet i perioder vulkansk aktiv, med utbrudd så sent som den tiden da israelittene oppholdt seg i denne regionen. Ilden og røyken, sammen med de tordenaktige drønnene assosiert med utbrudd fra dette vulkanske fjellet, imponerte og innga ærefrykt i beduinene fra de omgivende regioner. Denne Horebfjellets ånd ble senere guden for de hebraiske semitter, som omsider kom til å tro at Yahweh var mektigere enn alle andre guder…

 

”Kanaanittene hadde lenge vist stor respekt for Yahweh… De var ikke villige til å oppgi deres nasjonale guddommer til fordel for en internasjonal, for ikke å snakke om en inter­planetarisk, Gud. De var ikke ”universal­guddom”-orientert. Derfor fortsatte disse stammene å tilbe sine stamme­guder, inkludert Yahweh og sølv- og gullkalvene som symboliserte beduin­gjeternes forestilling om Sinaivulkanens ånd…”

 

”De arabiske semittene kjempet gang på gang for å komme inn i Det lovede land i nord, landet som ”fløt av melk og honning”, men like ofte ble de stoppet og utstøtt av de bedre organiserte og mer siviliserte nordlige semitter og hettitter. Senere, under en usedvanlig rammende hungersnød, kom disse flakkende beduinene til Egypt i store antall som kontrakt­arbeidere på egyptiske offentlige verk, for så å gjennomgå den bitre erfaring å bli gjort til hardt­arbeidende slaver i Nildalen.

 

Det var først i tiden etter Melkisedek og Abraham at visse semittiske stammer pga. deres spesielle religiøse tro ble kalt barn av Israel, og senere hebreere, jøder og ”det utvalgte folk”. Abraham var ikke den etniske stamfaren til alle hebreerne; han var ikke en gang stamfaren til alle de beduinske semittene som ble holdt fanget i Egypt. Riktig nok, hans avkom, som kom ut fra Egypt, utgjorde kjernen i det senere jødiske folk, men det store flertallet av menn og kvinner som ble inkorporert i Israels klaner hadde aldri hatt et opphold i Egypt. De var bare medreisende nomader som valgte å følge lederskapet til Moses da disse barn av Abraham og deres semittiske assosierte fra Egypt vandret gjennom det nordlige Arabia.

 

Melkisedeks lære om El Elyon, Den høyeste, og pakten om guddommelig støtte ved tro og tillit, hadde i hovedsak blitt glemt i den perioden da egypterne gjorde det semittiske folket til slaver. Men de arabiske nomadene beholdt gjennom denne perioden av fangen­skap en dvelende tradisjonell tro i Yahweh som deres etniske guddom.

 

Yahweh ble dyrket av over 100 separate arabiske stammer. Denne religionen til de menige av de hebraiske slaver var en modifisert versjon av det gamle Yahweh-ritualet bestående av magi og ofringer.”

 

 

Urantia Book om Moses

”Moses’ mor tilhørte Egypts kongelige familie; hans far var en semittisk forbindelses­offiser mellom regjeringen og beduinene som ble holdt i fangenskap. Moses’ opphav var til de grader utblandet at det er umulig å klassifisere ham som tilhørende en bestemt etnisk gruppe. Dersom han ikke hadde vært av denne blandede type, ville han aldri ha utvist den usedvanlige allsidighet og tilpasningsdyktighet som gjorde det mulig for ham å styre den brogete horde av beduinske semitter som flyktet fra Egypt til den arabiske ørken under hans lederskap.

 

Til tross for fristelsene i kulturen til riket ved Nilen, valgte Moses å dele sin skjebne med folket på farssiden… Ingen leder hadde noensinne tidligere tatt på seg den oppgave å reformere og løfte opp en mer fortapt, nedslått, avvist og uvitende gruppe av mennesker…”

 

”Moses hadde hørt om læren til Melkisedek fra både hans far og mor; det var deres felles religiøse tro som var forklaringen på denne usedvanlige forening av en kvinne av kongelig blod og en mann fra en etnisk gruppe i fangenskap. Moses’ svigerfar var en kenittisk tilbeder av El Elyon; mens Moses’ foreldre trodde på El Shaddai. Moses var således oppdratt som en El Shaddaist, men gjennom påvirkningen fra sin svigerfar ble han en El Elyonist. På det tidspunkt da hebreerne hadde slått leir ved Sinaifjellet etter flukten fra Egypt, hadde Moses formulert et nytt og utvidet guddoms­begrep, som han viselig valgte å proklamere til sitt folk som et utvidet begrep av deres gamle stammegud Yahweh.

 

Moses hadde bestrebet seg på å undervise disse beduinene i idéen om El Elyon, men før utvandringen fra Egypt hadde han blitt overbevist om at de aldri ville kunne nå en fullstendig forståelse av denne doktrinen. Derfor, med vitende og vilje, bestemte han seg for den kompromissløsning å adoptere deres stammegud fra ørkenen som den ene og eneste gud for sin følgesflokk. Moses hevdet ikke spesifikt i sin undervisning at andre folke­slag og nasjoner ikke kunne ha andre guder, men han hevdet meget bestemt at Yahweh var over og ovenfor alt, særlig når han talte til hebreerne. Men han var alltid plaget av den vanskelige situasjonen som besto i å prøve å presentere hans nye og høyere idé om Guddommen til disse uvitende slaver under dekke av den gamle termen Yahweh, som beduin­stammene alltid hadde symbolisert med gullkalven.

 

Det faktum at Yahweh var guden til de flyktende hebreerne forklarer hvorfor de oppholdt seg så lenge ved det hellige Sinaifjellet, og hvorfor de der fikk de ti budene som Moses kunngjorde i Yahwehs navn, Horeb-guden… Moses ville neppe ha lykkes i å etablere sin noe avanserte seremonielle dyrkelse, og i å holde følgesflokken samlet i over et kvart århundre, dersom det ikke hadde vært for det voldsomme utbruddet til Horeb under den tredje uken av deres ærbødige opphold ved dens base. ”Hele Sinaifjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv.” I lys av denne kataklysmen er det ikke overraskende at Moses kunne innpode i sine brødre læren om at deres Gud var ”meget stor, forferdelig, en oppslukende ild, frykt­inngytende og allmektig”…

 

Moses gjorde en heroisk innsats for å løfte Yahweh opp til verdigheten av en suveren Guddom når han presenterte Yahweh som ”Guden av sannhet og uten laster, rettferdig og korrekt i alle hans veier”. Likevel, på tross av denne opphøyede lære, gjorde den begrensede forståelsen til hans følges­flokk det nødvendig å snakke om Gud i en form tilpasset menneskets bilde herav, som værende underlagt utbrudd av anger, vrede, strenghet, til og med hevngjerrighet og lett påvirket av menneskets oppførsel.

 

Etter Moses’ død forfalt raskt hans opphøyede Yahweh-begrep. Josva og de andre lederne av Israel fortsatte å beskytte Moses’ idéer om en allvis, god og allmektig Gud, men folket vendte raskt tilbake til den eldre idéen fra ørkenen om Yahweh. Denne regresjonen av guddomsbegrepet fortsatte i tiltagende grad under serien av de styrende stammesjeiker, de såkalte Dommerne.”

 

”… Svært lite av det fenomenale arbeidet til Moses har blitt nedtegnet, da hebreerne ikke hadde et skriftspråk i den tiden da utvandringen skjedde. Nedtegnelsen av tiden og hand­lingene til Moses ble avledet fra tradisjoner som var i behold over ett tusen år etter den store lederens død…

 

Under læren til Moses ble denne naturguden Yahweh til Herren Gud over Israel, som fulgte dem gjennom ødemarken og til og med inn i [det baby­lonske] eksil, der han ble transformert til Gud over alle folkeslag. Under jødenes tid som slaver i Babylon ble Yahweh-begrepet omsider frigjort til å kunne overta den monote­istiske rollen som Gud over alle nasjoner.”

 

 

e) Hyksos-perioden i Egypt og på Kreta

Vi daterer her Egypts Andre mellomepoke, som også kan kalles for Hyksos-perioden, til 1628-1300. Veli­kovsky konkluderte i sin bok Ages in Chaos (1952, kap. II) at i månedene etter jordskorpeforskyvningen ble Egypt og Kanaan invadert av et arabisk stamme­­folk. Han mente at det var dette folket som Moses og flokken hans møtte i den tredje måneden etter flukten fra Egypt og som de hadde en dags kamp med (2Mose, kap. 17). Dette arabiske stamme­folket ble av egyp­terne kalt Amu-folket, i Bibelen og av araberne kalt amale­kittene, og av grekerne kalt Hyksos-folket. Hyksos-folket kan ha hatt herre­dømmet i Egypt fra det 14.-17. dynasti, som Velikovsky valgte å sammenfatte som Det arabiske dynasti. Amale­­kittene opprettet en festningsby i Avaris helt nordøst i landet, som de gjorde til hovedstad.

 

Amalekittene, som har fått navn etter en høvding eller stamfar ved navn Amalek, var godt kjent blant arabiske historieforfattere. Amalekittene var en gammel arabisk stamme som dominerte Arabia og regjerte over Mekka. Det var den samme kataklysmen som ramte Egypt som også ramte Arabia, og som drev amalekittene på flukt mot Kanaan og Egypt. Dette var altså ikke en militær kampanje. Amalekittene var fra før av kjent som en sadistisk, grusom og psykopatologisk folkegruppe. Deres flukt fra kataklysmen gjorde dem ikke blidere eller mer behagelige å omgås. I Egypt kom de til å dyrke guden Seth, den Seth som egypterne identifiserte med Osiris’ bror. Det var amalekittenes tilstedeværelse i Kanaan som var en av årsakene til at Moses og flokken ikke kunne dra direkte inn i Kanaan, men først måtte vandre rundt i ørkenen i førti år.

 

Thera-utbruddet skjedde under den kulturfasen på Kreta som har blitt klassi­fisert som Late Minoan IA (LM IA), som samsvarer med Nypalass-perioden fase II. LM IA strekker seg inn i begynnelsen av Egypts 18. dynasti, frem til Thutmosis III (1208-1175). Dette innebærer at LM IA har vart betydelig lengre enn det den konvensjonelle kronologi antar.

 

Under Hyksos-perioden på Kreta ble en rekke nye elementer introdusert i den ”minoiske” kulturen. Disse elementene har blitt beskrevet av Martin Bernal i Black Athena II (1991, kap. 9):

·       i gravene har man funnet bronsevåpen som sverd, dolker og spyd.

·       innføringen av ”the composite bow”, bygd av tre og horn.

·       innføringen av hest og vogn.

·       innføringen av en rekke nye motiver i kunsten, som flyvende galopp, sfinxer i overraskende nye varianter og positurer, og griffinen (myto­logisk dyr med løvekropp, vinger og ørnehode).

 

                      

Nye kunstmotiver i Hyksos-perioden på Kreta, som flyvende galopp og griffinen

 

 

f) En sjøkonge, en tempelprestinne og en lovgiver seiler gjennom Middel­havet

Helt siden Homer (800-tallet f.Kr.) og Herodot (400-tallet f.Kr.) sine dager har folk lurt på opphavet bak mytene om havguden Neptun-Poseidon, den jomfru­elige gudinnen Minerva-Athene, og Kreta-kongen Minos. Tusenvis av artikler, kapitler og essays har blitt skrevet av legfolk og akademikere. Vi velger her Oera Linda Book (OLB) som nøkkelen til oppklaring.

 

Med referanse til OLB, er det god grunn til å tvile på at den romerske mytologi i alle tilfeller var en blek kopi av den greske mytologi. Vi skal se at Roma, som ifølge legenden ble grunnlagt den 21. april 753 f.Kr., ikke bare var inspirert av gresk mytologi (som i hovedsak var gjenfortellinger på barnenivå av anunnakienes bedrifter over tusen år tidligere), men også var dypt influert av den matriarkalske Frya-kulturen som hadde rådet over hele Europa. Minnet om de historiske begiven­heter fra Frya-kulturen hadde til en viss grad ”stivnet” og forfalt til å bli komponenter i den romerske mytologi.

 

Vi vil her hevde at den romerske mytologi er en blanding av historiske begiven­heter og trostradisjoner som kom både sørfra og nordfra. Vi foreslår videre at enkelte romersk-mytologiske guder og gudinner er en mosaikk av flere tidligere helter, der den ene helten kan ha hatt sitt opphav i anunnaki-kulturen og den andre helten kan ha hatt sitt opphav i Frya-kulturen. I noen tilfeller synes den romerske mytologi å ligge nærmere den historiske virkeligheten enn den greske mytologi. I disse tilfeller synes den greske myto­logi å være en blek kopi av den romerske mytologi.

 

Én av tekstene i OLB er en samtidsberetning fra 1600-tallet f.Kr. skrevet av Minno, som kom til å bli kjent som den legendariske kong Minos fra Kreta som ga navn til den minoiske kultur. Fra den engelske Wiki-artikkelen Minos:

 

”Den tidligere legenden kjenner Minos som en god styrer, lovgiver og bekjemper av piratvirksomhet. Det ble sagt at hans grunnlovstekst dannet basis for den til Lycurgus fra Sparta.”

 

 

I kapitlene 14-15 i OLB er det Minno i egen person som introdu­serer Minerva-Nyhellenia for leserne, og som gjengir noen av hennes kloke svar og visdoms­ord. Historien om henne fortsetter i kapittel 26, der vi får vite følgende:

 

·       Hennes virkelige navn var Minerva, men sjøfolkene kalte henne for Nyhellenia (”Nehallenia”). Minervas symboler var gjeterhunden og uglen.

·       Hun var høyesteprestinne (”burgh-femme”) for tempel­jomfruene (vesta­linnene) innen sin borg (”citadell”), som tilhørte Frya-nettverket i Europa.

·       Begynnelsen på historien hennes dateres til år 563 etter at Atland sank (som oppgis til 2193 f.Kr.), hvilket bringer oss til år 1630 f.Kr. Med andre ord, hennes liv som vesta­linne skal ha foregått i tiden da jordskorpe­forskyvningen inntraff.

·       En svært ærgjerring og egosentrisk vestalinne som ble kalt Kalta betraktet Minerva som rivalinne da det skulle velges ny Folkemor (regionalt overhode innen Frya-nettverket). Kalta ville gjerne bli ny Folke­mor, og agiterte befolkningen til å støtte henne fremfor Minerva. Kalta ble senere stammor for kelterne.

 

 

I kapitlene 27-28 fortsetter fortellingen, der vi presenteres for sjøkongen Jon. Navnet Jon betyr ”gitt”. Jon var født i Alderga, og hadde en flåte på 127 handelsskip. Etter all agitasjonen fra Kalta tilspisset situasjonen seg; det ble en liten krig blant befolkningen om hvem som skulle bli ny Folkemor. Over tusen personer ble drept. Den sittende Folkemoren hadde myndighet til å tilkalle stedets soldater, hvilket hun gjorde for å roe ned situasjonen. Det ble sendt ut arrestordre på bråkmakerne og oppviglerne. Jon var en av dem som kunne forvente arrestasjon, dom og straff. Han tok Minerva, samt tempel­jomfruene som sto under henne og Kalta, med seg, og reiste sørover med sin flåte. Teksten er uklar om han redder eller bortfører dem, muligens det første. Ti år senere får Folkemoren i Flymar (ved Vlie) en rapport fra noen seilere om hva som videre hadde skjedd med dem. Jon og Minerva hadde gått i havn i Libya, men der var det så vidt de unngikk å bli drept og spist av de svarte innfødte.

 

Jon, Minerva og følget hadde så dratt videre og kom til den fønikiske byen Tyre, der de fikk vite at sjøkongen Neef Teunis hadde blitt deifisert. På bakgrunn av denne informasjonen går vi ut fra at sjøkongen Neef Teunis var opphavet til den romerske havguden Neptun. I den engelske Wiki-artikkelen Nethuns, om den etruskiske brønn/vann/hav-guden, kan man lese at et av ordleddene i navnet trolig betyr nevø:

 

Navnet “Nethuns” er trolig språkmessig beslektet med navnet til den keltiske guden Nechtan og de persiske og vediske gudene som deler navnet Apam Napat, som alle har sin rot i det proto-indo-europeiske ordet népots, ”nevø, sønnesønn”. 

 

Jon, Minerva og følget dro videre og kom til Kreta, en karrig øy der de fant en havn. Sjøkongen Jon så ingen fremtid for seg selv på dette stedet, så han og Minerva skilte lag. Alle sto fritt til å velge om de ville følge Minerva eller Jon. Jon sammen med tempeljomfruene som hadde vært under Kalta, seilte videre til en gresk øygruppe der han slo seg ned. Han bygget en borg inne i skogen mellom fjellene på den største øyen. Øygruppen fikk navn etter ham, Jonhis Elanda. Fra disse øyene drev han piratvirksomhet, i det minste overfor fønikerne som kom fra Tyre. Den øygruppen vi her sikter til ligger i Egeerhavet utenfor Jonia på vestkysten av Sentral-Anatolia, og inkluderer øyene Chios og Samos. Dette kulturelle senteret, som kan ha vært en nøkkel i trojaner­krigen, må ikke forveksles med De joniske øyer i Det joniske havet på vestsiden av det greske fastlandet.

 

               

T.v.: Øyene utenfor Jonia (Anatolia). T.h.: De joniske øyer i Det joniske hav.

 

 

Minerva ble værende på Kreta i flere år som tempelprestinne, og fikk en borg bygd. Hun ble populær blant folket, men de ikke-innfødte prestene som styrte og bestemte på øyen betraktet henne som en rival til deres egen autoritet. Da en handelsgruppe fra Attika (en periferi i det sørlige Hellas som inkluderer dagens Aten) kom på besøk til Kreta, inviterte de henne til å bli med tilbake og etablere seg der. Minerva og hennes tempeljomfruer flyttet til Attika, og fikk bygget en ny borg i stein, ca. en times avstand fra havnen. Minerva valgte å kalle borgen og stedet for Athenia, som kan oversettes med ”Byen av venner”. Gjennom dette navnevalget skulle etterkommerne vite at de ikke hadde etablert seg her gjennom makt og vold, men hadde blitt mottatt som venner. Bynavnet Aten er på originalspråket, og de fleste andre språk, et flertalls­­­ord.

 

Flesteparten av de innfødte i Attika var geitedriftere, og bodde i åsskrenter. De ble derfor kalt Hellinger (”klippehengere”). De gikk kledt i skinn, og spiste kjøtt, røtter, urter og honning. Attika hadde også en overklasse som hadde store eiendommer og holdt slaver. Minerva lyktes ikke i å oppheve slaveriet.

 

* * *

 

I kapittel 29 fortelles at etter Minervas død ønsket de lokale prestene og makt­haverne å deifisere henne, hovedsakelig for å institusjonalisere deres egen posisjon. Dette ble avslått av Folkemoren. Prestene prøvde da å vinne den greske lokalbefolkningen over på sin side. Det endte med at lokalbefolkningen prøvde å innta borgen med makt. På dette tidspunktet kom en båt seilende inn til havnen med en egyptisk høyesteprest ombord, Kekrops I. Han hadde antagelig fått i oppdrag av faraoen å kolonisere Attika. Kekrops ba Gert, som da var borgens vestalinne, om å forlate borgen frivillig. Gert nektet.

 

Kekrops sendte da bud etter forsterkninger fra Tyre, som resulterte i at 300 skip fulle av ville fjell­soldater kom seilende inn til havnen. Gert innså at de ikke kunne vinne dette slaget, og at det var best å overgi seg og forlate Aten mens Kekrops ennå var velvillig innstilt og hadde lovet dem fri utreise. De forlot borgen tre måneder senere i 84 skip. På vei ut fra Atens havn møtte de sjøkongen fra Tyre som kom med en flåte på 30 skip. De ble venner, og det endte med at sjøkongen og hans flåte slo seg sammen med dem og viste dem veien gjennom et strede som ledet til Rødehavet. Derfra seilte de videre til Punjab (India) der de etablerte en koloni som de kalte Gertmannia.

 

Kongen av Tyre ble rasende da han fikk at en del av hans flåte og beste seilere hadde sviktet ham, og sendte en flåte etter dem. Da denne flåten var i stredet som ledet til Rødehavet, skjedde en kataklysme temmelig lik den som er beskrevet i Andre Mosebok da Moses og slavebefolkningen krysset Sivsjøen under flukten fra Egypt. Store jordskjelv resulterte i at landet ble løftet opp slik at vannet rant ut av stredet. Dermed kunne ikke forfølgelsen fortsette.

 

* * *

 

Når det gjelder Minno, så skal han selv ha skrevet kapitlene 11 og 12, som er en samling lover. Kapittel 13 presenterer innledningsvis Minno som sjøkonge, seer og trollmann, og at han ga et sett med lover til Kreta. Resten av kapittelet består av enda flere lover fra Minnos hånd. I kapittel 14, som nevnt, gir han sin versjon av hva han visste om Minerva. I kapittel 15 forteller han om hvordan han og hans følge seilte fra Aten og kom til den øyen som de selv kalte for Kreta, fordi de innfødte skrek og skrålte så fælt da de så skipene komme. De trodde invasjon og krig var underveis.

 

En gruppe (fremmede?) prester og prinser hadde makten på øyen, og holdt befolkningen undertrykket. Befolkningen håpet etter hvert på at Minno og hans følge ville befri dem. Det ble nesten opprør, og prestene så at de holdt på å miste grepet. De lot derfor som om de ga folket friheten, og de ba Minno om å skrive en lovsamling. Minno skrev en lovsamling, men han skjønte etter hvert at han hadde blitt lurt. Prestene og prinsene hadde bare jattet for å roe ned situasjonen; de beholdt makten over øybefolkningen som tidligere. Minno ble aldri konge på Kreta, hvilket heller ikke var hans ambisjon. En dag oppdaget Minno at maten hans var forgiftet. Da et skip fra Flyland seilte innom, var han rask til å hoppe ombord og komme seg avsted. Og der slutter Minnos bidrag til Oera Linda Book.

 

Minno levde samtidig eller kort tid etter Minerva, og kom til Kreta antagelig noen tiår etter henne. Dette må ha vært på 1600/1500-tallet f.Kr. Mytene har fått med seg at han var Kretas lovgiver, men de har også hellenisert og deifisert ham, og gjort ham til øyens første konge. Den greske historie­skriveren Thuky­dides (ca. 460-395 f.Kr.) var en intellektuell, klartenkt og ”modern-minded” mann som i sin bok The History of the Pelopon­nesian War (431 f.Kr.) [online] presenterte Minos på en nøktern måte, fri for all mytologi. Thuky­dides mente at Minos var den første til å utvikle en marine, og at denne vellykket ble brukt til å bekjempe sjørøvere.

 

 

Konklusjoner basert på Oera Linda Book

Oera Linda Book omtaler forholdet mellom jomfru-tempelprestinnen Minerva, sjøkongen og sjørøveren Jon, og den egyptiske presten Kekrops I som kom til Aten og tok midlertidig over styret av byen. I den greske mytologi møtes jomfrugudinnen Athene, havguden Poseidon og Athens første konge Kekrops, i Aten. Dette er tilstrekkelig spesifikt til at jeg våger å foreslå at:

 

  • Den første Frya-Jordmoren Fasta var opphavet til Vesta (den romerske gudinnen over vestalinnene) og Hestia (den greske gudinnen over vesta­­­linnene).
  • Frya-tempelprestinnen Minerva var opphavet til den romerske gudinnen Minerva og den greske gudinnen Athene.
  • Frya-sjøkongen og sjørøveren Jon var opphavet den greske havguden Poseidon (mens Neef Teunis var opphavet til den romerske havguden Neptun).
  • Den egyptiske høyestepresten Kekrops var opphavet til den mytiske første kongen av Aten, Kekrops I.
  • Frya-sjøkongen Minno var opphavet til den mytiske kong Minos på Kreta.
  • Med unntak av Fasta levde alle dem som er nevnt over på 1600/1500-tallet f.Kr.

 

På basis av disse slutninger må vi videre konkludere at den romerske og den greske mytologien feilaktig blandet sammen opprinnelige helter og heltinner fra Frya-kulturen med opprinnelige helter og heltinner fra anunnaki-kulturen. Vi konkluderer videre at ”historiens far” Herodot (400-tallet f.Kr.), og den greske filosofen Platon (300-tallet f.Kr.) i dialogen Timaeus, tok feil da de identifiserte Athene med den egyptiske moder-, krigs- og jaktgudinnen Neith. I Egypt og Levant var det mange gudinnenavn hvis to etter­følgende konsonanter var N og T (i Levant: Anat og Tanit; i Egypt: Anata). Disse gudinnene hadde som regel Inanna som opphav. Neith kan i sin eldste utgave ha vært identisk med Ninmah/Ninhursag, og senere ha blitt stadig mer forskjøvet i retning av Inanna.

 

I Platons Timaeus var Poseidon den første regenten over Atlantis, og han var der bror av Marduk-Zevs. Timaeus nevner at Athene også levde da Atlantis gikk under. Hun skal da ha hatt en viktig rolle i å forsvare Aten mot atlanterne. På basis av ZetaTalk og Oera Linda Book kan det virke som om Platon i sin Atlantis-fortelling blander sammen personligheter og komponenter fra to vidt forskjel­lige kataklysmer som i tid var adskilt med ikke mindre enn 7000 år.

 

Vi konkluderer videre at Hellas ble kultivert og sivilisert like mye av impulser fra Frya-kulturen i Europa som fra kulturimpulser fra Levant og Egypt.

               

Ved kysten av Holland har mange altere til Minerva-Nehallenia blitt funnet.

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home