Kapittel 10

2160-1628: Marduks gyldne æra for Egypt og Babylon; Enki bringer sivilisasjon til Kreta; Oera Linda Book om opphavet til fønikerne.

 

 

a) Introduksjon

b) Egypt: dynastiene 11-13 (Mellomriket)

c) Babylon

d) Kreta: praktbygninger og sofistikert luksus blant steinalderbefolkning

e) Oera Linda Book: Europas eldste dokument?

f) Var sjøkongen Nef Teunis opphavet til fønikerne og byen Tyre? 

 

 

a) Introduksjon

Den radioaktive vinden fra de kjernefysiske destruksjonene av Tilmun, Sodoma og Gomorra i 2219 fvt. la Sumer øde og avsluttet den sumerisk-akkadiske æra. Blant anunnaki-lederne gikk dette verst utover Enlil-klanen som hadde Vest-Asia og Mesopotamia som sitt domene. Det gikk flere århundreder før de vendte tilbake og etablerte seg på ny som regionens overherrer. Da Enlil kom tilbake på 1900-tallet fvt. fremsto han som guden Ashur, hvis betydning kan være ”Den allseende”. Han grunnla bystaten Assur, som så ble hovedstaden i det kommende assyriske rike.

 

Enlil som guden Ashur

 

For den perioden som i denne boken dateres til 2160-1628 fvt., har det ikke vært så mange bidrag fra Sitchin, Velikovsky eller ZetaTalk å støtte seg til. Jeg har derfor selv måtte føle meg frem til hva ”essensen” og de ”store linjene” kan ha vært. Jeg har valgt å fokusere på de to rikene som hadde en gullperiode under Marduk, Egypt og Babylon, samt den kulturelle revolusjon som skjedde på Kreta. Alt tyder på at denne plutselige kulturelle oppblomstringen med bygging av palassaktige bygg på en øy der de fleste befant seg på steinalder­nivået, var Enkis håndverk. Den kulturelle nærheten og slektskapet mellom Egypt, Levant (landene langs Middelhavets østkyst) og Kreta i denne perioden har blitt dokumentert på en akademisk særdeles grundig måte av Martin Bernal i hans trebinds­verk Black Athena: The Afroasiatic roots of Classical Civilization:

  • Bind I: The Fabrication of Ancient Greece 1785-1985 (1987)
  • Bind II: The Archeological and Documentary Evidence (1991)
  • Bind III: The Linguistic Evidence (2006)

Martin Bernal
(foredrag 2006)

 

Det kanskje mest overraskende i dette kapittelet, vil være min inklusjon av det som kan være Europas eldste tekst, Oera Linda Book. Denne teksten har akademikerne funnet så kontroversiell i forhold til den etablerte versjon av Europas og Middelhavslandenes historie for denne perioden, at de ganske enkelt har valgt å avvise hele teksten som et falskneri. Dette er en uhyre lettvint og lat løsning som sier langt mer om dagens akademiske standard enn om selve teksten. Jeg har valgt å ta denne teksten på fullt alvor. Akademikerne får fortsette på sin vei der dramatiske funn og nytolkninger er høyst uvelkomne fordi de krever kunnskapsmessig reorganisering og nytenkning, og derfor blir avvist. Så får jeg fortsette på min vei, der kunnskapsmessig reorganisering er regelen fremfor unntaket.

 

 

b) Egypt: dynastiene 11-13 (Mellomriket)

 

Egypts mellomrike, dynastiene 11-13

Dyn.

År

Høydepunkter  [KK: konvensjonell datering]

11

2246

 

 

 

 

 

Mentuhotep II (KK: 2046-1995). Forener Egypt for første gang siden det 6. dynasti. Militærkampanjer mot Nubia og Palestinia. Thebes/Luxor gjøres til Egypts kulturelle og åndelige hoved­­stad. Amon/Marduk etableres som nasjonalgud, sammen med hustruen Mut og sønnen Khonsu. Et sterkt sentralt monarki dannes.

Mentuhotep III (KK: 2010-1998).

Mentuhotep IV (KK: 1998-1991). Siste farao i 11. dynasti. Obskur person

12

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2035

 

 

 

Amenemhat I (KK: 1991-1962).

Senusret I (1971-1926). Også kalt ”Sesostris” og Senwosre. En av de mektigste egyptiske faraoer. Nevnt i ”Story of Sinuhe”. Militær ekspedisjon rundt Svarte­havet. Tar med seg de beste smedene og metall­urgene fra Anatolia til Egypt. Etablerer syro-palestinsk kontroll? Krigsflåte i Rødehavet?

Amenemhat II (KK: 1929-1895).

Senusret II (KK: 1897-1878). Bygde irrigasjonssystemer i Faiyum.

Senusret III (KK: 1878-39). Stor administrator. Mange militære kampanjer mot Nubia. Karakteristisk ansikt: verdensvant, alvorlig, trett.

Amenemhat III (KK: 1860-1814). Mellomrikets største farao. Gis æren for Labyrinten i Faiyum. Velikovsky og Sitchin identifiserer denne faraoen med ham som Josef tolket drømmer for, og som ga Josef et oppdrag. 2028: Israelittene ankommer Egypt, og er der i 400 år.

Amenemhat IV (KK: 1815-1806). Døde uten arving.

Sobekneferu (KK: 1806-1802). Første kvinnelige farao på 1500 år.

13

2002

 

KK: 1790-1649. Stort sett ukjente og av historien ubekreftede navn. Han som var farao ved eksodusen i 1628 må ha tilhørt disse.

1628: Nærkontakt Nibiru-Jorden, pol- og akseskift, globale kataklysmer. Vulkan­utbruddet på Thera. Hyksos/Amu/amalekittene rømmer fra Arabia og invaderer Egypt, Levant og Kreta.

Hyksos-perioden: 1628-1020

 

Dateringene i tabellen er basert på følgende forankrings­punkter:

     1) Globale kataklysmer i år 1628 som avslutter mellomriket og innleder Hyksos-perioden (Veli­kovsky, 1952).

 

     2) Velikovsky (her) og Sitchin (2004, kap. 9) har uavhengig av hverandre prøvd å identifisere faraoen som Josef hjalp med å tolke drømmen om syv magre og syv fete år. Ved å gå hver sine veier har de kommet frem til samme farao, den mektige Amenemhat III (12. dynasti) som ifølge konvensjonell kronologi styrte 1860-1814. Josef fikk i oppdrag å bygge en irrigasjonskanal for faraoen i Faiyum, denne ligger der fortsatt i dag og heter ”Josefs vannvei” (Sitchin 2004, kap. 9). Josef fikk sitt oppdrag i en alder av 30 år. På basis av Sitchins beregninger for tidsavstanden mellom Moses og Abraham, kommer vi da til at Josef fikk oppdraget i 2035.

 

     3) Da Sitchin daterte eksodusen til 1433 (fremfor 1628), betyr det at vi her adderer 195 år til alle hans dateringer av begivenheter som skjedde før eksodusen. Dynastiene 11 og 12 beholdes som de er, men flyttes 200 år bakover i tid. Dette betyr at dynasti 13 må gjøres 200 år lengre enn konven­sjonell datering. Akademisk sett er dette helt uproblematisk, for den egyptiske kronologi har ingen objektive forankringspunkter for sine dateringer før den nærmer seg Alexander den Store!

 

Her følger noen kommentarer som kan være av interesse:

a) Marduk reetablerte full kontroll over Egypt som guden Amon (”Den skjulte”) under 11.-12. dynasti. All makt ble samlet i den nye hovedstaden Waset, som grekerne kalte Thebes og som araberne kalte L’Ouqsor” (senere europeisert til Luxor). Waset ble den mektigste og aller helligste byen i verdens mektigste rike. Waset ble kalt ”Ra’s øye”, og vi kan ta for gitt at Marduk hadde sin tempelbolig her. Asa G. Hilliard III skriver i sin artikkel Waset, The Eye of Ra and the Abode of Maat:

 

”With the rise of Waset at the beginning of the Middle Kingdom, the whole nation adopts the name of Waset’s god ”Amun”, or ”Amon”, or ”Amen”. Strictly speaking, it is not actually a name of The Creator but a description of The Creator’s location. ”Amen” means The Hidden Creator whose real name is unknown. Later the Greeks would identify Amen with Zeus, referring to him as Zeus-Amon, and would call the city of Waset the city of Zeus.

 

Amen of Waset was wed to Mut, the Holy Mother. They have a son who is called Khonsu. This was the Waset (and the national) Holy Family or Triad. From the start of the Middle Kingdom, the Amen priesthood centered at Waset held power, down through the Greco-Roman period. In some cases they even held sufficient power to discipline the king. Even during periods of foreign invasions, these southern priests kept much of their power.”

 

b) Et av verdens største underverker skal være Labyrinten som ligger ved Faiyum, og som skal ha blitt bygget under Amenemhat III. Labyrinten skal ha blitt bygget nær den kunstige Moeris-innsjøen, og skal ha bestått av 1500 kamre over jorden og 1500 kamre under jorden. Herodot fikk selv gå rundt i den øvre delen, og beskrev den som overmenneskelig.

 

”… Dersom man la sammen alle hellenernes murer og byggverk, ville det vise seg at det var anvendt mindre strev og utgifter på dem enn på denne labyrint. Og dog er jeg klar over at både templene i Efesos og på Samos er herlige byggverk. Pyramidene overgår nok en hver beskrivelse, og hver av dem kan måle seg med mange hellenske storverk, men labyrinten overgår dog pyramidene…”

 

Sitchin (2004, kap. 9) besøkte Faiyum i 1994, og mener å ha identifisert det eksakte stedet der Labyrinten fortsatt ligger. Han mener at han vandret over den.

 

c) For dem som liker å arbeide med kronologier, så mener Sitchin (hvis vi legger 195 år til hans egne dateringer) at: Abraham levde fra 2318 til 2143; Isak ble født 2218; Jakob ble født 2158; Josef ble født 2065 og fikk oppdraget av Amenemhat III i 2035; og israelerne kom til Egypt i 2028 (og ble ifølge Bibelen værende der i 400 år).

 

d) Hvorfor så lite er kjent om det 13. dynastiet, vet vi heller ikke.

 

 


Pyramiden til Senusret II, ca. 1990 fvt.
Denne skal altså ha blitt bygget 1000 år etter Khufu-pyramiden.
Hvordan kan teknologien ha forfalt så ekstremt?
Har vi ikke blitt lært til å tro at utviklingen stort sett går fremover? 

 

 

c) Babylon

Sitchin har i to kapitler sagt noe om begivenhetene i Vest-Asia og Mesopo­tamia etter den kjernefysiske destruksjonen i 2219 (1993 kap. 13; 1998 kap. 11). Den nye æraen ble innledet med mørke og forfall på alle fronter: innen vitenskapene, kunst, lover og det sosiale rammeverket. Under gudenes midler­tidige fravær henvendte småkonger og folket seg dessto mer til prester og magikere, seere og spåmenn, drømmetolkere og astrologer. Det var på denne tiden at horoskop-astrologi i moderne forstand oppsto. Tidligere hadde planetenes konstellasjoner spilt en under­ordnet rolle i forhold til hva anunnaki-gudene selv foretok seg; nå kom konstellasjonene til å bli et selvstendig fundament for å kunne spå om frem­tiden. Mens astrologi tidligere bare ble brukt for å kunne si noe om nasjoners og kongers skjebne, gikk man nå et skritt videre og brukte astrologi til å si noe om enkeltpersoners skjebne. Som Sitchin (1993) oppsummerer det:

 

”Det som hadde vært astronomi ble til astrologi, og astrologi ble fulgt av spådoms­kunster og magi.”

 

Den astronomiske kompetansen og forståelsen som sumererne hadde hatt, hadde hos babylonerne forfalt til ren kopiering og matematisk videreføring av sumeriske originaldata uten hold i egne observasjoner av himmellegemene.

 

Kreativitet og innovasjoner opphørte; uvitenhet og primitivitet satte inn. Medisin forfalt til trolldom og kvakksalveri. Ifølge Sitchin (1993) ble makt­forholdet mellom de to kjønnene endret. Kvinnene mistet makt og status. Mens kvinnene før hadde egenverdi ble de nå redusert til hvilken nytteverdi de hadde for mennene.

 

* * *

 

Marduk fikk bygget en syvetasjers 90 meter høy kubisk ziggurat, Esagila, der hans egen residens var i syvende etasje. Esagila skulle også tjene som et astronomisk-kalendrisk observatorium, for Marduk ønsket å tilpasse det gamle kalendersystemet til Værens tidsalder. Marduk innførte sitt nye kalender­system også i Egypt.

 

Marduk nøyde seg ikke med å være den mektigste herskeren på Jorden, han ville også fremstå i folkets øyne som den mektigste herskeren i Himmelen. For å klare det sørget han for at det sumeriske skapelseseposet ble omskrevet til en baby­lonsk versjon, Enuma Elish. I den babylonske versjonen ble for det første navnet på planeten Nibiru omgjort til ”Marduk”, slik at Marduk fremsto som den planetariske hersker. For det andre ble rangordningen mellom de tolv store anunnaki-gudene endret slik at Marduk fremsto som den suverene Overherre. De andre anunnaki-gudene ble redusert til å være personifiseringer av diverse dyder og kvaliteter ved ham selv! Enuma Elish ble lest høyt som en religiøs tekst ved den årlige nyttårsfeiringen i Babylon, Akitu-festivalen.

 

Marduk inviterte de andre anunnaki-lederne til å bo hos seg. Innenfor Esagila hadde han bygget egne kammere og templer til hver av dem. Samtlige av dem avslo. Å takke ja til dette tilbudet ville være ensbetydende med å godta hans versjon av gudenes rangordning.

 

Marduk

 

 

d) Kreta: praktbygninger og sofistikert luksus blant geitdriftere.

Den britiske arkeologen Arthur Evans (1851-1921) startet i 1899 utgravninger ved byen Knossos på Kreta. Han kom over ruinene av et enormt bygnings­kompleks som han tolket som et palass. Han hadde sikkert i tankene hva Homer hadde skrevet for 2700 år siden:

 

”Der ute i den mørkeblå sjø ligger en øy som kalles Kreta, et rikt og vidunderlig land der bølgene slår inn på alle sider. Stedet er tett befolket og kan skryte av nitti byer… En av de nitti byene er en stor by som heter Knossos, og der styrte kong Minos i ni år og nøt vennskapet med den mektige Zevs.

 


Luftbilde over Kreta

 

Evans valgte i 1905 å kalle den kulturen han hadde kommet over for ”minoisk”, som han så på basis av keramikkstiler inndelte i tre sekvensielle hovedfaser – Early, Middle og Late – som så ble ytterligere fininndelt med romertall og bokstaver (se norsk Wiki-artikkel). Selv om den sekvensielle inndelingen har sin nytteverdi, var det uheldig å navngi et hvert arkeologisk funn som tilhørte tidsperioden 3600–1100 fvt. med adjektivet ”minoisk”, særlig da man for det første ikke visste om kong Minos var mytisk eller historisk, og dersom han var historisk, så visste man ikke når han hadde levd. Adjektivet ”minoisk” er altså særdeles slapp i strikken. Arkeologen Nikolaos Platon foreslo i 1958 en ny relativ kronologi basert på arkitektoniske, palass-relaterte hovedfaser. Denne inndelingen er mer nyttig for vårt perspektiv. Fasene i de to relative kronologiene har akademikerne så prøvd å forankre tidsmessig ved å relatere dem til vulkanutbruddet på Thera samt til de egyptiske dynastier.

 

Ved å integrere Nikolaos Platon, Velikovsky og Bernal (1991), kommer vi frem til følgende grovmodell:

·       Førpalass-perioden, 3300 – 2000 fvt. [EM].

·       Gammelpalass-perioden, 1950 – 1628 [MMIB – MMIIB]. Linaer A brukes som skriftspråk (språket har ikke blitt kodet).

·       Nypalass-perioden:

·       Hyksos-perioden (1628-1020) [MMIIIA-LMIB; LHI-LHIIA]

·       18. dynasti (1020 – ca. 830) [LMII-LMIIIB; LHIIB-LHIIIB]

·       Etterpalass-perioden, etter 18. dynasti (ca. 830-750) [LMIIIC; LHIIIC].

 

[LMIIIA er knyttet til destruksjon og maktskifte, og ved LMIIIB råder så den mykenske kultur, inkludert bruk av Linear B for å skrive mykensk gresk. Den mykenske æra hadde sitt høydepunkt under farao-tiden til Akhenaton (ca. 870-840). Velikovskys konklusjon at den mykenske kultur på Mykene (fastlandet) må flyttes 500 år fremover i tid, forklarer han i det oppsummerende kapittelet (her) i hans upubliserte manus The Dark Age of Greece].

 

Evans syntes at bygningskomplekset hadde en labyrintaktig kvalitet, hvilket forsterket ytterligere hans assosiasjoner til kong Minos. Ifølge mytologien bygget den legendariske arkitekten Daedalus en stor labyrint for kong Minos der han kunne skjule sitt monstrøse barn. Denne labyrinten, hvis reell, kan ha vært inspirert av labyrinten ved Faiyum i Egypt.

 

Kjært barn har mange navn, og ingen hadde flere navn enn de transnasjonale anunnaki-lederne som fløy verden over. Hver kultur, hver tidsepoke og hvert språk hadde sine egne navn for dem. Enki er vanligvis lett å identifisere. I Ugarit-myten om Baal som bekjemper sjøguden Yam er det ingen tvil om at guden Kothar-wa-Khasis (”Den dyktige og vise”) er identisk med Enki. Denne guden var assosiert med arkitektur, metallurgi, håndverk, oppfinnelser og ”magisk teknologi”. I Ugarit-myten blir vi fortalt at Kothar er en mester i å bygge palasser, og at han har to tilholdssteder. Det ene stedet var Memphis i Egypt (som var setet for guden Ptah = Enki); det andre stedet var Kaphtor (som er Kypros eller Kreta). Enkis fønikiske navn var Khousor (”den listige”). Grekerne kalte ham for Daedalus og Hephaestus (han som bragte sivilisasjonen til Hellas). Homer hadde følgende å si om Hephaestus:

 

”Han som lærte bort, sammen med grå-øyde Athena,

de strålende gaver til dødelige menn, de som pleide å leve

i huler i fjellene som ville dyr,

Men nå, ved å ha lært kunstene til Hephaestus, berømt som håndverks­mesteren, lever de uten vanskeligheter i sine egne hjem året rundt.”

 

Det greske navnet Hephaestus kan være avledet av den egyptiske uttalen av Ptah (A-pa-i-to) (Bernal 1991). Journalisten Richard Poe argumen­terer i sin bok Black spark, white fire (1997) for at Ptah via Daedalus og hans kult eller laug (som Sokrates var medlem av) var opphavet eller inspirasjons­kilden til frimureriet.

 

De eldste referansene til Hephaestus og Daedalus kommer fra Kreta. Vi antar derfor at Enki etter den kjernefysiske destruksjonen av Tilmun, Sodoma og Gomorra valgte Kreta som sitt nye tilholdssted. Han reiste praktbygninger og bragte sofistikert luksus til øya for seg og sine, mens øyens befolkning i hoved­sak ble værende på steinaldertrinnet. Dobbeløksen (som ble avbildet i all kunst i denne perioden) og oksekulten kommer trolig fra Egypt. Martin Bernal skriver i Black Athena II (1991):

 

”It is clear that the Cretan palaces did not emerge gradually and spontan­eously from Early Minoan society but represent a break from what went before. The introduction of the palaces and their methods of social organization from patterns that had existed several centuries earlier in the New East in itself shows clear evidence of Levantine influence. Further­more, many of the specifics of the construction and decorations of the palaces can have come only from Egypt. It is also striking that in the 21st century BC, just as palatial society was emerging in Crete, the bull cult which was to remain central to it was the state cult of 11th-Dynasty Egypt.

 

… The social and cultural transformations of Crete in the 21st century BC coincide with the reunification of Egypt under the 11th Dynasty and the spread of Egyptian influence to the Levant and possibly beyond. The apparent adoption of the dynastic cult would seem to suggest direct Egyptian influence at this critical stage. Some legends, recorded only in Hellenistic times, seem to suggest that there could have been Egyptian rule or suzerainty over Crete and some of the islands at this time, but, given their lateness and the indirectness of the indications contained in them, such a suggestion must remain purely speculative. There is no doubt, however, that Crete was heavily influenced by Egypt in the 21st century.”

 

Som en utdypelse av sitatet over, anbefales artikkelen til Sanford Holst, Minoans and Phoenicians: Black Athena, New Proof (2006). 

 

Fresco fra Knossos ca. 1600 fvt.

 

Arthur Evans etablerte tidlig på 1900-tallet den idé at den kretiske befolk­ningen hadde en idyllisk, fredsommelig, kjønnslikeverdig og seksuelt frigjort kultur og at de dyrket den Store modergudinnen. Dette synet har blitt videreført av forsker-forfattere som arkeologen Nicolas Platon, kulturhistorikeren Jacquetta Hawkes, kulturantropologen Ruby Rohrlich-Leavitt, arkeologen Marija Gimbutas, og endelig kulturhistorikeren Riane Eisler i hennes bok Begeret og sverdet (1987). De har alle betraktet den minoiske sivilisasjon som blomsten på en eldgammel kretisk kultur som hadde sine røtter i Gammel-Europas matriarkalske kultur. Hvis vi velger å begrense ”den minoiske sivilisasjon” til Enki-perioden, og hvis vi velger å skille levesettet til Anunnaki-klikken og ”hoffet” rundt denne fra resten av befolkningen, vil det være behov for en nyansering av det rådende syn.

 

 

Dobbeløksen (Labrys)

 

Minoisk segl. Frigjorte damer på picnic?
Legg merke til dobbeløksen, som går igjen som en signatur.

 

Den såkalte slangekulten ved Kreta skal være basert på en eneste liten (men nå verdensberømt) statue av tvilsom opprinnelse, ifølge Kenneth D. S. Lapatin i sin bok Mysteries of the snake goddess (2002).

 

 

 

e) Oera Linda Book: Europas eldste dokument?

Oera Linda Book (OLB) er en tekst (engelsk online) det er vanskelig å forholde seg til. På den ene siden er innholdet for fantastisk og utrolig, det sprenger alle grenser for hva man kan håpe å finne av informasjon i et oldtidsdokument. Derfor vil mange foretrekke å avvise teksten fullstendig for ikke å bli ledd ut av The Establish­ment. På den annen side er innholdet og historien bak OLB for merkelig og komplisert til å kunne være en forfalskning. Ingen som har studert dokumentet nøye og som kjenner til historien bak OLB, kan tro at dette er en forfalskning. Da sitter vi tilbake med et dokument som må behandles som genuint, men som naturligvis i likhet med alle andre historiske dokumenter må studeres grundig og kritisk. Hva i teksten fremmes som selvopplevd? Hva i teksten fremmes som ikke-selvopplevd, men som ifølge forfatteren har høy troverdighetsverdi? Hva i teksten fremmes som ikke-selvopplevd, og som ifølge forfatteren bare er rykter av tvilsom karakter? Hvilken troverdighet bør vi i ettertid tillegge de delene av dokumentet som ikke påstås å være selvopplevd? Dette er spørsmål som hver og en selv må finne svarene på. OLB fortjener samme oppmerk­somhet og granskning fra akademikerne som f.eks. Mose­bøkene og Homers Iliaden og Odysséen.

 

Anthony Radford fra California har analysert og kommen­tert OLB i sin web-bok From Goddess to King (1997), som er til god hjelp.

 

OLB består av flere oppsamlede tekster og brev som ble skrevet av åtte forfattere i forskjellige perioder, hovedsaklig innenfor tidsrommet  2100 - 10 fvt. Fra 558 fvt., da Adela og Apol giftet seg, og helt frem til 1800-tallet, har manuset gått i arv fra den ene generasjonen til den neste innen den frisiske Over de Linda-slekten. Doku­mentet har vært holdt strengt hemmelig i frykt for at det skulle bli oppdaget av kristendommens representanter, som ville ha ansett det som kjettersk og brent det. I 1848 mottok Cornelius Over de Linden OLB-manuset fra sin tante, og med profesjonell hjelp fikk han det oversatt fra old-frisisk til moderne frisisk og utgitt i 1870. I 1871 ble den moderne frisiske versjonen oversatt til hollandsk. Den hollandske versjonen ble så oversatt til engelsk, som ble utgitt i 1876. I den engelske utgaven er den originale old-frisiske teksten i romerske bokstaver på venstresidene, og den engelske over­settelsen er på høyresidene. Den engelske utgaven vakte først oppstyr i de akademiske sirkler, men ble så hurtig avfeid som en forfalsk­ning.

 

OLB begynner med en skapelsesmyte: den monoteistiske Gud Wr-Alda (med hunkjønns­endelse!) skaper Jorden, som så bærer frem planter og dyr. Wr-Alda bringer så frem tre gudinner eller ET-kvinner som skal være beskyttende og oppdragende Jordmor for hver sin etniske folkegruppe. Den svarte og liden­skapelige Lyda får Libya i Afrika og folkegruppen der som sitt domene. Den gule, forfengelige og forførende Finda får Øst-Europa og folke­gruppen der som sitt domene. Lenger ut i teksten får vi et mer spesifikt inntrykk: at Finda var Jordmor for den finsk-ugriske urbefolkning fra Sentral- og Nord-Russland vest for Ural-fjellene, som med tiden migrerte stadig vestover innover i Europa.

 

Den lyse, rettskafne og vise Frya som opprinnelig var Jordmor for en gruppe på Altland, en øy ute i Atlanterhavet som gikk under i en kataklysme 2193 fvt. Hun og noen av hennes ”barn” rakk imidlertid å komme seg over til det euro­peiske fastlandet, hvor de etablerte sitt første hovedkvarter i en provins ute ved kysten av Holland. Dette nye hjemstedet kalte de for Texland, som løst kan oversettes med ”Landet der (Fryas) grunnlovstekst holdes i hevd”. Dette stedet ligger antagelig i nærheten av øyen Texel, der OLB-manuset befant seg i 1820 hos Andries Over de Linden da han døde.

 

Den gråfargete øyen nord for Den Helder er Texel

Vi får inntrykk av at et løst organisert matriarkalsk system hadde blitt etablert over hele Vest- og Øst-Europa samt i Libya-delen av Afrika.

 

Rett etter 2193-kataklysmen velger Frya å dra tilbake til sin hjemplanet, men hun vil fortsatt holde under oppsyn den gruppen som hun har vært Jordmor for. Før hun drar til sin hjemplanet, stifter hun en institusjon og tradisjon som antagelig skal fungere som ledd mellom henne og gruppen. En ”folkemor”  skal velges som har det øverste ansvaret for at Fryas visdom og moralske lovbud følges og holdes vedlike. De hellige lampene som nevnes så ofte, som det helligste av alt, synes å gjøre fjernkommunikasjon med Frya mulig.

 

Folkemoren hadde ansvaret for hele Fryas land, men ansvaret ble delegert nedover til de lokale provinsene, som hadde hver sin ”borgkvinne”. Hver borg­kvinne hadde igjen et antall jomfruer under seg. Den første folkemoren, som ble valgt av Frya selv, het Fasta. På basis av teksten forstår vi at Fasta er opphavet til den greske gudinnen Hestia og romernes Vesta, og at kulten med de romerske vestalinnene hadde sitt opphav i Fryas folkemor-tradisjon.

 

49 år etter at Frya hadde forlatt Jorden, kommuniserer hun inter­planetarisk så Fasta og alle som er tilstede hører henne. Frya dikterer da den kodeks eller grunnlov, kalt Tex, som folket hennes skal følge. Dyder som sannhet, rettferdighet, frihet, likeverd og omsorg for hverandre står høyest. Fra da av kalte folket seg for Fryas barn.

 

OLB gjengir ordrett Fryas Tex (kap. III), deretter Fastas utdypninger herav (kap. IV-X). Deretter kommer sjøkongen Minno [ja, den legendariske kong Minos fra Kreta!] med sine lovbud og visdom for sjøfolk (kap. XI-XIII). Først fra kap. XIV og utover kommer selve historien, men derfra står høydepunktene i kø. Vi presenteres for sjøkongen Sterik og hans tre nevøer (neef) Wodin, Tunis og Inka. Vi presenteres for sjøkongen Jon som har gitt navn til de ioniske øyer, og for Minerva som i Aten blir guddommeliggjort som Athene. Vi presenteres for tempelkvinnen Gertmannar som har gitt navn til Germania, og for kvinnen Kalta som har gitt navn til kelterne. Som Radford har kommen­tert, OLB er en etymologisk fryd. Vi får til og med høre litt inside sladder om gode, gamle Odyssevs!

 

Kapitlene fra XXXII og utover er mindre sensasjonelle, men de viser at sentre og lommer av den kjønnslikeverdige og høy-etiske Frya-kulturen varte helt frem til Jesu tid. Leseren oppfordres hermed til å studere originalteksten og Radfords web-bok på egen hånd. Høydepunktene fra OLB vil bli nevnt i de kapitler hvor de hører hjemme.

 

 

 

f) Var sjøkongen Nef Teunis opphavet til fønikerne og byen Tyre?

En av de største gåter og mest debatterte emner når det gjelder Middelhavs­landenes oldtids­historie, er fønikerne som hadde sitt hovedkvarter ved kyststrekningen av dagens Libanon. Phonisia er gresk for ”palmeland”. Hvor kom fønikerne fra? Var de en heterogen gruppe? Gikk deres sjøreiser også utenfor Gibraltarstredet?

 

Oera Linda Book, kap. 23-24, forteller om de tre nevøene (nef) til sjøkongen Sterik: Wodin, Teunis og Inka. Wodin var en krigsherre som endte opp som konge for Magyar-folket, som ungarerne fortsatt kaller seg. Kanskje kan han gjenfinnes i deres mytologi? Nef Teunis hadde tidligere seilt for den egyptiske faraoen, og ønsket nye oppdrag. Nef Inka var imidlertid ikke så lysten på dette. Han ville heller finne et sted hvor han kunne slå seg ned. Han lurer på om det kan være noen landområder igjen av det gamle Atland som ikke har sunket under havet. Hans seiler av sted med sin flåte, ingen hører mer fra ham.

 

Nef Teunis ankommer med sin flåte til den fønikiske kysten presis i år 2000 fvt. Hans mannskap er multi-etnisk og svært heterogent, da stadig noen hopper av og nye plukkes opp ved de forskjellige havnene på ferdene i Atlanterhavet og Middelhavet. De slår seg ned på en øy rett utenfor den fønikiske kysten. Magyar’ene og finnene fra beset­ningen ønsket at stedet skulle kalles Thyris­burg, etter deres gud Thyr. Ved at Teunis godtok dette, utnevnte de ham til konge. Nabobyen Sidon lå der fra før av, og handel oppsto med Golan-prestene derfra.

 

At det skal ha eksistert små sentre for en litterær og matriarkalsk høykultur spredd over hele Europa, med hovedkvarter ved kysten av Holland, på 2000-tallet fvt., er nok for fantastisk for det akademiske Establishment. At det var denne høykulturen langs den europeiske Atlanterhavskysten som var opphavet til fønikerne, kan for noen virke logisk og intuitivt riktig. Det er flere historiske referanser til at egypterne, grekerne og berberne på den tiden hadde hørt om et folk som bodde i Nord-Europa, men det er også kjent hvordan fønikerne ønsket å monopolisere Atlanterhavet og derfor beholdt sine hemmeligheter for seg selv.

 

Fønikisk båt

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home