Fra filmen "Smaken av hund" 

Vannet vårt er i ferd med å privatiseres og kommersialiseres. Nordmenns gratis tilgang til vann står nå i fare for å bli privatisert og kommersialisert. Dette er ikke et enten-eller; privatiseringsprosessen har allerede kommet godt i gang selv om vi ennå ikke merker noe særlig til den. Det er Erna Solberg og EU-tilhengerne i norsk politikk som fremskynder en slik privatisering og kommersialisering. Dette er knyttet opp til EUs Tjenestedirektivet fra 2006, som politikere flest ikke orker å sette seg inn i. Globale kommersielle vannselskaper som vil erobre de norske vannressurser står ikke bare ved den norske dørterskel, de har allerede fått en fot innenfor. Norge er et lettlurt og lukrativt bytte med politikere som utmerker seg mer ved sin konformitet enn ved kompetanse og integritet. Folkehelseinstituttets ønske om å UV-bestråle vann for å bekjempe parasitter synes å være et NWO-påfunn som vil skade langt mer enn det gavner. For mer informasjon, gå til Vannbevegelsen: folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 

”Kunsten å skyte ned stjerner”. Dette kapittelet handler om tre norske enere som ble oppsagt fra jobben, forfulgt av det norske rettsvesen og forsøkt tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling nettopp pga. deres verdifulle bidrag til det norske samfunnet. Deres historier er imidlertid for lange og komplekse til å gi utfyllende sammendrag av her. Den første stjernen er ingeniøren Magnus B. Aase, som hadde meget ansvarsfulle stillinger i den statseide bedriften Kongsberg Våpenfabrikk (KV), som var i virksomhet fra 1814 til 1987. Aase oppdaget i 1975 at KV drev med ulovlig eksport av teknologi til øst-europeiske land. Dette var et brudd på COCOM-regelverket som NATO-landene hadde underlagt seg, og som regulerte vestblokkens salg av strategiske varer, tjenester og teknologi til kommuniststatene.

Det viste seg at KV var løpegutt for CIA, som prøvde å få bevilget høyere offentlige budsjetter til seg selv ved å overdrive trusselbildet av fiendens tekniske know-how. Det interessante her er at POT identifiserte seg med kjeltringsiden, CIA og KV. Det var Aase som POT var ute etter, og som de brukte ressurser på å overvåke. KV ble avviklet i 1987 fordi fortsatte brudd på COCOM-regelverket til slutt ble avslørt i en offentlig kontroll. Magnus B. Aase holdt et foredrag om saken på Varslerseminaret i Oslo i november 2006, som kan ses her [Veoh-video; 30 min].

Den andre stjernen er elektroingeniør, oppfinner og idealist Einar Langset, som i 15 år har hatt toppjobber innen oljeindustrien i Nordsjøen og på land. Hans store forbrytelse mot det norske samfunn var at han tok verdenspatent på en oppfinnelse som gjør det mulig å utvinne geotermisk energi fra forlatte, tomme borehull som Norge har overflod av. Han ble da betraktet som en trussel mot de norske oljeinteresser, hvilket resulterte i at han to ganger ble arrestert i arbeidstiden og tvangsinnlagt på psykiatriske avdelinger (i 1994 og 1996). Han har aldri fått forklaring på tvangsinnleggelsene.

Den tredje stjernen var Eirik Finne, arkitekt, ingeniør og brannekspert. Hans helteinnsats begynte i 1958 da han som øverste brannekspert for Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) fikk i oppdrag å finne årsaken til to husbranner. Han fant og rapporterte årsaken, som var de såkalte ”ventilerte tak” som fungerte som brannfelle. Problemet var at denne takkonstruk­sjonen var selve juvelen i NBIs skrytepakke. NBI hadde konstruert disse brannfellene og sto som faglig garantist. Da ledelsen i NBI valgte å ignorere Finnes oppdagelse av årsaken og prøvde å fryse ham ut, prøvde han å varsle myndighetene. Han brukte over tyve år på å påkalle myndig­hetenes reaksjon, og i denne tiden gikk nærmere 1000 menneskeliv tapt pga. de ventilerte takene. Som eksempler på mer kjente tilfeller kan nevnes brannene som oppsto i Colosseum kino i 1963, i Sandnessjøen Sykehjem og i Gullhella Pleiehjem i 1979, og de tolv rekkebolig­husene på Furuset i Oslo som brant ned den 21. mars 1998. Den takken han fikk for sin varslerrolle nådde sitt klimaks i 1979 da myndighetene, anført av stortingspresident Guttorm Hansen, forsøkte å få ham tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Eirik Finne døde i 2002, 82 år gammel.

Egil Myklebust og Eivind Reiten: to landsforrædere? Hvis definisjonen av en ”lands­forræder” er en person som i det skjulte arbeider systematisk for å underminere nasjonens stjerne­konserner, nasjonens disposisjonsrett over naturressursene, den nasjonale velstand og den nasjonale sikkerhet, kvalifiserer Egil Myklebust og Eivind Reiten til å bli for lands­forrædere. De fortjener å bli utsatt for minst det samme søkelys – samt den samme skam og vanære – som Knut Hamsun som døv og isolert 80-åring ble gitt.

Egil Myklebust har spilt en sentral rolle i å kvitte seg med en rekke av Norges industrielle kronjuveler der vi for noen av dem satt med den internasjonale spisskompetansen: Freia sjokoladefabrikk (solgt til utlandet i 1993), DYNO Nobel (solgt til utlandet i 1994), Magnesium­bedriften på Herøya (avviklet og solgt i 1993-95), og Hydro Seafood (Norges største oppdrettsselskap) som ble solgt til utlandet i 2000. Tusener av arbeidsplasser gikk tapt, norsk spisskompetanse ble avviklet, og den norske stat mistet årlig mange milliarder i skatteinntekter. Myklebust er den eneste nord­mannen som er et permanent medlem i Bilderberg-gruppen gitt hans faste plass i styrings­gruppen, så han må mer enn noen annen Bilderberg-deltaker vite at dette er en av de mektigste fronter for NWO-agendaen. Likevel velger den norske presse og det norske Storting å se en annen vei. Da fortjener vi de tilstander som kommer, og som langt på vei har kommet.

Myklebusts bidrag som styreleder i SAS har vært å svekke samvirket mellom konsernets tre skandinaviske land. Oppkjøpet av det privateide Braathens SAFE i 2004, der de ansatte hadde helt andre arbeidsvilkår, var nødt til å resultere i store problemer. Er det langsiktige målet å avvikle hele SAS ved å stykke det opp i småbiter som så selges til utlandet? En rekke driftsenheter og materielle aktiva har allerede blitt solgt ut. I februar 2008 trakk Myklebust seg brått som styreformann, da SAS kanskje var i sin største krise noensinne.

Etter at Myklebust gikk av som styreleder for Norsk Hydro i 2001, tok Eivind Reiten (Bilderberg 2000) over med den nye tittelen konsernsjef. Også han synes å arbeide syste­matisk for å svekke Norge som industrinasjon. Da han var olje- og enerigiminister i årene 1989-90, som representant for Senterpartiet, sto ham for en liberalisering av det norske energimarkedet. Strømforsyningen ble delvis privatisert, og kraftprisene gikk rett til himmels. I april 2006 ble det klart at Reiten som konsernsjef i over et år hadde drevet skjult lobby-virksomhet mot sin egen regjering i Brussel for å bli kvitt de norske konsesjons­lovene (den såkalte ”hjemfallsretten”) som sikret norske kraftverk på norske hender. Ertresvåg skriver (s. 161):

”Reiten ble den ledende kraft bak fusjonen mellom Statoil og Hydro. Uforsonlig stilte han sine eiere overfor et ultimatum: Det innarbeidete navnet Statoil måtte forkastes, i tillegg hadde han utsett seg selv som styreformann for industrikjempen, samtidig som han ville være toppsjef for aluminiumsbedriften Hydro, restene av det oppsplittede, gamle selskapet… At det amerikanske konsulent- og revisjonsselskapet Price Waterhouse fikk i oppdrag å forberede det nye selskapets tilstedeværelse på New York-børsen til den beskjedne sum av 250 millioner kroner, var bare naturlig… Reiten har fortsatt sin forgjengers industripolitiske utsalgspolitikk. Han ble stanset da han ville selge ut Hydro Automotive på Raufoss, noe som ville ha rammet 700 familier. Den ble reddet gjennom lokal mobilisering. Men han fikk gjennomført salg av selskapets viktigste petrokjemi­virksomhet (Hydro Polymer) for 5,5 milliarder kroner til den britiske petrokjemigiganten Ineos... Kan noe menneske stole på Eivind Reiten?”

Det meste av norsk industri som Myklebust og Reiten berører, synes å gå i oppløsning og forsvinne til utlandet. Samarbeidet mellom Myklebust (som fortsatt er ekstern styremedlem ved UiO) og Kristin Clemet som forsknings- og utviklingsminister 2001-05 har resultert i det som Hans Kolstad i en kronikk i Aftenposten den 9. oktober 2007 har kalt Universitetets fall.