Nibiru utløser jordskorpeforskyvning på Jorden senest 2011:
integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk
av Rolf Kenneth Myhre
Sist oppdatert: 25. februar 2010
Immanuel Velikovsky: talsperson for jordskorpeforskyvninger utløst av annen planet.
Immanuel Velikovsky (1895-1979) ble født som den yngste av tre sønner hos en velstående jødisk familie i den russiske byen Vitebsk (i dagens Hviterussland). Han vokste opp i et intellektuelt hjem. Hans far viet hele sitt liv for en renessanse av det jødiske folket i deres opprinnelige land; moren var lingvist. Etter gymnaset i Moskva, hvor Velikovsky gikk ut med de beste karakterer og gullmedalje, var han noen år innom flere studier og universiteter i Europa. I 1915 vendte han tilbake til Moskva, tok opp medisinerstudiet og fullførte utdannelsen i 1921. Han flyttet da til Berlin, der han i 1923 giftet seg med fiolinisten Elisheva Kramer. Med finansiell støtte fra sin far tok han inititativ til et omfattende redaktørprosjekt hvis formål var å bidra til etableringen av Hebrew University of Jerusalem og dets bibliotek. I tre år var han sjefsredaktør for vitenskapelige avhandlinger og artikler skrevet av jøder. Som redaktør for bindene i matematikk og fysikk engasjerte han Albert Einstein (1879-1955); de to ble livslange intellektuelle venner. Velikovsky og Elisheva flyttet så til Palestina, der han studerte under en elev av Freud. Han praktiserte så selv som medisiner, psykiater og psykoanalytiker i 15 år, bl.a. i Jerusalem.
Velikovsky fra ung til gammel, med Elisheva
Freuds interesse for den mytiske Oedipus, farao Akhenaten og Moses ansporet Velikovsky til refleksjoner herom, hvilket resulterte i en besettende idé om at de plagene som herjet Egypt rett før Moses ledet det jødiske folk ut av Egypt (eksodusen) måtte være utslag av en kataklysme. Dette ledet ham til lange og dyptgående studier og refleksjoner om hvilken betydning kataklysmer har hatt i verdensrommet, i den geologiske utformningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kulturhistorie. Han så hvordan de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjonsbiologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen av globale kataklysmer. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i Charles Lyells gradualisme-hypotese fra 1830-tallet. Denne hypotesen går ut på at fortidens geologiske prosesser, og tempoet på disse prosessene, ikke skiller seg fra hva vi i dag kan observere. Jordens geologiske prosesser skal alltid ha foregått uhyre langsomt og gradvis. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (de globale kataklysmer) skulle bringes opp igjen til bevisstheten og akademisk erkjennes fullt ut.
Velikovsky og familien besøkte New York sommeren 1939. Verdensbegivenhetene og hans egen forskning resulterte i at de ble værende der. Han tok en jobb tilknyttet biblioteket ved Columbia University (New York City), der han i ti år fordypet seg i vitenskapelige og historiske studier.
Allerede før utgivelsen av Velikovskys første bok, Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kollisjoner (1980)], oppsto furore ved at forfattere av astronomiske lærebøker krevde at forlaget Macmillan ikke skulle utgi boken. Macmillian, etter å ha gitt ut første opplag, valgte å gi etter for presset og ga forlagsrettighetene videre til forlaget Doubleday. Boken ble en salgssuksess som gjorde Velikovsky verdensberømt. I 1955 kom oppfølgeren, Earth in Upheaval [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Disse to bøkene er fortsatt gull verdt! De to bøkene er tverrfaglige studier der Velikovsky argumenter for at Jorden må ha hatt nærkontaktmøter med en eller flere planeter eller kjempekometer. Det andre himmellegemets magnetiske kraftfelt må da ha utløst geomagnetisk reversering på Jorden, dvs. at de to magnetiske polene i Jordens flytende kjerne endrer posisjon. Denne geomagnetiske reversering forårsaker så pga. friksjon jordskorpeforskyvning, dvs. at jordskorpen som et løst appelsinskall forskyves i forhold til Jordens indre.
Utover i denne artikkelen kommer vi til å bruke begrepet akseskifte som synonymt med jordskorpeforskyvning. Det geologiske faguttrykket er imidlertid ”polskifte”, men dette misforstår de aller fleste. Geologene betrakter hypotesen om jordskorpeforskyvning som vitenskapelig utdatert (Wiki-artikkel: Cataclysmic Pole shift hypothesis). Velikovsky mente at jordskorpeforskyvningen også er forbundet med kortvarig stans av Jordens døgnrotasjon. Han fant historiske beskrivelser av forlengelser av dag eller natt knyttet til kataklysmer fra Egypt (”The Kolbrin”), Mexico (”Annals of Cuautitlán” og ”Popol Vuh”) og Kina (”Bok 5 av Mozi”). Tidsangivelsen for hendelsene var ca. 1500-tallet f.Kr.
Velikovsky mente at bare en jordskorpeforskyvning kan være årsaken til en rekke geologiske, klimatologiske og paleontologiske funn og fakta som ifølge ham må ha blitt kataklysmisk utløst. Hvordan oppnådde Himalaya-fjellene, Andes-fjellene og Alpene dagens høyde? Allan og Delair har i boken Cataclysm! (1997) samlet mye dokumentasjon som viser at en meget betydelig fjelldanning (”orogenese”) skjedde i tiden rundt 9500 fvt., verden over! Dette betyr ikke at dagens fjellkjeder ble skapt fra begynnelsen av i denne perioden, men at fjellkjedene da fikk et betydelig løft på 1-4 km. og nådde dagens høyder. Alpene kan ha fått et løft på hele 4 km., og de ble flyttet 10-60 mil nordover.
Velikovsky var også meget skeptisk til at Jorden har hatt en eller flere istider, i betydningen kontinental isbredannelse (glasiering) som sprer seg fra polarregionene mot tropene. Gitt denne betydningen, skal den antatt siste glasiale periode ha vart i 100.000 år fra ca. 110.000 til 9.700 f.Kr. Kan forklaringen på den antatte istiden, som geologene kaller ”Pleistocen-æraen”, være at ved en jordskorpeforskyvning skyves den tektoniske platen (dekket av land og/eller hav) som lå i polarregionen helt eller delvis ut av regionen og inn i en temperert eller tropisk sone, mens en tektonisk plate (dekket av land og/eller hav) som lå i en temperert eller tropisk sone skyves helt eller delvis inn i polarregionen? For platen som skyves helt eller delvis inn i polarregionen, begynner en plutselig (lokal) ”istid”. For platen som skyves ut av polarregionen, begynner en umiddelbar av-ising som geologene tolker som en plutselig ”interglasial periode” pga. ”varmere klima”.
Hva hadde millioner av bisoner og ullmammuter, som var bygd for relativt milde og korte vintre, å gjøre i det nordøstre Sibir under hele den antatt siste glasiale perioden? Verken bison eller mammut ville ha overlevd i Sibir i dag, med en bitende vinter som varer i ni måneder med en gjennomsnittstemperatur på -18°C, som lett kan falle til -40°C. I løpet av noen dager ville de ha dødd av kulde samt mangel på mat og drikke. Hvis de ikke kunne ha overlevd i dag, hvordan kunne de da ha overlevd en langt kaldere og vanskeligere glasial periode på 100.000 år? Mammut og bison ville heller ikke ha overlevd den korte sommeren i dagens Sibir, da de øverste 50 cm. av permafrosten smelter og blir til myr. I magen på mange av de dypfryste mammutene som har blitt funnet, ligger plantekost tilhørende et temperert klima. Store deler av Europa, Sibir og Russland var antagelig svært fruktbare stepper og gressland der mammut og bison trivdes godt. Ullmammutens utryddelse var del av den globale pleistocen/holocen-masseutryddelsen av megafauna [Wiki-artikkel: Quaternary extinction event], som sammenfalt nokså eksakt med slutten på den antatt siste glasiale perioden, ca. 9.700 f.Kr. De to rådende hypotesene om årsaken til denne masseutryddelsen er: 1) global klimaendring til det bedre, og 2) at jegere plutselig sto for en ”overkill” av hele megafaunaen! Begge hypotesene er latterlige. Den mest naturlige forklaringen på en global masseutryddelse av både flora og fauna er en global kataklysme. Ble nordøstre Sibir under en jordskorpeforskyvning forflyttet fra en temperert sone til polarsonen, mens nordøstre Amerika ble skjøvet ut av polarsonen til dagens posisjon?
Ullmammut
I en hule i Yorkshire (Nord-England) har man funnet beinrester etter tropiske dyr som flodhester, nesehorn, hyener og tigre. Beinrester etter flodhester finner man forresten over hele England. Skal vi tro at disse tropiske dyrene migrerte til nordlige breddegrader fordi Jorden gikk inn i en ”global tropisk fase” mellom to glasiale perioder? Hvordan forklare det faktum at tidligere har tropisk flora og fauna trivdes ved både Arktis og Antarktis? Veksler Jorden regelmessig mellom globale istider og globale tropetider? Louis Agassiz (1807-1873), istidsteoriens far, konkluderte at isbreer tidligere hadde ligget i India, ekvatorial-Afrika (Madagaskar) og ekvatorial-Brasil. Iskappene skal derfra ha ekspandert nordover og sørover. Dette er stikk i strid med all logikk!
Innen geologien har jordskorpeforskyvning vært et undertrykt emne helt siden Charles Lyell (1797-1895) fremmet gradualisme-hypotesen på 1830-tallet, som så ble støttet av Agassiz’ istidsteori på 1840-tallet. Charles Hapgood, professor i historie, skrev riktignok en bok der han argumenterte for jordskorpeforskyvninger, men disse var av ikke-kataklysmisk karakter (se fotnote 1).
Charles Lyell Louis Agassiz
Velikovskys store problem i hans første bok var å identifisere den planet hvis magnetiske kraftfelt skulle ha forårsaket de globale kataklysmer ca. 1500 f.Kr., inkludert de ti plager som herjet Egypt og som ble utnyttet av Moses til å begynne eksodusen. Velikovsky endte med å gi Venus skylden. Han brukte ca. tyve av bokens 400 sider på å argumentere for Venus. Over 90 % av all den akademiske kritikken som har blitt reist mot Velikovsky i de siste femti årene har vært et angrep på denne Venus-teorien, som altså var et underordnet punkt i Velikovskys misjon og bøker. Hans misjon var å dokumentere at kataklysmiske akseskifter utløst av nærmøter med andre planeter har forekommet flere ganger på Jorden i historisk tid, og kan skje igjen.
Velikovsky fikk aldri den akademiske anerkjennelse han mente han fortjente, hvilket resulterte i depressive stunder til tross for stor publikumsinteresse. I 1952 flyttet han og familien fra Manhattan til Princeton, New Jersey, der de ble værende resten av hans liv. Velikovsky fikk også utgitt tre bøker som presenterte en drastisk revidert versjon av oldtidsrikenes kronologier, særlig Egypts. Den første var Ages in Chaos (1952), og i de tre siste årene av hans liv kom Peoples of the Sea (1977) og Rameses II and his Time (1978). Disse bøkene er fascinerende, men personlig har jeg valgt å avvise hans revisjoner av oldtidskronologiene.
Zecharia Sitchin: om sumerernes syn på hvem som skapte oss i ”sitt bilde”.
Zecharia Sitchin ble født i 1920 i hovedstaden Baku i Aserbajdsjan. Hans foreldre emigrerte ikke lenge etterpå til det daværende Palestina, hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økonomiske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble amerikansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisasjonenes begynnelse.
Zecharia Sitchin 81 år gammel (2010). Det sumeriske bildet viser et menneske som føres
til en anunnaki-leder, for å gis plogen og jordbruksvisdom.
Sitchins besettende interesse, som krystalliserte seg til å bli hans livsmisjon, var å finne ut hvem Bibelen siktet til med teksten: ”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem” (1Mos:6,4). Det hebraiske ordet som har blitt oversatt til ”kjemper” er Nefilim, som igjen er en oversettelse av det sumeriske ordet Anunnaki. Både Nefilim og Anunnaki betyr ordrett ”De som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”. Siden slutten av 1800-tallet har funn av sumeriske leirtavler vist at Bibelens fortellinger fra Skapelsen (Adam og Eva) og frem til Abraham er sterkt redigerte og forkrøplete versjoner av sumeriske originaler, og at de sumeriske originalene utvetydig forteller om en ET-gruppe som kom til Jorden for å finne gull. De trengte billig arbeidskraft til gruvene, så ifølge leirtavlene skapte de mennesket ”i sitt bilde” ved å genmodifisere eksisterende apemennesker eller protomennesker. Vi formerte oss hurtig, og da de likte ”Jordens døtre” ble jordkvinnene noen ganger innlemmet i store haremer med avkom som resultat. Ifølge Sitchin forsvant denne ET-gruppen fra Jorden ca. 550 f.Kr., ved avreise og/eller naturlig død. I Gilgamesj-eposet (ca. 2600 f.Kr.) omtales samværet mellom jordmenneskene og disse anunnakiene som verdens mest naturlige ting. Det er akademisk besserwisserei (”vi vet bedre”) som er ansvarlig for at vi ikke tar sumerernes fortellinger bokstavlig, men i stedet tolker deres beskrivelser av anunnakiene som en del av deres mytiske fantasiverden.
Tv.: Sumerernes fremstilling av anunnaki-kvinnen Ninmah som skaper jordmennesket. Th: Anunnakier i rollen som piloter, astronauter og romfartssjefer ble ofte fremstilt med vinger. Vingene symboliserte ikke noe åndelig.
Sitchins første bok kom ut i 1976, The 12th planet. Bokens innhold er så fantastisk at det fortoner seg som eventyrlig science fiction fremfor historie. Boken er imidlertid akademisk solid; hans bøker kan ikke sammenlignes med den journalistiske og underholdende stilen som preger bøkene til Erich von Däniken. Pr. 2010 har Sitchin skrevet tretten bøker. Han har gitt oss en ny og spennende versjon av verdenshistorien, fri for akademikernes besserwisserei-tolkninger. Sitchins første bok har blitt oversatt til 25 språk. Sitchin har i motsetning til Velikovsky og Däniken blitt svært lite kritisert av akademia; de prøver heller å tie ham ihjel. Noen ”hanekyllinger” som nettopp har fått et diplom i sumerisk prøver stundom å gjøre et stort nummer ut av at Sitchin ikke har de formelle kvalifikasjonene i orden. De er uenige i enkelte av hans ordtolkninger, og de prøver da å gi inntrykk av at hans alternative tolkninger skyldes manglende kjennskap til den etablerte tolkningen. Sitchin argumenterer imidlertid alltid for sine alternative tolkninger. Han har derfor aldri respondert på denne typen kritikk.
En sentral idé i Sitchins forfatterskap, basert på sumerernes skrifter, er at anunnaki’ene holder til på en ukjent planet i vårt solsystem som hvert 3.600 år krysser ekliptikken i nærheten av Jordens bane, hvilket innebærer risiko for at globale kataklysmer utløses på Jorden. Sumererne kalte planeten for Nibiru (”den kryssende planet”).
ZetaTalk: Nibiru vil utløse jordskorpeforskyvning senest 2011
Web-basen ZetaTalk ble opprettet i 1995 av Nancy Lieder (USA). Hun hevder hun er i telepatisk kontakt med, og kontaktperson for, en ET-gruppe som i flere millioner år har holdt til på Jorden. Denne ET-gruppen ble på 1960-tallet kjent som zeta’ene, etter deres opphavelige stjernesystem som vi kaller Zeta Reticuli. De kom første gang i verdens søkelys ifm. Betty og Barney Hill bortføringen som skjedde under en kjøretur i september 1961. Paret opplevde senere mye merkelig, og oppsøkte i 1964 en hypnoterapeut. Den fulle historien om deres opplevelser kom ut i boken The Interrupted Journey (1966) av John G. Fuller.
Nancy Lieder Barney og Betty Hill
Siden slutten av 1980-tallet har mange tusen mennesker verden over oppsøkt hypnoterapeuter pga. forstyrrende minner om å ha blitt bortført gjentatte ganger i romskip. Tre amerikanere med hver sin akademiske bakgrunn valgte å spesialisere seg som hypnoterapeuter på akkurat disse tilfellene: Budd Hopkins, David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Samlet har de utgitt 6-7 bøker, som er uhyre interessant lesning (se min web-artikkel Zetaene: forbereder de Jordens nye æra med et hybridprogram?). Det slående er hvordan fortellingene til dem som bortføres i ekstrem grad matcher hverandre, til tross for at de fleste av dem aldri hadde lest en eneste UFO-bok. Det er flere typer fysiske beviser på at mange av disse bortføringene har vært virkelige og ikke bare er fantasi. Noe av det mest fascinerende personene forteller om under hypnoterapi er deres egen deltakelse i hva de tolker som et gigantisk og uhyre komplekst hybridprogram som zeta’ene er engasjert i. Programmet går ut på å skape hybrider av zetaene og jordmenneskene. Det er også interessant at under gjenopplevelsene forteller de fleste om at de i romskipet blir vist forskjellige endetidscenarier, og at de blir forberedt på at dette kommer til å skje og at de da vil ha bestemte oppgaver å utføre.
Budd Hopkins David M. Jacobs John E. Mack
Av plasshensyn kan jeg her bare kort si at informasjonen på web-basen ZetaTalk skiller seg drastisk fra alt annet jeg har sett av kanaliserings- og ET-kontaktlitteratur. Zeta’ene virker nærmest allvitende i de mange vitenskapelige emner. Den informasjon de gir oss innen et mangfold av emner ruver over dagens akademiske standard. Deres psykologiske og politiske innsikter er solide. Deres analyser er integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Deres formuleringsevne (gjennom Nancy Lieder) er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk.
Ifølge ZetaTalk går planeten Nibiru i en lineær (ikke-elliptisk) bane mellom Solen og en utent stjerne som ligger 18,72 x avstanden mellom Solen og Pluto, ca. 11° syd for ekliptikken i retning Orion. Når Nibiru nærmer seg Solen under ekliptikken, skifter den vinkel fra 11° til 32°, for slik å kunne fare gjennom ekliptikken hurtigere. Nibiru passerer et kort stykke forbi hver stjerne i sterkt bremsende fart, før den så stopper helt opp. Her henger den i luften et par år, og er i denne posisjonen svært ”sårbar” på den måten at dens kommende skjebne kan bli hva som helst, alt etter hvilke stellare og planeteriske krefter som virker på den. Hvis den ikke blir påvirket av krefter utenfor vårt solsystem, vil den så, først uhyre langsomt, begynne på den lange tilbaketuren. Dette har foregått i over en milliard år. Nibirus gjennomsnittlige omløpstid er 3.657 år. Nibiru dukker alltid opp i ekliptikken nære Jordens omløpsbane, men dette resulterer bare i jordskorpeforskyvning de ganger Nibiru kommer mellom Jorden og Solen.
ZetaTalk bekrefter Sitchins erkjennelse at Nibiru er planeten som anunnaki’ene kom fra, og at anunnaki’ene har dominert vår kultur langt inn i historisk tid. ZetaTalk bekrefter videre Velikovskys erkjennelse at de ti plagene som herjet Egypt forut for eksodusen (som de daterer til ca. 1628 f.Kr., tidspunktet for vulkanutbruddet på øyen Santorini) var del av globale kataklysmer ifm. en jordskorpeforskyvning. Planeten som kom for nærme Jorden var Nibiru, ikke Venus. Burak Eldem har i artikkelen 1650 BCE: Chaos and the Catastrophe funnet frem til kataklysmer og sivilisasjonskollapser fra hele verden i samme periode, og nylig har omfattende kataklysmer også blitt dokumentert i Peru (Sandweiss et al., 2009). Havnivået verden over sank med 5-6 meter.
Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003. Nibirus ankomst og virkning på Jorden ble registert av seismografer verden over i mars 2003 (kilde). Tidlig i 2004 skal Nibirus nærvær ha resultert i at Jorden begynte å slingre i sin døgnrotasjon ved at Jordens nord-syd-akse slingret litt østover og vestover. Slingringen tiltok i 2005 med en helning på 4-21°, og tiltok ytterligere i 2007 med en helning på 19-38° (ZT Newsletter Nov 25, 2007). Det er denne slingringen som ifølge ZetaTalk er årsaken til det eskalerende ekstremværet og ekstremtemperaturene verden over, som igjen gir seg utslag i fallende matproduksjon og global matmangel (kilde). Slingringen skal også være årsak til at GPS-utstyr ikke lenger fungerer skikkelig, da GPS-satelittnettverket ikke tar slingringen i betraktning (kilde). Sviktende GPS-utstyr har allerede resultert i flere alvorlige ulykker.
Et nærmøte med Jorden vil skje i slutten av et trimester (dvs. i april, august eller desember) senest 2011, hvilket vil utløse jordskorpeforskyvning etterfulgt av de mest dramatiske globale kataklysmer Jorden har hatt på 50.000 år. Ifølge ZetaTalk har den kommende jordskorpeforskyvningen og konsekvensene herav lenge vært forutsett av et slags galaktisk verdensråd (eng.: Council of Worlds). Det ble besluttet på flere nivåer at av hensyn til Jorden og menneskenes videre åndelige utvikling skal denne katastrofen ikke avverges.
Nibiru, eller mer presist den tykke støvskyen som alltid ligger rundt Nibiru, kunne ses på kveldshimmelen nær Orion våren 2003. Sommeren og høsten 2003 kunne Nibiru ses som en dramatisk ekstra sol da støvskyen reflekterte sollyset tilbake til Jorden. Offentlig ansatte astronomer har fått oppgaven med å bortforklare synet av Nibiru med et optisk fenomen kalt bisol og solulv (på fagspråket: parhelion) [Wiki-artikkel: Sun dog]. Bisol er refraktert lys fra iskrystaller. Bisol dannes ofte parvis på hver side av solen i en horisontal linje, med rødskjær på solsiden og skjær av orange, blå og hvit på motsatt side. Ifølge Nancy Lieder blir bisol (refraktert lys) ikke reflektert i vann, mens det reflekterte lyset fra Nibiru blir reflektert i vann. Nibiru kan bare ses på høyre side av Solen i den nordlige hemisfæren, og på venstre side av Solen i den sørlige hemisfæren. Etter høsten 2003 endret Nibiru posisjon og vinkel slik at den fra et jordisk perspektiv kom så nærme Solen at den sjeldent kunne skilles ut.
En opplagt bisol, fra North Dakota
Ifølge Nancy ser vi refleksjonen av Nibiru til høyre for Solen. Fra Sverige 4. juli 2006.
Mens Jorden og de andre planetene i vårt solsystem roterer rundt egen akse mot klokken og går i bane rundt Solen mot klokken, roterer Nibiru med klokken og beveger seg gjennom ekliptikken i klokkeretningen. Dette er årsaken til at vi i den nordlige hemisfæren vil se Nibiru til høyre for Solen; og i den sydlige hemisfæren til venstre for Solen. I mars 2009 begynte Nibiru å distansere seg fra Solen, sett fra et jordisk perspektiv. Den 27. mars 2009 tok romfartøyet SOHO (et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA) bilder av et objekt mellom Solen og Merkur. Dette objektet hadde det karakteristiske ”vingemønsteret” til Nibiru, der illusjonen av vinger som står ut fra planeten gis av de største månene som er knyttet til Nibiru. Vingeklode-symbolet (eller “The Winged Sun”) går igjen i alle de gamle kulturene i Det nære Østen, fra sumererne til egypterne. Moderne religionsforskere har feiltolket dette symbolet til å representere Solen. Også den 19. april 2009 tok SOHO bilder av et objekt med det karakteristiske vingemønsteret til høyre for Solen. På dette tidspunktet var ingen av de andre planetene i vårt solsystem i denne himmelsonen. I april og mai 2009 tas nye amatør-fotografier og video-opptak av en ”ekstra sol” ved soloppgang og solnedgang. Noen av dem legges ut på YouTube. [Her kan man se et video-opptak av den ekstra solen, tatt i nærheten av Svartehavet (Chkalovsky) den 21. april 2009.]
Vingeklode-symbolet SOHO-bilde av Nibiru 27. mars 2009
SOHO-bilde av Nibiru 19. april 2009
Sitchin har i flere av sine bøker – se f.eks. Divine Encounters (1990, s. 29) – identifisert sumerernes symbol ”kors med stråleglans eller utgående stråler” med Nibiru. I oktober 2006 innledet NASA STEREO-prosjektet, bestående av to satelitter med hvert sitt teleskop. Satelitten STEREO Ahead, som er utrustet med COR1-teleskopet, ligger 45 grader foran Jorden i omløpsbanen. Satelitten STEREO Behind, som er utrustet med COR2-teleskopet, ligger 45 grader bak Jorden i omløpsbanen. Den 4. og 5. desember 2009 filmet STEREO Ahead et lysende kors, hvilket ZetaTalk bekreftet er Nibiru-komplekset. Se Nancys video-presentasjon (YouTube, 18. desember 2009) av Nibirus symboler og noen av SOHO-bildene.
Flere sumeriske symboler for Nibiru SOHO-bilde 4. desember 2009
I januar 2010 filmet SOHO-satelittkameraene en rekke uidentifiserte flyvende objekter rundt Solen. Ifølge ZetaTalk er dette noen av Nibirus måner. NASA prøver å bortforklare månene som bildebehandlingsartefakter forårsaket av jern, uten å si noe om hvor jernet var lokalisert ute i verdensrommet (kilde)!
Nibirus måner filmet i januar 2010.
Den 10. februar 2010 filmet SOHO-satelittkameraene noen av Nibirus måner fra siden, hvor de ser ut som perler på en tråd. NASA prøvde å bortforklare dette med ”en sverm asteroider”.
Nibirus måner filmet fra siden den 10. februar 2010.
* * *
Nibirus ankomst siden våren 2003 har allerede resultert i en rekke virkninger for Jorden: geofaglige, platetektoniske, meteorologiske, elektromagnetiske og biologiske. Konsekvenser herav er bl.a. ulykker med tap av menneskeliv, naturkatastrofer og store økonomiske skader. Disse konsekvensene er nærmere omtalt i min artikkel Virkninger av Nibiru-komplekset: den store sammenhengen som media ikke gir deg. Noen av disse virkningene holdes hemmelige for befolkningene, eller gis en helt annen forklaring i media. Flere av virkningene presenteres i media som isolerte hendelser, hvor man ikke en gang prøver å se dem i sammenheng med noe som helst.
Myndighetene og akademia hadde planlagt i hvert fall to store forklaringsbløffer på mange av disse virkningene. Den ene bløffen var å forklare virkningene som resultat av ”Global Warming”. Den bløffen har imidlertid sine begrensninger i hva den kan forklare. NASA fikk i oppgave å utbrodere den andre forklaringsbløffen som de nå prøver å fascinere media med: ”Gi sola skylden!” Hvem kan si imot NASA når de advarer mot økt solaktivitet i form av mulige supersolstormer med sine magnetiske løkker (”flares”) som slynges ut mot Jorden; eller mulige supersolvinder som kan slå ut våre kraftnett, satelitter, kommunikasjonssystem og alle andre elektriske installasjoner; eller når NASA foreslår at slutten på den 11-årige solsyklusen som vi nå er inne i kan bli ekstra kraftig? Forrige solflekk max-aktivitet var i år 2000, så det passet bra for NASA at i tiden frem mot 2011 kunne mye bortforklares med tiltagende solflekkaktivitet. Faktum er at i inneværende syklus er dette mønsteret for første gang brutt, solen er langt roligere enn den burde ha vært. ZetaTalk forklarer dette med virkningen av Nibiru (kilde). [For akademisk skremselspropaganda via media, se artikkel i Aftenposten den 9. januar 2008; og artikkel i VG den 27. mars 2009].
De innvidde som verken ønsker at befolkningene skal forberede seg på jordskorpeforskyvningen, eller at de overlevende i ettertid skal forstå noe av det som har skjedd, sponser et hvert program, prosjekt, konferanse og filmproduksjon som enten fremmer 2012-endetidsmyten eller en annen årsaksforklaring på endetiden enn Nibiru. Det er naturligvis en forutsetning at ZetaTalk ikke blir omtalt. Som eksempler på to web-baserte ”avsløringsprosjekter” nevner ZetaTalk Horizon Project (med mange NASA-folk i teamet) og Project Camelot (som fronter Solen, og intervjuer mange såkalte varslere og tidligere insidere). I tillegg utnyttes naturligvis også newage-troen på Maya-kalenderens antatte endetidsdato den 21. desember 2012. Det er ikke noe galt med Maya-kalenderen, men forsøket på å synkronisere den med vår egen gregorianske kalender er basert på flere kompetente gjetninger som ikke har vært helt korrekte. I 2009 kom to nye endetidsfilmer på kino: 2012 der Jorden ødelegges av en passerende planet, og Seeking Closure der en rød planet ødelegger Jorden presis den 21. desember 2012. Ingen av filmene bidrar med overlevelsesråd til befolkningen.
Ifølge ZetaTalk vil Nibiru altså i slutten av et trimester senest 2011 dukke opp i ekliptikken mellom Jorden og Solen, på det nærmeste 22,4 millioner km. fra Jorden. De syv siste ukene før jordskorpeforskyvningen vil Nibiru være synlig på himmelen for alle. Nibiru vil holde Jorden i et magnetisk jerngrep, slik at Jordens rotasjon rundt egen akse vil stoppe fullstendig opp for 5,9 dager. En kraftig oppbremsing med en forlengelse av den regional-spesifike døgnfasen vil kunne registreres dagen i forveien. ZetaTalk ønsker ikke å være mer presise med datoen, da de er involvert i et sjakkspill med myndighetene der de prøver å tvinge myndighetene til å offentliggjøre deres ufullstendige men reelle kunnskaper om Nibiru og faren for globale kataklysmer. Nibirus magnetiske nordpol vil konfrontere Jordens magnetiske nordpol; spenningen som oppstår vil resultere i geomagnetisk endring i Jordens kjerne der den magnetiske nordpolen dreies litt over 90° vekk fra Nibiru. Denne endringen i Jordens indre vil like etterpå trekke med seg de tektoniske plater som utgjør Jordskorpen i en tilsvarende 90° jordskorpeforskyvning. Det hele vil være over i løpet av en time.
ZetaTalk avviser geofysikkens nåværende forståelse av geomagnetisme og geomagnetisk reversering, som er basert på jordskorpestudier. Ifølge ZetaTalk fungerer jordskorpen som et skjold mot Jordens magnetfelt. Å studere Jordens magnetfelt og tidligere geomagnetiske reverseringer eller endringer via dette skjoldet kan bare resultere i total forvirring (ZetaTalk-notater: Pole Reversals og Planetary Magnetism). Ifølge geofysikken skjedde den siste geomagnetiske reverseringen for 780.000 år siden, og selve reverseringen skal ha tatt flere tusen år (Wiki-artikkel). Ifølge ZetaTalk er geomagnetiske endringer høyst kortvarige i tilknytning til en jordskorpeforskyvning, og det vil alltid være den samme magnetiske polen som vender tilbake igjen til nord.
Illustrasjon over de planetariske konstellasjonene ved jordskorpeforskyvningen (kilde).
Under og etter timen med jordskorpeforskyvning vil et inferno av naturkrefter bli utløst:
* noen tektoniske plater (eller deler herav) dekket av land vil bli presset ned under verdens havnivå, mens andre plater (eller deler herav) vil bli presset opp over verdens havnivå og danne nytt land. Samtlige plater vil endre posisjon.
* enorme havmasser vil velte utover havbassengene og innover fastlandet, for så å rulle tilbake og velte over på den andre siden. En slik rulling over kystlinjene vil skje flere ganger.
* jordskjelv, utbrudd i samtlige vulkaner som har vært aktive i løpet av de 10.000 siste årene, og orkaner av største styrke vil bli utløst verden over.
* Nibirus hale bestående av planetarisk skrot vil ”piske” Jorden med meteorer, steinhagl, rødt jernstøv, og diverse hydrokarbonforbindelser som tjære, bitumen og petrokjemikalier.
Under jordskorpeforskyvningen kan bølgene ved kysten bli 180 meter høye.
Det anbefales å holde seg 160 km innenlands og minst 60 meter over dagens havnivå.
Jordens nåværende utseende med hav og kontinenter vil bli drastisk forandret. Se ZetaTalks verdenskart for etter 2011 med fokus på hav og land (her); deres verdenskart med fokus på de nye poler og ekvatoriallinje (her); og deres forutsigelser for verdens nasjoner, øyer og de store byer (her).
ZetaTalk har beregnet at det globale havnivået to år etter jordskorpeforskyvningen vil ha steget med ca. 206 meter. Denne hevingen av havnivået kan ikke bare komme fra selve smeltingen av isen ved Antarktis og Grønland, da dette bare vil bidra til en stigning på henholdsvis 61 meter og 7 meter (se Wiki-artikkel: Current Sea Level Rise). Så hvor kommer de øvrige 138 meterne fra? Oppvarmingen av havene vil bidra til en heving da varmt vann utvider seg. Men ikke bare vann og metall utvider seg ved oppheting, havbunnen vil også svulme opp slik at hele havbassenget løftes opp (ZetaTalk-notat).
ZetaTalk har beregnet at over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter de globale kataklysmer som følger jordskorpeforskyvningen. 40-45 % av de overlevende vil i en eller annen grad være psykisk forstyrrete og ha psykotiske karaktertrekk pga. multitraumatiske kriser. For de fleste som er uforberedt vil verdenssivilisasjonens sammenbrudd over natten, med mange kjære og nære døde og med enda flere kjære og nære som de aldri vil få vite skjebnen til, fortone seg som et uforståelig mareritt de ikke klarer å komme seg ut av. Hungersnød vil sette inn verden over og vedvare. Byttehandel har allerede tiltatt i betydelig grad i USA og i Russland. Etter jordskorpeforskyvningen vil byttehandeløkonomi være enerådende. Klimaet vil bli endret for nær alle, og været vil i flere tiår fremover være langt mer uforutsigelig enn normalt.
En transformativ periode på ca. 100 år vil begynne, der diverse åndelige prinsipper og konkrete ET-prosjekter vil resultere i at den nåværende menneskeheten (både inkarnerte og ekskarnerte) vil få tre vidt forskjellige skjebner alt etter deres åndelig-etiske utviklingstrinn. For å forstå de kommende avsnittene er det fordelaktig å kjenne til ZetaTalks begreper om ”densiteter” (se ZetaTalks temaside Density) og om de åndelig-etiske utviklingstrinn som står oss nærmest (se ZetaTalks temaside Orientation).
Jorden har et tredje densitet (3D) fysisk plan, og har i et par hundretusen år fungert som en skole for dem som tilhører det åndelig-etiske 3D-planet, dvs. unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå om de vil gå i selvisk eller uselvisk retning. Det er nå forutbestemt at Jorden i løpet av de kommende 100 år skal transformeres til et 4D+ fysisk plan, som vil bli befolket av en kommende menneskehet som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om at de vil gå i uselvisk retning, dvs. at de åndelig-etisk tilhører nivået 4D+. Denne menneskeheten vil bestå av zeta-Homo sapiens-hybrider. De vil hurtig etablere en eutopisk, global og superteknologisk æra. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva sosiologen Riane Eisler i boken Begeret og Sverdet (1987) har kalt partnerskapsmodellen. ZetaTalk sitt syn på sjel, er at dette er noe som må utvikles til en viss grad før man kan si at en kjerne har blitt utviklet i individet som kan reinkarnere. Ifølge ZetaTalk har bare én milliard av dagens menneskehet utviklet sjel, og av denne milliard vil ca. 25 % komme til å inkarnere som hybrid og være med Jorden i dens transformasjon til 4D+.
Gruppen av unge sjeler som ennå ikke har tatt en avgjørelse på sjelsnivå, vil få en merkelig skjebne på en vannplanet. Ca. 68 % av den nevnte milliard mennesker tilhører denne kategorien.
Den gruppen som på sjelsnivå har tatt en avgjørelse om å gå i selvisk retning, vil i deres neste liv inkarnere til en planet (4D-) som på alle plan er hierarkisk styrt og hvor alle ”er seg selv nærmest”. De selviske vil altså her få ”møte seg selv i døren”, og de vil få erfare konsekvensene av egen atferd på et globalt nivå, overalt hvor de ferdes, fra morgen til kveld. Det rådende prinsippet for alle typer interrelasjoner vil være hva Riane Eisler i Begeret og Sverdet (1987) har kalt dominatormodellen. Da Eisler beskrev partnerskapsmodellen og dominatormodellen for å vise forskjellen på to diamentralt motsatte hovedtyper av sosial organisering og interrelasjoner, tenkte hun neppe på at disse to modellene ikke bare har analytisk verdi her på Jorden, men at de også har stor verdi i å klassifisere ET-kulturer på nivåene 4D og 5D i to hovedkategorier. Ca. 7 % av den nevnte milliard mennesker tilhører den selviske kategorien. ZetaTalk har klart indikert at tidligere visepresident Dick Cheney og tidligere president Bush Sr. tilhører den selviske kategorien.
Riane Eisler Dick Cheney Bush Sr.
Dette betyr altså, helt konkret, at Homo sapiens som art bare har 100 år igjen. Om 100 år vil alle sjelene (inkarnerte og ekskarnerte) som nå er knyttet til Homo sapiens, ha blitt overført til andre former der sjelens utvikling kan fortsette. Dette betyr ikke at det er noe som helst galt eller mislykket med Homo sapiens-formen. Den er imidlertid skapt for en 3D-tilværelse, og er derfor mindre egnet for en 4D-tilværelse. Den humanoide formen er imidlertid en universell arketype som vil fortsette å eksistere i utallige varianter. Jorden har ennå ikke et eget 4D-plan, men dette vil snart skapes. 4D-planet er som 3D-planet et fysisk plan, men på et betydelig høyere frekvensnivå. 3D-planet og 4D-planet til en planet eksisterer faktisk i det samme rommet, men pga. den store frekvensforskjellen vil 4D-planet være usynlig og oppleves som ikke-eksisterende fra 3D-planet.
Formålet med web-basen ZetaTalk er kun å hjelpe oss til å forberede oss på de kommende begivenheter. Vi kan forberede oss både åndelig og overlevelsesmessig. En åndelig forberedelse kan bestå av mange komponenter: en integrasjon og ferdiggjørelse av ens fortid, og en følelsesmessig integrering av hva de kommende tider kan innebære for en selv og sine nærmeste. En slik åndelig forberedelse vil redusere muligheten for at sjelen påføres traumer som bæres videre til kommende liv. Å forberede seg fysisk på å overleve jordskorpeforskyvningen og på å etablere seg et liv i den post-apokalyptiske verden, er naturligvis noe helt annet. ZetaTalks hjelpegruppe Troubled Times kommer med mange gode råd og tips i deres Survival Set (CD med eller uten hefte).
Det har allerede blitt demonstrert på subtilt vis at verdens myndigheter har valgt den linje å holde hemmelig for befolkningene de fragmenterte innsikter og kunnskaper som de har mottatt fra USA om Nibiru og faren for globale kataklysmer. I USA har det vært det superhemmelige statlige organet MJ-12 (1947-2000) som har sittet med mest informasjon om Nibirus ankomst, mottatt fra minst to ET-grupper (ZetaTalk: MJ12 Agenda). MJ-12 valgte å oppløse seg selv i år 2000 for ikke å bli misbrukt av Bush/Cheney-regjeringen.
Astronomer og astronauter har i all hemmelighet blitt engasjert til å bekrefte Nibirus eksistens og dens bane mot ekliptikken, et sted mellom Solen og Jordens bane. De risikerer livet hvis de går ut i media med sine erfaringer. Et tragisk eksempel på dette er Claudie Haignere, Frankrikes første kvinnelige astronaut og fra juni 2002 til mars 2004 minister for forskning og ny teknologi (se artikkel i Scientific American). Den offisielle historien er at hun ble innesperret på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk i desember 2008, og ble utskrevet igjen noen måneder senere. Ifølge ZetaTalk (her) ble hun i det skjulte avlivet da hun truet med å gå ut i pressen med sine kunnskaper om Nibiru. Den ”nye” Haignere skal være en dublett og fransk agent (Lieder, personlig epost 17/10-09). Disse astronomer og astronauter har bekreftet Nibirus eksistens og dens bane, men deres observasjoner og forståelse er ikke tilstrekkelig til å forutsi hva som eksakt kommer til å skje. ZetaTalk er derfor en web-base som de innvidde følger nøye med på.
Claudie Haignere Dubletten
ZetaTalk kommer hver helg ut med et nyhetsbrev (arkiv) samt med en transkripsjon av et radioprogram der Nancy på direkten svarer på spørsmål (arkiv). For de som er interessert i å studere nærmere zetaenes syn på seg selv, menneskeheten, hybridprosjektet og den kommende tid, anbefales boken ZetaTalk: Direct Answers from the Zeta Reticuli People (1999) av Nancy Lieder.
Vår vitenskap: er den styrt av paradigmer, dogmer eller av NWO-direktiver?
Innledningsvis vil jeg her definere New World Order(NWO)-kabalen som den internasjonale bankiérgruppen som sto bak dannelsen av Federal Reserve i 1913. Samme året ble USA et oligarki, med Woodrow Wilson som den første marionettpresident. Videre vil jeg hevde at NWO-kabalens konspirasjoner gjennom hele 1900-tallet har vært den primære og overordnede styringsfaktoren av økonomien, politikken, vitenskapen og kulturen i Vesten, med betydelige implikasjoner og konsekvenser for resten av verden. Det offisielle og akademiske synet på historien og utviklingen av Vestens økonomi, politikk, vitenskap og kultur kan kalles for Det NWO-skapte verdensbildet.
NWO-kabalen tok kontroll over de vitenskapelige institusjoner og fagtidsskrifter, og sørget for at disse holdt seg noenlunde innenfor det verdensbildet som NWO-kabalen ønsket å fremme. Vitenskapen sluttet således å være et fritt foretagende, og ble i stedet styrt av skjulte NWO-direktiver som fungerte som dogmer. Vitenskapssosiologien, hvis oppgave er å forstå og beskrive hvordan vitenskap i praksis gjennomføres – i motsetning til vitenskapsteori som beskriver hvordan vitenskap bør gjennomføres – var aldri i nærheten av å erkjenne tilstedeværelsen av NWO-direktiver.
Den store vitenskapssosiologiske klassikeren er The structure of scientific revolutions (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), der han lanserte ordet paradigme i en ny betydning. Et paradigme er en underliggende modell, mønster og felles enighet om: a) det kunnskapsfundament man skal ta for gitt og ikke skal stille spørsmål ved; b) hvilke emner som anses for å være relevante, interessante, og respektable; og c) hva som er akseptabel eller respektabel vitenskapelig prosedyre for å fremskaffe vitenskapelige data.
Kuhn kalte for normalvitenskap all den forskningsaktivitet som foregår innenfor et gitt paradigme. Normalvitenskap er å sette puslespillbiter sammen innenfor allerede gitte rammer. Kuhns bok ga oss en ny forståelse av hvordan vitenskapen går fremover: det skjer ved revolusjonære gjennombrudd der et nytt paradigme får fotfeste, etterfulgt av en lang periode med normalvitenskap innenfor dette paradigmet. Kuhns forståelse av vitenskapens fremmarsj tok imidlertid ikke i betraktning NWO-kabalens involvement.
Tv.: Thomas Kuhn.
Th.: Normalvitenskap: sette puslebiter sammen innen kjente rammer.
Gitt NWO-kabalens innblanding i vitenskapen, er følgende betraktninger relevante. Det som kan se ut som et uskyldig paradigme, kan meget vel være et dogme, og bak dette dogmet kan vi noen ganger finne et NWO-direktiv. Hvor går grensen for om et etablert grunnsyn skal kalles paradigme eller dogme? Noen ganger gikk vitenskapen i riktig retning (som med parapsykologisk forskning på 1800-tallet), men NWO-direktiver greide å sette en stopper for dette fremskrittet, mot bedre vitende, ved å sette inn forskjellige typer bremser. Andre ganger gikk vitenskapen mot gale konklusjoner, og NWO-direktiver dogmatiserte disse gale konklusjoner, mot bedre vitende, da det var i NWO-kabalens fordel.
Jeg skal nevne tre eksempler der jeg mener at NWO-direktiver har blitt maskert som uskyldige paradigmer eller dogmer:
* isolasjonsteorien ang. fortiden, dvs. den implisitte antagelse at mennesket ikke har fått genetisk eller kulturell bistand av utenomjordiske i forhistorisk eller historisk tid.
* isolasjonsteorien ang. nåtiden og vårt solsystem; dvs. den offisielle påstand og posisjon at vi ikke har noe bekreftende bevis på tilstedeværelsen av intelligente utenomjordiske vesener, deres romfartøyer og/eller artefakter, de siste hundre årene på Jorden, Månen eller Mars, eller i verdensrommet innenfor vårt solsystem.
Scientisme er ikke fundert på vitenskap. Scientisme er bare et dogme som toppen av den akademiske pyramiden har fått direktiver om å holde seg innenfor. Vitenskap basert på det syn at tilværelsens primære dimensjon er bevisstheten, kalles åndsvitenskap. På slutten av 1800-tallet kom parapsykologisk forskning i USA og England meget langt i å bekrefte det åndsvitenskapelige grunnsyn. Denne forskningen var på begge kontinentene ledet av usedvanlig mange Nobelprisvinnere (se liste over presidentene ved Society for Psychical Research). Så, på 1920-tallet, tok NWO-kabalen initiativ for å fremme det materialistiske verdensbildet, hvilket alltid har vært en NWO-agenda. Resultatet var at allerede oppnådde parapsykologiske erkjennelser og innsikter ble avvist som ”anekdotiske”, og den videre parapsykologiske forskning ble trivialisert og redusert til statistikk omkring kortgjetning i sterile laboratorier.
Slik som 1913 representerer et viktig tidsskille i 1900-tallets konspirative historie, er 1947 også et viktig tidsskille. Ifølge ZetaTalk fikk de amerikanske myndigheter på kort tid kontakt med to ET-grupper, en selvisk (før Roswell-episoden) og en uselvisk (i Roswell-episoden). Det var denne kontakten som i 1947 ledet til dannelsen av det topphemmelige statlige organet Majestic-12 (forkortet MJ-12), som skulle være det øverste organet i USA for å ta seg av ET/V-saker (ET/V: utenomjordiske intelligente vesener og deres romfartøy) [Wiki-artikkel: Majestic 12]. CIA ble opprettet noen måneder i forveien, og det var den første CIA-direktøren, Roscoe H. Hillenkoetter (1897-1982), som ble innsatt som den første lederen av MJ-12.
En av dem som var medlem av MJ-12 fra begynnelsen av, var astronomen og astrofysikeren Donald Howard Menzel (1901-76) [Wiki-artikkel: Donald Howard Menzel]. Som én av USAs topp-innviete personer i ET/V-saker, ville man kanskje tro at Menzel valgte å holde en lav profil i disse spørsmål. Men nei; han ble i stedet en av de første i USA som latterliggjorde emnet ved å skrive tre populære bøker der han avviste UFO-fenomenet som tull: Flying Saucers (1953), The World Of Flying Saucers: A Scientific Examination of a Major Myth of the Space Age (1963), og The UFO Enigma: The Definitive Explanation of the UFO Phenomenon (1977). Et eget brev fra 1963 har blitt bevart der Hillenkoetter takker Menzel for hans latterliggjørende innsats (her). Menzel var også sikkerhetsrådgiver for CIA og NSA, og han var kjent for sine harde utfall mot Velikovskys kataklysme-teorier. [For et innblikk i mange av de ET/V-innsikter som MJ-12 var i besittelse av, se min ET/V-artikkelsamling].
Den norske statskanalen NRK har ikke lov til å sende innslag eller programmer som erkjenner tilstedeværelsen av utenomjordiske intelligente vesener og deres artefakter. NWO-kabalen ville aldri ha greid å etablere Det NWO-skapte verdensbildet dersom de ikke hadde kontroll over både de sentrale vitenskapelige institusjoner og mainstream media.
Oppsummerende kan det sies at i de tilfeller der vitenskapens utfoldelse ikke berører NWO-kabalens vitale interesser, er vitenskapen noen ganger styrt av paradigmer, og noen ganger vil man bak et tilsynelatende paradigme finne et dogme. I de tilfeller der vitenskapens utfoldelse berører NWO-kabalens vitale interesser, vil vi bak ”paradigmet” alltid finne et dogme, og bak dogmet vil vi alltid finne et NWO-direktiv.
De som ikke liker konklusjonene til Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk, og som trenger en ”autoritativ” avvisning av dem, anbefales å omfavne latterliggjøringene fra Carl Sagan og hans Skepsis-organisasjoner verden over. Du bestemmer hvilket livssyn og hvilke ressursmiljøer du vil investere i. Dette kan ingen andre bestemme for deg.
1. Charles Hapgood (1904-1982), som var professor i historie, fikk i 1958 utgitt boken The Earth's Shifting Crust. En revidert utgave kom ut i 1970 med tittelen The Path of the Pole. Hapgood tok tak i mange av de samme geologiske, paleontologiske og klimatologiske funnene som lå til grunn for Velikovskys teorier. Hapgoods teori om tidligere jordskorpeforskyvninger er imidlertid at disse ikke var av kataklysmisk karakter. Ifølge Hapgood skal bare tre jordskorpeforskyvninger ha forekommet i løpet av de siste 100.000 årene; det siste skal ha skjedd ved slutten av siste istid. Disse forskyvningene skal ha blitt utløst av en tyngdemessig ubalanse i jordskorpen som utøvde tilstrekkelig sentrifugalkraft. Hver forskyvning skal ha tatt gjennomsnittlig 5000 år.
