John Virapen / Dødelige bivirkninger: Bekjennelser fra en legemiddeldirektør

 

Bokanmeldelse av Rolf Kenneth Myhre

 

 Sist oppdatert: September 2014.

 

 

 

Den farmasøytiske industri har etablert en ondsinnet og vanvittig spiral av reelle og fiktive psykiske plager og diagnoser som det offentlige helsevesen lures til å behandle med stadig nye psykofarmaka med en Pandora-boks av skremmende bivirkninger som igjen må behandles. Helse­myndighetene og legestanden har langt på vei blitt kuppet av de farmasøytiske gigantkonsernene, og fungerer som disse konsernenes offentlige sekretærer og største kunder. Denne spiralen forvandler en stadig større del av befolkningen til ofre, og har store samfunns­økonomiske konse­kvenser. Denne spiralen har siden 1980-tallet eskalert og blitt en samfunns­kreft med spred­ning.

 

* * *

 

John Virapen fikk i 2009 utgitt varslerboken Side effects: Death. Confessions of a Pharma-Insider. Boken kom i 2010 ut i norsk oversettelse, Dødelige bivirkninger: Bekjennelser fra en legemiddeldirektør. Boken er meget lettlest, og anbefales også dem som vanligvis unngår engelsk litteratur. I bokens første kapitler forteller Virapen om sin barndom og oppvekst. Han ble født inn i en fattig familie av indisk avstamning i Guyana, som ligger i nordøstre Sør-Amerika. Han utdannet seg i utlandet, fikk en doktorgrad i psykologi, og dro så til Sverige for å besøke en jente han hadde truffet. Han gifter seg med henne, og blir boende i Sverige. I de 12 årene 1967-78 arbeidet han innen salg for flere internasjonale farmasøytiske selskaper

 

Virapen er intelligent, smart, sjarmerende, har et eksotisk utseende, og er svært dyktig i sosiale situasjoner til å kommunisere, inspirere og overtale. Han er den fødte selger. Fra 1979-89 arbeidet han for Eli Lilly & Co. Dette selskapet ble dannet i 1876, og er pr. 2009 verdens tolvte største farmasøytiske selskap med en årlig inntekt på 18 milliarder dollar og 40.600 ansatte. Her ble Virapen etter et par år admini­strerende direktør for den svenske avdelingen. I disse årene økte han omsetningen fra 700.000 dollar til 15 millioner dollar. I 1989 ble han plutselig oppsagt; siden har han arbeidet som konsulent for flere store farmasøytiske selskaper verden over. Han bor i dag i Tyskland.

 

Virapen kjenner altså bransjen fra innsiden. Profitt betyr alt. Etikk, samfunnskonsekvenser og hvilken fremtid vi er med på å skape, betyr ingenting. De farmasøytiske selskapene har lagt inn i sine nettoinntektskalkyler utgifter ifm. evt. søksmål og retts­saker. Ingen vet bedre enn de farmasøytiske selskapene hvilke farlige somatiske og psykiske bivirkninger deres produkter har, suicidale tendenser og dødsfall inkludert. De farmasøytiske selskapene har mange svindelmetoder for å få deres psykofarmakologiske produkter godkjent av de nasjonale helse­myndigheter. Det er jo selskapene selv som står for all testingen; helsemyndighetene skal bare sette et godkjenningsstempel når testprotokollene de mottar virker OK. Selskapene vraker før testingen begynner personer som er disponible til å utvikle bivirkninger; et eksempel er at antidepressiva ikke testes ut på depressive mennesker. Når en testprosedyre går riktig dårlig, med selvmord og dødsfall, er knepet å avslutte prosedyren før den er fullført, for da slipper man å levere inn rapport. Det blir som å slippe hundre egg ned fra et tak, og vise frem det ene egget som ikke ble knust på hvor trygg metoden er. Representantene for helsemyndighetene smøres året rundt med såkalte ”kongresser” lagt til ferieparadiser, der Virapen selv kjørte dem rundt til bordeller. Og endelig kan leger, forskere og offentlige personer i nøkkelposisjoner bestikkes med penger under bordet.

 

Den hierarkiske orden innen de farmasøytiske selskapene er slik at alle de ansatte må tilpasse seg presset fra oven til å ignorere etikken, ellers er de på kort tid ute av dansen. Så lenge mellomlederne lykkes i sine foretagender, er det aldri mangel på penger de får til disposisjon fra toppledelsen. Virapens tid som toppselger og administrerende direktør ga ham et spennende liv med reiser verden over i en eksklusiv setting: 5-stjerners hoteller, de beste restauranter, skreddersydde dresser fra Roma, samt å lede disse ”vitenskapelige konferansene”…

 

John Virapens liv og fortelling ligner forbløffende mye på en annen sjarmør og eventyrer som også levde høyt innen en korrupt bransje: John Perkins som i 2004 fikk utgitt boken Confessions of an economic hit man. Perkins forteller i denne boken om sin karriere som ”finansiell leiemorder”. Han arbeidet for et amerikansk konsulent­firma hvis oppgave var å bidra til å bringe hele den tredje verden inn i gjeldskrisen ved å korrumpere disse landenes politiske ledere med billige lån og unyttige utviklings­prosjekter. Perkins hoppet av fordi han ikke lenger kunne ignorere sin samvittighet og vissheten om de globale konsekvenser av det spillet han var delaktig i. Virapen valgte å ta kampen opp da han nylig fikk en sønn, og så annonser i ukebladene hvordan de farmasøytiske selskapene nå prøver å lure helt friske og normale barn til å bli pillespisere.

 

                

                                                            John Virapen                                                           John Perkins

 

 

Amerikanske skolebarn lokkes nå med penger og gratis restaurant­kuponger til å fylle ut selvvurderingsskjemaer om deres humør og psykologiske tilstand. Spørsmålene og evalu­eringene er vridd slik at både barna og foreldrene ledes til å tro at barnet muligens har unaturlige ”humørsvingninger” og en ”underliggende depresjon”, og derfor bør vurdere å begynne med lykkepiller.

 

Virapen forteller nokså detaljert historien om hvordan Eli Lilly gjennom bedrag og bestik­kelser greide å lure de nasjonale myndigheter verden over til å godta Prozac, et antidepressivum som kom på markedet i USA i 1988 (Wiki: Fluoxetine). Virapen spilte selv en viktig rolle i dette bedraget, selv om Sverige var ett av de få landene i verden som ikke godkjente dette produktet. Den aktive ingrediensen i Prozac heter fluoksetin. Fluoksetin tilhører en ny klasse antidepressiva kallt SSRI-gruppen, bedre kjent som ”lykkepiller”. SSRI-gruppen er basert på serotoninteorien som går ut på at visse humørtilstander, som f.eks. depresjon, korrelerer meget bra eller er direkte forårsaket av lavt serotoninnivå i hjernen. Virapen hevder at denne teorien i insider-miljøene forlengst har blitt avvist som nonsens og pseudovitenskap. Virkeligheten er langt mer komplisert enn som så, og det finnes heller ingen seriøse studier som har etablert hva som er et ”normalt” serotoninnivå.

 

Psykiater Einar Kringlen skriver i boken Psykiatriens samtidshistorie (2001, s. 244-):

 

”På 1990-tallet ble en svikt i noradrenalin erstattet av teorien om svikt i serotonin. Men en serotoninsvikt ved depresjon er aldri blitt dokumentert… Serotonin er en av de eldste nevrotransmittere i menneskets utvikling, og bare 5 % av kroppens serotonin finnes i hjernen. Hovedmengden finnes i mage-tarmkanalen… Problemet ved ekstern manipulering av dette [hjerne­serotonin] systemet er at man får et serotoninnivå langt over de fysiologiske grenser som man oppnår ved ordinær miljøpåvirkning. Hjernens reaksjon på denne kunstige hevningen av serotoninnivået er et kompensatorisk fall i dopamin.”

 

Den mest markante kritikeren av SSRI-antidepressiva er den irske psykiateren David Healy, som har skrevet flere interessante bøker [Wiki: David Healy (psychiatrist)].

 

Mens Eli Lillys fluoksetin-piller i USA ble gitt varemerkenavnet Prozac, har de i Norge fått varemerke­­navnet Fontex. Etter at Eli Lillys patentrettighet på fluoksetin-piller gikk ut på dato, har andre farmasøytiske selskaper utviklet sine fluoksetin-piller med hver sine varemerke­navn. I Norge selges bl.a. Fluoxetin Mylan og Fluoxetin ratiopharm. Paknings­vedlegget som spesifi­serer kontra­indikasjoner og bivirkninger blir bare lengre og lengre for hvert år som går. Hvem i all verden vil risikere å ta fluoksetin-piller mot depresjon etter å ha studert den lange listen over farlige bivirkninger som inkluderer depresjon (!), suicidale tanker, panikkanfall og et vell av somatiske forstyr­relser? Prozac ble imidlertid en gedigen salgssuksess og erobret kulturen som et livsstilsstoff som mange ikke kunne være foruten. Den unge deprimerte journalisten og forfatteren Elizabeth Wurtzel fikk i 1994 utgitt boken Prozac Nation, som ble en bestselger.

 


Filmen som er basert på Elizabeth Wurtzels bok

 

 

Virapen forteller hvordan de diagnostiske kriteriene for depresjon i det amerikanske DSM-systemet (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) endres og gjøres stadig slappere, slik at stadig flere av normalbefolkningen kommer i gråsonen, eller kan lures til å tro at de er der. 56 % av forfatterne som sto bak DSM-IV (1994) skal ha hatt finansiell tilknyt­ning til farmasøytiske selskaper. 100 % av medlemmene i DSM-komitéen for ”humør­forstyrrelser” og ”schizofreni og andre psykotiske forstyrrelser” hadde likedan tilknytninger til den farma­søytiske industrien. Grensene for hva som er psykopatologisk og normalt viskes ut, slik at ”standarden” og ”normalen” til slutt kan bli at vi alle ”bør” gå på lykkepiller og lignende kjemikalier. Vi galopperer mot det euforiske pillesamfunnet som Aldous Huxley beskrev i sin dystopiske roman Vidunderlige nye verden (1932).

 

Virapen nevner Eli Lillys nye schizofreni-pille Zyprexa. Denne ene pillen ble i året 2006 omsatt for 4,2 milliarder dollar! Hva tjener samfunnet på å gi denne pillen til en stadig mer utvisket diagnosegruppe kalt ”de schizofrene”? Å ta denne pillen er å åpne en ny Pandora-boks full av merkelige bivirk­ninger, symptomer og sykdommer som vil kreve atter nye piller, medisiner og muligens vaksiner. Virapen får godt frem sitt overordnete poeng, at legestanden, psykiatrien og helsemyndighetene i snart 30 år har vært i lommen på en fullstendig korrupt farmasøytisk industri som har gått amok. Dette bekreftes langt på vei av Kringlen (2001, s. 307-08):

 

”I USA og Sør-Europa er psykiatrien i stor grad dominert av den farmasøytiske industri, som gjennom de siste tiår har fått en økende innflytelse også i Norden. Myndighetene har kapitulert overfor industrien som i stigende grad har overtatt mye av ”etterutdannelsen” av leger med til dels betydelige skadevirkninger. Legens uavhengighet av industrien går tapt.  Man blir ensidig opptatt av medikamentell behandling der enkle råd og psykoterapi kunne gjøre samme nytte. Ved å konsentrere seg om bestemte preparater vil legen også lett kunne glemme de generelle psykofarmakologiske prinsipper som hun lærte i sitt studium.” 

 

 

************************

 

 

Tilbake til:  Helse & Sykdom-siden  //  Home