ZetaTalk bekrefter hva Sitchin har konkludert på basis av sine studier av sumeriske leirtavler: at en prosjektgruppe fra Nibiru kom til Jorden for å finne gull som de kunne ta med seg tilbake. ZetaTalk bekrefter også Sitchins konklusjon at romfartspendlingen frem og tilbake mellom Jorden og Nibiru var begrenset til tiden for de to planetenes nærkontakt. ZetaTalk bekrefter også Sitchins konklusjoner at nibiruanerne har eller har hatt stasjoner på Månen og Mars. Det som muligens har overrasket Sitchin-fansen mest, er ZetaTalks informasjon om kroppsstørrelsen på nibiruanerne. Sitchin har ikke antydet noe om at de skulle være større (eller mer atletiske) enn jordmenneskene, men ZetaTalk gjentar gang på gang at anunnaki-mennene er ca. 2,4 meter høye, og svært atletisk-muskulær bygget. Det var ikke tilfeldig at Olympens guder ble fremstilt som prakteksemplarer i maskulinitet.
- Jordmennesket er en genetisk mosaikk som resultat av mange genmodifiserende eksperimenter utført av forskjellige ET-grupper opp gjennom tidene, så det er feil å si at dén eller dén ET-gruppen har vært ansvarlig for å skape jordmennesket ved å introdusere noen av sine egne gener i en ape eller et villmenneske. Hver ET-gruppe skapte antagelig sin versjon av ”Adam” og ”Eva”. Evolusjonsbiologene har uten hell lett etter ”the missing link” blant bein og knokler, mens den virkelige ”missing link” er disse ET-gruppene. [ZetaTalk-notat ZT-150795].
- Anunnakiene er opphavet til de fleste myter om guder og kjemper i kjøtt og blod som vandret på Jorden. Deres teknologi – som lasere, jet-pakker på ryggen som gjorde at de kunne fly i luften, og romfartøyer – forsterket forestillingen om at de var guddommelige. Anunnakiene brukte jordmenneskene som slaver, og behandlet dem brutalt. [ZetaTalk-notat ZT-150797a].
- ”Jordens døtre” ble ofte brukt som sexslaver. I de tilfeller dette resulterte i graviditet og fødsel, døde som regel både kvinnen og barnet under fødselen dersom hun ikke hadde svært brede hofter. Det hendte imidlertid at barnet overlevde fødselen og vokste opp, hvilket resulterte i en storvokst hybrid. Som vi senere skal se, bestemoren til kong David var en slik hybrid.
- Da det ble klart for Det interplanetariske råd (”Council of Worlds”) i hvilket omfang anunnakiene brukte jordmenneskene som slaver, og i hvilken grad dette hemmet jordmenneskets egen evolusjon, ble det bestemt å opprette en ”karantene”. ZetaTalk har ikke forklart detaljert hvordan denne ”karantenen” skal forstås, men det var definitivt ikke i form av en diplomat fra Rådet som kom på besøk og ga dem formaninger [hvilket Sitchin (2002) på en delikat måte har antydet muligheten av]. Anunnakiene var ikke en gang klar over at karantene hadde blitt vedtatt og satt ut i livet. De opplevde i stedet tiltagende vanskeligheter med deres misjon her på Jorden, som resulterte i at de til slutt forlot Jorden frivillig. [ZetaTalk-notat ZT-150202].
b) Forspill på Nibiru
Vi forlater nå ZetaTalk et øyeblikk, og går over til det puslespillbildet som Sitchin har satt sammen. Vi reiser snaue 500.000 år bakover i tid. Nibiruanerne er inne i en økologisk krise pga. et hull i planetens atmosfære som gjør de klimatiske svingningene ekstreme, hvilket medfører store økonomiske tap og at fremtiden deres står i fare. Sitchin mener at hititter-”myten” Kingship in Heaven er en fortelling om opptakten som resulterte i at en ekspedisjon ble sendt til Jorden for å finne gull. Han har også funnet andre oldtidstekster som har gitt ham ledetråder.
Tekstene gir inntrykk av at en verdensstat har blitt etablert, styrt av et patriarkalsk og autoritært kongedynasti. Anu er det kongelige navnet på verdensherskeren. Navnet Anu er avledet av An, som betyr Himmelen. Hans symbol er en stjerne. Han bærer tiara, skepter og gjeterstav; en tradisjon som senere overføres til kongedynastiene på Jorden. Hans offisielle førstehustru er hans halvsøster Antu, som han har 14 barn sammen med. Forøvrig har Anu seks konkubiner og over åtti barn. Dette er relativt beskjedent sammenlignet med hva enkelte kinesiske keisere og egyptiske faraoer senere tillot seg her på Jorden. Den nibiruanske befolkningens moralske og intellektuelle utvikling kan sammenlignes med jordmenneskene på 1900-tallet. Teknisk og vitenskapelig var de antagelig ca. 100 år foran der vi er i dag.
En vitenskapelig komité på Nibiru nådde den konklusjon at hvis nok gullstøv ble spredd ut i atmosfæren, ville dette kunne motvirke den stadig farligere strålingen fra Solen. Vi diskuterer ikke her hvorvidt en slik komité virkelig kom frem til en slik konklusjon, heller ikke hvorvidt en slik konklusjon synes fornuftig eller ikke.
Vi hopper over en rekke politiske intriger og mellomspill, og fortsetter med at Anu har bestemt seg for å sende en vitenskapelig ekspedisjon til Ki (Jorden). Lederen for Ki-prosjektet skal være hans egen tronarving, Enlil (EN.LIL). EN betyr ”Herre”, og ”LIL” betyr ”pust” (å gi kommandoer), så dette er nærmest en offiserstittel som betyr ”Den øverstkommanderende”. Enlil var kjent for å være streng, disiplinær og prinsippfast. Han skal imidlertid ikke være med på den første ekspedisjonen til Ki. I praksis blir derfor ledelsen overlatt til hans halvbror Ea (”Han hvis Hjem/Hus er Vannet”).
Ea var av en helt annen støpning enn Enlil. Ea var en kompleks personlighet, særdeles ressurssterk og kreativ, og med et stort talent for vitenskap, teknikk og ingeniørkunst. Ea mestret de fleste vitenskaper, både de teoretiske og de anvendte. Hans seksualkraft var meget sterk, og han hadde stor sans for livets sanselige sider. Det hadde alltid vært rivalisering mellom Ea og Enlil. Ea var nemlig Anu sin førstefødte sønn, men med en konkubine som mor. Han mente derfor at han egentlig var den rette tronarving. Tronretten gikk imidlertid til den senerefødte Enlil fordi han ble født av Antu, offisiell førstehustru av Anu.
På Nibiru gikk tronretten til farens førstefødte sønn med sin offisielle førstehustru. Hvis faren først fikk en sønn med en av sine andre hustruer eller konkubiner, hadde denne sønnen bare tronretten inntil faren fikk en sønn med sin førstehustru. Men så kommer en merkelig regel som gjør det hele så komplisert. Hvis noen av sønnene til en regent får en sønn med en halvsøster, vil dette barnet få tronretten når tiden er inne. Fra et genetisk synspunkt gir dette mening, da dette barnet da har dobbel dose av den sittende regentens blod sammenlignet med en sønn fra en førstehustru som ikke er blodsrelatert. Denne regelen bidro således til at halvsøsken med en far til regent valgte å gifte for å få en sønn. De ville da bli foreldrene til en kommende regent. Disse tronfølgereglene ble senere overtatt av de egyptiske faraoene og de hebraiske patriarker omtalt i Bibelen.
Ea og hans stab på femti eksperter, hver av dem nøye utvalgt til sine oppgaver, dro så avsted i et romskip med Ki som destinasjon. De plasker ned i Arabiahavet, for 443.000 år siden. Romfartøyet fløt på vannet, og ble styrt mot det sumplandskapet som nå er Persiabukta. De kommer nære nok land til å kunne forlate romfartøyet. De setter opp en leirplass og hviler ut. En legende forteller om hvordan Oannes (Ea) i en fjern fortid steg opp fra vannet i en amfibisk drakt.
Det er nok ikke tilfeldig at sørlige Mesopotamia ble valgt til hovedkvarter. På den tiden var ca. 1/3 av landjorden dekket av massive islag. Besetningen måtte prøve å finne et strøk som oppfylte flere kriterier: et temperert klima, store flate sletter (som gjør landinger mulig både for interplanetariske rakettfartøyer og for planetariske luftfartøyer), tilgang til elver og olje (til drivstoff og energi). Sumererne hadde hele ni forskjellige ord for diverse former for bitumen (petroleum, asfalt osv.)
Hva er kildematerialet som forteller oss at dette skjedde for 445.000 år siden? Ea skrev for ca. 4000 år siden, ca. tyve år etter destruksjonen av Sodoma og Gomora, sin selvbiografi, som vi idag kjenner i form av 800 store og små fragmenter. Her går det frem at ekspedisjonen ankom Ki 120 Nibiru-år før den kataklysmiske Syndfloden. Da 1 Nibiru-år tilsvarer 3.600 Ki-år, gir dette 432.000 år. Syndfloden blir av ZetaTalk datert til ca. 9000 fvt. Dette bringer oss altså 443.000 år tilbake i tid.
Ea og hans stab arbeidet hardt de første seks dagene med å orientere seg og sette opp en base. Den syvende dagen hvilte de. Ea holdt en tale, og erklærte at hver syvende dag skal være hviledag. Senere studerte han månesyklusen, og kalte en full syklus for en måned. Én månesyklus består av fire månefaser, hver av dem på syv dager. Slik ble tidsintervallene uke og måned etablert. Yahweh og Moses så senere ingen grunn til bryte med denne tradisjonen, men de valgte å endre historien slik at Yahweh fremstår som tradisjonens opphav.
Ea døpte boplassen til Eridu, som betyr ”Hjemmet langt borte fra”. Eridu ble således verdens første by, etablert i det sørlige Mesopotamia. Navnet Eridu er rotordet til ord som Erde (tysk), Earth (engelsk), Eretz (hebraisk) og Jördh (islandsk). Det nibiruanske navnet KI for Jorden har med en fonetisk forskyvning blitt bevart i ord som ge-o-logi/grafi/metri (prøv engelsk uttale!). Ea tok eller fikk navnet Enki (EN.KI), som betyr ”Herre over Jorden”. Sitchin har flere teorier om når og hvordan Ea/Enki fikk sine to navn, men det har vi ikke tid til å reflektere over her. Eridu kom alltid til å forbli Enkis hjemsted når han befant seg i Mesopotamia.
Den andre uken begynte forberedelsene med å finne gull. Intensjonen var å utvinne gull direkte fra sjøvannet. Ea hadde med seg fra Nibiru det nødvendige utstyr, pumper og slanger, for effektivt å filtrere mineraler fra vannet. Store mengder jern og kobber ble silt ut, men med gull var det minimalt. De bestemte seg for å gi opp sumpvannet og istedet prøve seg på dypere vann. Dette hjalp heller ikke stort. Enki var misfornøyd. Enki og en pilot farer med romskipet over hele kloden, på kryss og tvers, for å studere Jorden og lære dens hemmeligheter å kjenne.
d) 414.000 år siden: Anu og Enlil ankommer; gullgruvedrift i Afrika begynner
Enki oppdager på sine luftferder at det er rike gullforekomster i sørøst-Afrika, i den regionen der Zimbabwe nå ligger. Gullgruvedrift vil imidlertid være et enormt prosjekt som krever betydelig mer med ressurser og organisering, så han underretter Anu om det nye prospektet. Anu bestemmer seg for å komme på besøk, visstnok av flere grunner, og han tar med sin sønn Enlil. De kommer 8 Nibiru-år (= 28.800 år) etter den første ekspedisjonens ankomst. Det gamle rivaliserende forholdet mellom halvbrødrene Enki og Enlil blusser opp på ny.
Det blir bestemt at Enlil skal ta over kommandoen for hele prosjektet på Jorden og ha sin hovedbase i det sørlige Mesopotamia. Enki får ansvaret for gullgruve-prosjektet i Afrika. Enki går i gang og studerer alt han kan om metallurgi, rådfører seg med eksperter, og designer verktøy og redskaper for gruvedrift. Disse blir produsert for ham på Nibiru.
For å intensivere arbeidet med å utvinne gull og overføre det fra Jorden til Nibiru, trengs imidlertid mer arbeidskraft, mer ressurser og en bedre utviklet infrastruktur. Hver gang Nibiru nærmet seg Jorden kom nye romfartøy med femti personer ombord. Til slutt hadde Enki en stab på totalt 600 personer under seg. I tillegg holdt 300 personer til i moderskipet som kretset rundt Jorden. Dette er omtalt i Enuma Elish.
For å utvikle infrastrukturen etableres nye byer eller funksjonssentre i det sørlige Mesopotamia:
· Bad-Tibira (”Skinnende sted der årene gjøres ferdig”): et metallurgisk senter for å smelte og foredle gullet fra Afrika.
· Shuruppak (”Stedet for det ytterste velbehag”): et medisinsk senter som skal ledes av halvsøsteren til Enki og Enlil: Sud. Hun ble også kalt Ninmah (”Den store Dame”).
· Sippar (”Fuglebyen”): landingsplassen for romfartøyene. Sippar skal ledes av Utu. Han valgte ørnehjelm og ørnevinger som sitt symbol. Det finnes mange avbildninger av ham i denne drakten.
· Nippur: et romfartskontrollsenter med ansvar for kommunikasjon mellom romfartøyene og bakken.
· Larsa og Larak: to byer som primært skal tjene som visuelle referansepunkter når romfartøyene kom ned for landing.
Enki foreslår at den utvidete basen i det sørlige Mesopotamia skal kalles Eden. Det sumeriske ordet E.DIN betyr ”Hjemmet til de rettskafne”. Senere kom landet i Eden til å bli kalt Shumer. Bibelen levner ingen tvil om at Eden er et geografisk sted på Jorden:
10 En elv gikk ut fra Eden. Den vannet hagen og delte seg siden i fire grener. 11 Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt hele Havila-landet, der det er gull. 12 Gullet i det landet er godt, og der finnes også bedolah-kvae og karneol. 13 Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia. 14 Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som renner øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat. [1Mos2,10-14]
Elven Eufrat har i denne oversettelsen fått beholde sitt moderne navn. Elven Hiddekel er identifisert som Tigris. Sitchin (1995) argumenterer for at elven Gihon er identisk med elven Karun. Videre identifiserer han elven Pisjon med den såkalte Kuwait-elven som ble tørrlagt for ca. 5.000 år siden og som først ble gjenoppdaget med radarbilder fra en satelitt i mars 1993.
Det ble behov for enda et romfartssenter i tillegg til Sippar. Dette senteret ble bygd på en høyde i dagens Libanon; i nærheten sto en skog av sedertrær der Enlil bygde en praktfull bolig til seg selv. Stedet er idag kjent som Baalbek (”Herre over dalen”). Sitchin og hans fan-gruppe besøkte Baalbek i september 1998, og har skildret sine observasjoner og konklusjoner derfra (Sitchin 2004, kap. 12). Sitchin identifiserte utskytningstårnet i det nordvestlige hjørnet av Baalbek, der Jupiter-tempelet nå står. Mens dagens utskytningstårn blir bygd av stål, ble utskytningstårnet på Baalbek bygd av gigantiske monolitter (monolitt; en massiv enhet hugget ut av en enkelt stein). I likhet med dagens utskytningstårn besto utskytningstårnet på Baalbek også av bare tre vegger, der den fjerde siden er åpen og vender ut mot en plattform som raketten fraktes inn fra.
Plassen der romfartssenteret sto var lenge etter dets ”nedlegning” regnet som et av Jordens aller helligste plasser, hviket er grunnen til at romerne valgte akkurat dette stedet til å etablere det største tempelkompleks som noensinne har blitt bygd. Konstruksjonsarbeidet begynte i det første århundret fvt. og strakte seg over 400 år. Ruinene av det romerske tempelkomplekset er idag en turistattraksjon, mens stedets opprinnelige funksjon har blitt glemt.
Baalbek i idag
De gigantiske monolittene som ble brukt til konstruksjonen av utskytningstårnet og den inntilliggende plattformen er en av severdighetene ved Baalbek. Tre av monolittene som ligger der veier 800 tonn hver. Den største av dem alle, kalt Den gravide kvinnens stein, måler 21,5 x 4,8 x 4,2 meter og veier trolig over 1500 tonn! Dette er verdens største uthugde og polerte monolitt. Hvor stort og tungt dette er, går frem av at verdens største tårnkraner i dag bare kan løfte 100-150 tonn med en radius på 80-100 meter (her).
Verdens største monolitt, ca. 1500 tonn
Enki kalte regionen i sørøst-Afrika for Abzu (AB.ZU), hvis bokstavlige betydning er ”Dypet” eller ”Den nedre verden”. For Enki hadde dette navnet en dobbelbetydning. For det første har jo sørøst-Afrika en plassering som ”den nedre verden” i forhold til Mesopotamia. For det andre henspiller navnet på at regionen primært skal brukes til å grave gruver dypt nede i jorden. De fleste sumerologer og mytologer har imidlertid tolket Abzu som navnet på ”dødsriket”, ”underverdenen” eller ”havdypet”.
Enki i Abzu
Gullgruve-prosjektet gikk etter planen. Gullårene ble fraktet med skip fra Afrika, og etter å ha blitt foredlet ble det fraktet videre til Baalbek. Derfra ble gullet fraktet med romskip til Nibiru, muligens med Mars som mellomstasjon hvor de også hadde gruvedrift. ZetaTalk bekrefter at nibiruanerne hadde gruvedrift på Mars før de kom til Jorden. Det var atmosfære, vann, skog og natur på Mars den gangen, hvilket det fortsatt er i dag (RKM-artikkel).
e) 270.000 år siden: gruvearbeiderne gjør mytteri
I de mesopotamske tekstene står det klart uttrykt at gullgruvearbeiderne holdt ut slitet i 40 perioder, dvs. i 40 sar’er, hvilket tilsvarer 144.000 år. Sitchin (1985, kap. 5) har trukket disse 144.000 årene fra hans egen datering av når Enki-ekspedisjonen kom til Jorden, men det riktige er vel å trekke disse årene fra dateringen for begynnelsen av gullgruvedriften i Afrika? Vi har valgt det siste, og kommer til 414.000 år – 144.000 år = 270.000 år siden.
Gruvearbeiderne fant arbeidsforholdene uutholdelige, og vil gjøre mytteri. De venter til Enlil en dag kommer på besøk fra Mesopotamia. Om natten trenger de seg inn i huset hvor han sover, klager over deres tilværelse og krever bedre arbeidsforhold. Atrahasis-eposet begynner med dette mytteriet. Her er et kort utdrag fra den norske utgaven:
Natt og dag arbeidet gudene hardt;
de fortsatte å klage og baktale.
De murret stadig mens de gravde:
”La oss legge det frem for vår leder,
så han kan fri oss fra vårt tunge arbeid.
La oss gå til rådgiveren for de store guder,
til helten Enlil.
Kom, la oss ryste ham i hans bolig!
Enlil, gudenes rådgiver, helten,
kom, la oss forferde ham i hans bolig”!
Enlil åpnet sin munn,
han talte til gudene, sine brødre.
Han var lederen fra tidligere tider.
Lederne diskuterer saken, også Anu er involvert. Ninurta, sønn av Enlil, foreslår å skifte ut hele arbeidsstokken enda en gang. Enlil spør om ikke ny teknologi kan utvikles slik at karene slipper å arbeide i gruvene. Enki ber om litt tid, han må først diskutere noe med sin sønn Ningishzidda. Etter en stund utbryter han:
”En løsning er mulig! La oss skape en lulu, en primitiv arbeider, som kan ta over det harde arbeidet.”
De andre er målløse, de forstår ikke hva Enki antyder. Man skaper jo ikke noe ut av ingenting. Hva skulle være råemnet for dette ”jordvesen” (sumerisk: Adamu)? En sumerisk tekst har udødeliggjort Enkis svar:
”Den skapning hvis navn du nettopp har uttalt, DEN FINNES!”
Enki legger til:
”Det eneste vi trenger å gjøre, er å sette vårt merke/bilde på skapningen.”
Sitchin ser her løsningen på kontroversen mellom evolusjonslæren og kreasjonismen, begge representerer partielle sannheter når det gjelder Homo sapiens. Mennesket er resultat både av ”naturlig evolusjon” og av genmodifiserende skapelsesprosjekter fra en eller flere ET-grupper.
