1) Første skritt: et verdensparlament utenom FN

George Monbiot innleder sin bok, Demokratiets tidsalder: et manifest for en ny verdensorden (2003), slik:

”Alt har blitt globalisert unntatt vårt samtykke. Demokratiet alene har blitt holdt tilbake ved nasjonalstaten. Demokratiet står ved den nasjonale grense, med kofferten i hånden, uten pass.”

Johan Galtung uttrykker den samme oppfatningen i sin bok Både og: en innføring i konflikt­arbeid (2003):

”En legitim globalisering ville mobilisere begge kjønn, alle generasjoner, alle raser, alle klasser, alle nasjoner og alle stater til sammen å virke for menneskeverdige liv for alle. Bare et forbedret FN kan få til noe slikt. Istedet har vi en parodi [av globaliseringen], manne­drevet, av og for middel­aldrende, av og for hvite, av og for en økonomisk over­klasse, i hovedsak angelsaksisk, og USA-dominert gjennom Bank, Fond og WTO.”

                                                                  Johan Galtung                                                           George Monbiot

Hvilke muligheter har vi for å globalisere demokratiet, ikke bare innenfor stater/nasjoner men også mellom stater/nasjoner? Som nevnt har USA vetorett når det gjelder ethvert reform­forslag innen Verdensbanken og Pengefondet, så der kan vi ikke forvente en demo­krati­sering. Selv om WTO konstitusjonelt er demokratisk, er praksisen alt annet, så heller ikke der kan vi forvente en adekvat demokratiseringsprosess. Hva med FN, kan vi forvente en demo­kratisering der i den nærmeste fremtid? Galtung (2003) har flere reformforslag for FN, og nevner at som et mulig første skritt bør FN ut av USA, og USA bør ut av FN. Galtung (2000) skriver i sin selvbiografi følgende:

”Hvis USA insisterer på både å være hevet over loven, FNs lover, og dessuten ikke vil betale kontingent, er det klart at de bør forlate organisa­sjonen, slik de heldigvis gjorde med UNESCO, og dermed ga UNESCO muligheten for å arbeide med fredskultur uten sabo­tasje fra et USA med like mye fredsskrekk som katter har vannskrekk. De kan even­tuelt ta andre ”stormakter” med seg og lage sin egen institusjon, hvor de kan nedlegge veto så mye de ønsker og overlate til en mengde skikkelige land å begynne på jobben. Det stemmer ikke at det er bedre å ha dem innenfor for å kontrollere dem; det er de som kontrollerer systemet innenfra med sin stormannsgalskap og forfølgelsesvanvidd, ikke omvendt.”

Monbiot har som nevnt hevdet at hele Sikkerhets­rådet med fordel bør fjernes, dersom General­forsamlingen demokratiseres på den måten at hver stat får antall stemmer beregnet ut fra antall millioner innbyggere samt graden av demokrati. Spørsmålet er om FN lar seg refor­mere. Monbiot peker på FN-paktens artikler 108 og 109, som slår fast at de fem faste medlems­statene av Sikkerhetsrådet har vetorett når det gjelder enhver reform av FN-pakten. Spørsmålet om reform av FN ble igjen aktuelt da ”FNs høynivåpanel for trusler, utfordringer og endringer” fremla sin rapport for Kofi Annan i desember 2004, og med hans egen rapport In Larger Freedom som ble publi­sert den 21. mars 2005. Da det gjaldt forslagene knyttet til institusjonell reform av FN-systemet, ble det ikke en gang nevnt å gjøre noe med kategorien av de fem faste medlemsstatene.

Monbiot har derfor funnet det mer fruktbart og konstruktivt å komme med idéer til dannelsen av et demokratisk verdensparlament utenom og uavhengig av FN. Monbiots verdensparlament skal representere Jordens folk, verken stater eller nasjoner. FN er til sammenligning et interstatlig forbund. Mange forslag har blitt utarbeidet til hvordan et verdens­parlament kan dannes; Monbiot har valgt den løsningen han fant enklest. Hver myndig person på Jorden gis én stemme. Et passende antall representanter i verdens­parlamentet ville være 600, hver av dem representerer ti millioner verdensborgere. Mange av represen­tantene må nødvendigvis represen­tere folk tilhørende flere stater og nasjoner. Dette er bare en fordel. Representantene kommer derfor i minst mulig grad til å representere sær-interesser, og istedet representere felles­verdier.

Monbiot har beregnet at utgiftene til et globalt valg vil ligge i størrelsesordenen 5 milliarder dollar. Etableringen av et verdensparlament vil koste ca. 300 millioner dollar, og de årlige utgiftene vil ligge på ca. 1 milliard dollar. Dette tilsvarer omtrent kostnadene for etableringen av Europa-parlamentet i Strasbourg og dets årlige utgifter. Slik som verden er idag med en rekke udemokratiske stater, ville neppe alle Jordens folk bli representert i det første valget.

Et verdensparlament er ikke det samme som en verdensregjering. Et verdens­parlament vil i den første perioden ikke ha egen hær, politistyrke, domstoler eller departementer. Verdens­parlamentet trenger verken en president eller et kabinett. Verdensparlamentets primære styrke vil være dets moralske legiti­mitet og autoritet, som en sann representant for Jordens folk. Dette i seg selv vil være en betydelig maktfaktor, langt større enn f.eks. FNs! Monbiot vil ikke legge noen føringer for i hvilken retning et slikt parlament bør gå etter dets dannelse. Men en viktig oppgave vil naturligvis være å overvåke og respondere på verdens­begivenhetene og beslutningene til de mektigste institu­sjoner og stater.

Monbiot nevner at dannelsen av et slikt folkeparlament, utenom de statlige prosedyrer, alle­rede har skjedd en gang i historien. Det var i år 494 f.Kr. i Roma, da riket var styrt av aristo­kratiet. Tusenvis av arbeidere hadde samlet seg på en ås utenfor byen, hvor de dannet et parlament og valgte to represen­tanter. De to representantene hadde først ingen konstitu­sjonell makt, men staten turde heller ikke å drepe dem i frykt for et folkeopprør. Førti år senere ble ti folkevalgte representanter offisielt anerkjent av staten, og de fikk vetorett over regjeringens affærer. Denne makten hadde de folkevalgte i hundre år, før de sluttet å identifisere seg med folket og etablerte seg som en egen klasse.

Den 11. oktober 2004 ble World Future Council (WFC) formelt lansert på privat initiativ, med svensken Jakob von Uexkull som leder og primær inititativtaker. Målet er å etablere et verdensråd som alltid skal bestå av 100 nøye utvalgte og dypt respekterte personer som har til oppgave å identi­fisere seg med Jorden og menneskeheten som helhet. Fra dette perspektivet skal verdensrådet ut fra sin moralske autoritet prøve å påvirke verdens regjeringer og verdensledere. Uexkull har sitt kontor i London, og er tidligere kjent for å ha stiftet Right Liveli­hood Awards, ofte betraktet som den alternative Nobel-prisen. Interes­serte anbefales å se nærmere på WFCs web-base.

Jakob von Uexkull

2) Andre skritt: et global-integralt parti i hvert demokratisk land

Der nyliberalismen råder, svikter det økonomiske demokratiet, uavhengig av stemmerett og hvor flinke folk er til å gå til valgurnene. Men for å forenkle, i demo­kratiske land er folket den mektigste institusjonen. Det er således folkets nivå av opplysthet, utdanning, vilje og engasjement som til syvende og sist styrer landet via de valgte politikere. Politikerne kan gjøre gode eller dårlige valg, men folket må ta det endelige ansvar for landets kurs. De globale kriser som menneskeheten har viklet seg inn i siden 1980-tallet viser klart at folket ikke lenger kan stole på økonomenes og politikernes kompe­tanse. Folk kan heller ikke lenger stole på folkets ”sunne fornuft”.”Business as usual” bare forverrer de globale kata­strofer som vi allerede er dypt inne i.

Vi kan ikke håpe på at super-politikere og super-økonomer skal komme og rydde opp i krisene, så lenge politikerne velges av et uopplyst folk. Først må vi få et super-folk, så vil super-politikere og super-økonomer automatisk komme. Den uunngåelige konklusjon er at folkeopplysning, i meget bred forstand, er alfa og omega på veien mot et humant og harmo­nisk verdens­samfunn. Det ”gode” i denne sammenheng må være de krefter, strukturer og personer i samfunnet som virkelig satser på folkets global-etiske utdanning og oppvåk­ning.

Befolkningen er til syvende og sist ansvarlig for hva som finnes og ikke finnes av politiske partier, og befolkningen er ansvarlig for å danne nye partier når det trengs. Den enkelte borger står fritt til ikke å enga­sjere seg i den nasjonale politikken, men kan ikke totalt fraskrive seg ansvaret for den. Med de globale kriser har verden kommet inn i den fase hvor det er behov for global-orienterte politiske partier. ”Tenke globalt, handle lokalt og nasjonalt” vil bli deres motto. Hver demokratisk nasjon trenger nå global-integrale politiske partier. Her kommer noen av punktene som bør stå i visjons- eller programerklæringen:

      a) Fokus på helheten i et globalt perspektiv hvor man identifiserer seg med Jorden og med fremtidens generasjoner. Nasjonale interesser og særinteresser må vike for de globale interesser.

      b) Nasjonens økologiske ”fotavtrykk” gjøres til et sentralt emne; dette er ikke noe som skal undertrykkes i massemedia og som folk skal være uvitende om. Det er verdens økologiske fotavtrykk som er det globale problemet, ikke befolkningsstørrelsen per se. Hvis en nasjon ikke greier å redusere ressurs­bruken pr. innbygger, får man heller stimulere til reduksjon av befolknings­antallet i eget og andres land. Fokus skiftes fra økt BNP til økt livskvalitet.

      c) Økonomifagets standardteori erstattes med den erfarings­baserte økono­miske teorien. Den erfaringsbaserte økonomiske teorien bør i særlig grad utviklings­landene tillates og oppfordres til å bruke.

      d) Et oppgjør tas med den nyliberalistiske politikken til Verdens­banken, Pengefondet og WTO. Man går inn for å de-legitimisere eller etablere alterna­tiver til disse organisasjonene hvis de nekter å skifte kurs.

      e) FN gis en tidsfrist til å demokratisere seg selv. Hvis FN ikke gir etter, går man inn for dannelsen av et verdensparlament utenom FN, evt. også dannelsen av en føderal verdens­regjering.

      f) Et oppgjør tas med NATO og etterretningsorganisasjoner. Deres bidrag til internasjonal terrorisme gjøres kjent for almenheten. Man går inn for å utvikle en genuin fredskultur, nasjonalt og internasjonalt, basert på prinsippene til Johan Galtung.

      g) Overgangen til fornybare energi­kilder stimuleres og støttes kraftig av staten. Tilegnelse av kunnskap og erfaring med nullpunktsenergien prioriteres høyt.

      h) Intensiv satsing på forebyggende helse- og ernæringspolitikk, fremfor stadig økte utgifter (i det uendelige) til et ”sykevesen” som kun skal behandle og fikse symptomer.

      i) Full offentliggjøring av myndighetenes kunnskap om og erfaring med utenomjordiske intelligente vesener og utenomjordiske romskip. Dette er ikke et lite eller sært emne, det er et større og mer sentralt emne enn de aller aller fleste er istand tilk å forestille seg. Dette emnet vil ha store konsekvenser: for transformasjonen av menneskeheten fra et mytologisk og rasjonelt verdens­bilde til et åndsvitenskapelig verdensbilde; for transformasjonen av menneske­heten fra å være hovedsakelig etnosentriske til å bli mer kosmosentriske; og for utviklingen av alternative energikilder.

Dette er bare noen eksempler på hva global-integrale politiske partier kan og bør ta tak i. Med ”integral” menes å kunne gå til roten av de symptomatiske krisene. Fra rotnivået kan man se hvordan krisene henger sammen, og hvordan de samlet kan løses. Mange av artiklene i årboken Jordens tilstand er på et global-integralt nivå.

Innen den alterglobalistiske bevegelsen diskuteres hvorvidt den bør prøve å bli parlamen­­tarisk representert. Kanskje diskusjonens innfallsvinkel er feil. Den alter­globalistiske bevegelsen er en dynamisk prosess i stadig forandring, og lar seg slik sett ikke representere av ett parti. Men ut av denne dynamiske prosessen kan man jo håpe at mange global-integrale politiske partier krystalli­seres. Noen frykter at de årlige sammenkomstene til World Social Forum skal ende opp som kaffeslaberaser. Jeg ser ikke noe negativt hvis så skulle skje. Man samles for å utveksle og så idéer, samt hente inspirasjon. Fruktene av disse frøene kommer så til syne i lokalsamfunnene verden over, måneder eller flere år senere.

Et høydepunkt vil være etableringen av et genuint demokrati i USA, fremfor dagens halv­skjulte oligarki. Et oligarki kan ikke avvikles før det erkjennes fullt ut av folket.

3) Tredje skritt: mot en verdensføderasjon

I alle stor­slagne visjoner av menneskehetens fremtid fremstår dannelsen av en verdens­regjering som det store høydepunkt. Dette er det globale vendepunkt som vil dele menneske­hetens historie inn i tiden før og etter. Dersom verdens­­samfunnet først greier å etablere en føderal og demo­kratisk verdens­regjering, kan man anta at veien videre stadig vil bli lettere og lysere. Men alt tyder på at veien frem dithen vil bli stadig mørkere og mer destruktiv. Vi vil se en stadig mer drama­tisk kamp mellom fellesverdiene og privatinteressene i verdens­samfunnet.

Noen av de mest profilerte talsmennene på 1900-tallet for dannelsen av en verdensregjering, var Herbert George Wells (1866-1946), Vladimir I. Lenin (1870-1924), Bertrand Russel (1872-1970), Leon Trotsky (1879-1940) og Albert Einstein (1879-1955). Tanken om en verdensføderasjon ble styrket på 1940-tallet, og noen av dens talsmenn trodde da at dens realisering lå like rundt hjørnet. I 1947 ble World Move­ment for World Federal Government dannet; de holdt samme år sin første verdenskongress i Montreux, Sveits. Bevegelsen gikk delvis i oppløsning i første halvdel av 1950-tallet, da mange mente at innsatsen for en verdens­føderasjon burde kanaliseres gjennom FN. Bevegelsen døde imidlertid aldri ut, men gikk i de kommende tiårene gjennom en rekke organisasjons- og navnemessige endringer. I 1991 ble bevegelsens navn endret til det nåværende World Federalist Movement, som er en NGO-paraplyorganisasjon for litt over 30 medlems- og assosierte verdensføderalist-organisasjoner. Den norske medlemsorganisasjonen heter Én Verden.

En verdensføderasjon må ikke forveksles med en verdensstat. I en verdensstat finnes ingen suverene stater; menneskeheten vil være direkte underlagt bestem­melsene fra én verdens­regjering. Gitt menneskehetens nåværende etiske og kognitive utviklings­trinn, kan det trygt sies at ingen fornuftige mennesker ønsker at en verdensstat skal bli realisert i den nærmeste fremtid. En verdens­stat idag ville definitivt bli et mareritt. En føderasjon er en overenskomst mellom flere medlemsstater som avstår sin nasjonale suvere­nitet til et trans­nasjonalt organ (f.eks. en regjering) på visse forhåndsbestemte saker. Medlems­landene beholder sin nasjonale suvere­nitet på alle øvrige saker.

Noen frykter kanskje at en verdensføderasjon vil lede til global kultur­homogenisering. Frykten er berettiget men malplassert, da denne kultur­homogenisering allerede foregår i ekspress­tempo takket være de multinasjonale merkevare­konsernene og USAs kultur­imperia­lisme. Interesserte kan lese mer om dette i Naomi Kleins bok No logo (2001).

      Naomi Klein

Tilbake til:  Oligarkhistorie temaside  //  Home