a) Vårt solsystem er et dobbeltstjernesystem

b) Jorden har en tvillingplanet

c) Interstellare og interplanetariske krefter

d) Planeten Nibiru

e) Nibiru har skapt mye dramatikk ved asteroidebelte-banen

a) Vårt solsystem er et dobbeltstjernesystem

Ifølge lærebøker i astronomi er 25-50 % av alle observerbare stjerner medlemmer av dobbeltstjernesystemer med alt fra to til seks stjerner som er bundet til hverandre av tyngdekraften. Konvensjonell astronomi utelukker ikke at Solen inngår i et dobbeltstjerne­system. Selv astronomen Carl Sagan, som fra 1970-tallet og utover ikke sa noe kontroversielt før dette var klarert med CIA, antydet i sin bok Comet (1985) den mulighet at Solen inngår i et dobbelt­stjernesystem. I den norske Wiki-artikkelen om dobbelt­­stjerner (her) kan man lese følgende:

”Såvidt man vet er vår egen sol ikke en del av noe dobbeltstjernesystem, selv om det heller ikke kan utelukkes helt. En eventuell ledsagerstjerne må imidlertid være veldig liten og lyssvak, og ha en bane som aldri eller bare ytterst sjelden bringer den innen «synsvidde» sett fra Jorden.”

Ifølge ZetaTalk har Solen en dobbeltstjerne. Den er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen. Den ligger i den sydlige himmelsfæren, i 11° vinkel under ekliptikken, i retning Orion. Denne stjernen er mørk da den ikke har noen fusjonsprosess. Ifølge standardmodellen av stjerner skal alle stjerner på størrelse med Solen ha fusjonsreaksjoner i kjernen. Plasmakosmologien har et alternativt syn på kilden til stjerners energi, og ser ikke bort fra at evt. fusjonsprosesser skjer i fotosfæren. ZetaTalk har ikke diskutert plasmakosmologi, men deres mange notater synes å støtte plasmakosmologiens teorier på bekostning av Big bang-kosmologien. Solens tvilling har ingen store planeter som går i omløp rundt seg, men den har dessto mer ”planetarisk skrot” som kretser rundt. Denne stjernen ligger i et relativt uinteressant himmelstrøk for astro­nomene, og blokkerer ikke for noe de er spesielt interessert i, hvilket er en av grunnene til den ikke har blitt oppdaget. ZetaTalks hjelpegruppe Troubled Times har laget dette sammendraget om vår tvillingstjerne.

Ingen passende illustrasjon ble funnet, men vi kan forestille oss
at dette er vårt dobbeltstjernesystem der Nibiru pendler frem og tilbake mellom sine to stjerner.

b) Jorden har en tvillingplanet

Jorden har en død tvillingplanet på sin egen størrelse. De fysiske krefter som opprettholder den planetariske balansen rundt Solen sørger for at denne planeten alltid ligger på stikk motsatt side av Solen enn der Jorden er. Av denne grunn vil vi normalt ikke kunne se vår tvillingplanet direkte fra Jorden. Astronomer har i mange tiår spekulert om vi kan ha en slik tvillingplanet pga. observerte perturbasjoner hos de øvrige planetene. NASA, JPL og en håndfull astronomer som arbeider ved de større observatoriene skal være klar over planetens eksistens, men dette har av en eller annen grunn blitt klassifisert som topp hemmelig av hensyn til den nasjonale sikkerhet. Tvillingplaneten ligger i Jordens omløpsbane, og kan sies å følge etter Jorden. [ZetaTalk-notat: ZT-151095].

c) Interstellare og interplanetariske krefter

ZetaTalks astronomiske forståelse synes som sagt å ligge langt nærmere plasma­kosmologien enn Big bang-kosmologien. I Big bang-kosmologien er tyngde­kraften (G) nærmest enerådende i makrokosmos, mens de elektro­magnetiske (EM) krefter har en ubetydelig rolle. Det virker som om astrofysikerne og kosmo­logene som forsvarer Big bang-kosmologien ikke har klart å ta innover seg at tyngdekraften bare kommer til utfoldelse for de tre aggregattilstandene fast stoff, væske og gass. Plasmakosmologene har i stedet forankret seg i det faktum at 99,999 % av universets observerte materie er i plasmatilstand. Plasma er ionisert (elektrisk ladet) gass, og har helt andre egenskaper enn elektrisk nøytral gass. Plasma er styrt av EM-krefter; virkningen av G og mekaniske krefter er for plasma helt ubetydelig. Plasma er universets primære aggregattilstand, og har sine egne lover, prinsipper og særfenomener som vi ikke gjenfinner blant de tre G-styrte aggregat­tilstandene. For Jordens vedkommende begynner plasma­universet med ionosfæren 80 km over jordskorpen. Mennesket, med jordskorpen under seg og ionosfæren over seg, bor i den 0,001 % region av universet der plasma ikke forekommer naturlig, med unntak av lynnedslag og polarlys.

ZetaTalk hevder at vår vitenskap har en dårlig forståelse av tyngdekraften, da vitenskapen bare erkjenner dens tiltrekningskraft. Tyngdekraften skal også ha en iboende frastøtningskraft, men denne kan bare oppdages når to jevnstore legemer er på kollisjonskurs mot hverandre og begge er fri fra omgivende krefter. De to legemene vil da nærme seg hverandre men vil tett inntil hverandre unngå kollisjon ved å vike unna. Frastøtningskraften er langt svakere enn gravitasjonskraften ved store avstander, men har en skarpere kurve slik at den ved avstand = 0 har samme styrke som tiltrekningskraften. Frastøtningskraften kan ikke observeres naturlig innenfor Jordens atmosfære, da frastøtningskreftene som oppstår mellom to legemer som nærmer seg hverandre vil bli overskygget av Jordens tiltrekningskraft.

Frastøtningskraften skal spille en betydelig rolle i dynamikken mellom planetene, og mellom planetene og Solen. Vår vitenskap mener å ha forklart planetenes baner rundt Solen som et samspill mellom Solens tyngdekraft og den sentrifugalkraft som planetenes hastighet gir dem. ZetaTalk avviser denne forståelsen som uhyre overforenklet, og hevder at flere momenter kommer inn. Planetenes ellipseformete baner skal bl.a. skyldes at de er tiltrukket av noe som ligger utenfor Solsystemet. ZetaTalk hevder også at Solens kjerne ikke er homogen, og at kjernens rotasjon medfører at ut fra Solen går en sveipende arm av et kraftfelt. Dette kraftfeltet drar planetene foran seg, og påvirker deres hastighet.

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home