Vil Nibiru utløse en jordskorpeforskyvning?

 

 

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: 10. januar 2012.

 

 

 

 

Immanuel Velikovsky: talsperson for jordskorpeforskyvninger utløst av annen planet

Immanuel Velikovsky (1895-1979) ble født som den yngste av tre sønner hos en velstående jødisk familie i den russiske byen Vitebsk (i dagens Hviterussland). Han vokste opp i et intellektuelt hjem. Hans far viet hele sitt liv for en renessanse av det jødiske folket i deres opprinnelige land; moren var lingvist. Etter gymnaset i Moskva, hvor Velikovsky gikk ut med de beste karakterer og gullmedalje, var han noen år innom flere studier og universiteter i Europa. I 1915 vendte han tilbake til Moskva, tok opp medisiner­studiet og fullførte utdannelsen i 1921. Han flyttet da til Berlin, der han i 1923 giftet seg med fiolinisten Elisheva Kramer. Med finansiell støtte fra sin far tok han inititativ til et omfattende redaktør­prosjekt hvis formål var å bidra til etableringen av Hebrew University of Jerusalem og dets bibliotek. I tre år var han sjefsredaktør for vitenskapelige avhandlinger og artikler skrevet av jøder. Som redaktør for bindene i matematikk og fysikk engasjerte han Albert Einstein (1879-1955); de to ble livslange intellektuelle venner. Velikovsky og Elisheva flyttet så til Palestina, der han studerte under en elev av Freud. Han praktiserte så selv som medisiner, psykiater og psyko­analytiker i 15 år, bl.a. i Jerusalem.

 

                   

Velikovsky fra ung til gammel, med Elisheva

 

Freuds interesse for den mytiske Oedipus, farao Akhenaten og Moses ansporet Velikovsky til refleksjoner herom, hvilket resulterte i en besettende idé om at de plagene som herjet Egypt rett før Moses ledet det jødiske folk ut av Egypt (eksodusen) måtte være utslag av en kataklysme. Dette ledet ham til lange og dyptgående studier og refleksjoner om hvilken betydning kataklysmer har hatt i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Han så hvordan de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen av globale kataklysmer. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i Charles Lyells gradualisme-hypotese fra 1830-tallet. Denne hypotesen går ut på at fortidens geologiske prosesser, og tempoet på disse prosessene, ikke skiller seg fra hva vi i dag kan observere. Jordens geologiske prosesser skal alltid ha foregått uhyre langsomt og gradvis. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (de globale kataklysmer) skulle bringes opp igjen til bevisstheten og akademisk erkjennes fullt ut.

 

Velikovsky og familien besøkte New York sommeren 1939. Verdens­begivenhetene og hans egen forskning resulterte i at de ble værende der. Han tok en jobb tilknyttet biblioteket ved Columbia University (New York City), der han i ti år fordypet seg i vitenskapelige og historiske studier.

 

Allerede før utgivelsen av Velikovskys første bok, Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)], oppsto furore ved at forfattere av astro­nomiske lærebøker krevde at forlaget Macmillan ikke skulle utgi boken. Macmillian, etter å ha gitt ut første opplag, valgte å gi etter for presset og ga forlags­rettighetene videre til forlaget Doubleday. Boken ble en salgssuksess som gjorde Velikovsky verdens­­berømt. I 1955 kom oppfølgeren, Earth in Upheaval [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Disse to bøkene er fortsatt gull verdt! De to bøkene er tverrfaglige studier der Velikovsky argumenter for at Jorden må ha hatt nærkontaktmøter med en eller flere planeter eller kjempekometer. Det andre himmel­legemets magnetiske kraftfelt må da ha utløst geomagnetisk reversering på Jorden, dvs. at de to magnetiske polene i Jordens flytende kjerne endrer posisjon. Denne geomagnetiske reversering forårsaker så pga. friksjon jordskorpeforskyvning, dvs. at jordskorpen som et løst appelsinskall forskyves i forhold til Jordens indre.

 

I denne artikkelen kommer vi til å bruke begrepet jordskorpeforskyvning, da det ikke kan misforstås. Vi unngår begreper som akseskifte og polskifte, som forskjellige forfattere gir forskjellige betydninger. Geologene betrakter hypotesen om jordskorpeforskyvning som vitenskapelig utdatert (Wiki-artikkel: Cataclysmic Pole shift hypothesis). Velikovsky mente at jordskorpe­forskyvningen også er forbundet med kortvarig stans av Jordens døgnrotasjon. Han fant historiske beskrivelser av forlengelser av dag eller natt knyttet til kataklysmer fra Egypt (”The Kolbrin”), Mexico (”Annals of Cuautitlán” og ”Popol Vuh”) og Kina (”Bok 5 av Mozi”). Tidsangivelsen for hendelsene var ca. 1500-tallet f.Kr.

 

Velikovsky mente at bare en jordskorpeforskyvning kan være årsaken til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som ifølge ham må ha blitt kataklysmisk utløst. Hvordan oppnådde Himalaya-fjellene, Andes-fjellene og Alpene dagens høyde? Allan og Delair har i boken Cataclysm! (1997) samlet mye dokumentasjon som viser at en meget betydelig fjelldanning (”orogenese”) skjedde i tiden rundt 9500 fvt., verden over! Dette betyr ikke at dagens fjellkjeder ble skapt fra begynnelsen av i denne perioden, men at fjellkjedene da fikk et betydelig løft på 1-4 km. og nådde dagens høyder. Alpene kan ha fått et løft på hele 4 km., og de ble flyttet 10-60 mil nordover.

 

Velikovsky var også meget skeptisk til at Jorden har hatt en eller flere istider, i  betydningen kontinental isbredannelse (glasiering) som sprer seg fra polarregionene mot tropene. Gitt denne betydningen, skal den antatt siste glasiale periode ha vart i 100.000 år fra ca. 110.000 til 9.700 f.Kr. Kan forklaringen på den antatte istiden, som geologene kaller ”Pleistocen-æraen”, være at ved en jordskorpe­forskyvning skyves den tektoniske platen (dekket av land og/eller hav) som lå i polarregionen helt eller delvis ut av regionen og inn i en temperert eller tropisk sone, mens en tektonisk plate (dekket av land og/eller hav) som lå i en temperert eller tropisk sone skyves helt eller delvis inn i polarregionen? For platen som skyves helt eller delvis inn i polarregionen, begynner en plutselig (lokal) ”istid”. For platen som skyves ut av polarregionen, begynner en umiddelbar av-ising som geologene tolker som en plutselig ”interglasial periode” pga. ”varmere klima”.

 

Hva hadde millioner av bisoner og ullmammuter, som var bygd for relativt milde og korte vintre, å gjøre i det nordøstre Sibir under hele den antatt siste glasiale perioden? Verken bison eller mammut ville ha overlevd i Sibir i dag, med en bitende vinter som varer i ni måneder med en gjennomsnitts­temperatur på -18°C, som lett kan falle til -40°C. I løpet av noen dager ville de ha dødd av kulde samt mangel på mat og drikke. Hvis de ikke kunne ha overlevd i dag, hvordan kunne de da ha overlevd en langt kaldere og vanskeligere glasial periode på 100.000 år? Mammut og bison ville heller ikke ha overlevd den korte sommeren i dagens Sibir, da de øverste 50 cm. av permafrosten smelter og blir til myr. I magen på mange av de dypfryste mammutene som har blitt funnet, ligger plantekost tilhørende et temperert klima. Store deler av Europa, Sibir og Russland var antagelig svært fruktbare stepper og gressland der mammut og bison trivdes godt. Ullmammutens utryddelse var del av den globale pleistocen/holocen-masseutryddelsen av megafauna [Wiki-artikkel: Quaternary extinction event], som sammen­falt nokså eksakt med slutten på den antatt siste glasiale perioden, ca. 9.700 f.Kr. De to rådende hypotesene om årsaken til denne masseutryddelsen er: 1) global klimaendring til det bedre, 2) at jegere plutselig sto for en ”overkill” av hele megafaunaen! Begge hypotesene er latterlige. Den mest naturlige forklaringen på en global masseutryddelse av både flora og fauna er en global kataklysme. Ble nordøstre Sibir under en jordskorpe­forskyvning forflyttet fra en temperert sone til polarsonen, mens nordøstre Amerika ble skjøvet ut av polarsonen til dagens posisjon?

 

Ullmammut

 

I en hule i Yorkshire (Nord-England) har man funnet beinrester etter tropiske dyr som flodhester, nesehorn, hyener og tigre. Beinrester etter flod­hester finner man forresten over hele England. Skal vi tro at disse tropiske dyrene migrerte til nordlige breddegrader fordi Jorden gikk inn i en ”global tropisk fase” mellom to glasiale perioder? Hvordan forklare det faktum at tidligere har tropisk flora og fauna trivdes ved både Arktis og Antarktis? Veksler Jorden regelmessig mellom globale istider og globale tropetider? Louis Agassiz (1807-1873), istidsteoriens far, konkluderte at isbreer tidligere hadde ligget i India, ekvatorial-Afrika (Madagaskar) og ekvatorial-Brasil. Iskappene skal derfra ha ekspandert nordover og sørover. Dette er stikk i strid med all logikk!

 

Innen geologien har jordskorpeforskyvning vært et undertrykt emne helt siden Charles Lyell (1797-1895) fremmet gradualisme-hypotesen på 1830-tallet, som så ble støttet av Agassiz’ istidsteori på 1840-tallet. Charles Hapgood, professor i historie, skrev riktignok en bok der han argumenterte for jordskorpeforskyvninger, men disse var av ikke-kataklysmisk karakter (se fotnote 1).

 

                    

                                                Charles Lyell                                           Louis Agassiz

 

Velikovskys store problem i hans første bok var å identifisere den planet hvis magnetiske kraftfelt skulle ha forårsaket de globale kataklysmer ca. 1500 f.Kr., inkludert de ti plager som herjet Egypt og som ble utnyttet av Moses til å begynne eksodusen. Velikovsky endte med å gi Venus skylden. Han brukte ca. tyve av bokens 400 sider på å argumentere for Venus. Over 90 % av all den akademiske kritikken som har blitt reist mot Velikovsky i de siste femti årene har vært et angrep på denne Venus-teorien, som altså var et underordnet punkt i Velikovskys misjon og bøker. Hans misjon var å dokumentere at en eller flere jordskorpeforskyvninger utløst av nærmøte med andre planeter har forekommet i historisk tid, og kan skje igjen.

 

Velikovsky fikk aldri den akademiske anerkjennelse han mente han fortjente, hvilket resul­terte i depressive stunder til tross for stor publikums­interesse. I 1952 flyttet han og familien fra Manhattan til Princeton, New Jersey, der de ble værende resten av hans liv. Velikovsky fikk også utgitt tre bøker som presenterte en drastisk revidert versjon av oldtidsrikenes kronologier, særlig Egypts. Den første var Ages in Chaos (1952), og i de tre siste årene av hans liv kom Peoples of the Sea (1977) og Rameses II and his Time (1978). Disse bøkene er fascinerende, og det er ingen tvil om at den egyptiske kronologi trenger en drastisk revisjon. Personlig har jeg valgt å avvise Velikovskys revisjonistiske versjon til fordel for versjonen til Peter James (se min artikkel Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre).

 

 

Zecharia Sitchin: om sumerernes syn på hvem som skapte oss i ”sitt bilde”

Zecharia Sitchin (1920-2010) ble født i hovedstaden Baku i Aserbajdsjan. Hans foreldre emigrerte ikke lenge etterpå til det daværende Palestina, hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse.

 

Zecharia Sitchin (1920-2010) fotografert noen måneder før han døde.

Det sumeriske bildet viser et menneske som føres til en anunnaki-leder, for å motta plogen og jordbruksvisdom.

 

Sitchins besettende interesse, som krystalliserte seg til å bli hans livsmisjon, var å finne ut hvem Bibelen siktet til med teksten: ”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem” (1Mos:6,4). Det sumeriske ordet Anunnaki (”De som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”) har i den hebraiske bibelen blitt oversatt med ordet Nefilim, hvis bokstavlige oversettelse er ”De falne”. Ordet Nefilim tillegges også betydningen ”kjemper”, og det er denne betydningen som har blitt ført videre i de engelske og norske oversettelser av Bibelen.

 

I de to første kapitlene av Første Mosebok presenteres to forskjellige skapelsesberetninger, som varierer både i sekvensen av det som ble skapt og i hvordan menneskeheten ble skapt. I den første skapelsesberetningen (1Mose1-2:3) er det Gud (”Elohim”) som skaper dyrene før menneskeheten. Adam og Eva nevnes ikke. Denne skapelsesberetningen ble skrevet av Prestekilden, muligens under Judea-kongen Hiskia (715-687) (se Richard Elliott Friedman, 2. utg. 1997). Denne skapelsesberetningen synes å være inspirert av det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish. I den andre skapelsesberetningen (1Mose2:4-25) er det Herren (”Yahweh”) som skaper (ikke menneske­heten, men) to personer: Adam og Eva. Først skapes Adam, deretter dyr og fugler, til slutt Eva. Denne skapelsesberetningen ble skrevet av Jahvisten, mest sannsynlig i perioden 850-722 (Friedman, 2. utg. 1997), og synes å være basert på sumerisk mytologi der anunnakiene hadde rollen som ”guder” overfor mennesket. For en kort introduksjon til bibelvitenskapen, se kap. 14b – ”Tilblivelsen av GTs historiske bøker (850-450) – i min web-bok Menneskets historie.

 

Siden slutten av 1800-tallet har funn av sumeriske leirtavler vist at fortellingene i Første Mosebok fra og med den andre skapelsesberetningen (1Mose2:4-25) til og med utslettelsen av Sodoma og Gomorra er sterkt redigerte og forkrøplete anunnaki-sagaer, der de sumeriske originalene forteller om en ET-gruppe som kom til Jorden for å finne gull. De trengte billig arbeidskraft til gruvene, så ifølge leirtavlene skapte de mennesket ”i sitt bilde” ved å genmodifisere eksisterende apemennesker eller protomennesker. Vi formerte oss hurtig, og da de likte ”Jordens døtre” ble jord­kvinnene noen ganger innlemmet i store haremer med avkom som resultat. Ifølge Sitchin forsvant de aller siste fra denne ET-gruppen fra Jorden ca. 550 f.Kr., ved avreise og/eller naturlig død. I Gilgamesj-eposet (ca. 2600 f.Kr.) omtales samværet mellom jordmenneskene og disse anunnakiene som verdens mest naturlige ting. Det er akademisk besserwisserei (”vi vet bedre”) som er ansvarlig for at vi ikke tar sumerernes fortellinger bokstavlig, men i stedet tolker deres beskrivelser av anunnakiene som en del av deres mytiske fantasiverden.

 

    

Tv.: Sumerernes fremstilling av anunnaki-kvinnen Ninmah som skaper jordmennesket. Th: Anunnakier i rollen som piloter, astronauter og romfartssjefer ble ofte fremstilt med vinger. Vingene symboliserte ikke noe åndelig.

 

Sitchins første bok kom ut i 1976, The 12th planet. Bokens innhold er så fantastisk at det fortoner seg som eventyrlig science fiction fremfor historie. Boken er imidlertid akademisk solid; hans bøker kan ikke sammenlignes med den journalistiske og underholdende stilen som preger bøkene til Erich von Däniken. Sitchin rakk å skrive 14 bøker, den siste ble utgitt noen få måneder før han døde i 2010. Han har gitt oss en ny og spennende versjon av verdenshistorien, fri for akademikernes besserwisserei-tolkninger. Sitchins første bok har blitt oversatt til 25 språk.

 

Sitchin ble i motsetning til Velikovsky og Däniken svært lite kritisert av andre akademikere; de prøvde heller å tie ham ihjel. Den nyutdannede lingvisten Michael S. Heiser prøvde å gjøre et stort nummer av at Sitchin ikke hadde de formelle kvalifikasjonene i orden, og at noen av Sitchins tolkninger av ord avvek fra den konvensjonelle tolkningen. I sine bøker argumenterte Sitchin alltid for sine alternative tolkninger, og responderte derfor aldri på denne typen kritikk.

 

En sentral idé i Sitchins forfatterskap, basert på sumerernes skrifter, er at anunnaki’ene holder til på en ukjent planet i vårt solsystem som hvert 3.600 år krysser ekliptikken i nærheten av Jordens bane, hvilket innebærer risiko for at globale kataklysmer utløses på Jorden. Sumererne kalte planeten for Nibiru (”den kryssende planet”).

 

 

ZetaTalk: Nibiru vil utløse jordskorpeforskyvning

Web-basen ZetaTalk ble opprettet i 1995 av Nancy Lieder (USA). Da hun var slutten av 20-årene fikk hun zeta-DNA implantert dypt inne i hjernen som fremmet hennes telepatiske evner. Det var imidlertid først da hun var ca. 55 år gammel at hun innså at hun var kontaktperson for en ET-gruppe som i over én million år har holdt til på Jorden. Hennes telepatiske kommunikasjon med denne gruppen er altså dagsbevisst, i motsetning til såkalt kanalisering. For mer om denne ET-gruppens valg av Nancy som deres ambassadør, se ZetaTalk-notatet Why Nancy? (1997).

 

Denne ET-gruppen ble på 1960-tallet kjent som zeta’ene, etter deres opphavelige stjernesystem som vi kaller Zeta Reticuli. De kom første gang i verdens søkelys ifm. Betty og Barney Hill bortføringen som skjedde under en kjøretur i september 1961. Paret opplevde senere mye merkelig, og oppsøkte i 1964 en hypnoterapeut. Den fulle historien om deres opplevelser kom ut i boken The Interrupted Journey (1966) av John G. Fuller.

 

          

Nancy Lieder                                        Barney og Betty Hill             

 

Siden slutten av 1980-tallet har mange tusen mennesker verden over oppsøkt hypnoterapeuter pga. forstyrrende minner om å ha blitt bortført gjentatte ganger i romskip. Tre ameri­kanere med hver sin akademiske bakgrunn valgte å spesialisere seg som hypno­terapeuter på akkurat disse tilfellene: Budd Hopkins, David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Samlet har de utgitt 6-7 bøker, som er uhyre interessant lesning (se min web-artikkel Zetaene: forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram?). Det slående er hvordan fortellingene til dem som bortføres i ekstrem grad matcher hver­andre, til tross for at de fleste av dem aldri hadde lest en eneste UFO-bok. Det er flere typer fysiske beviser på at mange av disse bortføringene har vært virkelige og ikke bare er fantasi. Noe av det mest fascinerende personene forteller om under hypnoterapi er deres egen deltakelse i hva de tolker som et gigantisk og uhyre komplekst hybridprogram som zeta’ene er engasjert i. Programmet går ut på å skape hybrider av zetaene og jordmenneskene. Det er også interessant at under gjenopplevelsene forteller de fleste om at de i romskipet blir vist forskjellige endetid­scenarier, og at de blir forberedt på at dette kommer til å skje og at de da vil ha bestemte oppgaver å utføre.

 

                   

Budd Hopkins                   David M. Jacobs                 John E. Mack

 

Av plasshensyn kan jeg her bare kort si at informasjonen på web-basen ZetaTalk skiller seg drastisk fra alt annet jeg har sett av kanaliserings- og ET-kontaktlitteratur. Zeta’ene virker nærmest all­vitende i de mange vitenskapelige emner. Den informasjon de gir oss innen et mangfold av emner ruver over dagens akademiske standard. Deres psykologiske og politiske innsikter er solide. Deres analyser er integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Deres formuleringsevne (gjennom Nancy Lieder) er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk.

 

ZetaTalk sine opplysninger om planeten Nibiru er imponerende presise:

  • Størrelse: 4 x Jordens diameter,
  • Masse: 23 x Jordens masse. [Jupiter har til sammen­ligning 318 x Jordens masse, så sammenlignet med Jupiter er Nibiru liten].
  • Tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens.
  • Omløpstid rundt sine de to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.
  • Banelengde (frem og tilbake): (3,6 + 18,74 + 3,6) x 2 = 51,88 x avstanden Solen – Pluto. 

Ifølge ZetaTalk går Nibiru nærmest i et lineært ”togskinnespor” mellom og ca. 20 % forbi Solen og dens mørke tvillingstjerne. Avstanden mellom de to stjernene er 18,74 Solen-Pluto distanser, mens distansen mellom den enkelte stjerne og banens ytterpunkt er 3,6 Solen-Pluto distanser. Den utente tvillingstjernen ligger ca. 11° syd for ekliptikken i ret­ning Orion. Når Nibiru nærmer seg Solen under ekliptikken, skifter den vinkel fra 11° til 32°, for slik å kunne fare gjennom ekliptikken hurtigere.

 

Ferden mellom de to stjernene er i hovedsak en svært langsom og enslig odyssé ute i det mørke og kalde verdensrommet. Det er først når Nibiru nærmer seg én av de to stjernene at dens fart tiltar ekstremt pga. stjernens tiltrekningskraft. Nibiru har sin høyeste fart i dét den farer gjennom ekliptikken omtrent halvveis mellom Jorden og Solen. Når Nibiru så har lagt begge stjernene bak seg, og deres samlede tiltrekningskraft virker i ”ryggen”, får Nibiru en kraftig oppbremsing som resulterer i full stans. Nibiru blir så liggende og ”henge” i tre år og seks måneder, før den begynner på tilbaketuren. Nibiru dukker alltid opp i ekliptikken nære Jordens omløpsbane, men dette resul­terer bare i jordskorpeforskyvning de ganger Nibiru kommer mellom Jorden og Solen. Nibirus tilbakekomst er såpass fjernt fra Jordens bane at det ikke er fare for kataklysmer.

 

ZetaTalk bekrefter Sitchins erkjennelse at Nibiru er planeten som anunnaki’ene kom fra, og at anunnaki’ene har dominert vår kultur langt inn i historisk tid. ZetaTalk bekrefter videre Velikovskys erkjennelse at de ti plagene som herjet Egypt forut for eksodusen (som de daterer til ca. 1628 f.Kr., tidspunktet for vulkanutbruddet på øyen Santorini) var del av globale kataklysmer ifm. en jordskorpeforskyvning. Planeten som kom for nærme Jorden var Nibiru, ikke Venus. I kapittel 12 (punktene a og b) i web-boken Menneskets historie viser jeg til både historiske samtidsbeskrivelser og nyere vitenskapelige forskning som indikerer jordskorpe­forskyvning eller kataklysmer verden over på 1600-tallet f.Kr.

 

Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003. Nibirus ankomst og virkning på Jorden ble registert av seismografer verden over i mars 2003 (kilde). I desember 2003 skal Nibiru ha kommet såpass nærme at Jorden ikke har kunnet fortsette i sin bane fremover. Dette har medført at også Venus har blitt stoppet i sin bane. I juni 2004 hadde Jordens tvilling, som går i samme bane som Jorden men normalt befinner seg på akkurat motsatt side av Solen, tatt igjen Jorden. Siden da har altså Jorden, dens tvilling og Venus utgjort en ”fanget trio” som på den ene siden utsettes for en fremoverskyvende kraft av Solens sveipende arm, og som på den andre siden blokkeres av Nibiru som kommer dem i møte i kollisjonskurs. Jorden har siden desember 2003 faktisk blitt tvunget bakover til dens august-posisjon. Grunnen til at Jorden har beholdt årstidene skal være ET-intervensjon som flytter Jorden littegrann nord og sør for ekliptikken, hvilket har samme virkning. Ja, dette er fantastiske påstander!

 

Dersom Jordens bane rundt Solen har blitt stanset, slik at Jorden kun er påvirket av Solens tyngdekraft, hvorfor styrter Jorden da ikke inn mot Solen? ZetaTalk hevder at vitenskapen bare har erkjent tiltrekningskraften ved tyngdekraften, og er fullstendig uvitende om at tyngde­kraften også har en iboende frastøtningskraft (ZetaTalk-notat: Repulsion force). ZetaTalk forklarer tyngdekraftens virkningsmekanisme med en partikkelstrøm som skyter som en laserstråle ut av et hvert objekt, men hvor partiklene så "daler" tilbake igjen. ZetaTalk hevder videre at dersom den gjeldende forståelsen av tyngdekraften hadde vært riktig, ville planetene for lengst ha styrtet inn mot Solen pga. lav fart, og Månen ville for lengst ha styrtet inn mot Jorden pga. lav fart. Det virker som om astrofysikerne og matematikerne for å berge sin forståelse av tyngdekraften har innført et unntak fra entropiloven, slik at planeter og måner visstnok har null banedegradering (eng.: orbital decay) og derfor kan gå i bane i all evighet (til tross for erkjennelsen av at det interplanetariske medium ikke er et vakuum og at planetene bremser hverandre opp ved forbipassering).

 

At Jorden ikke har gått i omløp rundt Solen siden desember 2003 skulle man tro var lett å avsløre. I Nyhetsbrev nr. 174 (28. februar 2010) hevder ZetaTalk at overføringen av filmingen fra det rombaserte solobservatoriet SOHO til offentlige bilde­overførende web-baser er manipulert ved at en film med den forventede stjernehimmelen i bakgrunnen går i loop! Dette skal ha blitt avslørt på flere måter.

 

Siden tidlig i 2004 og frem til ca. 20. juli 2010 skal Nibirus nærvær ha resultert i at Jorden i sin døgnrotasjon slingret ved at Jordens nord-syd-akse beveget seg i et åttetallsmønster. Sling­ringen tiltok i 2005 med en helning på 4-21°, og tiltok ytterligere i 2007 med en helning på 19-38° (ZT News­letter Nov 25, 2007). Det er denne slingringen som ifølge ZetaTalk har vært årsaken til det eskalerende ekstremværet, som igjen har gitt seg utslag i fallende matproduksjon og global matmangel [se min artikkel Global oppvarming fra Jordens indre (2011)]. Slingringen skal også ha vært årsak til at GPS-utstyr ikke lenger fungerer skikkelig, da GPS-satelittnettverket ikke tar slingringen i betraktning (kilde). Sviktende GPS-utstyr har allerede resultert i flere alvorlige ulykker.

 

Fra ca. 20. juli 2010 skal virkningen på Jorden av den fangne konstellasjonen ha gått inn i en ny fase, der slingringen i et åttetallsmønster ble erstattet av en risting frem og tilbake. Denne ristingen skal så ha tiltatt utover høsten 2010, med det utfall at Jordens tektoniske plater hvert døgn slamrer inn i sine naboplater. Dermed er det bare et tidsspørsmål om hvilken plate som først ville gi etter, enten ved å kante eller ved å være involvert i en subduksjonsprosess. Dette vil så utløse en uhyre kompleks tektonisk kjedereaksjon verden over.

 

Sommeren og høsten 2010 spesifiserte ZetaTalk denne kjedereaksjonen nærmere, i form av fire større kataklysmer. Den første ville komme i gang innen utgangen av året 2010. De fire kataklysmene vil vi heretter referere til som ”Nivå 7-kataklysmene”. Den første av de fire kan vi kalle for Sundaplate-kataklysmen (Wiki-artikkel: Sunda Plate). Opptakten til denne kataklysmen vil være at Den indo-australske platen og Filippinerplaten kanter, med det resultat at Sundaplaten, som ligger mellom de to, brekker av fra Den indo-australske plate og delvis subduseres. De indonesiske øyer vil da få en landsenkning som vil variere fra 6-24 meter, samt bli rammet katastrofalt av tsunamier.

 

Leserne tolket ZetaTalk dithen at Sundaplate-kataklysmen ville skje så plutselig og dramatisk at de forventet en verdenssensasjon i media innen utgangen av 2010. Da ingenting nevne­verdig hadde skjedd i første halvdel av desember 2010, forklarte ZetaTalk den 18. desember at de aldri hadde hevdet noe annet enn at Sundaplate-kataklysmen ville få en plutselig begynnelse i 2010. Zetaene spesifiserte så at Sundaplate-kataklysmen ville utfolde seg i form av en rykkvis synkning over 2-3 uker (Chat 18. desember 2010,  Chat 1. januar 2011).

 

Den 15. januar 2011 hadde de 2-3 ukene utløpt. På det tidspunktet lå store deler av det nordøstlige Australia under vann, et område større enn Tyskland og Frankrike kombinert! Mange indonesiske øyene hadde blitt rammet av flommer ved kysten. Den offisielle forklaringen i media var alltid den samme: Flommene skyldtes kun kraftig nedbør. ZetaTalk hevdet at flommene delvis skyldtes tektoniske endringer som resulterte i heving og senking av havbunnene forskjellige steder. Dette resulterte i forflytninger av store havmasser, og at det var disse havmassene som for en stor del var skyld i oversvømmelsene ved kysten.

 

Den 15. januar 2011 kom ZetaTalk med to nye kommentarer (kilde). I den første kommen­taren innrømmet de en feil i deres finberegninger av Sundaplate-kataklysmens forløp. Kantingen av Den indo-australske platen hadde ikke skjedd så fort og dramatisk som de opprinnelig hadde antatt. Platen var nå inne i en repeterende bølgebevegelse som utsatte den endelige kantingen. ZetaTalk hevdet at de hadde rett i forutsigelsen av at Sundaplate-kataklysmen ville få en plutselig begynnelse innen utgangen av 2010, og at det endelige utfallet av den pågående kataklysmen er gitt og vil være i samsvar med deres opprinnelige forutsigelse. I den andre kommentaren hevdet ZetaTalk at myndighetene i Indonesia og Indokina erkjenner den virkelige årsaken til oversvømmelsene, men at de forskjellige landene utøver forskjellig grad av sensur over sine nasjonale media.

 

Utover året 2011 tolket ZetaTalk forskjellige naturkatastrofer og natur­fenomener verden over som symptomer på at de fire Nivå 7-kataklysmene i forskjellig grad har begynt. Pr. 8. januar 2012 kan følgende korte sammendrag gi et bilde av situasjonen:

 

  1. ZetaTalk erkjenner at de tok feil når det gjelder tidsskjemaet for fullførelsen av den første av de fire Nivå 7-kataklysmene, som skulle fungere som den første fallende dominobrikken som skulle få de øvrige dominobrikkene til å falle (dvs. utfoldelsen av de øvrige tre Nivå 7-kataklysmene samt alle de uspesifiserte Nivå 8-kataklysmene).
  2. Nivå 9 (de 52 siste døgnene før Nivå 10) og Nivå 10 (selve jordskorpe­forskyvningen) skal skje ved Nibirus passering av ekliptikken, helt uavhengig av om Nivå 7 og 8-kataklysmene har inntruffet eller ikke. I alle årene 2004-2011 ble det sagt at Nivå 10 skal skje "innen 2012".
  3. ZetaTalk insisterer fortsatt på at hele det forutsagte scenariet, fra de fire Nivå 7-kataklysmene til Nivå 10, vil komme til utfoldelse.
  4. ZetaTalk har ennå ikke forklart hvorfor Nivå 9 og 10 ikke har inntruffet, og har heller ikke gitt en ny deadline. Har Nibiru blitt ”parkert”?
  5. Nancy Lieder oppsummerer selv året 2011 i ZetaTalk Newsletter 8. januar 2012.

 

Fra et konven­sjonelt geoviten­skapelig perspektiv vil Nivå 7-kataklysmene være uforklarlige gitt Jordens antatte millionårige ”falle-til-ro”-historie, og gitt det antatte fraværet av makro­kosmiske stresskilder som kan utløse en slik virkningskjede. I oppfølger-artikkelen Virk­ninger av Nibiru-komplekset: den store sammenhengen som media ikke gir deg (januar 2012), ser vi nærmere på en rekke endringer på Jorden som er meget vanskelig å forklare gitt det som forventes å være den overordnete ”falle-til-ro”-trenden. Noen eksempler på slike endringer, er:

 

  1. Jordens magnetfelt er i tiltagende grad preget av anomalier; instrumenter viser betydelig svekkelse siden 2003.
  2. Betydningsfull økning i vulkansk aktivitet fra og med 2004.
  3. Dramatisk stigning i jordskjelvaktivitet, målt i globaltotal utløst energi, fra og med 2003.
  4. Havoppvarming nedenfra, som trolig er årsak til økningen i den globale gjennom­snitts­temperaturen i troposfæren (den nedre atmosfæren)  med 0,74 °C i løpet av 100 år (1906-2005).
  5. Tiltagende ekstremvær, klimakaos og ”global weirding”.

 

* * *

 

Nibiru, eller mer presist den tykke støvskyen som alltid ligger rundt Nibiru, kunne ses på kvelds­himmelen nær Orion våren 2003. Sommeren og høsten 2003 kunne Nibiru ses som en dramatisk ekstra sol da støvskyen reflekterte sollyset tilbake til Jorden. Offentlig ansatte astronomer har fått oppgaven med å bortforklare synet av Nibiru med et optisk fenomen kalt bisol og solulv (på fagspråket: parhelion) [Wiki-artikkel: Sun dog]. Bisol er refraktert lys fra iskrystaller. Bisol dannes ofte parvis på hver side av solen i en horisontal linje, med rødskjær på solsiden og skjær av orange, blå og hvit på motsatt side. Ifølge Nancy Lieder blir bisol (refraktert lys) ikke reflektert i vann, mens det reflekterte lyset fra Nibiru blir reflektert i vann. Nibiru kan bare ses på høyre side av Solen i den nordlige hemisfæren, og på venstre side av Solen i den sørlige hemisfæren. Etter høsten 2003 endret Nibiru posisjon og vinkel slik at den fra et jordisk perspektiv kom så nærme Solen at den sjeldent kunne skilles ut.

 


En opplagt bisol, fra North Dakota

 

   

                 Ifølge Nancy ser vi refleksjonen av Nibiru til høyre for Solen. Fra Sverige 4. juli 2006.

Mens Jorden og de andre planetene i vårt solsystem roterer rundt egen akse mot klokken og går i bane rundt Solen mot klokken, roterer Nibiru med klokken og beveger seg gjennom ekliptikken i klokkeretningen. Dette er årsaken til at vi i den nordlige hemisfæren vil se Nibiru til høyre for Solen; og i den sydlige hemisfæren til venstre for Solen. I mars 2009 begynte Nibiru å distansere seg fra Solen, sett fra et jordisk perspektiv. Den 27. mars 2009 tok det rombaserte solobservatoriet SOHO (et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA) med sin LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt mellom Solen og Merkur. Dette objektet hadde det karakteristiske ”vinge­mønsteret” til Nibiru, der illusjonen av vinger som står ut fra planeten gis av de største månene som er knyttet til Nibiru. Vingeklode-symbolet (eller “The Winged Sun”) går igjen i alle de gamle kulturene i Det nære Østen, fra sumererne til egypterne. Moderne religionsforskere har feiltolket dette symbolet til å representere Solen. Også den 19. april 2009 tok SOHOs LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt med det karakteristiske vingemønsteret til høyre for Solen. På dette tidspunktet var ingen av de andre planetene i vårt solsystem i denne himmelsonen. I april og mai 2009 tas nye amatør-fotografier og video-opptak av en ”ekstra sol” ved soloppgang og solnedgang. Noen av dem legges ut på YouTube. [Her kan man se et video-opptak av den ekstra solen, tatt i nærheten av Svartehavet (Chkalovsky) den 21. april 2009.] 

 

           

                            Vingeklode-symbolet                                       SOHO-bilde av Nibiru 27. mars 2009

 

SOHO-bilde av Nibiru 19. april 2009

 

Sitchin har i flere av sine bøker – se f.eks. The End of Days (2007, kap. 10) – identifisert ”korset på himmelen”-symbolet med Nibiru. Dette symbolet ble først brukt av sumererne, og så tatt i bruk på ny av det babylonske kassitterdynastiet (1531-1155). I oktober 2006 innledet NASA STEREO-prosjektet, et rombasert sol­observatorium for å observere Solen i 3D (Wiki-artikkel: STEREO). STEREO består av to satelitter (Ahead og Behind), hver utstyrt med to koronografer (COR1 og COR2) med forskjellig synsfelt. Ahead/Behind COR1 ser den innerste delen av koronaen, mens Ahead/Behind COR2 ser den ytterste. Ahead ligger foran Jorden i omløpsbanen, mens Behind ligger bak Jorden i omløpsbanen. Den 4. og 5. desember 2009 filmet STEREO Ahead COR2 et lysende kors som minnet svært om det eldgamle symbolet for Nibiru. ZetaTalk bekreftet at det var Nibiru-komplekset som hadde blitt filmet [se ZT-notatet SOHO says so (5. desember 2009)]. Så vidt jeg vet har ingen offisiell forklaring blitt gitt. Se også Nancys video-presentasjon (YouTube, 18. desember 2009) for en gjennomgang av mange av Nibirus symboler og av enkelte relevante SOHO/STEREO-bilder.

 

                      

                      Sumerisk og kassittisk symbol på Nibiru                        STEREO-bilde 4. desember 2009

 

I januar 2010 filmet STEREO-teleskopet EUVI en rekke mystiske kuleformete objekter rundt Solen. Ifølge ZetaTalk var disse ”kulene” noen av Nibirus måner. Joseph B. Gurman, STEREO prosjektforsker, forklarte ”kulene” som bildekompresjonsartefakter, sterkt forstørret, av kosmiske stråler som hadde truffet CCD-detektoren (se ZetaTalks og Gurmans uttalelser).

 

Nibirus måner filmet i januar 2010 av STEREO-teleskopet EUVI.

 

Den 10. februar 2010 filmet STEREO Ahead COR1 og COR2 noen lysende punkter som kunne minne om perler på en usynlig tråd. De dukket først opp den 3. februar, men disse bildene ble fort fjernet og erstattet med et annet bilde. De dukket også opp den 5. februar. Ifølge ZetaTalk er disse ”perlene” identisk med noen av Nibirus måner (se ZetaTalk nyhetsbrev 172). [For mer konvensjonelle forklaringer på SOHOs og STEREOs bilder av det ZetaTalk hevder er Nibiru-komplekset, se astrofysiker Terje Fredviks artikkel Det er ikke Nibiru alt som glimrer (med sitt fravær) (Skepsis, den 4. oktober 2010). Se også etterfølgende diskusjon her].

 

Nibirus måner filmet den 10. februar 2010 av STEREO Ahead COR1 og COR2.

 

Den 4. mars 2011 ble Nibiru filmet på dagtid ved siden av Solen, og filmopptaket ble sendt på nyhetssendingene i Taiwan og Sør-Korea (se YouTube for nyhetssending i Taiwan).

 

Bilde av Nibiru som ”den andre Solen”, fotografert ved Penghu, Taiwan.

 

* * *

 

Nibirus ankomst siden våren 2003 har allerede resultert i en rekke virkninger for Jorden: geofaglige, platetektoniske, meteoro­logiske, elektromagnetiske og biologiske. Konse­kvenser herav er bl.a. ulykker med tap av menneskeliv, naturkatastrofer og store økonomiske skader. Disse konsekvensene er nærmere omtalt i min artikkel Virkninger av Nibiru-komplekset: den store sammenhengen som media ikke gir deg. Noen av disse virkningene holdes hemmelige for befolkningene, eller gis en helt annen forklaring i media. Flere av virkningene presenteres i media som isolerte hendelser, hvor man ikke en gang prøver å se dem i sammenheng med noe som helst.

 

Myndighetene og akademia hadde planlagt i hvert fall to store forklaringsbløffer på mange av disse virkningene av Nibiru-komplekset. Den ene store bløffen var å forklare virkningene som resultat av ”menneskeskapt global oppvarming”, frontet av FNs klimapanel. Den andre store bløffen, frontet av NASA, var å gi Solen skylden for mest mulig. Hvem kan si imot NASA når de advarer mot økt solaktivitet i form av mulige supersolstormer med sine magnetiske løkker (”flares”) som slynges ut mot Jorden; eller mulige supersolvinder som kan slå ut våre kraftnett, satelitter, kommunika­sjonssystem og alle andre elektriske installasjoner; eller når NASA foreslår at slutten på den 11-årige solsyklusen som vi nå er inne i kan bli ekstra kraftig? Da det forrige solmaksimumet var i 2001, så de frem til å kunne bortforklare mye etter hvert som vi nærmet oss det forventede solmaksimumet i 2012.

 

Til NASAs store skuffelse har Solens aktivitet og energiutstråling i inneværende syklus vært historisk rekordlav. I 2008 og 2009 satte Solen nye romalderrekorder for kombinert lavt antall solflekker, svak solvindproduksjon og lav solstråling. Solen hadde i over to år ikke hatt et eneste betydningsfullt solutbrudd. Forskerne var urolige. Dean Pesnell ved Goddard Space Flight Center uttalte: “I våre profesjonelle karrierer har vi aldri sett noe lignende”. ZetaTalk forklarer den rekordlave aktiviteten med virkningen avs­propaganda via media, se artikkel i Aftenposten 9. januar 2008; artikkel i VG 27. mars 2009, og artikkel i 2 Nyhetene 20. juni 2010]. Bløffene om ”menneskeskapt global oppvarming” og at Solen har skylden, har imidlertid begge sine begrensninger i forklaringsverdi. De kan f.eks. ikke forklare økningen i jordskjelvaktivitet eller vulkansk aktivitet, eller de tiltagende anomalier i Jordens magnetfelt, eller det tiltagende ekstremvær og klimakaos.

 

De innvidde som verken ønsker at befolkningene skal forberede seg på jordskorpe­forskyvningen, eller at de overlevende i ettertid skal forstå noe av det som har skjedd, har ifølge ZetaTalk sponset et hvert program, prosjekt, konferanse og filmproduksjon som enten har fremmet 2012-endetidsmyten eller en annen årsaksforklaring på endetiden enn Nibiru. 2012-endetidsmyten har jo vært knyttet til newage-troen på at den eldgamle mellom-amerikanske Long Count-kalenderen hadde den 20. desember 2012 som sluttdato på den 13. baktun. Sponsorene har naturligvis hatt som forutsetning at ZetaTalk ikke har blitt omtalt. Som eksempler på to slike web-baserte disinfo-prosjekter har ZetaTalk nevnt Horizon Project som har mange NASA-folk i teamet, og Project Camelot som bl.a. fronter ”Gi Solen skylden” og som intervjuer mange såkalte varslere og tidligere insidere.

 

Men hvorfor skulle de innvidde i hemmelighet ønske å sponse 2012 som det mest sannsynlige året for en global kataklysme? Fordi 2012 lå så langt frem i tid! De innvidde har fulgt med på informasjonen fra ZetaTalk, og trodde derfor først at mai 2003 var tidspunktet for den store hendelsen. Deretter har de vært åpen for at hvert år frem til og med 2011 kunne være året for Nibirus passering. Nå som vi har kommet til året 2012, er de innvidde plutselig ikke innvidde lenger, forvirring og usikkerhet råder!

 

Min artikkel Long Count-kalenderen og Nibiru-syklusen (Nyhetsspeilet, 2011) har følgende sammendrag:

 

”Vi konkluderer at Long Count-kalenderen hadde sitt opphav i en anunnaki nedtellings­kalender til Nibirus kommende passering, som ifølge ZetaTalk skjedde ca. 1628 f.Kr. Etter Nibirus passering ble kalenderen av olmekerne tilpasset det nye astronomiske året på 360 dager, og den nye æraen ble satt til presis ni baktuner (3.600 år), som skulle vare frem til Nibirus neste passering. Selv om Long Count fungerte som nedtellingskalender, sier den ikke noe om hvorvidt Nibirus kommende passeringer vil utløse kataklysmer på Jorden eller ikke. Da mayaene overtok Long Count fra olmekerne, hadde årets lengde blitt endret til 365 dager. Mayaene forsto verken kalenderens premisser eller formål, og lot den være uendret. At den konvensjonelle beregningen av Long Counts endetidsdato bare er ett år unna ZetaTalks forutsigelse av en jordskorpe­forskyvning senest 2011, betrakter vi som et fantastisk sammentreff. Long Counts endetids­dato kunne like gjerne ha vært 100 år før eller etter.”

  

I november 2009 hadde filmen 2012 premiere, der en supersolstorm har bombardert Jorden med nøytrinoer [Wiki-artikkel: 2012 (film)]. Dette resulterer i oppheting av Jordens kjerne som så utløser jordskorpe­forskyvning. Hele verden drukner i en mega-tsunami som når opp til toppen av Mount Everest! En maktelite redder seg i 3-4 spesialbygde kjempestore ”arker”. Filmen nevner Charles Hapgood som inspirasjonskilde for teorien om jordskorpe­forskyvning.

 

* * *

 

ZetaTalk opererer med en flerdimensjonal kriseskala fra 1-10, der nivå 10 representerer selve jordskorpe­forskyvningen. Ved begynnelsen av 2008 lå nivået på 2-3, og ved slutten av 2008 var nivået 5+. Denne hevingen var relatert til den økonomiske depresjonen. Sent i 2009 steg nivået til 6, som skyldtes geofaglige endringer (Wiki-artikkel: Geovitenskap). Vi ble fortalt at også alle kommende nivåhevinger vil bestå av geofaglige endringer; ikke politiske, økono­miske eller sosiale kriser. Nivå 7 utgjør de fire nevnte Nivå 7-kataklysmene. Disse kata­klysmene vil sjokkere hele verden. De vil gjøre det klart for folk flest at de har blitt lurt av myndighetene, media og vitenskapen når det gjelder hva som skjer med Jorden. Folk vil da prøve å finne svarene på sine spørsmål andre steder, som på Internet.

 

Nivå 9 representerer de 50 siste dagene før jordskorpeforskyvningen, og kan inndeles i syv spesifikke faser. Nivå 9 vil innledes med at Nibiru blir synlig på himmelen verden over. Den siste av de syv fasene innebærer ca. 144 timer (seks døgn) med fullstendig stans av Jordens døgnrotasjon. Nibirus magnetiske nordpol vil da bli rettet mot Jorden, hvilket tvinger Jordens kjerne til en 90° rotasjon. Denne rotasjonen vil trekke jordskorpen med seg i form av en kata­klysmisk jordskorpeforskyvning. Det hele vil være over i løpet av en time. På det nærmeste vil Nibiru være 22,4 millioner km. fra Jorden. Zetaene har faktisk ikke lov til å oppgi datoen for jordskorpeforskyvningen, enten de tror de kjenner denne eller ikke, da dette ville stride mot de kosmiske lover for hva slags intervensjon som er tillatt, og som overvåkes av et slags intergalaktisk råd, The Council of Worlds. Dette Rådet er involvert i et sjakkspill med myndighetene der de prøver å tvinge myndig­hetene til å offentliggjøre deres ufullstendige men reelle kunnskaper om Nibiru og faren for globale kataklysmer.

 

Illustrasjon over de planetariske konstellasjonene ved jordskorpeforskyvningen (kilde). 

 

Under og etter timen med jordskorpeforskyvning vil et inferno av naturkrefter bli utløst:

* Noen tektoniske plater, eller deler herav, som på overflaten er dekket av land, vil bli presset ned (subduksjon) slik at landområdene forsvinner under havet. Andre plater, eller deler herav, som på overflaten er dekket av hav, vil bli løftet oppover og slik danne nytt land. Samtlige plater vil endre posisjon.

 

* Enorme havmasser vil velte utover havbassengene og som tsunamier rulle innover kystene, så rulle tilbake og som tsunamier rulle innover kystene på den andre siden [Wiki-artikkel: Tsunami]. En slik rulling frem og tilbake over kystlinjene vil skje flere ganger. ZetaTalk har beregnet at tsunamiene ved kysten kan bli 150-180 meter høye.

 

* Jordskjelv, utbrudd i samtlige vulkaner som har vært aktive i løpet av de 10.000 siste årene, og orkaner av største styrke vil bli utløst verden over.

 

* Nibirus hale bestående av planetarisk skrot vil ”piske” Jorden med meteorer, steinhagl, rødt jernstøv, og diverse hydrokarbonforbindelser som tjære, bitumen og petro­kjemikalier.

 

Under jordskorpeforskyvningen kan bølgene ved kysten bli 180 meter høye.
Det anbefales å holde seg 160 km innenlands og minst 60 meter over dagens havnivå.

 

Jordens nåværende utseende med hav og kontinenter vil bli drastisk forandret. Se ZetaTalks verdenskart med fokus på de nye geografiske poler og ekvatoriallinje (her); og deres forutsigelser for verdens nasjoner, øyer og de store byer (her). Ifølge ZetaTalk vil Jordens utseende bli ytterligere forandret ved at havnivået innen to år etter jordskorpeforskyvningen har blitt hevet med ca. 206 meter. Det første året vil havnivået stige ca. 134 meter, det andre året ca. 72 meter. Denne hevingen av havnivået kan ikke bare komme fra selve smeltingen av isen ved Antarktis og Grønland, da dette bare vil bidra til en stigning på henholdsvis 61 meter og 7 meter (Wiki-artikkel: Current Sea Level Rise). Så hvor kommer de øvrige 132 meterne fra? Oppvarmingen av havene vil bidra til en heving da varmt vann utvider seg. Men ikke bare vann og metall utvider seg ved oppheting, havbunnen vil også svulme opp slik at hele havbassenget løftes opp (ZetaTalk-notat: Rising Seas).

 

For å undersøke hvor langt innenlands en tsunami vil gå, ut fra den gitte informasjon, eller hvordan verden vil se ut gitt en havheving på 134 meter (det første året) og 206 meter (totalt innen to år), anbefales kartverktøyet Google Maps, Sea Level Rise. Med dette verktøyet kan du lage dine egne flotte fargekart, lagre dem og evt. skrive dem ut.

 

ZetaTalk har beregnet at over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter de globale kataklysmer som følger jordskorpeforskyvningen. Ca. 43 % av de overlevende vil utvikle psykotiske karaktertrekk pga. multi­traumatiske kriser. Den psykiatriske diagnosen som vil komme nærmest, vil være posttraumatisk stresslidelse (Wiki-artikkel: Posttraumatisk stresslidelse). For de fleste som er uforberedt vil verdenssivilisasjonens sammen­brudd over natten, med mange kjære og nære døde og med enda flere kjære og nære som de aldri vil få vite skjebnen til, fortone seg som et uforståelig mareritt de ikke klarer å komme seg ut av. Hungersnød vil sette inn verden over og vedvare. Byttehandel har allerede tiltatt i betydelig grad i USA og i Russland. Etter jordskorpeforskyvningen vil byttehandeløkonomi være enerådende. Klimaet vil bli endret for nær alle, og været vil i flere tiår fremover være langt mer uforutsigelig enn normalt.

 

En transformativ periode på ca. 100 år vil begynne, som generelt kan inndeles i følgende tre faser:

  • en post-apokalyptisk overlevelsesfase.
  • en økologisk småsamfunnsfase.
  • en eutopisk superteknologisk fase dominert av zeta-menneske-hybrider.

Diverse åndelige prinsipper og konkrete ET-prosjekter vil resultere i at den nåværende menneskeheten (både inkarnerte og ekskarnerte) vil få tre vidt forskjellige skjebner alt etter deres åndelig-etiske utviklingstrinn. For å forstå de kommende avsnittene er det fordelaktig å kjenne til ZetaTalks begreper om ”densi­teter” (se ZetaTalks temaside Density) og om de åndelig-etiske utviklings­trinn som står oss nærmest (se ZetaTalks temaside Orientation).

 

Jorden har et tredje densitet (3D) fysisk plan, og har i et par hundretusen år fungert som en skole for dem som tilhører det åndelig-etiske 3D-planet, dvs. unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå om de vil gå i selvisk eller uselvisk retning. Det er nå forutbestemt at Jorden om ca. 100 år vil bli transformert til et 4D+ fysisk plan (+ betyr uselvisk; - betyr selvisk). Selve transformasjonen av Jorden fra 3D til 4D+ vil visstnok skje på et blunk, når 89 % av kommende menneskehet er på nivået 4D+. I de kommende hundre år vil en stadig større prosentandel av den gjenværende menneskehet bestå av dem som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om at de vil gå i uselvisk retning, dvs. at de åndelig-etisk tilhører nivået 4D+. Denne menneskeheten vil i stadig større grad bestå av zeta-menneske-hybrider. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva sosiologen Riane Eisler i boken Begeret og Sverdet (1987) har kalt partnerskaps­modellen.

 

ZetaTalk sitt syn på sjel, er at dette er noe som må utvikles til en viss grad før man kan si at en kjerne har blitt utviklet i individet som kan reinkarnere. Ifølge ZetaTalk har bare én milliard av dagens menneskehet utviklet sjel, og av denne milliard vil ca. 25 % komme til å inkarnere som hybrid og være med Jorden i dens transformasjon til 4D+. Gruppen av unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå, vil få en merkelig skjebne på en vannplanet. Ca. 68 % av den nevnte milliard mennesker tilhører denne kate­gorien.

 

Den gruppen som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om å gå i selvisk retning, vil i deres neste liv inkarnere til en planet (4D-) som på alle plan er hierarkisk styrt og hvor alle ”er seg selv nærmest”. De selviske vil altså her få ”møte seg selv i døren”, og de vil få erfare konse­kvensene av egen atferd på et globalt nivå, overalt hvor de ferdes, fra morgen til kveld. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva Riane Eisler i Begeret og Sverdet (1987) har kalt dominatormodellen. Da Eisler beskrev partnerskaps­modellen og dominator­modellen for å vise forskjellen på to diamentralt motsatte hoved­typer av sosial organisering og interrelasjoner, tenkte hun neppe på at disse to modellene ikke bare har analytisk verdi her på Jorden, men at de også har stor verdi i å klassifisere ET-kulturer på nivåene 4D og 5D i to hovedkategorier. Ca. 7 % av den nevnte milliard mennesker tilhører den selviske kategorien. ZetaTalk har klart uttrykt at tidligere visepresident Dick Cheney og tidligere president George H. W. Bush (samt de fleste i Bush-familien) tilhører den selviske kategorien.

 

                                       

                                        Riane Eisler                                                Dick Cheney                                           George H. W. Bush

 

Dette betyr altså, helt konkret, at Homo sapiens som art bare har 100 år igjen. Om 100 år vil alle sjelene (inkarnerte og ekskarnerte) som nå er knyttet til Homo sapiens, ha blitt overført til andre former der sjelens utvikling kan fortsette. Dette betyr ikke at det er noe som helst galt eller mislykket med Homo sapiens-formen. Den er imidlertid designet for en 3D-tilværelse, og er derfor mindre egnet for en 4D-tilværelse. Den humanoide formen er imidlertid en universell arketype som vil fortsette å eksistere i utallige varianter.

 

Jorden har ennå ikke et eget 4D-plan, men dette vil snart skapes. 4D-planet er som 3D-planet et fysisk plan, men på et betydelig høyere frekvensnivå. Dersom en planet har både et 3D-plan og 4D-plan, vil de eksistere i det samme rommet, men pga. den store frekvensforskjellen vil 4D-planet være usynlig og oppleves som ikke-eksisterende fra 3D-planet. Innen 100 år vil imidlertid Jordens 3D-plan ha opphørt.


Formålet med web-basen ZetaTalk er kun å hjelpe oss til å forberede oss på de kommende begivenheter. Vi kan forberede oss overlevelsesmessig, sosialt og åndelig. En åndelig forbered­else kan bestå av mange komponenter: en integrasjon og ferdiggjørelse av ens fortid, og en følelsesmessig integrering av hva de kommende tider kan innebære for en selv og sine nærmeste. En slik åndelig forberedelse vil redusere muligheten for at sjelen påføres traumer som bæres videre til kommende liv. Å forberede seg overlevelsesmessig på jordskorpe­forskyvningen og den kommende post-apokalyptiske tid, er naturligvis noe helt annet. ZetaTalks hjelpegruppe Troubled Times kommer med mange gode råd og tips i deres Survival Set (CD med eller uten hefte). Web-basen Pole Shift Survival Information inneholder 372 emnemapper fulle av praktiske og tekniske manualer og dokumenter. Det skandinaviske ning-samfunnet PAN (Post-apokalyptisk Nettverk), dannet i april 2010, har som formål å fremme sosiale nettverk for hurtigere å kunne danne fungerende småsamfunn i den post-apokalyptiske tid. I september 2010 ble et engelskspråklig ning-samfunn, LiTrEra (Living in the Trans­forma­tive Era), dannet for resten av verden.

 

Det har allerede blitt demonstrert på subtilt vis at verdens myndigheter har valgt den linje å holde hemmelig for befolkningene de fragmenterte innsikter og kunnskaper som de har mottatt fra USA om Nibiru og faren for globale kataklysmer. I USA har det vært det superhemmelige statlige organet MJ-12 (1947-2000) som har sittet med mest informasjon om Nibirus ankomst, mottatt fra minst to ET-grupper (ZetaTalk-notat: MJ12 Agenda). MJ-12 valgte å oppløse seg selv i år 2000 for ikke å bli misbrukt av Bush/Cheney-regjeringen.

 

Astronomer og astronauter har i all hemmelighet blitt engasjert til å bekrefte Nibirus eksistens og dens bane mot ekliptikken, et sted mellom Solen og Jordens bane. De risikerer livet hvis de går ut i media med sine erfaringer. Et tragisk eksempel på dette er Claudie Haigneré, Frankrikes første kvinnelige astronaut og fra juni 2002 til mars 2004 minister for forskning og ny teknologi (se artikkel i Scientific American). Den offisielle historien er at hun ble innesperret på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk i desember 2008, og ble utskrevet igjen noen måneder senere. Ifølge ZetaTalk (her) ble hun i det skjulte avlivet da hun truet med å gå ut i pressen med sine kunnskaper om Nibiru. Den ”nye” Haigneré skal være en dublett og fransk agent (Lieder, personlig epost 17/10-09). Disse astronomer og astronauter har bekreftet Nibirus eksistens og dens bane, men deres observasjoner og forståelse er ikke tilstrekkelig til å forutsi hva som eksakt kommer til å skje. ZetaTalk er derfor en web-base som de innvidde følger nøye med på.

 

                 

                                                                     Claudie Haigneré                                                     Dubletten

 

ZetaTalk kommer hver helg ut med to skriv:

Nancy Lieder fikk i 1999 utgitt boken ZetaTalk: Direct Answers from the Zeta Reticuli People, som varmt anbefales. Boken gir oss de fragmenter av zetaenes kosmologi som er mest relevante for menneskeheten, i et ualminnelig lettforståelig språk, med særlig fokus på den generelle hensikten og livsforholdene ved 3. og 4. densitet. Om forskjel­lige typer av ET-arter og deres etiske orienteringer; hvordan lov og orden opprettholdes i universet mellom disse ET-grupper; og om menneskehetens fortid, nåtid og fremtid.


 
Vår vitenskap: er den styrt av paradigmer, dogmer eller av NWO-direktiver?

Innledningsvis vil jeg her definere New World Order(NWO)-kabalen som den internasjonale bankiérgruppen som sto bak dannelsen av Federal Reserve i 1913. Samme år ble USA et delvis skjult oligarki, med Woodrow Wilson som den første marionettpresident (Wiki-artikkel: Oligarchy). En stat kan være oligarkisk, dvs. i praksis styrt av en maktelite, selv om folket har stemmerett og bruker den til å velge hvilken president eller politisk parti som skal regjere. I et skjult oligarki prøver makteliten å holde sin politiske makt mest mulig skjult for befolkningen, hvilket sikrer at makthierarkiet og den gjeldende politiske orden ikke utfordres av befolkningen. Videre vil jeg hevde at NWO-kabalens konspirasjoner, som utgår fra USA, gjennom hele 1900-tallet har vært den primære og over­ordnede styringsfaktoren av økonomien, politikken, vitenskapen og kulturen i Vesten, med betydelige implikasjoner og konsekvenser for resten av verden. Det offisielle og akademiske synet på historien og utviklingen av Vestens økonomi, politikk, vitenskap og kultur kan kalles for Det NWO-skapte verdensbildet. Rockefeller Foundation har hatt en sentral rolle i utformningen av dette verdensbildet.

 

NWO-kabalen tok kontroll over de største vitenskapelige institusjoner, fagtidsskrifter, nyhets­byråer og aviser, og sørget for at disse holdt seg noenlunde innenfor det verdensbildet som NWO-kabalen ønsket å fremme. Vitenskapen sluttet således å være et fritt foretagende, og ble i stedet styrt av skjulte NWO-direktiver som fungerte som dogmer. Vitenskapssosiologien, hvis oppgave er å forstå og beskrive hvordan vitenskap i praksis gjennomføres – i motsetning til vitenskapsteori som beskriver hvordan vitenskap bør gjennomføres – var aldri i nærheten av å erkjenne tilstede­værelsen av skjulte NWO-direktiver.

 

Den store vitenskaps­sosiologiske klassiker­en er The structure of scientific revolutions (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), der han lanserte ordet paradigme i en ny betydning. Et paradigme er en underliggende modell, mønster og felles enighet om: a) det kunnskaps­fundament man skal ta for gitt og ikke skal stille spørsmål ved; b) hvilke emner som anses for å være relevante, interessante, og respektable; og c) hva som er akseptabel eller respektabel viten­skapelig prosedyre for å fremskaffe vitenskape­lige data.

 

Kuhn kalte for normalvitenskap all den forsknings­aktivitet som foregår innenfor et gitt paradigme. Normalvitenskap er å sette puslespill­­biter sammen innenfor allerede gitte rammer. Kuhns bok ga oss en ny forståelse av hvordan vitenskapen går fremover: det skjer ved revolusjonære gjennombrudd der et nytt paradigme får fotfeste, etterfulgt av en lang periode med normalvitenskap innenfor dette paradigmet. Kuhns forståelse av vitenskapens fremmarsj tok imidlertid ikke i betraktning NWO-kabalens involvement.

 

        

Tv.: Thomas Kuhn.
Th.: Normalvitenskap: å sette puslebiter sammen innen kjente rammer.

 

Gitt NWO-kabalens innblanding i vitenskapen, er følgende betraktninger relevante. Det som kan se ut som et uskyldig paradigme, kan meget vel være et dogme, og bak dette dogmet kan vi noen ganger finne et NWO-direktiv. Hvor går grensen for om et etablert grunnsyn skal kalles paradigme eller dogme? Noen ganger gikk vitenskapen i riktig retning (som med parapsykologisk forskning på 1800-tallet), men NWO-direktiver greide å sette en stopper for dette fremskrittet, mot bedre vitende, ved å sette inn forskjellige typer bremser. Andre ganger gikk vitenskapen mot gale konklusjoner, og NWO-direktiver dogmatiserte disse gale konklu­sjoner, mot bedre vitende, da det var i NWO-kabalens fordel.

 

Jeg skal nevne tre eksempler der jeg mener at NWO-direktiver har blitt maskert som uskyldige paradigmer eller dogmer:

* den filosofiske teori om materialisme, som har blitt et implisitt vitenskapelig dogme om at tilværelsens primære dimensjon er materien fremfor bevisstheten. Materialismen er nær knyttet til naturalismen, en implisitt vitenskapelig antagelse eller dogme at tilværelsen ikke har et åndelig-guddommelig tilværelsesplan.

 

* isolasjonsteorien ang. fortiden, dvs. den implisitte vitenskapelige antagelse at mennesket ikke har fått genetisk eller kulturell bistand av utenomjordiske i forhistorisk eller historisk tid.

 

* isolasjonsteorien ang. nåtiden og vårt solsystem; dvs. den offisielle påstand og posisjon at vi ikke har noe bekreftende bevis på tilstedeværelsen av intelligente utenomjordiske vesener, deres romfartøyer og/eller artefakter, de siste hundre årene på Jorden, Månen eller Mars, eller i verdensrommet innenfor vårt solsystem.

 

Det materialistisk-naturalistiske verdensbilde er ikke fundert på vitenskap. Dette verdensbilde er en ideologi som har blitt forkledt som vitenskap gjennom mange skjulte føringer. Mye av den forskningsaktivitet som går under navnet ”vitenskap” er således ikke uhildet og objektiv vitenskap, men scientisme [Wiki-artikkel: Scientism]. Scientisme er vitenskap på det materialistisk-naturalistiske verdensbildets premisser, evt. på naturvitenskapens premisser.

 

Viten­skap basert på det syn at tilværelsens primære dimensjon er bevisstheten, kalles åndsvitenskap. På slutten av 1800-tallet kom para­psykologisk forskning i USA og England meget langt i å bekrefte det åndsvitenskapelige grunnsyn. Denne forskningen var på begge kontinentene ledet av usedvanlig mange Nobel­prisvinnere (se liste over presidentene ved Society for Psychical Research). Så, på 1920-tallet, tok NWO-kabalen initiativ for å fremme det materialistiske verdensbildet, hvilket alltid har vært en NWO-agenda. Resultatet var at allerede oppnådde parapsykologiske erkjennelser og innsikter ble avvist som ”anekdotiske”, og den videre parapsykologiske forskning ble trivialisert og redusert til statistikk omkring kortgjetning i sterile laboratorier.

 

                             

Tre av de mange store og berømte parapsykologiske forskere på 1800-tallet:
Frederic William Henry Myers (1843-1901), Alfred Russel Wallace (1823-1913) [hans evolusjonsteori var samtidig med Darwins] og Arthur Balfour (1848-1930) [britisk statsminister 1902-05].

 

Slik som 1913 representerer et viktig tidsskille i 1900-tallets konspirative historie, er 1947 også et viktig tidsskille. Ifølge ZetaTalk fikk de amerikanske myndigheter på kort tid kontakt med to ET-grupper, begge av zeta-typen: Én selvisk zeta-gruppe (før Roswell-episoden) og en uselvisk zeta-gruppe (Roswell-episoden). Det var kontakten med den selviske zeta-gruppen som i 1947 ledet til dannelsen av det topphemmelige statlige organet Majestic-12 (forkortet MJ-12), som skulle være det øverste organet i USA for å ta seg av ET/V-saker (ET/V: utenomjordiske intelligente vesener og deres romfartøy) [Wiki-artikkel: Majestic 12]. CIA ble opprettet noen måneder i forveien, og det var den første CIA-direktøren, Roscoe H. Hillenkoetter (1897-1982), som ble innsatt som den første lederen av MJ-12.

 

En av dem som var medlem av MJ-12 fra begynnelsen av, var astronomen og astrofysikeren Donald Howard Menzel (1901-76) [Wiki-artikkel: Donald Howard Menzel]. Som én av USAs topp-innviete personer i ET/V-saker, ville man kanskje tro at Menzel valgte å holde en lav profil i disse spørsmål. Men nei; han ble i stedet en av de første i USA som latterliggjorde emnet ved å skrive tre populære bøker der han avviste UFO-fenomenet som tull: Flying Saucers (1953), The World Of Flying Saucers: A Scientific Examination of a Major Myth of the Space Age (1963), og The UFO Enigma: The Definitive Explanation of the UFO Phenomenon (1977). Et eget brev fra 1963 har blitt bevart der Hillenkoetter takker Menzel for hans latterliggjørende innsats (her). Menzel var også sikkerhetsrådgiver for CIA og NSA, og han var kjent for sine harde utfall mot Velikovskys kataklysme-teorier. [For et innblikk i mange av de ET/V-innsikter som MJ-12 var i besittelse av, se min ET/V-artikkelsamling].

 

På Harvard University var Menzel mentor for Carl Sagan (1934-96). Det var trolig Menzel som valgte ut Carl Sagan som sin etterfølger. Sagan skulle fortsette Menzels dobbeltrolle-arbeid som hemmelig statlig ET/V-innviet og som offentlig debunker. Sagan gikk til de grader opp i rollen som Menzels junior at det er Sagan som er mest kjent av de to for sine forsøk på å latterliggjøre Velikovsky. Sagan, som ble verdenskjent gjennom TV-dokumentarserien Cosmos: A Personal Voyage (1980), var CIA-sponset for å latterliggjøre ånds­vitenskapen, for å fremme scientismen, og for å forsvare det politiske og det viten­skapelige Establishment mot anklager om konspirasjoner. For å fremme denne agendaen ble han aktiv i etablere disinformasjonsnettverk verden over, av typen The Committee for Sceptical Inquiry (CSI) og European Skeptics (ECSO). Her i Norge har vi foreningen Skepsis, som ble stiftet av Erik Tunstad. Tunstad har hatt en aktiv rolle i mange populærvitenskapelige råd og programmer. Det globale nettverket av Skepsis-organisasjoner fungerer i dag som ”debunking”-stasjoner for å latterliggjøre de innsikter og avsløringer som NWO-kabalen og etablissementet ikke ønsker skal bli almen erkjent. Carl Sagan elsket å spille rollen som den autoritative og populære ”Mr. Science”.

 

          

Donald H. Menzel og Carl Sagan. Sagan var muligens mange svigermødres drøm,
men som CIA-sponset rotte var han en katastrofe for vitenskapen og sannheten.

 

Den norske statskanalen NRK har ikke lov til å sende innslag eller programmer som erkjenner tilstedeværelsen av utenomjordiske intelligente vesener og deres artefakter. NWO-kabalen ville aldri ha greid å etablere Det NWO-skapte verdensbildet dersom de ikke hadde kontroll over både de sentrale vitenskapelige institusjoner og mainstream media.

 

Oppsummerende kan det sies at i de tilfeller der vitenskapens utfoldelse ikke berører NWO-kabalens vitale interesser, er vitenskapen noen ganger styrt av paradigmer, og noen ganger vil man bak et tilsynelatende paradigme finne et dogme. I de tilfeller der vitenskapens utfoldelse berører NWO-kabalens vitale interesser, vil vi bak ”paradigmet” alltid finne et dogme, og bak dogmet vil vi alltid finne et NWO-direktiv.

 

* * *

 

De som ikke liker konklu­sjonene til Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk, og som trenger en ”autoritativ” avvisning av dem, anbefales å omfavne latterliggjøringene fra Carl Sagan og hans Skepsis-organisasjoner verden over. Du bestemmer hvilket livssyn og hvilke ressurs­miljøer du vil investere i. Dette kan ingen andre bestemme for deg.

 

 

Fotnoter

1. Charles Hapgood (1904-1982), som var professor i historie, fikk i 1958 utgitt boken The Earth's Shifting Crust. En revidert utgave kom ut i 1970 med tittelen The Path of the Pole. Hapgood tok tak i mange av de samme geologiske, paleontologiske og klimatologiske funnene som lå til grunn for Velikovskys teorier. Hapgoods teori om tidligere jordskorpe­forskyvninger er imidlertid at disse ikke var av kataklysmisk karakter. Ifølge Hapgood skal bare tre jordskorpeforskyvninger ha fore­kommet i løpet av de siste 100.000 årene; det siste skal ha skjedd ved slutten av siste istid. Disse forskyvningene skal ha blitt utløst av en tyngdemessig ubalanse i jordskorpen som utøvde tilstrekkelig sentrifugalkraft. Hver forskyv­ning skal ha tatt gjennomsnittlig 5000 år.

 

Hvis du fant denne artikkelen interessant, ta en kikk på dens oppfølger:

Virkninger av Nibiru-komplekset: den store sammenhengen som media ikke gir deg

 

 

Tilbake til:
* This article in English

* Menneskets historie (web-bok av Rolf Kenneth)

 

*  Rolf Kenneths  ZetaTalk-Nibiru-2012 temaside  //  Home