Siste oppdatering: 11. oktober 2008

Innledning


a) Om denne bokens tilblivelse og status

b) Om intervensjonsteorien

c) Kort om Zecharia Sitchin

d) Vår gjenoppdagelse av den sumeriske kulturen

 

 

a) Om denne bokens tilblivelse og status

Zecharia Sitchin er kjent for sin bestemte versjon av intervensjonsteorien – den idé at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand av utenomjordiske humanoider i fortiden. Sitchins første bok kom ut i 1976; den er nå i sitt 45. opplag og har blitt oversatt til 23 språk. Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk, hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk, gresk... Ingen av Sitchins bøker har blitt oversatt til norsk, og det finnes ikke en eneste web-omtale på norsk av hans forfatterskap som er lengre enn 2-3 avsnitt. Jeg mente derfor det var behov for et norsk ”PR-stunt".

 

Sitchin er verken den første eller den mest kjente talspersonen for intervensjons­­teorien på 1900-tallet. Dén æren går til Erich von Däniken som i 1968 debuterte med boken Tilbake til fremtiden. Problemet med Dänikens nå ca. 30 bøker er mangelen på utvikling i dem. Det virker som om han aldri kommer videre enn til å konstatere på sitt journalistiske vis at her og der er det ingen tvil om at utenomjordiske har vært. Så spekulerer han litt rundt deres intensjoner og deres virkninger på lokalbefolkningen. Med Sitchin er det ander­ledes, han har gitt oss en akademisk tilfredsstillende ny versjon av menneskets opprinnelse og av hele verdenshistorien frem til 550-tallet fvt. (før vår tid).

 

Denne web-boken ble påbegynt i september 2006, og var ment å være ferdig våren 2007. Bokens formål var å gi et populært og lettleselig sammendrag av bøkene til Sitchin. Våren 2007 dukket imidlertid andre studie- og skriveprosjekter opp som jeg mente fortjente høyere prioritet, som 911-dramaet og New World Order-konspirasjonen. Jeg la derfor boken foreløpig til side, 75 % ferdig.

I juli 2008 hadde mine studie- og skriveprosjekter ang. 9/11-dramaet og New World Order-konspirasjonen kommet så langt at de kunne avsluttes, og uansett var de ikke lenger et presserende anliggende. Jeg kom da tilfeldigvis over web-basen ZetaTalk som drives av Nancy Lieder. Jeg ble imponert av den særdeles høye kvaliteten på den informasjonen som Nancy kanaliserer fra "zeta'ene". Dette er en ET-gruppe som opprinnelig kom fra en nå død planet tilhørende den usynlige delen av dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Jeg hadde gått i dybden av mange nok emner i løpet av mitt liv til å kunne anerkjenne umiddel­bart at denne kunnskapskilden er overlegen både den akademiske jordiske standard og alt jeg tidligere hadde sett av ET-kanaliseringer. Zetaene virker nærmest all­vitende, og deres analyser er særdeles integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Formuleringsevnen er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk. De forteller om seg selv her.

 

Den zeta-gruppen som Nancy er i kontakt med hevder at det var deres art som sto bak den såkalte bortføringen av Betty og Barney Hill under en kjøretur i september 1961. Denne episoden, og hva som hendte med paret i ettertid, ble verdenskjent da John G. Fuller i 1966 fikk utgitt boken Interrupted Journey. Siden slutten av 1980-tallet har mange tusen mennesker verden over oppsøkt hypnoterapeuter pga. forstyrrende minner om å ha blitt bortført gjentatte ganger i romskip. Tre ameri­kanere med hver sin akademiske bakgrunn valgte å spesialisere seg som hypno­terapeuter på akkurat disse tilfellene: Budd Hopkins, David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Samlet har de utgitt 6-7 bøker, som er uhyre interessant lesning (og som jeg har skrevet en web-artikkel om). Det slående er hvordan fortellingene til dem som bortføres i ekstrem grad matcher hver­andre, til tross for at de fleste av dem aldri hadde lest en eneste UFO-bok. Det er flere typer fysiske beviser på at mange av disse bortføringene har vært virkelige og ikke bare er fantasi.

 

Web-basen ZetaTalk ble opprettet i 1995 av Nancy. Hovedbudskapet til den zeta-gruppen hun er i kontakt med, er at før 2012 vil globale kataklysmer ramme Jorden, forårsake akseskift og polskift, og at opptil 90 % av menneske­heten vil omkomme. Jordens nåværende utseende med hav og kontinenter vil bli drastisk forandret. Årsaken til disse globale kataklysmer vil være en nær-kollisjon med planeten Nibiru. Denne planeten går ifølge dem i en lineær bane frem og tilbake mellom Solen og en for oss ukjent og ikke-tent stjerne. Nibiru nådde i mai 2003 frem til den indre delen av vårt solsystem, og har siden da vært ansvarlig for den økende hyppigheten og tiltagende alvorligsgraden astronomiske, geologiske, klimatologiske og meteorologiske anomalier. De fleste av disse anomalier blir i dag bortforklart, av dem som vet bedre, som resultat av ”Global Warming”. Formålet med web-basen ZetaTalk er å gi flest mulig av oss muligheten til å forberede seg på de kommende kataklysmer. Deres agenda med Jorden og menneskeheten stopper ikke der, men deres agenda med web-basen ZetaTalk stopper der.

 

Planeten Nibiru har en sentral rolle i verdensbildet til Sitchin. Sitchin tolket de sumeriske leirtavlene dithen at en ekspedisjon fra Nibiru, av sumererne kalt anunnaki'ene (”de som fra Himmelen til Jorden kom”), kom til Jorden for 445.000 år siden. For 300.000 år siden genmodifiserte de noen villmennesker som de kom over i Afrika. Formålet var å skape billige og intelligente arbeids­slaver som kunne arbeide for dem i gullgruvene, og som ellers kunne tjene deres behov. Sitchin tolket leirtavlene dithen at Nibiru er en planet i vårt eget solsystem som pga. en ekstrem elliptisk bane har en omløpstid rundt Solen på 3.600 år. Hvert 3.600 år kommer Nibiru så i nærkontakt med Jorden, og det er under denne nærkontakten at nibiruanerne kan reise frem og tilbake mellom de to planetene.

 

Med vår astronomisk-geologiske forståelse er det naturligvis vanskelig å forstå at en planet som Nibiru kan være beboelig, og hvordan mennesker fra en slik planet kan ha tilpasset seg livet på Jorden. Sitchin har aldri lagt skjul på at han ikke sitter på alle svarene. Da våre vitenskapelige kunnskaper og innsikter har sine begrensninger, ville det være urimelig å be Sitchin forklare oss fenomener som forutsetter besøk og studier på andre planeter, eller som forutsetter plane­tarisk kunnskap som dagens astronomer ikke er i nærheten av. De ”allvitende” zetaene har uoppfordret kommet med mye vitenskapelig og presis informasjon om Nibiru og nibiruanerne som forklarer det som Sitchin ikke har vært istand til å forklare.

 

Det gjensto imidlertid et ”lite” problem hvis betydning vanskelig kan over­drives. Sitchin er overbevist om at Nibirus gjennomsnittlige omløpstid på 3.600 år har resultert i nær­kontakt med Jorden på omtrent følgende tidspunkter:

            * ca. 556 fvt. – 3760 fvt. – 7360 fvt. – ca. 11.000 fvt. …

ZetaTalk opererer med en gjennomsnittlig omløpstid på 3.657 år, og hevder helt andre tidspunkter for nærkontakt:

            * ca. 2010 – 1628 fvt. – 5285 fvt. – 8942 fvt. – 12.599 fvt. …

 

Hvem skulle jeg tro på? Er vårt neste nærkontaktmøte med Nibiru innen 2012 som ZetaTalk hevder, eller først om ca. 1044 år som Sitchin hevder? Jeg kikket på ny på Sitchins argumentasjon, den var ikke så solid som jeg hadde trodd. Han baserer seg på den hebraiske kalenderen som setter år 0 til 3760 fvt. Da den hebraiske kalenderen delvis er basert på den sumeriske kalenderen, har Sitchin gått ut fra at også den sumeriske kalenderen begynner i år 3760 fvt. Da Sitchin er overbevist om at den sumeriske kalenderen identifiserer år 0 med en tidligere nærkontakt mellom Jorden og Nibiru, har han således konkludert at vår nestsiste nærkontakt med Nibiru var 3760 fvt.

 

ZetaTalk – som alltid er full av overraskelser – trekker så inn i bildet den kontroversielle Immanuel Velikovsky (1895-1979), og hevder at han hadde rett i noen av sine konklusjoner. Velikovsky skrev seks bøker pluss to online-manus. Han er et komplekst og mangedimensjonalt ”kort”. Han erkjente at de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen og betydningen av kataklysmer i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i gradualisme-dogmet. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (kataklysmene) skulle bringes opp igjen til bevisst­heten og akademisk erkjennes fullt ut.

 

Velikovskys innledende teori var at Egypts ti plager som gikk rett forut for Moses og jødenes utvandring fra Egypt (eksodusen), var knyttet til en planetarisk nærkollisjon med Jorden. Denne nærkollisjonen resulterte i et akseskift med globale kataklysmer for Jorden, og utfallene av disse i Egypt ble så opportunistisk utnyttet av Moses og jødene til å rømme fra landet. Velikovskys store problem var å finne en passende kandidat for den planetariske nærkollisjonen; han endte med å gi Venus skylden. Velikovsky første bok var Worlds in Collision (1950), på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980). Av bokens 400 sider vier han ca. tyve sider til den teori at det var Venus (fremfor en annen planet) som forårsaket nærkollisjonen.

 

Over 90 % av all den akademiske kritikken som har blitt reist mot Veli­kovsky i løpet av de femti siste årene, har vært et angrep på denne Venus-teorien, som altså var et underordnet punkt av mindre betydning i hans samlede forfatter­skap. Mens Velikovsky ikke kunne være mer presis enn å sette tidspunktet for nær­kollisjonen til midten av det andre årtusen fvt., har ZetaTalk valgt å synkronisere denne hendelsen med vulkan­utbruddet ved Thera (Santorini) [Wiki-artikkel]. Siden 1989 har det vært vitenskapelig konsensus at vulkan­utbruddet skjedde ca. 1628 fvt. Videre, ZetaTalk bekrefter at den planeten som Jorden var i nærkollisjon med var Nibiru, ikke Venus.

 

De av Velikovskys bøker som fra vårt perspektiv er mest interessante, er enkeltkapitler fra Worlds in Collision (1950), Ages in Chaos (1952) og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. De to første kapitlene i Ages in Chaos tar for seg eksodusen og at Vest-Asia, Egypt og de greske øyer like etterpå ble erobret av Hyksos-folket, i Bibelen omtalt som amale­kittene. Dette var et grusomt og sadistisk araberfolk som styrte med jernhard hånd.

 

Boken Earth in Upheaval er ikke spesielt fokusert på 1628-kataklysmen, men på å dokumentere tilstedeværelsen og betydningen av globale kataklysmer i den geologiske utform­ningen av Jorden, og at noen av de største geologiske kataklysmer vi kan forestille oss faktisk har skjedd i løpet av de siste 10. 000 årene. Disse kataklysmer er av en størrelsesorden som gjør at akseskift og polskift i forbindelse med en planetarisk nærkollisjon er den eneste akseptable årsaksforklaring.

 

Når det gjelder Velikovsky, vil vi i denne boken ha følgende holdninger:

  • vi støtter Velikovskys generelle idé om kataklysmers tilstedeværelse og store betydning  i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, og i menneskets kulturhistorie.
  • vi forholder oss ikke til Velikovskys mange astronomiske teorier. Når det gjelder hans påstand om at det var planeten Venus som kom i nærkontakt med Jorden på midten av det andre årtusen fvt., reviderer vi dette synet til at det var Nibiru som kom i nærkontakt med Jorden ca. 1628 fvt.
  • vi tar avstand fra Velikovskys revisjon av oldtidskronologiene, der hans revisjon er forankret i den teori at Egypts 18. dynasti og Det forente kongedømme av Israel og Juda begynte samtidig ca. 1020 fvt. og løp parallelt.
  • vi støtter Velikovskys generelle idé at Egypts oldtidskronologi svever i et vakuum uten å være forankret i noen abolutte dateringer, og at Egypts oldtidskronologi ikke fortjener statusen som ”gullstandarden” som de andre landenes oldtidskronologier skal tilpasses og ”harmoni­seres” med. Vi antar likevel at den konvensjonelle kronologi for Egypts oldtids­historie er nærmere virkeligheten enn Velikovskys reviderte kronologi.

Min erkjennelse av den særdeles høye kvaliteten på informasjonen fra ZetaTalk, og ZetaTalks støtte til enkelte av konklusjonene i Veli­kovskys bøker, gjorde at Sitchins forfatterskap med ett ble brennaktuelt. En kommende nærkontakt med Nibiru som ifølge Sitchin først vil skje om ca. 1000 år, vil altså ifølge ZetaTalk skje før 2012 og være ytterst katastrofal av karakter (dog ikke fra et åndelig perspektiv!). Det var derfor ingen vei utenom. Min web-bok om Sitchin måtte snarest omskrives, og integreres med ZetaTalk og enkelte av konklu­sjonene til Velikovsky.

 

Siden våren 2003 har det mange ganger ved soloppgang og solnedgang vært mulig for oss å se Nibiru med det blotte øye til siden for Solen, reflektert i sollyset. Offentlig ansatte astronomer, som vet eller ikke vet bedre, bort­forklarer dette med et optisk fenomen kalt bisol og solulv. Det vitenskapelige greske navnet for solulv er parhelion (flertall: parhelia). Bisol er et optisk fenomen der man tilsynelatende ser to soler, men hvor den andre solen bare er sollysets refleksjon fra små iskrystaller i skyene. Ifølge ZetaTalk er det forholdsvis lett å skjelne mellom bisol-illusjonen og Nibiru.

 

   
De to bildene viser Solen og sollysets refleksjon av Nibiru. Det er ikke iskrystaller i skyene (bisol) som reflekteres.

 

 

b) Om intervensjonsteorien

Intervensjonsteorien går som nevnt ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand fra ET-grupper i fortiden (ET: utenom­jordisk humanoide). I den vestlige sivilisasjon oppleves intervensjonsteorien som latterlig og absurd. Hvor ”naturlig” denne reaksjonen er, kan diskuteres. Vi vil argumentere for at denne reaksjonen ikke er naturlig, men er kulturelt programmert av en maktelite som er besatt på å beholde sin makt og autoritet over folket. Hvordan kan de beholde sin makt og autoritet hvis folk kommer i kontakt med vennlig­sinnede humanoider med overlegen kunnskap, overlegen visdom, overlegne mentale evner, og overlegen teknologi? Hvem vil da oppsøke en prest, biskop eller pave for å be om råd og få svar på metafysiske spørsmål? Hvem vil da oppsøke professoren for å få svar på vitenskapelige gåter? Hvem vil da ta alvorlig verdens­ledernes forsøk på å løse de globale kriser? Nancy Red Star har i sine bøker dokumentert hvordan indianerstammer og aboriginere verden over har et erfaringsbasert reelt forhold til en eller flere ET-grupper, og har hatt dette i årtusener. For dem er intervensjonsteorien likeså naturlig som den motsatte ”isolasjonsteorien” er for oss.

 

Isolasjons­teorien kan bare overleve ved en institusjonalisert strutsepolitikk der man stikker hodet ned i sanden for å bli skjermet fra virkeligheten. Til slutt er det tilværelsen under sanden man insisterer på er virkeligheten, og man avviser dem som har hodet over sanden som utilregnelige og ubalanserte. Utdannelsen til arkeologer og mytologer er disiplinert trening i å ikke se det åpenbare. Som en god generell introduksjon til intervensjonsteorien anbefales Paul Von Wards bok Gods, genes and consciousness: nonhuman inter­vention in human history (2004). Richard L. Thompson dokumenterer i sin bok Alien identities: ancient insights into modern UFO phenomena (1993) hvor utbredt kontakten var med ET-grupper og romskip (kalt vimana) i den vediske sivilisasjon og litteratur. Det vestlige menneskets avvisning av ET/V-fenomener (ET/V = ET’+ ETV’er; ETV = utenomjordisk romskip) sier således ingenting om virkeligheten; det sier bare noe om hvor konspirasjonsstyrt den vestlige kulturen er.

 

Undertrykningen av ET/V-fenomener i den vestlige kulturen er en gigantisk konspirasjon som er dypt ”psyko-impregnert” og institusjonalisert på alle nivåer i samfunnet. Verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter som Nature og Science innrømmer å ha egne tabu-lister over hvilke emner de ikke vil publisere artikler om, uansett hvor vitenskapelig solide artiklene måtte være.

 

Intervensjonsteorien er vår kulturs ultimate tabu-emne. Den offisielle hold­ningen er at vi verken i fortiden eller i nåtiden har observert ET-grupper på Jorden eller ute i rommet. Den offisielle holdningen er videre at ingen ET-artefakter har blitt observert: ikke på Jorden, ikke på Månen, ikke på Mars, og heller ikke ute i verdensrommet. CIA har brukt enorme summer på å få kontroll over mediene og på å sponse populære representanter for vitenskapen (som Carl Sagan) til å misjonere utad for det materialistiske verdensbildet. Carl Sagan mottok penger for å detronisere og latterliggjøre alle store og originale tenkere som kom på sporet av sannheten og som dermed begynte å bli farlig for elitens agendaer. Forsker-forfattere som Erich von Däniken, ET-artefakt­forskeren Richard Hoagland, den transpersonlige psykologen Stanislav Grof og Immanuel Velikovsky har alle fortalt historier om hvordan de ble oppsøkt av Carl Sagan som prøvde å belære dem hvordan de skulle tolke sine data på en riktigere måte. Sagan dummet seg ut gang på gang i sin betalte rolle som ”debunker” og ”Mr. Science”. I USA var han med på å stifte organisasjonen CSICOP, hvis misjon er å latterliggjøre åndsvitenskap og dogmatisk forsvare det politiske og det vitenskapelige Establishment. Her i Norge har vi en avlegger av CSICOP kalt Skepsis.

 

* * *

 

I denne boken vil vi hovedsakelig begrense oss til én ET-gruppe, anunnaki’ene fra Nibiru. Men det bør nevnes at de amerikanske indianerne synes å ha hatt mest kontakt med en ET-gruppe fra Pleiadene som utseendemessig ligner svært på lyshudete skandinaver. I forbindelse med Nancy Lieder og ZetaTalk skal vi naturligvis også komme inn på zetaene. En langt mer mystisk ET-personlighet er jødenes guddom Yahweh, som Sitchin er sikker på ikke var en anunnaki. Yahweh dukket opp som fullstendig ukjent for Abraham i 2243 fvt. i byen Harran, og det virker som om han forsvant fra Jordens overflate ca. 400 fvt. Yahweh hadde tilsyne­latende verken slektninger eller intime relasjoner av noe slag.

 

Både Sitchin og Däniken mener at Yahweh reiste rundt i et luftfartøy. Det hebraiske ordet som Bibelen bruker er ”Kabod”, hvis bokstavlige betydning er en ”tung ting”. En rekke steder i Bibelen går det klart frem at Kabod refererer til et konkret og synlig objekt. Profeten Ezekiel brukte ordet Kabod i sine beskrivelser av den ”guddommelige vogn”, dvs. et luftfartøy. Muligens er det den stråling og lysglans som omgir luftfartøyet, som har resultert i over­settelsen av ”Kabod” til ”herlighet” eller ”glorie”. I denne boken avvises de to rådende oppfatningene om Yahweh. Den religiøs-mytologiske oppfatningen er at Yahweh var/er identisk med den monoteistiske Gud. Den moderne, natura­listiske oppfat­ningen er at Yahweh bare var en fantasi.

 

Slik som jødene og de kristne i sitt bilde har omdannet ET-personligheten Yahweh til deres monoteistiske Gud, har muslimene omdannet anunnaki’en Sin/Allah til deres monoteistiske Gud. Profeten Muhammed hadde trolig den monoteistiske oppfatningen av Yahweh som modell da han valgte å opphøye Sin/Allah til monoteistisk Gud. Dette krevde imidlertid en betydelig ”reorganisering” av folkets tradisjonelle (og mer eller mindre korrekte) bilde av Sin/Allah. Han hadde både hustru og døtre.

 

 

Anunnaki’en Sin/Allah over tusen år før Muhammed opphøyde ham.

 

 

c) Kort om Zecharia Sitchin

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på. Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann for­telling.” [Intervju fra 1993]

 

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn... Likevel studerte oldtidens menneske nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål. Ikke for å tjene menneske­heten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen.” [The Lost Realms (1990), s. 156].

 

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse. Disse notat­samlingene kom til å danne grunnlaget for hans hovedverk, The Earth Chronicles bd. I–VII.

 

Sitchin liker å fortelle om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han det Gamle testamente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i 1. Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i en opplagt oversettelses­feil. Etter denne reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var. I siste utgave av den norske oversettelsen av Bibelen (1978/85) står fortsatt følgende (1Mos:6,4):

 

”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

 

Som ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne sammenligne over­settelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsyne­latende uskyldige eller trivielle oversettelses­feil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra original­tekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler. Der opplevde han at pusle­bitene falt på plass.

 

Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans verk The Earth Chronicles kom ut i 1976, The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og science fiction. Pr. 2008 har han skrevet tolv bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind, tre supplementerende bøker, og to bøker hvor han tar utgangs­punkt i sine ekspedisjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans).

 

* * *

 

Sitchin har generelt holdt en lav profil og gitt svært få intervjuer. Han foretrekker å bli oppdaget i det stille av dem som kan verdsette ham, fremfor høylydt å kreve sine fagfellers oppmerksomhet. Han holder imidlertid studie­seminarer i New York, fra intensive helger og opp til én uke, der deltakerne får sertifisert diplom etter gjennomført kurs. Han arrangerer også gruppereiser eller ”ekspedisjoner” til forskjellige kultsentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse ekspedisjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte fargefotografier. På sin offisielle web-base legger han av og til ut kommen­tarer til relevante verdens­begivenheter, men han oppgir ikke sin personlige epost-adresse.

 

Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte non-fiction forfatter, hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.

 

Sitchin har aldri hevdet at han sitter inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterer sine funn, tolk­ninger og konklusjoner, og han forankrer mest mulig av det han skriver ved å referere til vitenskapelige og historiske fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumen­terer han sitt kilde­materiale:

 

”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her er hva leirtavlen sier”.

 

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The lost book of Enki: memoirs and prophecies of an extraterrestrial god (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter, til gjengjeld har han klart å skape et mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til Sitchins verdensbilde for det brede folk. 

 

 

 

d) Vår gjenoppdagelse av den sumeriske kulturen

Helt frem til slutten av 1700-tallet betraktet Vesten Hellas som sivili­sasjonens vugge. Den greske sivilisasjon oppsto i kataklysmiske tider på 700-tallet fvt. og var en direkte fort­settelse av den mykenske kultur (Velikovsky 1952). Den greske kulturs virkelighetsoppfatning lå på tre forskjellige kognitive nivåer:

·       en før-rasjonell, mytologisk forståelse av ET-kulturen i Vest-Asia og Egypt. Denne fortolkningen kjennner vi idag som den greske mytologi, og kan best beskrives som ”barnefortellinger”.

·       naturfilosofier på et rasjonelt nivå; enkle spekulasjoner om hva som var alle tings opphav (vann, ild. luft...).

·       en okkult/transrasjonell forståelse, som uten unntak hadde sitt opphav i grekere som hadde besøkt Egypt og hadde blitt innvidd i mysteriene der.

 

Impulsene som var opphavet til den greske mytologi kom sørfra (Kreta, Fønikia, Egypt og Libya), ikke fra fastlandet i nord. Historikeren Martin Bernal har med sitt trebindsverk Black Athena annullert 200 år med akademisk-rasistisk nonsens om at opphavet til den greske kultur kom fra ”den ariske rase” som invaderte nordfra.

 

Da Napoleon kom til Egypt i 1798 hadde han med seg mange lærde til å studere og forklare landets monumen­tale arkitektur og fremmedartete religion. Egyptiske historiske fortegnelser gjorde det klart at den egyptiske sivilisasjon med kongelige dynastier går tilbake til ca. 3100 fvt.; altså ca. 2.400 år eldre enn den greske sivilisasjon! Dette var imidlertid så langt tilbake i tid at få lærde tok dateringen alvorlig, for det passet dårlig inn med den irske erkebiskop James Ussher (1581-1656) sin datering av Guds skapelse av Jorden: søndag den 23. oktober 4004 fvt.

 

Gjennom videre utgravninger – og ledsaget av GT-fortellinger om eldgamle byer, personligheter og begivenheter – kom arkeologene på sporet av det assyriske og det babylonske riket. Disse sporene ledet igjen til det akkadiske språket som er moderspråket til alle de semittiske språkene: hebraisk, arameisk, fønikisk og kanaittisk. Oppdagelsen av det akkadiske språket ledet så til oppdagelsen av det akkadiske riket, en fullt utviklet sivilisasjon som eksisterte før Babylon og Assyria hadde dukket opp. Den akkadiske kongen het Sargon.

 

I 1855 ble ikke-semittiske inskripsjoner funnet, og det ble klart at en enda eldre kultur måtte ha eksistert som trolig hadde utviklet kileskriften. Den tysk-franske professor og assyriolog Julius Oppert (1825-1905) var den første som i 1869 kalte det ikke-semittiske språket for sumerisk, fordi flere mesopotamske konger hadde tatt tittelen ”Konge av Sumer og Akkad”. Landet lengst sør i Mesopotamia ble derfor kalt Sumer, og dets oldtidsfolk ble kalt sumererne. Oppert uttalte imidlertid navnet feil, som skulle ha vært Shumer, som betyr ”Vokternes land”. Det bibelske navnet for Sumer er Sinear-landet, første gang nevnt i 1. Mosebok 10:10 i omtalen av kong Nimrod.

 

Sumer er verdens første kjente høy-sivilisasjon. Denne sivilisasjonen synes å ha blomstret plutselig opp, med eventyrlig kulturell og vitenskapelig sofisti­kasjon, ca. 3.800 år fvt. Den sumeriske sivilisasjon oppsto i Mesopotamia (”landet mellom elvene”), dvs. flomsletten mellom elvene Tigris og Eufrat i dagens sørlige Irak. De klassiske bøkene om den sumeriske kulturen ble skrevet av Samuel Noah Kramer (1897-1990): The Sumerians: their history, culture, and character (orig. 1963) og History begins at Sumer: thirty-nine ”firsts” in recorded history (3. rev. utg. 1981).

 

 

Sumerne hadde først billedskrift (piktografi). Senere ble denne stilisert til kileformet skrift, ved å trykke i våte leirtavler med et spisset sivrør. Slike leirtavler har det blitt funnet mange titusener av i løpet av de siste 150 årene. Kile­skriften ble så etterlignet av alle nasjonene i det nære Østen. Det sumeriske språket er særdeles komplisert med en rekke kasus som folk flest aldri har hørt om. Dette tyder på en meget lang utviklingshistorie, og kan umulig stamme fra et folk som nylig hadde kommet ut av steinalderen.

 

På 1870-tallet publiserte den engelske assyriologen Georg Smith (1840-1876) tre fragmenterte og ufullstendige tekster som han hadde bidratt til å finne og oversette: Gilgamesh-eposet, Atrahasis-eposet og Det baby­lonske skapelses­eposet (Enuma Elish). Ingen av tekstene, som delvis overlapper hverandre og finnes i flere semittiske oversettelser, betraktes som originaler. De springer imidlertid ut fra en felles kilde, den sumeriske kulturarv.

 

Det ble klart for religionshistorikerne at det akkadiske, det babylonske, det assyriske, det hebraiske (bibelske), det egyptiske, samt en rekke andre språks skapelseseposer, bare var redigerte og delvis gjennom oversettelsesfeil degenererte versjoner av det originale sumeriske skapelses­eposet. Den sumeriske skapelsesfortellingen danner basis for alle de senere skapelses­fortellingene i den gamle verden, trolig også for noen i den nye verden. Hver av de senere skapelsesfortellingene har naturligvis sitt lokalpreg og sin unike vektlegging av hvilke guder som var viktigst. De mange redigerte versjonene har stor interesse der biter av det sumeriske original­eposet mangler.

 

Den hebraiske skapelsesfortellingen [GT; Genesis kap. 1-3] er altså en fortettet og redigert versjon av originale sume­riske tekster. Fortellingene om Adam og Eva, Edens have, syndfloden og Noah, Babels tårn, destruksjonen av Sodom og Gomorra, og krigen mellom kongene som Abraham var involvert i, har alle sitt opphav i tidligere sumeriske opptegnelser. Moses’ forfatterbidrag, diktert av Yahweh på 1600-tallet fvt., var å redigere disse opptegnelsene på en helt bestemt måte. Hva disse redigeringene har gått ut på, har nå vært kjent i 130 år! Den eneste grunnen til at det sumeriske opphavet til Bibelens skapelses­fortelling ikke er almenkunnskap, er at dette opphavet forteller en helt annen historie enn den som Yahweh/Moses valgte å gi oss.

 

I den opprinnelige sumeriske skapelsesfortellingen hadde ikke Yahweh noen rolle, for der var ”gudene” eller superheltene ingen andre enn anunnakiene. Det var dette anunnaki-teamet som skapte den nye mennesketypen (med Adam og Eva som det første paret), og som var involvert i alle de andre ”bibel­fortellingene” helt frem til Abrahams tid.

 

Ett av de redaksjonelle bidragene i Mosebøkene var å omforme den sume­riske originalen (eller en allerede redigert kopi herav) slik at anunnakienes (delvis motstridende) motiver og handlinger tilskrives Yahweh, som frem­stilles som den monoteistiske Gud. Dermed kom Yahweh til å virke para­doksal og absurd i mange av sine tanker og hand­linger. Bibelens trans­formasjon av anunnaki-teamet til den monoteistiske Yahweh har skjedd på en nølende og kompromittert måte, for Yahweh omtales nemlig i flertallsform: ELOHIM (”gudene”). Denne flertalls­formen kommer imidlertid ikke til uttrykk i oversettelsene fra den hebraiske originalen; hvilket bidrar ytterligere til å ”monoteisere” Yahweh.

 

Folk idag kjenner relativt godt til den greske mytologi. Bare eksperter kjenner til sumerernes fortellinger om anunnaki-teamet, og disse fortellingene gis så en mytologisk fortolkning av våre religionsvitere. For sumererne var anunnakiene personer i kjøtt og blod som absolutt var fysisk tilstede her og nå. Når vil våre barn på skolen først lære om hva anunnakiene utrettet her på Jorden, deretter lære om hvordan den greske mytologi er ”barnenivå­fortellinger” om anunnakienes bedrifter, konflikter og personlige intriger?

 

* * *

 

Det tar litt tid før man blir familiær med staben av anunnaki’er som presenteres utover i boken, og deres intrikate blodsbånd til hverandre. I Vedlegg 1 finner du et persongalleri over de mest omtalte anunnaki’ene, og et sammendrag av deres bedrifter. Bruk dette vedlegget aktivt som en referanse under lesingen av boken. Du kan også med fordel skumme over Kilder og ressurser, for å se hvilke web-ressurser du har tilgjengelig. Årstall angis noen ganger med tall etterfulgt av forkortelsene fvt. (før vår tid) og et. (etter vår tid); andre ganger settes et minustegn foran årstall som er før vår tid. Referanser til ZetaTalk-notater skrives slik ZT-DDMMÅÅ.

 


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home