Kapittel 5
 
Atlantis

 

Sist oppdatert: 15. desember 2009

 

 

a) Introduksjon

b) Platons versjon

c) Anunnaki-gruppen fra Atlantis

d) Før-platonske skrifter som kan referere til Atlantis

e) Otto H. Muck: The Secret of Atlantis (1956)

f) Antropologene har gjort Cro Magnon-begrepet meningsløst

g) Litteratur og web-ressurser

 

 

a) Introduksjon

Hva sier Sitchin og ZetaTalk om Atlantis? Legenden om Atlantis har ingen betydning eller rolle i Sitchins fremstilling av anunnakienes og menneske­hetens historie. Likevel, i The Earth Chronicles Expeditions (2004, kap. 3-4) vier han denne legenden to kapitler. Det kan være flere grunner til Sitchins forsiktighet. Den mest opplagte grunnen er at han ikke vil gjøre sin helhetlige fortelling unødvendig spekulativ og fantastisk. Sitchin kan også være usikker på om det var den samme kataklysmen som rammet Noah og Atlantis, eller om dette var to kataklysmer med flere tusen års mellomrom. Denne usikkerheten preger naturligvis de aller fleste forfatterne som har skrevet om Atlantis.

 

Det synes å være tiltagende enighet innen flere vitenskapsgrener om at en global-kataklysmisk begivenhet inntraff innen tidsrommet 10.000 – 9.500 fvt. To bøker som argumenter sterkt for en slik global-kataklysmisk begivenhet, er Cataclysm!: Compelling Evidence of a Cosmic Catastrophe in 9500 BC (1997) av Allan & Delair, og The Cycle of Cosmic Catastrophes: Flood, Fire, and the Famine in the History of Civili­zation (2006) av av Richard Firestone et al. Begge bøkene argumenterer for at et himmellegeme, enten en stor komet eller en planet, utløste kataklysmen.

 

Denne kataklysmen antas så å være årsak til den globale pleistocen/holocen-masseutryddelsen av megafauna [Wiki-artikkel: Quaternary extinction event], som sammen­falt nokså eksakt med slutten på den antatt siste glasiale perioden, ca. 9.700 fvt. Sabel­tannete katter, ullnesehorn, ullmammuter, mastodonter, kjempe­­harer, kjempe­skunker, den ”irske elgen”, nord-ameri­kanske kameler og hester... for­svant plutselig fra Jordens overflate. Paul S. Martin har i online-artikkelen Ghostly Grazers and Sky Islands (2005) gitt en interessant innføring i hva vi i dag vet om denne masseutryddelsen. Men var det i denne kata­klysmen at Atlantis, eller den siste rest av Atlantis, gikk under?

 

ZetaTalk har foreløpig kommet med to notater om Atlantis, som således blir vår overordnete guide i dette kapittelet: ZT-150895 og ZT-150797. Her konstateres følgende:

  • kulturen og teknologien på Atlantis tilhørte anunnakiene, ikke menneskene.
  • Atlantis lå i nærheten av Europa.
  • Atlantis’ endelige undergang skjedde i forbindelse med en jordskorpe­forskyvning som ble teknologisk assistert av ET-grupper som ville hjelpe menneskeheten ut av slaveriet fra anunnakiene, da dette slaveriet var en hindring for menneskets videre evolusjon.

Det siste punktet er meget interessant, for det synes å være en tradisjon med å assosiere de store kataklysmer med at noen har syndet aldeles forferdelig, og at nå kommer straffen! I ettertid er det alltid menneskeheten som gis skylden for anunnakienes synder.

 

Hovedstaden i Atlantis, på sørsiden. Kunstner: Dovilio Brero.

www.cyberdh.com/atlan/html/picture_1.htm

 

 

b) Platons versjon

For den vestlige sivilisasjon begynte legenden om Atlantis med Platon (427-347 fvt.) sine to Dialoger fra 360 fvt.: ”Timaeus” (online) og ”Critias” (online). I ”Timaeus” forteller Platon om hvordan fire-fem av Atens mest betydnings­fulle menn under en festival til ære for gudinnen Athene kom sammen for dype samtaler. Et av samtaleemnene var Atlantis, og dermed fortelles historien om hvordan statsmannen Solon (640-560 fvt.) – hvis konsti­tusjonelle reformer i Aten resul­terte i verdens første tilnærming til demokrati – besøkte byen Sais i Egypt 590 fvt. Der oppsøkte han noen eldre prester for å lære mer om fortiden. Byen Sais hadde blitt grunnlagt av den egyptiske gudinnen Neith. Under samtalen går det frem at Athene og Neith var samme kvinne, som altså grunnla både Aten og Sais.

 

Solon (640-560 fvt.) 

 

Da Solon i Sais innledet med et kort foredrag om hva han selv visste om Hellas’ tidligste fortid, svarte den egyptiske presten:

 

”Åh Solon, Solon; dere hellenere er fortsatt barn; det finnes ikke noe slikt som en oldtidens greker!”

 

Presten forklarte dette med at mange natur­katastrofer gang på gang hadde utslettet den greske kulturen, slik at grekerne hadde mistet både skrivekunsten og kunnskapen om deres fortid. Presten sa rett ut at Solons og det greske folkets oppfatninger av fortiden er ”barne­fortellinger”! Den greske mytologien ble jo først uttrykt og formalisert av Hesiod i hans verk Theogonia (ca. 700 fvt.). Dette verket kan nok beskrives som ”barnefortellinger”.

 

Presten forteller så Solon at på et bestemt tidspunkt valgte gudene å inndele Jorden i domener, slik at hver av gudene kunne sette opp templer og offer­plasser der de selv ble dyrket av folket (!). En av gudene, som Solon kalte Poseidon, fikk Atlantis som sitt domene. Poseidon fant på denne øyen jordkvinnen Cleio som han tok til hustru, og med henne fikk han fem par tvilling­sønner. Den eldste sønnen fikk navnet Atlas, som ble den første kongen over Atlantis. Det er hans navn som skal ha gitt navn til Atlanterhavet og Atlantis. Det går tydelig frem av Platons fortelling at Atlantis var en øy i havet utenfor Gibraltarstredet, og at et enormt kontinent lå bakom øyen.

 

Atlantis skal ha vært et paradis med sin varierte natur og klima. Poseidon-dynastiet skal ha utviklet en fantastisk sivilisasjon og kultur, selvom den riktignok hadde visse barbariske trekk som at folket måtte ofre den førstefødte. Den beskrivelsen leseren får av natur, kultur, sivilisasjon, seder og skikker på Atlantis er så detaljert at det er klart for enhver at det her ikke er snakk om en allegori. Den oppmerksomhet Platon har fått gjennom beskrivelsen av Atlantis er fullt fortjent.

 

Etter at Poseidon-dynastiet i tusener av år og mange generasjoner hadde sørget for et ideelt og rettferdig styre, satte gradvis et moralsk og åndelig forfall inn. Vi får vite grunnen til dette: Poseidon-ætten hadde ikke holdt sitt blod eller genom rent, men hadde latt det bli for mye utblandet ved sex og ekteskap med Jordens døtre. Til slutt blir forfallet så stort at guden Zevs, som så hva som var iferd med å skje, samlet alle gudene på ”det aller helligste sted” for å finne en løsning på problemene. Akkurat her slutter Critias brått, for resten av teksten har gått tapt.

 

Solon forteller at mange av fortidens guder hadde fått sine navn egyptifisert i Egypt. Solon hadde derfor ingen betenkeligheter med å gi de samme gudene nye greske navn. Dette er jo et poeng som også har blitt gjentatt i denne boken, at anunnakiene var transnasjonale ”guder” som hver kultur nasjonaliserte, ga nasjonale navn, og vevet inn i sin egen nasjonal-religiøse kosmologi.

 

I teksten Timaeus beskrives et internasjonalt politisk stordrama som fant sted rett før, under og etter Atlantis’ undergang. Det er tydeligvis krig mellom gudene, mellom dem som styrte Atlantis og dem som styrte det greske og det egyptiske fastlandet. Gudinnen Athene/Neith hadde grunnlagt byen Aten ca. 9.600 fvt. På dette tidspunktet hadde Atlantis-riket kontroll over landene i Vest-Europa og Vest-Afrika fram til datidens bystater i Hellas og Egypt. Atlantis-riket går så til krig mot Hellas og Egypt, men takket være gudinnen Athene/Neith og en formidabel innsats av grekerne, må atlanterne gi tapt. Det er på dette tidspunktet, når atlanterne har gitt opp, at Atlantis i løpet av ett voldsomt døgn med jordskjelv og stor­flommer går under, og at den hellenske kulturen utslettes. Ikke lenge etterpå, ca. 8.600 fvt., grunnlegger Athene/Neith byen Sais i Egypt. Resten av dialogen i Timaeus er irrelevant.

 

Det er mye i Platons fortelling om gudenes atferd og inndeling av Jorden i doméner som samstemmer med Sitchins beskrivelse av anunnakiene. Det er verdt å merke seg at de fleste forfattere som tolker bokstavlig fortellingene om Noah og Atlantis, likevel har en tendens til å mytologisere bort ”gudene” for slik å gi menneskene hovedrollen i dramaet. Vi velger her å følge retnings­linjene fra ZetaTalk og Platon, at gudene eller anunnakiene spilte hoved­rollen, og at menneskene bare hadde rollen som tjenere eller muligens var slaver. Vi velger også å knytte Atlantis’ endelige undergang til den jordskorpeforskyvningen som ZetaTalk har datert til 8.800 fvt. 

 

 

c) Anunnaki-gruppen fra Atlantis

Få eller ingen av gudene og gudinnene i den greske mytologien var opprinnelig greske. De var nasjonaliserte importprodukter fra alle de fire himmel­retningene, samt at opphavet til noen av dem var ordinære dødelige som hadde blitt deifisert. Vi skal senere se at Athene, trolig også Poseidon, er eksempler på deifisering. Den greske omreisende historikeren Herodot (ca. 484-425 fvt.) skrev etter å ha besøkt Egypt:

 

”Det er fra Egypt at navnene på også nesten alle de andre guder er kommet til Hellas. For at de er kommet fra barbarene, det har jeg funnet ut ved mine egne undersøkelser, og jeg tror at det i første rekke er Egypt at de er kommet. For bortsett fra Poseidon og Dioskurene, hva jeg allerede tidligere har omtalt, og bortsett fra Hera, Hestia, Themis, Charitene og Nereïdene, så finnes navnene på de andre gudene fra gammel tid av i Egypt. Med dette sier jeg bare hva egypterne selv sier. Og når det gjelder de gudenavn som egypterne sier at de ikke kjenner, så mener jeg at de stammer fra pelasgerne – bortsett da fra Poseidon. Men denne gud har hellenerne overtatt fra libyerne. For opprinnelig var det bare libyerne som kjente navnet Poseidon, og disse har alltid dyrket denne gud...” (Bok II, vers 50)

 

”Men hva angår spørsmålet om gudenes avstamning fra forfedre, eller om de alltid har eksistert, og hva deres utseende angår, så har man ikke hatt noe greie på det inntil for så å si ganske nylig. For jeg antar at Hesiod og Homer levet høyst fire hundre år før min tid. Og det var de som laget gudenes genealogi og tildelte de forskjellige guder spesielle tilnavn og funksjoner og uttalte seg om hvordan de så ut.” (Bok II, vers 53).

 

Her er noen av de greske guder og gudinner som Herodot var sikker på var impor­tprodukter fra Egypt [i hakeparantes Sitchins tolkninger]:

·       Hefaistos (gr.) = Ptah (eg.) [= Enki]

·       Zevs (gr.) = Amon (eg.) = [Marduk]

·       Hermes (gr.) = Thoth (eg.) = [Ningishzidda]

·       Artemis (gr.) = Basta (eg).

·       Demeter (gr.) = Isis (eg.)

·       Dionysos (gr.) = Osiris (eg.)

·       Apollo (gr.) = Horus (eg.)

·       Pan (gr.) = Mendes (eg.) 

 

Herodot

 

 

d) Før-platonske skrifter som kan referere til Atlantis

R. Cedric Leonard nevner på sin web-side Ancient writings to før-platonske skriftkilder som kan referere til Atlantis. Den greske historikeren Herodot (484-425 fvt.) nevner ordet ”Atlantis” hundre år før Platon. Han kaller nemlig Atlanter­havet for Atlantis-sjøen. I sanskrit-litteraturen finner man mange omtaler av Atala den hvite øy og av øyen Tripura, som begge meget vel kan ha vært Atlantis. Både Atala og Tripura gikk til slutt under pga. krig mellom gudene (”ET-grupper”). Den indiske guden Varuna var spesielt involvert i Atala. 

 

Varuna

 

e) Otto H. Muck: The Secret of Atlantis (1956)

Otto Heinrich Muck (1892-1956) ble født i Wien, Østerrike. Under den første verdenskrig tjente han som flyger. Han fullførte sin utdannelse som ingeniør i 1921 ved Munich College of Advanced Technology. Muck fortsatte sin person­lige utdannelse ved å studere fysikk, geofysikk og forhistorie. Han skrev en rekke artikler relatert til biologi, geologi og kreft, og han var en fremragende fysiker, ingeniør og oppfinner som tok ut over 2000 patenter relatert til bl.a. ubåter, tankbåter, raketter og ernæring. Han var rådgiver for store industrielle konserner, og hans kunst­neriske interesser dekket et vidt spekter. Han døde ved en ulykke i 1956, samme år som han fikk sin bok om Atlantis utgitt på tysk. Noen vil mene at hans Atlantis-bok er den første virkelig vitenskapelige avhand­­ling om emnet.

 

Gitt Mucks livsutfoldelse og strålende karriere skulle man tro det var mye interessant informasjon å finne om ham på Internet. Merkelig nok finner man ingen offisielle opplysninger om ham der; og det lille som sies gir motstridende opplysninger om hans fødselsår, dødsår, nasjo­nalitet og bokens utgivelsesår. Selv den engelske utgaven av boken hans oppgir to forskjellige dødsår! Boken ble altså første gang utgitt på tysk i 1956, for så å bli gjenutgitt på tysk av Econ Verlag i 1976. En engelsk oversettelse av boken kom ut to år senere via et engelsk og et amerikansk forlag. Den amerikanske utgaven har et forord av Peter Tompkins, som var medforfatter av Plantenes hemmelige liv (1973). Mucks bok The Secret of Atlantis (eng. tittel) er langt på vei genial, inspirert og et vitenskapelig storverk! Boken hadde fortjent internasjonal viten­skapelig oppmerksomhet helt uavhengig av innholdet i Atlantis-mytene.

 

Muck tar innledningsvis opp en gammel idé fra Ignatius Donellys Atlantis-bok fra 1882, at så lenge Atlantis eksisterte fantes ingen Golfstrømmen som kunne bringe varmt vann og klima til nordvest-Europas kyst. Golfstrømmen som går til nordvest-Europa oppsto først da Atlantis gikk under. Bevisførselen for dette, dersom dagens geofysikere kan bekrefte det, er egentlig så enkel at man kan lure på hvorfor Muck var den første til å dokumentere dette vitenskapelig.

 

Den enkleste måten å se de klimatiske virkningene av Golf­strømmen på, er å vise ”isoterm-mønstrene” for 0º, 10º og 20º C på begge sider av Nord-Atlanteren. Et slikt kart viser at tempera­turen er betydelig høyere i nordvest-Europa enn i nordøst-Amerika ved tilsvarende nord­lige breddegrader. Ifølge Muck er det imidlertid kjent at under den siste istid var bevegelsene til iskappene på de to konti­nentene samstemte; de nådde like langt sørover. Nordvest-Europa hadde med andre ord ikke gunstigere klima enn nordøst-Amerika. Dette kan ifølge Muck bare forklares på én måte: en stor nok øy i Atlanter­havet må ha blokkert Golfstrømmen slik at den ikke nådde nordvest-Europa.

 

Når Golfstrømmen forlater Amerika for å krysse Atlanterhavet er den 600-800 km. bred. For å blokkere Golfstrømmen effektivt må øy-barrieren være på 800-1000 km, målt i riktige vinkler i forhold til strømmen. Med tanke på øyens bredde og dybde er det klart at denne landmassen ikke bare kan ha forsvunnet uten et spor. Atlantis må ha vært en del av den midtatlantiske rygg, som er en enorm fjellkjede som strekker seg midt i Atlanterhavet fra Island til Sørishavet. Denne fjellkjeden strekker seg 2.700 meter opp fra havbunnen, og er 300-400 km. bred ved 4000 meters dybde.

 

På et sted utvider fjellryggen seg til å danne en merkelig undersjøisk landmasse. Opp fra denne undersjøiske landmassen stiger ni vulkanske ”fjelltopper” over vannoverflaten. Disse fjelltoppene er idag kjent som de ni øyene som utgjør Azorene. Azorene utgjør samlet 2.355 km², og tilhører Portugal. Det høyeste fjellet på Azorene er vulkanen Pico Alto som rager 2.351 m.o.h. på Pico Island.

 


Azorene er en del av Atlanterhavsryggen

 

Den undersjøiske landmassen er kjent som Azores-platået. Muck mente at her lå det tidligere Atlantis, og at bare denne barrieren i fortiden kunne ha hindret det meste av Golfstrømmen fra å nå nordvest-Europas kyst. Med utgangs­punkt i Azores-platået, var Atlantis på ca. 400.000 km2. Dette er nære de mål som Platon selv oppga.

 

* * *

 

På Nahuatl-språket betyr atl ”vann”, og endelsen –andes eller –anti kan referere til fjell. Atlantis kan derfor ha betydd ”fjellet som stiger opp av vannet”. Azteca er Nahuatl-ordet for ”folket fra Aztlan”.

 

Ifølge Platons fortelling besto den nordøstlige flanken av Atlantis av en snødekt fjell­kjede med ti høye fjelltopper, mens den sørvestlige siden utgjorde en flat slette. Lik dagens California kunne Atlantis året rundt tilby den mest varierte natur og klima. Med ti aktive vulkaner kunne øyen være et farlig bosted, men samtidig resul­terte vulkanutbruddene i et fantastisk fruktbart og frodig planteliv. Store beist som elefanter og flodhester trivdes også der.

 

Muck identifiserte Atlantis-mennesket med Cro Magnon-mennesket, og mente at disse var opphavet til dagens amerindere (amerinder: de amerikanske indianerne). Muck mente også at Atlantis-mennesket ble opphavet til den hvite rase, hvilket vi kommer tilbake til.

 

* * *

 

Muck mente å ha funnet årsaken til at Atlantis gikk under. Hans teori gikk ut på at en asteroide kom inn fra nordvest over USAs østkyst. Pga. den intense friksjonen som oppsto da asteroiden suste gjennom atmosfæren delte den seg i minst tre deler. En av delene eksploderte i luften, og fragmentene herav styrtet ned over delstatene North Carolina og South Carolina og dannet ”krater­feltet” som idag er kjent som Carolina Bays. De to andre delene styrtet i havet nord for det undersjøiske Puerto Rico-platået der de dannet to ellip­tiske hull. Disse to hullene ligger ifølge Muck inntil hverandre og skal være like i form og størrelse. De to hullene skal ligge på nærmere 7.000 meters dybde og dekke et areal på 200.000 km2.

 

Når det gjelder Carolina Bays har det blitt forsket og skrevet en god del. Langs hele østkysten av USA (ikke bare de to nevnte delstatene) ligger ca. en halv million tildekte nedsenkninger som ved første øyekast vanskelig kan forklares som annet enn meteorkratere. Ikke noe annet sted i verden kan oppvise lignende geologi. Carolina Bays ble først oppdaget i 1931, til alles over­raskelse, da myndighetene av helt andre årsaker tok flyfotografier av området.

 

Flyfotografi, utsnitt av Carolina Bays. Alle "kraterne" er ellipseformet. Hvorfor?

 

Asteroide/komet-teorien som forklaring på Carolina Bays sto sterkt på 1950-tallet, men den hadde sine problemer som nektet å forsvinne. For det første fant man aldri noen bergrester etter kometene; for det andre var ikke nedsenkningene så dype som de burde ha vært ut fra diameteren. Nyere målinger har vist at mange av nedsenkningene er betydelig eldre enn slutten av siste istid. Følgende artikkel av Paul Heinrich gir dødsstøtet til den spesi­fikke versjonen av Mucks årsaksteori, An evaluation of the geological evidence presented by “Gateway to Atlantis” for terminal Pleistocene Catastrophe. [Artikkelens tittel refererer til Andrew Collins’ bok Gateway to Atlantis (2000), som delvis er basert på Mucks teorier].

 

* * *

 

Selv om Muck skulle ha rett i at en asteroide resulterte i at Atlantis gikk under, blir en del av Mucks videre scenarier av hendelsesforløpet hengende i løse luften da hans spesifikke versjon av årsaksteorien idag er vitenskapelig utilfreds­stillende.

 

Ifølge Muck traff de to asteroide-delene Atlanterhavsryggen, som er en særdeles skjør vulkansk sone. Et 3000 km. langt vulkansk inferno fra Jan Mayen i nord til Tristan da Cunha i sør oppsto med en voldsomhet tilsvarende eksplosjonskraften fra 30.000 hydrogen­bomber. Havbunnen åpnet seg, og alle eksisterende vulkaner ble aktivert. Atlantis var fanget i vulkansk ild og rødglødende magma samtidig som grunnfjellet begynte å synke. Enorme mengder av magma ble slynget ut i atmosfæren i form av aske og pimpstein. Atlantis forsvant i løpet av ”et redselsfullt døgn”, som beskrevet av Platon.

 

Muck mener at et lignende hendelsesforløp fant sted, men sammenlignvis i mini-mini-skala, da vulkanen på Krakatoa mellom Java og Indonesia ble aktiv den 26.-27. august 1883. 165 lands­byer ble utslettet og ca. 36.000 mennesker omkom. Vulkan­utbruddet resulterte i historiens høyeste brak, som kunne høres i en radius på 5.000 km. Atmosfæriske sjokkbølger rullet Jorden rundt syv ganger og kunne merkes i fem dager. Hver eksplo­sjon ble etterfulgt av tsunamier opptil 30 meter høye som var faretruende for båter så langt unna som utenfor Sør-Afrika. I mange måneder etter kunne man verden over beskue de mest fantastiske solnedganger. Værmønstrene var kaotiske i årevis etter hendelsen. 

 

Muck har flere kapitler fulle av tall og beregninger som supple­menterer hans beskrivelse av kataklysmen som fikk Atlantis til å gå under og de etter­følgende konsekvenser. Det hopper vi over her. Muck identi­fiserer forresten tsunamiene ved Atlantis-undergangen med Syndfloden i Noah-dramaet.

 

Det vulkanske støvet fra erupsjonene hadde ifølge Muck en dramatisk effekt på Jordens historie, klima og liv. Klimaet i nordvest-Europa var de kommende 2000 årene preget av tåke, kaldt, grått og vått vær. Denne kontinentdelen ble nærmest til et spøkelsesaktig ”dødsrike” med det meste av flora og fauna utryddet. I norrøn mytologi kan denne æraen ha blitt beskrevet som Niflheim. Hele det nordvestlige Europa var et ”Niflheim” hvor det eneste saliggjørende var å sitte inntil et leirbål og drømme om det varme og solrike Muspelheim langt sørover.

 

Plantene mistet gradvis sitt grønne klorofyll, og fremsto i stadig  blekere utgaver. Atlantis-menneskene eller Cro Magnon-menneskene som på et eller annet tidspunkt hadde kommet over til Europa, enten fra Atlantis før dets undergang eller fra Amerika på et senere tidspunkt, mistet gradvis sitt pigment og fremsto i stadig blekere utgaver. Dette er Mucks forslag til hvordan den hvite rase oppsto. Andre Atlantis-forskere mener at de overlevende atlanterne ikke forandret seg så meget; og at deres etterkommere på østsiden av Atlanterhavet er baskerne i Nord-Spania og Sør-Frankrike, de nå utryddete guanchene på Kanari-øyene, berberne i Nord-Afrika vest for Egypt, og tuaregene i Sahara-regionen.  

 

Berber-kvinne

 

 

f) Hvordan antropologene har gjort Cro Magnon-begrepet meningsløst

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1960-tallet kunne man i de fleste bøker om menneskets fortid lese om de to Homo sapiens-typene som inntok Europa og som tilhørte hver sin rase: den hvite (eller røde) Cro-Magnon og den svarte Grimaldi-typen. Fra 1970-tallet og utover hører vi ikke mer til Grimaldi-typen. I lære­bøkene synes Cro-Magnon på sin side å ha assimilert Grimaldi-typens opphav, migrasjonsruter og evolusjonære alder. Grimaldi-typen og Cro-Magnon hadde ganske så forskjellige kroppsbygninger, så det var aldri noe problem for paleo­antropologene å skille de to fra hverandre. Det er heller ikke noe grunnlag for å si at Cro-Magnon er en avbleket versjon eller en hvit mutasjon av Grimaldi-typen, for da ville de ha hatt samme kroppsbygning. Er vi her vitne til en konspira­sjon fra paleoantropologenes side? Hva kan motivet være?

 

I 1873 fant man de første skjeletter av Grimaldi-typen i en hule i Italia. Grimaldi-typen var slank, liten, grasiøs og klart negroid. Senere fant man mange flere skjeletter av Grimaldi-typen over hele Europa. Antropologer og arkeologer var enige om at de kom til Europa for 45.-40.000 år siden, og at de forsvant helt fra Europa ved slutten av siste istid ca. 12.000 fvt.

 

I 1868 ble de første fem skjeletter av Cro-Magnon funnet i Dordogne i Frank­rike. Antropologene kom til å betrakte Cro-Magnon som prototypen på den hvite rase. De hadde større og tyngre kroppsbygning enn vi har i dag. Hjernen til deres kvinner var større enn hjernen til dagens menn. På gravsteder hvor man har funnet både Grimaldi-typen og Cro-Magnon, har Grimaldi-typen alltid ligget nederst og således tilhørt en tidligere epoke. Arkeologer har også funnet noen få eksemplarer av ”mellomtyper”, så som funnene av Brünn i 1885 og av Combe Capelle i 1909.

 

Stadig flere skjeletter av Cro-Magnon dukket opp. Midtpunktet for de mange funnstedene var imidlertid ikke Europa, men Atlanterhavet! Cro-Magnon dukket opp i kystlandene på begge sider av Atlanterhavet (Europa, Afrika og Amerika), samt på de atlantiske øyer. Det er derfor fristende å kalle Cro-Magnon for Atlanter-typen. Den senegalesiske antropologen Cheikh Anta Diop (1923-86) skrev i sin siste bok, Civilization or barbarism (1981), at hvis vi kun forholder oss til grundig verifiserte dateringer, dukket Cro-Magnon opp i Europa først for 20.000 år siden. Dersom dette er riktig, kan ikke Cro-Magnon gis æren for Aurignac-kulturen.

 

Cro Magnon-mannen kan ha sett slik ut 

 

De forskjellige kulturer som Grimaldi-typen og/eller CM-typen hadde, representerer tre utviklings­trinn:

  1. Aurignac-kulturen. Denne kulturen er 35.-40.000 år gammel og kom østfra, fra Svartehavsområdet. Kulturen oppsto i Europa og Sibir samtidig.
  2. Solutré-kulturen fant sted i Frankrike og Spania  i perioden 16.-19.000 fvt. Denne kulturen kan komme fra Cro-Magnon [Artikkel]
  3. Magdalenian-kulturen. fant sted i Frankrike og Spania i perioden 11.-17.000 fvt. Denne kulturen kan komme fra Cro-Magnon [Artikkel] 

Se også denne web-siden fra R. Cedric Leonard: Anthropological Insights.

 

 

Når man sammenligner eldre og nyere rapporter om paleolittiske mennesketyper, er det tydelig at en cover-up er i utfoldelse:

 

Tidligere akademisk perspektiv:

·       Later Postglacial Palaeolithic Men, The First True Men. Meget kompetent artikkel fra begynnelsen av 1900-tallet, ukjent forfatter.

·       Wells, H. G. (1922): A short history of the world. Chapter XI: The First True Men.

 

Dagens akademiske perspektiv:

·       Wikipedia-artikkel.

 

Hvorfor akademikerne har valgt å undertrykke tilstedeværelsen av Grimaldi-typen i Europa, og i stedet har valgt å assimilere Cro-Magnon med Grimaldi-typens fortid, må bli spekulasjoner. Kan forklaringen være at akademikerne ikke kunne svare på følgende spørsmål, eller evt. ikke likte de mulige svarene:

  • hva var det evolusjonære opphavet til Cro-Magnon?
  • hvordan oppsto den hvite rase, hvis det er utelukket at den er en avbleket versjon eller en hvit mutasjon av den svarte rase?
  • hva er forklaringen på at Cro Magnon har blitt funnet på begge sider av Atlanterhavskysten og at funnstedene har Atlanterhavet som midt­punkt? 

Cheikh Anta Diop (1923-86) 

Noen av Diops konklusjoner bekreftes av de nyeste genetiske forsknings­resultater. Vincent Sarich og Frank Miele, som har hoppet av den akademiske ”politisk korrekthet”-karusellen når det gjelder rase-debatten, oppsummerer denne forskningen i deres bok Race: the reality of human differences (2004).

 

”Only within the past three years have three separate molecular dating methods – autosomal DNA, mitochondrial DNA (which is inherited only through the maternal line), and Y-chromosome DNA (which is inherited only along the paternal line – converged to produce a consistent picture that now proves the monogenist viewpoint is correct. Our species first arose in Africa only about 50.000 years ago. None of the living races can be traced back to before this date…”

 

”…This suggests that Caucasian features evolved within the past 15.000 to 20.000 years.”

 

Sarich og Miele konkluderer at siden de menneskelige rasene har oppstått på så kort tid, relativt sett, må den kulturelle verdien og/eller de biologiske tilpasnings­­fordelene ved rasenes særtrekk ha vært betydelig, langt viktigere enn akademikerne kunne forestille seg på 1980/90-tallet.

 

 

g) Litteratur og web-ressurser

- Eldre, esoterisk litteratur. Den moderne interessen i Vesten for Atlantis begynte med madame Blavatsky (1831-1891) som i 1877 beskrev dette øy-riket i sitt første verk Isis Unveiled (Del 1, kap. 15) (online tekst). I 1882 kom den første forskningsbaserte boken om Atlantis ut, Atlantis: Antediluvian World (online tekst), av den amerikanske kongress­mannen og senere science fiction-forfatter Ignatius Loyola Donelly (1831-1901) (se her for sammendrag av boken). Rudolf Steiner (1861-1925), som hevdet han hadde tilgang til Akasha-arkivet, var også meget opptatt av Atlantis (online tekst). Verken Blavatsky eller Steiner snakket om ET-kulturer. Den psykisk begavede Edgar Cayce (1877-1945) som virket som klarsynt orakel under endret bevissthetstilstand uttalte seg mange ganger om Atlantis; disse uttalelsene har blitt samlet i boken Edgar Cayce On Atlantis (1988). Han kom flere ganger inn på besøk, opphold og hjelp fra ET-grupper.

 

Ignatius Donelly

 

- Nyere forskning i privat regi. For dem som vil studere videre omkring Atlantis, anbefales å begynne med to Atlantis-hobbyforskere som begge baserer seg på Platons steds- og tidsangivelser, og som begge har integrert et vell av informasjon: R. Cedric Leonard (web-base) og Shirley Andrews (web-base). Arbeidet til Leonard er visst i sin helhet lagt ut på hans web-base, i tillegg til at hans bok kan kjøpes. Fra web-basen til Shirley Andrews kan man lese noen få utdrag fra hennes to bøker: Atlantis: insights from a lost civilization (2002) og Lemuria and Atlantis: studying the past to survive the future (2004). Arbeidet til Leonard er mest basert på ”harde”, kvantitative og undersøkbare fakta, mens Andrews til en viss grad har brukt sine egne minner fra Atlantis som kompass gjennom den enorme Atlantis-litteraturen. Andrews har studert og refererer mye til den omfattende littera­turen omkring Atlantis som er basert på psykisk-okkult sansning. Med referanse til ZetaTalk, har hun i sterk grad romantisert menneskets tilværelse på Atlantis.

 

- To Atlantis-romaner. De fortjener å bli nevnt av flere grunner, selv om de muligens kan anklages for å ha romantisert menneskets tilværelse på Atlantis.

·       Frederick S. Oliver (1905): A dweller on two planets, or: The dividing of the way, by Phylos the Thibetan [online tekst]

·       Taylor Caldwell (1975): The Romance of Atlantis.

 

Boken A dweller on two planets (1905) er en kanalisert roman av Frederick S. Oliver (1866-1899) som ble skrevet ned i årene 1883-86 da han bare var 18-20 år gammel. Boken ble utgitt av hans mor seks år etter hans død. Romanens første halvdel foregår på Atlantis for ca. 12.000 år siden, der vi får høre om jeg-personens liv og tragiske kjærlighetsforhold. Så følger vi ham gjen­nom dødsriket. Romanens andre halvdel begynner i California i siste halvdel av 1800-tallet, der jeg-personen er en rik mann som i 30-årene blir innvidd i et hemmelig brorskap. Han tilbringer en uke i sin astralkropp på et finstofflig plan på Venus. Dette er et meget modent og esoterisk verk, til tross for de ytterst besynderlige og eksotiske tid-rom-rammer som danner bakgrunn for hand­lings­forløpet.

 

Taylor Caldwell (1900-1985) ble født i England og flyttet med familien til USA i 1907. Hun skrev hele sitt liv, og var en profesjonell, visjonær og dristig forfatter med flere bestselgere. Hun begynte å skrive fortellinger bare åtte år gammel, og hennes første roman skrev hun som 12-åring: The Romance of Atlantis. Hennes bestefar som var forlegger nektet å tro at hun hadde skrevet boken selv, da innholdet var alt for avansert for hennes alder. Han konkluderte at manuset måtte være et plagiat. Så manuskriptet ble liggende i skuffen i 63 år, før det endelig ble utgitt i 1975 i samarbeid med den okkulte forskeren Jess Stearn. Verket har ikke den samme tematiske dybde, følesesmessige modenhet og detaljerte kultur- og natur­beskrivelser som i Oliver (1905), men det er ingen tvil om at Caldwell hadde tilgang til tidligere livs minner eller erfaringer (egne eller andres). Mange vil mene at Caldwell også hadde prekognitive glimt som gikk 100 år fremover i tid. Hennes teknologiske forståelse overgikk hva en alminnelig voksen person i dag har. I 1971 sa Caldwell seg villig til å la seg hypnotisere, for å se om hun kom i kontakt med minner fra tidligere liv (omtale).

 


Byens forfatning innskrevet i en smaragd. Kunstner: Dovilio Brero.
www.cyberdh.com/atlan/html/picture_10.htm


 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home