Den franske forfatteren Alexandre Weill skrev på midten av 1800-tallet: ”Det er bare én makt i Europa, og det er Rothschildene”. Med Europa trygt under sine føtter var tiden inne for nye store erobringer, og den største utfordringen var naturligvis USA. For Rothschildene var det store målet å få dannet en sentralbank i USA som de kunne ha kontroll over. For demokratiet i USA var det store målet å få dannet en statseid sentralbank under kontroll av Kongressen. Den amerikanske grunnloven – i Article 1, Section 8, Paragraph 5 – kunngjør at myndigheten til å utstede penger og regulere dens verdi skal underlegges Kongressen. En sentralbank som ikke er underlagt Kongressens kontroll er derfor grunnlovsstridig.
USAs første eksperiment med en sentralbank var First Bank of the United States, som fikk et frihetsbrev på tyve år fra 1791 til 1811. Det andre eksperimentet med en sentralbank var Second Bank of the United States, som fikk et frihetsbrev på tyve år fra 1816-36. James de Rothschild (Paris) prøvde å få kontroll over denne banken, men tapte penger på prosjektet da tyveårsperioden løp ut og frihetsbrevet ikke ble fornyet. Da den tidligere amerikanske presidenten Andrew Jackson døde i 1845, skal han i sitt testamente ha gitt instruksjoner om hva som skulle stå på hans minnesten: ”Jeg drepte Banken”. Dette var en referanse til at han klarte å hindre Second Bank of the United States i å få fornyet sitt frihetsbrev.
Den offisielle historien om Rothschild-dynastiets engasjement i USA – som blir fortalt bl.a. i boken til Ferguson (1998, 2000), som er et bestillingsverk av Sir Evelyn de Rothschild – er at Rothschildene i hovedsak nøyde seg med å ha deres (ikke-hemmelige) agent August Belmont (1813-1890) til å arbeide for dem i USA. Han kom fra Frankfurt til New York i 1837. Denne offisielle og Rothschild-”autoriserte” historien er svært usannsynlig gitt Rothschildenes fantastiske ekspansjonsiver. Vi velger her å basere oss på den dokumentasjon og argumentasjon som Eustace Mullins legger frem i sin bok Secrets of the Federal Reserve (1991) (online). Her hevder han at Rothschildene hadde mange firmaer, selskaper og magnater i USA som var deres front, men som utad fremsto som selvstendige operatører. De tre viktigste av disse frontene var investeringsbankene Kuhn, Loeb & Co. og J.P. Morgan & Co. samt John D. Rockefeller (1839-1937) som offisielt ble historiens rikeste mann. Det var det koordinerte samarbeidet mellom disse tre frontene, styrt fra England, som resulterte i den politisk-økonomiske erobringen av USA som ble fullbyrdet i 1913. Disse tre frontene kom også til å bli den harde kjernen i det som kan kalles den USA-lokaliserte NWO-kabalen. Selv om det britiske riket fra 1880 og utover ble stadig mer ubetydelig politisk og militært sett, er det generell enighet om at City of London fortsatt verdens ubestridte finansielle sentrum. Dette faktum støtter Eustace Mullins’ konklusjon at de to investeringsbankene og Rockefeller-imperiet bare var fronter for den engelske grenen av Rothschild-dynastiet.
Med de tre Rothschild-brødrenes død i 1855, var tiden inne for at tredje generasjons Rothschilder tok over, med unntak av den franske grenen. James (Paris) forble dynastiets overhode, og i det franske ”hus” fortsatte han å ta de aller fleste avgjørelsene fremfor å delegere ansvar til sine sønner. De to mest fremtredende sønnene tilhørende tredje generasjon var Lionel de Rothschild (1808-1879) [eldste sønn av Nathan (London)] og Alphonse James de Rothschild (1827-1905) [eldste sønn av James (Paris)].
Lionel og Benjamin Disraeli (1804-1881) brukte hverandre kontinuerlig som brekkstanger for å øke hverandres politiske innflytelse i England (se Coleman, 2007). Disraeli hadde blitt oppdratt og finpolert både av Nathan og Lionel. Hver gang Disraeli var i pengekrise, hvilket han var i stadig vekk, kom Rothschildene ham til unnsetning og betalte hans gjeld. Samarbeidet mellom Lionel og Disraeli resulterte i at Lionel etter flere mislykkete forsøk i 1858 var den første jøden som ble medlem av det britiske parlamentet. Disraeli på sin side var den første jøden som ble britisk statsminister, i 1868 og i årene 1874-80.
Den amerikanske borgerkrigen (april 1861-april 1865).
Den amerikanske borgerkrigen [Wiki-artikkel] ble utkjempet mellom 11 sørstater (”De konføderate”) og 23 nordstater (”Unionen”). Ved slutten av krigen hadde over 3 millioner menn vært med og kjempet, og over 600.000 mennesker hadde mistet livet. Dette er den største konflikten som har funnet sted på amerikansk jord. Den offisielle versjonen er at det var spørsmålet om utbredelsen av slaveriet til de nye delene av USA som til slutt utløste borgerkrigen. Konspirasjonsforfatter Jim Marrs har i sin bok Rule by Secrecy (2000, s. 207-17) gitt en oppsummering av den konspirasjonelle bakgrunnen for borgerkrigen.
Det dreide seg egentlig ikke om slaveriet. Den amerikanske president Abraham Lincoln (president 1860-65) uttalte flere ganger både før og under borgerkrigen at han var positiv til slaveriet, han personlig ønsket ikke å avvikle dette. Det kampen egentlig sto om var hvorvidt USA skulle holdes samlet som en føderasjon (hvilket var Lincolns mål), eller om USA skulle splittes opp i selvstendige stater (hvilket var Rothschildenes mål). Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck (1815-1898) uttalte i 1876:
“Å splitte De forente stater opp i to jevnsterke føderasjoner ble bestemt lenge før borgerkrigen av Europas øverste finansielle makt. Disse bankierene fryktet at De forente stater, dersom de fikk forbli samlet i én blokk og som én nasjon, ville oppnå økonomisk og finansiell uavhengighet, hvilket ville bli et problem for deres [bankierenes] finansielle dominans over verden. Rothschildenes stemme rådet… De begynte derfor å sende ut agenter for å utnytte spørsmålet om slaveri og slik skape en kløft mellom de to partene i republikken.”
I 1861 henvendte president Abraham Lincoln seg til Rothschildene for å be om et lån for å støtte den pågående borgerkrigen. Rothschildenes vilkår for et lån var at de selv fikk et frihetsbrev til å danne en ny amerikansk sentralbank, samt at renten for pengelånet ville være 24-36 %. Lincoln syntes dette var uhørt, og begynte dermed på USAs vegne å trykke opp gjeldfrie penger som ble erklært å være gyldig betalingsmiddel både offentlig og i betaling av privat gjeld. I april 1862 hadde 450 millioner US$ av Lincolns gjeldfrie penger blitt trykt opp og fordelt. Lincoln uttalte da:
“Vi har gitt denne republikkens befolkning den største velsignelse de noensinne har hatt, deres egne papirpenger til å betale deres egen gjeld.”
Lincoln fikk høre at også tsar Alexander II av Russland (1818-1881) hadde problemer med Rothschildene. Tsaren hadde hindret Rothschildene gjentatte ganger i å sette opp en sentralbank i Russland. Lincoln spurte tsaren om hjelp i borgerkrigen, med det resultat at tsaren sendte to flåter av sted. Den ene flåten ankret utenfor østkysten ved Virginia; den andre flåten ankret utenfor California. Tsaren gjorde det klart for England, Frankrige og Spania at hvis de angrep en av kystsidene, ville Russland komme til å støtte president Lincoln. I en uttalelse til Kongressen i 1865 sa Lincoln:
“Jeg har to store fiender; den søndre hæren foran meg, og den finansielle institusjonen bak meg. Av de to er den bak meg den største fienden.”
Lincoln vant borgerkrigen den 9. april 1865. Han fikk bare nyte seieren i fem dager, for kvelden den 14. april ble han skutt ned under oppsettingen av et teaterstykke. Han døde morgenen neste dag. Marrs (2000) skriver:
“Det er interessant å registrere at de to amerikanske presidentene som har utstedet gjeldfri valuta – Lincoln i 1862 og John F. Kennedy i 1963 – ble myrdet.”
1867. I 1867 ble den amerikanske investeringsbanken Kuhn, Loeb & Co. stiftet. Den ble styrt av tysk-jødiske familier som hadde immigrert til USA. I 1875 ble Jacob Schiff (1847-1920) en partner i firmaet, og i 1885 ble han bankens direktør. Schiff-familien fra Frankfurt hadde vært nabo med Rothschild-patriarken siden 1785. Schiff kom til å bli en av de fremste forkjemperne for jødenes sak og en stor sponsor av sionismen.
Den meget dyktige bankiéren og administratoren Paul Moritz Warburg (1868-1932), født i Hamburg, immigrerte til USA i 1902 og ble umiddelbart partner i Kuhn, Loeb & Co. Pauls eldre bror Max Warburg (1867-1946) ble værende i det tyske Warburg-bankfirmaet og ble senere en av grunnleggerne av det tyske verdensomspennende industrikonsernet IG Farben. Pauls yngre bror Felix M. Warburg (1871-1937) kom over til USA og ble også partner i Kuhn, Loeb & Co. Warburg-slekten hadde ifølge Ferguson (1998, 2000) vært Rothschild-agenter i Europa siden 1818. Paul Warburg fikk sønnen James Paul Warburg (1896-1969), som ble rådgiver for marionettpresidenten Franklin D. Roosevelt. Gjennom James Paul Warburg kan vi følge hvilke institusjoner og nettverk som den USA-lokalisete NWO-kabalen kom til å bevege seg i. James Paul vakte oppmerksomhet da han den 17. februar 1950 uttalte til United States Senate Committee on Foreign Relations:
”Vi skal ha en verdensregjering enten dere liker det eller ikke. Det eneste spørsmålet er om verdensregjeringen vil bli oppnådd ved erobring eller enighet.”
1868. James de Rothschild (Paris) dør den 15. november 1868, 76 år gammel. Han hadde en fenomenal vitalitet helt frem til det siste halvåret, og døde trolig som verdens rikeste mann. Ifølge The Times var hans personlige formue da på 1.100 millioner francs, hvilket i så fall utgjorde fantastiske 4,2 % av Frankrikes BNP. Med James’ bortgang var en Rothschild-epoke over, og selve dynastiet begynte å gå i oppløsning. De forskjellige Rothschild-grenene skled fra hverandre. Sønnene som utgjorde tredje generasjon (3G) hadde vokst opp i hvert sitt land, og det var ikke til å unngå at de utviklet patriotiske følelser.
1870-tallet. På 1870-tallet døde også de fleste og de viktigste av 3G-sønnene. Med 4G-sønnene var det både kvantitative og kvalitative problemer. Kvantitativt var det for få av dem. Av de 44 4G-barna vokste bare 11-12 sønner opp. Kvalitativt sett var disse sønnene en stor skuffelse for sine foreldre. De manglet drivkraft, vilje og talent. Mens 3G-sønnene kunne kalles gentlemen-generasjonen, kunne 4G-sønnene kalles døgenikt-generasjonen. De fordrev tiden med å tasse rundt i sine enorme herregårder og private parker, gjøre nye innkjøp til sine kunstsamlinger, og ellers hengi seg til estetikk og shopping. Den mest kjente av 4G-sønnene var eldste sønn av Lionel, Nathan Rothschild (1840-1915), som bare ble kalt ”Natty”. I 1885 ble han som den første jøde adlet til Lord, hvilket ga ham adgang til House of Lords. Hans yngre bror Alfred de Rothschild (1842-1918) ble i 1869, bare 26 år gammel, direktør for Bank of England, en stilling han holdt i tyve år. Det var ikke hans talent som bragte ham i denne stillingen, for han forlot Cambridge University uten en eneste akademisk grad.
På 1870-tallet ble Rothschildenes identifikasjon med jødene utvannet; det ble mer en personlig sak. I 1877 opphørte deres endogami-praksis. De fleste Rothschildene valgte likevel å gifte seg innen jødiske familier.
Ifølge Antony C. Sutton, i boken America's Secret Establishment: An Introduction to the Order of Skull & Bones (1983, 2000) [eBook], fikk Skull & Bones kontroll over Yale University på 1870-tallet. De klarte å transformere (eller pervertere) akademisk psykologi, pedagogisk teori, økonomi, historie og flere andre fag ved å forankre dem i et hegeliansk-totalitært fundament. Medlemmer av Ordenen enten stiftet eller fikk kontroll over American Medical Association (dannet i 1847), National Education Association (dannet i 1857), American Historical Association (dannet i 1884), American Economic Association (dannet i 1885) og American Psychological Association (dannet i 1892). Det hegeliansk-totalitære fundamentet for disse fagene innebærer at fokusen ikke rettes mot den individuelle frihet, eller mot utviklingen av talenter eller evnen til å tenke og handle selvstendig. Fokusen rettes i stedet mot at individet skal tilpasses til å være en eike i samfunnshjulet.
1870. Spania trengte penger, og ba Rothschildene om et lån. Som sikkerhet for tilbakebetaling av lånet fikk Rothschildene 30-års leiekontrakt på Almadén kvikksølvminer i Sierra Morena, Spania. Dette er verdens største kvikksølvminer. Minene ble lagt ned i år 2000 pga. sviktende marked for kvikksølv.
1873. N. M. Rothschild & Sons i London og de Rothschild Frerès i Paris slår seg sammen med andre investorer og danner Rio Tinto Group. De kjøper opp et gruvekompleks som ligger i Rio Tinto-elven i det sørvestlige Spania. Dette hadde vært et tapsprosjekt for den spanske regjeringen. Rio Tinto Group klarte å gjøre driften profitabel, og er i dag verdens fjerde største gruveselskap med en kapitalisert verdi på 34 milliarder US$ (mars 2009).
1875. N. M. Rothschild & Sons slår seg sammen med den Rothschild-eide Compagnie du Chemin de Fer du Nord for å kunne finansiere det første kanalprosjektet som skal forbinde Frankrike og England. Under Lionel de Rothschild finansierte N. M. Rothschild & Sons den britiske regjeringens oppkjøp av en aksjemajoritet på 45 % i det fransk-egyptiske selskapet som drev Suezkanalen.
1883. de Rothschild Frères i Paris etablerer Caspian and Black Sea Oil Industry and Trade Society, og engasjerer seg tungt i oljeutvinning i Baku-området i dagens Aserbajdsjan. Deres investering viste seg å være lukrativ, og ved slutten av 1800-tallet produserte de forskjellige selskapene i Aserbajdsjan mer olje enn noe annet land i verden. Selskapet går idag under navnet Ansad Petrol Oil & Gas Co. Ltd.
1888. Den britiske forretningsmannen og politikeren i Sør-Afrika Cecil John Rhodes (1853-1902) danner selskapet De Beers, som får enerett på alle diamantgruve-prosjekter i landet. N. M. Rothschild & Sons i London og de Rothschild Frerès er imidlertid selskapets største aksjeeier, og ifølge Coleman (2007) er det liten tvil om at Rhodes bare var en Rothschild-agent. De Beers har i dag avdelinger i 25 land, har totalt ca. 20.000 ansatte, og i 2005 var deres nettoinntekt 554 millioner US$. Mens selskapet tidligere hadde en markedsandel på 90 % av verdens rådiamanter, hadde andelen i 2007 falt til 40 %.
1889. ”The Great Red Dragon”. I 1889 fikk den ukjente L. B. Woolfolk utgitt en meget interessant bok i USA: The Great Red Dragon: The Foreign Money Power in the United States. Bokens Del 1 tar for seg forfatterens oppdagelse og personlige utforskning av et jødisk finansielt verdensimperium med Rothschild-dynastiet på toppen. Woolfolk anslår Rothschild-dynastiets daværende formue til 160-200 milliarder US$. I kapitlene 5-7 beskriver han hvordan Rothschildene har erobret USA, bransje for bransje.
Woolfolk hevder at finanskrisene og bankpanikkene i USA i 1837, 1857 og 1873 var orkestrert av Rothschildene. Erobringen av USAs industrier begynte rett etter borgerkrigen med at Rothschild-agenter etablerte fellesforetagender innen hver bransje, og så med sterkt subsidierte priser utkonkurrerte handelsstanden slik at den gikk konkurs, først i New York så i Chicago. Deretter hadde agentene hele markedet for seg selv, og kunne selv bestemme prisene. Woolfolk gir en kort beskrivelse av hvordan han mener hver av bransjene ble erobret og kontrollert:
- jernbanelinjene (her nevnes navnene på de største Rothschild-agentene, som Jay Goulds, Cornelius ”Commodore” Vanderbilt og sønnen William, samt en rekke andre jernbanekonger).
- oljeindustrien (ifølge Woolfolk var Rockefellers Standard Oil Company Rothschild-kontrollert, hvilket innebærer at John D. Rockefeller tidlig ble en Rothschild-agent).
- tekstilindustrien; jernindustrien; bomullshandelen; kornhandelen; kjøttsalg av svin, gris, bacon og biff; handelen med whisky; eksporthandelen; banksystemet; kullgruvene; gull- og sølvgruvene; tømmerhandelen; melproduksjon og –handel; utryddelsen av bisonoksene, kvegdrift; detalj- og engroshandel; oppkjøp av bondegårder.
Ifølge Woolfolk var Rothschildenes neste skritt å opprette forvaltningsselskaper (eng.:”trusts”) innen hver av bransjene. I disse selskapene hadde Rothschildene naturligvis full kontroll.
Pr. juni 2009 foreligger to online-versjoner av deler av The Great Red Dragon (1889): Versjon 1 (Del 1 + Del 2) og Versjon 2 (Del 1 med innlagte bokreferanser). Bokens Del 2 tar for seg religiøse profetier omkring symbolet ”den store røde dragen”. Del 3, som kommer med forslag til hvordan man kan bekjempe Rothschild-dynastiets finansielle kontroll over USA, er naturligvis fullstendig utdatert og er derfor ikke tatt med i noen av online-versjonene.
En av magnatene som Woolfolk mente var Rothschild-agent, var Cornelius “Commodore” Vanderbilt (1794-1877). Han ble rik på jernbane og shipping. Da han døde 82 år gammel var hans formue estimert til over 100 millioner US$. Ifølge The New York Times ville hans formue i 2007-dollars være verdt 143 milliarder US$, hvilket ville gjøre ham til den nest rikeste personen i amerikansk historie. Hans sønn William Henry Vanderbilt (1821-1885) fikk overført til seg 95 % av formuen, mens de andre 12 barna måtte dele resten. Woolfolk argumenterer for at William Henry ikke arvet noen kjempeformue; han bare overtok farens agentur! Uansett, da William Henry døde ni år senere, hadde han klart å øke formuen til nærmere 200 millioner US$. Han hadde da erklært seg som verdens rikeste mann. Ingen av verdens rikeste kongelige personer kom i nærheten av hans formue.
Selv William Henry Vanderbilts enorme rikdom blekner sammenlignet med den kommende formuen til John D. Rockefeller (1839-1937), som Woolfolk også mener må ha vært en Rothschild-agent. John D., hans bror William og tre andre partnere stiftet i 1870 Standard Oil Company, med John D. som president. John D. ble kjent som verdens rikeste mann, og som kanskje tidenes rikeste mann. Han ble den første US$-milliardæren. Ved hans død i 1937 ble hans formue estimert til 1,4 milliarder US$. Det er fra dette perspektivet vi må prøve å begripe den nærmest ubegripelige rikdommen og makten til Rothschildene: estimert av Woolford i 1889 til å være 160-200 milliarder US$.
Kunne Rockefeller ha blitt tidenes offisielt rikeste mann uten betydelig bistand og støtte fra den sosiale infrastrukturen som Rothschildene kontrollerte? Kunne Rockefeller ha blitt tidenes offisielt rikeste mann med Rothschildene som konkurrenter? Rockefeller fikk finansieringslån i National City Bank of Cleveland, som ifølge Kongress-rapporter var en av de tre Rothschild-bankene i USA. Rockefeller aksepterte også å bli veiledet av investeringsbanken Kuhn, Loeb & Co.
1891. De Beers-direktøren Cecil John Rhodes danner et hemmelig selskap som skal fremme britisk imperialisme, med et britisk verdensrike som mål. Ifølge historikeren Carroll Quigley (1983) [eBook] kan dette selskapet kalles ”Rhodes’ hemmelige selskap” for perioden 1891-1901 (Rhodes døde i 1902), og “Milner-gruppen” fra 1902 og utover. Quigley skriver i kap. 3:
“Det hemmelige selskapet tok form i 1891 etter mange innledende samtaler, samme året som Rhodes skrev sitt fjerde testamente og gjorde både Stead og Lord Rothschild [Nathan Rothschild] bestyrere av hans formue. Fra den foreliggende dokumentasjon er det krystallklart at han forventet at Rothschild skulle ta seg av de finansielle investeringene knyttet til forvaltningsformuen, mens Stead skulle ha fullt ansvar for metodene [strategiene?] som fondet ble brukt til.”
1895. Edmond James de Rothschild (1845-1934), fjerde og yngste sønn av James (Paris), besøker Palestina. Han kom til å bli en sterk støttespiller for sionismen, og finansierte de jødiske koloniene i Palestina med over 50 millioner US$. Hans sønn ”Jimmy” James Armand de Rothschild (1878-1957) kom på slutten av 1940-tallet til å donere 6 millioner israelske pund til byggingen av Knesset, Israels parlamentsbygning.
Da Anthony Joseph Drexel I døde i 1893 ble John Pierpont Morgan (1837-1913) den suverene eier av deres investeringsbank, som han i 1895 omdøpte til J.P. Morgan & Co. Samme år ga denne banken den amerikanske statsadministrasjonen et lån på 62 millioner US$ i gull. Banken engasjerte seg tungt i jernbanebransjen. Ved århundreskiftet (1900) hadde banken blitt et av verdens mektigste bankhus, med mange kjempeoppdrag innen reorganisering og konsolidering.
1897. Den første sionist-kongressen holdes i Basel, Sveits, den 29. august 1897. Kongressens leder var Theodor Herzl (1860-1904), den moderne politiske sionismens far. Her ble målet om en jødisk stat i Palestina etablert.
1905. Jacob Schiff gir via Kuhn, Loeb & Co. tre store lån til Japan slik at de kan beseire russerne i den russisk-japanske krigen (1904-05). For dette blir han hedret med ”the Second Order of the Sacred Treasure of Japan”.
Den russisk-ortodokse presten og selverklærte mystikeren Sergei Nilus (1862-1929) offentliggjør for første gang “den fulle teksten” av Protokollene til de vise av Sion, i boken ”Det store i det små: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden”. Nilus hevdet at Protokollene ble til på Den første sionist-kongressen i 1897. Dette var åpenbart tull, da denne kongressen var åpen for alle, også mange ikke-jøder. Nilus måtte da endre sin historie, men fabrikerte opp nye løgner som også ble avslørt. Protokollene avslører en jødisk-sionistisk diabolsk plan om å hvordan verden skal erobres. Dokumentet i sin nåværende form er åpenbart en forfalskning hvis hensikt er å bringe zionistene i dårlig lys. Noen konspirasjonsforfattere, som f.eks. Jim Marrs (2000), mener at Protokollene kan være en grotesk karikatur av et genuint konspirasjonsdokument. Wiki-engelsk har en imponerende lang artikkel om Protokollene (her). Vi lar saken stoppe der, da vi ikke har behov for å spekulere over opphavet til disse Protokollene.