Zecharia Sitchin (1920-2010) fikk utgitt 14 bøker, den siste kom ut noen få måneder før han døde den 9. oktober 2010. Forkortelsen ”EC” nedenfor står for ”Earth Chronicles-serien”, som utgjør åtte bøker. I tillegg kommer tre supplementerende bøker, to ”reiseekspedisjon”-bøker, og en referansebok til hans samlede verker. Mens linkene nedenfor går til den inter­nasjonale nettbokhandelen Amazon.com hvor man kan lese bokanmeldelser, kan samtlige av Sitchin-bøkene også kjøpes via Bokkilden.

1) The 12th planet (1976)     [EC-I]

Generell introduksjon og oversikt.

2) The stairway to heaven (1980)   [EC-II]

Det overordnete temaet i denne boken er jakten på udødelighet og ungdomskilden. Denne boken kommer lenge til å være undervurdert, da ytterst få vil være istand til å verdsette bokens mange verdifulle analyser. Kap. 3-4 er en analyse av ”pyramide­tekstene” som fungerte som veiviser for faraoene på deres dødsreise. Sitchin identifiserer stedene ”Tilmun” og ”Duat” med romfartssenteret i Sinai. Faraoenes dødsreise var en simulering av anunnakienes fysiske reise fra Egypt til Duat, vandringen gjennom det kompliserte undergrunnskomplekset frem til raketten som befant seg i en undergrunnssilo, og endelig reisen med raketten til planeten Nibiru (i pyramidetekstene omtalt som Aten) der evig liv venter! Kap. 7 er en komplett analyse av Gilgamesh-eposet. Gilgamesh kjente til romfarts­senteret i Tilmun, for det var dit han ville dra for å få tak i en rakett. Kap. 5 tar for seg omphalos’ene som hvert respektabelt orakelsted hadde. Omphalos’en var utrustet med elektronisk kommunikasjonsutstyr som anunnakiene kommuniserte via. Kap. 13 er Sitchins sensasjonelle avsløring av bedraget til Howard Vyse og Hill i 1837, der de fabrikerte inskripsjoner i et av kamrene over ”kongekammeret” i Khufu-pyramiden. Egyptologene godtok forfalskningen, og stemplet senere som forfalskning den genuine ”The Inventory stela”!

3) The wars of gods and men (1985)           [EC-III]

Denne boken går først i detalj ang. det predynastiske Egypt: pyramidkrig I (8.970 fvt.), pyramidekrig II (8.670 fvt.), Ra/Marduk-dynastiet (10.780-8.670 fvt.), og Marduks nær-døden fangenskap i den store Giza-pyramiden (innenfor tidsrommet 3450 – 3100 fvt). Boken går så i detalj i begivenhetene som ledet frem til den kjernefysiske destruk­­­­­sjonen i Tilmun, Sodoma og Gomorra 2024 fvt.

Boken tar for seg anunnakienes virksomhet i Sør- og Mellom-Amerika, og om indianernes etterfølgende kulturer i ruinene av anunnakiens megalittiske sentre. Sitchin har gått gjen­nom det meste av den akademisk-arkeologiske litteraturen på 1800- og 1900-tallet, som han så integrerer med sitt eget anunnaki-perspektiv. Dette er kanskje Sitchins akademisk tyngste og mest imponerende bok, men den er dessverre skrevet på en særdeles innfløkt og anti-pedagogisk måte. Da boken beveger seg kronologisk bakover i tid, kan det være en fordel å begynne med siste kapittel, og lese seg fremover mot første kapittel.

Kap. 12: Gods of the Golden Tears. Sitchin gir her det store overblikket, slik han ser det. Han oppsummerer anunnakienes ankomst til Jorden for å finne gull, deres utforskning av Sør-Amerika, og etableringen av metallurgiske sentre under Ishkur/Adad (som av jord­menneskene ble dyrket som skaperguden Viracocha). Noen av de rikeste gull- og tinnårene ligger i Andesfjellene der de går gjennom Peru og Bolivia, og de aller rikeste årene ligger nord og øst for  Titicacasjøen. Ca. 4000 f.Kr. bragte anunnakiene med seg en gruppe sumerere som hadde etablert metallurgisk kompetanse; etterkommerne av disse skal være Aymara-folket. Aymara-folket har minner om deres urhjem Uru, og mange av deres geografiske navn begynner på Ur-, hvilket Sitchin kobler til den sumeriske byen Ur (som ble dannet under Ubaid-perioden 5300-4000 f.Kr.).

Ifølge Sitchin kom Ningishzidda med en gruppe afrikanere som hadde gruvekompetanse til Mexico 3113 f.Kr., og begynte gruve­drift. Sitchin antar at disse afrikanerne kom fra Ghana (tidligere kjent som Gullkysten); aztekerne ga dem i ettertid navnet olmekerne (”Gummifolket”). Ningishzidda ble (ifølge Sitchin) kjent som Den fjærkledde slangen Quetzalcoatl. Da den sumerisk-akkadiske ære brått ble avsluttet (vår datering: 1957 f.Kr.) skal olmekerne ha fått anledning til å etablere sin egen kultur.

Ca. 2400 f.Kr. bestemte Ishkur/Viracocha at tiden var inne for å hjelpe menneskene til å etablere sin egen kultur og sivilisasjon. Han ga derfor en av sine mange hybridsønner, Manco Capac, en gullstav som kongesymbol, og lot ham etablere et menneskesamfunn i Cuzco.

I Chavin de Huantar skal jordmenneskekulturene fra Mexico og Peru/Bolivia ha møttes.

I Midt-Østen ble Amerika gradvis glemt fra det siste årtusen f.Kr. og utover. Amerika ble ”Den tapte verden”. I Amerika selv gikk minnene om kontinentets eventyrlige fortid med guder og kjemper i kjøtt og blod som samlet inn og omga seg med enorme mengder gull, gradvis tapt. Tilbake satt folket med myter og legender, samt med megalittiske ruiner som bekreftet substansen i legendene. I folkesjelen ligger fremdeles en dyp nostalgi om svunne tider, og et håp om gudenes gjenkomst eller en slags forløsning på det indre plan.

Kap. 6-11: Sør-Amerika

Kap. 10-11. Om den megalittiske Tiwanaku-sivilisasjonen (ca. 4000 f.Kr.-) ved Titicaca­sjøen, som opprinnelig skal ha vært et metall­urgisk senter for å utvinne gull og tinn.

Kap. 9: Cities Lost and Found. Sitchin diskuterer først Chavin de Huantar, som var hoved­senteret i Chavin-kulturen (ca. 900-200 f.Kr.). Ifølge Sitchin hadde dette opprinnelig vært et metallurgisk senter der gull fra elven som rant gjennom et filtrerings­anlegg ble skilt ut. Det dyret som hadde størst religiøs betydning i Chavin-kunsten ble av Sitchin tolket til å være en okse, som var Ishkurs symboldyr. Okser fantes ikke i datidens Amerika. Chavin-kulturen hadde et kosmopolitansk preg med sumeriske og egyptiske symboler, samt avbildninger av semitter og afrikanere. Sitchin gir deretter kort omtale av andre megalittiske sentre: Sacsayhuaman, Ollantaytambo og Machu Picchu. Disse sentrene passer inn i et geometrisk mønster, som om de hadde blitt valgt ut etter en geografisk-geometrisk plan.

Kap. 8: The Ways of Heaven. Om arkeoastronomi og den tyske astronomiprofessor Rolf Müller (1898-1981) som på 1930-tallet daterte Cuzco til 4000-2000 f.Kr. Sitchin: ”This puts the age of the megalithic structures (at Cuzco, Sacsayhuaman, and Machu Picchu, at least) in the 2000-year period preceeding the 2000 BC of the Torreon and Intihuatana at Machu Picchu.”

Kap. 7: The Day the Sun Stood Still. Sitchin gjengir fortellinger fra Fernando Monte­sinos’ (1593-1655) historiske verk Memorias Antiguas Historiales Y Politicas Del Peru (1882), som er en nedteg­nelse av inkaenes muntlige tradisjoner, legender og myter om fortiden. Sentralt i dette verket er inkaenes versjon av Cuzco-kongedømmets historie og kongelige slektstavle, som begynte med Manco Capac, hybridsønn av skaperguden Vira­cocha. Montesinos’ versjon av den kongelige slektstavlen gir følgende krono­logiske hovedfaser:

·       2400 f.Kr. – 100 e.Kr.: Den første Cuzco-æraen. 62 konger (16 halv­guddommelige + 46 prestekonger).

·       100 – 1000 e.Kr.: Machu Picchu-æraen. 28 konger.

·       1020 – 1533: Den andre Cuzco-æraen (= Inka-riket). 15 keisere.

Basert på Inka-legender beskrev Montesinos Machu Picchu ca. 300 år før den britiske utforskeren Hiram Bing­ham III oppdaget stedet i 1911! Sitchin beskriver de megalittiske strukturene i dagens Machu Picchu.

Kap. 6: Realm of the Golden Wand. Om Chimu-kulturen (900-1470), som ble erobret og assimilert av Inka-riket (ca. 1020-1533) i 1470. Sitchin identifiserte Rimac (”torden­guden”) med Viracocha. Myten om Manco Capac, som av Viracocha fikk i oppdrag å etablere en menneskelig sivilisasjon. Montesinos’ og Sitchins datering av begynnelsen på Cuzco-kongedømmet til 2400 f.Kr. er alt for tidlig for dagens historikere, som daterer kongedømmets begynnelse til 1197 e.Kr.! Sitchin beskriver de megalittiske strukturene og artefaktene i dagens Cuzco. Én av monolittene er på ca. 300 tonn!

Kap. 2-5: Mesoamerika.

Kap. 5: Strangers from across the Seas. Om olmekerne som dannet modersivilisasjonen i Mellom-Amerika.

Kap. 4: Skywatchers in the Jungles. Om maya-kulturen og de tre kalendersystemene. Mye tyder på at mayaene hadde overtatt eldre astronomisk kunnskap, som de selv ikke hadde full beherskelse av.

Kap. 3: Realm of the Serpent Gods. Om bystaten Teotihuacan (konv. 100 f.Kr.-700 e.Kr). Når ble byen og dens to store pyramider, Solpyramiden og Månepyramiden, opprinnelig bygget? Byen med de to pyramidene var nøye planlagt og designet på forhånd som et himmelsk observatorium, hvilket indikerer at anunnakiene sto bak. De to pyramidene er ikke like imponerende som Khufu-pyramiden, men har likevel flere trekk som indikerer at anunnakiene sto bak. Var de to pyramidene sammen med den senere Quetzalcoatl-pyramiden orientert etter Orions belte? Hvorfor er Solpyramiden og Månepyramiden fullstendig udekorert (i motsetning til Quetzalcoatl-pyramiden)? Hvorfor har Sol­pyramiden egne undergrunnskamre fulle av kråkesølv (glim­mer), hvis nærmeste kilde er Brasil? Holder de fire Atlantes-statuene ved Toltek-tempelet til Morgenstjernen ved Tula, Mexico, ”plasmapistoler” eller høyenergi-redskaper i hendene, for å kunne skjære i stein eller smelte stein?

Kap. 2: The Lost Realm of Cain? Om azteker-hovedstaden Tenochtitlan slik den var da de spanske conquistadorene erobret den i 1521. Tenochtitlan lå da på en øy i en daværende innsjø, og hadde likhetstrekk med Venezia, men i dag ligger det meste av byens ruiner under Mexico City. Sitchin gir en interessant beskrivelse av det fortryllende Tenochtitlan slik conquistadorene opplevde byen. På den ene siden hadde aztekerriket og hovedstaden en kultur, infrastruktur og administrasjon som fullt ut kunne måle seg med spanjolenes egen standard hjemme i Europa. På den annen side hadde aztekerne en teknologi som på de fleste områder ikke hadde utviklet seg de siste 3000-4000 årene! Piktogramskrift og grusomme religiøse ritualer der hjertene ble skjært ut av fanger. All handel var bytte­handel; det fantes ikke noe pengesystem. Våpen og redskaper tilhørte steinalderen, da aztekerne med unntak av gullsmedkunsten ikke hadde tatt i bruk metaller. Alt tydet på at aztekerne hadde erobret en langt mer avansert kultur, som de levde på overflaten av. Om aztekernes myter om: De første mennesker; Syndfloden; flomhelten som tok familien om bord i en båt; kjemper som vandret på Jorden; om aztekernes urhjem Aztlan, osv.

Aztekerne kalte seg selv Mexica (”Det utvalgte folket”). Bynavnet Tenochtitlan betyr ”Tenochs by”. Tenoch var en mytisk patriark langt tilbake i tid. Etter at den bibelske Kain ble forvist ”øst for Eden” fikk han bygget en by som han oppkalte etter sin sønn Enok. Sitchin spekulerer om denne Enok kan ha vært den mytiske Tenoch.

Kap. 1: El Dorado. Om de spanske conquistadorenes erobring og terminering av maya-bystatene, aztekerriket og inka-riket på 1500/1600-tallet; deres plyndring og ­sanking av gull; og deres slavedrift av de innfødte indianerne. Det begynte med Christofer Colombus’ fire reiser (1492-1504) til Karibia, der han særlig plyndret Hispaniola (der Haiti ligger) for gull.

Francisco Hernández de Córdoba ledet den første ekspedisjonen fra Cuba til Yucatan i 1517, på jakt etter arbeidsslaver og gull. Dette var maya-indianernes land, som besto av mange uavhengige maya-stater. Ekspedisjonen var mislykket, da mayaene de møtte var både overtallig og fiendtlig innstil. Spanjolene oppnådde effektiv kontroll over Yucatan først i 1547.

Hernán Cortés ledet i februar 1519 den tredje ekspedisjonen fra Cuba til Yucatan, bestående av 11 skip og 500 menn. Denne ekspedisjonen var et militært erobringstokt. I Veracruz fikk Cortés som den første européer høre om aztekerriket, som ble styrt av herskeren Moctezuma II. Den 8. november 1519 marsjerte Cortés, sammen med krigere fra allierte innfødte stammer, inn i aztekerrikets hovedstad Tenochtitlan. Hva som så skjedde kan man lese i Wiki-artikkelen Spanish conquest of the Aztec Empire. Den 13. august 1521 gikk aztekerriket i oppløsning, og Tenochtitlan ble tømt for alt sitt gull. Cortés omdøpte øybyen til Mexico City.

Conquistadoren Francisco Pizarro tilhørte den aller første gruppen av euro­péere som i 1513 krysset Panamaeidet og dermed nådde Amerikas Stillehavskyst. Det første forsøket på å utforske vestsiden av Sør-Amerika ble foretatt i 1522 av Pascual de Andagoya. Pga. sykdom måtte Andagoya avbryte ekspedisjonen og vende tilbake til Panama, der han fortalte rykter om et land kalt Peru og El Dorado som hadde uendelig mye gull. Etter to delvis mislykkete ekspedisjoner mot Peru i 1524 og 1526, innledet Pizarro den tredje ekspedisjonen fra Panama til Peru og inkaenes rike den 27. desember 1530. Hva som så skjedde, kan man lese i Wiki-artikkelen Spanish conquest of the Inca Empire. Pizarros’ hær gikk til krig mot inkaenes hær i 1532, og Pizarro marsjerte inn som seierherre i inka-rikets hovedstad Cuzco i 1533. Her fant han alt det gullet han kunne drømme om; det meste ble sendt over til Spania. Inkaene hadde samlet opp så eventyrlige mengder med gull at det var åpenbart at mesteparten av gullet ikke kunne ha kommet fra gullvasking i elvene. Men hva var alternativene? Inkaene kjente ikke til gullgruvedrift. Så hvor hadde alt gullet kommet fra? Inkaenes svar var: ”Fra gudene!”. Pizarro grunnla byen Lima i 1535.

Spanjolenes primære, om ikke eneste, interesse av det amerikanske kontinentet var å finne gull. For dette formål ble mange innfødte brutalt drept, og mange ble plyndret for alt de eide og utnyttet som slaver. Det hele var som en slags gjentakelse av da anunnakiene for over 5.000 år siden hadde kommet og brukt dem som arbeidsslaver for å finne gull.

5) Genesis revisited: is modern science catching up with ancient knowledge?  (1990b)

De ti første kapitlene er kjent stoff, om hvor astronomi, geologi og biologi idag står i forhold til hva anunnaki’ene kunne og visste. De tre siste kapitlene er dynamitt! Om monu­­mentene på Mars; om den mystiske forsvinningen av den sovjetiske romsonden Phobos 2 i 1989; og om det merkelige romprogram-samarbeidet mellom USA og Sovjet­unionen.

6) When time began (1993)  [EC-V]

Lite nytt. Ca. 80 % dreier seg om opphavet til forskjellige kulturers kalendere; og ca. 20 % er viet til Stonehenge som Sitchin assosierer med Ningishzidda. Avslutningskapittelet (13. Aftermath) er mest interessant: om de generelle tendensene som verden gikk inn i etter 2000 fvt., da Marduk og Værens tidsalder dominerte. Generelt en mørketid der pseudovitenskaper fikk blomstre.

7) Divine encounters: a guide to visions, angels, and other emissaries (1995).

Boken er på 380 sider, og består av 14 kapitler som er selvstendige artikler. Som det fremgår av tittelen, er artiklene sentrert rundt forskjellige typer møter og interaksjoner mellom guder/ånder/anunnakier og mennesker. Mye interessant stoff og interessante reflek­sjoner presenteres, og boken bør leses minst to ganger. For dem som er interessert i Inanna, hennes sextempler, gledeshus og de sexritualer som hun institusjonaliserte over hele Det nære Østen, anbefales kap. 8 (”Encounters in the GIGUNU”). Dersom ”Babylons hore” i Johannes’ åpenbaring refererte til én bestemt person, må det ha vært Inanna.

Kap. 11 (”Angels and Other Emissaries”) diskuterer bl.a. de merkelige budbringerne og representantene som enkelte av anunnaki-lederne hadde. Samtidsbeskrivelsene av flere av disse antyder at de var androider og bioroboter. I kapitlene 10-11 diskuteres de mange rapporter der mennesker hevdet at gudene kommuniserte med dem via drømmer og visjoner. Var det telepatiske anunnakier eller åndevesener som menneskene da var i kontakt med? Kristendommens ikonografi av engler som mennesker med vinger, hadde sitt opphav i Det nære Østens ikonografi av anunnakier med vinger, der vingene symboliserte at de var piloter/astronauter.