Vedlegg 2

Anunnakiene i Amerika
 

a) Hvordan og når kom de innfødte til Amerika?

b) 4000: Ishkur etablerer Sør-Amerikas metallurgiske hovedsenter ved Titicaca-sjøen

c) 3113: Ningishzidda kommer med olmekene til Mellom-Amerika

d) 2400: Ishkur/Viracocha etablerer sivilisasjon i Andesfjellene

e) Ca. 0: Ningishzidda/Quetzalcoatl, Mellom-Amerikas messias og sivilisasjons­bringer

f) Maya-indianernes bevaring av fantastiske astronomiske kunnskaper

Sitchin har bare skrevet én bok om anunnakienes virke i Amerika, The Lost Realms (1990). Hans hovedteser i denne boken er:

·      ca. 4.000 fvt. etablerte Enlils sønn Ishkur/Adad et metallurgisk hovedsenter ved Titicaca-sjøen i Andesfjellene.

·       3113 fvt. kommer Enkis sønn Ningishzidda med olmekene fra Afrika til Mellom-Amerika og etablerer modersivilisasjonen der.

·       ca. 2400 fvt. tar Ishkur initiativ til å etablere sivilisasjon i Andes­fjellene. Han blir kjent som guden Viracocha, med tilnavnet Kon-Tiki.

·      Ved begynnelsen av vår tidsregning sto Ningishzidda frem som messias og sivilisasjonsbringer i Mellom-Amerika. Han valgte byen Teoti­huacan som sitt senter, og utviklet Nahuatl-kulturen som sterkt kom til å påvirke de senere maya- og azterkerkulturene. Ningishzidda ble kjent som guden Quetzalcoatl.

a) Hvordan og når kom de innfødte til Amerika?

Siden 1933 har den rådende teorien i vel 70 år vært at de første som befolket Amerika var mongolske jegere fra nordøst-Asia som krysset Beringsstredet tidligst 10.000 fvt. Disse skal ha migrert sørover  gjennom Alaska, Canada, dagens USA og helt til Clovis i New Mexico der de slo seg ned ca. 9500 fvt. Alle funn og fakta som har bestridt denne teorien har blitt latterliggjort, ignorert og undertrykt. Først i de siste 5-6 årene har teorien om Clovis-folket som ”ur-indianerne” blitt tilbakevist på en så overveldende måte at etablisse­mentet har måttet gi seg. Vi skal her nøye oss med å nevne tre nyere bøker.

Antropologen Thomas D. Dillehay har i mange år utført arkeologisk feltarbeid i Monte Verde, Chile, hvor det ikke er tvil om at et før-Clovis-folk hadde etablert seg senest 10.500 fvt. Muligens vil nye dateringer bekrefte at de har vært der i over 30.000 år! Dillehay antyder at dette folket ikke nødvendigvis må ha kommet til Amerika ved å krysse Beringsstredet. Han diskuterer sine oppdagelser i boken The Settlement of the Americas: A New Prehistory (2000).

Arkeolog James Adovasio og medforfatter Jake Page beskriver i deres bok The first Americans: In pursuit of Archeology’s Greatest Mystery (orig. 2002) arkeo­logiske utgravninger foretatt i Meadowcroft nær Pittsburgh i Pennsyl­vania. Her har redskaper blitt funnet som er datert til 13.000 fvt.

Det akademiske redaktørverket Paleoamerican Origins: Beyond Clovis (2006) presenterer flere nye funn og kunnskapsbiter. Flint-spesialisten Bruce Bradley mente at flintteknikken til Clovis-kulturen var inspirert av den avanserte Solutré-kulturen som holdt til i Frankrike og Spania i perioden 19.-15.000 fvt. Funn ved Cactus Hill i Virginia har styrket denne hypotesen, hvor man har funnet flintredskaper som er 16.000 år gamle, og hvor flintteknikken var mer avansert enn den Clovis-kulturen hadde. Genetikeren Douglas Wallace under­søkte DNA-profilen til den amerikanske indianer­stammen Ichigua. Hos disse fant han gener av europeisk opphav for gammelt til å komme fra Columbus sin tid (1492- ). Disse genene gikk tilbake til den solutreiske perioden! Dette indikerer at båtturer mellom Europa og Amerika foregikk før slutten av siste istid, muligens via Atlantis. 

b)  4000 fvt.: Ishkur etablerer Sør-Amerikas metallurgiske hovedsenter ved Titacaca-sjøen

Ishkur var den andre sønnen av Enlil og hans kone Ninlil. Ishkurs akkadiske navn var Adad, ”den elskede”. Ishkur var gift med Shala. I mytologiene ble han kjent som en værgud: Herren over storm, lyn og torden. Han er også identisk med hetitterguden Teshub. Legg merke til Teshubs tre symboler: lynstav, metallredskap og okse. Ett av hans tilnavn var ZABAR DIB.BA, ”Han som bronse skaffer og deler”. 

Ishkur/Teshub

Alle som kommer seilende inn til Paracas-havnen i Peru kan fortsatt se Vira­cochas symbol, ”lynstaven”, ingravert som et 200 meter høyt merke i fjellet (”The Candelabra of the Andes”). Viracocha var også kjent som en storm- og vindgud, hvilket fremgår av navnet hans. Dette er to av flere grunner til at Sitchin tror at Viracocha var identisk med Teshub.

The Candelabra of the Andes

Titicaca-sjøen ligger i Andesfjellene 3.800 m.o.h., den dekker et areal på 8.300 km² og er Sør-Amerikas største ferskvannsinnsjø. Titicaca-sjøen krysser grensen mellom dagens Peru og Bolivia. Innsjøen har en gjennomsnittsdybde på 107 meter og en maksimumsdybde på 281 meter. Over 25 elver renner ut i innsjøen, den har 41 øyer og noen av dem er tett befolket. I tillegg har innsjøen 43 kunstige øyer, Uros, laget av flytende siv.

Sør-Amerika

Ingenting tilsier at jordmenneskene, enten de tilhørte stein- eller jordbruks­alderen, frivillig og naturlig skulle etablere en avansert megalittisk kultur ved Titicaca-sjøen. Den eneste grunnen til å etablere en kultur her måtte være å plyndre stedet for dets rike forekomster av gull og mineraler. Sitchin mener at det var derfor anunnakiene valgte ut Titicaca, og at Ishkur fikk i oppgave å etablere et metallurgisk hovedsenter her 4000 år fvt.

Anunnakiene oppdaget at Titicaca også var svært rik på sølv, kobber og ikke minst tinn. Tinn ble i likhet med gull regnet som gudenes metall. Tinn har ikke så mye verdi i seg selv, men det brukes til å lage bronse. Sumererne fant det perfekte blandingsforholdet for å lage bronse: 85 % kobber og 15 % tinn. Sargon I verdsatte bronse høyere enn gull og sølv. Det er ikke mange steder i verden hvor man kan finne tinnårer. I oldtiden var det bare to aktuelle steder: Titicaca-området og Cornwall i England. Sumeriske tekster snakket om ”tinn­landet i vest”. ”Titi” er aymara-språket for tinn.

I forbindelse med etableringen av et metallurgisk senter og muligheten for luft­transport måtte en veritabel infrastruktur utvikles. Dette resulterte i at flere megalittiske sentre ble reist, hvis ruiner står tilbake idag som turistattraksjoner. Ifølge Sitchin ble det metallurgiske hovedsenteret lagt til den hellige byen Tiahuanaco ved Titicaca-sjøen. De megalittiske ruinene og strukturene er et av de mest overbevisende vitnesbyrd vi har på ET-nærvær i Sør-Amerikas fortid. Det blir for omfattende å gi dekkende beskrivelser av de forskjellige mega­littiske sentrene her, så i stedet gis linker til gode web-sider med mange fine bilder:

      Tiahuanaco og Puma Punku. Den opprinnelige betydningen av navnet ”Tiahuanaco” kan ha vært ”tinnbyen”. Myndighetene i Bolivia har gjort Tiahua­naco til en turistattraksjon, men ønsker minst mulig oppmerk­somhet rundt Puma Punku. Däniken (1981) ble til og med nektet å måle dens mono­litter med målbånd! Det forhistoriske byggverket i Puma Punku har vært så monumentalt at det ikke en gang kan ha blitt revet ned av aymara’ene eller inkaene. Aymara’ene hevder at Viracocha selv bygde det, og at megalittene ble fløyet over Titicaca-sjøen.

      Ollantay­tambo, ligger ti mil nordvest for Tiahuanaca. Sitchin antar at en romfarts- eller luftfartshavn ble bygd her; han finner mange likheter mellom dette stedet og Baalbek. 

Anunnakiene hadde med seg sumeriske gruvearbeidere, og særlig her er det lingvistiske likheter mellom sumerisk og aymara-språket. Språk, billed­skrift, kunst­håndverk med mer tyder på sumerisk innflytelse. Det sumeriske følget kan tilogmed ha overlevd frem til idag, nå kjent som Aymara-stammen. Ifølge dem selv kommer de fra et fremmed land kalt Uru. De seiler fortsatt med sivbåter på Titicaca-sjøen, lignende den Thor Heyerdahl bygde for å vise at sumerne kunne ha krysset havet.

Her er noen funn som indikerer at oldtidens sumerere besøkte Andesfjellene:

·       Oppdagelsen av Fuenta Magna-bollen og Pocotia-monumentet. Fuenta Magna-bollen er inskribert med kileskrift på sumerisk, mens Pokotia-monumentet har proto-sumeriske inskripsjoner.

·       Maurice Cotterel (2002): The lost tomb of Viracocha: unlocking the secrets of the Peruvian pyramids.

·       Jim Bailey (1995): Sailing to Paradise: The discovery of Americas by 7000 BC.

c)  3113 fvt.: Ningishzidda kommer med olmekene til Mexico?
Akademikerne er enige om at de negroid-utseende olmekene dannet moder-sivilisasjonen i Meso-Amerika. Det akademikerne regner som ”kontro­versielt” er hvor olmekene kom fra, og når de kom til Mellom-Amerika. Ivan Van Sertima, professor i afrikanske studier ved Rutgers University, har i sine to bøker They Came Before Columbus (1976) og Early America Revisited (1998) dokumentert at olmekene befant seg i Meso-Amerika på 1200-tallet fvt. og at de defini­tivt ble påvirket av egyptisk-nubisk kultur. Van Sertima insisterer ikke på at olmekene var afrikanere, men han hevder at bevis­materialet for at de var påvirket av afrikansk kultur er overveldende.

Den gamle for­bindel­sen mellom de to kontinentene ble også bekreftet i 1976, da nikotin ble funnet i magen på den mumifiserte faraoen Ramses II (1279-1212 fvt.). I 1992 fant Balabanova og hennes team både nikotin og kokain i de mumifiserte restene av den egyptiske dron­ning Henut-Tawy (ca. 1000 fvt.) [omtale]. De bestemte variantene av nikotin og kokain som ble funnet kan bare ha kommet fra Sør-Amerika.
 

Sitchin (2004, kap. 5) argumenterer for at olmekene kom fra Afrika til Mellom-Amerika for over 5.000 år siden, nærmere bestemt den 13. august 3113 fvt. Dette var nemlig Dag 1 ifølge olmekenes egen ”Long count”-kalender (noen lærde har beregnet seg frem til et år tidligere eller senere). Denne datoen må opplagt ha hatt en fundamental betydning for dem, på samme måte som den vestlige verden begynner sin tidsregning (år null) fra det antatte fødselsåret til Jesus fra Nazareth. Sitchin antar at det var på denne datoen at olmekene etter en seilas over Atlanterhavet ankom Yucatans kyst.

Sitchin finner støtte for sine antagelser i en bok av den amerikanske astro­nauten Gordon Cooper, Leap of faith: an astronaut’s journey into the unknown (2000). På en eventyrlig ekspedisjon sammen med noen fotografer fra National Geographic ble han en dag nødt til å nødlande på en øy ute i Mexico-gulfen. Øyboerne tok dem for å være arkeologer, og viste dem artefakter, ruiner og bein. Mexicos nasjonale avdeling for arkeologi kjente ikke til de arkeologiske skattene som befant seg på denne øya. Da den mexikanske regjeringen så daterte ruinene, konkluderte de at funnene var 5000 år gamle.

Arkeologene fortalte Cooper at ruinene var fra olmekene. Cooper nevner også at de kom over matematiske symboler og formler for luftnavigering, samt eksakte tegninger av stjerne­konstellasjoner som den moderne vitenskap først var istand til å oppdage ved hjelp av teleskoper. Den mexikanske regjeringen, eller de mexikanske muséumene, har siden ikke gjort det minste for å gjøre dette funnet kjent. Olmekene er pga. deres afrikanske opprinnelse fortsatt et sårt og ubehagelig emne for den mexicanske nasjonalfølelsen.

Sitchin har sammen med sin fan-gruppe foretatt to ”Earth Chronicles”-ekspedisjoner til Mexico der de besøkte det antropologiske muséet ved University of Veracruz i Jalapa: i april 1995 og i desember 1999. Dette muséumet har spesialisert seg på olmek-perioden. Det første besøket i 1995 var oppløftende for Sitchin. På en vegg der olmekenes historie var kronologisk presentert, var deres opprinnelse i Mellom-Amerika strukket helt tilbake til 3000 fvt. Sitchin sørget for å bli fotografert foran denne dateringen. Muséumet viste også frem en leketøy-elefant fra olmek-perioden (det har aldri vært elefanter i Amerika). Da Sitchin og hans gruppe kom tilbake i 1999 var både tids­dateringen på veggen og leketøy-elefanten borte. Lesere av Dänikens bøker kjenner godt til dette fenomenet. Hver gang Däniken er innom et museum og finner noe som indikerer en avbildning eller en skulptur av et romfartøy eller en astronaut, som han så nevner i en bok, er dette objektet fjernet ved hans neste besøk.

Sitchin foran museumets tidsdatering av olmekenes ankomst til 3000 fvt.
Sitchins egne ord (2002)

Ningishzidda, i Egypt kjent som guden Thoth, forlot som nevnt (frivillig eller ufrivillig) Egypt på 3100-tallet fvt. pga. samarbeidsproblemer med Marduk. Sitchin argumenterer for at Ningishzidda ankom Yucutans kyst 3113 fvt. med et følge av olmekere i deres kapasitet som gruvearbeidere, og noen skjeggete med lys hud.

Den første steinstatuen av et olmek-hode ble oppdaget av mexikanske bønder i 1869, det neste kjempehodet ble funnet i 1925. Dette veide 24 tonn. Siden har 17 andre olmek-steinhoder blitt funnet (bilder). Hver av dem har indiviuduelle trekk, og er tydeligvis portretter av forskjellige individer. Alle bærer hjelm. Det er ikke tvil om at de representerer svarte afrikanere. Over tyve olmek-baser har blitt funnet, som La Venta, Tres Zapotes, San Lorenzo, Cerro de la Piedras osv.

Olmek-hode

* * *

Selv om olmekene kom til Meso-Amerika 3113 fvt. er det meget mulig at Ningishzidda først hjalp dem med sivilisasjonen i perioden 1500-1000 fvt. Sitchin (1990, kap. 5) skriver:

”Av alle de tapte sivilisasjoner i Meso-Amerika var olmekenes den eldste og den mest mystiske. Den var på alle måter moder-sivilisasjonen, kopiert og tilpasset av alle de andre… Den var i full blomst på vel 40 steder 1200 fvt. (eller, ifølge noen, 1500 fvt.). Spredende i alle retninger, men hoved­sakelig sørover, hadde den markert seg over hele Meso-Amerika ved 800 fvt.

Den første meso-amerikanske glyfiske skrift oppsto i olmekernes region, likedan det meso-amerikanske tallsystemet med prikker og streker. De første inskripsjonene basert på ”Long count”-kalenderen, som gåtefullt begynte 3113 fvt.; de første verkene av storslått og monumental skulptu­rell kunst; den første bruken av jade; de første avbildningene av håndholdte våpen eller redskaper; de første seremonielle sentrene; de første himmel­baserte orienteringene – var alle olmekenes prestasjoner. Ikke så rart at med så mange ”første’r” har noen sammenlignet olmek-sivilisasjonen i Meso-Amerika med sumererne i Mesopotamia, som sto for alle ”først’ene” i oldtidens Nære Østen. I likhet med den sumeriske sivilisasjon oppsto olmekernes sivilisasjon også plutselig, uten en forløper eller en periode med gradvis utvikling.”

Olmekene introduserte i matematikken nulltall-begrepet og posisjonstall, en ”guddom­melig” oppfinnelse som verken grekerne eller romerne hadde. Europeerne gjorde først bruk av nulltallet ca. 700 et. Europeerne fikk det fra araberne, som fikk det fra inderne, som igjen fikk det fra ”gudene”.

Lingvisten Mike Xu hevder å ha funnet åpenbare forbindelseslinjer mellom olmekene og det kinesiske Shang-dynastiet (1600-1100 fvt.) (her). Likhets­trekkene gjelder skrifttegn, kulturelle og religiøse skikker.

Olmekene (sammen med noen lyshudete) ble fordrevet fra sine baser, og de migrerte sørover langs Stillehavskysten inn i Sør-Amerika. Ifølge Sitchin (1990, kap. 9) var det olmekene og en gruppe skjeggete semitter som sto bak Chavin-kulturen i det nordlige Peru ca. 1500 fvt. De avanserte vannings­systemene som ble anlagt indikerer at stedets formål var gullvasking. Chavin-kulturen er kjent for sine mange avbildninger av et mytisk beist, som Sitchin foreslår kan være en okse fremstilt av artister som aldri har sett en okse. Okser var fullstendig fraværende i Sør-Amerika. Hvis dette beistet virkelig forestiller en okse, kan avbildningen ha vært en anerkjennelse av Ishkur som regionens guddom. I århundrene rundt begynnelsen av vår tidsregning forsvant olmekene fra Jordens overflate, som om de gradvis ble eliminert av en overmakt.

d) 2400 fvt.: Ishkur/Viracocha etablerer sivilisasjon i Andesfjellene

c1: 2400 fvt. – 100 et.: Den første Cuzco-æraen. 62 konger.

c2: 100 – 1000 et.: Machu Picchu-æraen. 28 konger.

c3: 1000 – 1572: Den andre Cuzco-æraen (inka-riket). 14 konger.

Sitchin (1990, kap. 7) henleder vår oppmerksomhet på et glemt verk av spanjolen Fernando Montesinos (1593-1655), som ca. 1650 fullførte manuset Memorias Antiguas Historiales del Peru. Han leverte manuset til kloster­biblioteket i San Jose de Sevilla, hvor det lå glemt og upublisert i over 200 år. Den spanske teksten ble først publisert i sin helhet i 1882, og en engelsk oversettelse kom i 1920. Montesinos var i Peru i til sammen 15 år som embeds­mann, hans oppgaver medførte reiser over hele landet. Han oppnådde lokal­befolkningenes tillit, og fikk tilgang til flere sjeldne originaldokumenter. Den engelskspråklige delen av Internet har ennå bare et titalls web-sider som nevner Montesinos og hans verk.

c1: 2400 fvt. – 100 et.: Den første Cuzco-æraen. 62 konger.

Mens Ishkurs primære oppgave fra ca. 4000 fvt. var å utvinne mest mulig gull, tinn og andre verdifulle mineraler fra Titicaca-området, så forteller myter og legender at Viracocha på et bestemt tidspunkt tok initiativ til å bringe sivilisasjonen til jordmenneskene. Sitchin (1990, kap. 6) setter dette tidspunktet til 2400 fvt.

Viracocha 

Sitchin gir et kort resyme av de mange forskjellige versjonene av opprinnelses­­legenden om hvordan Viracocha ga menneskene sivilisasjonens gaver. De fleste av versjonene har til felles at en sønn av Viracocha ved navn Manco Capac trenes og læres opp til sin store misjon, å etablere det første dynasti som skal utvikle sivilisasjonen blant Andes-befolkningen. Da tiden var inne ga Vira­cocha en gullstav (et skepter?) til Manco Capac, som så satte av sted for å finne et egnet midtpunkt som skulle gjøres til hovedstad for den kommende sivilisasjon. Han finner til slutt et egnet sted, og den by som han reiser ligger der fortsatt i dag og heter Cuzco (”Navle”).

De forskjellige versjonene varierer noe i detaljene når det gjelder Manco Capacs brødre og søstre, men anunnakienes ”incest-fremmende” arvefølge­regler ble institusjonalisert der det gjaldt å gifte seg med en halvsøster. I løpet av den første Cuzco-æraen satt 62 konger på tronen: 16 halv­guddommelige regenter som var sønner av Solguden og 46 prestekonger. Det samme mønsteret har vi sett gjaldt for Sumer og Egypt. Cuzco-sivilisasjonen ble gitt skrive­kunsten, kalenderen og kunnskaper i astronomi og astrologi.

Fernando Montesinos ble gjennom sine studier overbevist om at Peru måtte være det gull-landet som Bibelen omtaler som Ofir. Det var kong Salomo som stadig beordret sin sjøkaptein Hiram til å sende sine skip til Ofir for å skaffe mer gull (1. Kongebok kap. 9-10). Montesinos mente også å ha identifisert Manco Capacs bibelske identitet: Ofir som var femte slektsledd fra Noahs sønn Sem (1Mose10:29).

Sitchin (1990, kap. 7) er fasinert av fortellingen om en bestemt begivenhet som inntraff i det tredje regjeringsåret til den 15. monark, Titu Yupanqui Pachacuti II. I dette året inntraff et døgn ”som var uten morgen for tyve timer”. Med andre ord: natten sluttet ikke da den normalt skulle ha sluttet, og soloppgangen var forsinket med tyve timer. Da vi tar for gitt at Solen ikke sto stille, må konklusjonen være at vår egen planet var utsatt for noe ytterst dramatisk. Sitchin er fasinert av denne fortellingen fordi han har funnet en bekreftelse på denne begivenheten også i Bibelen: i Vest-Asia var det natten som ikke kom og dagen som varte tyve timer lenger enn vanlig. Sitchin mener dette året var 1433 fvt. Vi kommer tilbake til den bibelske versjonen av denne begivenheten i neste kapittel.

Den første Cuzco-æraen hadde en apokalyptisk slutt med mange undergangs­varsler: et usedvanlig høyt antall kometer, kraftige jordskjelv, og flere kriger med inntrengere fra kysten. Folket bestemte seg til slutt for å forlate Cuzco og vandre en todagers marsj til et avsidesliggende fjellplatå som de kalte Tampu-Tocco. En mørketid ble innledet.

Linker:

·       Cuzco.

·      Sacsay­­huaman. Sitchin (1990, kap. 9) foreslår at dette senteret, som ligger litt ovenfor byområdet i Cuzco, fungerte som et storskala-anlegg for gullvasking. Enkelt­blokkene veier opp til 360 tonn og kan være flere tusen år gamle.

·       ”Festningen ved Pisac”. 1,5 kilometer lengre opp til fjells fra Cuzco, på den gamle veien til Pisac, ligger den virkelige sensasjonen: en klippe­labyrint som ingen noensinne har innbilt seg har blitt til for menneske­hånd! Her får man inntrykk av at et eller annet ytterst teknisk raffi­nert byggverk har blitt totalødelagt.

c2: 100 – 1000 et.: Machu Picchu-æraen. 28 konger.

Fjellplatået Tampu-Tocco (”Vinduenes hvilested”) er i dag bedre kjent som Machu Picchu, som ble gjenoppdaget eller gjort almenkjent av Hiram Bingham i 1911. Dette fjell­platået ligger 2300 m.o.h. 112 km nordvest for Cuzco. Arkitekturen består av tre forskjel­lige byggestiler. Det er den eldste byggestilen som er den mest imponerende og gåtefulle, bestående av megalitter på flere hundre tonn. Sitchin antyder at anunnakiene var ansvarlige for den eldste bygge­stilen, og at disse bygningsstrukturene allerede sto der ferdige da innbyggerne fra Cuzco ankom. Machu Picchu er et eventyrlig sted som i dag er en stor turistattraksjon.

Machu Picchu

Evakueringen til Machu Picchu medførte at ”guddommelig kunnskap” og skrive­­­kunsten gikk tapt. Ifølge én fortellingen var det gudenes ønske at skrivekunsten ikke skulle bli gjenopptatt, med døden til følge for dem som ikke respekterte dette budet. Monarkiet ble etter hvert svakt og ueffektivt.

Machu Picchu-æraen ble avsluttet med at en prinsesse (antagelig fløt noe anunnaki-blod i hennes årer) en dag annonserte at hennes sønn Rocca hadde blitt bortført av solguden. Noen dager senere dukket sønnen opp i en gylden drakt. Han hevdet å ha blitt innviet i hemmelig kunnskap og at han skulle lede folket tilbake til Cuzco. Folket ville bli tilgitt deres synder, men de måtte gjeninnføre den regel at tronfølgeretten skulle gå til den sønn av en konge som er født av hans halvsøster. Folket godtok dette, og vendte tilbake til Cuzco med Rocca som den nye konge. Han fikk tittelen INCA, ”regenten”. Rocca tvang sin søster ”Mama Occlo” til samleie og fikk en sønn med henne.

c3: 1000 – 1572: Den andre Cuzco-æraen (inka-riket). 14 konger.

Inka-riket overtok de tidligere kulturenes anunnaki-inspirerte glans, men hadde ikke selv noen kompetanse til å bringe sivilisasjonen videre. De lærte seg aldri gullgruvedrift. Gull ble betraktet som gudenes metall og ble aldri brukt kommer­sielt. Gudene lovet å komme tilbake igjen. Inkaene ventet tålmodig på gudenes tilbakekomst helt frem til deres rike gikk under i 1572 på grunn av den spanske invasjon.

Online litteratur:

• Hiram Bingham (1922): Inca Land: Explorations in the Highlands of Peru.
• Prescott (1910): Conquest of Peru.

e) Ca. 0 - 100: Ningishzidda/Quetzalcoatl: Mellom-Amerikas messias og sivilisasjons­­­bringer

Quetzalcoatl er en historiens mest fascinerende personligheter. Som messias var han på høyde med Buddha og Jesus. Som sivilisasjonsbringer var han på høyde med mytisk-legendariske personligheter som Shiva og Thoth. De fleste kulturantropologer aksepterer at det var en reell historisk messias og konge­prest ved dette navn som levde på Jesu tid. Han var ikke av indiansk opprinnelse, for han hadde lys hud og skjegg! 

Quetzalcoatl

I likhet med den historiske skikkelsen Jesus er utfordringen å skille de historiske fakta – som kan være langt mer mirakuløse og fantastiske enn hva dagens akademikere er villige til å innrømme – fra senere mytisk-teologiske konstruksjoner. En akademisk klassiker om Quetzalcoatl er boken Burning water: thought and religion in ancient Mexico (1956) av arkeologen Laurette Séjourné (1911-2003).

Quetzalcoatl regnes som grunnleggeren av Nahuatl-kulturen. Han valgte ut et bysenter hvis eldste bygninger kan dateres til 200 fvt., og initierte en utviklings­prosess som omgjorde dette til Mellom-Amerikas eldste metropolis og til hovedstad for en utstrakt kultur. Denne metropolis fikk etter sin undergang på 700-tallet navnet Teotihuacan (”Stedet for dem som vandrer gudenes vei”). De gjen­værende ruinene av denne byen ligger i dag 40 km. nordøst for Mexico City. Séjourné (1956), som selv var med på utgravningene av Teotihuacan, mener at denne byen er identisk med Tollan (betyr metropolis/storby). Det var i Teotihuacan at Nahuatl-kulturen ble skapt. [Fotogalleri]

Däniken har skrevet et kapittel om Teotihuacan i boken ”Dagen da gudene kom: 11. august 3114 f.Kr.” (1984, kap. 6). Her viser han til mye spennende forskning omkring byen:

         1) De byplanlegningsmessige og arkitektoniske måle­enhetene som overalt har blitt brukt er 1,059 meter og 57 meter.

         2) Hele byen er bygget som en modell av Solsystemet, der alle de ni planetene er i riktig avstand til hverandre. Byplanleggerne kjente altså til Uranus, Neptun og Pluto. Hele byen må ha vært ferdig planlagt før byggefasen tok til.

         3) Hele byen er orientert 17 grader mot øst fra nord-sør-retningen, hvilket mayaene og aztekerne senere kopierte da de senere planla sine byer.

         4) Teotihuacan utgjør sentrum i et geometrisk nettverk av kulturreligiøse byggeplasser som omfatter hele Meso-Amerika.

         5) Visse markeringer, samt Solpyramiden og Månepyramiden, er orien­tert mot Pleiadene. Solpyramiden, som er den største av pyramidene, sto ferdig i 100 et.

           6) Byen inneholder mye glimmer (muskovitt, kråkesølv), hvis nærmeste kilder er Brasil og USA. Dette mineralet har mange fortreffelige egenskaper: det er elastisk, det tåler varme inntil 800 grader, det står imot sjokkartete temperatur­svingninger, og det blir ikke brutt ned av organiske syrer. Glimmer er også et utmerket isolasjonsmateriale mot elektrisk strøm. Glimmer brukes til en rekke formål innen elektro- og computerteknologi.

En bok som er verdt å studere er Anthony F. Avenis bok om arkeoastronomi, Skywatchers: a revised and updated version of Skywatchers of Ancient Mexico (2. utg. 2001). Aveni har intet til overs for intervensjons­teorien, men så er han heller ikke istand til å forklare de amerikanske indianernes fantastiske astronomiske innsikter.

Ordet ”Quetzalcoatl” kommer fra Nahuatl-språket tilhørende aztekernes språk­familie. Quetzal er navnet på en fugleart med vakre grønne halefjær; mens coatl betyr slange. Betydningen ”Den fjærkledde slange” går igjen i de andre meso-amerikansk språkene. Maya-indianerne på Yucatan kalte ham Kukulkan, mens quiche-indianerne kalte ham for Gucumatz. Navnetittelen ”Den fjær­kledde slange” eksisterte ikke før Teotihuacan ble dannet.

Quetzalcoatl etablerte seg som guddom og/eller prestekonge i Teotihucan. Her introduserte han presteskap, vitenskap (som astronomi og et avansert kalender­system) og teknikk (gullgruveteknologi, gullsmedkunst og bygningskunst). Han assosierte seg med Venus. Quetzalcoatl underviste i den mystiske forening mellom Ånden/sjelen og det Guddommelige (en slags atman/Brahman-lære?). Muligens ble Ånden/sjelen symbolisert med hjertet, og det Guddommelige med Solen. Muligens ble også noen symbolske seremonier i tilknytning til denne læren institusjonalisert; seremonier som aztekerne ca. 1300 år senere perver­terte til menneskeofringer. Før Quetzal­coatl rådet magisk tro og praksis.

Quetzalcoatl virket blant toltekerne. En utpreget åndelig, etisk, kreativ, kunst­nerisk og livsbejaende kultur ble skapt. Toltek er et Nahuatl-ord som betyr ”mester-håndverker”.

Sitchin identifiserer Quetzalcoatl med Ningishzidda, som i Egypt var kjent som guden Tehuti (gresk: Thoth). Denne identifiseringen har ingenting å gjøre med navne/uttale-likheten mellom Tehuti og byen Teotihuacan [uttales: teh-oh-tee-WAH-kahn]. Det meste som sies om guden Tehuti passer forbausende godt på Quetzalcoatl.

Etter at Quetzalcoatl hadde vært prestekonge for byen i tredve år, ble det stridig­heter pga. en rivaliserende kult som krevde menneskeofringer og kriger. Landet ble i denne tiden plaget med hunger og muligens noen former for pest. Quetzalcoatl valgte å forlate byen sammen med en gruppe tilhengere, enten mot Mexicogulfen eller Yucatan-halvøya. Her forsvinner Quetzalcoatl ut i det blå, men han lovet å komme tilbake ved begynnelsen av en 52-årig syklus.

Man må nesten tro at gudene ønsket de indianske kulturenes undergang ved det faktum at den spanske conquistadoren Hernán Cortés (1485-1547) kom i land på Yucatan-halvøya i år 1519, som var begynnelsen på en ny 52-årig syklus. Cortés var lyshudet og hadde skjegg. Azteker-kongen Mocte­zuma II trodde derfor at han var den tilbakekomne Quetzalcoatl, og ønsket ham velkommen til aztekernes hovedstad Tenochtitlan, Amerikas da største by på 2-300.000 mennesker.

Litteratur:

·       Artikkelen: The Legend of Quetzalcoatl: Man or Myth?

f) Maya-indianernes bevaring av fantastiske astronomiske kunnskaper

Kulturene til mayaene og aztekerene var på mange måter bare ”fernisskulturer” av Teotihuacan-kulturen, i den betydning at mayaene og aztekerne ikke selv mestret den kompetanse som deres kulturer var basert på. Deres glans var på en måte bare lånt (Sitchin 1990, kap. 2). Mayaene, aztekerne og inkaene overtok kulturer og kunnskapstradisjoner som var inspirert av astronautgudene. Disse astronautgudene hadde imidlertid forlatt kontinentet (eller planeten) etter at deres primære misjon var over. Indianer­­befolkningene var ikke selv istand til å videreutvikle eller forklare den teknikk og kunnskapskompetanse som var funda­mentet ved deres kultur.

Maya-sivilisasjonen hadde sin preklassiske periode 1800 fvt. – 200 et., og sin klassiske periode 250 – 900 et. Det er mulig at byen Tikal var mayaenes første hovedsenter, for Tikal ligger i sentrum for hele maya-kulturen (Däniken 1984, kap. 7).

Tikal

Mayaene er kjent for deres bevaring av utrolige astronomiske kunnskaper som resul­terte i fantastiske kalender­systemer. Rafael Girard, den sveitsiske forskeren som viet hele sitt liv til mayaene og som bodde blant dem, skrev:

”På det matematiske, det kronologiske og det astronomiske område var mayaene ikke bare alle andre amerikanske folkeslag overlegen, for de over­gikk også samtlige sivilisasjoner i den gamle verden.”

Disse astronomiske kunn­skapene er alene grunn nok til at den akademiske verden burde ta intervensjons­teorien seriøst. Det er ganske enkelt ikke mulig at mennesket kunne ha tilegnet seg mayaenes astronomiske kunnskaper uten det tyvende århundrets teknologiske utstyr.

Dresden-kodeksen (faksimile) (dyptgående analyse) på 74 trebark-sider fra 1200 et. er den viktigste kilden til vår informasjon om mayaenes astronomiske kunnskaper. Her finner vi astronomiske tabeller som beskriver planetenes baner, deres gjensidige posisjoner, og til og med planetenes stilling til et hvert tidspunkt i forhold til Jorden. Her kommer noen eksempler på deres kunn­skaper:

1) Den amerikanske arkeologen Sylvanus Griswold Morley (1883-1948) uttalte:

”De gamle mayaene kunne fastslå enhver dato i sin kronologi så presist at det først kom til en gjentagelse etter 374.440 år – noe som er en intellek­tuell prestasjon for ethvert kronologisk system, uansett om det er av gammel eller moderne opprinnelse”.

2) Om formørkelsestabellene skrev professor Herbert Noll-Husum i  Zeit­schrift für Ethnologie (1937):

”Formørkelsestabellene er så genialt arrangert at man for hundrevis av år frem­over nøyaktig på dagen kan bestemme og avlese hver enkelt for­mørkelse som overhodet er mulig i området [i Maya-land] og dessuten enhver annen som ikke-observerbar, teoretisk formørkelse.”

3) Jordens omløpsbane rundt Solen hadde mayaene beregnet ned til fire desimaler: 365,2420 dager.

4) Dataene for Venus var uhyggelig presise: de avvek fra det korrekte bare med en time pr. 100 år, og med en dag for hvert 6000 år.

* * *

Mayaene opererte med flere typer kalendere som de så kombinerte. De opererte med et gudeår på 260 dager (= 1 tzolkin) for religiøse helligdager, festivaler og ritualer. Hver dag i gudeåret hadde sitt eget symbol. Opprinnelsen til gudeåret er ukjent. De hadde også en normal jordår-kalender på 365 dager (= 1 haab), der hver dag hadde sitt eget symbol. Videre opererte de med en 52-årig syklus på 18.980 dager der gudeårs-kalenderen og jordårs-kalenderen som tannhjul ble integrert i hverandre:

52 x 365 dager = 18.980 dager

73 x 260 dager = 18.980 dager

Däniken (1984, kap. 4) refererer til et brev han fikk av en privat maya-forsker, S. Kiessling, som prøvde å finne ut hva opprinnelsen til den 52-årige syklusen kunne være. Fra mayaenes egne manuskripter fremgikk det at et bestemt astrono­misk fenomen gjentok seg 10 ganger hvert 52. år, altså ca. 1 gang hvert 5,2 år (= 1898 dager). Var det en komet eller et romskip som dukket opp, eller hadde det noe med Venus å gjøre? Kiessling gjorde en spennende oppdagelse: 5,2 jordår var omløpstiden rundt Solen for den antatte planet X som tidligere gikk i bane mellom Mars og Jupiter, hvis eksploderte rester vi i dag kaller for ”asteroide­beltet”. 

De nærmeste planetens omløpstider rundt Solen

Planet	Jorddager	Jordår
Merkur	88	0,24
Venus	225	0,62
Jorden	365	1,00
Mars	687	1,88
Planet X	1898	5,20
Jupiter	4329	11,82

Hvert 52. år kom denne planeten i en idealposisjon i forhold til Jorden, og på en bestemt dag i dette året fryktet eller håpet mayaene at gudene skulle hjemsøke dem.

I litteraturen er denne forhenværende Planet X kjent under mange navn, som Maldek, Malona og Phaeton. Det var amatørastronomen Wilhelm Olbers (1758-1840) som i 1807 første gang postulerte den eksploderte planet-hypotesen (EP-hypotesen), etter at han selv hadde oppdaget to av asteroidene. Den i dag fremste kompetente talspersonen for EP-hypotesen er astronomen Tom Van Flandern, som diskuterer den (og mye annet spennende) i sin bok Dark matter, missing planets and new comets (2. rev. utg. 1998). Van Flandern har også egen web-base der flere av hans artikler ligger (her).

Van Flandern er åpen for at hele tre himmellegemer kan ha bidratt til dagens asteroidebelte. Den største planeteksplosjonen (planet K) skjedde for 251 millioner år siden, og forårsaket den største masseutryddelses­katastrofen på Jorden noensinne. Denne episoden er reflektert i den geologiske perm/trias-overgangen. En mindre planeteksplosjon (planet V) skjedde for 65 millioner år siden, og resulterte i Jordens geologiske K/T-grense og utryddelsen av dino­saurene.

Den siste eksplosjonen i vårt solsystem skjedde for 3,2 millioner år siden og var av langt mindre format. Denne eksplosjonen kan være kilde til dagens kometer. Van Flandern antar at den siste eksplosjonen kan ha vært av en meteoritt, kanskje på størrelse med Ceres. Ceres er den største av asteroidene i asteroidebeltet, og har en diameter på 940 km. Eksplosjonen for 3,2 millioner år siden har ikke satt noen kjente avtrykk på Jorden.

Van Flanderns scenarier av eksploderte planeter i vårt solsystem er basert på et vell av astronomiske data som har blitt integrert. Hans scenarier ligger likevel meget fjernt i tid fra de påstander om planetariske eksplosjoner som har kommet fra diverse okkulte, newage-, ET- og kanaliserte kilder, som hevder at en større planet har eksplodert i vårt solystem i løpet av de siste 100.000 årene.

Däniken lufter den tanke at ”gudene” har brukt en stor asteroide i asteroide­beltet som ”rasteplass” for moderskipet, og at hvert 52. år var konstellasjonen mellom asteroiden og Jorden ideell for et besøk til Jorden. Spekulativt? Ikke mer spekulativt enn akademikernes banale hypoteser.


Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home