Forholdet mellom Aron/Kohen-presteskapet og levittprestene fungerte antagelig tilfreds­stillende og normalt under Saul og kong David. Davids valg av jebusittenes by Jerusalem som hovedstad for Det forente kongedømme av Judea og Israel, var strategisk sett bra. For det første fordi Jerusalem lå geografisk fint plassert mellom tostammeriket Judea i sør og tistammeriket Israel i nord; for det andre fordi Jerusalem ikke tilhørte noen av de tolv stammene. David valgte også en forenende strategi ved å opprette to administrative preste­seter i Jerusalem, ett for dem i Israel og ett for dem i Judea. Presten som representerte Israel var Abjatar, mens presten som representerte Judea het Sadok. Abjatar var trolig en levittprest fra byen Sjilo, mens Sadok tilhørte Aron/Kohen-presteskapet. David, som selv tilhørte Juda-stammen, sto altså for flere gode sjakktrekk som styrket de politiske og religiøse båndene mellom Judea i sør og Israel i nord. Han gjorde Jerusalem til både det politiske og det religiøse senteret i Det forente kongedømmet.

Da David sto for døden, gjorde to av hans mange sønner krav på å bli hans etterfølger: Adonja og Salomo. Av en eller annen grunn støttet de to preste­administratorene hver sin kandidat. Abjatar fra nord støttet Adonja, mens Sadok fra sør støttet Salomo. David valgte til slutt Salomo som sin etterfølger. Da Salomo også hadde hæren bak seg, vant han uten kamp. Det første han gjorde var å få sin rivaliserende halvbror Adonja avlivet. Abjatar ble forvist fra Jerusalem til en ubetydelig landsby noen kilometer borte.

Tross all den visdom som kong Salomo i ettertid har blitt tillagt, var han alt annet enn vis der det virkelig gjaldt. Å holde riket sammen. Hans innenriks­politikk var å utnytte alle ressursene i Israel – arbeidskraft, skatteinntekter og landeiendommer – til å sikre og berike Judea og Jerusalem. Utgiftene til hans eget hoff og hans ekstremt luksuriøse liv med angivelig 700 prinsesser som hustruer og 300 konkubiner, var formidable. Salomo var en tyrann, og det var antagelig bare frykten for hans reaksjoner som hindret Israel fra å løsrive seg fra Det forente kongedømme under hans styre.

Ett eksempel på Salomos Judea-sentriske og arrogante holdning overfor Israel, var hans forretning med den fønikiske kongen Hiram for å motta leveranser av trær og gull for å besmykke tempelet i Jerusalem samt et palass til seg selv. Hva fikk fønikerkongen tilbake som betaling? En del av landet lengst nord i Israel som omfavnet ikke mindre enn tolv byer!

”Da de tjue årene var gått som Salomo brukte til å bygge de to husene, templet og slottet, gav han Hiram, kongen i Tyrus, tjue byer i Galilea. For Hiram hadde hjulpet ham med sedertre, sypresstre og gull, så mye han ville ha.” [Første Kongebok, 9:10-12]

- 930-722: Kongedømmene Judea og Israel; J og E skrives. I Første Kongebok kap. 12 skildres Israels løsrivelse fra Det forente kongedømme umiddelbart etter Salomos død. Salomos sønn og etterfølger, kong Rehabeam, utviste dårlig forstand da han fortalte folket i Israel-byen Sikem at han ville fortsette sin fars hårde Israel-politikk. Dermed var det gjort! Israels ti stammer valgte Jero­boam fra Efraim-stammen til sin nye konge. Sikem ble Israels nye hovedstad. Konge­dømmet Israel eksisterte som selvstendig stat i 210 år, 930-720 [Wiki-artikkel: Kingdom of Israel (Samaria)]. Tilbake sto Rehabeam som konge over Judea med Jerusalem som hovedstad, bestående av de to stammene til Juda og Benjamin (Wiki-artikkel: Kingdom of Judah).

Israel-kongen Jeroboam (931-910) så det som tvingende nødvendig for den nasjonal­religiøse identiteten at Israel etablerte sine egne religiøse sentre, sine egne helligdager, sine egne prester, og egne nye religiøse symboler. De to nye religiøse sentrene, som skulle erstatte Jerusalem i Judea, ble lagt til Dan (Israels nordligste by) og Beth-El (Israels sørligste by). Dette betydde at byen Sjilo ble vraket som religiøst senter. Levittprestene derfra måtte altså finne seg arbeid andre steder. Jeroboam inkluderte også ikke-levitter i det nye israelske preste­­skapet. Dette brøt med en lang tradisjon, og forarget levittene som betraktet preste­profesjonen som deres privilegium.

De opprinnelige dokumentene til Jahvisten og Elohisten kan beskrives som to historisk-religiøse eposer om den samme folkegruppen, men skrevet fra perspektivene til to konge­dømmer som oppsto i ettertid. Begge kilde­dokumentene viser påfallende lite interesse for de personer, stammer og byer som etter adskillelsen av de to kongedømmene ble assosiert med det andre konge­dømmet. Med andre ord: J skrev om hebreernes historie fra et judeisk perspektiv, mens E skrev om hebreernes historie fra et israelsk perspektiv. J identifiserte seg med Aron/Kohen-presteskapet, og fremstilte Aron som minst like betydnings­full og feilfri i Yahwehs øyne som Moses. E identifiserte seg med levitt­prester som trolig hadde Moses som stamfar, og fremstilte derfor forholdet mellom Moses og Yahweh som historiens store vendepunkt. E fremstilte Moses som Yahwehs eneste utvalgte og direkte kontaktledd. E skildret flere episoder hvis eneste formål syntes å være å gi Aron noen ”riper i lakken”.

Historisk kontekst for når Dokumenthypotesens forfattere og redaktører virket, ifølge R. E. Friedman
Epoke	Kilde	Identitet, profil	Tid	Bidrag
1047-931: Det forente kongedømme av Israel og Judea
930-723 Judea og Israel er splittet i to kongedømmer	J	Sympatisk til: Aron/Kohen, Judea, kvinner.	850-722	Halvparten av 1Mose. Første halvdel av 2Mose. Fragmenter av 4Mose.
	E	Sympatisk til: Moses, levitt­prester, Israel og Sjilo.	750-722	En tredjedel av 1Mose. Andre halvdel av 2Mose. Fragmenter av 4Mose. I opposisjon til J
722: Assyrerne erobrer og destruerer Israel. Befolkningen med sine ti stammer deporteres og ”går tapt” for alltid. Noen flyktninger fra Israel bringer trolig E til Judea.
721-687 Judea selvstendig kongedømme. Kong Hiskia	RJE		Kort etter 722	Fusjonerer J+E til J/E
	P	Sympatisk til: Aron/Kohen, lover,  tempel­sentralisering, tallangivelser (år, aldre, måltall).	Under Hiskia (715-687)	Ca. 1/5 av 1Mose. Store deler av 2Mose og 4Mose; Nesten hele 3Mose. I opposisjon til J/E
687-641: Judea er assyrisk vasallstat
641-610 Judea selvstendig kongedømme. Kong Josjia	D	Jeremia & Baruk Sympatisk til: Moses, David, tempel­sentrering, Josjia, levitt­prestene.	622-610	DtrH1
587-538 Judea er baby­lonsk provins	D	Jeremia & Baruk i landflyktighet i Egypt.	Etter 587	DtrH2 (To nye kap. i 2. Kongebok + redigering)
538-333 Judea er persisk provins	R	Esra	Ca. 450	Fusjonerer J/E og P.  Redigerer og legger til DtrH

Jahvisten (J) (Wiki-artikkel: Jahwist). Friedman setter de ytterste tidrammene for Jahvistens forfattervirksomhet til perioden da Judea og Israel var selvstendige kongedømmer (922-722), og innenfor disse tidsrammer antar han at Jahvistens verk ble til etter at Edom hadde løsrevet seg fra Judea ca. 848 f.Kr. J identifiserte seg med Aaron/Kohen-presteskapet. Friedman er den første som har lansert den mulighet (men ikke teori eller påstand!) at J kan ha vært en kvinne, for gitt datidens patriarkiske samfunn virker J ualminnelig sensitiv til kvinnenes perspektiv og positiv til deres selv­stendighet.

Jahvistens opprinnelige dokument gir konsentrerte sammendrag av: 1) Jordens og Himmelens skapelse (anunnaki-sagaer), 2) Menneskets skapelse og tidligste historie (anunnaki-sagaer), 3) Hebreernes historie fra et senere judeisk perspektiv (patriark-sagaer).

Ifølge den rådende oppfatning innen Dokumenthypotesen finner vi tekst­fragmentene fra Js opprinnelige dokument fordelt utover i Første, Andre og Fjerde Mosebok. Når disse frag­mentene settes sammen, leser man en sammen­hengende historie uten avbrudd. Navnet Jahvisten kommer av at J alltid omtalte guddommen med navneformen Yahweh, hvilket i den norske Bibelen har blitt oversatt med ”Herren”. Yahweh fremstilles med menneskelige karakter­egenskaper, hvilket reflekterer sumerernes fremstilling av anunna­kiene. J var en leken og kreativ forfatter, med stor sans for ordspill og med mange diskrete hint om hvordan tilsynelatende ubetydeligheter i fortiden ble reflektert mange århundreder senere. Som et eksempel på det siste, er måten han beskrev karakterene og småhendelser til opphavs­personene til senere stammer og slektslinjer. Karakteren og småhendelsene blir så reflektert på makronivå århundreder senere når J beskriver skjebnen til den gjeldende stamme eller slektslinje.

Elohisten (E) (Wiki-artikkel: Elohist). Den rådende oppfatning innen Dokumenthypotesen er at Elohisten skrev sitt dokument i perioden da Judea og Israel var selvstendige konge­dømmer (922-722). Friedman (2. utg. 1997) skriver i en fotnote at hans nåværende arbeid indikerer at E ble skrevet i perioden 750-722. E var trolig en levittprest fra Israel-byen Sjilo. E angriper Judeas religiøse etablissement for å ha kastet ut levittprestene, og angriper Israels religiøse etablissement for å ha inkludert ikke-levitter i presteskapet samt for å ha vraket Sjilo som religiøst senter.

Navnet Elohisten kommer av at denne forfatteren i fortellermodus konsekvent omtaler gud­dommen som Elohim, hvilket i den norske Bibelen har blitt oversatt med ”Gud”. Elohim betyr ”guder” (endelsen –im er en flertalls­endelse), så det er entalls- eller flertalls­endelsen på det etterfølgende verbet eller adjektivet som forteller leseren om forfatteren med Elohim mener Yahweh eller ”guder”. Vi har ennå ingen god forklaring på dette navnevalget. Friedman nevner at navnet kan ha vært uttrykk for en fusjon mellom nord-kanaanittenes øverste gud El og Yahweh som ble importert sørfra.

Elohistens dokument er skrevet i opposisjon til Jahvistens. E begynner imidlertid sitt epos med patriarksagaene. E-fragmenter utgjør 1/3 av Første Mosebok, samt finnes i andre halvdel av Andre Mosebok og i Fjerde Mosebok.

- 721-687: Judea under kong Hiskia; J/E og P skrives.

Da assyrerne erobret Israel i 722 og deporterte befolkningen slik at Israels ti stammer gikk tapt for alltid, begynte et nytt kapittel i Judeas historie. De måtte nå klare seg uten sitt søsterkongedømme i nord. Og de måtte leve med den konstante trusselen at assyrerne når som helst kunne erobre Judea, og da muligens ville tilintetgjøre nasjonen og befolkningen på samme grusomme måte som med Israel. Judeerne behøvde ikke å vente så lenge. Tyve år senere, i 701, beleiret assyrerkongen Sankerib (705-681) og hans hær Jerusalem. Judea-kongen Hiskia (715-687) slapp antagelig unna ved å måtte betale en meget høy pris til Sankerib, som bl.a. inkluderte hans harem og to døtre. I 687 beleiret Sankerib Jerusalem for andre gang, men da ble Hiskia og byen reddet av at Sankeribs hær på mirakuløst vis ble utryddet, trolig av en naturkatastrofe. Hiskias sønn Manasse (687-643) og sønnesønn Amon (643-641) ga imidlertid etter for presset, og valgte (antagelig uten kamp) å la Judea bli assyrisk vasallstat.

Det assyriske riket på 700-tallet f.Kr. 

RJE. Ifølge Friedman var det i løpet av de 35 årene 721-687 at en redaktør (RJE) fusjonerte J og E til J/E, og at en Aron/Kohen-prest skrev Presteskriftet (P). Friedman finner det mest sannsynlig at da assyrerne erobret Israel i 722, greide mange israelere (inkludert levittprester) å flykte til Judea. En levittprest fra Sjilo kan således ha bragt E-dokumentet til Jerusalem. Kort tid etterpå må en redaktør ha fusjonert J og E til J/E. Fusjonen ble gjort ved at J fungerte som basisdokumentet, så ble supp­lerende setninger og avsnitt fra E klippet og limt inn. Det er enighet om at fusjonen er dyktig og elegant gjennomført. I flere av tekstavsnittene i J/E er det ikke mulig å avgjøre hva som kommer fra J og hva som kommer fra E.

Prestekilden (P) (Wiki-artikkel: Priestly source). Prestekilden står bak Preste­skriftet, som opprinnelig var et selvstendig og uavhengig dokument. P er omtrent like langt som J, E og D til sammen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at P ble skrevet etter at Det andre tempelet i Jerusalem sto ferdig i 516 f.Kr. Denne oppfatningen går tilbake til professor Eduard Reuss i 1833; ble så videreutviklet av hans student Karl Graf; for så å bli omfavnet og velsignet av Julius Wellhausen. Deretter fikk denne troen stå uten angrep i nærmere 100 år.

Siden 1980-tallet har imidlertid lingvistiske studier vist at språket i P er eldre enn perioden for Det babylonske fangenskap (597-538). Friedman (2. utg. 1997) viser til seks slike studier. Et av stridsemnene når det gjelder dateringen av P, er hva P mener med tabernakelet. P nevner nemlig tabernakelet over 200 ganger. Tabernakelet var det møteteltet som ble brukt som tempel av Moses under ørkenvandringen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at når P refererte til tabernakelet i samtid, siktet han til Det andre tempelet i Jerusalem (men da var tabernakelet forsvunnet og tapt for alltid). I GT finner man flere tekster som uttrykker at det opprinnelige tabernakelet ble tatt inn i Salomos tempel, og satt opp i Det aller helligste der paktens ark ble oppbevart. Da P referererte til tabernakelet i samtid, kan han derfor ha ment Salomos tempel. Flere andre argumenter, for kompliserte til å gjengi her, har fått Friedman til å konkludere at P ble skrevet i årene under Judea-kongen Hiskia (715-687). Hiskea var en religiøs reformator, og den første som innførte tempelsentralisering. Dette gikk ut på at prestene bare skulle tjene ved Salomos tempel, og bare der skulle dyr ofres eller slaktes før de ble spist. P var meget opptatt av tempel­sentralisering.

P tilhørte, eller i det minste representerte, Aron/Kohen-presteskapet. Friedman mener at P-fortellingene mest trolig ble forfattet av én person, ikke av en ”presteskole”. P-lovene kan imidlertid ha kommet fra flere kilder. P kjente til J/E i detalj. Friedmans påstand er at P først og fremst var en respons på J/E i form av et alternativ der Aron/Kohen-perspektivet er langt mer fremtredende og positiv vinklet. Det var særlig innholdet i E-komponenten i J/E som P skal ha funnet uakseptabelt og provoserende:

• I E-komponenten favoriseres Moses på bekostning av Aron. Det er interessant at P var den første som spesifiserte at Moses og Aron var biologiske brødre, og videre hevdet at Aron var den førstefødte. J og E hevdet bare at Moses og Aron var levittbrødre, hvilket ikke trenger å bety mer enn at de tilhørte samme stamme.
• I E-komponenten favoriseres levittprestene på bekostning av Aron/Kohen-presteskapet.
• I E-komponenten er det mye fokus på profeter, hvilket svekker autoriteten til preste­skapet. I P blir profetene knapt nevnt. 

Generelt er det Jahvisten som står for de gode og underholdende fortellingene i Toraen, mens Prestekilden står for de lange, kjedelige partiene som alle hopper over og som dreper lesergleden. Den tyske professor Theodor Nöldeke (1836-1930) beskrev stilen til P i følgende orde­lag, ”en utpreget omstendelighet sammen med hyppige gjentagelser. Grunn­dokumentet, hele veien gjennom, mangler vitalitet, livlighet, detaljerte beskriv­elser og varme i språket… Personene som dukker opp på scenen blir bare skisseaktig beskrevet; ingen detaljerte karakteristikker blir gitt”. De aller fleste lovtekstene og preste­instruksene i Toraen kommer fra P. Generelt er P meget opptatt av å komme med eksakte tallangivelser: livslengder, varig­heter og måltall (f.eks. dimen­sjonene på Noahs ark). De lange og svært så presise ættetavlene i Toraen kommer fra P. Man kan lure på hvor P fikk alle disse eksakte tallangivelsene fra, som var ukjente eller uinteressante for J og E.

Prestekilden fortsatte praksisen til Elohisten ved å kalle guddommen konse­kvent for Elohim. Ps Elohim er imidlertid ganske annerledes enn Js Yahweh og Es Elohim. Ps Elohim er mer kosmisk, abstrakt og transcendent, og viser aldri nåde, barmhjertighet eller anger. De eneste karaktertrekkene ved Ps Elohim, er strenghet og rettferdighet.

Ps skrivestil og portrettering av guddommen bringer imidlertid en sublimitet til Ps versjon av skapelsesberetningen. Skapelsesberetningene til P og J er plassert rett etter hverandre i Første Mosebok. De varierer både i sekvensen av det som ble skapt og i hvordan menneskeheten ble skapt. Først kommer skapelses­beretningen til P (1Mose1-2:3). Her skaper Gud (Elohim) dyrene før menneske­heten. Adam og Eva nevnes ikke. Denne skapelsesberetningen synes å være inspirert av det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish. I Js etter­følgende skapelses­beretningen (1Mose2:4-25) er det Herren (Yahweh) som skaper (ikke menneske­heten, men) to personer: Adam og Eva. Først skapes Adam, deretter dyr og fugler, til slutt Eva. Denne skapelsesberetningen synes å være basert på sumerisk mytologi der anunnakiene hadde rollen som ”guder” overfor mennesket.

Herren anklager Adam og Eva. Tysk bronseplakat fra 1015.

Denne versjonen av Yahweh er basert på J, ikke P.

- 641-610: Judea under kong Josjia; D skriver DtrH1.

Judea var assyrisk vasallstat i de 46 årene 687-641 under Judea-kongene Manasse og Amon. Amons sønn Josjia ble konge bare 8 år gammel, og satt som konge i 31 år frem til sin død. I sitt 18. regentår ba Josjia høyesteprest Hilkia om å foreta en fornyelse av Salomos tempel. Hilkia hadde en sønn som het Jeremia, som kan ha vært profeten Jeremia. Under fornyelsen av tempelet skal Hilkia tilfeldigvis ha funnet en rull med en samling lover nedskrevet. Dette er den såkalte Lovboken, som nå utgjør kap. 12-26 (”kjernen”) i Femte Mosebok. Hilkia bragte lovboken frem for Josjia, som ble så imponert at han umiddelbart gjennomførte omfatt­ende religiøse reformer basert på lovboken. Dette skjedde i år 622 f.Kr.

Både religiøst og politisk var Josjia en verdig etterfølger av sin oldefar Hiskia. Josjia gjeninnførte tempelsentraliseringen, og han sto imot presset å la Judea bli en vasallstat for den assyrisk-egyptiske alliansen. I utenrikspolitikken gjennomførte han faktisk flere ekspan­sive og provoserende mottrekk. Da han i 610 f.Kr. prøvde å blokkere den egyptiske hæren til farao Necho II på deres gjennomreise nordover for å assistere den assyriske hæren, ble han drept av en egyptisk pil.

Deuteronomisten (D) (Wiki-artikkel: Deuteronomist). Når det gjelder forstå­elsen av Deutero­nomisten (D) og Det deuteronomiske historieverk (DtrH), følger vi her utviklingslinjen av konklusjoner og nyanseringer som går fra Martin Noth til Frank Moore Cross til Friedman (Wiki-artikkel: Det deutro­no­mistiske historie­verk). Martin Noth konklu­derte som nevnt at D (Femte Mosebok) opprinnelig var første bind eller bok i syvbindsverket Det deutero­­nomistiske historieverk (DtrH), som består av Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2. Frank Moore Cross foreslo at DtrH1 (første del av DtrH) ble skrevet i en optimistisk stemning under kong Josjia, mens DtrH2 (de to siste kapitlene i Andre Kongebok) ble skrevet i tragiske omstendig­heter etter Jerusalems fall for Babylonia. Tekst­analyser av DtrH1, DtrH2 og Jeremias bok indikerer sterkt at samme forfatter sto bak. Det er ingen god grunn til å anta at en ”skole av forfattere” sto bak. Det finnes heller ingen øvrige indikasjoner på at en slik skole skal ha eksistert. Friedman (2. utg. 1997) konkluderer derfor at både DtrH1 og DtrH2 ble produsert av profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk.

Deuteronomisten er særdeles sympatisk til Moses, til tempel­sentralisering og til kong Josjia. D betraktet faktisk Josjia-styret som Judeas historiske høydepunkt, som innfrielsen av alle løfter som hadde blitt gitt av Moses. Friedman viser at Ds sympatier og antipatier, perspektiver og agendaer, var en direkte videre­føring av dem til Elohisten. Friedman konkluderer derfor at D kom fra eksakt det samme miljøet, levittprestene fra Sjilo i det tidligere Israel. Mens Elohisten indirekte gjennom sitt folkeepos jamret og klaget over den urettferdige skjebnen til hans preste­­­familie, som fra hans perspektiv var den sanne represen­tant for Yahweh og Moses, var Deuteronomisten i jubelstemning over at nå gikk endelig alt så mye bedre, takket være Josjia.

Friedman argumenter for at selve lovteksten i Femte Mosebok, dvs. kap. 12-26, kan ha vært et eldre dokument som kom nordfra i den tiden da Israel var et selvstendig kongedømme, men at introduksjonen (kap. 1-11) og avslutningen (kap. 27-28) ble skrevet av D. Det meste av innholdet i Femte Mosebok presenteres som direkte tale fra Moses, hvilket innen bibel­vitenskapen gjerne blir omtalt som et ”fromt bedrag” fra forfatterens side. Det ”fromme bedraget” fra D slutter imidlertid ikke med Femte Mosebok, det fortsetter gjennom hele DtrH. Var Hilkias funn av Lovboken også et ”fromt bedrag”?

DtrH-forfatteren har flere referanser til P, hvilket impliserer at DtrH ble skrevet etter P, i motsetning til den rådende oppfatning. Friedman mener at Jeremia i verset nedenfor anklager P for å ha forfalsket Herrens lov (Jeremia 8:8):

”Hvordan kan dere si: «Vi er vise,
vi har Herrens lov hos oss»?
Skriverne har jo forfalsket den
med sin løgngriffel.”

DtrH dekker 1000-årsperioden fra ca. 1580-tallet (Moses’ siste år) til 580-tallet (drapet på Gedalja, og judeernes flukt til Egypt). DtrH er vel så mye en tolkning av denne historien som et forsøk på å skildre episoder og enkelte hovedtrekk i denne historien. Mens den historiske beskrivelsen må karak­teriseres som svært mangelfull og subjektiv fra en faghistorikers perspektiv, kan den teologiske tolkningen av denne historien sies å være ganske tung og overskyggende. Det er nettopp denne kombinasjonen av svak historieskriving og formidabel teologisk tolkning som gjør disse syv GT-bøkene så over­bevisende for den naive og den uforberedte leser.

Gjennom hele DtrH1 blir Israels og Judeas historie tolket som et resultat av Yahwehs vekslende belønninger og straffer av kongenes atferd. Hver eneste konge blir evaluert, tilsynelatende fra Yahweh selv, ved at leserne får vite hvorvidt den enkelte konge gjorde det som var ”godt” eller ”ondt” i Yahwehs øyne. Det var særlig de enkelte kongenes lojalitet eller illojalitet til Moseloven og til budet om Yahweh som eneste guddom, som var Ds overordnete kriterium for å bedømme hvorvidt Yahweh straffet eller belønnet nasjonen på den eller annen måte. Den faktamessige historien som presenteres i DtrH drukner i Ds subjektive evalueringer og teologiske tolkninger. Som historiker var D også en ”from bedrager” når det gjaldt å fabrikere forutsigelser som tilsynelatende gikk i oppfyllelse. I ettertid av flere store begivenheter i Israels og Judeas historie fabrikerte D forutsigelser av disse begivenhetene. Disse forutsigelsene ble tillagt Yahweh og profetene århundreder før begivenhetene inntraff.

- Judea som babylonsk provins (587-538): D skriver DtrH2

Babylonerkongen Nebukadnesar II (605-562) beleiret og erobret Jerusalem første gang i 597 (Wiki-artikkel: Babylonian captivity). Judea-kongen Jojakin, hans hoff og mange andre ble da deportert til Babylon. Nebukadnesar utnevnte Sidkia, Jojakins onkel, til vasallkonge. Etter et par år gjorde Sidkia opprør mot babylonerne, hvilket resulterte i at Nebukadnesar erobret Jerusalem for andre gang i 587. Han rev da ned bymuren, Salomos tempel og husene til de mest prominente innbyggerne. Judea ble omgjort til babylonsk provins, kalt Yehud Medinata. Sidkia ble straffet ved at han først måtte se sine sønner bli avlivet, deretter ble hans egne øyne stukket ut, og så ble han ført som fange til Babylon der han tilbragte resten av sitt liv i fengsel. Nebukadnesar utnevnte judeeren Gedalja til guvernør over Judea-provinsen. Ca. 582 f.Kr. ble Gedalja myrdet av en slektning av Sidkia. I frykt for forferdelige represalier fra Nebukadnesar flyktet mange judeere til Egypt, inkludert Jeremia og Baruk. Nebukadnesars straff var å depor­tere enda en stor gruppe av judeere til Babylon.

Nebukadnesars transformasjon av Judea fra selvstendig kongedømme til babylonsk provins, samt hans terminering av Davids konge­lige og uavbrutte ættelinje ved å drepe Sidkias to sønner, smadret verdensbildet til D, som vi heretter identifiserer med Jeremia og Baruk. Ikke bare var deres nåtid og fremtidsdrømmer lagt i ruiner; deres store historiske verk som kulminerte i Yahwehs velsignelse av Judea gjennom kong Josjia, fremsto nå som forvirret og absurd. Det var tvingende nødvendig å skrive en ny avslutning (DtrH2), samt å revidere enkelte tekstbiter i DtrH1. Den nye avslutningen besto av de to siste kapitlene i Andre Kongebok.

Jeremia og Baruk. Av Gustave Doré.

I Andre Samuelsbok kap. 7 hadde Jeremia & Baruk skrevet om Guds løfte til kong David og hans ætt: ”Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.” Så, bare 30-40 år etter at dette hadde blitt skrevet, faller Davids trone og hans ætt avsluttes! Løsningen de valgte var å gjøre Yahwehs løfte til David underordnet Yahwehs løfte til Moses (se Femte Mosebok, kap. 28). Med andre ord: selv om kongen gjør det som er godt i Yahwehs øyne, er ikke Yahwehs velsignelse garantert dersom folket synder! Judeas fall kunne således forklares med folkets ulydighet og troløshet mot Yahweh.

Jeremia & Baruk fabrikerte så en aller siste forutsigelse fra Yahweh som de plasserte inn i Femte Mosebok 28:68. Denne forutsigelsen kan kalles Yahwehs siste forbannelse, og ble altså skrevet mens de selv befant seg i Egypt!

”Herren skal føre deg på skip tilbake til Egypt, den veien jeg sa at du aldri mer skulle se. Der skal dere by dere fram til å bli solgt til fiendene som treller og trellkvinner, men det er ingen som vil kjøpe.”

Så gjensto det for Jeremia & Baruk å avslutte deres syvbindsverk med å vise hvordan Yahwehs siste forbannelse hadde gått i oppfyllelse (Andre Kongebok 25:25):

”Da brøt hele folket opp, både små og store, og hærførerne med dem. De drog til Egypt, for de fryktet for kaldeerne.”

Syvbindsverket til Jeremia & Baruk ble således en fortelling som begynte med det hebraiske folkets flukt fra Egypt med Moses på 1600-tallet, og som ironisk avsluttes med det samme folkets flukt tilbake til Egypt på 580-tallet!

Da Jeremia & Baruk døde i landflyktighet i Egypt på 580/570-tallet, forsvant samtidig Yahweh fra den skrevne samtidshistorien! Yahweh ble til... fortids­historie. Identitetsforholdet mellom Yahweh og den generaliserte universal­guddommen Elohim som dukket opp i Det nye testamente over 600 år senere, tar vi ikke opp her. Vi velger her å datere opplevelsen av Yahweh som levende nasjonal­gud til perioden 1630-580 f.Kr.

Mynt fra Gaza fra 300-tallet f.Kr. Trolig Yahweh som er avbildet.

Yahweh var da fortidshistorie.

- 538-333: Judea som persisk provins. Ca. 450: Esra skaper Toraen.

Keiser Kyros den store (559-529), grunnleggeren av det persiske riket som da var tidenes største, erobret Babylon i 538 f.Kr. Samme år tillot han judeerne å vende tilbake til Jerusalem. I 521 f.Kr. begynte judeerne å bygge Det andre tempelet i Jerusalem. Tempelet sto ferdig i 516 f.Kr., og eksisterte frem til 70 e.Kr. Tempelet var uten tabernakelet, uten paktens ark, uten kjerubene, og uten den hellige ild. Disse hellige relikviene hadde gått tapt under destruk­sjonen av Salomos tempel. Det babylonske fangenskap hadde avsluttet æraen for Judea som selv­stendig kongedømme. Da fangenskapet var over, begynte en ny æra for Judea som persisk provins. Judeas periode som persisk provins (538-333) er den vi vet aller minst om, pga. minimalt med funn av samtidslitteratur og arkeologiske artefakter. Det var i denne nye æra at Toraen ble til, og at syvbindsverket til Jeremia & Baruk fikk status som standardversjonen av judeernes Yahweh-styrte historie.

Ifølge Esras Bok (kap. 7) utnevnte den persiske keiser Artaxerxes i sitt syvende regentår Aron/Kohen-presten Esra til å reise til Jerusalem i stillingen som ”presteminister” eller øverste administrator av Judeas religiøse liv. Dersom dette skjedde under Artaxerxes I (465-424), kom Esra sammen med en flokk av judeisk opphav fra Babylon til Jerusalem i år 458 f.Kr. (Wiki-artikkel: Ezra). Som utnevnt presteminister og lovgiver av verdens mektigste mann, i tillegg til at han var Aron/Kohen-prest og skriftlærd, var Esras autoritet enorm. Han hadde tilgang til alle relevante religiøse og historiske dokumenter.

Esra antas å være redaktøren som fusjonerte J/E og P, ved å klippe og lime setninger og avsnitt fra de to dokumentene og sette dem sammen til J/E/P. Esra innledet alltid hovedsektorene med P, som ble brukt som ramme og basis. Som eksempel kan nevnes at skapelsesberetningen fra P har blitt plassert først, deretter kommer skapelsesberetningen fra J. Det fusjonerte J/E/P-dokumentet kjenner vi i dag som Første, Andre, Tredje og Fjerde Mosebok. Esra plasserte så syvbindsverket DtrH etter J/E/P. For å skape overganger mellom enkelte hovedsektorer, partier og episoder i den nye, fusjonerte teksten, skrev han inn et par forklarende kommentarer. Disse overgangskommentarene har blitt identifisert. Slik ble Toraen skapt og ferdiggjort. Esras primære agenda var å forene og harmonisere tekstene i J/E, P og DtrH til et helhetlig verk, noenlunde fri for indre motsetninger. Esra var stor nok til å la mange opplagte motsetninger stå tilbake; han utelot minst mulig.

Esra var den første som holdt Toraen i sin hånd, og den første som leste den høyt for folket. Gjennom Esra og presteskapet rundt ham ble jødedommen dogmatisert.

Den GT-omtalte historien
Begivenhet	Tekst	Forf/red.	Kommentar
Skapelsesberetning 1: Gud skaper dyrene før mennesket.	1Mose1-2:3	P	Basert på det baby­lonske skapelses­epos.
Anunnaki-sagaene: * Skapelsesberetning 2: Gud skaper først Adam, så dyr og fugler, så Eva. * Syndefallet, Noah og storflommen, Babels tårn.	1Mose2:4-25   1Mose3-11	J+P	Basert på sumeriske anunnaki-fortellinger.
Patriark-sagaene (Abraham, Isak, Jakob/Israel)	1Mose12-36	J+E+P
Josef	1Mose37-50	J+E
Moses, fra fødsel til Sinai-åpenbaringen	2Mose1-18	J+E
Sinai-åpenbaringen	2Mose20 – 4Mose9	P
Fra avreise Sinai til ankomst østsiden av Jordan	4Mose10 – 4Mose26	J+E+P
Moses død, Josva, Dommertiden. Saul, David og Salomo. Kongedømmene Israel og Judea.	5Mose, Josvas bok, Dommernes b., Samuelsbøkene, Kongebøkene.	D

Avslutningsvis…

GT-professor Werner H. Schmidt diskuterer i sin bok Old Testament Introduction (2. utg. 1995, kap. 31) den ødeleggende virkning som bibel­forskningens innsikter i GT-religionens historie har hatt på troen på GT-teologien. På 1890-tallet kom flere verk – som f.eks. av R. Smend (1893) og K. Marti (1897) – som hevdet at GT-religionens historie viste at GT-teologien varierte for mye i de forskjellige perioder til at man kan snakke om en perma­nent underliggende GT-teologi. Det oppsto akademisk splid mellom studiet av GT-religionens historie og studiet GT-teologi. Det ble gjort forsøk på å gjen­forene de to, men dette var i hovedsak mislykket. ”Katten hadde sluppet ut av sekken, og ville ikke tilbake”. I den grad de kristne inkorporerer GT i sin egen teologi eller kosmologi, blir de også berørt av denne spliden.

At bibelvitenskapens innsikter i GT-religionens historie virker ødeleggende for troen på bibel­teologien, er kanskje forklaringen på hvorfor bibelvitenskapens innsikter de siste 130 årene er så lite kjent, både i den jødisk-kristne kulturen og i folkekulturen generelt. Hvor mange uten teologisk utdannelse har hørt om Julius Wellhausen, eller kan presentere en eneste bibel­vitenskapelig innsikt fra de 130 siste årene? På Internet finnes knapt en eneste fagartikkel om Dokumenthypotesen på norsk; man finner heller ingen diskusjon av den. 

Vi daterer Den trojanske krig til ca. 940 f.Kr., dvs. til midten av bronse­alder­kollapsen (975-925). Vi daterer den greske mørkealderen til 925-800. Basert på Powells bok Homer (2. utg. 2007) daterer vi oppfinnelsen av det greske alfabet og produk­sjonen av Iliaden og Odysséen til ca. 800 f.Kr. Alfabetet og Homer-verkene ble antagelig til på den greske øyen Evvia. Det greske alfabet med skriveregelen om å markere alle syngelyder med vokaler, representerer verdens første fonetiske skriftsystem. Formålet med konstruksjonen av det greske alfabet var mest sannsynlig å få skrevet ned muntlig litteratur på en slik måte at rytmen ble synliggjort, hvilket krevde vokaler.

Datering av Trojanerkrigen

I boken The Greeks: History, Culture, and Society (2. utg., 2010) av Ian Morris og Barry B. Powell, konkluderer forfatterne at hvis Trojanerkrigen virkelig fant sted, så utfoldet den seg i den mykenske periode under bronse­alderkollapsen. Ingen av personene eller begivenhetene i Homers to verker Iliaden og Odysséen kan med sikkerhet relateres til kjente historiske personer eller begivenheter. Senere poeter og historikere har selv skapt eller prøvd å finne slike relasjoner, men ingen av disse lar seg bekrefte. Noen indikasjoner går i retning av ca. 940 f.Kr. for Trojanerkrigen, da Egypts 19. dynasti ble avsluttet av faraodronningen Twosret (941-940) og det 20. dynasti ble innledet av faraokongen Setnakhte (940-936) [Wiki-artikler: Twosret; Setnakhte]. Den arkeo­logiske indikasjonen er at keramikk tilhørende Late Helladic IIIC-perioden som ble funnet i Troja VIIa, som er det arkeologiske laget som passer best med Homers beskrivelse av Troja, er assosiert med dronning Twosret (Wiki-artikkel: Troy VII).

I den engelske Wiki-artikkelen om farao Setnakhte (940-936) nevnes at grekernes fortellinger om ”den egyptiske kong Proteus” kan ha vært en referanse til Setnakhte:

“Setnakhte kan ha vært den første farao som ble nevnt i den greske mytologi. Marianne Luban siterer Diodorus Siculus: "En mann av obskur opprinnelse ble valgt til konge, som egypterne kalte ’Ketes’, men som blant grekerne antas å være den Proteus som levde i tidsperioden for Trojanerkrigen.” Ketes, fra det egyptiske Khenti, betyr det samme som Proteios: “Først”. Kong Setnakht kan ha kommet fra folket eller ha vært en prins av kongelig blod som på en eller annen måte var forbundet med det 19. dynasti.”

Hvem var så Proteus? I den engelske Wiki-artikkelen Proteus of Egypt kan man bl.a. lese:

“Proteus var en egyptisk konge fra oldtiden som er mest kjent for sin deltakelse i en alternativ versjon av fortellingen om Helena. I andre bind av Herodots historie sies det at Proteus var fra Memfis, etterfulgte Pheron på tronen, og ble selv etterfulgt av Rhamp­sinitus (Ramesses III, som han var kjent blant egypterne). Da Paris bortførte Helena fra Sparta, bragte vinden hans båt ut av kurs og til Egypt. Mens han var der, forlot slavene ham og fortalte myndighetene hva Paris hadde gjort. Fortellingen om hans forbrytelse nådde Proteus, som da tok i sin beskyttelse Helena og de skatter som Paris hadde stjålet fra Menelaos. Hans intensjon var å returnere henne og skattene til Menelaos når han ankom. Trojanerne var ute av stand til å overbevise grekerne om at de ikke hadde tatt Helena; det var derfor ikke før Troja hadde blitt beseiret at trojanerne ble trodd. Menelaos reiser da til Egypt, der han behandles høvelig i hoffet til Proteus, og gjenforenes med Helena. Ved avreisen ofrer Menelaos imidlertid noen innfødte barn, som får egypterne til å hate ham.”

Herodots kronologiske plassering av Rhampsinitus var feil. Beskrivelsen av Rhampsinitus gjør det klart at Herodot siktet til Ramesses III, som faktisk var etterfølgeren til Setnakhte.

ZetaTalk bekrefter i sitt alt for korte notat, Trojan War (1995), at Trojaner­krigen virkelig fant sted. Som vanlig kommer ZetaTalk også med spennende tilleggsinformasjon:

“De greske legender omtaler Trojanerkrigen der en kvinne var så sterkt begjært at legioner av krigere ble sendt av sted for å befri henne. Har dette skjedd? Ja, dette skjedde, men legendene har blitt forvrengt. Helena av Troja var ikke det begjærte objektet i denne krigen, et faktum som hennes ego ikke tillot henne å akseptere. En av Helenas tjeneste­piker, som ble holdt strengt i fangenskap som tjener, var den virkelige årsak til dette slaget, men Helena annonserte høyt før, under og etter slaget at det var henne selv som var så ettertraktet. Da historikerne aldri fikk høre noe annet, skrev de dette ned.

Ifølge legenden ble Troja med hell invadert da en gave, Den trojanske hest, ble forlatt utenfor portene og bragt inn i byen. Gitt krigen, var innbyggerne av Troja naturligvis ikke så naive at de uten nærmere inspeksjon tillot denne uforklarte gaven å bli bragt inn. Faktum er at Trojanerhesten ikke bare var en statue, en kuriositet, men var mat, bygget av mat: Hvetestakker som var bundet sammen, gresskar og tørket frukt. All maten hadde blitt festet og bundet til en ramme av tre. Grekerne visste at de sultende innbyggerne i Troja ikke kunne motstå denne fristelsen. For å minimere inspeksjonen av et så stort objekt, som de visste ble rutinemessig gjort av alle kurver og tønner med mat, ble kamuflasjen formet til et familiært dyr. Innbyggerne fokuserte på matklyngene som var bundet til hovene, halen og hestens hode. De ble da så oppslukt av å tilfredsstille sin hunger at de ikke kom til å inspisere hestens mage. Der lå én infiltrator. Tynn og smidig klarte han å smyge seg ut i nattens mørke, og lot sine venner slippe inn gjennom porten.”

Illustrasjon av Trojanerhesten som føres innenfor portene.