Øystein Sørensen: Den store sammensvergelsen (2007)
Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre
Øystein Sørensen med sin nye bok
Sammendrag: Bokens uttalte hovedemne er den konspirasjonslitteratur som har basert seg på den tro at den bayerske Illuminati-ordenen ikke gikk i oppløsning ca. 1785, og som videre tror at denne orden i dag er mektigere enn noensinne. Med utgangspunkt i et verk av René Le Forestier (1915), som Vernon Stauffer (1918) i stor grad bygger på, har jeg i likhet med Sørensen konkludert at Illuminati-ordenen virkelig gikk i oppløsning ca. 1785. Et underliggende emne i boken, som er langt viktigere enn hovedemnet, er hvorvidt en New World Order (NWO)-kabal, uavhengig av skjebnen til Illuminati-ordenen, i dag styrer verden mot en totalitær verdensregjering. Her svikter Sørensen fullstendig: hans polemikk er harselerende og vi skal bare tro ham når han sier at det ikke er noe som helst i disse ”elleville” konspirasjonsteoriene. Sørensen er ikke en gang kjent med litteraturen.
Øystein Sørensen har siden 1996 vært professor i moderne historie ved Historisk Institutt, UiO. Hans bok kom ut i august 2007. Den fullstendige tittelen er: Den store sammensvergelsen. Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger. Da Sørensen for 25 år siden skrev en tidsskriftsartikkel om konspirasjonsteorier, sentrert rundt Illuminati-ordenen, bør vi kunne forvente et modent verk. I forordet kan man imidlertid lese at manuset har blitt kvalitetssikret av bl.a. to personer som tilhører foreningen Skepsis. Dette trekker forventningene til verket betydelig ned. Denne foreningen har ingenting med skepsis å gjøre, da foreningen representerer et dogmatisk forsvar av det materialistisk-naturalistiske verdensbilde. Alle vitenskapelige funn og fakta som ikke kan forklares ut fra dette verdensbilde prøver foreningen å latterliggjøre. I den siste tiden har Skepsis også begynt å forsvare det politiske Establishment. I deres verdensbilde finnes ingen betydelige konspirasjoner, bare paranoide tullebukker. Sørensen har i det minste vett nok til å erkjenne at verden og verdenshistorien er full av konspirasjoner, og at noen av dem til og med kan være ”grandiose”.
* * *
Bokens 93 første av 285 tekstsider er viet den bayerske Illuminati-ordenen som i 1776 ble stiftet av Adam Weishaupt og fire andre, og som ni år senere ble forbudt av kurfyrsten. Weishaupt hadde store planer om å erstatte alle nasjoner med en verdensregjering, og å utrydde alle religioner (og særlig kristendommen) ved å løfte menneskeheten opp til et logisk-rasjonelt verdensbilde. Weishaupt var inspirert av Pythagoras, hans Orden var muligens et forsøk på en tilnærming til Pythagoras’ visdomsskole. Ordenen var dog en virkelig konspirasjon, for Weishaupt var vel av den korrekte oppfatning at i samtidens kulturelle rom ville bare en hemmelig orden som infiltrerte samfunnet på alle nivåer kunne ha et håp om å oppnå den ønskede effekt. I dag ser vi at EU prøver å infiltrere England på en tilsvarende konspiratorisk måte, via organisasjonen Common Purpose [se foredrag av Brian Gerrish (sep. 2007)].
Det store spørsmålet er om Illuminati-ordenen virkelig ble oppløst rundt 1785, eller om den bare gikk under jorden og dukket opp igjen i nye former. Verkene til professor i naturfilosofi Robison (1797) og den franske jesuitten Barruel (1798) gjorde et sterkt inntrykk på borgerstanden, og begge hevdet at ordenen bare hadde gått under jorden. Det beste engelskspråklige argumentet for at ordenen virkelig opphørte, finner vi i kapittel 3 (online) i boken til Vernon Stauffer (1875-1925), The Bavarian Illuminati in America (1918). Med dette forlater vi dét emnet.
Adam Weishaupt
Sørensen skriver at i mange av de grandiose konspirasjonsteoriene har jødene rollen som den store skurken. I og med at det jødiske Rothschild-dynastiet tilhører den innerste sirkelen i NWO-kabalen, og har vært hoveddrivkraften både politisk og finansielt bak dannelsen av Israel, er nok dette hovedforklaringen til at jøder generelt hevdes å representere den innerste sirkel i de store verdensomfattende konspirasjoner. Gitt all den konspirasjonslitteraturen som Sørensen har vært igjennom ifm. sin bok, er det merkelig at han ikke har noe å si om Rothschild-dynastiet. Her er Sørensen fullstendig blank, eller gir inntrykk av å være det. For å utfylle det vakuum i Sørensens bok, la meg anbefale en bok fra 1889 av amerikaneren L. B. Woolfolk, The Great Red Dragon: Foreign Money Power in the United States [Part 1, online] Dette er en sensasjonell bok, den første avsløring av Rothschild-dynastiets globale finansielle imperium. Woolfolk estimerer Rothschild-formuen i 1889 til å ligge mellom 160-200 milliarder dollar! Dette er så svimlende høyt at hvis Woolfolk bare er i nærheten av sannheten, bør verdenshistorien siden 1800-tallet omskrives umiddelbart. John D. Rockefeller ble til sammenligning regnet ikke bare som verdens rikeste mann, men som den aller rikeste mann gjennom hele historien da han på 1900-tallet var den første som hadde en formue på over 1 milliard dollar. På 1860-tallet begynte Rothschild-dynastiet å monopolisere alle industriene. Da Rockefeller 30-40 år senere sa at ”konkurranse er en synd”, var dette altså ikke hans egen originale visdom. Det var Rothschild’ene som hjalp ham til å bli styrtrik.
Sørensen har et delkapittel på fem sider om ”okkultisme og esoterisme”. Dette er tydelig et emne som står Sørensen svært fjernt. Dessto merkeligere er hans iver til å degradere dette fagfelt hvor han ikke behersker ABC’en. Sørensen foreslår at vi gjør ”okkultisme og esoterisme” til synonym med obskurantisme! Hans venner i Skepsis jubler sikkert over denne ignoramus-idé. Vi forstår hvilken solid akademisk plattform Sørensen argumenter fra når han utover i boken stempler alle påstander og teorier han ikke liker som ”elleville” og ”helt ellevilt”. Da vil jeg heller anbefale de okkult-esoteriske oppslagsverkene til Karl Milton Hartveit og Jan Bojer Vindheim, som i det minste er på bølgelengde med det åndsvitenskapelige verdensbilde der bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon.
* * *
Når det gjelder NWO-kabalen og NWO-konspirasjonen, har Sørensen så lite kunnskap at det er merkelig at han overhodet tør å nevne emnene. La oss først gi en liten introduksjon til emnet.
- Mot én verdensregjering. NWO-kabalens strategi er å først etablere frihandelsavtaler (som EFTA og NAFTA) av nasjonene innen hver verdensregion, deretter å danne regionale unioner (som EU og North American Union). Når en nasjon inngår i en slik union blir demokratiet ytterligere uthulet, for folkets muligheter til å influere styresmaktene reduseres drastisk. De nasjonale regjeringene og deres statsministre blir degradert til løpegutter og forskremte sekretærer for Unionen. Når alle de regionale unionene har blitt dannet, er neste skritt en frihandelsavtale mellom unionene. Til slutt kommer kronen på verket: den endelige dannelsen av en ikke-folkevalgt totalitær verdensregjering. Da vil det være for sent å ”våkne opp”. Hvor langt har så NWO-kabalen kommet i dag mot en ikke-folkevalgt verdensregjering?
- EU ble dannet i november 1993. Etter at grunnlovsforslaget ble nedstemt av to nasjoner sommeren 2005, ble den samme lovteksten introdusert på ny som en ”reformtraktat”. I oktober 2007 ble denne traktaten godtatt av de 27 regjeringssjefene på et uformelt toppmøte i Lisboa. Her har befolkningene blitt lurt for deres rett til å takke nei, og de færreste har vel en idé om innholdet i traktaten.
- Frihandelsavtalen NAFTA mellom Canada, USA og Mexico ble dannet i januar 1994. Organisasjonen Security and Prosperity Partnership of North America (SPP) har som mandat å skape et North American Union (NAU), dvs. en sammenslåing av Canada, USA og Mexico. Befolkningene har ikke blitt spurt, og de er heller ikke villige.
- African Economic Community (1994) og dens etterfølger African Union (2001).
- Asia Cooperation Dialogue (2002).
- Transatlantic Economic Council (april 2007): økonomisk integrasjon av EU + USA/NAU.
- NWO-dynastier, -institusjoner og -hemmelige selskap.
- De to mektigste NWO-familiedynastiene er Rothschild’ene (som dominerer i Europa) og Rockefeller’ne (som dominerer i USA).
- NWO-institusjoner: The Federal Reserve (1914), Folkeforbundet (1919), The Council on Foreign Relations (1921), FN (1945), World Bank (1945), International Monetary Fund (1945), CIA (1947), Trilateral Commission (1973) og World Trade Organization (1995).
- Hemmelige men avslørte NWO-selskaper: The Order of Skull and Bones (1832) og Bilderberg-gruppen (1954).
- NWO-studenter er stolte av særlig to forsker-forfattere som har holdt en høy akademisk standard, og av én dokumentarfilmmaker:
Ovenfor er nevnt de viktigste komponentene som Øystein Sørensen, professor i samtidshistorie, skulle ha hatt som særtemaer i sin gjennomgang av det han har kalt ”Den store sammensvergelsen”. La oss nå se hva Sørensens bidrag består i; hva leserne får ut av de 360 kroner som boken har kostet.
Når det gjelder punktet ovenfor, ”Mot én verdensregjering”, har Sørensen merkelig nok ingenting å si. Hvordan er det mulig å skrive en bok om NWO-sammensvergelsen, og ikke nevne med ett ord frihandelsavtalene eller de regionale unionene som nå er under etablering?
Når det gjelder de to mektigste NWO-familiedynastiene, har Sørensen heller ikke et eneste ord å si. For dem som vil lese litt om Rockefellerne, anbefales Gary Allens bok The Rockefeller File (1976) [eBook].
The Federal Reserve. Sørensen har to intetsigende setninger (s. 179). Han har tydeligvis verken lest eller hørt om standardverket for NWO-studenter når det gjelder denne institusjonen:
The Council on Foreign Relations. Sørensen har fire intetsigende setninger (s. 151). Skal man tro Sørensen er denne institusjonen uskyldig som et lam, for de kommer bare sammen ”for å drøfte”. Det er helt korrekt at når de samles, så ”drøfter de”. De holder ikke sort messe, eller driver med gjørmebryting, eller ser på pornofilmer. Spørsmålene er: Hva er deres agenda? Hvilken reell makt har de? Hvordan bruker de sin makt? Sørensen har tydeligvis verken lest eller hørt om standardverket for NWO-studenter når det gjelder denne institusjonen:
CIA. Sørensen har ingenting å si om CIA. Det mest interessante å si om CIA er at den er like fiendlig og destruktiv overfor den amerikanske befolkningen og det amerikanske demokrati som den er overfor demokratisk valgte regjeringer i utlandet. CIA har aldri tjent kongressen eller folket, kun det ikke-folkevalgte Establishment. Det kan argumenteres for at CIA var et produkt av The Order of Skull and Bones, som på 1940-tallet var dominert av NWO-bossen William Averell Harriman (1891-1986). Harrimann var en sentral figur når det gjaldt US-Nazi business og i å løfte Bush-familien opp til Establishment-sjiktet.. Anbefalt lesestoff om CIA:
The Trilateral Commission. Sørensen har igjen to intetsigende setninger (s. 179). Han har tydeligvis verken lest eller hørt om standardverket for NWO-studenter når det gjelder denne institusjonen:
- Antony C. Sutton (1995): Trilaterals over America. [eBook]
The Order of Skull and Bones. Sørensen kan bidra med én opplysende setning (s. 230): “tilsynelatende en studentforening ved Yale universitetet”. Han har tydeligvis verken lest eller hørt om standardverket for NWO-studenter når det gjelder denne ordenen:
- Antony C. Sutton (1983, 2000): America's Secret Establishment: An Introduction to the Order of Skull & Bones [eBook]. Review by Rolf Kenneth.
Tre generasjoner med Bush har vært medlemmer av The Order of Skull and Bones.
Her ses den siste av dem : George W. Bush.
Bilderberg-gruppen. Sørensen har fire intetsigende setninger (s. 179). Vi får igjen vite at når denne gruppen kommer sammen til den årlige konsensus-konferansen, ”da diskuterer de bare”. Jada, vi vet at heller ikke disse kaster bort tiden til paragliding eller kanopadling når de kommer sammen. Vi vet at de drøfter! Spørsmålene er: Hva er deres agenda? Hvilken reell makt har de? Hvordan bruker de sin makt? Her kunne Sørensen f.eks. ha lest og skrevet et sammendrag av Jim Tuckers bok Jim Tucker’s Bilderberg Diary (2005). Noen uker etter utgivelsen av Sørensens bok, kom denne på markedet:
Antony C. Sutton (1925-2002). Sutton vokste opp utenfor London, og tok hovedfagseksamen i økonomi ved University of Southampton i 1951. I årene 1941-47 og 1951-59 utviklet han i sin karriere en unik ekspertise innen metallurgi, gruvedrift og industrielle prosesser. Hans praktiske erfaring omfattet fem land: England, Tyskland, Canada, USA og Mexico. Da Sovjetunionen i 1957 sendte opp Sputnik 1, registrerte han hvor sterk den amerikanske forestillingen var at Sovjetunionen teknologisk lå foran USA. Suttons mistanke var at Sovjetunionen teknologisk sett var tilbakestående. I 1959 begynte han ved University of California (UCLA); han ville ta doktorgraden i økonomi og spesialisere seg på samspillet mellom et lands teknologiske og økonomiske utvikling. Han oppdaget til sin forskrekkelse at lærebøkene i økonomi visste ”absolutt ingenting” om betydningen av den teknologiske utviklingen; teknologi ble behandlet som en konstant gitt faktor. Fra universitetsbiblioteket fikk han tilgang til en rekke dokumenter (flere av dem måtte han først få deklassifisert) som bekreftet hans mistanke om at all russisk teknologi var importert fra USA/Vesten. Dette skjedde i hemmelighet, og ble gjennomført av den amerikanske bank/finans-eliten.
Sutton fullførte ikke doktorgradsprogrammet, men arbeidet en tid som assisterende professor ved (nåværende) State University of California. I 1966 hadde Sutton, etter åtte år med selvfinansierte studier, første bind ferdig av trebindsverket Western Technology and Soviet Economic Development. Hans konklusjoner brøt med alle akademiske og offentlige kunngjøringer og antagelser. I perioden 1968-71 fullførte han bind 2 og 3 under en forskningsstipendiatstilling ved Hoover Institution. Det var ved den kommende utgivelsen av bind 3 at myndighetene våknet opp og innså det eksplosive potensialet ved Suttons verk. De prøvde derfor å presse Hoover til ikke å trykke siste bind. Sutton responderte ved å skrive en populærutgave av trebindsverket, National Suicide: Military Aid to the Soviet Union (1973), som han fikk utgitt på forlaget Arlington House. Dette verket ble i 1986 trykket opp på ny under tittelen The Best Enemy Money Can Buy. Forholdet mellom Sutton og Hoover ble nokså anstrengt, med det resultat at Sutton i avsky forlot Hoover i 1974. Fra 1974 og frem til sin død i 2002 fortsatte Sutton i privat regi å forske og skrive bøker.
Den røde tråden i hans bøker er hvordan en liten finansindustriell elite tilhørende Wall Street i praksis har styrt USAs politikk, og hvordan den kontinuerlig prøver å styre både USA og verden i en totalitær retning med en monopoløkonomi. Sutton kalte denne styreformen for ”korporativ sosialisme” (eng.: ”corporate socialism”). En mer korrekt term for den styringsform de streber etter vil være ”totalitær korporativisme”, som kan være nasjonalistisk eller globalistisk. Nasjonalistisk totalitær korporativisme vil da være det samme som fascisme. Sutton hevder i sine bøker at den amerikanske fraksjonen av NWO-kabalen skjult eller åpent har støttet alle fascistiske eksperimenter, da disse fremmer en monopoløkonomi: Sovjetunionens kommunisme, Mussolinis fascisme, Hitlers nazisme, Roosevelts New Deal og Kinas maoisme.
Den amerikanske bank/finans-elitens aktiviteter og agenda er klart i strid med den amerikanske grunnloven, men pga. deres makt blir de ikke stilt for riksrett. Deres ”Un-American activities” blir heller ikke omtalt i historiebøkene. Suttons viktigste bøker har blitt lagt ut som eBøker; jeg holder på å lage sammendrag av dem (her). I avslutningskapittelet av boken Wall Street and the Rise of Hitler (1976) oppsummerte Sutton konklusjonene av sine syv bøker frem til da (her). Jeg vil hevde at Suttons forfatterskap meget vel kan være nøkkelen til å forstå årsakskreftene bak 1900-tallets viktigste politiske begivenheter, og dermed kan være nøkkelen til å endre USAs og dermed menneskehetens nå negative og destruktive kurs.
Sutton utga fra 1982-1997 det månedlige nyhetsbrevet Phoenix Letter, og fra 1990 til 2002 det månedlige nyhetsbrevet Future Technology Intelligence Report. Han begynte å interessere seg for undertrykt teknologi, fra oldtiden, fra Østen og fra samtiden. Han mente at kald fusjon er en realitet som det akademiske Establishment har valgt å undertrykke. Han ble med årene stadig mer skeptisk til det materialistiske verdensbildet. Det siste året i sitt liv diskuterte han i sine nyhetsbrev 11/9-dramaet; han avviste den offisielle versjonen.
Suttons data, argumenter og konklusjoner har aldri blitt tilbakevist. Pressen har i hovedsak ignorert hans bøker. Suttons 15-siders selvbiografiske skisse fra 1996, Memoir concerning events at The Hoover Institution, Stanford University in the period 1968-1974, som er å finne i antologien Fleshing out Skull & Bones: Investigations into America’s most powerful secret society (2003), er meget interessant og nyttig lesning for å forstå Suttons personlige og profesjonelle bakgrunn. Øystein Sørensen nevner ikke Antony C. Sutton med et eneste ord, trolig fordi han aldri har hørt om ham.
Antony C. Sutton (1925-2002)
Sørensen trives best når han kan harselere uhemmet over ”elleville” påstander fra NWO-forfattere som ikke har en professortittel å smykke seg med. Han prøver ikke å gi et fair resyme av de bøkene han omtaler. I stedet griper han begjærlig tak i de påstander og teorier som synes fjernest fra hans eget Blindern-perspektiv; så er det om å gjøre å lage mest mulig sirkus og ablegøyer ut av disse. Med denne strategien har han meget lett spill, enten det er Erich von Däniken, Jim Marrs, David Icke eller Per-Aslak Ertresvåg han omtaler. I boken evaluerer han deres ”edruelighet”.
Sørensen har en irriterende uvane med å skulle plassere alle NWO-forfatterne opp på knagger langs den politiske høyre-venstre-aksen. Ville NWO-forfatterne selv være enige i denne plasseringen? Er dette en hersketeknikk for å degradere forfatterne til å være intet annet enn ”politiske dyr”, og dertil langt ute på sidelinjene? Noen er ”venstreradikale”, andre er ”høyreekstreme”, og noen er liberale. Hva mener Sørensen egentlig med alle disse politiske etikettene? At sannheten (eller det fine balansepunktet) ligger et sted i det ”politiske sentrum”, og at jo lenger bort man beveger seg derfra dess sykere og mer subjektivt er verdensbildet? Med all denne knaggifiseringen burde det være en selvfølge at Sørensen informerer sine lesere om hvilken ”fullkommen balanse”-knagg han henger seg selv på. Men det gjør han altså ikke. Jeg vil gå ut ifra at de fleste av NWO-forfatterne som omtales har innsikter og et verdensbilde som bringer dem utenfor den politiske høyre-venstre-aksen. I Sørensens lille verden er slikt ikke mulig. Ifølge Sutton er den politiske høyre-venstre-aksen en kunstig konstruksjon som bidrar til å holde befolkningen og media unna de sentrale politiske spørsmålene.
Sørensen kommer kort inn på 11/9-dramaet i USA. Han karakteriserer ”inside job”-perspektivet som en ”ekstrem variant” av en konspirasjonsteori (s. 277). Men, merkelig nok, i en fotnote sier han at David Ray Griffin har ”en relativt sober gjennomgang av de viktigste elementene i konspirasjonsteoriene” (s. 305). De to bøkene av Griffin som han refererer til, er The New Pearl Harbor (2004) og The 9/11 Commission Report: Omissions and Distortions (2005). Her må for det første sies at Griffin har en vitenskapsteoretisk og vitenskapsfilosofisk bakgrunn og kompetanse som Sørensen kan se langt etter. Griffin er professor i religionsfilosofi og teologi samt co-director ved Centre for Process Studies. Han har skrevet over 25 bøker og minst 160 essays innen religionsfilosofi, teologi og vitenskapsfilosofi. I 17 år har han sittet som redaktør for State University of New York Series in Constructive Postmodern Thought, som nå har resultert i 31 bind. Så spørsmålet er heller: hvor ”relativt sober” ville Griffin finne Sørensens synsinger om stoff der han trolig ikke en gang har lest bøkene?
