Innledning

 

Sist oppdatert: 8. juni 2010

 

 

a) Om denne bokens tilblivelse og status

b) Om intervensjonsteorien

c) Hvem er Zecharia Sitchin?

d) Vår gjenoppdagelse av den sumeriske kulturen

 

 

a) Om denne bokens tilblivelse og status

Intervensjonsteorien går ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand av utenomjordiske humanoider i fortiden. Zecharia Sitchin er kjent for sin versjon herav, eller mer presist: for sin bokstavlige tolkning av sumerernes versjon herav. Sitchins første bok, The 12th Planet, kom ut i 1976. Den har blitt oversatt til over tyve språk. Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk, hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk og gresk. Ingen av hans bøker har blitt oversatt til norsk. Det er heller ingen diskusjon av ham i Norge. For å få fart på denne prosessen, å gjøre Sitchin kjent for det norske folk, begynte jeg på denne web-boken.

 

Sitchin er verken den første eller den mest kjente talspersonen for intervensjons­­teorien på 1900-tallet. Dén æren går til Erich von Däniken, som i 1968 debuterte med boken Tilbake til fremtiden. Problemet med Dänikens nå ca. 30 bøker er mangelen på utvikling i dem. Det virker som om han aldri kommer videre enn til å konstatere på sitt sjarmerende journalistiske vis at her og der er det ingen tvil om at utenomjordiske humanoider (ET-mennesker) har vært. Så spekulerer han litt rundt hva deres intensjoner og virksomhet gikk ut på, og hvilken virkning de hadde på lokalbefolkningen. Med Sitchin er det ander­ledes, han har gitt oss en akademisk tilfredsstillende ny versjon av menneskets opprinnelse og av hele verdenshistorien frem til 550-tallet fvt. (før vår tid).

 

Denne web-boken ble påbegynt i september 2006, og var ment å være ferdig seks måneder senere. Bokens formål var å gi et populært og lettleselig sammendrag av bøkene til Sitchin. Våren 2007 dukket imidlertid andre studie- og skriveprosjekter opp som jeg mente fortjente høyere prioritet, som 911-dramaet og New World Order (NWO)-kabalens historie og konspirasjoner. Jeg la derfor boken foreløpig til side, 75 % ferdig.


I juli 2008 hadde mine prosjekter ang. 911-dramaet og NWO-historien kommet såpass langt at de kunne avsluttes. De var i hvert fall ikke lenger et presserende anliggende. Jeg kom da, tilsynelatende tilfeldig, over web-basen ZetaTalk, som Nancy Lieder (USA) har drevet siden 1995. Hun hevder å være talsperson for en zeta-gruppe som har vært her på Jorden ca. åtte ganger lenger enn Homo sapiens. Dette er en ET-gruppe som opprinnelig kom fra en nå død planet tilhørende den usynlige delen av dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Nancy Lieder har både telepatisk og fysisk kontakt med denne gruppen. De har visstnok sitt hovedkvarter i Gobi-ørkenen, muligens på en høyere frekvens.

 

Jeg ble imponert av den særdeles høye kvaliteten på den enorme mengden av informasjon som Nancy har lagt ut på sin web-base, på vegne av zeta-gruppen. Jeg hadde gått i dybden av mange nok emner i løpet av mitt liv til å kunne anerkjenne umiddel­bart at denne kunnskapskilden er overlegen både den akademiske standard og alt jeg så langt har sett av ET-kanaliseringer. Zetaene virker nærmest all­vitende, og deres analyser er særdeles integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Formuleringsevnen er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk. Zeta-gruppen hevder ikke selv å være allvitende. De gjentar stadig at de bare tilhører ”fjerde densitet” ut av minst syv densiteter, og de avslår å svare på mange filosofiske spørsmål hvor de sier rett ut at de ikke vet svaret ut fra egen erkjennelsesevne og forskning.

 

Denne zeta-gruppen fremsetter tre fantastiske påstander, som alle angår en misjon som de hevder å ha fått aksept på av et slags åndelig intergalaktisk råd (”Council of Worlds”):

  • Jorden vil undergå en meget dramatisk 90° jordskorpeforskyvning, utløst av et nærmøte med planeten Nibiru, senest 2011. All sivilisasjon vil bryte sammen, og over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter hendelsen.
  • Etter en transformasjonsperiode på ca. 100 år vil Jorden skifte frekvens fra tredje til fjerde densitet. Jorden vil da fortsatt representere et fysisk plan, men på en betydelig høyere frekvens slik at Jorden fra 3D-planet blir usynlig og nærmest ikke-eksisterende.
  • Menneskeheten på Jorden vil i løpet av transformasjonsperioden fases ut til fordel for zeta-menneske-hybrider, et gigantisk prosjekt som zeta-gruppen har vært involvert i siden 1950-tallet (om ikke lengre). For mer informasjon om dette hybridprogrammet, se min artikkel Zetaene: forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram?

Jeg har valgt å investere i at informasjonen fra ZetaTalk er korrekt. Dette innebar naturligvis en fullstendig reorganisering av min agenda, fremtids­planer og deler av mitt verdensbilde. ZetaTalk bekrefter langt på vei Sitchins mange konklusjoner om planeten Nibiru og om nibiruanerne som kom hit til Jorden og lekte guder for en primitiv menneskehet. Sumererne kom til å kalle de nibiruanerne som kom til Jorden for anunnaki’er (”de som fra Himmelen til Jorden kom”).

 

Sitchin tolket de sumeriske leirtavlene dithen at en ekspedisjon fra Nibiru kom til Jorden for 445.000 år siden. For 300.000 år siden genmodifiserte de noen villmennesker (Homo erectus?) som de oppdaget i Afrika. Formålet var å skape billige og intelligente arbeids­slaver som kunne arbeide for dem i gullgruvene, og som ellers kunne tjene deres behov. Sitchin tolket leirtavlene dithen at Nibiru er en planet i vårt eget solsystem som pga. en ekstrem elliptisk bane har en omløpstid rundt Solen på 3.600 år. Hvert 3.600 år kommer Nibiru i nærheten av Jordens bane rundt Solen, hvilket gir nibiruanerne et kort tidsvindu for å reise frem og tilbake mellom de to planetene med sine til dels primitive romfartøyer.

 

ZetaTalk har imidlertid ikke støttet alle konklusjonene til Sitchin. ZetaTalk tar avstand fra noen av dem, og har kommet med mye fascinerende tilleggs­informasjon. For Sitchin-fans er det særlig to meningsforskjeller som har en viss betydning:

 

     a) Sitchin er overbevist om at Nibirus gjennomsnittlige omløpstid på 3.600 år har resultert i nær­kontakt med Jorden på omtrent følgende tidspunkter:

            * ca. 556 fvt. – 3760 fvt. – 7360 fvt. – ca. 11.000 fvt. …

 

Ifølge Sitchin vil altså vårt neste nærmøte med Nibiru være om ca. 1034 år. ZetaTalk opererer med en gjennomsnittlig omløpstid på 3.657 år, og hevder helt andre tidspunkter for nærkontakt:

            * 2011 – 1628 fvt. – 5285 fvt. – 8942 fvt. – 12.599 fvt. …

 

Jeg kikket på ny på Sitchins argumentasjon, den var ikke så solid som jeg hadde trodd. Han baserer seg på den hebraiske kalenderen som setter år 0 til 3760 fvt. Da den hebraiske kalenderen delvis er basert på den sumeriske kalenderen, har Sitchin gått ut fra at også den sumeriske kalenderen begynner i år 3760 fvt. Da Sitchin er overbevist om at den sumeriske kalenderen identifiserer år 0 med en tidligere nærkontakt mellom Jorden og Nibiru, har han således konkludert at vår nestsiste nærkontakt med Nibiru var 3760 fvt.

 

     b) Anunnakiene lekte som sagt guder her på Jorden, og de forklarte sumererne (og sikkert mange andre folkegrupper) at de selv hadde skapt mennesket (Homo sapiens) som en hybrid av dem selv og villmennesket. Sitchin har ikke tvilt på at anunnakiene faktisk gjennomførte dette genetiske bioingeniør­arbeidet. Ifølge ZetaTalk var ikke anunnakiene i nærheten av å ha kompetanse til å gjennomføre et slikt hybridprosjekt. Ifølge ZetaTalk er menneskeheten et resultat av flere hybridprosjekter gjennomført av åndelig og etisk høytstående ET-grupper.

 

Det var således mye i mitt ”75 % ferdige manuskript” som måtte revideres. Det stoppet imidlertid ikke her, for ZetaTalk hadde enda flere overraskelser på lur.

 

* * *

 

ZetaTalk er meget positiv til den kontroversielle forskerforfatteren Immanuel Velikovsky (1895-1979), og har rost ham for hans betydningsfulle pionér­innsats på mange områder. Ifølge ZetaTalk konkluderte Velikovsky helt riktig i at det var under en jord­skorpe­forskyvning at Moses ledet den jødiske slave­befolkningen ut av Egypt. Velikovsky konkluderte også helt riktig i at jord­skorpe­forskyvningen ble utløst av et nærmøte med en annen planet, men han konkluderte feil da han hevdet at denne planeten måtte være Venus. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys teori om at elektromagnetisme spiller en langt større interplanetarisk og interstellar rolle, på bekostning av tyngdekraften, enn hva dagens Big bang-kosmologer vil erkjenne. Synspunktene til Velikovsky og ZetaTalk ligger således langt nærmere dagens plasmakosmologi enn Big bang-kosmologien. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys påstander om at den akademiske oppfatningen om istider er spinngale. Teorien om istider hviler på mange gale premisser og på ignorering av mange vitenskapelige funn og fakta. Jordskorpeforskyvning gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på de fenomener og mysterier som istidsteorien prøver å forklare.

 

Velikovsky erkjente at de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen og betydningen av kataklysmer i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i gradualisme-dogmet. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (kataklysmene) skulle bringes opp igjen til bevisst­heten og akademisk erkjennes fullt ut. Velikovsky diskuterte disse emnene i sine to bøker Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)] og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Min artikkel Nibiru og vår kataklysmiske fortid (Nyhetsspeilet, 21. februar 2010) diskuterer disse emnene nærmere, bl.a. gjennom omtale av den meget spennende og akademiske boken Cataclysm! (1997) av Derek S. Allan og J. Bernard Delair.

 

Velikovsky skrev også tre bøker der han fremmet meget drastiske revisjoner av den egyptiske kronologien i perioden ca. 1500 – 400 fvt.: Ages in Chaos (1953), Peoples of the Sea (1977) og Ramses II and His Time (1978). Det er ingen tvil om at Velikovsky er korrekt i sin kritikk av de mange og store problemer med den konvensjonelle egyptiske kronologien for denne tids­perioden, og dermed for alle de andre kulturenes kronologier som direkte eller indirekte er basert på den egyptiske kronologien. Hans kritikk er faktisk like gyldig i dag som da han opprinnelig fremsatte den for over femti år siden! Flere kapitler i denne boken ble så skrevet med utgangspunkt i hans revisjonsforslag. Hans revisjonsforslag var imidlertid så drastiske at de faktisk skapte flere og større problemer enn de løste. Dette tok meg mye tid og hardt arbeid å innse. Da jeg innså hvilke feil jeg hadde begått, gikk jeg lei alt som het historie og kronologier, og la bokprosjektet ”i skuffen”.

 

I mai 2010 leste jeg på ny boken til historikeren Peter James og hans team, Centuries of Darkness (1991). Det er en meget krevende bok, men jeg forsto at deres revisjonsløsning (her kalt ”James-revisjonen”) på de kronologi­problemene som Velikovsky hadde tatt opp, var meget tilfredsstillende. Dette resulterte i artikkelen Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre (Nyhetsspeilet, 6. juni 2010), som jeg så har lagt inn som et eget kapittel i denne boken. Så nå er jeg klar for en ny runde!

 

Dette er bakgrunnen for at denne web-boken som skulle være ferdig våren 2007, ennå ikke er ferdig, og trolig ikke vil bli så ferdig og integrert som ville være ønskelig før den antatte jordskorpeforskyvningen som skal komme ved slutten av et trimester senest 2011.

 

 

b) Om intervensjonsteorien

Intervensjonsteorien går som nevnt ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand fra ET-grupper i fortiden (ET: utenom­jordisk humanoide). I den vestlige kultursfære oppleves intervensjonsteorien som latterlig og absurd. Denne reaksjonen er naturlig gitt en tusenårig kulturell indoktrinering med kristendom, etterfulgt av en hundreårig kulturell indoktrinering med natura­lisme og det som kan kalles isolasjonsdogmet. Naturalisme er dogmet om at materien utgjør tilværelsens primære dimensjon, og at det ikke finnes noen åndelig-okkulte krefter i naturen. Isolasjonsdogmet går ut på at Homo sapiens er et naturlig evolusjonsprodukt som har utviklet seg på Jorden uten hjelp eller nærvær av ET-grupper. Dogmet går videre ut på at vi ikke har noe direkte evidens for eksistensen av ET-grupper i vårt univers. Alle UFO-rapporter gis naturlige, optiske eller psykologiske forklaringer, og det samme gjelder alt som minner om artefakter på Månen og Mars.

 

Isolasjonsdogmet har nok vært en implisitt antagelse under den kristne æra; men på 1940-tallet i USA visste den øverste makteliten bedre! Fra 1940-tallet og utover har det vært en NWO-konspirasjon å forsvare isolasjonsdogmet mot bedre vitende.

 

NWO-kabalens fordel med å forsvare naturalismen og isolasjonsdogmet er å beholde sin egen makt og autoritet over det offisielle verdensbildet. Hvordan kan de beholde sin makt og autoritet hvis folk kommer i kontakt med vennlig­sinnede ET-grupper med overlegen kunnskap, overlegen visdom, overlegne mentale evner, og overlegen teknologi? Hvordan kan NWO-kabalen beholde sin rikdom hvis ET-grupper tilbyr oss fri energi-teknologi? Hvem gidder å oppsøke en prest, biskop eller pave for å be om råd eller få svar på metafysiske spørsmål, hvis man har tilgjengelig innsikter fra 4D-planet? Hvem vil oppsøke en scientisme-dyrkende professor for å få svar på livets gåter? Hvem vil ta alvorlig verdens­lederne i deres kontinuerlig mislykkete forsøk på å løse de globale kriser?

 

Nancy Red Star har i sine bøker dokumentert hvordan indianerstammer og aboriginere verden over har et erfaringsbasert reelt forhold til en eller flere ET-grupper, og har hatt dette i årtusener. For dem er intervensjonsteorien like naturlig som isolasjonsdogmet er for oss.

 

Isolasjonsdogmet kan bare overleve ved en institusjonalisert og systematisk strutsepolitikk der myndighetene, media og akademia stikker hodet i sanden for å bli skjermet fra virkelig­heten. Til slutt er det tilværelsen under sanden de insisterer på er virkeligheten, og de setter psykiatriske diagnoser på dem som har hodet over sanden. Utdannelsen til arkeologer og mytologer er disiplinert trening i ikke å se det åpenbare. Som en god generell introduksjon til interven­sjons­teorien anbefales Paul Von Wards bok Gods, genes and consciousness: nonhuman inter­vention in human history (2004). Richard L. Thompson dokumen­terer i sin bok Alien identities: ancient insights into modern UFO phenomena (1993) hvor utbredt kontakten var med ET-grupper og romskip (kalt vimana) i den vediske sivilisasjon og litteratur. Det vestlige menneskets avvisning av ET/V-fenomener (ET/V = ET+ ETV’er; ETV = utenomjordisk romskip) sier således ingenting om virkeligheten; avvisningen viser bare hvor NWO-styrt Vestens kulturelle verdensbilde er. Verdens mest prestisjefylte viten­skapelige tidsskrifter som Nature og Science innrømmer å ha egne tabu-lister over hvilke emner de ikke vil publisere artikler om, uansett hvor vitenskapelig solide artiklene måtte være.

 

Intervensjonsteorien er vår kulturs ultimate tabu-emne. CIA har brukt enorme summer på å kontrollere mediene og på å sponse representanter for scientisme og naturalisme. En av disse CIA-sponsede talsmenn for scientisme, naturalisme og diverse NASA-løgner, var den amerikanske astronomen Carl Sagan (1934-1996). En annen ivrig misjonær som har prøvd å fylle vakuumet etter Sagan, er den britiske atferdsbiologen Richard Dawkins.

 

Carl Sagan mottok penger for å latterliggjøre alle store og originale tenkere som kom på sporet av sannheten og som dermed begynte å bli farlig for NWO-kabalens kontroll over det offisielle verdensbildet. Forskerforfattere som Erich von Däniken, Richard Hoagland, Stanislav Grof og Immanuel Velikovsky har alle fortalt morsomme historier om hvordan de ble oppsøkt av Carl Sagan. Han prøvde å belære dem hvordan de skulle tolke sine data på en riktigere måte. Sagan dummet seg ut gang på gang i sin betalte rolle som ”debunker” og ”Mr. Science”. I USA var han med på å stifte organisasjonen CSICOP, som nå fungerer som hovedkvarter for det globale Skepsis-nettverket. Dets misjon er å latterliggjøre åndsvitenskap, samt dogmatisk å forsvare det politiske og viten­skapelige Establishment mot konspirasjonsanklager. Her i Norge har vi en avlegger av CSICOP kalt Skepsis.

 

* * *

 

I denne boken vil vi hovedsakelig begrense oss til én ET-gruppe når det gjelder menneskehetens fortid, nemlig anunnakiene fra Nibiru. Det er bare disse Sitchin har skrevet om. Men det bør nevnes at de amerikanske indianerne synes å ha hatt mest kontakt med en ET-gruppe fra Pleiadene som utseendemessig ligner svært på lyshudete skandinaver. I kapitlene om 1900-tallet og den post-apokalyptiske transformasjonsperioden kommer vi tilbake til zetaene. Et langt mer mystisk emne er jødenes guddom Yahweh, som Sitchin er sikker på ikke var en anunnaki. Yahweh dukket opp som en ukjent ”guddom” for Abraham i 2243 fvt. i byen Harran, og det virker som om Yahweh forsvant fra Jordens overflate ca. 500 fvt. Yahweh hadde tilsyne­latende verken slektninger eller intime relasjoner av noe slag.

 

Både Sitchin og Däniken argumenterer for at Yahweh reiste rundt i et luft­fartøy. Det hebraiske ordet som Bibelen bruker er ”Kabod”, hvis bokstavlige betydning er en ”tung ting”. En rekke steder i Bibelen går det klart frem at Kabod refererer til et konkret og synlig objekt. Profeten Ezekiel brukte ordet Kabod i sine beskrivelser av den ”guddommelige vogn”, dvs. et luftfartøy. Muligens er det den stråling og lysglans som omgir luftfartøyet, som har resul­tert i over­settelsen av ”Kabod” til ”herlighet” eller ”glorie”. I denne boken avvises de to rådende oppfatningene om Yahweh. Den religiøs-mytologiske oppfatningen er at Yahweh var/er en allkosmisk Gud. Den moderne, natura­listiske oppfat­ningen er at Yahweh bare var et fantasiprodukt. Selv ZetaTalk har vært ytterst sparsommerlig med informasjon om Yahweh. Da de imidlertid går god for at Moses var en stor mann involvert i et uselvisk prosjekt, ligger det i kortene at de mener at også hans oppdragsgiver (Yahweh) var ”på den gode siden”.

 

Slik som jødene og de kristne i sitt bilde har omdannet ET-personligheten Yahweh til deres allkosmiske Gud, har muslimene omdannet anunnaki’en Sin/Allah til deres allkosmiske Gud. Profeten Muhammed hadde trolig den allkosmiske oppfatningen av Yahweh som modell da han valgte å opphøye Sin/Allah til allkosmisk Gud. Dette krevde imidlertid en betydelig ”reorgani­sering” av folkets tradisjonelle og korrekte bilde av Sin/Allah som en ET-person i kjøtt og blod. Han hadde både hustru og døtre.

 

Anunnaki’en Sin/Allah over tusen år før Muhammed opphøyde ham til allkosmisk Gud.

 

 

c) Kort om Zecharia Sitchin

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på. Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann for­telling.” [Intervju fra 1993]

 

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn... Likevel studerte oldtidens menneske nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål. Ikke for å tjene menneske­heten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen.” [The Lost Realms (1990), s. 156].

 

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse. Disse notat­samlingene kom til å danne grunnlaget for hans hovedverk, The Earth Chronicles bd. I–VII.

 

Sitchin liker å fortelle om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han det Gamle testamente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i 1. Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i en opplagt oversettelses­feil. Etter denne reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var. I siste utgave av den norske oversettelsen av Bibelen (1978/85) står fortsatt følgende (1Mos:6,4):

 

”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

 

Som ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne sammenligne over­settelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsyne­latende uskyldige eller trivielle oversettelses­feil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra original­tekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler. Der opplevde han at pusle­bitene falt på plass.

 

Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans verk The Earth Chronicles kom ut i 1976, The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og science fiction. Pr. 2010 har han skrevet tretten bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind; tre supplementerende bøker; to bøker hvor han tar utgangs­punkt i sine ekspedisjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans); og ett alfabetisk oppslagsverk til sine bøker.

 

* * *

 

Sitchin har generelt holdt en lav profil og gitt svært få intervjuer. Den 8. januar 2010 sto imidlertid et intervu med ham i The New York Times. Sitchin er nå 89 år gammel, og bor fortsatt i sin gamle leilighet i Manhattan, New York. Hans hustru døde i 2007. Tre uker etter intervjuet skrev jeg den første norske artikkelen om ham, En hyllest til Zecharia Sitchin (Nyhetsspeilet, 4. februar 2010). Han holder fortsatt studie­seminarer i New York, fra intensive helger og opp til én uke, der deltakerne får sertifisert diplom etter gjennomført kurs.

 

Tidligere har han arrangert reiser eller ”ekspedisjoner” til forskjellige kult­sentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse ekspedisjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte fargefotografier. På sin offisielle web-base legger han av og til ut kommen­tarer til relevante verdens­begivenheter, men han oppgir ikke sin personlige epost-adresse.

 

Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte non-fiction forfatter; hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.

 

Sitchin har aldri hevdet at han sitter inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterer sine funn, tolk­ninger og konklusjoner, og han forankrer mest mulig av det han skriver ved å referere til vitenskapelige og historiske fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumen­terer han sitt kilde­materiale:

 

”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her er hva leirtavlen sier”.

 

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The lost book of Enki: memoirs and prophecies of an extraterrestrial god (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter. Til gjengjeld har han klart å skape et mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til Sitchins verdensbilde for det brede folk.

 

 

 

d) Vår gjenoppdagelse av den sumeriske kulturen

Helt frem til slutten av 1700-tallet betraktet Vesten Hellas som sivili­sasjonens vugge. Den greske sivilisasjon oppsto på 700-tallet fvt. etter en regional mørkealder. Den greske kulturens virkelighetsoppfatning lå på tre forskjellige kognitive nivåer:

·       en før-rasjonell, mytologisk forståelse av ET-kulturen i Vest-Asia og Egypt. Denne fortolkningen kjennner vi idag som den greske mytologi, og kan best beskrives som ”barnefortellinger”.

·       naturfilosofier på et rasjonelt nivå; enkle spekulasjoner om hva som var alle tings opphav (vann, ild. luft...).

·       en esoterisk, transrasjonell forståelse, som uten unntak hadde sitt opphav i grekere som hadde besøkt Egypt og der hadde blitt innviet i mysteriene.

 

Impulsene som var opphavet til den greske mytologi kom sørfra (Kreta, Fønikia, Egypt og Libya), ikke fra fastlandet i nord. Historikeren Martin Bernal har med sitt trebindsverk Black Athena annullert 200 år med akademisk-rasistisk nonsens om at opphavet til den greske kultur kom fra ”den ariske rase” som invaderte nordfra.

 

Da Napoleon kom til Egypt i 1798 hadde han med seg mange lærde til å studere og forklare landets monumen­tale arkitektur og fremmedartete religion. Egyptiske historiske fortegnelser gjorde det klart at den egyptiske sivilisasjon med kongelige dynastier går tilbake til ca. 3100 fvt.; altså ca. 2.400 år eldre enn den greske sivilisasjon! Dette var imidlertid så langt tilbake i tid at få lærde tok dateringen alvorlig, for det passet dårlig inn med den irske erkebiskop James Ussher (1581-1656) sin datering av Guds skapelse av Jorden: søndag den 23. oktober 4004 fvt.

 

Gjennom videre utgravninger – og ledsaget av GT-fortellinger om eldgamle byer, personligheter og begivenheter – kom arkeologene på sporet av det assyriske og det babylonske riket. Disse sporene ledet igjen til det akkadiske språket som er moderspråket til alle de semittiske språkene: hebraisk, arameisk, fønikisk og kanaittisk. Oppdagelsen av det akkadiske språket ledet så til oppdagelsen av det akkadiske riket, en fullt utviklet sivilisasjon som eksisterte før Babylon og Assyria hadde dukket opp. Den akkadiske kongen het Sargon.

 

I 1855 ble ikke-semittiske inskripsjoner funnet, og det ble klart at en enda eldre kultur måtte ha eksistert som trolig hadde utviklet kileskriften. Den tysk-franske professor og assyriolog Julius Oppert (1825-1905) var den første som i 1869 kalte det ikke-semittiske språket for sumerisk, fordi flere mesopotamske konger hadde tatt tittelen ”Konge av Sumer og Akkad”. Landet lengst sør i Mesopotamia ble derfor kalt Sumer, og dets oldtidsfolk ble kalt sumererne. Oppert uttalte imidlertid navnet feil, som skulle ha vært Shumer, som betyr ”Vokternes land”. Det bibelske navnet for Sumer er Sinear-landet, første gang nevnt i 1. Mosebok 10:10 i omtalen av kong Nimrod.

 

Sumer var verdens første kjente høy-sivilisasjon. Den synes å ha blomstret opp plutselig, med eventyrlig kulturell og vitenskapelig sofisti­kasjon, ca. 3.800 år fvt. Den sumeriske sivilisasjon oppsto i Mesopotamia (”landet mellom elvene”), dvs. flomsletten mellom elvene Tigris og Eufrat i dagens sørlige Irak. De klassiske bøkene om den sumeriske kulturen ble skrevet av Samuel Noah Kramer (1897-1990): The Sumerians: their history, culture, and character (orig. 1963) og History begins at Sumer: thirty-nine ”firsts” in recorded history (3. rev. utg. 1981).

 

 

Sumerne hadde først billedskrift (piktografi). Senere ble denne stilisert til kileformet skrift, ved å trykke i våte leirtavler med et spisset sivrør. Slike leirtavler har det blitt funnet mange titusener av i løpet av de siste 150 årene. Kile­skriften ble så etterlignet av alle nasjonene i det nære Østen. Det sumeriske språket er særdeles komplisert med en rekke kasus som folk flest aldri har hørt om. Dette tyder på en meget lang utviklingshistorie, og kan umulig stamme fra et folk som nylig hadde kommet ut av steinalderen.

 

På 1870-tallet publiserte den engelske assyriologen Georg Smith (1840-1876) tre fragmenterte og ufullstendige tekster som han hadde bidratt til å finne og oversette: Gilgamesh-eposet, Atrahasis-eposet og Det baby­lonske skapelses­eposet (Enuma Elish). Ingen av tekstene, som delvis overlapper hverandre og finnes i flere semittiske oversettelser, betraktes som originaler. De springer imidlertid ut fra en felles kilde, den sumeriske kulturarv.

 

Det ble klart for religionshistorikerne at det akkadiske, det babylonske, det assyriske, det hebraiske (bibelske), det egyptiske, samt en rekke andre språks skapelseseposer, bare var redigerte og delvis gjennom oversettelsesfeil degenererte versjoner av det originale sumeriske skapelses­eposet. Den sumeriske skapelsesfortellingen danner basis for alle de senere skapelses­fortellingene i den gamle verden, trolig også for noen i den nye verden. Hver av de senere skapelsesfortellingene har naturligvis sitt lokalpreg og sin unike vektlegging av hvilke guder som var viktigst. De mange redigerte versjonene har stor interesse der biter av det sumeriske original­eposet mangler.

 

Den hebraiske skapelsesfortellingen [GT; Genesis kap. 1-3] er altså en fortettet og redigert versjon av originale sume­riske tekster. Fortellingene om Adam og Eva, Edens have, syndfloden og Noah, Babels tårn, destruksjonen av Sodom og Gomorra, og krigen mellom kongene som Abraham var involvert i, har alle sitt opphav i tidligere sumeriske opptegnelser. Moses’ forfatterbidrag, diktert av Yahweh på 1600-tallet fvt., var å redigere disse opptegnelsene på en helt bestemt måte. Hva disse redigeringene har gått ut på, har nå vært kjent i 130 år! Den eneste grunnen til at det sumeriske opphavet til Bibelens skapelses­fortelling ikke er almenkunnskap, er at dette opphavet forteller en helt annen historie enn den som Yahweh/Moses valgte å gi oss.

 

I den opprinnelige sumeriske skapelsesfortellingen hadde ikke Yahweh noen rolle, for der var ”gudene” eller superheltene ingen andre enn anunnakiene. I den opprinnelige skapelsesfortellingen var det dette anunnaki-teamet som skapte den nye mennesketypen (med Adam og Eva som det første paret), og som var involvert i alle de andre ”bibel­fortellingene” helt frem til Abrahams tid.

 

Ett av de redaksjonelle bidragene i Mosebøkene var å omforme den sume­riske originalen (eller en allerede redigert kopi herav) slik at anunnakienes (delvis motstridende) motiver og handlinger tilskrives Yahweh, som frem­stilles som den monoteistiske Gud. Dermed kom Yahweh til å virke para­doksal og absurd i mange av sine tanker og hand­linger. Bibelens trans­formasjon av anunnaki-teamet til den monoteistiske Yahweh har skjedd på en nølende og kompromittert måte, for Yahweh omtales nemlig i flertallsform: ELOHIM (”gudene”). Denne flertalls­formen kommer imidlertid ikke til uttrykk i oversettelsene fra den hebraiske originalen; hvilket bidrar ytterligere til å ”monoteisere” Yahweh.

 

Folk idag kjenner relativt godt til den greske mytologi. Bare eksperter kjenner til sumerernes fortellinger om anunnaki-teamet, og disse fortellingene gis så en mytologisk fortolkning av våre religionsvitere. For sumererne var anunnakiene samtidige personer i kjøtt og blod. Når vil våre barn først lære om anunnakienes tilstedeværelse her på Jorden, for så å lære om hvordan den greske mytologi og de første GT-fortellingene er ”barnenivå­fortellinger” om anunnakienes bedrifter, konflikter og personlige intriger? 

 

* * *

 

Det tar litt tid før man blir familiær med staben av anunnakier som presenteres utover i boken, og deres intrikate blodsbånd til hverandre. I Vedlegg 1 finner du et persongalleri over de mest omtalte anunnakiene, og et sammendrag av deres bedrifter. Bruk dette vedlegget aktivt som en referanse under lesingen av boken. Du kan også med fordel skumme over Kilder og ressurser, for å se hvilke web-ressurser du har tilgjengelig. Årstall angis noen ganger med tall etterfulgt av forkortelsene fvt. (før vår tid) og et. (etter vår tid); andre ganger settes et minustegn foran årstall som er før vår tid.

 


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home