KAPITTEL 5
 
8800 f.Kr.: Om Atlantis og dets undergang

 

 

Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Evidens for global kataklysme ca. 9500 f.Kr.

b) ZetaTalk om tid, sted og anunnaki-konteksten

c) Platons versjon

d) Litteratur og web-ressurser

 

Syndfloden der Noah reddet seg og familien sin i en ark, den plutselige utryddelsen av megafaunaen, og Atlantis' undergang: Var dette tre samtidige hendelser knyttet til samme jordskorpeforskyvning?

 

 

a) Evidens for global kataklysme ca. 9500 f.Kr.

Før vi diskuterer Atlantis nærmere, skal vi se at mange vitenskapsgrener hver for seg indikerer meget sterkt at en global kataklysme inntraff ca. 9500 f.Kr. Når alle disse indikasjonene integreres, er det liten tvil tilbake om at en global kataklysme faktisk inntraff. Spørsmålet er hvorfor denne opplagte konklu­sjonen er så lite kjent. Er forklaringen psyko­logisk? At vi ønsker å fortrenge at globale kataklysmer har skjedd i en ikke alt for fjern fortid, for da må vi også innrømme at globale kataklysmer kan skje igjen?

 

Vi tar her utgangspunkt i boken til de to pensjonerte britiske akademikerne Derek S. Allan og J. Bernard Delair. I 1995 kom boken ut med tittelen When the Earth nearly died (Gateway Books), og i 1997 kom samme utgave ut på et annet forlag med ny tittel, Cataclysm!: Compelling Evidence of a Cosmic Cata­strophe in 9.500 B.C (Bear & Company). Allan var vitenskapshistoriker med spesialisering i paleogeografi, mens Delair var geolog og antropolog.

 

 

- Geologisk evidens på global kataklysme ca. 9500 f.Kr. Allan og Delair avviser i sin helhet den rådende vitenskapelige teori om at Jorden har hatt en istid, og de avviser dermed også den akademiske forståelsen som legges i Pleistocen-begrepet (Wiki: Pleistocene). Argumentene er imidlertid for plass­krevende til å gjengi her. Pleistocen skal ha vart fra 2,5 millioner år siden frem til 9.700 f.Kr.

 

Allan og Delair har samlet mye dokumentasjon som viser at en meget betydelig fjelldanning (”orogenese”) skjedde i tiden rundt 9500 f.Kr., verden over. Dette betyr ikke at dagens fjellkjeder ble skapt fra begynnelsen av i denne perioden, men at fjellkjedene da fikk et betydelig løft på 1-4 km og nådde dagens høyder. Alpene kan ha fått et løft på hele 4 km, samt at de ble flyttet 10-60 mil nordover.

 

 

- Biologisk evidens på global kataklysme ca. 9500 f.Kr.Allan og Delair diskuterte den globale masseutryddelsen av flora og megafauna (store dyr) som fant sted ved slutten av Pleistocen. Pleistocen-faunaen hadde en fantastisk variasjon, og mange av dyregruppene var betydelig større enn dagens varianter. Sabel­tannete katter, ullnesehorn, ullmammuter, mastodonter, kjempe­­harer, kjempe­­skunker, den ”irske elgen”, nord-ameri­kanske kameler og hester... for­svant plutselig fra Jordens overflate. Dagens fauna er de overlevende rester, i dvergformat, av en eventyrlig Pleistocen-fauna. Om dette er det akademisk konsensus, også om at masse­utryddelsen skjedde brått. For en generell intro­duksjon, se Wiki-artikkelen Quaternary extinction event og Paul S. Martins artikkel Ghostly Grazers and Sky Islands (2005).

 

       

                                            Hjorteelg (Cervalces scotti)                                                                  Kortfjesbjørn (Arctodus simus)

 

         

                                                            Mastodont                                                                                         Sabeltannet katt

 

 

Over hele verden har man funnet store antall huler fulle av bein fra landdyr og havdyr, datert til slutten av Pleistocen, som indikerer kataklysmisk flom. Mange havdyr som man har antatt tilhørte perioden Pliocen (17-2 millioner år siden) levde antagelig helt frem til slutten av Pleistocen.

 

Sammenligninger av floraen og faunaen som døde ut ved slutten av Pleistocen med dagens flora og fauna, indikerer:

  • tidligere kontinentale landmasser og/eller øyforbindelser i Atlanterhavet og Stille­havet.
  • mange arter må ha blitt geografisk spredt av en kataklysmisk begivenhet.
  • mange av dagens planter/floraer er lik tidligere planter/floraer som antas å ha overlevd istiden, hvilket dagens planter/floraer umulig kunne ha greid. Her har vi altså en gåte for dem som tror på istider.

De nedfrosne mammutene som har blitt funnet i det nordøstre Sibir er et av mange eksempler på tempererte og tropiske dyrearter som ikke var anatomisk-fysiologisk istand til å leve under dagens arktiske forhold, og langt mindre kunne ha overlevd arktiske forhold under en istid. Mammutene hadde mat fra den tempererte sone i magen, og anatomiske studier har bekreftet at de manglet oljekjertler. Oljekjertler er en nødvendighet for å kunne leve under arktiske forhold, uavhengig av pelsens tykkelse.

 

Er forklaringen på den antatte ”istid” at ved en jordskorpe­forskyvning skyves den tektoniske platen (dekket av land og/eller hav) som lå i polarregionen helt eller delvis ut av regionen og inn i en temperert eller tropisk sone, mens en tektonisk plate (dekket av land og/eller hav) som lå i en temperert eller tropisk sone skyves helt eller delvis inn i polarregionen? For platen som skyves helt eller delvis inn i polarregionen, begynner en plutselig (lokal) ”istid”. For platen som skyves ut av polarregionen, begynner en umiddelbar avising som akademikerne tolker som en plutselig ”interglasial periode” pga. ”varmere klima”.

 

 

- Tidfesting. Allan og Delair har i bokens Vedlegg B gjort et fantastisk arbeid med å liste opp over 200 dateringer fra 574 C14-dateringer av mange typer materialer. Også resultater fra andre dateringsmetoder har blitt brukt. Disse over 200 dateringene har blitt ordnet i 14 grupper, inndelt geografisk og om dateringsobjektet er uorganisk, organisk, botanisk, zoologisk eller geofysisk. For hver av de 14 gruppene har så den gjennomsnittlige tidsdateringen blitt beregnet. Den gjennomsnittlige tidsdateringen innen hver av de 14 gruppene ligger imponerende nærme 9500 f.Kr. I den grad vi kan stole på våre daterings­metoder, kan vi slå fast at en global kataklysme rammet Jorden ca. 9500 f.Kr.

 

 

b) ZetaTalk om tid, sted og anunnaki-konteksten

Litteraturen om Atlantis er enorm. Da det ikke finnes noen arkeologisk evidens å forholde seg til, bare eldgamle myter og legender, fragmenter og tradisjoner, samt svært mye kanalisert, telepatisert og intuitivt mottatt materiale som innbyrdes spriker enormt, og alle disse kildene gir ganske stort spillerom når det gjelder fortolknings­muligheter, har vi ennå ikke kommet dithen at vi kan snakke om en vitenskap eller åndsvitenskap om Atlantis. Til det er sprikene for mange og for store. Hver Atlantis-student må derfor gjøre sine egne personlige valg når det gjelder hvilke kilder han/hun primært vil investere i. Studenten har forhåpentligvis en god forståelse av hvor personlig og subjektiv disse valgene er. Han/hun vil derfor ikke begynne å krangle med andre Atlantis-studenter om hvilke kilder man bør velge og forankre seg i.

 

I dette kapittelet forankrer vi oss i fire korte ZetaTalk-notater: Wandering poles, The Flood, Lemuria & Atlantis og Atlantis. Disse notatene brukes så som referanse­bakgrunn for å evaluere verdien til andre kilder, påstander og tradi­sjoner om Atlantis. I ZT-notatet Wandering poles omtales kort de seks siste jordskorpe­forskyvningene:

 

Kart fra ZetaTalk-notatet Wandering Poles (2002).

 

- Den sjette siste: Ca. 19.600 f.Kr.

Nordpolen flyttes til det sentrale Nord-Amerika.

 

- Den femte siste: Ca 16.000 f.Kr.

Nordpolen flyttes fra det sentrale Nord-Amerika til Skandinavia.

Sydpolisen, som tidligere lå syd for India som iskappe over havet, begynner å smelte.

 

- Den fjerde siste: Ca. 12.400 f.Kr.

Nordpolen flyttes fra Skandinavia til Barentshavet, Europa begynner å varmes opp. Ingen store turbulenser ved denne forskyvningen.

Den tidligere Sydpolisen som ligger over havet smelter ytterligere.

 

- Den tredje siste: Ca. 8800 f.Kr.

Nordpolen flyttes fra Barentshavet til Det østsibirske hav. Sibir skyves nordover, hvilket tar livet av de fleste mammuter. Europa og Canada varmer opp.

Den tidligere Sydpolisen over Indiahavet synker og skaper flom.

 

- Den nest siste: Ca. 5200 f.Kr.

Nordpolen flyttes fra Det østsibirske hav til Grønland.

 

- Den siste: Ca. 1628 f.Kr.

Nordpolen flyttes fra Grønland til Arktishavet; de siste mammutene nær Sibir utryddes.

 

 

Da den fjerde siste jordskorpeforskyvningen ikke skal ha vært særlig turbulent, velger vi her å tro at jordskorpe­forskyvningen som forårsaket Atlantis’ under­gang var den tredje siste, ca. 8.800 f.Kr. 

 

ZT-notatet Lemuria & Atlantis (1997) er verdt å sitere fra:

”Atlantis var et land nær det nåværende europeiske kontinentet, som ble trukket inn i Atlanterhavet under den kontinentale opprivingen som med­følger voldsomme jordskorpeforskyvninger, og forsvant slik på dramatisk vis under havet. Denne undergangen var assistert av utenom­jordiske vesener. De tok fordel av den naturlige kataklysmen til å justere balanse­forholdet mellom de åndelige orienteringer som hadde innflytelse over utviklingen av menne­skets ånd, i samsvar med en bestemmelse som hadde blitt tatt av Council of Worlds om at en slik justering var nødvendig. Atlantis hadde i hovedsak blitt invadert av kjempehumanoidene fra den 12. planet, som før karantenen som nå er i virkning ble betraktet ganske enkelt som en annen humanoid rase tilhørende deres solsystem. Samvær mellom menneskene og disse humanoidene ble tillatt å forløpe uten innblanding. Men det tiltagende slaveholdet av mennesker under disse kjempe­humanoidene forskjøv balansen slik at menneskene ble mindre og mindre frie til å velge deres orientering [om å gå i selvisk eller uselvisk retning] basert på deres sanne følelser. Deres valg ble i tiltagende grad styrt av følelser av hjelpesløshet. Det var således behov for en justering.

 

Lemuria var et land på den andre siden av kloden, i Stillehavet, som uten innblanding sank i havet under en lignende jordskorpeforskyvning. Som med de fleste stillehavsøyer, var Lemuria bebodd av de bedagelige folkene i det sørlige Stillehavet. Mens legendene om Atlantis fokuserte på den rela­tive styrken og makten som atlanterne hadde, fokuserte legendene om Lemuria på deres fredsommelige syn på tilværelsen. Atlanterne – som var kjempehumanoidene som lik dagens mennesker hadde teknologi, inkludert bruk av krystaller for kommunikasjon – syntes guddommelige, så man formoder at de selv sto bak destruksjonen av deres land. Lemuri­anerne, som det var svært mange av da landet deres utgjorde mer enn spredningen av dagens øyer i Stillehavet, har blitt opphøyd som en spesielt åndelig rase. Man har trodd at alle mulige fordeler ville inntreffe dersom lemurianerne på en eller annen måte ville komme tilbake. Som ofte er tilfelle, disse landene oppnådde etter deres undergang et rykte langt høyere enn de noensinne hadde hatt mens de eksisterte.”

 

 

ZT-notatet Atlantis siterer vi i sin helhet:

”Legendene om Atlantis er ikke basert på faktiske kjensgjerninger, men på en kombinasjon av sannheter som resulterte i legenden om Atlantis. Fortel­lingene om Atlantis, som aldri har blitt funnet, støttes av myter om store byer som plutselig forsvant under stigende vann. Vel, det skjer naturligvis i utstrakt grad verden over hver gang det er jordskorpe­forskyvning, som vi har forklart. Det var land som sank i Atlanterhavet, men disse var ikke høyere utviklet enn nabolandene i perioden for de siste kataklysmene, til tross for fortellingene om Atlantis.

 

Jorden ble i fortiden besøkt av utenomjordiske humanoider, og disse humano­idene hadde tilgang til teknologi som forbløffet de primitive menn­eskene som var vitner hertil. Mange byer i og rundt det europeiske konti­nentet forsvant under bølgene under de forrige jordskorpe­forskyvningene. Dette skyldes at Atlanterhavet, som et hav i utvidelse, har en tendens til å trekke ned kystlinjene og øyer nære kysten ved hver jordskorpe­forskyvning. Atlanterhavsbunnen faller, og trekker ytterkantene med seg. Utenom hva som har blitt sagt om de besøkende fra den 12. planet, er det ikke særlig mer å si om ryktene om Atlantis. De besøkende forsvant ikke fordi bølgene tok dem. De forsvant fordi de ble satt i karan­tene.”

 

Notis: avsnittet under ble lagt til under Live ZetaTalk IRC Session den 14. desember 2002.

 

”Med ryktene om Atlantis lagt til side, fortidens menneskehet kom ikke lenger i utviklingen enn det nivå som dagens menneskehet har nådd. Atlantis var ikke et menneskelig samfunn, men et samfunn som besto og var dominert av avanserte humanoider fra den 12. planet. Som allerede fortalt, de brukte krystaller til kommunikasjon, og de hadde utviklet rakett­kraft, men denne teknologien var ikke mer avansert enn den menneskene har i dag.”

 

 

c) Platons versjon

For den vestlige sivilisasjon begynte legenden om Atlantis med Platon (427-347 f.Kr.) sine to Dialoger fra 360 f.Kr.: Timaeus (online) og Critias (online). I Timaeus forteller Platon om hvordan fire-fem av Atens mest betydnings­fulle menn under en festival til ære for gudinnen Athene kom sammen for dype samtaler. Et av samtaleemnene var Atlantis, og dermed fortelles historien om hvordan statsmannen Solon (640-560 f.Kr.) – hvis konsti­tusjonelle reformer i Aten resul­terte i verdens første tilnærming til demokrati – besøkte byen Sais i Egypt 590 f.Kr. Der oppsøkte han noen eldre prester for å lære mer om fortiden. Byen Sais hadde blitt grunnlagt av den egyptiske gudinnen Neith. Under samtalen går det frem at Athene og Neith var samme kvinne, som altså grunnla både Aten og Sais.

 

Da Solon i Sais innledet med et kort foredrag om hva han selv visste om Hellas’ tidligste fortid, svarte den egyptiske presten:

 

”Åh Solon, Solon; dere hellenere er fortsatt barn. Det finnes ikke noe slikt som en oldtidens greker!”

 

Presten forklarte dette med at mange natur­katastrofer gang på gang hadde utslettet den greske kulturen, slik at grekerne hadde mistet både skrivekunsten og kunnskapen om deres fortid. Presten sa rett ut at Solons og det greske folkets oppfatninger av fortiden var ”barne­fortellinger”! Den greske myto­logien ble jo først uttrykt og formalisert av Hesiod i hans verk Theogonia (ca. 700 f.Kr.). Dette verket kan nok beskrives som ”barnefortellinger”.

 

Presten fortalte så Solon at på et bestemt tidspunkt valgte gudene å inndele Jorden i doméner, slik at hver av gudene kunne sette opp templer og offer­plasser der de selv kunne bli dyrket av folket (!). En av gudene, som Solon kalte Poseidon, fikk Atlantis som sitt domene. Poseidon fant på denne øyen jord­kvinnen Cleio som han tok til hustru, og med henne fikk han fem par tvilling­sønner. Den eldste sønnen fikk navnet Atlas, som ble den første kongen over Atlantis. Det er hans navn som skal ha gitt navn til Atlanterhavet og til Atlantis. Det går tydelig frem av Platons fortelling at Atlantis var en øy i havet utenfor Gibraltarstredet, og at et enormt kontinent lå bakom øyen.

 

Atlantis skal ha vært et paradis med sin varierte natur og klima. Poseidon-dynastiet skal ha utviklet en fantastisk sivilisasjon og kultur, selvom den riktignok hadde visse barbariske trekk som at folket måtte ofre den førstefødte. Den beskrivelsen leseren får av natur, kultur, sivilisasjon, seder og skikker på Atlantis er så detaljert at det er klart for enhver at det her ikke er snakk om en allegori. Den oppmerksomhet Platon har fått gjennom beskrivelsen av Atlantis er fullt fortjent.

 

Etter at Poseidon-dynastiet i tusener av år og mange generasjoner hadde sørget for et ideelt og rettferdig styre, satte gradvis et moralsk og åndelig forfall inn. Vi får vite grunnen til dette: Poseidon-ætten hadde ikke holdt sitt blod eller genom rent, men hadde latt det bli for mye utblandet ved sex og ekteskap med Jordens døtre. Til slutt blir forfallet så stort at guden Zevs, som så hva som var iferd med å skje, samlet alle gudene på ”det aller helligste sted” for å finne en løsning på problemene. Akkurat her slutter Critias brått, for resten av teksten har gått tapt.

 

Solon forteller at mange av fortidens guder hadde fått sine navn egyptifisert i Egypt. Solon hadde derfor ingen betenkeligheter med å gi de samme gudene nye greske navn. Dette er et poeng som vi flere ganger vil komme tilbake til: At anunnakiene var transnasjonale ”guder” som hver kultur nasjonali­serte, ga nasjonale navn, og vevet inn i sin egen nasjonal-religiøse kosmologi.

 

I teksten Timaeus beskrives et internasjonalt politisk stordrama som fant sted rett før, under og etter Atlantis’ undergang. Det er tydeligvis krig mellom gudene, mellom dem som styrte Atlantis og dem som styrte det greske og det egyptiske fastlandet. Gudinnen Athene/Neith hadde grunnlagt byen Aten ca. 9.600 f.Kr. På dette tidspunktet hadde Atlantis-riket kontroll over landene i Vest-Europa og Vest-Afrika fram til datidens bystater i Hellas og Egypt. Atlantis-riket går så til krig mot Hellas og Egypt, men takket være gudinnen Athene/Neith og en formidabel innsats av grekerne, må atlanterne gi tapt. Det er på dette tidspunktet, når atlanterne har gitt opp, at Atlantis i løpet av ett voldsomt døgn med jordskjelv og stor­flommer går under, og at den hellenske kulturen utslettes. Ikke lenge etterpå, ca. 8.600 f.Kr., grunnlegger Athene/Neith byen Sais i Egypt. Resten av dialogen i Timaeus er irrelevant.

 

Med ZetaTalk-notatene i bakhodet er det to temaer ved Platon-versjonen som er verdt å merke seg:

 

- Atlantis-dramaet omhandler humanoide guder, der menneskene bare nevnes ifm. at de mannlige gudene noen ganger hadde sex eller giftet seg med Jordens døtre.

 

- Temaet om at de mannlige gudene syndet ved å ha sex eller ta til ekte Jordens døtre, og dermed ikke greide å holde sitt blod eller genom rent, går igjen i Gilgamesj-eposet og i Atrahasis-eposet.

 

I kapitlene 10 og 12 ser vi nærmere på Oera Linda Book, Europas eldste manuskript, og identifiserer det kjødelige opphavet til havguden Poseidon og gudinnen Athene til to personer som levde på 1600-tallet f.Kr. og som tilhørte Europas Frya-kultur. Vi hevder at sjøkongen Jon var opphavet til Poseidon, og at tempel­prestinnen Minerva var opphavet til Athene. På basis av ZetaTalk og Oera Linda Book kan det virke som om Platon i sin Atlantis-fortelling blander sammen personligheter og komponenter fra to vidt forskjellige kataklysmer som i tid var adskilt med ikke mindre enn 7000 år.

 

 

d) Litteratur og web-ressurser

ZetaTalk-perspektivet på Atlantis, med jordmennesket som primitive slaver for en gruppe kjempehumanoider fra Nibiru som lekte guder, er såpass unikt og originalt at hvis dette stemmer må nærmest all esoterisk og kanalisert litteratur om Atlantis avvises som idyllisk-romantiske fantasier med jordmennesket i hoved­rollen som de stolte atlantere.

 

- Eldre, esoterisk litteratur. Den moderne interessen i Vesten for Atlantis begynte med madame Blavatsky (1831-1891) som i 1877 beskrev dette øy-riket i sitt første verk Isis Unveiled (Del 1, kap. 15) (online tekst). I 1882 kom den første forskningsbaserte boken om Atlantis ut, Atlantis: Antediluvian World (online tekst), av den amerikanske kongress­mannen og senere science fiction-forfatter Ignatius Loyola Donelly (1831-1901) (se her for sammendrag av boken). Rudolf Steiner (1861-1925), som hevdet han hadde tilgang til Akasha-arkivet, var også meget opptatt av Atlantis (online tekst). Verken Blavatsky eller Steiner snakket om ET-kulturer. Den psykisk begavede Edgar Cayce (1877-1945) som fungerte som klarsynt orakel under endret bevissthets­tilstand, uttalte seg mange ganger om Atlantis. Disse uttalelsene har blitt samlet i boken Edgar Cayce On Atlantis (1988). Han kom flere ganger inn på besøk, opphold og hjelp fra ET-grupper.

 

- Nyere forskning i privat regi. To moderne Atlantis-hobbyforskere – som begge baserer seg på Platons steds- og tidsangivelser, og som begge har integrert et vell av informasjon – er R. Cedric Leonard (web-base) og Shirley Andrews (web-base). Arbeidet til Leonard er visst i sin helhet lagt ut på hans web-base, i tillegg til at hans bok kan kjøpes. Fra web-basen til Shirley Andrews kan man lese noen få utdrag fra hennes to bøker: Atlantis: insights from a lost civili­zation (2002) og Lemuria and Atlantis: studying the past to survive the future (2004). Arbeidet til Leonard er mest basert på ”harde”, kvantitative og undersøkbare fakta, mens Andrews hevder å ha brukt sine egne minner fra Atlantis som kompass gjennom den enorme Atlantis-litteraturen.

 


Kunstner: Dovilio Brero.


 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home