Talmud Jmmanuel

det komplette og uforfalskede evangelium av Judas Iskariot


av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: 14. april 2009

 

 

 

Denne artikkelen er egentlig et vedlegg til artikkelen Erra-gruppen og ”Billy” Meier: samarbeidet som ble brutt etter tre år, som forklarer hvordan Judas-evangeliet Talmud Jmmanuel [TJ] i 1963 ble oppdaget av den tidligere gresk-ortodokse presten Isa Rashid og Eduard Albert Meier. Den autoriserte engelske versjonen av TJ kom i 2007 ut i fjerde utgave. En norsk online versjon foreligger (her), der oversettelsen har blitt gjort av SEH på basis av TJ-utgaver fra 1970-tallet. Nedenfor følger noen sammendragspunkter av TJ, med enkelte personlige kommentarer.

 

 

1) Faren til Adam var en utenomjordisk som het Semjasa, han var leder for en ET-gruppe her på Jorden. Adams mor var en jordkvinne. Det seksuelle forholdet mellom de to frembragte nåtidens lyshudete mennesker. Adam ble født 11.000 år før Maria unnfanget Jmmanuel.


 

2) Maria unnfanget Jmmanuel med ”himmelsønnen” Gabriel (dvs. en utenomjordisk) mens hun var trolovet med Josef. Gabriel hadde et romskip til sin disposisjon. Formålet med befruktningen av Maria var nettopp unnfangelsen av Jmmanuel. Ifølge TJ betyr navnet Jmmanuel ”Den som besitter guds vitende”, med ”gud” menes her en visdomskonge. I Jesaja 7:14 sier en profeti at en jomfru skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel. Matteus-evangeliet 1:23, i sin nåværende form, inneholder en selv­motsigelse, for der sies det uttrykkelig at hans navn pga. en profeti skal være Immanuel.

 

Hvorfor har NT-redaktørene gitt Jmmanuel det hebraisk-arameiske navnet Yeshua (Josva), som betyr ”Jahve redder”, som så har blitt latinisert til Iesus og translitterert til Jesus? Det kan være et forsøk på å gjøre hans person og budskap mer sympatisk for jødene.


 

3) Ifølge TJ ble Jmmanuel født da keiser Augustus (63 f.Kr.-14 e.Kr.) skulle holde folketelling, på det tidspunktet var Quirinius stattholder i Syria. Dette støtter versjonen i Lukas-evangeliet, som betyr at ifølge konvensjonell tidsregning ble Jmmanuel født i år 6 e.Kr. Ifølge TJ var det Herodes Antipas, tetrark av Galilea og Perea, som fikk Josef og Maria til å flykte til Egypt (ikke hans far kong Herodes den store). TJ gir ingen støtte til Matteus-evangeliets versjon som knytter Jesu fødsel til kong Herodes den Store, som vi vet døde 4 f.Kr.

 

Ifølge Semjase-gruppen har vår tidsregning blitt forskjøvet med noen år, slik at dagens dateringer av fortidens begivenheter ikke helt stemmer. De mener at Jmmanuel ble født den 3. februar år 2 f.Kr. Forfalskningen av Jmmanuels fødselsdag til den 25. desember har trolig skjedd for at den skulle sammenfalle med de romerske soldatenes feiring av Mithras-mysteriene på 200-tallet e.Kr.

 

4) Etter at Jmmanuel har blitt døpt i Jordan-elven av Johannes Døperen, blir Jmmanuel tatt opp i et romskip og blir borte i 40 dager og netter. Han fraktes til den regjerende gud, dvs. en ET-visdomskonge med overvåkeransvar for Jorden og muligens noen andre planeter. Her blir Jmmanuel gjennom visjoner og personlig opplæring innviet av gud og flere andre ET-personer som var med på å forberede hans misjon. De innvier ham i åndsvitenskapelig kosmologi, i Jordens og menneskehetens fortid og fremtid, og hva hans misjon virkelig går ut på. Jmmanuel blir fortalt at det vil gå 2000 år før hans sanne lære vil komme frem i lyset. Inntil da vil en falsk lære råde, bestående av absurde teologiske konstruk­sjoner hvor man ikke en gang skiller mellom gud/visdomskongen og det evige All-vesen som omfavner og utgjør hele Kosmos. I den falske læren vil Jmmanuel til og med bli gitt status som den unike sønn av All-vesenet. Jmmanuel forberedes på de kommende prøvelser som nå venter ham på det fysiske planet. Jmmanuel bringes tilbake til Galilea med romskipet; noen dager senere begynner han å velge ut sine disipler.


Aert de Gelder: Jesu dåp (fra 1710)

5) Mye av teksten i TJ finner vi igjen som brokker, noenlunde likelydende, i de fire evangeliene i NT. Men språket i TJ er mer presist og har en mer åndsvitenskapelig kvalitet over seg.

 

 

6) Jmmanuel gir to personer hovedskylden for at hans lære vil bli forfalsket i de kommende 2000 årene: den enfoldige og bokstavtro disippelen Simon Peter og Saulus som ender opp som apostelen Paulus. På tross av Jmmanuels mange gjentagelser av sin lære, valgte de to likevel å identifisere gud/visdomskongen med det kosmiske All-vesen; og de valgte å betrakte Jmmanuel som den enbårne sønn herav. Saulus, som var en jødisk fariseer, oppsøkte Jmmanuel før korsfestelsen. Jmmanuel forutsa da at Saulus vil være den ansvarlige for at Jmmanuel senere blir kjent under det greske navnet Iesous Christos og som frelseren. Saulus blir i TJ fremstilt som en mentalt forvirret og fanatisk person, langt mer opptatt av å slåss for et eller annet enn av å tilegne seg visdom. Jmmanuel jaget ham til slutt bort.

 

 

7) Før korsfestelsen forutsier Jmmanuel at han i tre dager og tre netter som halvdød kommer til å ligge i en grav i en klippehule som antatt død. Noen venner bevandret i legekunsten vil imidlertid i hemmelighet komme for å pleie ham. De vil bringe ham ut derfra den tredje dag. Jmmanuels oppdrag i Israel vil da være sluttført.

 

 

8) TJ forteller om hvordan uvennskapet mellom Judas Iskariot – Jesu disippel og biograf – og Juda Ihariot – sønn av fariseeren Simon – begynte og tragisk endte. Judas Iskariot var den eneste skriftlærde blant Jmmanuels disipler, og fikk dermed oppgaven å være hans biograf. Hans uferdige versjon av biografien ble stjålet av Juda Ihariot på oppdrag fra fariseerne, som trengte noen påskudd for å få Jmmanuel arrestert og henrettet. Det var Juda Ihariot som morgenen påskefredag ga Jmmanuel det forræderiske ­kysset, ikke Judas Iskariot. Juda Ihariot angret imidlertid på sitt angiveri som han fikk 30 sølvmynter for, og hengte seg i en gren på krukkemaker­åkeren. Ypperstepresten og de eldre i hans råd besluttet at de skulle si til folket at det var Judas Iskariot som hadde gitt Jmmanuel det forræderiske ­kysset og som så i anger tok sitt eget liv. Dette tjente deres sak, og det tjente Simon fariseeren. Folket trodde på denne forklaringen, og slik har det blitt skrevet ned i Matteus-evangeliet. 

 

                  

 

 

9) TJ spesifiserer at Jmmanuels hender og føtter ble naglet til et kors (ikke en pæl), og at det var første gang slik nagling ble gjort. Regelen var å binde personen til korset. Soldaten som stakk et spyd i Jmmanuels side mens han hang på korset, antok da han så væsken som rant ut at Jmmanuel var død, hvilket i så fall ville være en ualminnelig rask død. Josef fra Arimatea registrerte imidlertid at Jmmanuel ikke var helt død. Han fikk tillatelse av Pilatus til å legge Jmmanuel i en tom grav ment for ham selv som var hogd ut i bergveggen. Han bragte Jmmanuels indiske venner til graven (Jmmanuel hadde tilbragt flere år i India), der de pleide ham i tre dager og tre netter. Gravplassen hadde en hemmelig inngang slik at de kunne komme og gå uten å vekke de voktende soldatenes oppmerksomhet. Grytidlig morgenen etter den tredje natt listet Jmmanuel seg ut via den hemmelige inngangen.

 

Noen timer senere hørtes et kraftig tordensmell, og et lysvesen i klær hvite som snø dukket opp foran soldatene. Han løftet sin hånd opp, noen stråler ble sendt mot soldatene slik at de falt om og ble liggende paralyserte. Lysvesenet fjernet så den store steinen som lå foran gravhulen, og forklarte to av de tilstedeværende kvinnene, Jmmanuels mor Maria og Maria Magdalena, at Jmmanuel var i live [som beskrevet i Matteus-evangeliet].

 

 

10) Jmmanuel viser seg for sine disipler og for sin familie, akkurat som omtalt i flere av evangeliene. Hans avskjedstale skjer på en fjellhøyde. Da Jmmanuel er ferdig, høres et tordensmell, og et metallisk lys kommer ned et lite stykke fra ham. Jmmanuel går inn i lyset, og lyset skyter opp i været og blir borte. Et nytt tordensmell høres. Disiplene vender tilbake til Jerusalem og forteller sine fortrolige hva de har opplevd. Jmmanuel ble fraktet med romskip til Syria, der han i to år levde anonymt i Damaskus.

 

Etter to år sendte Jmmanuel bud etter sin bror Thomas og disippelen Judas Iskariot, de kom frem til Damaskus to måneder senere. Thomas hadde dårlige nyheter: disiplene hadde allerede begynt å undervise vranglære: at gud/visdomskongen var identisk med det kosmiske All-vesen, og at Jmmanuel var sønn herav. Thomas kunne også fortelle at fariseeren Saulus nå var mer sinnsforstyrret og fanatisk enn noensinne: han forfulgte Jmmanuels disipler overalt for å få dem henrettet. Saulus var faktisk nå på vei til Damaskus, da han hadde fått vite at Thomas og Judas hadde dratt hit. Jmmanuel får hjelp av en venn til å lage noe fyrverkeri med blendende lys, øredøvende smell, røyk og susende raketter, og gjemmer seg et sted på veien til Damaskus der han vet at Saulus og hans soldater vil komme forbi. Da Saulus med følge omsider kom, laget han et lite bål og tente på all fyrverkeriet. Saulus ble blind (i tre dager) av det skarpe lyset, redd og forvirret faller han til bakken. Soldatene er paralyserte av frykt. Jmmanuel trer frem og roper: ”Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du mine disipler?” Saulus trodde at Jmmanuel var død, og at det således måtte være Jmmanuels spøkelse som snakket til ham. Saulus konverterer og blir lovet åndelig veiledning av en disippel når han kommer frem til Damaskus. Her tar han navnet Paulus, og blir undervist. Han er imidlertid for forstyrret til å kunne forstå noe av det han blir undervist i, og står snart frem som den mest fanatiske apostel som underviser nonsens og vranglære.

 

 

30 dager senere begynte Jmmanuel sammen med Judas Iskariot, broren Thomas og moren Maria på den lange ferden som skulle ende opp i India. Disippelen Thomas hadde allerede dratt i forveien til India. [Maria Magdalena var ikke med på ferden].

 

 

11) Ferden gikk først innom Svartehavskysten, der etterkommerne av de tidligere fryktete amasonene var et fredelig folk. De var imidlertid negative til Jmmanuels lære, så han og hans følge på tre måtte til slutt flykte for livet derfra. De kom så til byen Efesus helt vest i Anatolia, der Jmmanuel treffer på en hemmelig og ulovlig gruppe av essenere. Essenerne prøvde senere å øke sin status ved å bli assosiert med Jmmanuel, og de kom til å lyve om at Jmmanuel opprinnelig hadde vokst opp hos dem og fått sin kunnskap derfra.

 

 

12) Etter flere år kom Jmmanuel og hans følge frem til Nord-India. Maria døde i dagens Vest-Pakistan, i randområdet av det vestlige Himalaya, da Jmmanuel var ca. 38 år. Jmmanuel giftet seg 45 år gammel med en ung og vakker kvinne i Srinagar [som idag er hovedstaden i den indiske delstaten Jammu og Kashmir]. Sammen fikk de mange barn. Judas Iskariot døde ca. 90 år gammel, og ble begravet nær Srinagar. Jmmanuels eldste sønn, Josef, tok da over skrivingen av Jmmanuels biografi. Jmmanuel døde en naturlig død 115 år gammel. Jmmanuels gravplass i Srinagar er lokalisert til Roza Bal mausoleet.


Roza Bal-mausoleet

At Jmmanuel overlevde korsfestelsen og dro til Kashmir er ikke så sensasjonelt som det kan høres ut som. I de siste hundre årene har en rekke indisier blitt samlet, og bøker har blitt skrevet, som støtter dette synet:

 

13) Josef, Jmmanuels eldste sønn, avsluttet etter Jmmanuels død biografien om sin far. Tre år senere dro han til Jerusalem der han ble værende resten av sitt liv. Han la et beskyttende lag med kvae over de fire pergament­rullene, og gjemte dem under en kalkplate i jorden i den gravhulen som Jmmanuel ble fraktet til rett etter korsfestelsen. Han anså denne plassen for å være den sikreste. Litt over 1800 år senere, i 1963, ble de fire tekstrullene oppdaget av den tidligere gresk-ortodokse presten Isa Rashid og Eduard Albert Meier.

 


Isa Rashid bakerst; Meier til høyre. Fra 1963

 

En sionistisk organisasjon fikk imidlertid snusen i deres oppdagelse, og var ute etter Isa Rashid og originalene. Rashid og hans familie måtte flykte fra Jerusalem, og havnet i 1974 i en flyktningeleir i Libanon. Da Rashid en dag fryktet at hans og familiens liv sto i fare, gjemte han originalrullene i en trevegg og flyktet med familien. Bare noen timer senere stormet israelske soldater bygningen, de fire originalrullene gikk tapt i brann. Rashid og hans familie flyktet videre til Bagdad, der de ble drept av israelske agenter i 1976. Før originalene gikk tapt, hadde Rashid imidlertid rukket å oversette 36 kapitler til tysk og sendt dem til Meier. Meier forbedret tysken, og gjorde korreksjoner som han har gjort leserne oppmerksomme på.

 

14) Brevene til Paulus er de eldste kristne dokumenter; så dukket etter hvert opp de evangeliene som ble innlemmet i NT. Vi kan gå ut i fra at de gikk gjennom flere redigeringer. Hvorvidt den uferdige TJ-versjonen som ble stjålet av Juda Ihariot ble redigert av fariseerne og så ble et felles utgangspunkt for noen av forfatterne/redaktørene av de fire kanoniserte evangeliene, blir diskutert av James W. Deardorff på hans web-base. Han mener at den kronologiske rekkefølgen på de fire evangeliene er Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Den såkalte Q-kilden, som de lærde antar er ur-evangeliet som ligger til grunn for Markus-evangeliet, er ifølge ham bare en akademisk myte hvis funksjon er å redde Markus-evangeliet fra visse pinligheter.

 

Den kristne lære er i all hovedsak paulinsk-augustinsk teologi, som ikke har noe som helst med Jmmanuels lære å gjøre. Den lære som lå implisitt i brevene til Paulus ble gjort eksplisitt i bøkene til Augustin (354-430 e.Kr). Den paulinsk-augustinske teologi er både fundamentet og den røde tråd gjennom hele Kirkens teologiske historie frem til i dag. Paulus og Augustin insisterte på at mennesket er syndig av natur. Mennesket kan ikke gjøre noe annet enn det onde. Mennesket kan på ingen måte frelse seg selv, eller bevege seg i retning av det guddommelige. Ved å tro blir man rettferdig, men frelsen kan bare skje ved at Gud velger å gi nåde.

 

Paulus og Augustin opererte med en dualisme der følgende par er i konflikt med hverandre fremfor å være i harmoni med hverandre: ånd-materie, ånd-kjødet, Guds rike - Jorden/naturen. Paulus og Augustin var fulle av frykt og forakt for Naturen i dens fysiske, biologiske, instinktive og særlig seksuelle manifestasjoner. Asketisme og sølibat var idealet. Sanselig behag skulle forsakes til fordel for ensom kontemplasjon over Guds allkjærlige natur. Paulus og Augustin betraktet Jmmanuels korsfestelse som Guds forsoning overfor menneskene, der Gud gjennom sin sønn seiret over Satan på det metafysiske plan. Den paulinsk-augustinske teologi er altså primært et dualistisk verdensbilde der det Gode og det Onde er i kamp med hverandre, hvor mennesket er i det Ondes vold, og hvor mennesket intet kan gjøre uten å undertrykke sin biologiske natur og håpe på å bli gitt Guds nåde. Her er det ingen plass for menneskelig heroisme.


 

Kilder og ressurser:

Meier, Eduard Billy: Talmud Jmmanuel. Steelmark, 4. utg. 2007.

      Jeremia-prediksjonene og Elia-prediksjonene er inkludert som vedlegg/bonus i boken. Dette er etter min mening meget uheldig, for disse prediksjonene har ikke noe fysisk kilde­grunnlag, og troverdigheten til dem må være deretter. Effekten av å inkludere disse predik­sjonene kan bare være at troverdigheten til Talmud Jmmanuel reduseres.

 

Talmud Jmmanuel (norsk oversettelse, online). Oversatt av SEH på basis av TJ-versjoner fra 1970-tallet.

  

The Talmud of Jmmanuel. Web-basen til James W. Deardorff.

 

Rolf Kenneth Myhre: Erra-gruppen og ”Billy” Meier: samarbeidet som ble brutt etter tre år [artikkel].

 

Talmud Jmmanuel-diskusjonstråd på AltNett.
 

 

Tilbake til siden: ET/V-fenomener  //  Home