d) Kreta: praktbygninger og sofistikert luksus blant geitedriftere

Den britiske arkeologen Arthur Evans (1851-1921) startet i 1899 utgravninger ved byen Knossos på Kreta. Han kom over ruinene av et enormt bygnings­kompleks som han tolket som et palass. Han hadde sikkert i tankene hva Homer hadde skrevet for 2700 år siden:

”Der ute i den mørkeblå sjø ligger en øy som kalles Kreta, et rikt og vidunderlig land der bølgene slår inn på alle sider. Stedet er tett befolket og kan skryte av nitti byer… En av de nitti byene er en stor by som heter Knossos, og der styrte kong Minos i ni år og nøt vennskapet med den mektige Zevs.

Den antatte slangekulten ved Kreta skal være basert på en eneste liten (men nå verdensberømt) statue av tvilsom opprinnelse, ifølge arkeolog og kunst­historiker Kenneth D. S. Lapatin som skriver om dette i sin bok Mysteries of the snake goddess (2002).

 Den verdensberømte statuen er trolig et moderne falskneri

e) Oera Linda Book: Europas eldste manuskript?

Oera Linda Book (OLB) er et frisisk manuskript hvis nåværende original går tilbake til 1870. Manuskriptet består av flere oppsamlede tekster og brev som skal ha blitt skrevet av åtte forfattere i forskjellige perioder fra 2194 fvt. til 803 AD. De eldste tekstdelene, hvis genuine, vil således utgjøre Europas eldste manu­skript.

Fra 558 fvt., da Adela og Apol giftet seg, og helt frem til 1800-tallet, skal manuset gått i arv fra den ene generasjonen til den neste innen den frisiske Over de Linda-slekten. Manuset skal ha vært holdt strengt hemmelig i frykt for at det skulle bli oppdaget av kristendommens voktere, som ville ha ansett det som kjettersk og brent det. I 1848 mottok Cornelius Over de Linden manuset fra sin tante, og med profesjonell hjelp fikk han det oversatt fra old-frisisk til moderne frisisk og utgitt i 1870. I 1871 ble den moderne frisiske versjonen oversatt til hollandsk. Den hollandske versjonen ble så oversatt til engelsk av William R. Sandbach, og utgitt i 1876 (online). Den engelske utgaven vakte først oppstyr i de akademiske sirkler, men ble så hurtig avfeid som en forfalsk­ning. Responsen på og kritikken av OLB kan studeres nærmere i Wiki-artikkelen Oera Linda Book. Anthony Radford fra California har analysert og kommen­tert OLB i sin web-bok From Goddess to King (1997), hvilket er til meget god hjelp.

Historikerne føler seg nok tvunget til å avvise OLB fordi det er for kontro­versielt og avvikende fra den akademiske konsensus-versjonen. De er derfor ikke en gang villige til å diskutere deler av teksten som mulig genuin. Som motvekt til dette vil jeg personlig innvende at OLB er for originalt, kreativt og merkelig til å kunne avvises som et resultat av fri fantasi, enten det skulle fungere som en parodi eller et bedrag. Store deler av teksten er lovsamlinger som for de aller fleste er svært kjedelig lesestoff, men som ville ha krevd svært mye arbeid og omtanke å dikte opp. De deler av teksten som kan karakteriseres som ”historisk dynamitt” er så ellevilt og usannsynlig fra et moderne historisk-akademisk perspektiv at ingen parodiker eller forfalsker ville ha hatt vilje, evne eller fantasi til å gå så langt over streken. La oss legge til at parodikeren eller forfalskeren også måtte ha vært et lingvistisk geni.

Selv om manuskriptet hypotetisk sett en dag skulle bli bekreftet å være genuint, må det naturligvis i likhet med alle andre historiske dokumenter underkastes en rekke typer tekstanalyser. Hva i teksten fremmes som førstehåndskunnskap? Hva i teksten fremmes som annenhåndskunnskap, men som ifølge forfatteren har høy troverdighetsverdi? Hva i teksten fremmes som annenhåndskunnskap som forfatteren selv betrakter som rykter av tvilsom karakter? Hvordan fortonte det kulturelle verdensbildet seg for de forskjellige forfatterne, og hvordan ble de påvirket av dette i tolkningen av sine førstehåndsopplevelser? Hvilke anakronismer inneholder OLB? Det er verdt å gjøre oppmerksom på at Mose­bøkene og Homers Iliaden og Odysséen fortsatt er gjenstand for intens akade­misk forskning, analyser og diskusjon til tross for at deler av innholdet av de fleste avvises som fiksjon fremfor fakta. Det er altså ikke snakk om et enten/eller når det gjelder innholdets sannhetsgehalt, selv om dokumentet i seg selv er genuint nok.

Oera Linda Book begynner med en skapelsesmyte: den monoteistiske Gud Wr-Alda (med hunkjønns­endelse!) skaper Jorden, som så bærer frem planter og dyr. Wr-Alda bringer så frem tre gudinner eller ET-kvinner som skal være beskyttende og oppdragende Jordmor for hver sin etniske folkegruppe. Den svarte og liden­skapelige Lyda får Libya i Afrika og folkegruppen der som sitt domene. Den gule, forfengelige og forførende Finda får Øst-Europa og folke­gruppen der som sitt domene. Lenger ut i teksten får vi et mer spesifikt inntrykk: at Finda var Jordmor for den finsk-ugriske urbefolkningen fra Sentral- og Nord-Russland vest for Ural-fjellene, som med tiden migrerte stadig vestover innover i Europa.

Den lyse, rettskafne og vise Frya var opprinnelig Jordmor for en gruppe på Altland (”det gamle land”), en øy ute i Atlanterhavet som gikk under i en kataklysme 2194 fvt. Hun og noen av hennes ”barn” rakk imidlertid å komme seg over til det euro­peiske fastlandet, hvor de etablerte sitt første hovedkvarter i en provins ute ved kysten av Holland. Dette nye hjemstedet kalte de for Texland, som løst kan oversettes med ”Landet der (Fryas) grunnlovstekst holdes i hevd”. Dette stedet ligger antagelig i nærheten av øyen Texel, der OLB-manuskriptet befant seg i 1820 hos Andries Over de Linden da han døde.

Den gråfargete øyen nord for Den Helder er Texel

Vi får inntrykk av at et løst organisert matriarkalsk system hadde blitt etablert over hele Vest- og Øst-Europa samt i Libya-regionen av Afrika.

Rett etter 2194-kataklysmen ønsker Frya å dra tilbake til sin hjemplanet. Men for å kunne beholde kontakten med den gruppen hun har vært Jordmor for, etablerer hun før avreise en institusjon og tradisjon som skal fungere som kontaktledd mellom henne og gruppen. En ”folkemor” skal velges som har det øverste ansvaret for at Fryas visdom og moralske lovbud følges og holdes vedlike. De hellige lamper som nevnes så ofte i teksten, som det helligste av alt, synes å gjøre fjernkommunikasjon med Frya mulig.

Folkemoren hadde ansvaret for hele Fryas land, men ansvaret ble delegert nedover til de lokale provinsene, som hadde hver sin ”borgkvinne”. Hver borg­kvinne hadde igjen et antall jomfruer under seg. Den første folkemoren, som ble valgt av Frya selv, het Fasta. På basis av teksten forstår vi at Fasta er opphavet til den greske gudinnen Hestia og romernes Vesta, og at kulten med de romerske vestalinnene hadde sitt opphav i Fryas folkemor-tradisjon [Wiki-artikkel: Vesta (mythology)].

49 år etter at Frya hadde forlatt Jorden, kommuniserer hun inter­planetarisk så Fasta og alle som er tilstede hører henne. Frya dikterer da den kodeks eller grunnlov, kalt Tex, som folket hennes skal følge. Dyder som sannhet, rettferdighet, frihet, likeverd, og omsorg for hverandre, står høyest. Fra da av kalte folket seg for Fryas barn.

OLB gjengir ordrett Fryas Tex (kap. III), deretter Fastas utdypninger herav (kap. IV-X). Deretter kommer sjøkongen Minno [ja, den legendariske kong Minos fra Kreta!] med sine lovbud og visdom for sjøfolk (kap. XI-XIII). Først fra kap. XIV og utover kommer selve historien, men derfra står høydepunktene i kø. Vi presenteres for sjøkongen Sterik og hans tre nevøer (neef) Wodin, Teunis og Inka. Vi presenteres for sjøkongen Jon som har gitt navn til de ioniske øyer, og for tempelprestinnen Minerva som i Aten blir guddommelig­gjort som Athene. Vi presenteres for tempelkvinnen Gertmannar som har gitt navn til Germania, og for kvinnen Kalta som har gitt navn til kelterne. Som Radford har kommen­tert, Oera Linda Book er en etymologisk fryd. Vi får til og med høre litt inside sladder om gode, gamle Odyssevs!

Kapitlene fra XXXII og utover er mindre sensasjonelle, men de viser at sentre og lommer av den kjønnslikeverdige og høy-etiske Frya-kulturen varte helt frem til Jesu tid. Leseren oppfordres hermed til å studere originalteksten og Radfords web-bok på egen hånd. Høydepunktene fra Oera Linda Book vil bli nevnt i de kapitler hvor de tidsmessig hører hjemme.

f) Sjøkongen Nef Teunis: Fønikernes første konge, opphav til Neptun

En av de største gåter og mest debatterte emner når det gjelder Middelhavs­landenes oldtids­historie, er opphavet til fønikerne som hadde sitt hovedkvarter ved kyststrekningen av dagens Libanon. Phonisia er gresk for ”palmeland”. Hvor kom fønikerne fra? Var de en heterogen gruppe? Gikk deres sjøreiser også utenfor Gibraltarstredet?

Oera Linda Book, kap. 23-24, forteller om de tre nevøene (nef er frisisk for nevø) til sjøkongen Sterik: Wodin, Teunis og Inka. Wodin var en krigsherre som endte opp som konge for Magyar-folket, som ungarerne fortsatt kaller seg (Wiki-artikkel: Hungarian people). Kanskje kan han gjenfinnes i deres myto­logi? Nef Teunis hadde tidligere seilt for den egyptiske faraoen, og ønsket nye oppdrag. Nef Inka var imidlertid ikke så lysten på dette. Han ville heller finne et sted hvor han kunne slå seg ned. Han lurer på om det kan være noen landområder igjen av det gamle Atland som ikke har sunket under havet. Han seiler av sted med sin flåte, ingen hører mer fra ham.

Nef Teunis ankommer den fønikiske kysten med sin flåte i år 2000 fvt. Hans mannskap er multi-etnisk og svært heterogent, da det alltid er noen som hopper av og nye som mønstrer på ved de forskjellige havnene på ferdene i Atlanter­havet og Middelhavet. Nef Teunis og hans mannskap slår seg ned på en øy rett utenfor den fønikiske kysten. Magyar’ene og finnene fra beset­ningen ønsket at stedet skulle kalles Thyris­burg, etter deres gud Thyr (Wiki-artikkel: Týr). Ved at Teunis godtok dette, utnevnte de ham til konge. Dette skal være opphavet til den fønikiske byen Tyre som ligger i dagens Libanon. Nabobyen Sidon lå der fra før av, og handel oppsto med Golan-prestene derfra.

At det skal ha eksistert små sentre for en litterær og matriarkalsk høykultur spredd over hele Europa, med hovedkvarter ved kysten av Holland, på 2000-tallet fvt., er for utrolig for dagens historikere. At det var denne høykulturen langs den europeiske Atlanterhavskysten som var opphavet til fønikerne, kan for noen virke logisk og intuitivt riktig. Det er flere historiske referanser til at egypterne, grekerne og berberne på den tiden hadde hørt om et folk som bodde i Nord-Europa, men det er også kjent hvordan fønikerne ønsket å monopolisere Atlanterhavet og derfor beholdt sine hemmeligheter for seg selv.

Fønikisk båt

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home