Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre
13. desember 2007

Daniel Estulin, født i Russland, er kommunikasjonsekspert og prisbelønnet for sin under­søkende journalistikk. Hans familie ble utvist fra Sovjetunionen i 1980 for anti-Sovjetisk aktivitet. Hans far, Isaak Estulin, var en fremtredende vitenskapsmann og dissident som til­bragte tre år i fengsel i kampen for ytringsfriheten og sine medborgeres rettigheter. Han ble antagelig torturert til døde. Dette krystalliserte i Daniel et ønske om å vie sitt liv til kampen for den gode sak. I 1992 viste en tidligere russisk dobbelagent (KGB, MI5) ham en rekke topphemmelige dokumenter som angikk Bilderberg-gruppen (BG). Siden da har Estulin vært såkalt Bilderberg-jeger, og har brukt det meste av sin fritid til å avsløre og bekjempe New World Order (NWO)-konspirasjonen. Han har flere ganger vært på nippet til å bli drept. Etter utvisningen fra Sovjet ble han canadisk statsborger, men har de siste årene hatt sin base i Madrid (Spania).

Daniel Estulin

Boken The True Story of the Bilderberg Group ble først utgitt på spansk i 2005, og har i Spania blitt en bestselger solgt i 155.000 eksemplarer. Boken er nå oversatt til 24 språk. Den engelske utgaven kom ut i september 2007. En oppfølger til suksessen har allerede blitt utgitt på spansk, 46.000 eksemplarer ble solgt de seks første månedene. Den engelske utgaven av The True Story of the Bilderberg Group er ikke den første boken om BG, for i 2005 fikk ”Big” Jim Tucker utgitt Jim Tucker’s Bilderberg Diary. Tuckers bok har ikke hatt samme heldige skjebne på bokmarkedet. Det første opplaget er utsolgt, og nytt opplag har ikke blitt trykt.

The True Story of the Bilderberg Group består av tre deler, hver på seksti sider. Bare den første delen er er konsentrert om BG, så slik sett kan leserne føle seg lurt med tanke på tittelen. Bokens andre del tar for seg det andre mektige NWO-organet, Council on Foreign Relations (CFR), som siden dets dannelse i 1921 har vært USAs desidert viktigste politiske organ. Bokens tredje del skal ifølge innholdsfortegnelsen handle om det tredje mektige NWO-organet, Trilateral Commission (TC), men er i hovedsak et resyme av Antony C. Sutton (1925-2002) sine bøker om NWO-kabalens virksomhet gjennom 1900-tallet. Boken inne­holder ca. 20 sider med Estulins egne bilder av de mest kjente Bilderberg’erne. Estulins bok kan ikke kalles et helstøpt produkt. Den gir inntrykk av å være en samling av tidligere skrevne artikler som har blitt lett redigert.

Bilderberg-gruppen og de andre mektige NWO-organene arbeider altså i det skjulte for å etablere en totalitær ikke-folkevalgt verdensregjering. De vil ha en verdensregjering der den finans-industrielle eliten kan bli oligarker som nyter fordelene av monopoløkonomi via en totalitær stat. En monopoløkonomi er det motsatte av kapitalisme. Antony C. Sutton kalte denne styreformen for ”korporativ sosialisme” (eng.: ”corporate socialism”). NWO-kabalen liker selv å bruke termen sosialisme om den styringsform de vil fremme, antagelig pga. ordets positive valør. Termen sosialisme er imidlertid villedende i denne sammenheng. Den vanlige betydningen av ”sosialisme” er en delvis eller primært statsstyrt økonomi som inklu­derer en politikk som sørger for at ulikhetene i borgernes inntekt og formue ikke blir for store. Eliten har muligens slike ”sosialistiske” idealer for den store massen, men disse idealer inkluderer definitivt ikke dem selv. En mer korrekt term for den styringsform de streber etter vil være ”totalitær korporativisme”, som kan være nasjonalistisk eller globalistisk. Nasjonalistisk totalitær korporativisme vil da være det samme som fascisme. Sutton hevder i sine bøker at den amerikanske fraksjonen av NWO-kabalen skjult eller åpent har støttet alle fascistiske eksperimenter, da disse fremmer en monopoløkonomi:

• Sovjetunionens kommunisme,
• Mussolinis fascisme,
• Hitlers nazisme,
• Roosevelts New Deal,
• Kinas maoisme, 

* * *

Bilderberg-gruppen. Ifølge Giovanni Agnelli, tidligere konsernsjef for Fiat, var opprinnelsen til BG at Victor Rothschild (1910-1990) og Laurance Rockefeller (1910-2004) ble enige om at dannelsen av en union av de europeiske statene var et viktig delmål. De skal ha overlatt det praktiske arbeidet med dannelsen av BG til CIA, MI6 og Royal Institute of International Affairs (RIIA). Joseph Retinger (1888-1960) og prins Bernhard av Nederland (1911-2004) ble valgt til formelt å lede organisasjonen. Sistnevnte hadde et imponerende kontaktnettverk, og som tidligere høyt ansatt for kartellet I. G. Farben visste han hva korporativisme innebærer (I. G. Farben var den korporative monsterblekkspruten bak nazi-Tyskland). Prins Bernhard var også gift med en av verdens rikeste kvinner, dronning Juliana. 

Den første Bilderberg-konferansen ble holdt den 29-31 mai 1954 i Oosterbeek, Nederland, på Bilderberg Hotel. Siden har de holdt én konsensus-konferanse hvert år. 110-130 personer inviteres hvert år. 2/3 av dem kommer fra Europa, resten fra USA og Canada. Ca. 80 personer er regulære som kommer år etter år. Typiske gjester er finansfolk, internasjonale bankierer, industri­ledere, konsernledere, statsministre, finansministre, mediabaroner; generalsekretærer for NWO-organer som NATO, World Bank, International Mone­tary Fund og Federal Reserve; et lite knippe med kongelige og adelige; samt lovende kandidater til toppverv. Mange blir kun invitert én gang; det kan være fordi de besitter en spesialkompetanse som de skal holde et foredrag om, eller fordi de blir evaluert og vraket.

Det å ha vært på en Bilderberg-konferanse én gang betyr ikke nødvendigvis at man er innviet i BGs hemmeligheter, eller at man har solgt sin sjel til BG, eller at man har blitt godtatt av BG. De som bare har deltatt én gang kan nok sitte igjen med det inntrykk at BG er en uskyldig klubb der verdens mektigste kommer sammen for å diskutere i fred de globale spørsmål. Formålet med den årlige konferansen er å få den euro-amerikanske NWO-eliten til å nå konsensus om strategier, taktikk, delmål og metoder for veien videre frem mot en verdensstat. Når Bilderberg’erne kommer hjem igjen, forventes det at de yter sitt for at den agendaen det har blitt konsensus om virkeliggjøres.

Den årlige konferansen holdes som regel på et femstjerners hotel, helst i en småby eller på et litt isolert sted i naturskjønne omgivelser. Det totale beløpet som legges igjen etter en slik konferanse som varer 3-4 dager, er ca. 10 millioner euro. Hele hotellet reserveres for den tiden konferansen varer, for å hindre at uønskete journalister og andre sniker seg rundt. De inviterte får vite hvor konferansen skal holdes en uke i forveien. Det er strenge krav om at det som blir drøftet, og hvem som har sagt hva, holdes hemmelig. Eierne og redaktørene for de største og viktigste TV-nettverkene, avisene og tidsskriftene er også invitert, så dette er en konspirasjon som inkluderer mainstream media på bekostning av folket.

Det virker som om David Rockefeller (født 1915) og hans frontmann Henry Kissinger (født 1923) dominerer alle de mektigste NWO-organene, mens Rothschild’ene utøver sin NWO-agenda mer diskrét i bakgrunnen. Kissinger fremstilles generelt som en alfa-hann som kjefter, brøler og truer på livet presidenter, statsministre og generalsekretærer, og behandler dem som brikker på et sjakkbrett. De som ikke adlyder ham eller ikke samarbeider godt nok kan fort havne i en skandale som gjør at de må trekke seg fra sin stilling (som Richard Nixon), eller i verste fall kan de bli drept av leie­terrorister (som Aldo Moro).

Henry Kissinger

Council on Foreign Relations (CFR). I omtalen av CFR nevner ikke Estulin den meget gode og velskrevne boken til James Perloff, The Shadows of Power: The Council on Foreign Relations and the American Decline (1988). Estulin kunne f.eks. ha gitt et kort sammendrag herav, og så gitt en oppdatering av CFRs virksomhet siden 1988. På Internet har jeg søkt etter en slik oppdatering fra Perloff selv, uten hell.

Estulin argumenterer for at dannelsen av EU hele veien har vært et CFR-prosjekt, og ble innledet med Marshall-planen. Denne planen fikk sitt navn etter George Marshall, en statsråd som den 5. juni 1947 holdt en tale ved Harvard University. Marshall-planen besto i å gi økonomisk og teknologisk støtte til gjenoppbyggingen av Europa etter den annen verdenskrig. Planen var i operasjon i fire år fra og med juli 1947. 13 milliarder dollar ble gitt i hjelp til 16 vest-europeiske nasjoner. Hjelpen var imidlertid ikke betingelsesfri. Formålet med hjelpen var primært å stimulere og fremskynde dannelsen av en europisk union. Dette ble innledet med dannelsen av Kull- og Stålunionen i 1950.

”The dots leading to the unification of European nations travel from the Marshall Plan, to the European Coal and Steel Community, to the European Economic Community, and it is not far-reaching to say that America’s Council on Foreign Relations paved the path for the present European government. CFR members have been involved in every step of the journey” [s. 125].

The Trilateral Commission (TC). The Trilateral Commission er en Bilderberg-lignende men mindre hemmelighetsfull organisasjon som inkluderer makteliten i USA, Europa og Japan. Organisasjonen ble dannet i 1973 av David Rockefeller. De mektigste i USA er medlemmer både i CFR og TC. Senator Barry M. Goldwater skrev i sin selvbiografi With No Apologies (1979):

”What the Trilaterals truly intend is the creation of worldwide economic power superior to the political governments of the nation-states involved… As managers and creators of the system, they will rule the future…”

President Jimmy Carter (jan/1977-jan/1981) hadde blitt håndplukket av David Rockefeller, og hadde aldri vunnet presidentvalget uten Rockefellers betydelige maktinnflytelse. Carter-regjeringen var en TC/CFR-regjering. På en Bilderberg-konferanse skal Kissinger ha måttet forklare i tydelige ordelag for den canadiske stats­ministeren hvem som satt med den virkelige makten:

“Jimmy Carter is not the President of the United States. The Trilateral Commission is the President of the United States; I represent the Trilateral Commission.”

Reagan-regjeringen var også en TC/CFR-regjering. Begge presidentene var talerør for den samme eliten.

NWO-kabalens ugjerninger. Nedenfor kommer en rask gjennomgang, kronologisk ordnet, av enkelte saker som Estulin har omtalt i sin bok.

      Oljekrisen. BG bestemte i mai 1973 at de skulle arrangere en ”oljekrise” slik at oljeprisen kunne økes med flere hundre prosent. Oljekrisen ble annonsert den 17. oktober 1973 av OAPEC. I 1974 hadde oljeprisen blitt firedoblet.

      Watergate-skandalen. Den euro-amerikanske finansielle eliten, representert ved BG, ønsket innføringen av GATT, men president Richard Nixon (1969-74) var negativ til dette. BG overlot til Kissinger å felle Nixon, hvilket han lyktes i gjennom Watergate-skandalen. Nixon gikk av den 9. august 1974. Denne historien er alt for lang og intrikat til å gå inn på her, men Estulin henviser til John Colemans bok Conspirators’ Hierarchy (4. utg. 1997). Webster Griffin Tarpley, i sin biografi om George H. W. Bush (1992; kap. 12), hevder også at Nixon ble lurt inn i en felle. Watergate-skandalen var med andre ord et statskupp der BG og David Rockefeller erstattet en for patriotisk president med en som var mer lydig, Gerald Ford (aug. 1974-jan. 1977). Under presidentskapet til Ford var Kissinger de facto president og hadde nådd maktens tinde.

                                                Richard Nixon                                    Jimmy Carter

     Drapet på Aldo Moro i 1978. Aldo Moro (1916-78) var italiensk statsminister i periodene 1963-68 og 1974-76. Den 16. mars 1978 skulle den italienske nasjonalforsamlingen gjennom­føre en avstemning for det som skulle ha blitt Moros tredje regjering. På vei til nasjonal­forsamlingen ble Moro kidnappet, og livvakten hans ble skutt og drept. Den internasjonale terrorisme-eksperten Webster Griffin Tarpley fikk det øverste ansvaret for å gjennomføre studien Chi ha ucciso Aldo Moro? (Who Killed Aldo Moro?) som ble bestilt av et regjerings­medlem og publisert i 1978. Tarpley (2006) oppsummerer at det var USAs etterretningsvesen som via terrorist­organisa­sjonen De Røde Brigader sto bak drapet. Dette var altså en falsk flagg-operasjon. Moros enke fortalte senere at Henry Kissinger hadde truet ham med at han ville ”betale dyrt” dersom han bragte Kommnistpartiet inn i kabinettet.

Aldo Moro (1916-78)

      Bill Clinton. Bill Clinton deltok på Bilderberg-konferansen i 1991, og vant presidentvalget i 1992. For å få BGs støtte, måtte han love å støtte planen om frihandelsavtalen NAFTA. Clinton gjorde NAFTA til en av sine hovedsaker i 1993. Avtalen tredde i kraft den 1. januar 1994.

      Storbritannia og EU. Ifølge Bilderberg-jegeren Jim Tucker, som en gang kom i prat med Margaret Thatcher (statsminister 1979-1990), skal den virkelige årsaken til hennes fall ha vært at hennes eget parti dumpet henne på ordre fra BG fordi hun ikke ville støtte at Storbritannia skulle gå inn i det kommende EU. BG ville erstatte henne med ”puddelen” John Major, som ble statsminister fra november 1990 til mai 1997. Tony Blair var gjest på Bilderberg-konferansen i 1993, og ble partileder i 1994. For å få BGs støtte måtte han love å arbeide for å få Storbritannia inn i EU. Blair var statsminister fra mai 1997 til juni 2007, og signerte en rekke avtaler som integrerte Storbritannia nærmere EU.

                                              Margaret Thatcher                                 Tony Blair

      Bilderberg-planen om å stykke opp Canada. Estulins bok begynner som en spennende spionroman, og mange vil nok synes at første kapittel alene er verdt bokens pris. Den årlige Bilderberg-konferansen ble i 1996 holdt i Toronto, Canada, med media-baronen Conrad Black som vert. Konferansen resulterte i BGs første offentlige skandale, med oppslag i alle de store canadiske avisene. Det var da heller ikke småtterier som sto på agendaen, for BG hadde nemlig planene klare for at vertslandet i 1997 skulle bli oppstykket, for så å bli forent med USA i år 2000. Jean Chretien, Canadas statsminister fra 1993 til 2003, var tilstede på konfe­ransen for første og trolig siste gang. Det virker som om David Rockefeller og Henry Kissinger (som vanlig) var regissørene bak det planlagte kuppet. Noen som ikke likte deres planer for Canada informerte Estulin og et par andre Bilderberg-jegere om hva som var på gang, og disse bragte informasjonen videre til pressen i Toronto. Kissinger skal ha vært rasende over nederlaget, og ha skjelt ut Chretien. Estulins fortelling av denne skandalen kan man også lese her. Det hører med til historien at han så vidt slapp fra det med livet i behold, etter hva som kan ha vært et mordforsøk.

      NWO-styrte TV-nettverk. En analyse av hvem som sitter i styrene til de amerikanske TV-nettverkene NBC, CBS, ABC og Fox News viser at disse nettverkene kan betraktes som fingre tilhørende den samme NWO-hånden. Ifølge Estulin er det den samme eliten som står bak alle fire TV-nettverkene, og de presenterer akkurat den samme Establishment-versjonen av verdens­begivenhetene. Her er det interessant at Simon Shack i sin 911-dokumentar September Clues (2007) argumenterer for at akkurat disse fire TV-nettverkene hadde en synkroni­sert og planlagt 17-sekunders forsinkelse etter sanntid av deres ”live”-opptak av den store eksplo­sjonen og flammehavet i World Trade Center 2 (det sørlige tvillingtårnet) den 11. september 2001. Shack konkluderer at de fire nyhetsstudioene må ha blitt styrt fra et sentralisert kontrollrom. I løpet av de 17 sekundene blir to klipp (hvert på to sekunder) med en 2-dimensjonal animasjonsfigur av et fly lagt inn i filmopptaket. Disse manipulerte opptakene blir så sendt ut til fjernsyns­seerne via Fox-5 og ABC 17 sekunder etter sanntid. Mye tyder på at TV-reporterne og ”vitnene” oppførte et skuespill der de satt med ferdigskrevne scripts om hva som kom til å skje.

Hva med Norge og nordmenn? BG har bare arrangert én konferanse i Norge. Det var i Sandefjord den 14-16 mai 1982. Til sammenligning har BG holdt fire konferanser i Sverige og to i Danmark. Kanskje Norge ikke har noen fristende 5-stjerners hoteller som ligger litt isolert til og med golfbaner i nærheten? Vi har bare fire 5-stjerners hoteller å by på: tre av dem ligger i Oslo sentrum og det fjerde ligger i Trondheim. Riksavisen har utviklet en Bilderberg/NWO-database som viser samtlige deltagere, også de norske. Av kjente nordmenn som har vært på Bilderberg-konferanser mer enn én gang, kan nevnes:

• Leif Høegh. Skipsreder. 13 ganger i perioden 1954-74.
• Finn Moe. Stortingsrepresentant. 6 ganger i perioden 1954-66.
• Jens Christian Hauge. Justisminister. 5 ganger i perioden 1955-66.
• Otto Grieg Tidemand. Skipsreder. 4 ganger i perioden 1967-75.
• Kåre Willoch. Politiker. 1966 og 1968.
• Westye Høegh. Skipsreder. 6 ganger 1993-98.
• Thorvald Stoltenberg. Diplomat og politiker. 1994 og 1995. [Også medlem av The Trilateral Commission].
• Egil Myklebust. Industrileder. 7 ganger i perioden 1997-2007.

Egil Myklebust har i flere år sittet i BGs styringskomité, og kan derfor trygt betraktes som en BG-insider. Det var nok han som i 2006 sto bak invitasjonen fra BG til Fremskrittspartiets Siv Jensen. Hun møtte opp. Kommer BG til å jobbe for at hun blir vår nye statsminister?

Egil Myklebust

* * *

De tre NWO-organene Bilderberg-gruppen, CFR og TC arbeider i det skjulte for å undergrave den nasjonale suverenitet og identitet til fordel for regionale unioner som er styrt av konsern­interesser. I USA er slik virksomhet klart i strid med Grunnloven, og de som er medlemmer av disse organene ville uten tvil ha blitt dømt til strenge straffer hvis det ikke hadde vært for deres enorme makt over politikerne og rettsvesenet. Kanskje den norske stat for en stakket stund bør legge av seg konformitetens kappe, studere på ny de juridiske defini­sjoner av begreper som landssvik og landsforræderi, og vurdere hvorvidt norske deltagere på Bilderberg-konferanser på generelt grunnlag bør anklages for landssvik? Når man tenker på de forutsigbare årlige debatter i over 50 år om ”lands­svikeren” Knut Hamsun (1859-1952), fordi han som døv og isolert 80-åring skrev et par Nazi-sympatiserende opprop og artikler (og i 1943 fikk et kort møte med Hitler), er det faktisk pinlig hvordan Norge kan lukke øynene for at noen av våre mektigste og mest oppegående menn er tilknyttet BG. Dersom 80-åringen Knut Hamsun var landsforræder pga. et par opprop i noen småaviser, må vel situasjonen være langt alvorligere når det gjelder Bilderberg’ere som bevisst og systematisk undergraver Norges suverenitet i det skjulte? Et brev med forslag om å forby eller stille visse krav til nordmenn som deltar på BG-konferanser ble sendt til justisminister Knut Storberget den 11. desember 2007.

Kilder og ressurser:

Bilderberg/NWO database (Riksavisen)

This is a unique Bilderberg Group database (made in Norway) where you can do searches by name, country or year. You can find every Bilderberg Group attendee from 1954-2007: when, where and how many times each attendee have been to a BG conference. The hitlists can be sorted any way you want; just click in the blue field in the category you want the list sorted by.

Daniel Estulins web-base

Daniel Estulin: The True Story of the Bilderberg Group (2007).

Estulins rapport fra Bilderberg-konferansen 2007 [Nexus-artikkel; juni 2007]

Tucker, Jim (2005): Jim Tucker’s Bilderberg Diary. Kan bare kjøpes brukt; hvilket tyder på at noen antagelig har kjøpt opp hele opplaget og hindret at nye opplag trykkes. Bokanmeldelse by Victor Thorn.   Bokanmeldelse by Rich Brooks.

Trials of Henry Kissinger [Google-video, 1t:20 min. 2006]

Dokumentaren fremstiller Kissinger som en krigsforbryter i mange land over hele verden, med minst én million menneskeliv på samvittigheten, hvilket er greit nok. Kissinger blir fremstilt som en frontmann for Rockefeller bare frem til Nixon-perioden, og at han derfra handlet ut fra egen autoritet. Det er der filmen svikter. Kissinger har vært en frontmann for Rockefellerne hele veien fra 1955 til 2007, og det er kun i den rollen han har kunnet utøve makt og autoritet. Hvorfor skulle presidenter som Nixon, Ford, Reagan og Bush lytte til Kissinger, hvis han ikke representerte noen som var mektigere enn dem selv, noen som de måtte lytte til?

Se også min bokanmeldelse av:

Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen (2007)

Home  //  Relevante eBøker og boksammendrag