Bokanmeldelse av:

 

Zecharia Sitchin: The End of Days (2007)

 

av Rolf Kenneth Myhre


Versjon 1: 22. april 2007.

 


 

I april 2007 kom Sitchins ellevte og siste bok ut, The End of Days: Armageddon and Prophecies of the Return. Sitchin er nå 87 år gammel, så med unntak av enkelte notater som han vil legge ut på sin offisielle web-base kan vi ikke forvente mer produksjon fra hans side. The End of Days er da også hans syvende og avsluttende bind på hans The Earth Chronicles-serie som begynte med hans første bok i 1976, The 12th Planet.

 

Dersom noen av leserne skulle være fullstendig ukjent med Sitchins verdensbilde, så argumenterer han på bakgrunn av verdens eldste tekster (sumeriske, akkadiske, babylonske og egyptiske) samt diverse megalittiske monumenter og ruiner at en gruppe fra en uoppdaget planet i vårt eget solsystem, Nibiru, kom til Jorden for 445.000 år siden for å finne gull som de kunne ta med tilbake. Hva de skulle med alt gullet er uvisst. Sitchin har på basis av enkelte sumeriske tekster konkludert at planeten Nibiru var inne i en økologisk krise pga. stadig voksende osonhull i atmosfæren. De økologisk-økonomiske konsekvensene var omfattende. Sitchin har videre konkludert at ledelsen på Nibiru bestemte seg for å gjennomføre et vitenskapelig eksperiment: de skulle prøve å tette igjen osonhullene med reflekterende gullstøv. Da planeten Nibiru antagelig ikke hadde nok gull for realiseringen av dette prosjektet, kan dette ha vært årsaken til at en vitenskapelig ekspedisjon ble sendt til Jorden.

 

For 300.000 år siden ble arbeidet i gullgruvene i sørøst-Afrika for hardt for dem i staben som ble valgt ut til denne oppgaven. Gullgruvearbeiderne gjorde opprør, de streiket! Det endte med et merkelig bioteknologisk eksperiment: lederne prøvde å skape en type slavearbeidere ved å introdusere noen intelligensrelaterte gener i noen eksemplarer av villmennesker (hominider) som de hadde fanget i Afrika. De første eksperimentene var mislykkete. All slags vanskapninger ble skapt, og muligens sluppet løs. Til slutt ble resultatet bra nok, de første vellykkete eksemplarene av arten Homo sapiens hadde blitt skapt!

 

Dette er den såkalte intervensjonsteorien, den tredje løsningen på vårt opphav. De to andre teoriene er den dogmatiske Skapelsesfortellingen til Bibelen, og den like dogmatiske isolasjonsteorien som darwinismen forfekter (at vi ikke har mottatt genetisk eller kulturell bistand fra utenomjordiske). Når det gjelder skapelsesfortellingen, erkjente religions­vitenskapen på slutten av 1800-tallet at samtlige av de eldste fortellingene i Bibelen – fra Gud som skaper Himmelen og Jorden og helt frem til fortellingen om hebreernes stamfar Abraham (2000 fvt. = før vår tid) – utelukkende var sterkt redigerte og gjennom oversettelse forkrøplete versjoner av verdens eldste tekster som fortalte om hva ekspedisjonsgruppen fra Nibiru gjorde her på Jorden.

 

Den viktigste endringen som Moses (1400-tallet fvt.) og de senere Bibel-redaktørene gjorde, var å gi ”guden” Yahweh æren for alt det som ekspedisjonsgruppens ledere for lengst hadde gjort. Det er utelukkende religionspolitiske grunner til at disse redaksjonelle endringene, som Bibelen er et resultat av, er så lite kjent blant almenheten. Sitchin erkjenner, i likhet med Erich von Däniken, at Yahweh var en utenomjordisk person som fløy omkring i romskip her på Jorden med en misjon å utføre, men Sitchin er meget bestemt på at Yahweh ikke tilhørte ekspedisjonsgruppen, og således heller ikke kom fra Nibiru.

 

For at denne anmeldelsen ikke skal bli alt for lang, må jeg herfra ta for gitt at leserne allerede kjenner til hovedtrekkene og hovedpersonene i Sitchins versjon av verdenshistorien. For dem som ikke er familiær med Sitchin, anbefales min egen web-bok om Sitchin (her).

 

The End of Days er på 16 kapitler. De ni første er bare repetisjon av kjent stoff som leder frem til og inkluderer den kjernefysiske destruksjonen av Sodoma og Gomorra i 2024 fvt. Den radio­aktive vinden blåste som kjent over Sumer og avsluttet brutalt den sumeriske æra. Først fra kapittel 10 og utover blir The End of Days interessant i form av nytt stoff. I kap. 10 argumenterer Sitchin for at den revolusjonære egyptiske faraoen Akhenaten, som regjerte ca. 1350-1335 fvt. og som distanserte seg fra presteskapet til Marduk/Amon-Ra, i virkeligheten dyrket og skrev oder til planeten Nibiru. Egyptologene har alltid tatt for gitt at det var Solen han dyrket, enten bokstavlig eller som symbol på det guddommelige.

 

Kap. 11 er et introduksjonskapittel til Yahweh-profetenes stadig hyppigere bruk av uttrykkene ”the Day of the Lord” og ”the End of Days”. De engelske uttrykkene brukes her da den norske oversettelsen ikke har etablert konsekvente og gjenkjennelige uttrykk herfor. Først skulle ”the Day of the Lord” komme, en slags dommedag, deretter ”the End of Days” som skulle innlede en ny æra. Disse profetiene begynte 760/750 fvt. med Yahweh-profetene Amos og Hoseah, og varte frem til den siste Yahweh-profeten Malachi (ca. 450 fvt.). Sitchin mener å ha knekket koden for hva ”the Day of the Lord” refererte til, nemlig Nibirus gjen­komst nære Jorden. Nibiru har en ekstrem elliptisk bane rundt Solen på ca. 3.600 år, og banen går mellom Jorden og Mars men i motsatt retning!

 

Forrige gang Nibiru kom i nærheten av Jorden var i år 3760 fvt. Regenten for Nibiru, Anu, og hans gemalinne Antu avla da Jorden et besøk for å diskutere viktige affærer med prosjekt­lederne. Dette besøket resulterte i at en rekke avgjørende beslutninger ble tatt, som at sivilisasjon og teknologisk kompetanse fra nå av skulle overføres til jordmenneskene (besøket ble startskuddet for den sumeriske sivilisasjon) og trolig at gullprosjektet på Jorden skulle være avsluttet til neste gang Nibiru ”svingte innom” Jorden. Prosjektlederne var med andre ord klar over at de skulle forlate Jorden ca. 160 fvt. (3760 minus 3600), men denne kunn­skapen beholdt de for seg selv.

 

Gjennom årtusenene hadde prosjektlederne overfor menneskene gitt planeten Nibiru en status høyt hevet over alle de andre himmellegemene, selv over Solen. For menneskene represen­terte Nibiru alt fra ”Det guddommelige” til ”Gudenes hjemsted” og til ”Gud Herren” i egen person. Det var således store astronomiske, astrologiske og ikke minst religiøse forventninger til Nibirus gjenkomst, som bl.a. kom til uttrykk i alskens profetier. Det ble spådd at Nibirus gjenkomst, eller ”the Day of the Lord”, ville bli markert med en usedvanlig solformørkelse som ville gi ”mørke ved middagstid”.

 

* * *

 

Kap. 12 omtaler nærmere enkelte av de nasjonale krigene som maktkampene mellom prosjekt­­lederne resulterte i. Enlil hadde status som nasjonalguden Ashur for det assyriske riket, som stadig var i kamp med Babylon der Marduk var nasjonalgud. Marduk fikk god hjelp fra sin sønn Nabu, som mange generaler og konger viste sin underkastelse for ved selv å ta navn med ”Nabu” som prefiks (som f.eks. Nabupolassar og Nebuchadnezzar). Yahweh var naturligvis Jerusalems beskyttende guddom, men på 600/500-tallet var det mange som mente (med god grunn) at han hadde forlatt landet og forsvunnet for godt.

 

Den 19. mai 556 fvt. forekom en total solformørkelse over store deler av verden (NASAs Goddard Space Flight Center). Ifølge datidens astronomiske tekster var solformørkelsen uvanlig i den forstand at den astronomisk var uventet. Med andre ord: det var ikke Månen som kom mellom Jorden og Solen, men en annen planet! Sitchin konkluderer at denne eksakte datoen var den så lenge forventede ”the Day of the Lord”. Vi kan bare spekulere over hvorfor Nibirus gjenkomst inntraff 396 år før beregnet tid.

 

”The Day of the Lord” må ha vært en kjempeskuffelse for alle dem som visste hva denne solformørkelsen betydde. Ingen Anu med Antu kom ut fra et romskip som sist, og ingen storslagne nasjonale feiringer hadde blitt forberedt av gudene. Faktisk skjedde ingenting! I ettertid tillegger Sitchin denne dagen bare symbolsk verdi: at de aller fleste av ”gudene” siden 610 fvt. hadde forlatt Jorden uten å gi klar beskjed til jordmenneskene om hva som var i ferd med å skje.

 

* * *

 

I kap. 13 diskuterer Sitchin denne avreisen nærmere. Han argumenterer for at i hvert fall Enlil-klanen tok av fra romfartshavnen i Nazca i Sør-Amerika. Erich von Däniken har jo fått utgitt en bok om Nazca i 1997 som har blitt oversatt til norsk, Budskapet fra Nazca: tegn for evigheten (omtalt her, se bok nr. 19). Sitchin tror ikke at gruppen dro direkte fra Jorden til Nibiru, men at de brukte Mars som mellomstasjon. Han argumenterer for at Mars har en tynn atmosfære, og i hvert fall i fortiden har hatt hav, innsjøer og elver.

 

Det er synd at Sitchin ikke kjenner til det verdifulle arbeidet til Joseph P. Skipper, som på sin web-base (her) nå har 117 analyser av NASA/JPL-bilder som viser hinsides enhver tvil at det er skog, elver, innsjøer og enorme monumenter på Mars. Som introduksjon til Skippers arbeid anbefales en åtte minutter lang video med symfonisk musikk som ble lagt ut på Internet i mars 2007 (her). Det astronomiske fagmiljøet (inkludert det norske) håper i det lengste på at Skipper og hans arbeid forblir ukjent, men det skal ikke så mye til før denne saken plutselig eksploderer som en av århundredets største vitenskapelige skandaler.

 

* * *

 

I kap. 14 hevder Sitchin at Marduk og Nannar/Sin med sikkerhet valgte å bli igjen på Jorden, muligens også Inanna. Historien om Nannar/Sin (Wiki-artikkel) er meget interessant, for ikke å snakke om særdeles betydningsfull da han er kilden til ingen andre enn den Allah som den muslimske verden siden Muhammeds tid har tilbedt som den ene, universelle Gud! Nannar/Sin flyttet i 2024 fvt. sitt hovedkvarter fra Ur til byen Harran, der han sammen med sin kone Ningal bodde i det storslagne tempelet E.HUL.HUL (”Huset med dobbel glede”). På 600/500-tallet var tempelets yppersteprestinne en lærd kvinne ved navn Adda-Guppi. På en stele (inskribert minnestensplate) har hun bevitnet at Nannar/Sin forlot Jorden og dro til himmels (på det fysiske planet!) i år 610 fvt., visstnok i skuffelse og frustrasjon over menneskene. Sitchin tolker dette dithen at han dro til Mars som forberedelse på avreisen til Nibiru.

 

Adda-Guppi sørget lenge og inderlig over Herrens avreise, og sendte ham stadig bønner der hun lovet ham full oppreisning på Jorden hvis han kom tilbake og kronet hennes sønn Nabonidus (akkadisk: Nabu-Na’id) til konge. Det er Nabonidus selv som i en stele har bevitnet at Nannar/Sin og hans kone kom ned igjen fra himmelen i 556 fvt. og samme året kronet ham til konge. Nabonidus regjerte fra 556-539 som Babylons aller siste konge. Det er verdt å skyte inn at profeten Ezekiel beskrev romskip-aktivitet i Harran i 594/593 fvt.! Et gammelt dokument antyder at Nannar/Sin og hans kone trakk seg tilbake til kysten av Sinai-halvøya, der de tilbragte sine siste dager.

 

Nabonidus ble fordrevet av Marduk-presteskapet til Arabia, der han styrket Sin/Allah-kulten. På arabisk var Nannar/Sins navnetittel al-Ilah (al = -en; ilah = gud): "guden", som ble sammentrukket til Allah. Sin/Allah-kulten ble den domi­nerende religionen i Arabia, og Abraham skal ifølge Koranen ha bygd Mekka til hans ære.

 


Mekka var kultsted for Sin/Allah lenge for Muhammeds tid

 

Profeten Muhammed vokste selv opp med Sin/Allah-kulten; det var derfor han ikke trengte å introdusere Allah for leserne av Koranen. Muhammed endret arabernes oppfatning av Sin/Allah fra å være den største av alle guder til å være den eneste Gud. Dette krevde imidlertid at de troende måtte utviske fra hukommelsen Sin/Allahs kone og døtre! Muhammed endret oppfatningen av Sin/Allah på nøyaktig samme måte som Moses 1900 år tidligere hadde prøvd å endre folkets oppfatning av Yahweh: fra å være den største av gudene til å være den ene universelle Gud. Artikkel om Sin/Allah. Dagens moskéer er fortsatt omgitt av minareter som etterligner flerleddete raketter klare til utskytning.

 

 

Hvordan gikk det så med Marduk, også kjent som Amon-Ra, Amon-Zevs, Belus og vær-guden (vær: hannsau)? Perserkongen Cyrus den Store inntok Babylon uten motstand i år 539 fvt., og i følge historiske dokumenter håndhilset han på Marduk! La oss nå gå en liten omvei ved å fortelle historien om Alexander den Store (356-323).

 

Alexander hørte fra sin egen mor, dronning Olympias, at hans virkelige far ikke var kong Philip II av Makedonia, men den egyptiske guden Amon-Ra. Denne guden hadde kommet til henne om natten skjult som en mann. Dette var slett ikke umulig, for det var eksakt slik den egyptiske dronningen Hatshepsut (1400-tallet fvt.), adoptivmoren til Moses, og mange faraoer også hadde blitt unnfanget. Marduk/Amon-Ra var (i likhet med sin far Enki) kjent over hele Midt-Østen for sin umettelige sex-appetitt og sine mange løsbarn. Det ble en besettelse for Alexander å finne ut hvem hans far var. Dersom Amon-Ra virkelig var hans far, da ville jo han selv være halvguddommelig? Og da ville han jo på en eller annen måte kunne være udødelig, eller i det minste ha et potensial for et ekstremt langt liv! Alexander besøkte derfor orakelet i Delphi for å be om svar. Orakelet ba ham om å søke svaret på et hellig sted i Egypt. Alexander dro senere til en oase i Siwa i Egypt, der prestene forsikret ham om at han virkelig var en halvgud av vær-guden Amon! De kronet ham så som Egypts nye farao i 332 fvt. Alexander feiret dette med å utstede sølvmynter med seg selv avbildet med værens horn.

 

 

Neste skritt for Alexander var naturligvis å finne ut om hans guddommelige far fortsatt var i live her på Jorden. Han ble rådet til å dra til Babylon, der Marduk/Amon-Ra fortsatt kunne være å finne som en meget gammel mann i den berømte Esagil-zigguraten. Men da Alexander med sin hestevogn håpefull kom kjørende inn i Babylon i 331 fvt., fikk han vite at den store guden var død! Han fikk vite at Esagil-zigguraten nå kun fungerte som gudens gravkammer (i litteraturen kjent som ”the tomb of Belus”). Ifølge noen dokumenter fikk Alexander se liket til Marduk, som lå i en gullkiste fint bevart i spesielle oljer. Ifølge historikeren Strabo ble grav­kammeret til Belus vandalisert av den persiske kongen Xerxes i 482 fvt. Dette betyr imidlertid at Marduk senest døde 126 år før Alexander ble født. Dette betyr igjen at det må ha vært en annen luring som snek seg inn i sengekammeret til dronning Olympias og befruktet henne, hvis det da ikke bare var en skrøne hun diktet opp! Marduks sønn Nabu forsvant også ut av historien omtrent samtidig med Marduk. Sitchin oppsummerer sin egen fortelling, sin egen verdenskronologi, på følgende måte i fet skrift:

 

”With the death of Marduk and the fading away of Nabu, all the great Anunnaki Gods who had once dominated Earth were gone. With the death of Alexander, the real or pretended demigods who linked mankind to the gods were also gone. For the first time since Adam was fashioned, Man was without his creators.”

 

* * *

 

I kap. 15 diskuterer Sitchin Jesus og påskemåltidet, og han har noen interessante kommen­tarer til Leonardo da Vincis berømte maleri Det siste måltid og til legendene rundt The Holy Grail. Han bemerker også at jødene og kanskje hele Midt-Østen hadde store messianske forventninger til år 160 fvt., som i deres nippur-hebraiske kalender ville tilsvare år 3600, dvs. fullførelsen av det første Nibiru-år! Det spilte ingen rolle hvor den fysiske planeten Nibiru faktisk befant seg i sin bane rundt Solen, for i det hebraiske år 3600 burde noe guddommelig-dramatisk skje! Mange forestilte seg at Yahweh ville komme flyvende i sitt romskip (i den hebraiske Bibelen omtalt som Kabod) og lande på tempelplassen i Jerusalem. Men også dette året ble en stor skuffelse, for ingenting skjedde.

 


Er det satt av plass til (fantomet av) Eliah mellom Jesus og personen på venstre side, og hvorfor mangler det symbolske begeret til Eliah?

 

For dem av oss som er fasinert av evangeliet som ”Billy” Meier fant i Jerusalem i 1963, Talmud Jmmanuel, og som knytter Jesus til Pleiade-gruppen, har ikke Sitchin så mye interessant å si når det gjelder Jesus.

 

* * *

 

Vi kommer nå til kap. 16, det siste kapittelet i Sitchins aller siste bok. Sitchin har ofte blitt spurt om hvorvidt anunnaki’ene (de som kom fra Nibiru til Jorden) vil komme tilbake hit, og i så fall når. Selv vil jeg anta at det er meget sannsynlig at de kommer tilbake, men at de neppe gjør et offisielt besøk før vår verdenskultur er moden for det. Hvis de skulle komme før verdenskulturen er tilstrekkelig moden, vil jo de forskjellige myndigheter kunne oppfatte dette som et forsøk på invasjon. Det kan godt være at et begrenset antall nibiruanere går iblant oss i dag som agenter, observatører og turister! Sitchin støtter ikke den tanken at vi ikke kan få besøk av dem før Nibiru på ny nærmer seg Jorden, hvilket i såfall ville bli om ca. tusen år inn i fremtiden.

 

Sitchin spekulerer videre omkring når ”the End of Days” kan være, men han kommer ikke til noe tilfredsstillende svar. Han kommenterer at den kommende Armageddon, ifølge Bibelen den endelige krigen mellom det gode og det onde, ser ut til å involvere:

  • Israel [da Armageddon er det engelske navnet på Har Megiddo som er en fjellhøyde i Israel (”Har” betyr ås/fjell)]
  • Iran [da Ezekiel (kap. 38-39) nevnte Persia]
  • Irak [da Babylon ble nevnt] 

 

Sitchin har ingen tro på den såkalte maya-profetien om 2012 som et stort vendepunkt, for han mener at kalkulasjonene som ligger til grunn for dette året er gale. Han nevner at mange før ham har pekt på at maya-kalenderens egen korrekte divisor og multiplikator i regnestykket er 360, ikke 365,25 som vi har brukt. Hvis vi bruker det korrekte 360, blir svaret at guden Quetzalcoatl vil komme tilbake i år 2087 (fremfor 2012)!

 

Avslutningsvis kommer Sitchin tilbake til en sak han tok opp i boken Genesis Revisited (1990), nemlig at romsonden Phobos 2 (et internasjonalt samarbeidsprosjekt) etter alt å dømme ble skutt ned av en utenomjordisk gruppe da den bare var femti meter fra overflaten på Mars’ (kunstige?) måne Fobos den 28. mars 1989 (mer om denne saken med bilder her). Sitchin tar dette som en indikasjon på at nibiruanerne har et nærvær, trolig et robot-nærvær, på Mars, hvilket kan ses på som en intensjon om å komme tilbake. 

 

 

Tilbake til:  Denne bok, innholdsside  //  Home