Immanuel Velikovsky (1895-1979)

Velikovskys forfatterskap var karakterisert av en sterkt utviklet intuisjon, trolig mye inspirasjon fra høyere kilder, og en fantastisk beherskelse av et mangfold av vitenskapelige disipliner der hans vilje og evne til å gå dypere enn normen gjorde ham til pionér. Han var historikernes Sherlock Holmes som elsket de riktig store utfordringene, og en Dean Corso til å oppspore sjeldne og svært utilgjengelige dokumenter. En slik enestående samling av kvaliteter blir det oppsiktsvekkende resultater av, og slike resultater skaper mye faglig misun­nelse og motstand blant dem som ikke duger til annet enn ”normal vitenskap” (faguttrykk av Thomas Kuhn).

Velikovskys forfatterskap begynte opprinnelig med den idé at Egypts ti plager som gikk forut for eksodusen måtte være resultat av en kataklysme, og at denne kataklysmen da høyst sannsynlig hadde blitt beskrevet i et egyptisk samtids­dokument. Den som leter, finner. Velikovsky fant Ipuwer Papyrus (online tekst) (Wiki-artikkel). Teksten er ingen vitenskapelig rapport; Ipuwer prøver ikke å analysere kataklysmens årsaker eller hendelsesforløp. Teksten er i stedet en lang jeremiade over at den sosiale orden i Egypt har gått i total oppløsning. Kaos og anarki, nød og elendighet, sorg og klager, forvirring og uvisshet råder. Plyndring, mord, opportunistisk utnyttelse av kaoset og jungelens lov karak­teriserer den nye tilstanden. Elven var rød som blod, ikke til å drikke av. Ipuwer nevner at et barbarisk folk fra ørkenen har invadert landet, men de er tydeligvis ikke primærårsaken til kaoset.

ZetaTalk retter oppmerksomheten mot et annet meget interessant egyptisk (og keltisk) dokument, The Kolbrin. Kolbrin er en samling manuskripter, opprinnelig 21 ”bøker” som ble skrevet ned på bronsetavler for å hindre ødeleggelse, som ble til over flere århundreder. De ble forfattet av egyptiske og keltiske innvidde. Verkets tilblivelse er ikke så ulik Oera Linda Book. De nåværende kopier er i bevaring hos The Culdian Trust i New Zealand. De samarbeider med web-basen TheKolbrin.com, der mange utdrag av manu­skriptene ligger gratis tilgjengelig. Bokutgaven fra The Culdian Trust koster ca. $100, men en billig paperback-versjon fra en annen utgiver er også å få kjøpt (her).

I The Kolbrin omtales Nibiru som ”The Destroyer”. Både tidligere og kom­mende polskift beskrives. Her kommer utdrag av beskrivelsen fra Egypt:

”The dark days began with the last visitation of the Destroyer and they were foretold by strange omens in the skies. All men were silent and went about with pale faces. Fear walked the land and woman became barren with terror, they could not conceive, and those with child aborted. The days of stillness were followed by a time when the noise of trumpeting and shrilling was heard in the Heavens, and the people became as frightened beasts without a headsman… The dead were no longer sacred and were thrown into the waters. He who grew no grain now owned a storehouse full. Cattle were left unattended to roam into strange pastures, and men ignored their marks and slew the beasts of their neighbours. No man owned anything. The public records were cast forth and destroyed, and no man knew who were slaves and who were masters… Plague was throughout the land, the river was bloody and blood was everywhere. Those who did drink from the river vomited it up. The dust tore wounds in the skin of man and beast…”

”The Doomshape, called the Destroyer, in Egypt, was seen in all the lands, thereabouts. In color, it was bright and fiery, in appearance changing and unstable. It twisted about itself like a coil… It was not a great comet or a loosened star, being more like a fiery body of flame. Its movements on high were slow, below it swirled in the manner of smoke and it remained close to the sun, whose face it hid. There was a bloody redness about it, which changed as it passed along its course. It caused death and destruction in its rising and setting. It swept the Earth with grey cinder rain and caused many plagues, hunger and other evils. It bit the skin of men and beast until they became mottled with sores…”

“In the glow of the Destroyer the Earth was filled with redness. The face of the land was battered and devastated by a hail of stones which smashed down all that stood in the path of the torrent. They swept down in hot showers, and strange flowing fire ran along the ground in their wake. The fish of the river died; worms, insects and reptiles sprang up from the Earth. The gloom of a long night spread a dark mantle of blackness which extinguished every ray of light. None knew when it was day and when it was night, for the sun cast no shadow. The darkness was not the clean blackness of night, but a thick darkness in which the breath of men was stopped in their throats. Men gasped in a hot cloud of vapour which enveloped all the land and snuffed out all lamps and fires… Ships were sucked away from their moorings and destroyed in great whirlpools. It was a time of undoing…”

”The East was troubled and shook, the hills and mountains moved and rocked… The Doomshape thundered sharply in the Heavens and shot out bright lightings. Then a voice like ten thousand trumpets was heard… The whole of the land moved and mountains melted. The sky itself roared like ten thousand lions in agony, and bright arrows of blood sped back and forth across its face. It is thus described in the old records, few of which remain. It is said that when it appears in the Heavens above, Earth splits open from the heat, like a nut roasted before the fire. Then flames shoot up through the surface and leap about… The Doomshape .. covers about a fifth part of the sky and sends writhing, snakelike finger down to Earth. Midday is no brighter than night… Come, the day surely will, and in accordance with his nature man will be unprepared...”

“The Earth turned over, as clay spun upon a potter's wheel… The craftsman left his task undone, the potter abandoned his wheel and the carpenter his tools… Men lost their senses and became mad. On the great night of the Destroyer's wrath, when its terror was at its height, there was a hail of rocks… The habitations of men collapsed upon those inside… the temples and palaces of the nobles were thrown down from their foundations. Even the great one, the first born of Pharaoh, died with the highborn in the midst of the terror and falling stones. There were nine days of darkness and upheaval, while a tempest raged such as never had been known before...”

”When it passed… men rose up against those in authority and fled from the cities to swell in tents in the outlands. Egypt lacked great men to deal with the times. The slaves left. Their multitude moved in the gloom of a half dawn, under a mantle of fine swirling grey ash. The night was a night of fear and dread, for there was a high moaning above and fire spang up from the ground...”

“A strange people came up against Egypt and none stood to fight, for strength and courage were gone. The invaders… came up… because of the wrath of Heaven which had laid their land waste… They enslaved all who were left, the old, young men and boys. They oppressed the people and their delight was in mutilation and torture. Pharaoh abandoned his hopes and fled into the wilderness… He lived a goodly life among the sand wanderers and wrote books. Good times came again, even under the invaders, and ships sailed upstream. The air was purified, … and the land became filled again with growing things…” [Sitatkilde]

De to siste avsnittene er særlig interessante, for de forteller om et slavefolk som forlot Egypt, og om et barbarisk fremmedfolk som invaderte og erobret Egypt uten kamp. Dette folket fant glede i å mutilere og torturere. Velikovsky kjente ikke til The Kolbrin, som først ble utgitt etter hans død, men i dette verket ville han ha funnet en kvalitetsmessig langt bedre bekreftelse på sine konklusjoner enn det han fant i Ipuwer Papyrus.

Velikovsky konkluderte at i ukene eller månedene etter 1628-kataklysmen ble Egypt og Kanaan invadert av et arabisk stammefolk som pga. kataklysmen hadde rømt fra sitt hjemsted, og at det var dette folket som Moses og israelittene møtte under eksodusen og hadde en dags kamp med. Dette arabiske stammefolket ble av egyp­terne kalt Amu-folket, i Bibelen og av araberne kalt amalekittene, og av grekerne kalt Hyksos-folket. Hyksos-folket hadde herre­dømmet i Egypt under det 14.-17. dynasti, som Velikovsky har valgt å kalle Det arabiske dynasti. Amalekittene opprettet en festningsby i Avarish, i moderne tid kjent som el-Arish.

Amalekittene, som har fått navn etter en høvding eller stamfar ved navn Amalek, var godt kjent blant arabiske historieforfattere. Amalekittene var en gammel arabisk stamme som dominerte Arabia og regjerte over Mekka. Det var den samme kataklysmen som ramte Egypt som også ramte Arabia, og som drev amalekittene på flukt i galskap og frykt mot Kanaan og Egypt. Dette var altså ikke en militær kampanje. Amalekittene var fra før av en særdeles destruktiv, sadistisk, grusom og psykopatologisk folkegruppe. Deres flukt fra kataklysmen gjorde dem ikke blidere eller mer behagelige å omgås. I Egypt kom de til å dyrke guden Seth, den Seth som egypterne identifiserte med Osiris’ bror. Det var amalekittenes erobring av Palestina/Kanaan som var årsaken til at Moses og israelittene ikke kunne vandre direkte til sitt nye hjemland, men først måtte sendes på ørkenvandring i 40 år.

Dagens egyptologer daterer Hyksos-perioden i Egypt til ca. 1750-1567 fvt., altså en varighet på ca. 180 år (Bernal, 2006). Den egyptiske historie­skriveren Manetho hevdet faktisk at Hyksos-perioden varte i 511 år. Årsaken til at dagens egyptologer føler behov for å forkorte ned dette tidsrommet så drastisk er knyttet til deres tullete idee fixe om at datering basert på Sothis-kalenderen er akseptabelt. Dagens egyptologer og historikere har laget et stort mysterium ut av Hyksos-folket, som de verken har klart å koble til amalekittene eller til Arabia. Med utgangspunkt i 1628-kataklysmen og at Saulus, Israels første konge, drev amalekittene ut av Egypt ca. 1020, daterer vi her Egypts arabiske dynasti til perioden 1628-1020 fvt. Velikovskys meget solide bevisføring for sine konklusjoner er å finne i hans bok Ages in Chaos: From the Exodus to King Akhnaton (1952).

Kunst: ”Reptile Hyksos” av Keith Thompson.

Bildet uttrykker muligens den terror, hat og frykt
som omga Hyksos-folkets tyranniske styre i 600 år. 

e) Hyksos-perioden på Kreta

Hyksos-perioden på Kreta, som vi her identifiserer med nypalass-perioden (Platon) og MM III (Evans), introduserte en rekke nye elementer i den ”minoiske” kulturen. Disse nye elementene har blitt beskrevet av Martin Bernal i Black Athena II (1991, kap. 9):

·       i gravene har man funnet bronsevåpen som sverd, dolker og spyd.

·       innføringen av ”the composite bow”, bygd av tre og horn

·       innføringen av hest og vogn

·       innføringen av en rekke nye motiver i kunsten, som flyvende gallop, sfinxer i overraskende nye varianter og positurer, og griffinen (myto­logisk dyr med løvekropp, vinger og ørnehode).

Det kan synes som om Hyksos-folket, så fort de hadde sikret seg kontroll, tilpasset seg den minoiske kulturen oppsiktsvekkende bra. 

Karakteristisk flyvende galopp

Griffin

Vel, moderne fantasi om scene fra minoisk palass.

f) En sjøkonge, en tempelprestinne og en lovgiver seiler gjennom Middelhavet

Helt siden Herodot og Homer sine dager har folk lurt på hva opphavet til mytene omkring guden Poseidon, gudinnen Minerva-Athene og kong Minos kan ha vært. Tusenvis av artikler, kapitler og essays har blitt skrevet av legfolk og akademikere. Martin Bernal, i sitt trebinds­verk Black Athena, har kastet seg ut i et akademisk hav av mytologiske, historiske og etymologiske betraktninger og spekulasjoner for å kunne identi­fisere de tre. Han følger Herodot og Platon som identifiserte Athene med den egyptiske gudinnen Neith, hvilket gjør et allerede stort og forvirrende assosiasjonskompleks enda større. Videre identifi­serer han Poseidon, som romerne kalte for Neptun, med den egyptiske guden Set som var broren til Osiris.

Vi foreslår her at identifiseringen av Poseidon og Athene med egyptiske guder var et skritt i feil retning som bare skapte ytterligere forvirring og gjorde det enda vanskeligere å finne frem til den historiske kjernen av sannhet. Vi foreslår videre at de greske historieskriverne som reiste rundt og samlet inn lokale legender og myter, ofte kom nærmere sannheten enn den opplagt mytologiske drakten som Homer og Hesiod kledde diverse anunnakier og legen­dariske helter i. Med dette som utgangspunkt vil vi igjen rette oppmerk­somheten mot Oera Linda Book. Denne bokens samtidsfortelling fra 1600-tallet fvt. om vesta­linnen Minerva-Nyhellenia, sjøkongen Jon og lovgiveren Minno som tilhørte Frya-kulturen i Nord-Europa, kan muligens bringe oss nærmere opphavet til Athene, Poseidon og kong Minos enn noen andre kjente historiske kilder.

I kapitlene 14-15 er det lovgiveren Minno som i egen person introduserer Minerva-Nyhellenia, og som gjengir noen av hennes kloke svar og visdomsord. Historien om Minerva fortsetter i kapittel 26, der vi får vite følgende:

·       Hennes virkelige navn var Minerva, men sjøfolkene kalte henne for Nyhellenia (”Nehallenia”).

·       Hun var høyesteprestinne (”burgh-femme”) eller overhode for tempel­jomfruene innen sin citadell eller borg (”vestalinne” er min betegnelse), som tilhørte Frya-nettverket i Europa.

·       Begynnelsen på historien hennes dateres til år 563 etter at Atland sank (i 2193 fvt.), hvilket bringer oss til år 1630. Med andre ord, hennes liv som vesta­linne foregikk i årene rett før og etter 1628-kataklysmen.

·       En svært ærgjerring og egosentrisk vestalinne som ble kalt Kalta betraktet Minerva som rival da det skulle velges ny ”folkemor” (regionalt overhode innen Frya-nettverket). Kalta ville gjerne bli ny folke­mor, og agiterte befolkningen til å støtte henne fremfor Minerva. Kalta ble senere stammor for kelterne.

·       Minervas symboler var gjeterhunden og uglen.

I kapitlene 27-28 fortsetter fortellingen, der vi presenteres for sjøkongen Jon. Navnet Jon betyr ”gitt”. Jon var født i Alderga, og hadde en flåte på 127 handelsskip. Etter all agitasjonen fra Kalta tilspisset situasjonen seg; det ble en liten krig blant befolkningen om hvem som skulle bli ny folkemor. Over tusen personer ble drept. Den sittende folkemoren hadde myndighet til å tilkalle ”hæren” eller stedets soldater, hvilket hun gjorde for å roe ned situasjonen. Det ble sendt ut arrestordre på bråkmakerne og oppviglerne. Jon var en av dem som kunne forvente arrestasjon, dom og straff. Han tar Minerva, samt tempel­jomfruene som sto under henne og Kalta, med seg og reiser sørover med sin flåte. Teksten er uklar om han redder eller bortfører dem, muligens det første. Ti år senere får folkemoren i Flymar (ved Vlie) en rapport fra noen seilere om hva som videre hadde skjedd med dem. Jon og Minerva hadde gått i havn i Libya, men der var det så vidt de unngikk å bli drept og spist av de svarte innfødte.

De dro videre og kom til den fønikiske byen Tyre, der de fikk vite at sjøkongen Neef Tunis hadde blitt deifisert. De drar videre og kommer til ”Fere Kreka­land”, et karrig land, der de finner en havn. Jon så ingen fremtid for seg selv på dette stedet, så han og Minerva skilte her lag. Alle sto fritt til å velge om de ville følge Minerva eller Jon. Jon seilte videre, med tempeljomfruene som hadde vært under Kalta, til en gresk øygruppe der han slo seg ned. Han bygget en borg inne i skogen mellom fjellene på den største øyen. Øygruppen fikk navn etter ham, Jonhis Elanda. Fra disse øyene drev han piratvirksomhet, i det minste overfor fønikerne som kom fra Tyre. Den øygruppen vi her sikter til ligger utenfor Jonia på vestkysten av Sentral-Anatolia, og inkluderer øyene Chios og Samos. Dette kulturelle senteret, som kan ha vært en nøkkel i trojanerkrigen, må ikke forveksles med De joniske øyer i Det joniske havet på vestsiden av det greske fastlandet.

De joniske øyer på kartet til venstre; øyene utenfor Jonia (Anatolia) på kartet til høyre.

Minerva og hennes tempeljomfruer ble igjen på det karrige stedet, som dets urinnvånerne kalte Attika. Den lille befolkningen var geitdriftere og bodde opp i fjellåsene. De ble derfor kalt Hellinggar (”klippehengerne”). Minerva og tempeljomfruene ble venner med befolkningen, og fikk lov til å slå seg ned. De bygget en borg i stein, ca. en times avstand fra havnen. Minerva valgte å kalle borgen og stedet for Athenia, som kan oversettes med ”Byen av venner”, slik at etterkommere skulle vite at de ikke hadde etablert seg her gjennom makt og vold. [Bynavnet Aten er på originalspråket, og de fleste andre språk, et flertalls­ord]. Dette var den historien som seilerne kunne fortelle folke­moren.

I kapittel 29 får vi vite at etter Minervas død, ønsket de lokale prestene og makthaverne å deifisere henne, hovedsakelig for å institusjonalisere deres egen posisjon. Dette ble avslått av folkemoren. Prestene prøvde da å vinne den greske lokalbefolkningen over på sin side. Det endte med at lokalbefolkningen prøvde å innta borgen med makt. På dette tidspunktet kommer en båt seilende inn til havnen med en egyptisk høyesteprest i, Kekrops I. Han hadde antagelig fått i oppdrag av faraoen å kolonisere Attika. Kekrops ba Gert, som da var borgens vestalinne, om å forlate borgen frivillig. Gert nektet. Kekrops sendte da bud etter forsterkninger, som resulterte i at 300 skip fulle av ville fjell­soldater kom seilende inn til havnen. Gert innså at de ikke kunne vinne dette slaget, og at det var best å overgi seg og forlate Aten mens Kekrops ennå var velvillig innstilt og hadde lovet dem fri utreise. De forlot borgen tre måneder senere i 84 skip. De seilte gjennom et strede som ledet til Rødehavet, og derfra seilte de videre til Punjab der de etablerte en koloni som de kalte Gertmannia.

Kongen av Tyre angret på den hjelpen han hadde gitt dem, og sendte en flåte etter dem. Da denne flåten var i stredet som ledet til Rødehavet, skjedde en kataklysme temmelig lik den som er beskrevet av Moses da han og jødene under eksodusen ble forfulgt av faraoen og hans hær. Gert og hennes folk tolket dette som et guddommelig tegn.

Når det gjelder Minno, så har han selv skrevet kapitlene 11 og 12, som er en samling lover. Kapittel 13 presenterer innledningsvis Minno som sjøkonge, seer og trollmann, og at han ga et sett med lover til Kretar (Kreta). Resten av kapittelet består av enda flere lover fra Minnos hånd. I kapittel 14, som nevnt, gir han sin versjon av hva han visste om Minerva. I kapittel 15 forteller han om hvordan han og hans følge seilte fra Aten og kom til den øyen som de selv kalte for Kreta, fordi de innfødte skrek og skrålte så fælt da de så skipene komme. De trodde invasjon og krig var underveis.

En gruppe (fremmede?) prester og prinser hadde makten på øyen, og holdt befolkningen undertrykket. Befolkningen håpet på at Minno og hans følge ville befri dem. Det ble nesten opprør, og prestene så at de holdt på å miste grepet. De lot derfor som om de ga folket friheten, og de ba Minno om å skrive en lovsamling. Minno skrev en lovsamling, men han skjønte etter hvert at han hadde blitt lurt. Prestene og prinsene hadde bare jattet for å roe ned situasjonen; de beholdt makten over øybefolkningen som tidligere. Minno ble aldri konge på Kreta, hvilket heller ikke var hans ambisjon. En dag oppdaget Minno at maten hans var forgiftet. Da et skip fra Flyland seilte innom, var han rask til å hoppe ombord og komme seg avsted. Og der slutter Minnos bidrag til Oera Linda Book.

* * *

Minno levde samtidig eller kort etter Minerva, på 1600/1500-tallet fvt. Mytene har fått med seg at han var Kretas lovgiver, men de har også hellenisert og deifisert ham, og gjort ham til øyens første konge. Den greske historie­skriveren Thukydides (ca. 460-395 fvt.) var en intellektuell, klartenkt og ”modern-minded” mann som i sin bok The History of the Pelopon­nesian War (431 fvt.) [online] presenterte Minos på en nøktern måte fri for all mytologi. Thuky­dides mente at Minos var den første til å utvikle en marine, og at denne vellykket ble brukt til å bekjempe sjørøvere.

Det er ingen tvil om at dersom historien i Oera Linda Book om Minerva og Jon er korrekt, må Minerva være opphavet til myten om Pallas-Athene. De viktigste punktene som støtter en slik identifikasjon er:

·       I romersk mytologi ble hun kalt Minerva, i etruskisk mytologi Menrva.

·       I etruskisk mytologi er uglen hennes symboldyr.

·       I den greske mytologi blir gudinnen over vestalinnene kalt Hestia, på romersk Vesta, hvilket er nært opptil navnet på den første folkemoren Fasta. Dette antyder at tradisjonen med vestalinner kom fra Frya-nettverket i Nord-Europa til Hellas og Roma.

·       Betydningen av Minervas og Athenes jomfrudom. Athene-tempelet i Aten ble kalt Athena Parthenos (”Jomfru Athena”). Det var hennes jomfrudom som skulle borge for at hennes visdom var ubesudlet og objektiv.

·       Minerva og Athene ble betraktet som grunnleggerne av Aten.

Ved kysten av Holland har mange altere til Minerva-Nehallenia blitt funnet

Noe mer spekulativt blir det å identifisere sjøkongen Jon med den greske guden Poseidon. Men hvis vi først er sympatiske til den mulighet at Minerva kan være opphavet til Athene, faller et par puslespillbiter på plass.

·       Poseidon og Athene ble betraktet som et par som kom fra Libya, og som så etter hvert skilte lag. I Libya er det særlig Tritonis-sjøen de to er assosiert med.

·       Legenden sier at Athene og Poseidon konkurrerte om å bli beskyttelses­guden for Aten. Dommeren var Kekrops.

·       Jon var sjøkongen som på godt og ondt hadde Middelhavet som sitt domene. Han kunne fungere både som Den store beskytter og som den lunefulle og farlige tyrann som det var om å gjøre å blidgjøre. Det var vanlig at seilere ofret en hest for å blidgjøre Poseidon.

·       Jon ga navn til De ioniske øyer; han var assosiert med havet bakom Gibraltarstredet; og han var assosiert med en høykultur som lå et sted ute i Atlanterhavet (eller ved Atlanterhavskysten).

·       Jons personlighet som en røveraktig eventyrer kan matche mytologiens Poseidon.

·       Det romerske navnet Neptun kan komme fra sjøkongen Neef Teunis som levde 500 år før Jon og som ble deifisert. Neptun kan være en mosaikk av de to sjøkongene.

Var opphavet til Poseidon en anunnaki eller en sjø(røver)konge med base i Middelhavet? 

Kekrops I ble Atens første konge. Konvensjonell kronologi daterer hans styre til 1556-1505 fvt., hvilket passer meget fint inn med dateringene til Oera Linda Book. Det er Kekrops som tillegges den bragd å ha bragt sivilisasjonen til Aten. Ionerne ble senere kjent under andre navn og assosiasjonskomplekser, som pelasgerne og ”the Minyans”. Hellas ble altså kolonisert, kultivert og sivilisert både fra Egypt og Frya-kulturen.

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home