Med trivialisme menes her en kulturell dyrking av det overfladiske, det verdiløse og det anti-eksistensielle. Begrunnelsen som kulturregissørene og kulturformidlerne kommer med i de tilfeller de blir anklaget for trivialisme, er alltid den samme. De bare gir folket det de vil ha og ber om. Markedet bestemmer, får vi vite. Denne begrunnelsen kommer også fra  kultur­regissører, kulturformidlere og statskanaler som mottar offentlige bevilgninger nettopp for å kunne tilføre kulturen et evolusjonært løft. Selv NRK som vi betaler lisenspenger for, hevder at de må konkurrere med de andre kanalene om popularitet. Men det er jo nettopp derfor de mottar offentlig støtte (betalt av oss gjennom lisenspenger og skatt), for at de skal kune gi oss kvalitet og et evolusjonært løft fremfor trivialisme.

Her kommer et epost-svar fra Rune Haug, konstituert sportsredaktør i Dagsrevyen. Min forespørsel var at jeg ønsket å bli spart for den daglige dosen av pisspreik fra landslagstrener Åge Hareide (for å bruke han som det verste eksempelet på Dagsrevyens forfall).

”Du må nok fortsatt forvente en del Åge Hareide i Dagsrevyen, i hvert fall så lenge han er landslagssjef. Engasjementet rundt det norske fotball-landslaget er fortsatt stort blant mange av våre lisensbetalere og det må vi ta hensyn til.”

[Epost 3. oktober 2008]

Dette betyr i praksis at Dagsrevyens forfall kan bli bunnløst, og alltid med den samme enkle begrunnelsen. ”Vi bare gir den dumme befolkningen det de ber om”. Men jeg betaler også skatt og lisenspenger: hvorfor blir ikke mine meninger respektert? Hvorfor er det bare de antatte ønskene til ”the average asshole in the street” [uttrykk fra Jack Nicholson i Gjøkeredet (1975)] som skal respekteres? Etter Dagsrevyen kommer jo Sportsrevyen i 3-4 kanaler, der pisspreiket med Åge Hareide sendes i reprise.

Markedet må naturligvis få lov til å produsere og selge all den trivialisme de ønsker; det er ikke der problemet ligger. Problemet er at staten også har forfalt til å dyrke det overfladiske, det verdiløse og det anti-eksistensielle. Staten har også blitt en kulturrelativistisk spiller der ”anything goes” så lenge ingen protesterer for høyt over forfallet. 

b5) Elementer som sørger for en kontinuerlig opplevelse av god samvittighet, almen progresjon og ”feel-good”.

Eksempler på feel-good effekter:

• Bilder eller innslag av Dalai Lama, Mahatma Gandhi, Desmond Tutu, Nelson Mandela, kong Olav på ski, barn som ler eller bader…
• Louis Armstrong som synger ”What a wonderful world”,
• Feiring av tradisjoner

Den kyniske bruken av feel-good effekter er ikke så ulik den kyniske bruken av kitsch. Målet er å utløse spesifike basale emosjoner hos publikum ved hjelp av de aller enkleste og billigste metoder.

Elementer som fremmer opplevelsen av kollektiv god samvittighet:

• Vi ser nyhetsinnslag av middelaldrende VIP’er som kommer sammen på konferanser og snakker om hvor alvorlig situasjonen er og hvor bekymret de er. Vi hører ikke et eneste ord om de reelle årsakene til verdens elendighet (NWO-konspirasjoner), men vi blir salige av å høre hvor mye som gjøres for å utvikle nye AIDS-medisiner, nye kreft­terapeutiske metoder, og nye vaksiner for barn. De vestlige landene fortsetter å holde den tredje verden nede i fattigdommen ved økonomiske strukturtilpasningsprogrammer som nekter dem å utvikle industri, men vi blir salige av å høre om stadig nye innsamlingsaksjoner til de fattige i den tredje verden.
• Media-horer (skuespillerinner og kjendiser) som besøker den tredje verden sammen med et kobbel av journalister og fotografer.

Elementer som fremmer opplevelsen av progresjon:

• unge, positive mennesker med stjerner i øynene som intervjuer ”seriøse og dypttenkende” forskere og vitenskapspersoner som forteller oss om hvor langt vi har kommet idag, og om hvilke ”store gjennombrudd” vi nå står foran.

Dagsrevyen

Grøss og gru!

Med alvorlige ansikter gir Dagsrevyens søskenpar oss først ”de store nyheter” fra utlandet, som nesten alltid er elendighetsbeskrivelser på symptomnivå ”som ingen har skylden for”. De store ulykker og katastrofer ”bare skjer”. Så, med litt mer avslappete uttrykk, gir de oss noen småtragedier, det være seg en bilulykke eller en voldtekt eller en fiskebåt som er savnet. Så er tiden inne for kose­innslag med høy ”feel-good”-faktor: Jordbærpriser, badevanns­temperaturer, kongen og dronningen besøker en småby, kulturfestivaler, et dådyr som har forvillet seg inn i en have og blir tatt hånd om av barna…  Da kommer reporternes hjertevarmende smil frem. Så kommer endelig Dags­revyens høydepunkt: 15 minutter med sport! Vi serveres daglige doser med pisspreik fra landslagstrener Åge Hareide. Da sjelden noe interessant har skjedd som er verdt å prate om, analyserer han i stedet fremtidige kamper, konkurranser og odds. Av andre sportsinnslag får vi høre om stakkars fotballspillere som har skadet et kne. Vi får servert bekymret prat om dopingskandaler. Og er vi heldige, får vi et ååå så hjertevarmende intervju med en glad og ung spiller som får spille på landslaget for første gang! Til slutt kommer værmeldingen, der vi får vite at Solen også i morgen går sin gang… Vi sitter tilbake med et dumt inntrykk av at TROSS ALL uhygge og korrupsjon i verden, så på maktpyramidenes topper sitter gode og dyktige mennesker som arbeider til verdens beste.   

The Simpsons er en av de mest intelligente kulturkommentarene vi har,
en kjerne av idealisme og evolusjonært potensial dypt skjult under Vonnegut'sk
absurd svart humor.

Det beste sted å studere mainstream-kulturen er i magasinhyllen til Narvesen

 
Å leve i en psykotisk kultur kan være skremmende;

den eneste optimismen ligger nettopp i at psykosen er styrt.

Siden Woodrow Wilson (1913-21) har USA vært et oligarki med marionettpresidenter,
ikke et demokrati. Likevel, for folk flest er oligarki et fremmedord, og den vestlige verden har sett opp til USA som flaggskipet for demokrati. Hva er politiske analyser fra dem som ikke ser forskjellen
på sekretæren og direktøren verdt?

Mens vitenskapen på 1800-tallet var åpen til hva som kan være tilværelsens primære dimensjon, bevisstheten eller materien, skjedde en styrt utvikling i det skjulte i første halvdel av 1900-tallet som erstattet vitenskap med scientisme (det materialistisk-naturalistiske verdensbilde som dogme), og åndsvitenskapen (forskning som viser at bevisstheten er den primære dimensjon) ble fordømt til å være en akademisk outsider. I dag tar man for gitt at scientisme = vitenskap, og at åndsvitenskap er en outsider som ikke tilhører det gode selskap. Hvorfor protesterer ingen lenger? Hvor ble de intellektuelle av? 

Så lenge 99 % av politikerne gjemmer seg bak den dypeste konformisme,

og later som om etterretning og undersøkende journalistikk er fremmedbegreper,
kan oligarkene fortsette med falsk flagg-operasjoner. Kjell Magne Bondevik førte landet vårt tre ganger ut i krig, for så å bli leder for et fredsinstitutt. Alle hans valg har vært styrt av konformisme og et ønske om å få et klapp på skulderen av "the big boys". 

                    
Neil Postman (1931-2003) kom i 1985 ut med boken "Vi morer oss til døde".

Forslag til undertittel: "...mens vi venter på Nibiru".

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home