KAPITTEL 3

270.000 år siden: Apemenneske genmodifiseres til protomenneske



Sist oppdatert: 10. oktober 2012. 

 

a) Protomennesket skapes og klones

b) Hva kan protomennesket være en genmodifisert utgave av?

c) Hva sier vitenskapen om hybrid-produksjon og kloning?

d) Protomennesket gis reproduksjonsevne

e) Protomennesket settes i arbeid

 

Vi fortsetter her å veksle mellom to hovedperspektiver:

  • Sitchins fremstilling av den versjonen som anunnakiene ga menn­eskene, nemlig at de selv hadde skapt Homo sapiens gjennom bioingeniør­kunst.
  • ZetaTalk-perspektivet: At anunnakiene bare tok æren for å ha skapt Homo sapiens, som i virkeligheten var et hybridprosjekt som ble utført av flere høyerestående ET-grupper.

Vi tar også en kikk på hva de paleoantropologiske funn forteller.

 

 

a) Protomennesket skapes og klones

Enki og hans sønn Ningishzidda viste Enlil og de andre lederne fra Eden rundt i deres lille zoologiske laboratorium, som lå et stykke nord for Abzu. Sitchin (1990b) antar dette kan ha vært i landområdet der Tanzania eller Kenya nå ligger. Dette laboratoriet ble på akkadisk kalt Bit Shimti (”Huset der liv innåndes”). Flere hominide arter hadde blitt fanget og plassert i egne innhegninger. [Ordet ”hominid” er den faglige fellesbetegnelsen på indi­vider av Homo sapiens og dens direkte forfedre, inkludert Homo erectus og vanligvis Australopithecus].

 

Enki fortalte at hominidenes DNA hadde blitt undersøkt, og at det er kompa­tibelt med deres eget. Enkis plan var å velge ut den hominiden med størst potensial, og eksperi­mentere med å lage noen genmodifiserte utgaver herav ved å introdusere noen av deres egne gener! Dersom en tilfredsstillende hybrid ble skapt, ville neste skritt være masse­produksjon gjennom kloning.

 

Etter mange overveielser frem og tilbake ble de enige om å gå igang med eksperi­mentet. Enlil var den som hadde sterkest betenkeligheter med å tukle med Naturen og etterligne Gud. Den nibiruanske befolkningens overlevelse sto imidlertid på spill; og dét var det viktigste. De tre som fikk ansvaret for å skape den nye hybriden, den primitive arbeider, var Enki, hans halvsøster Ninmah og hans sønn Ningishzidda.

 

I Atrahasis-eposet står en langt mer detaljert beskrivelse av skapelsen av protomennesket enn den vi finner i den andre skapelsesberetningen i Første Mosebok (1Mose2:4-25). Men heller ikke i Atrahasis-eposet er det lett å bli klok på hva som egentlig sies, ihvertfall ikke i den norske oversettelsen som ble utgitt i 2001 [Gilgamesh og Athrahasis, De norske bokklubbene]. Noe av problemet er de mange dobbel- og trippelbetydningene som enkelte av de sumeriske ordene hadde, og som ble utnyttet til geniale ordspill. Noen av disse flerbetydningene og ordspillene har blitt bevart i den hebraiske oversettelsen, andre har gått tapt. Problemet til de sumeriske forfatterne og de hebraiske oversetterne var jo at de selv ikke forsto så mye av det de prøvde å beskrive for leserne. Folk flest ville antagelig ha forståelses- og formidlingsproblemer med denne oppgaven selv i dag.

 

Når den hebraiske oversetteren måtte velge mellom to betydninger av et sumerisk ord, og var i villrede om hva ordene egentlig refererte til, hva kunne han gjøre? Han kunne enten formidle sin egen forvirring til leserne, eller han kunne prøve å glatte over vanskelighetene ved å forenkle lengre avsnitt ned til en setning eller to. Forenklingen ville naturligvis være basert på hans egen tolkning. Da den hebraiske forenklingen mange århundreder senere igjen skulle oversettes til gresk og til andre språk, sto de nye oversetterne overfor en tekst som allerede hadde forfalt mye i informasjonsverdi.

 

Sitchins tolkning av de forskjellige mesopotamske tekster og fragmenter er at Ninmah tok seg av det ”guddommelige” elementet, mens Enki tok seg av det ”jordlige” elementet. Det guddommelige elementet var blod/sæd/DNA fra en mannlig nibiruaner; det jordlige elementet var egg/DNA fra en hominid-hunn. Detal­jene i hvordan de to elementene ble forent fremgår selvsagt ikke av tekstene, men en artig detalj som nevnes er at det befruktede egget ble implantert i Enkis kone, Ninki. Vi kan forestille oss at det må ha vært noen mislykkede eksperi­menter før de valgte å gå til dette drastiske skritt.

 

Ifølge teksten varte graviditeten i ti måneder før Ninmah valgte å ta avkommet ut med keisersnitt. Ninmah holder frydefullt opp det nyfødte guttebarnet. Hennes jubelord har blitt bevart:

 

”Jeg har skapt!

Mine hender har skapt det!”

 


Ninmah holder det første eksemplaret av protomennesket opp.
Sitchins kommentar

 

Enki var værhode-guden Khnum i egyptisk
mytologi, og det var Khnum som skapte mennesket.

 

Slik ble det første eksem­plaret av protomennesket skapt, ifølge Atrahasis-eposet. Ninmah kalte den nyfødte gutten for Adamu, ”jordvesen”, hvilket har trippelbetydningen jord/rød/blod. Disse assosiasjonene er bevart i det hebraiske navnet Adam. Tekstene sier ikke noe om skapelsen av det første jentebarnet, da Atrahasis-eposet går rett videre til kloningen av gutter og jenter. Fjorten av sykepleierne som hadde kommet fra Nibiru ble valgt ut som fødselsmødre, hver av dem fikk implantert et befruktet egg. Halvparten av de befruktede eggene inneholdt DNA’et fra den første fullkomne modellen av en gutt, mens den andre halvparten av befruktede egg inneholdt DNA’et fra den første full­komne modellen av en jente. Syv av sykepleierne skulle føde gutter, og syv av dem skulle føde jenter.

 

”Fødselsgudinnene var forsamlet,

og Ninti [Ninmah] satt og talte måneder.

Til den rette tid kalte hun på den tiende måned.

 

Den tiende måned kom,

og månedenes gang åpnet den fødendes livmor.

Ninti’s ansikt strålte av glede,

og hennes hode var dekket

da hun gjorde sitt arbeid som fødselshjelper.”

 

 

Fjorten velskapte barn ble født, og prosedyren med å implantere befruktede egg i sykepleierne ble gjentatt for en ikke nærmere angitt periode.
 

 

b) Hva kunne protomennesket være en genmodifisert utgave av?

Sitchin kunne naturligvis ikke vite hvilken art av hominider som ble brukt til skapelsen av protomennesket. Basert på konvensjonell paleoantropologi, dvs. studiet av fortids­mennesker på grunnlag av fossil­rester, var hans beste gjetning at et eksemplar av Homo erectus hadde blitt brukt (Sitchin-notat 2003). Den akade­miske oppfatning er at Homo erectus levde for 1,7 – 0,5 millioner år siden og kom fra Kenya. De skal ha levd som jegere og samlere, og ha laget enkle redskaper som f.eks. håndøkser. Med unntak av hjerne­størrelsen, på 900-1000 cm3, skal Homo erectus ha hatt fullt moderne kropp i størrelse og propor­sjoner.

 

I 1993 kom en koloss på over 900 sider ut på bokmarkedet: Forbidden Archeology: The Hidden History of the Human Race av Michael A. Cremo og Richard L. Thompson. Forfatterne viser på en solid og overbevisende måte hvordan paleo­antropologien fra siste halvdel av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwinistiske progresjons­teorier, og hvordan funn og fakta som ikke passet inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt og bortforklart. De siste genera­sjoner av antropologer er uvitende om denne fortrengnings­prosessen, og er slik sett like naive ofre som almenheten i deres tro på den akademiske tradisjonens nøytralitet. For darwinistene gjaldt det å finne ”the missing link” for en hver pris, hvilket i praksis betydde å konstruere Homo erectus som en realitet.

 

Første halvdel i Forbidden archeology er en fyldig katalog over det ”anomale bevis­materialet” som paleoantropologien først frembragte men siden valgte å ignorere eller undertrykke. Katalogen består av rapporter av funn av skjelett­levninger, stein­redskaper og innsnitt i dyrebein som viser at redskaps­­produserende, anatomisk fullt moderne mennesker (som ikke kan skilles fra Homo sapiens) eksisterte over hele verden millioner av år før Homo erectus hadde sin periode. Boken gjengir mange rapporter der det med sikkerhet fast­slås at anatomisk fullt moderne mennesker levde for 5-25 millioner år siden.

 

Andre halvdel i Forbidden archeology er en grundig gjennomgang av akade­mikernes ”aksep­terte bevis­materiale”. Cremo og Thompson argumenterer for at Homo erectus pr. idag er mer en ideologisk konstruk­sjon enn en funn­basert realitet. Flere antropologer, inkludert Richard Leakey, har erklært at de essen­sielle skeletale indisier som støtter teorien om at mennesket har utviklet seg fra apelignende vesener, vil få plass på 1-2 biljardbord. Almenheten aner ganske enkelt ikke hvor uhyre tynt og tvil­somt dette ”bevismaterialet” er.

 

ZetaTalk har gitt oss et par informasjonsbiter å reflektere over; bl.a. at seks protomenneskeraser ble skapt, av en eller flere ET-grupper, der forskjellige hominide arter ble brukt for dannelsen av hver rase (ZT-notatene Early Man og Races of Man). Som genetiske bidragsytere nevner ZetaTalk ”de nordiske”; dem fra Pleiadene; anunnakiene; zetaene, og en reptilgruppe. Evolusjons­biologene har uten hell lett etter ”the missing link” blant bein og knokler, men den virkelige ”missing link” er disse ET-gruppene, deres genetiske bidrag og hybridprodukter (ZT-notat Genetic Contribution).


 

c) Hva sier vitenskapen om hybridproduksjon og kloning?

Vi har lenge vært stolte i vår tro på å besitte flest gener av alle arter på Jorden, minst 100.000 gener. Denne troen varte frem til den 11. februar 2001, da en presse­melding ble sendt ut om det føreløpige resultatet av Human Genome Project. Beskjeden om at vi ikke har flere enn 30.-40.000 gener kom som et sjokk på mange. En ny presse­melding kom den 20. oktober 2004. En finere telling viste at bare 19.599 gener hadde blitt identifisert, og 2.188 DNA-sekvenser hadde blitt funnet som trolig er gener. Altså max. 22.000 gener. Mer ydmykende kan det ikke bli. En rundmark på 1 millimeter som består av presis 959 celler (C. elegans) har 19.099 gener. Høna har 20.-23.000 gener. Mange plante­arter har over 30.000 gener, risplanten har 37.544 gener (Nature, 11. august 2005).

 

Sjimpansen har ca. 22.500 gener. Den siste omfattende undersøkelsen slår fast at mennesket og sjimpansen har 96 % identisk DNA, men hvis vi forholder oss til det DNA’et som er biologisk utslagsgivende er den genetiske likheten nærmere 99,94 % (Nature, 1. september 2005)! Siden 2004 har det vært klart at vi består av minst 250.000 ulike proteiner. Altså må det gjennom­­snittlige genet ”kode” for 10-11 ulike proteiner. Ett av våre gener ”koder” for hele 576 ulike proteiner. Rekorden så langt er det imidlertid banan­fluen som holder, der et gen er påvist som kan gi opphav til over 38.000 ulike proteiner! Vi må konkludere at genet ikke har den spesifisitet vi tradisjonelt har tillagt det. Vi må istedet betrakte det enkelte genet som en sjablong som RNA-molekylet velger ut blant flere mulige, for så å lage en kopi av som bearbeides slik at den blir en presis mal for det spesifike proteinet som skal bygges.

 

Sammenbruddet i 2001 av molekylærbiologiens sentrale dogme ble det store gjennom­bruddet for epigenetikk. Da hvert gen fungerer som sjablong eller mal for å lage alt fra ti eller 500 eller 38.000 ulike proteiner, men genet selv ikke påvirker hvilke av disse proteiner som skal lages fra kontekst til kontekst, ligger den aktive, styrende kraften altså ikke i genene selv. Det er signaler i omgivelsene som styrer hvilke proteiner som skal lages. Denne styringen involverer at et passende gen (sjablong) velges, fortrinnsvis det gen hvis informasjonsinnhold lettest kan endres til spesifik byggeinstruks for det ønskede protein. Med ”omgiv­elsene” menes cellen, vevet, organet og organismen som helhet, samt psyken, viljen og troen til organismens eier. For mer om dette, se min artikkel Epigenetikk: hvordan du og omgivelsene styrer genene (2012).

 

* * *

 

Hvor langt har vår egen vitenskap kommet når det gjelder skapelsen av hybrider? I år 2000 greide et genetisk forskningsteam fra USA og Australia å frembringe to embryoer på 32-cellestadiet som var hybrider av menneske (97 % DNA) og gris (3 % DNA). Ifølge teamet var eksperimentet så vellykket at de kunne ha gått videre ved å implantere embryoene enten i en hunngris eller i en kvinne, og slik muligens frembringe en ferdig utviklet menneske-gris-hybrid. Formålet var imidlertid å ta patent på hybridcellene, og søknad på patent ble sendt inn til European Patent Office. Ifølge Greenpeace var det kun formelle grunner til at patenten ikke ble innvilget, det gjaldt noen gebyrer som ikke hadde blitt betalt (kilde).

 

Hvor langt har så vår egen vitenskap kommet når det gjelder kloning av pattedyr og mennesker? Da sauen Dolly ble klonet i 1996, var det en dobbel-sensasjon. For det første var Dolly det første klonete pattedyr. For det andre ble Dolly klonet fra et fullt voksent individ, som var oppsiktsvekkende fordi man har antatt at celler fra voksne individer har mistet sin totipotens. Dette krever litt forklaring. En befruktet eggcelle, samt embryonale stamceller, kan gi opphav til alle kroppens celle­typer, og kan derved utvikle seg til et selvstendig individ. Celler med et slikt potensial kalles totipotente, og den generelle forståelsen er at celler tidlig i utviklingsforløpet mister sin totipotens. I tilfellet med Dolly må morens celle på en eller annen måte ha gjenvunnet sin totipotens.

 

Dolly ble klonet ved den metoden som kalles somatisk celle­kjerne­overføring. Siden har man også klart å klone mus, ku, geit og gris på samme måte. Teknisk sett er det lite som skiller kloning av mennesker fra kloning av dyr. Kloning av mennesker er trolig like rundt hjørnet, enten det skjer legalt eller illegalt, hemmelig eller i offentlig­hetens lys.

 

Ved somatisk cellekjerneoverføring fjerner man først kjernen fra et egg (som inne­holder ett kromosomsett, morens). Kjernen fra en kroppscelle (som inneholder dobbelt kromosomsett) fra det individet man vil klone settes inn i det kjerne­løse egget. Egget får dermed det kromosomantall som et normalt befruktet egg har. Så implanteres egget i en livmor, og man lar utviklings­­prosessen gå sin gang fra egg til embryo til foster og fødsel. Det er imidlertid mange tekniske problemer med denne metoden. De aller fleste av forsøkene ender med at fosteret dør før fødselen, eller blir født med store misdannelser.

 

Det finnes også en annen metode for kloning, såkalt embryo-splitting. Når et normalt befruktet egg deler seg etter befruktning, kan man frem til 8-cellestadiet splitte embryoet opp i sine individuelle celler, og hver celle kan utvikle seg til et nytt individ hvis det blir implantert i en livmor. Dette er en relativt utbredt teknikk innen dyreoppdretten, og brukes bl.a. for å avle frem flere eksemplarer av et dyr med spesielt godt arvemateriale. Til tider skjer også embryosplitting naturlig ved 2-cellestadiet, med eneggede tvillinger som resultat. Kloning ved embryo-splitting resulterer i en gruppe individer som er genetisk identiske, men ingen av dem vil være originalen som de andre er "kopier" av.

 

MailOnline publiserte den 22. juli 2011 artikkelen 150 human animal hybrids grown in UK labs: Embryos have been produced secretively for the past three years. Siden innføringen av en ny lov i Storbritannia, 2008 Human Fertilisation Embryology Act, har tre britiske laboratorier frembragt 150 hybrid-embryoer, dvs. embryoer som er en blanding av genmateriale fra menneske og dyr. Det oppgitte formålet skal være at disse eksperimentene kan lede til innsikter som kan hjelpe til i bekjempelsen av forskjellige sykdommer.

 

 

d) Protomennesket gis reproduksjonsevne

Ifølge Sitchins rekonstruksjon av den sumeriske skapelsesfortellingen, viste det seg at protomenneskene ikke kunne formere seg. Sykepleierne måtte derfor fortsette i sin rolle som fødsels­mødre. På sikt var dette ingen god løsning. Enki ville derfor gå ett skritt videre, å gi protomenneskene reproduksjons­evne. Dette krevde flere genetiske modifika­sjoner. Enki, Ninmah og Ningishzidda gikk på ny inn i ”Livets hus” for å eksperimentere. Man har ikke funnet mesopo­tamske tekster som forteller eksakt hva som ble gjort for å gjøre jordkvinnen reproduktiv.

 

Bibelens Eva kan meget vel være en mosaikk av flere kvinner omtalt i fortapte sumeriske tekster, som:

  • Ninmah,
  • den første skapte jordkvinne,
  • den første reproduktive jordkvinne,
  • moren til Kain, Abel og Set,

Det hebraiske ordet for Eva er Hewwah, som betyr ”Hun som har liv”. ”Hewwah” kan være en oversettelse av det sumeriske Ti-Amat, som betyr ”Mor til Livet”. Navneleddet TI har dobbelbetydningen ”liv” og ”ribben”. Ti-Amat kan også være en henvisning til Ninmah. I mange nasjoners legender fikk Ninmah en varig plass som den Store modergudinnen, som Mammu. I GT var det imidlertid ingen plass for andre guder enn Yahweh.

 

Sitchin mener at Første Mosebok feilaktig har fokusert på det seksuelle aspektet ved Adam og Eva i Edens have, fremfor på det reproduktive aspektet. Med utgangspunkt i de hebraiske ordene som har blitt brukt i fortellingen om Eva, har Sitchin visse idéer om hva de opprinnelige sumeriske ordene kan ha vært. Og med kjennskap til de sumeriske ordenes mange dobbel- og trippelbetydninger kan Sitchin komme med enkelte kompetente gjetninger om de sumeriske tekstenes innhold. La oss som et eksempel ta ”slangen” i Edens have.

 

Det hebraiske ordet for slange er nahash, som også har to andre betydninger: ”han som kjenner hemmelig­hetene” og ”han som kjenner kobber”. Disse hintene får Sitchin til å anta at den opprinne­lige ”slangen” var ingen andre enn Enki. Slangen var symbolet for Enki og hans klan. De to andre betydningene av nahash passer også, da Enki var vitenskapenes mester og metallurgiens far.

 

Til venstre ses Enkis slangeemblem: de sammentvinnete slanger.
© Z. Sitchin 2001

 

Sitchin tolket tekstene dithen at Enki og Ninmah ga menneskene reproduk­sjons­evnen uten først å diskutere denne alvorlige modifikasjonen med Enlil. Kanskje Enki visste at Enlil ikke ville godkjenne dette? Enlil var helt uforberedt da han en dag fikk vite at en protomenneske-hunn hadde blitt reproduktiv eller gravid. Enlil ble rasende på Enki. Kanskje forviste han kvinnen og hennes partner? I Første Mosebok har originalhistorien blitt endret slik at Yahweh i dette tilfellet spiller Enlils rolle. Yahweh ”vandret i hagen i den svale kveldsvinden” da han oppdaget en forandring ved det jordiske paret (som nettopp hadde spist av ”Kunnskapens tre”). Første Mosebok 3:8-13 forteller så:

 

”Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kvelds­vinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?»Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.»Da sa han: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?»Adam svarte: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.»Herren Gud sa til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.»


Herren anklager Adam og Eva. Tysk bronseplakat fra 1015.

 

”Kunnskapens tre” er enda en konstruksjon eller stygg oversettelses­feil i Første Mosebok, for et slikt tre er ikke nevnt i andre legender eller myter fra Midt-Østen. ”Livets tre” har mer legendarisk preg over seg, hvilket vi kommer vi tilbake til under omtalen av Gilgamesh.

 

 

e) Protomennesket settes i arbeid

Ifølge hva anunnakiene senere fortalte jordmenneskene, var protomennesket altså et genmodifisert vesen skapt for å være billig arbeids­kraft, en slave­arbeider. Slavearbeiderne skulle arbeide i gullgruvene. Så protomenneskets første æra var på sett og vis ”gylden”, men langt fra den i idylliske betydningen av ordet. Etter en periode der lulu’enes arbeidskraft og tjenester hadde vært forbeholdt Abzu og gruvene, kom murringer og protester fra Eden. Lederne og staben der ville også ha noen slaver som kunne tjene dem. Etter mange stridig­heter – Enki ville helst ha lulu’ene ”der nede” og Enlil ville helst slippe å se dem – ble noen puljer med lulu’er sendt til Eden.

 


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home