b) Marduk, Nergal og ”the Poem of Erra”
Da Sargon døde lot Inanna to av sønner etterfølge ham på tronen, Rimush og Manishtushu. De styrte i til sammen 24 år, ingen av dem utmerket seg. Med Marduk tilbake i Babylon ble alle Inannas imperialistiske ambisjoner midlertidig forpurret, hun kunne ikke ekspandere før hun hadde fått ham ut av Mesopotamia. Tekstene forteller om Inannas vrede som krigsgudinne; ingen kostnader i form av menneskeliv var for høy når det gjaldt å få Marduk vekk. Til slutt måtte de øverste anunnaki-lederne gripe inn; de kunne ikke la disse kamphandlingene fortsette.
”The Poem of Erra”, heretter kalt Erra-eposet, forteller litt om hva som foregikk bak kulissene. Anunnaki-lederne bestemte seg for å hente Marduks yngre bror Nergal fra det sørlige Afrika til Mesopotamia for å overtale Marduk til å forlate Babylon. I Erra-eposet har Nergal fått det noe spottende navnet Erra, som betyr ”RA’s tjener” (Marduk var jo RA i Egypt). Nergal godtok oppdraget, og ankom Marduks ziggurat Esagil i Babylon. Møtet mellom Marduk og Nergal/Erra har blitt avbildet:
Marduk hilser på Nergal
Nergal/Erra roser først Marduk for alt han har gjort for Babylon, men sier så at de andre anunnakiene, og særlig Anu, nå er forbannet og ønsker ham bort fra Mesopotamia. Marduk svarer rolig at mye har gått galt etter Syndfloden, og at utstyr (romfartsfasiliteter?) av stor betydning på mystisk vis har forsvunnet. Gitt at anunnaki-lederne har utvist en slik mangel på evner og ansvar, ser Marduk seg nødt til å ta saken i egne hender. Marduk legger til at hvis han plutselig skulle bli tvunget til å forlate Babylon, vil det underjordiske vanningssystemet slutte å fungere, med kaos, mørke og sykdommer som resultat.
Nergal/Erra lover å gi tilbake til Marduk noe som kan høres ut som satellitt-kommunikasjonsutstyr, hvis Marduk selv vil hente det i den nedre verden [det sørlige Afrika]. Nergal vil selv sørge for at ingenting kommer i ulage med vanningssystemet. Marduk stoler på løftet til Nergal, og forlater Babylon. Han drar så av sted til ”gruveland”.
Ikke før har Marduk dratt av sted, så iler Nergal, nysgjerrighet som et barn, til de underjordiske kamrene og tunnelene for å undersøke hva som er hemmeligheten ved det geniale vanningssystemet. Han finner frem til den regulerende energikilden, og begynner å tukle med den. Som Marduk hadde advart: dagene ble mørke (?), vanningssystemet sluttet å virke, jordbrukene ga ikke lenger avling, og menneskene døde i hopetall. Hele Mesopotamia ble berørt. Anunnaki-lederne var rasende på Nergal. Enki ba Nergal ryke og reise ”dit ingen guder noen gang har dratt!” Folket ofret til sine guder, uten at det hjalp det minste.
Nergal mister beherskelsen. Han smadrer Esagil og setter fyr på inngangspartiene. Han drar så tilbake til sitt hjemland, men lar en tropp med afrikanske krigere som hadde blitt med til Babylon være igjen. Denne troppens nærvær i Mesopotamia har man funnet spor av i senere dokumenter. At Marduk forlot Babylon skapte et uplanlagt vennskapsbånd mellom Nergal og Inanna, og Inanna kunne nå fortsette å realisere sine imperialistiske planer.
c) Inannas kuppforsøk mot Tilmun gjennom Naram-Sin
Inannas første sjakktrekk var å sette Sargons sønnesønn Naram-Sin (”Sin’s favoritt”) på tronen. Naram-Sin var en brutal og sadistisk drapsmaskin som villig adlød Inannas minste ordre. Inanna oppmuntret ham til å søke storhet og berømmelse, og etter en kort periode med fred ansporet hun ham til å ekspandere det akkadiske riket ved å krysse grenser som Anu og Enlil hadde bedt Sargon om å respektere. Da anunnaki-lederne som ble provosert på denne måten ikke gikk til motangrep og syntes å ville unngå konfrontasjon, tyder de videre hendelser på at Innana bestemte seg for det ultimate kuppet, å erobre romfartsbasen på Tilmun og utnevne seg til ”Dronningen over Himmelen og Jorden”.
Inanna beordret Naram-Sin til først å erobre Landingsplassen på Baalbek; troppene som voktet stedet ”overga seg frivillig”. Deretter invaderte Naram-Sin by etter by sørover langs Middelhavskysten, som må ha inkludert romfartskontrollsenteret i Jerusalem. Av flere tekster går det frem at Inanna også la under seg Jeriko, som var hennes fars (Nannar/Sin) by. Inanna sendte så Naram-Sin og hans tropper over grensen til Tilmun (Sinai) og inn i Magan (som Sitchin identifiserer med Egypt). I Magan tok han kong Mannu-Dannu til fange (en ikke-identifisert konge). En mesopotamsk tekst forteller:
”Naram-Sin, avkom av Sargon, marsjerte mot byen Apishal, slo revner i byveggen og erobret byen. Han fanget med sine egne hender Rish-Adad, kongen av Apishal, og vesiren av Apishal. Han marsjerte så mot landet Magan og fanget med sine egne hender Mannu-Dannu, kongen av Magan.”
Da denne episoden er ukjent for egyptologene, må vi anta at inntoget i Egypt enten innledet Egypts første mellomepoke (7.-10. dynasti), eller skjedde under mellomepoken. Denne mellomepoken var trolig også preget av kataklysmer, som igjen kan ha innledet eller skjedd under epoken.
Naram-Sin opprettet også handelsforbindelser med Meluhha, som Sitchin identifiserer med Etiopia/Nubia. Det var fra da av at Naram-Sin begynte å kalle seg ”Kongen over de fire regioner”. Han var historiens første konge som erklærte seg guddommelig; en praksis mange senere faraoer og keisere fulgte. I den kjente stelen som nå står i Louvre Museum ser vi Naram-Sin avbildet med karakteristiske anunnaki-horn.
Naram-Sin som guddommelig konge med anunnaki-horn.
Er det Inanna i et luftfartøy alle ser andektig opp mot?
Sitchin viser til flere tekster som indikerer at Naram-Sins erobringer ble muliggjort takket være støtte og sympati fra Nergal. Anunnaki-lederne samlet seg i Nippur for å avgjøre hva som som skulle gjøres. Det endte med at Enlil erklærte at Inanna skulle tas til fange og stilles for en anunnaki-domstol. Den babylonske teksten The Cursing of Agade forteller om det videre hendelsesforløpet.
Inanna satt ikke i ro i sin tempelbolig UL.MASH i Agade og ventet på at en delegasjon skulle komme og hente henne. Hun stakk av og ble borte i syv år. Sitchin antar at det eneste stedet Inanna kunne ha gjemt seg i disse årene, var hos Nergal i det sørlige Afrika. ”The Cursing of Agade” forteller hvordan anunnaki-lederne fjernet alt som var av verdi i Agade, også diverse som kan tolkes som elektronisk utstyr og terrorvåpen.
Etter syv års fravær dukket Inanna plutselig opp igjen, hissigere enn noensinne. I Uruk raserte hun fullstendig Anu’s tempelbolig E-ANNA. Deretter sendte hun Naram-Sin til å vandalisere Enlils ziggurat E.KUR. Alt inventaret ble stjålet, og bygningen ble smadret. Sitchin har mistanke om at Enlil og Ninurta befant seg på et annet kontinent på dette tidspunktet, så det tok noe tid før de kunne respondere. Men responsen kom, ved at Enlil sendte Gutium-stammen fra Zagros-fjellene nordøst for Mesopotamia til å jevne Agade med jorden. Gutium-stammen kom…
”… i store antall, som gresshopper, ingenting unnslapp deres våpen… Han som sov på taket døde på taket; han som sov inne i huset ble ikke bært frem til en grav… hoder ble smadret… munner ble knust… blodet fra de svikefulle fløt over blodet fra de trofaste.”
Hvordan Inanna ble straffet er noe uklart. Tekstene forteller at hennes far Nannar/Sin hentet henne tilbake til Sumer, og at hennes mor Ningal ønsket henne velkommen ved inngangsporten til deres tempelbolig. Gudene og folket ba for henne og appellerte til henne:
”Nok, mer enn nok foretagsomhet, Oh Store Dronning!”
Inanna, Himmelens og Jorden dronning, hørte deres bønn. Uansett, hennes æra var over.
Inannas aktiviteter da Sargon og Naram-Sin styrte det akkadiske riket kan studeres via den rike litteraturen til En-hedu-ana, datter av Sargon og høyesteprestinne både for Nannar/Sin og Inanna. Enheduana har skrevet 42 tempelhymner, en hymnesyklus til Inanna [1) in-nin-me-hus-a, “The Myth of Inanna and Ebih”; 2) in-nin-sa-gur-ra, “Stout-Hearted Lady”, and 3) nin-me-sar-ra, “Lady of all the Me’s”], samt to hymner til Nannar/Sin (Westenholz, 1989). Mange av disse hymnene er politiske kommentarer til det dramaet som utspilte seg, og har slik sett interesse utover det religiøse aspektet. En oversikt over litteraturen av og om Enheduana finner man her. Betty De Shong Meador har skrevet en bok om Enheduana, der alle hennes hymner er samlet, Inanna, Lady of Largest Heart: poems of the Sumerian High (2001).
Enheduana (detalj)
d) Marduks kuppforsøk mot Tilmun; Abraham i to stordramaer
Sitchin (1985, kap. 12) har gitt en detaljert beskrivelse av de to siste kortvarige epokene i den sumeriske æra. Denne epoken ble på positivt vis dominert av Enlils sønn Ninurta, som gjenopprettet ro og orden. Han lot Gutium-stammen overta de sumeriske byene, mens han selv var aktiv i å bygge opp byen Lagash til Sumers kulturelle hovedsenter. Nannar/Sin startet så det tredje dynastiet til Ur (Ur III), en politisk enhet som inkluderte flere byer. Den første Ur III-kongen var Ur-Nammu, enda en stor og heltemodig sønn av anunnaki-kvinnen Ninsun! Han ble etterfulgt av den degenererte Shulgi, som i tillegg til å skryte av sine evner som maratonløper også skrøt av sine seksuelle gleder med Inanna. Han kalte henne for ”Himmelens og Jordens vulva”.
Shulgi døde i 2243 fvt., muligens beordret av Anu og Enlil. Med Shulgis død begynte diverse ”røde tråder” å bevege seg og nøste seg sammen, nærmere bestemt i byen Harran. I 2243 fvt. ankom Marduk Harran og ble der i 24 år, mens Bibelens Abraham samme år ble beordret til å forlate Harran og dra mot Kanaan. Shulgis etterfølger på tronen var Amar-Sin, i Bibelen omtalt som Amrafel [1Mos:14, 1].
Ifølge Sitchin spilte Bibelens Abraham en betydningsfull rolle i to stordramaer:
· ”Anunnaki-dramaet”, som resulterte i avslutningen av den sumerisk-akkadiske æra.
· ”Yahweh-dramaet”, der en ukjent Herre dukket opp i luftfartøy og utførte mirakler slik at sumereren Abraham ble stamfar for et semittisk folk, israelittene.
Bibelen har til de grader fokusert på Yahweh-dramaet at den informasjon som slipper gjennom om Abrahams rolle i Anunnaki-dramaet nærmest fortoner seg som uforståelig ”bakgrunnsstøy”. La oss begynne med Anunnaki-dramaet, og så veksle mellom de to dramaene etter behov.
* * *
Marduk hadde levd i eksil etter at han lot seg overtale til å forlate Babylon. Tilværelsen i eksil hadde imidlertid ikke svekket hans ambisjoner om å bli Jordens herre. Tålmodig hadde han ventet på at hans tid skulle komme. I Ashurbanipals bibliotek har man funnet en leirtavle som inneholder en selvbiografisk tekst av en aldrende Marduk:
Oh store guder, lær mine hemmeligheter å kjenne.
Som jeg snor beltet rundt meg, kommer mine minner tilbake:
Jeg er den guddommelige Marduk, en stor guddom.
Jeg ble kastet ut for mine synder,
til fjellene jeg gikk.
I mange land har jeg vært en vandrer:
fra der solen stiger til der solen går ned har jeg gått.
Til høydene ved Hatti-land gikk jeg.
I Hatti-land spurte jeg et orakel
[om] min trone og mitt herredømme;
i dens midte [jeg spurte]: ”Inntil når?”
Jeg hadde mitt rede der i 24 år.
Etter å ha reist land og strand rundt i mange år kom Marduk i 2243 til byen Harran på grensen mellom Sumer og Akkad. På den tiden var Harran et stort urbant og religiøst senter. I de 24 årene han hadde sin base der forberedet han en invasjon av romfartsbasen i Tilmun samt gjenerobringen av Babylon. Han og hans sønn Nabu prøvde i denne tiden å overtale flest mulig småkonger i Kanaan til å støtte ham i den kommende kampen.
* * *
Bibelens fortelling om Abraham begynner med å stadfeste at han var etterkommer av Noahs sønn Sem (1Mos11:26). Abraham bodde med sin familie, konen Sarai og faren Tarah, i den sumeriske byen Ur. I Ur het han Abram, det semittiske navnet ”Abraham” tok han først i en alder av 99 år. Abram og Sarai var barnløse, da Sarai ikke kunne få barn. Bibelen nevner ikke hvorfor, men Tarah og Abram bestemmer seg for å flytte til Kanaan. Abrams brorsønn Lot blir med. Basert på Sitchins beregninger daterer vi oppbruddet fra Ur til 2290 fvt. Da de kommer til byen Harran, i Bibelen kalt Karan, slår de seg ned der. Her dør Tarah i en alder av 205 år.
Abrahams reise
Hvem var egentlig Abram (2318-2143)? Den rådende oppfatning har lenge vært at Abram var en slags gjeter-nomade, en semitt fra vest som på et eller annet tidspunkt i sitt liv immigrerte til Ur. Men Bibelen gir mange vink om at Abram var en VIP av høyeste rang, vant til å omgås konger og andre mektige. Mange puslespillbiter faller på plass hvis vi aksepterer at Abram var en ekte sumerer, født i Nippur. Enda flere puslespillbiter faller på plass hvis vi aksepterer at Abram var en militær leder som tilhørte en prestekonge-familie. La oss se på noen av Sitchins argumenter.
Navnet ”Abram” gir mening på sumerisk, hvor det betyr ”Fars elskede”. Navnet ”Sarai” gir også mening på sumerisk, hvor det betyr ”Prinsesse”. Abram og Sarai var halvsøsken, de hadde samme far men forskjellig mor. Farens navn, Tarah, indikerer at han var orakelprest. Datteren til Abrams bror Haran het Milka, som betyr ”som en dronning”. Disse navnene indikerer at det fløt kongelig blod gjennom farslinjen til Abram. La oss heller ikke glemme at Abram kunne føre sin slektslinje tilbake til Sem og Noah. Bibelen presenterer Abram som en hebreer, dvs. en som kom fra Ibri. Sitchin tolker dette som at Abrams fødested var NI.IB.RU, altså Nippur. Nippur hadde utviklet seg til å bli et religiøst-astronomisk senter.
* * *
Uten den minste introduksjon begynner 1. Mosebok kap. 12 abrupt med at Herren viser seg for Abram i Harran:
Herren sa til Abram: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! 2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!
3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
og forbanne den som forbanner deg.
I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
4 Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot gikk med ham. Abram var 75 år da han drog ut fra Karan. 5 Han tok med seg sin kone Sarai og sin brorsønn Lot og alle eiendelene de hadde samlet, og de tjenestefolkene de hadde fått seg i Karan. De gav seg på vei til Kanaan.
Hadde Herren og Abram blitt presentert for hverandre tidligere, eller var dette deres første møte? Som nevnt, vi daterer Abrams reise fra Harran til 2243 fvt. Mens Marduks mål var å invadere romfartsbasen på Sinai-halvøya, i Bibelen kalt El-Paran, mener Sitchin at Abram som militær leder fikk til oppgave av Yahweh å beskytte romfartsbasen mot invasjon.
Abram med følge slår seg imidlertid ikke ned i Kanaan; de drar videre fra sted til sted. De havner i Egypt, der faraoen gir Abram ”småfe, storfe og esler, treller og trellkvinner, eselhopper og kameler... Abram var nå meget rik, både på fe og på sølv og gull”. Bibelen forklarer faraoens generøsitet med hans fasinasjon av Sarais blendende skjønnhet. Dette virker lite sannsynlig, foruten at hun var 65 år på dette tidspunktet. Det var nok storpolitikk og militære strategier som var samtalenes sentrale tema. Abram og Sarai ble værende i Egypt i fem år.
Fra Egypt dro Abram, Sarai og Lot for andre gang til Negev (”Tørrhet”), dette ørkenstrøket på grensen mellom Kanaan og Sinai-halvøya. Bibelen forteller ikke hva Abram gjorde der. Kadesj-Barnea var imidlertid inngangsportalen til Tilmun (El-Paran). Det var til Kadesj-Barnea Gilgamesh 400 år tidligere dro for å få tillatelse til å slippe inn i Tilmun, og det var ved Kadesj-Barnea at Abram og hans tropper måtte stanse en eventuell invasjon.
Kadesj-Barnea
I 1. Mosebok kap. 14 braker det løs, i det som kalles ”kongenes krig”: fire konger mot fem konger. Teksten er så fortettet at det er vanskelig å forstå hvem som gjør hva med hvem. Her kommer Sitchins fortolkning av begivenhetene. Marduk og hans sønn Nabu har klart å forene fem småkonger i Kanaan, inkludert kongene av Sodoma og Gomorra, i en militær allianse. Disse kongene hadde tidligere stått under Kedor-Laomer, kongen av Elam, men har nå gjort opprør. Kedor-Laomer velges som militær leder for sin egen hær samt for hærstyrkene til de tre andre kongene fra øst. De vil slå ned opprøret, og gjør et militært raid i retning av El-Paran, men ved Kadesj-Barnea blir de stanset av Abram og hans tropper.
Kedor-Laomer sine styrker gjør da en sving innom de fem opprørske byene (inkludert Sodoma og Gomorra) i Siddim-dalen rett sør for Dødehavet, og tar med seg som krigsbytte alt de kommer over, folk og gods. Lot er en av dem som blir tatt med. Da Abram får vite at også Lot har blitt bortført, setter han etter med sitt kamelridende kaveleri på 318 krigere. Abram tar igjen Kedor-Laomer sine styrker ved Damaskus, og bringer Lot, folket og alt godset tilbake.
Sitchin gjør oppmerksom på at hver av de nevnte kongene har blitt identifisert av forskjellige Bibel-forskere til forskjellige tider, selv om det på ingen måte er bred enighet om disse identifikasjonene. For den vanlige leser som ikke er spesielt historisk kyndig hjelper det lite å få identifisert de andre kongene som Bibelen nevner. Basert på Sitchins beregninger daterer vi kongenes krig til 2236 fvt.
Da Abram kom tilbake med godset og folket ble han mottatt som en helt i Kongedalen av kongen i Sodoma og av Melkisedek, kongen av Salem.
21 Kongen i Sodoma sa til Abram: «Gi meg folket, og ta du godset!» 22 Men Abram svarte ham: «Jeg rekker min hånd opp til Herren, Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden: 23 Jeg tar ikke så mye som en tråd eller en sandalrem av alt det du eier. Du skal ikke ha det å si at du har gjort Abram rik. 24 Jeg vil bare ha igjen for den maten folkene spiste. Og så vil jeg at de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre, skal få den delen som de har rett til.» [1Mos14]
Vi får her inntrykk av at Abram og hans tropper fungerte som en nøytral tredjepart. De skulle hindre at El-Paran ble invadert, men de skulle verken ta side for dem som representerte Marduk eller Nannar-Sin. Sitchin finner støtte i to kilder når det gjelder idéen at Abram fungerte som vaktpost ved Kadesj-Barnea. Den ene kilden er Khedorlaomer-tekstene, skrevet av en babylonsk historiker, som forteller om en prestesønn som ved Kadesj ”sto i invasjonshærens vei” og ”forhindret ødeleggelse”. Den andre kilden er en minnetavle til Amar-Sin, som kaller hans syvende regjeringsår da en militær ekspedisjon ble foretatt, for ”året da gjeterboligen til IB.RU.UM ble angrepet”.
I 2235 fvt. overtok Shu-Sin som Ur III-konge etter Amar-Sin. Han styrte i åtte år. Denne perioden var preget av forsvarstiltak. Mot vest ble en enorm mur reist. Videre fikk han bygget to skip, ”Det store skipet” og ”Abzu-skipet”. Det ser ut til at Shu-Sin var opptatt av å ha en fluktrute klar, i tilfelle trykket fra Vest skulle bli for sterkt. Da Ibbi-Sin overtok som Ur III-konge i 2226, hadde trykket fra Vest økt betydelig. De vestlige provinser hadde i økende grad gått over til å bli støttespillere for Marduk. I villrede om hva som var riktig politikk, søkte Ibbi-Sin råd hos oraklene. Deres svar ga ingen glede. Alle varslet dommedag. Ibbi-Sin kom til å bli den siste kongen av Ur.
e) 2219 fvt.: Kjernefysisk destruksjon av Tilmun, Sodoma og Gomorra
Det var i år 2219, da Abram var 99 år gammel, at Yahweh inngikk en pakt med ham, og ”semitterte” ham til Abraham.
Da Abram var 99 år, viste Herren seg for ham og sa:
«Jeg er Gud Den Allmektige.
Lev for mitt åsyn,
vær hel i din ferd!
2 Jeg vil opprette en pakt
mellom meg og deg
og gjøre din ætt umåtelig stor.»
3 Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham:
4 «Se, jeg slutter en pakt med deg,
du skal bli far til mange folk.
5 Du skal ikke lenger hete Abram,
men Abraham skal være ditt navn;
for jeg gjør deg til far for mange folk.
6 Jeg lar deg vokse og øke og gjør deg til folkeslag; konger skal gå ut fra deg. 7 Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg. 8 Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan-landet, gir jeg deg og din ætt som eiendom til evig tid; og jeg vil være deres Gud.»
9 Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og dine etterkommere fra slekt til slekt. 10 Dette er den pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alle menn og gutter hos dere skal omskjæres. 11 Dere skal la forhuden skjæres av, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. 12 I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, som ikke er av din ætt. 13 Omskjæres skal både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger. Slik skal min pakt vise seg på kroppen deres, en evig pakt. 14 Men den mann som er uomskåret, som ikke har fått forhuden skåret bort, han skal utryddes av sitt folk; for han har brutt min pakt.»
15 Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai; Sara skal være hennes navn. 16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Ja, jeg vil velsigne henne så at hun blir mor til mange folk; konger over folkeslag skal gå ut fra henne.»
17 Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa med seg selv: «Kan en mann som er hundre år, få barn, og kan Sara med sine nitti år føde?» 18 Og Abraham sa til Gud: «Måtte du la Ismael få leve for ditt åsyn!» 19 Da sa Gud: «Ja, men du skal få en sønn med Sara, din kone, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. 20 Din bønn for Ismael har jeg hørt. Jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en meget tallrik ætt. Tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. 21 Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde neste år på denne tid.» 22 Da Gud hadde sluttet å tale med Abraham, fór han opp fra ham.
* * *
Erra-eposet ble nevnt ifm. at Marduk ble overtalt til å forlate Babylon ca. 2390 fvt. Dette eposet forteller videre om dramaets kulminasjon i 2219. Marduk, fulgt av sine tilhengere, dro fra Harran til Babylon der han på ny inntok tronen. Fra fragmenter som har blitt funnet av Marduks selvbiografi kan man lese at han ønsket ”å jage vekk ondskap og ulykke... bringe moderlig kjærlighet til menneskeheten”.
Marduks inntog i Babylon skapte naturligvis sterke reaksjoner blant anunnaki-lederne. Bråket med Marduk syntes aldri å ta slutt. Ninurta samlet sine tropper, og kamper oppsto. Nergal/Erra dukket opp, og ifølge Khedorlaomer-tekstene vanhelliget han zigguraten til Enlil i Nippur og ga Marduk skylden. Dette virket som et smart sjakktrekk, for Enlil kom rasende i et luftfartøy. Anunnaki-lederne samlet seg til krigsråd og var i konstant fjernkommunikasjon med Anu. Enlil forlangte at Marduk og Nabu måtte straffes. Enki motsatte seg dette, men hans sønn Nergal tok Enlils side. En voldsom krangel oppstår mellom Enki og Nergal, der Enki forsvarer Marduk:
”Nå som prins Marduk har reist seg,
nå som folket for andre gang har løftet opp hans bilde,
hvorfor fortsetter Erra sin motstand?”
Til slutt mister Enki tålmodigheten, og brøler til Nergal om å forsvinne ut av hans syne. Nergal reiser til sitt hjem i det sørlige Afrika... men ikke for å trekke seg ut av den tilspissete situasjonen. Han vil ta i bruk ”de syv forferdelige våpen” (kjernefysiske raketter eller bomber) som Anu har gitt ham. Nergal forteller om sine planer til sin bror Gibil, som velger å advare Marduk. Marduk, urolig nå, spør Gibil hvor disse våpnene kan være gjemt. Gibil svarer:
De syv ligger bevart i et fjell,
i en hule inne i jorden ligger de.
Fra dette stedet vil de i stråleglans skyte fremover,
fra Jorden til Himmelen, kledd i terror.
Dette svaret var litt for generelt for Marduk. Men Gibil kan ikke hjelpe mer; bare Nergal kjenner stedet. Marduk styrter avsted til Enki for å få råd. Enki innkaller de andre anunnaki-lederne til nytt krigsråd. Enki sier at Nergal må stoppes, for våpnene vil ”legge landene øde, folk vil omkomme”. Da krigsrådet ikke kommer til enighet om en avgjørelse, lar de Anu ta den endelige bestemmelsen.
Ninurta drar til den ”nedre verden” (det sørlige Afrika) for personlig å formidle Anu’s avgjørelse til Nergal. Nergal hadde da allerede beordret klargjøringen av ”de syv forferdelige våpnene” med deres ”gift” (kjernefysiske stridshoder?). Beskjeden fra Anu var at våpnene kun kunne anvendes på spesifikt godkjente treffmål; at alle anunnakiene på de spesifiserte stedene måtte varsles på forhånd, og at jordmenneskene måtte bli spart for død og lidelse. Nergal liker ikke bestemmelsen om at han må varsle noen om noe som helst. Harde ord utveksles mellom Ninurta og Nergal. Nergal går med på et kompromiss. Han skal på forhånd varsle anunnakiene og astronautene som holder til ved romfartsbasen på Tilmun, men han vil ikke varsle Marduk og Nabu, heller ikke Marduks tilhengere.
Erra-eposet gjengir Ninurtas retoriske spørsmål for å forhindre tap av uskyldige menneskeliv. Bibel-kjennere vil gjenkjenne ordlyden i versene der Abraham ber for Sodoma og Gomorra (1Mos18:22-33). Ninurta spør:
Tapre Erra,
Vil du tilintetgjøre de rettferdige med de urettferdige?
Vil du tilintetgjøre de som har syndet mot deg
sammen med de som ikke har syndet mot deg?
Nergal som var fylt av personlig hat svarer:
Jeg skal tilintetgjøre sønnen,
og la faren begrave ham.
Så skal jeg drepe faren,
la ingen få begrave ham!
Nergal vil destruere romfartsbasen på Tilmun for å forhindre at Marduk tar det i sin besittelse. Dersom Marduk hadde erobret Tilmun ville han ha blitt den suverent mektigste blant anunnaki-lederne. Anu og Enlil godkjenner Nergals plan. Med ambivalente følelser hjelper Ninurta Nergal i å virkeliggjøre planen.
* * *
Først skal romfartsbasen destrueres: både kommando-komplekset som ligger beskyttet inne i ”Fjellet Superior” samt den harde, flate sletten som tjener som rullebane.
Ishum [Ninurta] satte sin kurs mot Fjellet Superior.
De forferdelige syv [våpen], uten deres like,
satte sin spor etter ham.
Til Fjellet Superior helten kom;
han hevet sin hånd –
fjellet ble knust.
Så utslettet han
sletten ved Fjellet Superior;
ikke en trestamme ble stående tilbake i skogene.
I Khedorlaomer-tekstene får vi spesifisert at det var romfartsbasen som ble destruert:
Det som var reist mot Anu for utskytning
de fikk til å visne;
dets ansikt de fikk til å svinne hen,
dets sted de gjorde øde.
Nå var det Nergals tur. Han drar fra Sinai-halvøya til noen kanaanittiske byer ved å følge strekningen kjent som ”Kongens hovedvei”. De ordene som brukes i Erra-eposet er nærmest identiske med dem som brukes i den bibelske fortellingen om Sodoma og Gomorra.
Så, for å etterligne Ishum,
Erra følger Kongens hovedvei.
Han gjør slutt på byene,
han gjør dem til ødeland.
I fjellene forårsaket han hungersnød,
han lot deres dyr omkomme.
Det verset som her følger kan meget vel være en beskrivelse av hvordan den nå sørligste delen av Dødehavet ble skapt. Uansett hva den katastrofale årsaken var, antar mange at en revne ble dannet i den daværende sørlige kystlinjen slik at vannet rant gjennom til den lavereliggende frodige dalen i sør der fem bibelske byer lå. Alt liv i sjøen døde. Vannkilder som omgir Dødehavet er idag fortsatt radioaktive.
Han gravde seg gjennom sjøen,
dens helhet han skilte.
Det som levde i den,
selv krokodillene,
fikk han til å visne.
Som med ild stekte han dyrene,
og forbannet deres korn til å bli som støv.
Sitchin har kommet over en sumerisk-akkadisk tekst, kjent som K.5001, som også kan ha vært en kilde for den bibelske fortellingen:
Herren, han som bærer Brenneren
som brant opp fienden;
som utslettet de ulydiges land;
som fikk livet til å visne hos dem som fulgte det Onde Ord;
som lot steiner og ild regne på fiendene.
* * *
Den kjernefysiske destruksjonen av Sodoma og Gomorra var altså hva Anunnaki-dramaet angikk bare et side-show, et apropos. Sitchin har tolket de to byenes synd til å være deres allianse med Marduk, samt at Nabu muligens gjemte seg i en av dem. ZetaTalk har en spenstig forklaring som kan tilfredsstille både Bibel- og Sitchin-studenter. I de to byene hadde en macho-subkultur oppstått blant unge menn der den mest dominante av to hadde rett til å penetrere analt den mindre dominante. En dag gikk de for langt, de tok ikke et nei for et nei, men gruppevoldtok en ung anunnaki-mann! Dét skal ha vært grunnen til at de to byene ble bombet [ZetaTalk-notat ZT-151095].
I Moses-fortellingen, der anunnakiene for all del ikke måtte nevnes, måtte Yahweh på ny, som med fortellingene om Syndfloden og Babels tårn, ta på seg skylden for anunnakienes illgjerninger. Yahweh måtte således ta på seg den tvilsomme ”æren” for den kjernefysiske destruksjonen av Sodoma og Gomorra. Her kommer Moses-versjonen:
Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Stå opp, ta din kone og dine to døtre som er her, så dere ikke blir revet bort på grunn av det onde som byen har gjort seg skyldig i!» 16 Da han betenkte seg, tok mennene både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For Herren ville skåne ham.
17 Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Fly for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten! Flykt opp i fjellene; ellers blir du revet bort!» 18 Men Lot svarte: «Å nei, min herre! 19 Du har jo vist godvilje mot din tjener. Stor er den troskap du har vist meg ved å berge mitt liv. Men jeg kan ikke flykte opp i fjellene; for da kunne ulykken nå meg, så jeg døde. 20 Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit; det er ikke store stedet. Kjære, la meg få flykte dit – byen er jo så liten – så jeg kan berge livet!» 21 Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil i dette også; jeg skal ikke ødelegge den byen du nevner. 22 Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet fram.» – Derfor heter byen Soar.
23 Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar. 24 Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. 25 Han ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som grodde på marken. 26 Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det stedet hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at røk veltet opp fra landet, som røken fra en smelteovn. 29 Slik gikk det til at Gud kom Abraham i hu da han ødela byene på sletten. Han førte Lot midt ut av ødeleggelsen, som han sendte over de byene Lot hadde bodd i. [1Mos19]
John Martin: Destruction of Sodom and Gomorrah (1852)
Sitchin kommenterer at det hebraiske ordet Netsiv melah (”saltstøtte”) kan ha vært resultat av en feiltolkning. Hvis Abraham og Lot var sumerere, og den originale fortellingen om dem ble skrevet på sumerisk, gis nye tolkningsmuligheter. Det sumeriske ordet nimur betyr både salt og damp. Fordi Dødehavet på hebraisk har blitt kalt Saltsjøen, var det naturlig at den bibelske forfatteren feiltolket den sumeriske termen og lot Lots kone bli en ”saltstøtte”. Nå lyder kanskje ikke en ”dampsøyle” som en mer sannsynlig beskrivelse av hennes forvandling, hvis vi skal ta uttrykket bokstavlig. Sitchins poeng er at i det Nære Østen var det vanlig å beskrive dødsprosessen med at ”deres sjel ble til damp”.
Lots to døtre fryktet at hele menneskeheten hadde blitt utslettet, og at menneskets eneste gjenværende håp var at de selv ble befruktet, om det så var med deres egen far.
30 Fra Soar drog Lot opp i fjellet og slo seg ned der sammen med sine to døtre; for han torde ikke bli i Soar. Så bodde de i en fjellhule, han og de to døtrene. 31 Den eldste datteren sa da til den yngste: «Far er gammel, og det fins ikke en mann her i landet som kan ha omgang med oss på vanlig vis. 32 Kom, la oss gi far vin å drikke og ligge med ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» 33 Samme kveld skjenket de sin far vin, og den eldste gikk og la seg hos faren. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp.
34 Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør her, i natt lå jeg med far. Nå gir vi ham vin å drikke i kveld også. Gå inn og legg deg hos ham, så vi kan holde ætten oppe ved ham!» 35 De skjenket sin far vin den kvelden også, og den yngste gikk og la seg hos ham. Han merket ikke at hun la seg, og heller ikke at hun stod opp. 36 Nå skulle begge Lots døtre ha barn med sin far. 37 Den eldste fikk en sønn og kalte ham Moab. Fra ham stammer moabittene, som ennå er til. 38 Den yngste fikk også en sønn og kalte ham Ben-Ammi. Fra ham stammer ammonittene, som ennå er til. [1Mos19]
Bernardo Cavallino: Lot and his Daughters
f) 2218 fvt.: Radioaktiv vind avslutter den sumerisk-akkadiske æra
De kjernefysiske eksplosjonene skapte en fryktelig virvelvind. En radioaktiv sky blåste mot Sumer, og den blåste over Sumer. Dette hadde ingen forutsett! Dommedagsvarslene var iferd med å oppfylles. Sumer kom til å bli det største offeret for den kjernefysiske eksplosjonen.
Radioaktiv sky over Nagasaki 1945
Mange klagerop-tekster har blitt funnet. Historikerne trodde først at disse klageropene var begrenset til Ur, og at de i likhet med de bibelske klagesangene var forårsaket av invasjon. Men etterhvert som flere tekster ble funnet, så man at klageropene gjaldt alle byene i det sørlige Mesopotamia. Videre innså man at klagene ikke refererte til menneskelig vold og destruksjon, men til at alt visnet, alt ble lagt øde. Byene og deres bygninger besto; men livskraften i menneskene, dyrene og plantene svant hen.
”Oksene står ikke lenger i stallen... sauene går ikke lenger over beitemarkene... elvevannet smaker bittert... i åkrene gror ugress... på slettene visner plantene... moren bryr seg ikke lenger om sitt barn, faren sier ikke ”Åh, min kjære hustru”... barnepiken synger ikke lenger voggesang... kongedømmet har blitt tatt bort fra landet.”
Folk, skrekkslagne, kunne knapt puste;
den Onde Vinden slo klørne i dem,
og gir dem ikke en ny dag...
Munnene er fulle av blod,
hodene er dynket i blod...
Ansiktet var gjort blekt av den Onde Vind.
Nagasaki 1945
Den brune radioaktive skyen formørket dagen og skjulte Månen. Skrekk, frykt og død spredde seg alle steder der spøkelsesvinden blåste... Flere tekster beskriver anunnakienes reaksjoner og flukt. Ninmah gråt bitre tårer. Inanna var rask til å forlate Uruk, og seilte avsted mot Afrika ”i en båt som kunne gå under vannet”. Hun klagde over at hun ikke kunne ta med seg sine smykker og andre eiendeler. Ninki, Enkis hustru, forlot sin by og dro til sørøst-Afrika (”Abzu”) via luften. Teksten Eridu-klagen uttrykker det slik:
Ninki, den Store Damen, flyvende som en fugl, forlot sin by.
Enki dro nordover. Enlil, Ninlil og Ninmah dro avsted til ukjente steder. Ningal skrev et langt dikt som man har funnet fragmenter av, om hvordan hun og hennes mann Nannar-Sin tilbragte et mareritt av en natt i et underjordisk kammer i deres ziggurat i Ur. Neste dag, etter at stormen hadde blåst videre, forlot de hurtig deres kjære by. Overalt så de død og ødslighet. Hun skriver:
Folket fylte byens gater som potteskår. Langs byens opphøyde utganger, hvor de var vant til å promenere, lå døde kropper strødd omkring. I boulevardene, der fest og selskaper hadde blitt feiret, lå folk i hauger...
Likene ble ikke begravd, skriver Ningal, for ”de døde kroppene, som fett satt ut i solen, smeltet bort av seg selv”. Som ved et mirakel ble Babylon spart for den Onde Vind. Og Marduks sønn Nabu overlevde og slapp unna sine fiender. En babylonsk tekst forteller:
Han [Nabu] reiste ut i den store sjø,
satte seg på en trone som ikke var hans
[fordi] Ezida, hans legitime bolig, var styrtet.
* * *
Den sumerisk-akkadiske æra var over, og en mørketid satte inn. For Abraham ble det også en ny tid, men betraktelig lysere. I en alder av 100 år får han endelig, sammen med sin Sara, en sønn.
Herren tok seg av Sara som han hadde sagt, og gjorde med henne slik som han hadde lovt. 2 Sara ble med barn og fikk en sønn med Abraham på hans gamle dager, på den tid Gud hadde nevnt for ham. 3 Abraham gav sønnen som han hadde fått med Sara, navnet Isak. 4 Og han omskar Isak da han var åtte dager, som Gud hadde pålagt ham. 5 Abraham var hundre år gammel da han fikk sønnen Isak.
6 Da sa Sara: «Gud har laget det slik at jeg må le. Og alle som hører dette, kommer til å le av meg.» 7 Og hun fortsatte: «Hvem skulle ha sagt til Abraham: Sara skal gi småbarn bryst! Og så har jeg født ham en sønn på hans gamle dager.»
g) 2200 fvt.: Enki skriver sin selvbiografi på Kreta?
Ca. 2200 fvt. dikterte Enki sin selvbiografi til en skriver. Rundt 800 små og store fragmenter av denne teksten har blitt funnet. Enkis formål var å forklare begivenhetene som ledet frem til den kjernefysiske destruksjonen, og som etter hans mening kunne ha vært unngått. 4200 år senere har Zecharia Sitchin gjenskapt denne selvbiografien på en mesterlig måte. Riktignok har han tatt seg enkelte litterære friheter. Med dette anbefales The lost book of Enki: memoirs and prophecies of an extraterrestrial god (2001).
