Termen ”embryonale stamceller” ble første gang lansert i 1981 av den amerikanske utviklingsbiologen Gail R. Martin, som var den første til å ekstrahere stamceller fra muse­embryoer (Wiki: Embryonic stem cell). I 1998 klarte den amerikanske utviklings­biologen James Thompson for første gang å isolere embryonale stamceller fra mennesker og dyrke dem i cellekulturer. Embryonale stamceller er pluripotente, dvs. at de har potensial til å differen­siere seg til alle kroppens 210 celletyper, og med unntak av placenta kan danne alle kroppens vev. Bare totipotente celler har høyere differensieringspotensial, og kan danne en fullstendig organisme.

Kreftstamceller (CSC) ble først gang identifisert av den canadiske stamcelle­biologen John Dick, han publiserte sine funn i 1997 i tidsskriftet Nature Medicine (Wiki: Cancer stem cell). CSC har et lavere differensieringspotensial enn de pluripotente embryonale stamcellene. CSC har siden tidlig på 2000-tallet vært gjenstand for intens interesse fra kreftforsknings­miljøet. Siddharta Mukherjee fikk trykt en god introduksjon til CSC-emnet i New York Times den 29. oktober 2010, The Cancer Sleeper Cell. De interessante spørsmålene er:

a)     Hvilken celletype er opphavet til CSC?

b)     Hvor stor prosentandel utgjør CSC i kreftsvulster? Svaret varierer sikkert med forskjellige krefttyper, og muligens fra svulst til svulst innen samme krefttype, men generelt er det snakk om en størrelsesorden som ligger mellom 1:10.000 og 1:1.000.000.

c)     Er det forholdet mellom CSC og de andre celletypene i en kreftsvulst som bestemmer kreftens grad av aggressivitet? Dette var jo en av antagelsene i trofoblastteorien til Krebs et al. (1950), der kreftcellen riktignok var antatt å være en trofoblastcelle.

Dersom det er CSC som er «motoren» bak kreft og dens progresjon, har kreft­behandlernes opptatthet av kreftsvulstens størrelse, og av å redusere størrelsen, vært fullstendig irrelvant når det gjelder oppnåelsen av reell terapeutisk effekt.

d)     Hvilket terapeutisk potensial har oppdagelsen av CSC? Vil det være mulig å utvikle kjemoterapeutiske stoffer som bare angriper og nøytraliserer CSC? Normale stam­celler har vist seg å være naturlig resistente mot kjemoterapi, så dersom CSC har normale stamceller som opphav, er ikke utsiktene for kjemoterapi rettet mot CSC så gode.

Kreftstamceller forklarer hvorfor konvensjonell behandling ofte forverrer kreften

Nyere studier konstaterer at konvensjonell kreftbehandling bidrar til å gjøre kreften mer aggressiv. Forklaringen antas å være knyttet til CSC. CSC har langsom celledeling, mens harmløse celler i den heterogene kreftsvulsten samt mange normale celletyper har hurtig celledeling. Stråle­behandling og kjemoterapi destruerer primært celler med hurtig celledeling, dvs. at CSC i liten grad blir berørt. I den grad stråle­behandling og kjemoterapi ikke greier å utrydde kreftsvulsten eller kreftcellene 100 %, endres forholdet dramatisk mellom de gjen­værende CSC og de gjenværende relativt harmløse celletypene, til førstnevntes fordel. CSC får dermed dominere i større grad enn tidligere, hvilket gjør kreften og kreftsvulsten mer aggressiv. Så selv om strålebehandling og kjemoterapi får størrelsen på kreftsvulsten til å skrumpe inn med f.eks. 90 %, så vil det endrete forholdet mellom celletypene i den gjen­værende massen på 10 % altså gjøre denne massen farligere enn den opprinnelige massen.

Den første runden med kjemoterapi tar aldri livet av hele svulsten, bare en prosentdel av den. Dette fenomenet kalles på engelsk for Fractional kill. Målet er at gjentagne behandlings­runder, som regel seks, skal redusere kreftcellene ned til null, uten å ta livet av pasienten.

Et nylig labeksperiment med brystkreftceller demonstrerte et nytt prinsipp, nemlig at stråle­behandling kan transformere mindre farlige bryst­kreftceller til mer farlige kreftceller. Lagadec et al.: Radiation-induced reprogramming of breast cancer cells (Stem Cells, May 2012).

Jo mer man behandler kreftsvulst og kreftceller med strålebehandling og kjemoterapi, dess mer aggressiv blir altså den overlevende delen. Dermed bidrar kreftbehandlingen til å skape en kreft som er mer ondartet og dødelig enn kreften ubehandlet ville ha vært. Sayer Ji – grunnleggeren av GreenMedInfo.com, en web-base med høy standard som har et kritisk blikk på mye av den skolemedisinske praksis og særlig konvensjonell kreftbehandling – forklarer dette nærmere i en artikkel han postet i juni 2012, Study: Radiation Therapy Can Make Cancers 30x More Malignant.