Enok er i GT viet kun ett avsnitt, der han omtales som den syvende patriark før Syndfloden. Dette gjør ham til Noahs oldefar.

18 Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Enok. 19 Etter at Jared hadde fått Enok, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre. 20 Hele Jareds levetid ble 962 år. Så døde han.

21 Da Enok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah. 22 Enok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre. 23 Hele Enoks levetid ble 365 år. 24 Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg. [1Mose:5]

Dette avsnittet er basert på en tapt hebraisk tekst kalt Enoks bok. Denne var vidt kjent og lest i perioden 200 fvt. til 300 et. Fragmenter i to forskjellige redigerte oversettelser har overlevd: den eldste er den etiopiske versjonen (kjent som 1Enok), den yngste er den slaviske versjonen (kjent som 2Enok). Det er vel ingen hemmelighet at de fleste er temmelig skuffet etter å ha lest dem, i det minste hvis de håpet på å få et innblikk i hvordan livet fortonte seg mange titusener av år før Syndfloden. Et par avsnitt om ”Himmelens sønner som gifter seg med menn­eskets døtre og føder kjemper” har riktignok interesse, men 95 % av innholdet synes å være skrevet av en ukjent GT-profet. Språket og stilen er umiskjennelig.

Sitchin (1995, kap. 3) mener å ha identifisert originalen til Bibelens Enok. Han het Enmeduranki og var ifølge den sumeriske kongelisten den syvende admini­stratoren før Syndfloden. Sitchin er på ingen måte alene om denne identifi­seringen. Teksten som beskriver himmelreisene og utdannelsen til Enme­duranki har blitt satt sammen av tavlefragmenter fra det kongelige biblioteket i Nineveh. Denne teksten ble offentliggjort i en 12-siders artikkel i 1967 av WG Lambert, Enmeduranki and Related Material i ”Journal of Cuneiform Studies”. Med denne artikkelen som hovedkilde og med Sitchins tolkninger herav kommer vi for første gang et godt stykke på vei i forståelsen av hvem Enok var!

Navnet EN.ME.DUR.AN.KI betyr ”Herren/mesteren over de guddommelige tavler om forbindelsen mellom Himmelen og Jorden”. Navnet antyder at han var ansvarlig for visse astronomiske dokumenter. Han kom fra Sippar (”Fugle­byen”), som var romfartssenteret som Utu/Shamash var sjef for. Her kommer et sitat fra en babylonsk konge som hevdet å være etterkommer av Enmedur­anki (Lambert, 1967):

Enmeduranki var en prins i Sippar

elsket av Anu, Enlil og Ea.

Shamash i det skinnende tempel

utnevnte ham som prest.

Shamash og Adad [tok ham]

til forsamlingen [av guder].

[Adad og Shamash var sønn og sønnesønn av Enlil]

Shamash og Adad [bekledde? renset?] ham,

Shamash og Adad satte ham på

en stor trone av gull.

De viste ham hvordan observere

olje på vann –

en hemmelighet til Anu, Enlil og Ea.

De ga ham en guddommelig tavle,

Kibdu’en, en hemmelighet angående Himmelen og Jorden.

De la i hans hender et instrument av sedertre,

de store guders yndling...

De lærte ham matematikk.

Enmeduranki ble bragt tilbake til Sippar, med befaling om å bevare den kunn­skapen han hadde fått. Gjennom presterollen skulle innvidd kunnskap formidles videre fra far til sønn.

Den innvidde og lærde

som vokter hemmelighetene

vil binde sin utvalgte sønn med en ed

foran Shamash og Adad.

Ved de guddommelige tavler, med en stift,

vil han [faren] instruere ham [sønnen]

i gudenes hemmmeligheter.

Tekstens etterskrift:

Sådan ble presteskapet etablert;

de som har tillatelse til

å henvende seg til Shamash og Adad.

Presteskapet ble altså introdusert i Sippar, der innvielsen gikk fra far til sønn. Ifølge Enok-bøkene ble Enok velsignet med to himmelreiser, fra den siste kom han aldri tilbake. Som det står i Bibelen, Enok døde ikke her på Jorden. Skal vi tolke dette dithen at Enok den andre gangen ble tatt med til Nibiru, og der ble han værende? 

Gerry Anderson

d) Nibirus sønner ekter Jordens døtre

1. Mosebok kap. 6 begynner slik:

Menneskene begynte å bli mange på jorden, og de fikk døtre.  2 Gude­sønnene så at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha.  3 Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bo i menneskene; for de er bare svake skapninger. Deres levetid skal være 120 år.»

     4 På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.

     5 Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.  6 Da angret Herren at han hadde skapt menneskene på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.  7 Han sa: «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.»  8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

Redaktørene av Bibelen gjorde nok en stor tabbe ta de ikke tåkela versene 2-4 ytterligere. Det er nettopp disse versene som gjorde Sitchin og Däniken så nysgjerrige i skolealderen, og som ble frøene til deres forskning, forfatterskap og til intervensjons­teoriens fødsel. Hvem var disse gudesønnene og kjempene, som egentlig ikke hører hjemme i den Jahviske kosmologi?

Den hebraiske Bibel bruker ikke ordet ”kjemper”, men ordet Nefilim, som bokstavlig betyr ”de som hadde kommet ned”. ”Nefilim” er den hebraiske oversettelsen av det sumeriske ordet ”Anunnaki”. Den samme oversettelses­feilen går i igjen i 4. Mosebok 13:33:

”Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de.”

Det de så var ”sønner av Anak” (anunnaki’ene). Gitt ZetaTalk sin informasjon at disse anunnaki-mennene var/er ca. 240 cm. høye, kanskje ”Nefilim” har en dobbel­betydning? Hva menes så med setningen:

”Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne”

”Eldgammel tid” er en oversettelse av det hebraiske ordet OLAM, hvis betyd­ning er meget diskutert blant teologer (se f.eks. Kompendium av Fred V. Hjortland, 2004). På hebraisk ble OLAM ofte brukt i betydningen ”en uhyre lang (men dog begrenset) tidsperiode”. Ifølge Sitchin (1995, Endpaper) ble OLAM noen ganger brukt om en helt bestemt tidsperiode på 3.600 år, og var således en referanse til planeten Nibiru. ”De navngjetne” er en oversettelse av det hebraiske ordet SHEM, som oversetterne tror har noe med ”navn” å gjøre. Men SHEM er den hebraiske oversettelsen av det sumeriske ordet MU, som betyr ”rakettfartøy”. Utover i boken skal vi se flere eksempler på at bare denne betydningen gir mening. Den bibelske setningen skulle således ha blitt oversatt slik:

”Det var de mektige menn fra Nibiru, dem med rakettfartøyer”

Den ”guddom” som klaget over hvordan situasjonen på Jorden hadde utviklet seg var ikke sint på jordmenneskene, men på sin egen mannlige stab! Det var Enlil som klaget over at hans stab søkte seksuell kontakt med jordkvinnene, hvilket resulterte i stadig flere ”halvguder” eller bastarder. Eksempler på slike halvguder er Gilgamesh og de som regjerte i Egypt før farao-æraen. Sitchin antar at også Enmeduranki var en slik halvgud, med Utu/Shamash som far.

I Enoks bok går det frem at den tiltagende kontakten med jordkvinnene ikke var tilfeldig og impulsiv, men resultat av et lite opprør. En gruppe på 200 anunnakier av lavere rang, ledet av Semjaza, ville ha koner og barn. Siden Anunnaki-lederne ikke hadde sørget for å bringe til Jorden nok kvinner fra Nibiru, fikk de selv ta skylden for opprøret. De eneste kvinnene fra Nibiru var Ninmah og hennes sykepleierstab. Enlil hadde selv giftet seg med en av disse sykepleierne. Staben på 200 Nibiru-menn ektet derfor Jordens døtre, hvilket de var forberedt på å bli straffet for.

I Bibelen har alt blitt snudd på hodet. For det første handlet det ikke om ”lyst” og ”begjær”, men om et normalt ønske om å inngå familie. For det andre var det ikke jordmenneskene som ”begjærte”, men anunnakiene. Det var derfor ingen grunn til at jordmenneskene burde ”straffes” med en global kataklysme, slik Bibelen antyder.

Sitchin (1995, kap. 4) går så langt som å antyde at de fleste av de predynamiske sumeriske administratorene var bastarder, og at det primært var denne statusen som ga dem deres priviligerte samfunnsposisjoner. Denne praksisen fortsatte også etter Syndfloden. Dette betyr indirekte at jordmenneskenes genom (totale gen­materiale) ble stadig likere anunnakienes, i den forstand at bastardene eller halvgudene som regel ble gitt samfunnsprivilegier som vesentlig forbedret deres overlevelses- og reprodusjonsevne sammenlignet med de øvrige.

Daniel Chester (1923):
"Gudesønnene så at menneskedøtrene var vakre"

e) 9000 fvt.: Nibiru, Syndfloden og Noah

Den tiende og siste sumeriske administratoren før Syndfloden var mannen som på sumerisk het Ziusudra, på akkadisk Atrahasis, på babylonsk Utnapishtim, og på hebraisk Noah. Ziusudra betyr ”langt liv”. Han vokste opp i Ninmahs helsetjeneste-by Shuruppak. Morens navn (på hebraisk) var Bath-Enosj. Hun var gift med den niende administratoren, (på hebraisk) Lamech. Hvem Noahs biologiske far var, er fortsatt et mysterium.

I Noahs bok, som anses å være et tekstfragment av Enoks bok, går det frem at Noahs lyse hudfarge og andre uvanlige trekk fikk både Lamech og andre til å tro at faren måtte være en ”Nefilim”. Lamech ville tvinge Bath-Enosj til å sverge at ikke noen ”Nefilim” var faren, men hun svarte unnvikende. Til slutt ble Enok kontaktet og spurt om råd, selv om han ikke lenger var her på Jorden! Sitchin (1995, kap. 4) antar at den virkelige faren var ingen andre enn Enki, som på ny hadde tillatt seg et seksuelt eventyr. Lamech valgte til slutt å tro at guttens anomale utseende var tegn på en stor skjebne.

Den bibelske fortellingen om Noah er basert på eldre tekster som har blitt gjen­oppdaget i siste halvdel av 1800-tallet, som Gilgamesh-eposet og Atrahasis-eposet. Gilgamesh-eposet er særlig spennende, for her fortelles at den sumeriske bykongen Gilgamesh som levde ca. 2700 fvt. treffer Ziusudra/Noah og hans hustru i levende live! Noah forteller detaljert og nyansert om hva som skjedde ca. 6.300 år tidligere.

Både i Gilgamesh-eposet og Atrahasis-eposet fremstilles Enlil som den strenge og sinte Herren som på en måte er ansvarlig for å sende Syndfloden, for å kvitte seg med jordmenneskene. I begge eposene fremstilles Enki som Noahs venn som bak Enlils rygg forteller Noah hva som kommer til å skje og gir ham instrukser for hvordan baljen skal bygges. I begge eposene tilbereder Noah et matoffer etter at han og familien har overlevd Syndfloden og har gått i land. I begge eposene får man inntrykk av at anunnakiene må ha landet like i nærheten, for de tiltrekkes ”som fluer” av duften. Enlil er rasende over å se Noah og hans familie i live, og mistanken rettes naturligvis mot Enki. I Gilgamesh-eposet ender det med fred og forsoning. Enlil tar Noah og hans hustru i hånden og velsigner dem. Det er ingen tvil om at den redigeringen Moses har gjort av disse tekstene, er å la Yahweh spille rollene til både Enlil og Enki.

La oss se hva ZetaTalk sier om Syndfloden og Noah. De bekrefter at Syndfloden inntraff ifm. Nibirus tredje siste nærkontakt med Jorden, ca. 9000 fvt. Nærkontakten resulterte i et polskift, som medførte at et enormt stort og massivt isdekke som lå over daværende Sydpolen sprakk og falt i vannet. Dette resulterte så i en enorm flombølge som rullet nordover og over Mesopotamia. Dette er også konklusjonen til Sitchin.

Ifølge ZetaTalk ble Noah mistenksom da han så det plutselige hastverket og de store flytteforberedelsene til anunnakiene. Han hadde selv blitt innviet i astronomi, og var klar over Nibirus snarlige tilbakekomst. Han sendte derfor en bønn om hjelp til de himmelske makter, og mottok hjelp og instrukser fra en meget høyt utviklet hjelperånd (”skytsengel”). Han tok bare sin familie og sine husdyr med inn i baljen, ikke hele Guds skaperverk. [ZetaTalk-notater: ZT-150895 og ZT-150101].

Francis Danby (1840): Deluge

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home