Kapittel 7

5300- 2470 fvt.: Den sumeriske æra

a) Oversikt over den sumeriske æra; sivilisasjonsoppdraget.

b) Hvordan Inanna skaffer seg nøklene til sivilisasjon fra Enki

c) Ca. 2900, bykongedømmer for menneskene institusjonaliseres

d) Marduk og utskytningstårnet i Bab-ili (Babylon)

e) Inanna i lidenskap og krig

f) Ca. 2600, Gilgamesh: bykongen og ”halvguden” som ville bli udødelig

a) Oversikt over den sumeriske æra; sivilisasjonsoppdraget

Historikerne inndeler den sumeriske æra i følgende epoker:

·       5300 – 4100: Ubaid-perioden. Landsbyer og pottemakerkunst.

·       4100 – 2900: Uruk-perioden. Utvikling av urbant liv og sterk sosial organisering.

·       2900 – 2470: Dynasti-perioden (innføringen av bykongedømmer).

·      [Ca. 2470: Sargon den Store samler de sumeriske byene under det akkadiske rike; den mesopotamske sivilisasjon utslettes 2218 fvt.]

Akademikerne har ikke kommet til enighet om én bestemt definisjon av begrepet sivilisasjon, men alle er enige om at sumererne skapte det første samfunn som tilfredsstiller alle kriterier på sivilisasjon. Et vanlig kriterium for sivilisasjon er dannelsen av et bysamfunn. Ordet ”sivilisasjon” kommer fra det latinske civilis, som betyr borger. Et annet vanlig kriterium for sivilisasjon er utvikling av skrivekunsten. Skapelsen av tekster representerer jo for akademikerne overgangen fra forhistorisk til historisk tid.

Den første byen som ble rekonstruert i Sumer etter Syndfloden, var Enkis opprinnelige bosted, Eridu. Denne byen ble bygget opp på nytt, ca. 5400 fvt ifølge konvensjonell historie. Byens senter besto av en nybygd tempelbolig (ziggurat) der Enki og hans kone Damkina kunne bo. Nippur ble også bygd opp på ny, ca. 5262 fvt., med en syv­trinnet ziggurat for Enlil og hans kone Ninlil.

Sitchin (1985, kap. 9) har kommet over sumeriske tekster som gir sin versjon av opphavet til den sumeriske sivilisasjon. ”Hymn to Eridu” – redigert og oversatt av A. Falkenstein (som muligens kan leses online ved betaling her) – forteller at Anu og hans første­gemalinne Antu gjorde et 17-dagers kongelig besøk til Jorden. Anu holdt da en viktig tale hvor han sa at tiden var kommet for å bringe sivilisasjonen til menneskene. Mente han med dette at anunnakiene ved neste Nibiru-passasje skulle forlate Jorden? Det blir også bestemt at Enki må gi fra seg de guddommelige formularene (”nøklene”) for sivilisasjons­bygging til de andre anunnaki-lederne, slik at også de kan begynne å etablere eller reetablere urbane sentre.

Etter møtet var det bankett og feiring. I de sene nattetimer hadde Enki og de andre anunnaki-lederne en overraskelse til Anu. Midtveis mellom Nippur og Eridu hadde de bygget en overdådig flott syvtrinnet hvit ziggurat til Anu: E.ANNA (”Huset til Anu”). Anu og Antu tilbragte den siste natten sin der. Sitchin antar at Anu tilbragte en av nettene sammen med sitt barnebarnsbarn Inanna, og at han i takknemmelighet så forærte henne EANNA. I en tekst av Enmerkar, ”Enmerkar and the Lord of Aratta” går det frem at det var han som bygde tempelboligen. Inanna kom med tiden til å utvikle området rundt EANNA til en stor og mektig by, Uruk.

Byene Sippar og Lagash ble gjenreist. I Sippar ble en ziggurat bygget på 3000-tallet fvt. for Utu/Shamash og hans kone Aya. Her formulerte Utu det sett av lover som skulle gjelde for menneskeheten. Slik ble han menneskehetens første lovgiver. Zigguraten ble utgravd i 1880 av Hormuzd Rassam. Her fant han ca. 170 rom, samt 40.-50.000 leirtavler og sylindere. I Lagash ble zigguraten E.NINNU bygget for Ninurta og hans kone Bau. Et nytt medisinsk hovedkvarter ble bygget for Ninmah: Adab. Ruinene av Lagash og Adab har man ikke klart å forfølge lengre bakover i tid enn 2000-tallet fvt.

Zigguraten i Ur

Sitchin har datert det kongelige statsbesøket til 3760 fvt., som han mener var tidspunktet for Nibirus passasje. Dersom Anu og Antu virkelig hadde en avhopper til Jorden i forbindelse med Nibirus passasje, må dette i stedet ha vært ca. 5285 fvt. Det latinske ordet annum, det engelske annual og det franske année har ifølge Sitchin sin opp­rinnelse i feiringen av Anu og Antu da de besøkte Jorden.

Paul Von Ward (web-base) utga i 2004 en tverrfaglig og tverrkulturell bok, Gods, genes and consciousness: nonhuman intervention in human history, som på modent vis diskuterer de mange aspekter ved intervensjonsteorien. I kapittel 13, How did civilization arise?, skriver han at når det gjelder opprinnelsen til de forskjellige aspekter ved sivilisasjonen, er det påfallende hvordan kulturer verden over gir æren til deres guder og gudinner. Dette tyder på at kunnskap- og teknologi­overføring har foregått. Ward går deretter gjennom sivilisasjons­aspekter som jordbruk, husdyrhold, arkitektur, astronomi, matematikk og vitenskap, og viser til hva den eldgamle litteraturen faktisk sier om hvordan jordmennesket ervervet seg kompetanse innen disse teoretiske og anvendte feltene.

”In an extensive review of documented world myths, I have not discovered a single story that portrays the founding of its civilization as resulting from the unaided efforts of humans. They never say ”this or that human did that”, or even discovered it. ABs [Advanced Beings] get the credit for the seminal turning points of all these societies. Such a universal practice, given the tendency of human egos to claim credit wherever possible, gives credibility to a surprising theme: Human societies benefited from advanced teachers at various times and places within our collective memory. A careful rereading of myths and legends and classical literature reveals that this history of knowledge transfer has been in plain sight”. [Ward (2004), s. 162-63]

Noen av de mer betydningsfulle gudene og gudinnene som ifølge mytene har bragt sivilisasjonen (eller aspekter herav) til mennesket, og hvor det er flere indikasjoner på at de har vært ”avanserte lærere” i kjøtt og blod, er:

·       Saraswati (India). Wikipedia-artikkel.

·       Shiva (India), 5000 fvt. RKM-artikkel.

·       Quetzalcoatl (Mellom-Amerika), på Jesu tid. Web-side.

·       Athena (Hellas). Artikkel.

·       Bep Kororoti (Brasil). Artikkel.

·       Thoth (Egypt). Wikipedia-artikkel.

·       Freya (ved kysten av Holland).

Her ligger store og spennende utfordringer for kommende fortidsforskere som har befridd seg fra isolasjonsteoriens tvangstrøye.

b) Hvordan Inanna skaffer seg nøklene til sivilisasjon fra Enki

Den unge, vakre, erotiske og ærgjerrige Inanna fikk altså luksus-zigguraten E.ANNA som hadde blitt bygd for Anu. For å kunne etablere et bysenter rundt zigguraten, samt en viss kultur, trengte hun imidlertid tilgang til noen ME’er som inneholdt prinsippene og instruksene for å danne sivilisasjon. Disse satt Enki med. Sitchin har tolket det sumeriske ordet ME som noe tilsvarende datadisketter eller /DVD’er.

Inanna forberedte Enki på at hun ville avlegge ham en visitt. Begge gjør sine forberedelser. De har hver sin agenda, men er villige til å gjøre kompromisser hvis nødvendig. Enki tar henne med til de innerste kamrene i sin ziggurat, og prøver å imponere henne med all sin makt, rikdom og maskuline sjarm for å få en salig natt med henne. Hun på sin side bruker all sin skjønnhet og sjarm for å få ME’ene. For hver time som går i hennes selskap blir han mer beruset og begjærlig. Han gir henne stadig flere ME’er. På morgen­kvisten sovner han inn, overdådig full, og Inanna skynder seg avsted i sin flymaskin med 94 ME’er.

Inanna har blitt et erotisk symbol i kunsten 

Da Enki ut på dagen våkner opp og innser sin tabbe, beordrer han sin tjener Isimud til å skaffe ME’ene tilbake. Isimud innhenter henne og tvinger henne til å returnere. Men da hun på ny står overfor Enki er hun tomhendt. ME’ene hadde hun klart å lure unna til sin tjeneste­pike. Enki resignerer, kanskje det er like bra at disse ME’ene kommer til Uruk?

Den mesopotamske teksten om Enki og Inanna bør leses og nytes (her), for den virker så moderne og seksuelt frigjort at den kunne ha vært fra i dag. Fraværet av mytologi er oppsiktsvekkende. Det eneste ”mytologiske” kommer fra myto­logenes egne fortolkninger av teksten. Når man sammenligner denne teksten med typiske GT-tekster som ble skrevet over 2000 år senere der ”Jahve-atmosfæren” dominerer, blir man slått av hvor knugende og undertrykkende GT-tekstene virker.

c) Ca. 2900 fvt, bykongedømmer for menneskene institusjonaliseres

Et stort skritt i å overføre sivilisasjon til menneskene, dog hele tiden på anunnakienes premisser og underlagt deres behov til enhver tid, var institusjo­naliseringen av bykongedømmer i Sumer. I begynnelsen gikk bykongedømmet på rundgang mellom de forskjellige byene, men det varte ikke lenge før hver by hadde sin bykonge. Slik oppsto ”kongedynastier” innen hver by.

Alle de sumeriske tekstene er samstemte i at den første byen som fikk bykongedømme var Kish. Bykongen fikk tittelen LU.GAL (”Mektig mann”). Beskyttelsesguden for Kish var Enlils sønn Ninurta. Det må enten ha vært Enlil eller Ninurta som utnevte bykongene i Kish. I Bibelen er denne begivenheten omtalt slik:

8 Kusj fikk også sønnen Nimrod. Han var den første som fikk stort herrevelde på jorden.  9 Han ble en veldig jeger for Herrens åsyn. Derfor sier folk: «Som Nimrod, en veldig jeger for Herrens åsyn.» 10 Først rådde han over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet. 11 Fra dette landet drog han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah 12 og Resen mellom Ninive og Kalah; det er den store byen.

Det er tydelig at Moses, eller de som senere redigerte og oversatte hans tekster til andre språk, har hatt forståelsesproblemer med den sumeriske originalen som nå har gått tapt. Med Kusj menes antagelig Kish, som altså var en by, ikke en person. Sitchin har etter mange forsøk gitt opp å identifisere den bibelske ”Nimrod”, han nevnes ikke i de sumeriske tekster. Ser man nøyere på det bibelske avsnittet, som er et sammendrag som strekker seg over flere århundreder, gir teksten med sine gjentakelser inntrykk av selv å være usikker på hva/hvem ”Nimrod” refererer til. Nimrod kan være en misforstått referanse til Enlil eller Ninurta som utnevte bykongene; eller det kan være en misforstått referanse til selve bykongetittelen. Det minst sannsynlige er at ”Nimrod” refererer til kong Sargon som dukket opp på scenen minst 700 år etter institu­sjonaliseringen av bykongedømmet.

Historikerne daterer begynnelsen på bykongedømmer i Kish til ca. 2900 fvt., mens Sitchin (1985, Timechart) daterer hendelsen til 3760 fvt. Hva denne boken angår, spiller det ingen rolle hvem som har rett. Den sumeriske kongelisten for den dynastiske perioden er vanskelig å forholde seg til uansett, og dateringene til Sitchin og akademia harmoniseres når de kommer til bykongen Gilgamesh.

Mesopotamerne kom til å kalle sitt land for Shumer, ”Vokternes land”. Den sumeriske sivilisasjon oppsto i Uruk-perioden med en fantastisk vitenskapelig og kulturell sofistikasjon. I Kish ble menneskene lært opp i sivilisasjonens grunnleggende forutsetninger, inkludert å kunne skrive og regne. Ninurta var deres fremste lærer. [Kilder: Sitchin (1985, kap. 9) og Sitchin (1995, kap. 6)].

d) Marduk og utskytningstårnet i Bab-ili (Babylon)

Det var én sumerisk by som ikke ble velsignet med bykongedømme av Enlil-klanen, Babylon. Dette bringer oss til Marduk, Enkis eldste sønn. Noen vil mene han var stormannsgal; andre vil si at han arvet farens følelse av å ha blitt urettferdig tilsidesatt av Enlil og hans klan. Marduks ambisjon var verdens­herredømme, som han mente var hans fødselsrett. Han betraktet Enlil-klanen som sin fiende som måtte overvinnes på veien til verdensherredømme. Hans forhold til Inanna var kronisk anstrengt, da hun var akkurat like ærgjerrig som ham selv. I tillegg hadde hun mange strenger å spille på når hun ønsket å manipulere de andre anunnaki-lederne.

Marduk var den første anunnaki som giftet seg med en jordkvinne, Sarpanit. Anu hadde godtatt dette mot at Marduk ga fra seg retten til prinse­tittelen på Nibiru. Vi kan anta at de ikke ønsket hybrider tilbake til Nibiru. Etter Syndfloden hadde Marduk fått Egypt som sitt domene, hvor han ble kjent som guden Ra. Han var imidlertid tvunget til å forlate Egypt ikke så lenge etterpå, noen tekster tyder på at han da forlot Jorden. Før han dro overlot han styret av Egypt til sin yngre bror Ningishzidda, som ble kjent som guden Thoth.

Da Marduk kom tilbake til Jorden, ca. 3450 fvt. ifølge Sitchin, så han at mye hadde endret seg. Den sumeriske sivilisasjon var i full utfoldelse, og makt­forholdene mellom anunnakiene hadde blitt stabilisert. Marduk likte ikke det han så. Hvordan kunne hans arverett, verdensherredømmet, bli realisert slik som situasjonen nå hadde utviklet seg? Marduk valgte seg ut et sted ikke langt fra det tidligere romfartssenteret Sippar, og kalte stedet Bab-ili (”Portveien til gudene”). Her skulle han sammen med en stab astronauter (”igigi’er”) etablere sin egen romfartsbase, hvilket ville være en nødvendig komponent hvis han skulle bli Jordens Herre. Enlil-klanen hadde for mye kontroll over romfarts­basen på Tilmun og landings­plassen på Baalbek.

Marduk og igigi’ene gikk i gang med å etablere romfartsbasen, inkludert byggingen av et utskytningstårn. Enlil-klanen så med uro på Marduks forsøk på å styrke sin maktposisjon, omtrent som dagens atomvåpenland er ”moralsk forferdet” over andre stater som prøver å utvikle samme våpenteknologi som de selv besitter. Enlil-klanen bestemte seg for at de ikke kunne akseptere Marduks makttilstrebelser. Fra sine luftfartøyer bombet de hans nye hoved­kvarter sønder og sammen. På et senere tidspunkt ble Babylon den hellige by i Babylonia, et rike som varte fra 1800-tallet til 539 fvt. da Cyrus den Store innlemmet Babylonia i det persiske rike.

Utskytningstårnet for Apollo

e) Inanna i lidenskap og krig

Det hersket en rangordning blant anunnakiene, og bare tolv kunne tilhøre det aller øverste aristokratiet. Disse tolv fikk sin opphøyete status ytterligere markert ved å bli betraktet som personifiseringer av både stjernebilder og sol­systemets himmellegemer. De tolv høyhetenes rangordning ble for øvrig reflektert i deres hodebekledning, der antall parvise ”horn” viste deres status.

Inanna var verken én av de opprinnelige tolv eller den første­fødte datteren til en av dem. Hun var datter av Nannar/Sin, og tvillingsøster til Utu/Shamash. Ved å bruke alle sine ressurser, sin kløkt og sin sjarm, greide hun til slutt å bli inkludert blant de tolv høyheter. Sitchin (1985, kap. 10-11) forteller med innlevelse om et fantastisk anunnaki-drama som blant jord­menneskene ble til legender og myter i de kommende årtusener. Dette dramaet hadde alle even­tyrets ingredienser, men utspilte seg blant virkelige humanoider i kjøtt og blod.

Etter at Inanna hadde forført Enki til å gi henne ME’ene, var hennes neste eventyr kjærligheten til og det kortvarige ekteskapet med DUMU.ZID (”Den sanne sønn”). Hans akkadiske navneform var Dumuzi; hans hebraiske og arameiske navneform var Tammuz. Dumuzid var sønn av Enki og yngre bror av Marduk. Dumuzid hadde fått øvre Egypt som sitt domene, hvilket i seg selv ikke skulle innebære noen konflikt med Marduk som hadde reetablert seg i Nedre Egypt med Heliopolis som sitt kultsenter. Men da både Inanna og Marduk hadde særdeles ærgjerrige ambisjoner på Jordens vegne, ville et nabo­skap mellom dem bli svært så anstrengt. Marduk prøvde på forskjellige vis å hindre ekteskapet, uten å lykkes.

De hete elskovsnettene til Inanna og Dumuzid resulterte i mange sumeriske kjærlighetshymner. Disse hymnene har blitt oversatt til norsk (fra engelsk) og utgitt i boken Inanna: Himmelens og Jordens dronning (Gyldendal, 2000). Utdrag fra den engelske oversettelsen, med mange illustrusjoner av Innana, kan ses her. Likevel, all elskoven resulterte ikke i en arving. For å få en mannlig arving som hadde høy nok kongelig status, la Dumuzid en plan om å forføre og befrukte sin egen søster Geshtinanna.

Tekst­fragmentet kjent som ”Dumuzi’s dream” forteller at Dumuzid inviterte den intetanende Geshti­nanna ut på en picnic. Først spiste de honningkaker og drakk berusende øl, stemningen var høy. For å forberede henne lar han et lam kopulere med morsauen, deretter lar han to søskenlam kopulere med hverandre. Dumuzid går så over til å kjærtegne Geshtinanna. Hun forstår fortsatt ikke hva som skjer, men protesterer da kjær­tegnene blir stadig mer intime. Han lar seg imidlertid ikke stoppe: ”han besteg henne… hans sæd strømmet inn i hennes vagina”. Det går frem av teksten at Inanna var medvitende om det som skjedde, og hadde gitt ham råd.

Dumuzid og Inanna

Etter voldtekten sovner Dumuzid og har et mareritt om at hans tid er omme. Han våkner og oppdager at han noen har kommet for å fange ham. Han prøver å stikke av, men under rømningsforsøket drukner han i Nilen der Aswan-dammen idag ligger. Av forskjellige tekster går det frem at Marduk sto bak forsøket på å fange ham. Marduks plan var nok ikke å drepe sin egen bror, men for Inanna spilte dette liten rolle. Hun krevde hevn, og hun krevde at Enlil-klanen engasjerte seg og effek­tuerte hevnen. Ved å integrere innholdet i flere tekst­fragmenter er Sitchin ikke i tvil om at Marduk først gjemte seg i Khufu-pyramiden, for så å bli dømt av Inanna til å dø en langsom død der. Marduks kone Sarpanit og sønn Nabo greier i siste liten å overtale Inanna og Enlil-klanen til å spare hans liv. Det ender med at Marduk for andre gang må forlate Egypt og leve i eksil. I Egypt fikk Marduk/Ra da tilnavnet Amon, ”Den skjulte”.

* * *

Begravelsen av Dumuzid ble antagelig holdt i det sørlige Afrika, som det fremgår av teksten ”Inannas nedstigning til den nedre verden” (online tekst på engelsk). Det sørlige Afrika var domenet til Enkis sønn Nergal, som var gift med Inannas søster Ereshkigal. Som det fremgår av teksten, Ereshkigal var alt annet enn vennlig overfor sin sørgende søster. Ereshkigal mistenkte sin søster for å ha helt andre intensjoner med besøket enn å ta et siste farvel med sin avdøde Dumuzid. Sitchin har en idé om hva Inanna kan ha pønsket på, og hva Ereshkigal kan ha fryktet. Dersom de hebraiske arvefølgelovene ved ekteskap var en refleksjon av de sumeriske lovene, kan Inanna ha hatt rett til å kreve at Nergal skulle ekte henne som sin andre kone og besvangre henne. Ikke slik å forstå at Inanna hadde kjærlige følelser for Nergal, men hun kunne bruke ham som springbrett for å realisere sine egne ambisjoner.

Ereshkigal hadde ingen ønsker om å dele sin mann med Inanna. For at Inanna skulle slippe inn i Ereshkigals palass måtte hun først ta av seg alle klærne og kongelige regalier. Hun måtte så stå foran et dommerpanel bestående av syv anunnakier. De overøste henne med anklager, de ”torturerte hennes sinn med ord”. De dømte henne til å henge på en stake og dø en langsom, pinefull død. Ifølge teksten dør hun, men Enki og noen hjelpere kommer til unnsetning og lar henne gjenoppstå fra de døde. I dag kan vi naturligvis ikke vite akkurat hvor klinisk død hun var da redningen kom.

Tilbake i Shumer, ensom og sorgfull, pleier hun et viltvoksende tre ved Eufrats bredder. Hun retter sine klager mot himmelen:

”Når omsider skal jeg ha en hellig trone,

jeg kan sitte på?

Når omsider skal jeg ha en hellig seng,

jeg kan ligge på?”

Om slike ting snakket Inanna…

Hun som lot håret henge ned har sorg i hjertet.

Den rene Inanna, Oh som hun gråter!

Muligens er det hennes intime forhold til Anu som hjelper henne videre, slik at anunnaki-lederne ble tvunget til å gi henne et domene. Det var imidlertid utelukket at hun kunne få et domene i Afrika eller i Mesopotamia, så ifølge Sitchin fikk hun Indusdalen som sitt domene. Indusdal-sivilisasjonen varte fra ca. 3000 til 1500 fvt., med Harappa og Mohenjo Daro som de to urbane hovedsentrene. Ruinene av de to sentrene avslører at de var designet på forhånd; de var ikke et resultat av naturlig-organisk utvikling. Kulturen og teknologien var sofistikert. Skriftspråket har ennå ikke blitt dekodet. En gud med hornbekledning og ereksjon som sitter i meditasjonsstilling var et yndet motiv. 

Til høyre: kvinnefigur som løfter to beist, med et svevende hjul eller fartøy over.

Den sumeriske teksten Enmerkar and the Lord of Aratta ble trolig forfattet av Enmerkar selv, den første bykongen for Inannas by Uruk. Han tar selv æren for å ha bygget E.ANNA. Med Utu/Shamash som far og en jordkvinne som mor var han ”halvguddommelig”. Dette var nok statusen til de fleste av bykongene. Med Utu/Shamash som far var Inanna hans tante. Teksten forteller hvordan Enmerkar som tjener for Inanna fikk i oppdrag å holde Aratta, en sivilisasjon eller koloni for økonomisk utbytting, i stramme tøyler og i ærefrykt for Inanna. Aratta lå bakom noen fjell, og kan ha vært Harappa.

”Enmerkar and the Lord of Aratta” har mange åpenbare referanser til fly og flyvekunsten. Sitchin antar ut fra forskjellige tekster at Inanna i en periode fløy mye frem og tilbake mellom Uruk og Indusdalen. I en av tekstene får vi til og med vite navnet på piloten:

”På den tid da Enmerkar regjerte i Uruk,

var Nungal, med hjerte som en løve, piloten

som fra himmelen bragte Ishtar [Inanna] ned

til E-anna.”