Daniel Estulin: The True Story of the Bilderberg Group (2007) 

Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre

Versjon: 8. juni 2013.


Daniel Estulin, født i Russland, er kommunikasjonsekspert og prisbelønnet for sin under­søkende journalistikk. Hans familie ble utvist fra Sovjetunionen i 1980 for anti-Sovjetisk aktivitet. Hans far, Isaak Estulin, var en fremtredende vitenskapsmann og dissident som til­bragte tre år i fengsel i kampen for ytringsfriheten og sine medborgeres rettigheter. Han ble antagelig torturert til døde. Dette krystalliserte i Daniel et ønske om å vie sitt liv til kampen for den gode sak. I 1992 viste en tidligere russisk dobbeltagent (KGB, MI5) ham en rekke topphemmelige dokumenter som angikk Bilderberg-gruppen (BG). Siden da har Estulin vært såkalt Bilderberg-jeger, og har brukt det meste av sin fritid til å avsløre og bekjempe det som løselig er omtalt som ”New World Order(NWO)-kabalen” og dens angivelige konspirasjon om å danne ”a One World Govern­ment”. Han har flere ganger vært på nippet til å bli drept. Etter utvisningen fra Sovjet ble han canadisk statsborger, men har de siste årene hatt sin base i Madrid (Spania).

 

Daniel Estulin

 

Boken The True Story of the Bilderberg Group (2. utg. 2009) ble først utgitt på spansk i 2005, og har i Spania blitt en bestselger solgt i 155.000 eksemplarer. Boken er nå oversatt til 24 språk. Utgave 1 av den engelske versjonen kom ut i 2007. En oppfølger til suksessen har allerede blitt utgitt på spansk: 46.000 eksemplarer ble solgt de seks første månedene. Estulins bok er ikke den første om Bilderberg-gruppen på engelsk, for i 2005 fikk ”Big” Jim Tucker utgitt Jim Tucker’s Bilderberg Diary. Tuckers bok har ikke hatt samme heldige skjebne på markedet, for etter at det første opplaget ble utsolgt har den ikke blitt gjenopptrykt.

 

Boken The True Story of the Bilderberg Group består av tre deler, hver på seksti sider. Bare første del handler om Bilderberg-gruppen, så slik sett kan leserne føle seg lurt av boktittelen. Bokens andre del tar for seg den oligarkiske organisasjonen Council on Foreign Relations (CFR), som siden dens dannelse i 1921 har vært USAs desidert viktigste politiske organ for USAs utenrikspolitikk. Bokens tredje del skal ifølge innholdsfortegnelsen handle om den oligarkiske diskusjonsgruppen Trilateral Commission (TC), men er i hovedsak et resyme av Antony C. Sutton (1925-2002) sine bøker om oligarkiske nettverk som han mener prøver å trekke verdenssamfunnet i en totalitær retning. Boken inne­holder ca. 20 sider med Estulins egne bilder av de mest prominente og permanente Bilderberg-deltakerne. Estulins bok er ikke helstøpt, da den gir inntrykk av å være en samling av tidligere skrevne artikler som har blitt lett redigert.

 

 

Bilderberg-gruppen. Ifølge Gianni Agnelli (1921-2003), tidligere konsernsjef for Fiat og den rikeste mann i Italias moderne historie, var opprinnelsen til Bilderberg-gruppen at Victor Rothschild (1910-1990) og Laurance Rockefeller (1910-2004) ble enige om at dannelsen av en union av de europeiske statene var et viktig delmål. De skal ha overlatt det praktiske arbeidet med dannelsen av Bilderberg-gruppen til CIA, MI6 og Royal Institute of International Affairs (RIIA). Joseph Retinger (1888-1960) og prins Bernhard av Nederland (1911-2004) ble valgt til formelt å lede organisasjonen. Sistnevnte hadde et imponerende kontaktnettverk, og som tidligere høyt ansatt for kartellet I. G. Farben visste han hva korporativisme innebærer (I. G. Farben var den korporative monster­blekkspruten bak nazismen). Prins Bernhard var også gift med en av verdens rikeste kvinner, dronning Juliana av Nederland (1909-2004).

 

         

                                       Joseph Retinger                                                                               Prins Bernhard av Nederland

 

Den første Bilderberg-konferansen ble holdt den 29.-31. mai 1954 på Bilderberg Hotel i Oosterbeek, Nederland. Denne første konferansen var ingen hemmelighet, og ble nevnt i en notis i Aftenposten den 29. mai 1954. Siden har de holdt én konsensus-konferanse hvert år. 110-130 personer inviteres hvert år. 2/3 av dem kommer fra Europa, resten fra USA og Canada. Ca. 80 personer er regulære som kommer år etter år. Typiske deltagere er finansfolk, internasjonale bankierer, industri­ledere, konsernledere, statsministre, finansministre, media­baroner; general­­sekretærer for internasjonale organisasjoner og allianser som f.eks. NATO, World Bank, International Mone­tary Fund og Federal Reserve; et lite knippe med kongelige og adelige; samt lovende kandidater til toppverv. Mange blir kun invitert én gang; det kan være fordi de besitter en spesialkompetanse som de skal holde et foredrag om, eller fordi de etter deres første besøk har blitt evaluert og funnet uaktuell å satse mer på.

 

Det å ha vært på Bilderberg-konferanse én gang betyr altså ikke at man er innviet i Bilderberg-gruppens hemmeligheter, eller at man har solgt sin sjel til Bilderberg-gruppen, eller at man har blitt tatt inn i varmen av Bilderberg-gruppens styringskomité. De som bare har deltatt én gang kan nok sitte igjen med det inntrykk at Bilderberg-gruppen er en uskyldig klubb der verdens mektigste kommer sammen i den ”private fred” kun for å drøfte inter­nasjonale spørsmål. Formålet med den årlige konferansen er imidlertid å få den europeiske og den nordamerikanske makteliten til å nå konsensus om strategier, planer og metoder som tjener oligarkenes interesser, på bekostning av nasjoner og befolkninger.

 

Den årlige konferansen holdes som regel på et femstjerners hotel, helst i en småby eller på et litt isolert sted i naturskjønne omgivelser. Det totale beløpet som legges igjen etter en slik konferanse som varer 3-4 dager, er ca. 10 millioner euro. Hele hotellet reserveres for den tiden konferansen varer, for å hindre at uønskete journalister og andre sniker seg rundt. De inviterte får vite hvor konferansen skal holdes kun én uke i forveien. Det er strenge krav om at det som blir drøftet, og hvem som har sagt hva, blir holdt hemmelig. Eierne og redaktørene for de største og viktigste TV-nettverkene, avisene og tidsskriftene blir også invitert.

 

Henry Kissinger er en regulær deltager på Bilderberg-konferansene.

 

 

Council on Foreign Relations (CFR). Estulin argumenterer for at dannelsen av EU hele veien har vært et CFR-prosjekt, som videre ble innledet med Marshall-planen. Denne planen fikk sitt navn etter George Marshall, en statsråd som den 5. juni 1947 holdt en tale ved Harvard University der han skisserte den amerikanske planen. Marshall-planen besto i å gi økonomisk og teknologisk støtte til gjen­oppbyggingen av Europa etter den annen verdenskrig. Planen var i operasjon i fire år fra og med juli 1947. 13 milliarder dollar ble gitt i hjelp til 16 vest-europeiske nasjoner. Hjelpen var imidlertid ikke betingelsesfri. Formålet med hjelpen var primært å stimulere og fremskynde dannelsen av en europisk union. Dette ble innledet med dannelsen av Kull- og Stålunionen i 1950.

 

”The dots leading to the unification of European nations travel from the Marshall Plan, to the European Coal and Steel Community, to the European Economic Community, and it is not far-reaching to say that America’s Council on Foreign Relations paved the path for the present European government. CFR members have been involved in every step of the journey” [s. 125]. 

 

 

The Trilateral Commission (TC). Den oligarkiske diskusjonsgruppen The Trilateral Commission ble dannet i 1973 av David Rockefeller, der medlemmene er eliten fra Nord-Amerika, Europa og Japan (Wiki: Trilateral Commission). De mektigste i USA er medlemmer av både CFR og TC. TC ble dannet som et resultat av splittelsen innad i CFR, hvilket hadde gjort CFR ineffektiv. President Jimmy Carter (1977-81) hadde blitt håndplukket av David Rockefeller, og hadde aldri vunnet president­valget uten Rockefellers betydelige innflytelse. Carter-regjeringen var en TC/CFR-regjering.

 

 

Estulin om oligarknettverkenes ugjerninger. Nedenfor presenteres Estulins tolkninger av hva som lå bak enkelte verdens­begivenheter, basert på den innside-informasjon han har mottatt.

 

a) Oljekrisen. Bilderberg-gruppen bestemte i mai 1973 at de skulle arrangere en ”oljekrise” slik at oljeprisen kunne økes med flere hundre prosent. Oljekrisen ble annonsert den 17. oktober 1973 av OPEC. I 1974 hadde oljeprisen blitt firedoblet. 

 

b) Bill Clinton deltok på Bilderberg-konferansen i 1991, og vant presidentvalget i 1992. For å få Bilderberg-gruppens støtte, måtte han love å støtte planen om frihandelsavtalen NAFTA. Clinton gjorde NAFTA til en av sine hovedsaker i 1993. Avtalen tredde i kraft den 1. januar 1994.

 

c) Ifølge Bilderberg-jegeren Jim Tucker, som en gang kom i prat med Margaret Thatcher (statsminister 1979-1990), skal den virkelige årsaken til hennes fall ha vært at hennes eget parti dumpet henne på ordre fra Bilderberg-gruppen fordi hun ikke ville støtte at Storbritannia skulle gå inn i det kommende EU. Bilderberg-gruppen ville erstatte henne med ”puddelen” John Major, som ble statsminister fra november 1990 til mai 1997. Tony Blair var gjest på Bilderberg-konferansen i 1993, og ble partileder i 1994. For å få Bilderberg-gruppens støtte måtte han love å arbeide for å få Storbritannia inn i EU. Blair var statsminister fra mai 1997 til juni 2007, og signerte en rekke avtaler som integrerte Storbritannia nærmere EU.

 

            

                                                                  Margaret Thatcher                                              Tony Blair

 

d) Estulins bok begynner som en spennende spionroman, og mange vil nok synes at første kapittel alene er verdt bokens pris. Den årlige Bilderberg-konferansen ble i 1996 holdt i Toronto, Canada, med media-baronen Conrad Black som vert. Konferansen resulterte i Bilderberg-gruppens første offentlige skandale, med oppslag i alle de store canadiske avisene. Det var da heller ikke småtterier som sto på agendaen, for Bilderberg-gruppen hadde nemlig planene klare for at vertslandet i 1997 skulle bli oppstykket, for så å bli forent med USA i år 2000. Jean Chretien, Canadas statsminister fra 1993 til 2003, var tilstede på konfe­ransen for første og trolig siste gang. Estulins fortelling av denne skandalen kan man også lese her: Lunatic Fringe: Personal stories of a Bilderberg hunter. Det hører med til historien at Estulin så vidt slapp fra det med livet i behold, etter hva som kan ha vært et mordforsøk.

 

e) En analyse av hvem som sitter i styrene til de amerikanske TV-nettverkene NBC, CBS, ABC og Fox News viser at disse nettverkene kan betraktes som fingre tilhørende den samme hånden. Ifølge Estulin er det den samme eliten som står bak alle fire TV-nettverkene, og de presenterer akkurat den samme Establishment-versjonen av verdens­begivenhetene. Her er det interessant at Simon Shack i sin 911-dokumentar September Clues (2007) argumenterer for at akkurat disse fire TV-nettverkene hadde en synkroni­sert og planlagt 17-sekunders forsinkelse etter sanntid av deres ”live”-opptak av den store eksplo­sjonen og flammehavet i World Trade Center 2 (det sørlige tvillingtårnet) den 11. september 2001. Shack konkluderte at de fire nyhetsstudioene må ha blitt styrt fra et sentralisert kontrollrom. I løpet av de 17 sekundene ble to klipp (hvert på to sekunder) med en 2-dimensjonal animasjonsfigur av et fly lagt inn i filmopptaket. Disse manipulerte opptakene ble så sendt ut til fjernsyns­seerne via Fox-5 og ABC 17 sekunder etter sanntid. Mye tyder på at TV-reporterne og ”vitnene” oppførte et skue­spill der de satt med ferdigskrevne scripts om hva som kom til å skje.

 

 

Estulin og John Birch Society-verdensbildet. Da jeg på ny leste Estulins bok i 2012, etter å ha gjort meg kjent med arbeidet til Will Banyan (se undertegnedes Intervju med NWO-forskeren Will Banyan), var det lett å se i hvilken grad Estulin har blitt påvirket av det para­noide verdensbildet til John Birch Society (JBS), i det minste gjennom hans hyppige referanser til visse konklusjoner av konspirasjonsforfattere som Gary Allen, Antony C. Sutton og John Coleman. Med denne oppdagelsen så jeg behovet for å skille klart mellom Estulins egne personlige erfaringer og visse drøv­tyggete standardmeninger som i hovedsak springer ut fra JBS-verdensbildet via et dusin forfattere.

 

 

Hva med Norge og nordmenn? Bilderberg-gruppen har bare arrangert én konferanse i Norge. Det var i Sandefjord den 14.-16. mai 1982. Til sammenligning har de holdt fire konferanser i Sverige og to i Danmark. Kanskje Norge ikke har noen fristende 5-stjerners hoteller som ligger litt isolert til, og med golfbaner i nærheten? Vi har bare fire 5-stjerners hoteller å by på: tre av dem ligger i Oslo sentrum og det fjerde i Trondheim. Av kjente nordmenn som har vært på Bilderberg-konferanser mer enn én gang, kan nevnes:

 

  • Leif Høegh (1896-1974). Skipsreder. 13 ganger i perioden 1954-74.
  • Finn Moe (1902-1971). AP statsråd. 6 ganger i perioden 1954-66.
  • Jens Christian Hauge (1915-2006). AP statsråd og ”Insider”. 5 ganger i perioden 1955-66.
  • Otto Grieg Tidemand (1901-2006). Skipsreder. 4 ganger i perioden 1967-75.
  • Kåre Willoch. Høyre, statsminister 1981-86. To ganger: 1966 og 1968.
  • Westye Høegh. Advokat og skipsreder. 6 ganger 1993-98.
  • Thorvald Stoltenberg. Diplomat og AP-politiker. 1994 og 1995. [Også medlem av Trilateral Commission]
  • Egil Myklebust. Industrileder. 7 ganger i perioden 1997-2007. 

Egil Myklebust har i flere år sittet i Bilderberg-gruppens styringskomité, og kan derfor trygt betraktes som en Bilderberg-insider. Det var nok han som i 2006 sto bak invitasjonen fra Bilderberg-gruppen til Fremskrittspartiets Siv Jensen. Hun møtte opp. I 2013 har Svein Richard Brandtzæg, konsernsjef i Norsk Hydro siden 2009, overtatt som ”Norges represen­tant” i styringskomitéen.

 

                       

                                                                   Egil Myklebust                                              Svein Richard Brandtzæg

 

* * *

 

Oligarkenes interesser pleier å gå på bekostning av interessene til den øvrige befolkningen, til nasjaonalstatene og statskassene, og til de demokratiske verdier. Det bør derfor ikke forundre at de forskjellige oligarkiske organisasjoner og tankesmier enten er hemmelige eller svært hemmelighetsfulle. Med unntak av den første konferansen i 1954 har Bilderberg-gruppen var fullstendig hemmelig inntil journalisten C. Gordon Tether avslørte dem i Lombard-spalten i Financial Times i 1975. Han skrev en ny artikkel om dem året etter, som resulterte i at han mistet denne spalten (The Banned Articles of C. Gordon Tether). Etter Tethers avsløring måtte Bilderberg-gruppen altså ufrivillig skifte status fra å være hemmelig til å være hemmelig­hetsfull. De siste årene har de imidlertid prøvd å endre sitt image ved å sette opp en offisiell web-base som inneholoder både deltagerliste og diskusjonsagenda, Bilderberg Meetings.

 

Ifølge ZetaTalk oppsto Bilderberg-gruppen først og fremst som et resultat av Roswell-hendelsen i 1947 og de amerikanske myndigheters kontakt med to ET-grupper siden da. Bilderberg-gruppens primære (men langt fra eneste) agenda har vært å diskutere ET-spørsmålet, de to ET-gruppenes påstander, samt om og hvordan disse innsiktene bør hemmeligholdes for almenheten. Se ZT-notatet Bilderberg Group (1996) m/kommentar fra 2006.



Kilder og ressurser:

Daniel Estulin: The True Story of the Bilderberg Group (2. utg. 2009).

 

Daniel Estulin HomePage [med innstillingsfunksjon for språk].

 

Estulins rapport fra Bilderberg-konferansen 2007.

 

Bilderberg Meetings.

 

********************************************** 

 

Home  ////  Oligarkhistorie temaside