Indoktrinering av folket. Fotomontasjen henspiller på George Orwells bok ”1984”. 

Innledning 

Jo mer komplekst og sofistikert samfunnet blir, dess mer komplekse og sofistikerte må våres eutopiske og dystopiske romaner bli i deres beskrivelser av imaginære sunne/lykkelige og patologiske samfunn hvis de skal fortjene å oppnå ikon-status. Statusen som ikon bør ikke vare evig, den bør være tidsbegrenset inntil nye og mer relevante romaner kommer som helst har de samme litterære kvaliteter. Orwells fremtidsroman 1984 (1948) har blitt et ikon for det totalitære overvåkningssamfunn, men er den like relevant som skrekkeksempel i dag?

I denne artikkelen vil de fem mest kjente dystopiske romanene bli evaluert, ikke per se, men for å finne den roman som i dag best kan tjene som advarsel for den type oligarkisk og totalitært overvåkningssamfunn som Vesten nå går stadig dypere inn i. Det er en selvfølge at nyere romaner generelt bør være langt mer samfunnsrelevante enn eldre romaner. Og det er noe av poenget med denne artikkelen, at vi en gang imellom bør reevaluere våres ikoner. Har noen gamle ikoner gått ut på dato? Bør noen nyere verker opphøyes til ikon? Ikoner har stor kulturell kraft fordi det refereres ustanselig til dem i massemedia og av alle skjønnånder som vil vise at de har grep på finkulturen. Når noen derfor tar seg bryet med å se nærmere på et ikon, bør det helst holde mål som et fortsatt relevant og inspirerende verk.

USA er et eksempel på et oligarki (fåmannsvelde) med et skinn-demokrati. Med dette menes at det i praksis spiller liten rolle hvilket parti som vinner valget og hvem som sitter som president, for de øverste trådtrekkerne er de samme (oligarkene). Dette er riktignok ikke hva konven­sjonell visdom og mainstream media belærer oss, men den diskusjonen er det ikke plass for her. Interesserte henvises f.eks. til Rule by Secrecy (2000) av Jim Marrs; og på norsk har vi Per-Aslak Ertresvågs Makten bak makten (2006). Dagens rådende ideologi i amerikansk politikk er nykonserva­tisme med Leo Strauss (1899-1973) som den store teoretikeren.

Strauss hadde et materialistisk verdensbilde. Han frem­hevet at vi lever i et kaldt og likegyldig univers. Menn­esket har ingen iboende gode kvaliteter. Vi er bare kultur­produkter som identifiserer oss med den kultur vi tilfeldigvis er født inn i. Strauss postulerer så to kategorier av mennesker. Den ene kategorien er den filosofiske åndseliten som erkjenner de samme sannheter som ham selv. Den andre kategorien er den store og dumme massen som ikke tåler å høre slike sannheter, for da ville de svikte samfunnet og i stedet bli hedonistiske nihilister! For å få samfunnet til å fungere noenlunde må åndseliten derfor fore den dumme befolkningen med myter, løgner og illusjoner om virkelig­hetens natur. Dess­uten, ifølge Strauss, massen liker faktisk å bli fortalt av åndseliten og av de ”sterke lederne” hvordan de skal leve sine liv!

Følgende fem dystopiske klassikere vil her bli omtalt:

·       Yevgeny Zamyatin: We (1921)

·       Aldous Huxley: Vidunderlige nye verden (1932)

·       Karin Boye: Kallocain (1940)

·       George Orwell: 1984 (1948)

·       Ira Levin: En fullkommen dag (1970)

1) Yevgeny Zamyatin: We (1921)

Yevgeny Zamyatin 

Den russiske forfatteren Yevgeny Zamyatin (1884-1937) fullførte We i 1921, men fikk den først utgitt på originalspråket i 1988. Den ble første gang utgitt på engelsk i 1924. Zamyatin emigrerte fra Russland, med spesialtillatelse fra Stalin, i 1931. Han bosatte seg i Paris hvor han ble de siste seks årene av sitt liv. Jeg baserer meg her på oversettelsen til Clarence Brown (Penguin, 1993), som for øvrig har skrevet en fin introduksjon til boken.

Romanen begynner ca. tusen år etter foreningen av OneState. Vi følger jeg-personen D-503, en 32-årig matematiker, gjennom førti dagboksnotater. I det første notatet er han oppstemt over at raketten Integral, som han visst har vært hovedarkitekten bak, endelig er klar til utskytning. Dette vil være en stor begivenhet, da raketten vil bære den første bemannede ferd til en annen planet.

D-503 er stort sett i en slags kollektiv lykkerus sammen med resten av befolkningen, omtrent som vi kan forestille oss maurene i et velfungerende og ekspanderende maursamfunn. Han er ytterst naiv til det samfunnet han lever i. Han stiller aldri kritiske spørsmål, men tar for gitt at han lever i den beste av alle verdener, i det beste av alle århundreder, i det mest avanserte av alle samfunnsstadier som har eksistert. Han ser hele livet som et komplekst sett av matematiske prinsipper og ligninger. Borgerne har ingen egenverdi, bare kollektivet teller. Ingen av borgerne har egennavn, de har bare et identifikasjonsnummer. Alle bærer samme type uniform.

Borgernes liv er i 22 av døgnets 24 timer fullstendig diktert av Staten. På faste tidspunkter på døgnet, presis på minuttet, våkner alle borgerne. De spiser samtidig, gjør gymnastikkøvelser samtidig, og sover samtidig. Bare to av døgnets timer er ”Personlig tid”. Sex er også en nøye dosert og tidsregulert affære som borgerne bare kan ha på én bestemt ukedag. Dén dagen har de gjerne ett kvarter med sex. De har da i forveien kjøpt en pollett slik at de kan trekke ned persiennene i presis et kvarter. Ellers er det en selvfølge at de patruljerende vaktene hele døgnet rundt skal ha mulighet til å kikke inn i leilighetenes værelser gjennom utildekkete vinduer.

Romanens drama begynner med at en meget selvsikker, karaktersterk og erotisk kvinne, I-330, legger an på D-503. Jeg kom til å forestille meg henne som disco-dronningen Amanda Lear eller Eartha Kitt. Hun dyrker og utagerer individualisme på bekostning av kollektivet. Vår mannlige jeg-person hater henne men er samtidig fasinert av henne. Etter som romanen i snegletempo skrider fremover viser det seg at hun tilhører en motstandsgruppe som prøver å bekjempe OneState.

Av de fem dystopiske romanene er dette håndverksmessig sett den dårligste:

• romanen lider av orddiaré i forhold til antall betydningsfulle idéer og handlinger. Intensiteten er med andre ord svært lav.
• romanen virker ikke troverdig; den minner mer om en interessant men ikke alt for betydningsfull drøm, eller en visjon under en marihuana-rus.
• Den psykologiske dimensjonen er så flat.
• Samfunnsbeskrivelsene er for overdrevne, fantasiaktige og én-dimensjonale til at leseren kan ta alvorlig at dette er en fremtidsmulighet.

We har ingenting med Russland eller kommunismen å gjøre, og kan på ingen måte tolkes som en kommentar dertil. Hvorfor boken skulle være forbudt i Russland helt frem til 1988 er vanskelig å svare på. Kanskje enkelte av romanens idéer irriterte Partiet, som at det aldri ville ville være EN endelig revolusjon, men et uendelig antall? Zamyatin var godt fortrolig med fremtidsromanene til H. G. Wells, som trolig var hans viktigste inspirasjonskilde. Noen av de andre forfatterne vi her skal omtale har nok lånt strukturen og enkelte generelle idéer fra We, men heller ikke mer.

2) Aldous Huxley: Vidunderlige nye verden (1932)

Aldous Huxley 

Den engelske forfatteren Aldous Huxley (1894-1963) og hans hustru Maria hadde de siste årene bodd mesteparten av tiden i Frankrike og Italia da han i 1932 fikk utgitt boken Brave New World. De flyttet til California i 1937, av hensyn til hennes helse og i troen på at han kunne bli en vellykket manusforfatter for Hollywoods filmproduksjon. Aldous lyktes ikke i det siste; Walt Disney klaget over at han bare forsto hvert tredje ord i et av manusene! Aldous døde av kreft i Hollywood i 1963, bare noen timer etter at John F. Kennedy ble drept i Dallas.

Vidunderlige nye verden begynner i år 632 ”etter Ford” (dvs. 2540 AD). Verdenssamfunnet er forent i en verdensstat. Hver av de ti verdensregionene har sin regionspresident. Presidenten for Vest-Europa heter Mustapha Mond. I de siste århundrene har universell fred, lovlydighet, velstand, tilfredshet og kroppslig ungdommelighet rådet. Det finnes riktignok noen reservater igjen for diverse urbefolkningsgrupper som har insistert på å bevare sitt tradisjonelle levesett, og det finnes flere øysamfunn bebodd av personer som enten har blitt utvist eller som frivillig har forlatt Samfunnet. Henry Ford (1863-1947) har blitt opphøyd til halvgud som personifika­sjonen av masse­produksjon.

I romanens første kapitler introduseres leseren til en omvisning på et utklekkingssenter for barn i London. Prevensjonskontroll er obligatorisk, så det at kvinnen føder og oppdrar sine egne barn er både avlegs og forbudt. Begreper som ”mor” og ”familie” har ikke lenger noen mening, dette er kun zoologiske begreper. Utover i romanen møter vi den forfalne Linda som pga. en prevensjonskontrollfeil ble gravid og ble utvist til et indianerreservat i New Mexico der hun fort endte opp som alkoholiker.

All menneskelig befrukt­ning, samt embryo- og fosterperioden, skjer in vitro. Fem rangerte sosiale klasser skapes: Alfa, Beta, Gamma, Delta og Epsilon. Hver klasse gis en spesiell kroppstype, samt en bestemt psykologisk og fysiologisk pregning de første årene etter befruktningen. Gjennom suggesjoner som repeteres i det uendelige for dem om natten indoktrineres alle fra tidligste alder av til å respektere Samfunnets visdom, til å tro at deres egen sosiale klasse er den mest velsignede, og generelt til å tro at de selv er lykkelige. Borgerne tilhørende de tre nederste klassene er masseprodusert på den måten at fra samme befruktede eggcelle skapes 96 genetisk identiske individer. De lavere kastene gis suboptimal stimuli de første månedene etter befruktningen, slik at deres utviklingspotensial reduseres betraktelig.

All religion er borte, og har blitt erstattet av troen på at Samfunnets optimale fungering er den høyeste mening med tilværelsen. Alle oppfordres til maksimal seksuell promiskuitet. Å inngå langvarige eller forpliktende eller dype relasjoner med noen av det annet kjønn anses som sykelig-nevrotisk. Å ønske å tilbringe tid for seg selv anses også som sykelig-nevrotisk. Alle oppfordres til et enormt pilleforbruk for å være kontinuerlig lykkelige og salige. Så borgerne går på alle slags typer lykkepiller, ecstacy-piller, rekreasjonelle og seksual­stimulerende stoffer: uken rundt, året rundt. Så fort dagens arbeid er over, er det forventet at alle hengir seg til konsum, sport, sosial aktivitet, dating med nye partnere, og ikke minst overfladisk under­holdning. En rekke nye sanse­stimulerende teknologier har blitt utviklet slik at borgerne kan indusere de mest fantastiske psykedeliske rustilstander. Huxleys beskrivelser herav var delvis en kommentar til tendenser han så i den amerikanske kulturen, særlig i California på slutten av 1920-tallet, og som han fryktet ville komme til å erobre Europa.

Handlingen i Vidunderlige nye verden begynner med at Alfa-borgeren Bernard Marx begynner å bli desillusjonert og mett på de overfladiske gleder. Men han er også frustrert da han har mindreverdighetskomplekser ifm. med en ”produksjonsfeil” som resulterte i at han fikk en langt mindre mandig kropp enn de andre Alfa-borgerne. Bernard blir nysgjerrig på hvordan menneskelivet en gang var, eller kunne ha vært, og får spesialtillatelse til å besøke et innhegnet og svært fattig indianerresevat i New Mexico. I dette reservatet føder og oppdrar kvinnene fortsatt sine barn, som pattedyr. Her eksisterer fortsatt sykdommer, kroppslige plager, naturlig alderdom og eldgammel religion der man tror på en Gud.

Bernard inviterer den overfladiske men vakre Lenina med på turen. I reservatet treffer de den alkoholiserte og prostituerte Linda og hennes nå voksne sønn John. Til tross for at ingen i reservatet kan lese, har Linda som for tyve år siden ble utvist hit lært John å lese. Det komiske er at siden John var 12 år gammel har han bare hatt tilgang til en eneste tykk bok: Shake­speares verker. Dette har gitt ham noen vakre illusjoner om hvordan livet på den andre siden av innhegningen er! I Lenina ser han sin Julie. Bernard får tillatelse fra president Mustapha Mond til å bringe Linda og John tilbake til Samfunnet, nærmest som to sjeldne zoologiske eksemplarer. Leseren har nå kommet frem til kapittel 10 i boken, noe over halvveis. Romanen skifter her karakter fra å være hovedsakelig introduserende og beskrivende til å bli farse og sort humor med store doser sarkasme.

John og Lenina har sterke lidenskapelige følelser for hverandre, men de finner ikke felles grunn. Lenina ønsker umiddelbar sex med John uten tanke på morgen­dagen. John krever et Romeo og Julie-forspill som skal kulminere i bryllup og evig kjærlighet. Moren Linda hiver seg over alle de lykke- og ecstacypiller hun har savnet i tyve år, og havner i en dyp salighetskoma som hun ikke kommer seg ut av. Hun dør kort tid etter, ”imbecil lykkelig”. John, som meget raskt innser at Samfunnets kultur er imbecilt fra ende til annen, går berserk inne i sykehuset der moren dør da han får se en flokk identiske barn (96-illinger) stappe i seg en haug med lykkepiller som om det var deres frokost. Etter at politiet har roet John ned med diverse ecstacy-våpen (!) tilkalles president Mustapha Mond for en dialog.

Den filosofiske samtalen mellom romanens hovedperson og en av verdenssamfunnets øverste ledere inngår i alle de dystopiske romanene. Det er her verdenslederen prøver å begrunne, eller forsvare, det samfunnet han har bidratt til å skape. Som regel hevder verdenslederen noe i retning av at den store utfordringen er å finne den optimale balansen mellom følgende tre faktorer:

• samfunnets behov for stabilitet (som regel prioritering nr. 1)
• individets subjektive opplevelse av lykke og frihet (som regel prioritering nr. 2)
• individets erkjennelse av Virkeligheten / Sannheten (som regel siste prioritering)

Mustapha Mond virker sympatisk, høy-intelligent og ærlig. Huxley fremstiller ham ikke som en oligarkisk skurk. Mond poengterer at det er nok av ”fri-øyer” for dem som ikke kan eller vil tilpasse seg samfunnet, og at det er på disse øyene verdens mest interessante mennesker er samlet. Mond innrømmer at han selv mange ganger har vært fristet til å flytte til en slik øy! For dem som ikke har lest romanen, røpes ikke her det videre forløp. Mens bokens første halvdel gikk tregt å lese, er andre halvdel fornøyelig.

Selv om Samfunnet slik det beskrives i romanen er totalitært, er ikke overvåkningsaspektet (som står så sentralt i de andre dystopiske romanene) nevnt med et ord. Det kan være at indoktrineringen av borgerne er sterk nok, eller at Huxley valgte å fokusere på andre samfunnsaspekter, eller at borgerne ganske enkelt morer seg i hjel og er fortapt i ”trivial pursuits”. Samfunnskritikeren Neil Postman har i forordet til sin bok Amusing ourselves to death (1985) [på norsk i 1987: Vi morer oss til døde] sammenlignet Orwells 1984 med Huxleys Vidunder­lige nye verden:

“What Orwell feared were those who would ban books. What Huxley feared was that there would be no reason to ban a book, for there would be no one who wanted to read one. Orwell feared those who would deprive us of information. Huxley feared those who would give us so much that we would be reduced to passivity and egoism. Orwell feared that the truth would be concealed from us. Huxley feared the truth would be drowned in a sea of irrelevance. Orwell feared we would become a captive culture. Huxley feared we would become a trivial culture, preoccupied with some equivalent of the feelies, the orgy porgy, and the centrifugal bumblepuppy. As Huxley remarked in Brave New World Revisited, the civil libertarians and rationalists who are ever on the alert to oppose tyranny "failed to take into account man's almost infinite appetite for distractions." In 1984, Huxley added, people are controlled by inflicting pain. In Brave New World, they are controlled by inflicting pleasure. In short, Orwell feared that what we hate will ruin us. Huxley feared that what we love will ruin us.”

Hvis vi skal ta utgangspunkt i hvordan dagens oligarki styrer Vesten – via politikk, vitenskap og mainstream media – så trenger vi ikke å velge mellom Orwell og Huxley. Begge hadde rett på hver sin måte. Begge beskrev strategier som i dag er i full utfoldelse. Huxley vektla å beskrive den narsistiske, ungdomsdyrkende og underholdningsfikserte kulturen der bare over­flatene teller, og hvor eksistensialitet, dybde, mening og verdier er ikke-emner. Denne kulturen dominerer Vesten i dag, i hvert fall mainstream media. Det bør nevnes at Huxley i sin aller siste roman, Island (1962), beskriver en interessant eutopi. Huxley hadde på dette tidspunktet hatt flere dypt positive erfaringer med enkelte psykedeliske stoffer, og mente at disse stoffene kan brukes som en døråpner til en dypere og mystisk erkjennelse av Virkelighetens natur. Med ditto transformasjon av kulturen!

3) Karin Boye: Kallocain (1940)

Karin Boye

Romanen Kallocain ble første gang utgitt i Sverige i 1940 av Karin Boye (1900-1941). Boken kom ut på norsk i 1947, og i Lanterne-serien i 1970. Hendelsen er lagt til år 2000. Vi får vite at en ufullstendig verdensstat ble dannet for 1-2 generasjoner siden. Verdensstaten er totalitær i form av en kollektivistisk ånd som alle indoktrineres i fra tidligste alder. Slik sett kan samfunnet muligens minne om Kina under Maos tid, eller om et sterkt nasjonalistisk Japan. Alle hjem overvåkes elektronisk av et ”politiøre” og et ”politiøye”. Det er standard praksis at man skal melde fra til overvåkningspolitiet om en hver tanke- eller holdningsforbrytelse i nærmiljøet. Selv ektefellen bør ikke føle seg for trygg.

Romanens jeg-person er den 39 år gamle kjemikeren Leo Kall, som bor i Kjemiby nr. 4 sammen med sin kone Linda og tre små barn. Det eldste barnet, Ossu, har begynt på barneskolen, hvilket innebærer at Staten allerede har tatt over forsørgeransvaret for ham. Alle skolebarn bor på egne internater drevet av Staten. Leo Kall er ytterst konform, han er det perfekte partimedlem som har ofret alle sine behov og følelser for å kunne tjene Staten.

Da boken begynner er det to temaer som opptar Leo. Det ene er at han nettopp har utviklet et fantastisk virkningsfullt sannhetsserum som kan bli en verdenssensasjon og som kan bidra til å avsløre alle med ”statsfiendlige tanker”. Leo får den beskjedne og ydmyke Edo Rissen som sjef, en tidligere bekjent som Leo frykter hans kone har hatt et seksuel forhold med, eller er romantisk begeistret for. Og dette er det andre temaet som opptar Leo: han lengter etter den kjærlighet, intimitet og respekt som han før delte med sin vakre og selvdisiplinerte Linda. Den intime kommunikasjonen mellom de to har opphørt, han opplever en slags impotent frustrasjon av ikke lenger å kunne nå inn til hennes sjel og følelser. Hun har blitt en sfinx som har lukket sitt hjerte­kammers for ham. Leo er sjalu og mistenksom, og han har nok noen mindre­verdighets­komplekser å slite med.

Leo og Rissen prøver sannhetsserumet ut på en rekke frivillige forsøkspersoner. Ikke uventet avslører serumet at mange har en ubevisst fiendlig holdning til Staten, eller de har følelser for ektefellen som sjelden kommer til overflaten. Disse avsløringene overrasker og forferder den naive Leo, men Rissen føler bare sympati og medlidenhet for forsøkspersonene og lover dem at avsløringene ikke vil bli bragt videre.

Det ender naturligvis med at Leo en natt da Linda sover injiserer henne med serumet for at hun skal si sannheten om hva hun føler for ham og Rissen. Dette er bokens psykologiske klimaks. Linda erkjenner visse impulser til å ville drepe Leo, fordi ekteskapet har blitt så følelsesmessig tomt, så hult. Hun sier at han med sin altoppofrende holdning til Staten bare ville ha forakt for henne hvis hun utleverte sitt følelsesliv. Hun liker ikke at Staten så tidlig har tatt fra dem sønnen Ossu, og snart vil ta fra dem deres to yngre døtre. Nei, hun har ikke hatt sex med Rissen, og hun er heller ikke forelsket i ham. Men hun føler at Rissen ikke har solgt sin sjel til Staten, at han har bevart kontakten med sine innerste følelser. Det gir ham en slags trygghet eller eksistensialitet som hun føler seg tiltrukket av.

Neste dag forteller Linda mer, uten å være påvirket av serumet. Om hvordan hun opprinnelig ofret alt for Staten, inkludert det å betrakte kvinnen som underlegen mannen. Men da hun fødte sitt andre barn kom hennes egne primalfølelser tilbake, at dette var hennes barn. Hun vedkjente seg disse følelsene uten skam. I et øyeblikk av hevnlyst anmelder Leo Rissen til politisjefen. Leo angrer, men da er det for sent. I rettssaken mot Rissen tvinges Leo til selv å sette en sprøyte med serumet inn i Rissen! Rissen er glad for at hele narrespillet er over, og forteller at verdenssamfunnet har tatt en patologisk vending som han ikke vil være delaktig i. Han dømmes til døden og henrettes. Leo angrer dypt og føler seg fortapt. Han går hjem og venter på Linda for å snakke ut med henne. Men Linda har forsvunnet sporløst, muligens på søken etter likesinnede. Romanen ender noe merkelig med at Leo tas til fange av fiender av Staten. Det er i fangeleiren han skriver ned sin fortelling.

Kallocain har fortsatt relevans i en debatt om kommunistiske samfunnssystemer der kollekti­vismen har gått for langt på bekostning av individualismen, men den er ikke like relevant for den type oligarkisk og totalitært overvåkningssamfunn som Vesten nå styres i retning av. Kallo­cain er også en svært personlig roman, som om jeg–personen var mer enn bare et instrument for forfatteren til å illustrere et patologisk samfunnssystem. Relevant eller ikke, Karin Boye begikk selvmord året etter at romanen kom ut i 1940.

4) George Orwell: 1984 (1948)

George Orwell 

George Orwell (1903-50) skrev denne fremtidsromanen i 1948. Romanen utgis i stadig nye opplag/utgaver på norsk, den foreløpig siste kom ut i 1999 som paperback fra Gyldendal. Handlingen er lagt til London i 1984. London tilhører Oceania (Amerika + Storbritannia) som er den ene av verdens tre superstater. De to andre superstatene er Eurasia og Øst-Asia.

Klasseinndelingen eller maktpyramiden i Oceania er følgende:

·       Store Bror: en diktator med Stalin-lignende utseende. Vi får ikke vite om han fortsatt lever. Bilder av ham der øynene er overvåkningskameraer henger overalt.

·       Det indre Partiet: utgjør 2 % av befolkningen. Dette er den økonomisk mest privi­ligerte klassen, men også disse er fanger av systemet og har få friheter.

·       Det ytre Partiet: utgjør 15 % av befolkningen. Disse lever under ganske kummerlige forhold, har nærmest ingen friheter, og det er bare i forhold til proletariatet at de føler seg privilegert med velferdsgoder som for eksempel utdannelse og garantert arbeid.

·       Proletariatet: utgjør 85 % av befolkningen. Disse kan stort sett gjøre som de vil da de lever ”utenfor” systemet. De har imidlertid ingen formell utdannelse, de er fattige, uorgani­serte og de mottar ingen velferdsgoder fra Staten.

De tre superstatene er i evig krig med hverandre, men hensikten er ikke å overvinne hverandre, da dette ikke lenger anses som mulig. Hensikten er å holde befolkningen nede i fattigdom og nød. Uvitende og undertrykt skal de være engasjert i pseudo-begivenheter. Det går ikke frem av boken hvem som er vinnerne av dette samfunnssystemet; det virker som om alle er tapere i mer eller mindre grad.

Romanens jeg-person er Winston Smith, 39 år gammel. Han bor i en gammel og falleferdig blokk­leilighet i London, og tilhører Det ytre Partiet. Alle partimedlemmer er tvunget til å ha en ”fjern­skjerm” i deres egen stue, som fungerer både som fjernsyn og som Statens overvåkningskamera. Samfunnet har ennå ikke nådd data-alderen.

Winston arbeider for Sannhetsministeriet, som beskjeftiger seg med nyheter, underholdning, undervisning og de skjønne kunster. Winston jobber i en enorm ”arkivavdeling” hvis oppgave er kontinuerlig rekonstruksjon av fortiden ved å omskrive fortidens dokumenter (aviser, tidsskrifter og bøker) slik at den manifeste fortiden alltid harmonerer med siste versjon av den Offisielle Versjon (OV) av virkeligheten. Problemet med OV er at den stadig endres; for eksempel hvem som er fiender og hvem som er alliansepartnere, hva og hvem som for øyeblikket har Statens velsignelse, hva og hvem som for øyeblikket er forbannet av Staten, og levende personer kan plutselig få status som ”Uperson” (offisielt har de da aldri eksistert). Å stadig  revidere alle fortidsdokumenter slik at de harmonerer med siste versjon av OV, er naturligvis et evig Sisyfos-Herkules-arbeid. Folket skal heller ikke vite at OV stadig endres, de skal tro at OV er en evig og uforanderlig sannhet.

1984 består av tre deler. Del 1 er en beskrivelse av Winstons ytterst kummerlige, grå, kjønnsløse og menings­løse tilværelse, uten et eneste lyspunkt i sikte. Del 2 er lystigere, da Winston innleder et forbudt seksuelt forhold med en langt yngre kvinne, Julia, som også hater Systemet. Julia er imidlertid verken intellektuell eller vitebegjærlig. Hun har ingen trang til å knuse Systemet, og hun har heller ingen tro på at det lar seg gjøre. Del 2 er mer eller mindre irrelevant hva bokens primære tema angår. Del 3 handler om at overvåkningspolitiet arresterer og torturerer Winston for at han (og Julia) har oppsøkt en motstands­bevegelse som skal bekjempe Systemet. Denne bevegelsen var imidlertid rigget til av Staten for å fange opp nettopp slike som ham.

Under tortur, der Winston er på nippet til å få ryggraden brekt i to, tvinges han til å erklære at to pluss to er fem. Til slutt gir han etter. Forhørspersonen belærer Winston:

”Av og til, Winston [er 2 + 2 lik 4]. Av og til er det fem. Av og til tre. Stundom er det alt dette på en og samme tid. Du må anstrenge deg mer.”

Forhørspersonen hentyder her til det som Winston kaller ”dobbelttenkning”, som er et sentralt begrep i boken. Dobbelttenkning er en egen ”indre kunst” som alle partimedlemmer delvis bevisst og delvis ubevisst tidlig tilegner seg.

”Hans tanker gled bort i dobbelttenkningens labyrintiske verden: å være seg bevisst den fullstendige sannhet samtidig som en fortalte omhyggelig konstruerte løgner, å ha to oppfatninger som gjensidig opphevet hverandre, å vite at de var motstridende og samtidig tro på dem begge. Å bruke logikk mot logikk, å forkaste moralen samtidig som en tok den til inntekt for seg, å tro at demokratiet var umulig og at Partiet var demokratiets vokter, å glemme alt det var nødvendig å glemme, og så trekke det frem i erindringen igjen i det øyeblikk det trengtes og etterpå glemme det momentant på ny – og fremfor alt å anvende den samme prosess på prosessen selv.”

1984 har fortsatt relevans som bilde på kommunistiske og kommunistlignende totalitære stater, men ikke for den type oligarki som USA og den vestlige verden nå går stadig dypere inn i. Da det beskrevne samfunnet ikke har nådd data-alderen, er det også begrenset hvor godt denne boken kan fungere som ikon på det overvåkningssamfunn som særlig USA etter 2001 galopperer inn i. Den største svakheten ved boken når det gjelder å kunne tjene som ikon, er imidlertid dens mangel på litterære kvaliteter og underholdningsverdi. Alt for stor del av boken er viet et tema som ikke er direkte relatert til overvåkningssamfiunnet: nød, elendighet og fattigdom. Orwell beskriver her egentlig sine egne opplevelser fra etterkrigs­tidens London. Boken er unødvendig deprimerende lesning fra første til siste side. Jeg vil derfor ikke anbefale boken som en intellektuell ”oppvekker” så lenge bedre alternativer finnes. Bokens kanskje største verdi i dag er læren om ”dobbelttenkning”, som særlig amerikanske presidenter og ministere har demonstrert deres virtuositet i.

Ira Levin: En fullkommen dag (1970)

Den amerikanske forfatteren Ira Levin (f. 1929) er kjent for sine høyintelligente og skremmende bestselgere. Bare 22 år gammel debuterte han med thrilleren Et kyss før døden (1952). Senere kom den okkulte grøsseren Rosemarys baby (1967); den to ganger filmatiserte skrekkromanen The Stepford Wives (1972); Guttene fra Brasil (1976) der kloninger av Hitler frembringes; og Sliver (1991) der eieren av en skyskraper er en morder som har installert hemmelig overvåkningsutstyr i samtlige leiligheter. Fremtids­romanen This Perfect Day (1970) ble utgitt på norsk i Lanterne-serien i 1972 med tittelen En fullkommen dag. Pr. april 2007 finnes ikke én eneste norsk kommentar eller anmeldelse av denne boken på Internet.

En fullkommen dag er ikke bare like spennende, underholdende og intellektuelt stimulerende som hans andre romaner, den er et mesterverk. Boken fungerer også som en oppdatert integrasjon av det beste ved de fire andre romanene. I En fullkommen dag har verdens­samfunnet blitt fullstendig standardisert, og overvåkningen har langt på vei blitt automatisert. Alle verdensborgerne bærer en armbåndslenke der deres kombinerte navn og ID-nummer er innkodet, og denne lenken fungerer som identitetskort og kontokort ved de utallige scannere som er plassert i butikker og overalt i det offentlige rom. Absolutt alle data om hvert eneste verdensmedlem sendes automatisk til UniComp som ligger i EUR0001. UniComp er et flere kilometerlangt monster av en superdatamaskin som ligger i flere etasjer under bakkenivå.

Alle verdensborgerne er overfladisk lykkelige, av tre grunner. For det første fordi leve­standarden er tilfredsstillende høy og det er ingen klasseforskjeller. For det andre fordi alle er indoktrinert til å tjene kollektivet (”Familien”) og aksepterer som en selvfølge at UniComp tar alle de viktige avgjørelsene i den enkeltes liv, som utdannelse, arbeid, bosted, yrkesvalg, sexpartnere, livspartner, retten til å få barn eller ikke, osv… Ingen tviler på at UniComp vet hva som er best både for individet og samfunnet. Den tredje grunnen til overfladisk lykke er at alle borgerne en gang i måneden blir injeksert med et stoff som de tror er en mental­nødvendig medisin men som i virkeligheten svekker deres libido, primalfølelser, hormonnivå og jeg-styrke. Alle lever et tilfredsstillende liv der de med glede utfører det arbeid og fører det liv som UniComp i sin uendelige visdom dikterer dem. I en alder av 62 år dør alle, ifølge den offisielle versjonen en naturlig død.

Tilsynelatende er det UniComp som styrer verden, og ingen styrer den. De fire store verdensgjenløserne som Staten og hele verdensbefolkningen hyller og beærer året rundt er Jesus, Marx, Wood og Wei. Wei var den siste av de store, og han var med på å utvikle UniComp. I dette fullkomne og gjennomregulerte samfunnet, der ”kamp” og ”hat” er de to sterkeste bannordene og adjektivene som kan bli brukt, kan tilsynelatende ingenting gå galt. Alvorlige biologiske avvik og anomalier har for lengst blitt utryddet. Alle verdens­medlemmene av den yngre generasjonen har kroppshøyde, kroppstype og ansiktsutseende innenfor en gitt harmonisk standard.

Romanens hovedperson er Li RM35M4419, en gutt som ved romanens begynnelse er 6 år gammel. Vi zoomer inn til år 141 etter Unifiseringen og til regionen EUR55128. Bare to små anomalier skiller Li, eller Chip som bestefaren kaller ham, fra de andre guttene på samme alder. Det ene er en genetisk feil som gjør at han har ett grønt og ett brunt øye, mens alle andre har to brune øyne. Den andre anomalien i hans liv er bestefar Jan, som i sine yngre dager var med på å integrere de da fem verdensdel-datamaskinene til UniComp. Jan liker å lovprise høyt samfunnets og menneskenes standardisering, samt at UniComp tar alle de viktige avgjørelsene i ens liv, men med en ironisk undertone som gjør Chip usikker på hva Jan egentlig mener. Vi skjønner etter hvert at Jan er ”syk”, dvs. at doseringen av hans ”mental­nødvendige medisin” av en eller annen grunn er svakere enn den burde ha vært.

Romanen består av fire deler:

1. Chips oppvekst, som introduserer leseren til verdenssamfunnet. Som student treffer Chip en ”syk” medstudent, og angir ham.
2. Chip lokkes til å være med i en liten gruppe som ved diverse snedige metoder har klart å få redusert den månedlige dosen av medisin, og som derfor vet at hele verdens­befolkningen lever i en neddopet bevissthetstilstand. Chip klarer å få redusert sin dose, og opplever for første gang livet med alle sine sanser, primalfølelser og begjær vekket! Han blir seksuelt tiltrukket av en ung dame i gruppen som kaller seg Lilac. Også hun har en anomali: litt for store bryster. Chip blir til slutt avslørt, og i neddopet tilstand avslører han så alle de andre i gruppen.
3. Seks år senere bidrar diverse tilfeldigheter til at Chip på ny kommer ut av koma-tilstanden. Han drar til Afrika for å finne Lilac, og med pistol i hånden bortfører han henne. Hun er motvillig de første tre ukene, helt til den siste injeksjonen med ”medisin” har sluttet å virke. Sammen drar de til en offisielt ikke-eksisterende øy (Mallorca) hvor de tror og håper at andre oppvåknede befinner seg.
4. Resten av bokens forløp røpes ikke av hensyn til dem som vil lese den.