NWO-kabalen og dens konspirasjoner

KAPITTEL 2

1798 - 1855: Rothschild-dynastiet erobrer Europa finansielt

Sist oppdatert: 20. juni 2009

 

 

Dette kapittelet begynner i 1798, for i det året sendte Mayer Amschel sin tredje sønn Nathan (1777-1836) til England. I 1798 hadde Mayer Amschel og Gutle fått sine fem sønner og fem døtre; den yngste var sønnen Jacob Mayer som ble født i 1792. Mayer Amschels ”mesterplan” var å la de fem sønnene etablere en bank i hvert sitt europeiske finanssenter, og gjennom samarbeid skulle de være de første som utviklet en internasjonal banktjeneste. De fem døtrene skulle holdes helt utenfor familiens forretninger, de hadde kun gifteverdi. Denne mester­planen kom ikke ferdig uthugd i sten over natten, den materialiserte seg gradvis men sikkert i de 14 årene Mayer Amschel hadde igjen å leve frem til 1812.

 

Nathan ble først sendt til Manchester (England) der han etablerte en forretning som ekspor­terte tekstiler til kontinentet. Etter å ha rundlurt byens handelsmenn rømmer han fra Manchester og dukker opp i London i 1805. Her begynner han umiddelbart med bank­virksomhet og finanstransaksjoner, og etablerer Rothschild-dynastiets engelske gren. Heretter kaller vi ham bare for Nathan (London).

 

I 1806 under Napoleonskrigene (1803-1815) måtte kurfyrste Wilhelm IX skjule sin enorme formue, og spurte sin finansrådgiver Mayer Amschel om hjelp. Amschel lovet å beskytte en del av formuen hans, men de pengene han mottok sendte han straks videre til Nathan i London. The Jewish Encyclopedia (1905, 1909), bind X, s. 499, forteller:

 

“I en senere sammenheng ble han [Mayer Amschel] representant for Wilhelm IX, kurfyrste av Hesse-Kassel, som ved sin fars død arvet en av Europas største formuer (estimert til $40.000.000), som hovedsakelig var skaffet til veie gjennom utlån av tropper til den britiske regjeringen for å stoppe revolusjonen i USA…

 

Etter slaget i juni 1806 flyktet kurfyrsten til Danmark, og etterlot seg 600.000 pund (verdt ca. $3.000.000) til Mayer Rothschild for at han skulle beskytte dem. Ifølge legenden ble disse pengene holdt skjult i vintønner og unngikk slik å bli funnet da Napoleons soldater letet etter dem da de kom til Frankfurt. Ifølge legenden ble pengene returnert til kurfyrsten da han kom tilbake. De faktiske forholdene er mindre romantiske og mer forretnings­aktige.”

 

Faktum er at Wilhelm IX aldri fikk igjen disse pengene. Da han kom tilbake i 1813 etter land­flyktighet i Danmark, hadde Mayer Amschel vært død et års tid. Det var med denne formuen på 600.000 pund, som Nathan (London) på fantastisk vis greide å fordoble 2.500 ganger i løpet av fem år, at Rothschild-familiens finansielle eventyr og erobring av Europa begynte.

 

Da Sir Francis Baring og Abraham Goldsmid døde i 1810, sto Nathan tilbake som den største bankieren i England. Noen år tidligere hadde han giftet seg med Hannah Barent Cohen (1783–1850); sammen fikk de syv barn. Nathan etablerte i 1811 familiebanken N  M Rothschild & Sons (Wiki-artikkel), som idag 200 år senere har mange av verdens mest attraktive klienter. Den engelske Wikipedia skriver om banken:

 

“Den ble grunnlagt i City of London i 1811 og er nå et globalt selskap med kontorer i over 40 land. Selskapet er finansiell rådgiver for noen av verdens viktigste selskaper, største regjeringer og rikeste familier…

 

Ifølge historiker og professor ved Harvard University Niall Ferguson, ”N M Rothschild var gjennom det meste av 1800-tallet del av verdens største bank som dominerte det inter­nasjonale obligasjonsmarkedet. For en tilsvarende gigant i dag må man forestille seg en fusjon mellom Merrill Lynch, Morgan Stanley, J P Morgan og trolig også Goldman Sachs – samt, kanskje, the International Monetary Fund, gitt Rothschildenes rolle på 1800-tallet i å stabilisere finansene til de mange regjeringer…”

 

 

1812: Mayer Amschel dør. Mayer Amschel døde fredelig og lykkelig. I sitt testamente hadde han skrevet ned de lover og regler som familien skulle følge for å erobre verden finansielt. Alle nøkkelposisjoner i deres forretningsforetagender skulle bare gis til familiemedlemmer. Familien skulle praktisere endogami (inngifte), hvilket i praksis gikk ut på at sønnene skulle gifte seg med sine kusiner og tremenninger. Formålet med dette var å bevare familieformuen. Eldste sønn av eldste sønn skulle være dynastiets overhode, men unntak kunne gjøres hvis flertallet i familien var enig om det. Dette var umiddelbart tilfelle, da Nathan ble valgt som det nye overhodet. Det ble også spesifisert at familiens formue og verdier aldri skulle offentliggjøres.

 

Mayer Amschel døde den 19. september 1812. Tidsskriftet Forbes rangerte ham i 2005 som nr. 7 på listen over ”Tidenes tyve mest innflytelsesrike forretningsmenn”. De beskrev ham som grunn­leggeren av inter­nasjonal finans.

 

Jacob Mayer Rothschild, den yngste av de fem sønnene, dro dette året til Paris og etablerte seg der. Hans navn Jacob ble oversatt til James, så heretter kaller vi ham bare for James (Paris). Han ble grunnleggeren av Rothschild-dynastiets franske gren. I 1817 stiftet han banken de Rothschild Frères sammen med noen av hans brødre som partnere. Dette bankkonsernet varte frem til 1960-tallet da den franske regjeringen innførte en bankreform som resulterte i at de Rothschild Frères i 1967 valgte å skifte navn og karakter til Banque Rothschild, et aksjeselskap.

 

 

1815. Da Napoleonskrigene gikk mot slutten, som endte med Napoleons tap ved Waterloo i juni 1815, støttet Rothschild-brødrene begge parter med gull. Wellingtons arme fikk gull via Nathan i London, mens Napoleons arme fikk gull via James i Paris. Dette ble etter hvert et varemerke og en av de store inntekskilder for Rothschildene: å gi store lån til begge parter i en krig. Senere kom Rothschildene til å gå enda lengre, ved i det skjulte å provosere og opphisse begge partene i en konflikt til å gå krigens vei, og så tjene en formue på at begge partenes regjeringer har behov for store pengelån.

 

Helt mot slutten av krigen gjorde Nathan et kupp der han ifølge myten tyvedoblet sin investering. På den tiden ble britiske obligasjoner, kalt ”consols”, kjøpt og solgt på børsgulvet. Nathan ga beskjed til alle sine børsagenter at de skulle begynne å selge sine obligasjoner. Dette fikk de andre børsspekulantene til å tro at Nathan satt med innside­kunnskap om krigens utfall (hvilket han også gjorde), og at britene hadde tapt krigen. De prøvde derfor panisk å få solgt sine obligasjoner, som med ett var svært lite verdt. Nathan ga så et diskret tegn til sine agenter om å kjøpe opp igjen alle obligasjonene de kunne få fatt på. Da det ble kjent at britene faktisk hadde vunnet krigen, steg obligasjonene til enda høyere verdier enn da panikken begynte. Ifølge Rothschild-biografen Ferguson (1998) er fortellingen om Nathans enorme profitt på denne affæren overdrevet, da han max. tjente 7000 pund herpå.

 

Frankrige ble dømt til betale 1.500 millioner francs til motparten for påførte krigsskader. Her gjorde Rothschild-brødrene et storvarp som pengeutlånere ved å ta blodrenter.

 

 

1818. Nathans bank N M Rothschild & Sons gir et lån på £5 million til den preussiske regjering og utstedet obligasjoner for regjeringens lån.

 

Etter at Frankrike hadde sikret seg enorme lån i 1817 for å bygge opp landet på ny etter det katastrofale tapet ved Waterloo, gikk Rothschild-agenter inn og kjøpte opp store andeler av den franske regjeringens obligasjoner. Dette fikk obligasjonene til å stige i verdi. I november dumpet de obligasjonene ut på det åpne markedet slik at deres verdi falt drastisk og Frankrike fikk finansiell panikk. Rothschildene gikk da inn og tok kontroll over den franske penge­tilførselen.

 

 

1820. Salomon Mayer Rothschild (1774-1855), den nest eldste sønnen, drar til Wien, Øster­rike. Der blir han grunnleggeren av Rothschild-dynastiets østerrikske gren.

 

Rothschild-familien fikk fullstendig kontroll over den britiske økonomien. Dette tvang England til å etablere en ny Bank of England, som Nathan kontrollerte. Han kom senere til å erklære:

 

“Jeg bryr meg ikke om hvilken marionett som plasseres på Englands trone for å styre riket der solen aldri går ned. Han som kontrollerer Storbritannias pengetilførsel kontrollerer Det britiske riket, og det er jeg som kontrollerer den britiske pengetilførselen.”

 

Rothschildene brukte deres kontroll over Bank of England til å erstatte praksisen med å tran­spor­tere gull fra land til land, ved i stedet å bruke deres fem banker spredd over Europa til å sette opp et papirsystem av debet og kredit, som er dagens banksystem.

 

 

1821. Kalman (”Carl”) Mayer Rothschild (1788-1855), den fjerde sønnen, drar til Napoli (Italia). Her blir han grunnleggeren av Rothschild-dynastiets napolitanske gren, som bare varte frem til 1863 pga. manglende sønner til å overta. Kalman etab­lerte banken C M de Rothschild & Figli, som  ga store lån til Vatikanstaten og til forskjellige Napoli-konger. I 1832 ble han tildelt stjerne og ordensbånd for ”Sacred Military Constantinian Order of Saint George” av pave Gregory XVI. I sine audienser hos paven strakte paven ut sin hånd fremfor den vanlige hilseseremonien med at gjesten skal kysse pavens tå. Dette viste hvilken posisjon Kalman hadde i Vatikanet.

 

 

1822. Keiser av Østerrike Franz I (1768-1835), som også var den siste keiser for Det tysk-romerske riket som opphørte i 1806, adler de fem Rothschild-brødrene til baroner, en tittel som går i arv. Dette ga dem retten til å kalle seg von Rothschild, som fire av brødrene (ikke Nathan) valgte å bruke.

 

 

1824. James (Paris) gifter seg med en av sine nieser, og innleder dermed endogamiet som Rothschildene kom til å følge frem til 1877. Det ser ikke ut til at dette endogamiet gjennom femti år resulterte i genetiske sykdommer.

 

 

1825. N M Rothschild & Sons var finansiell sterk nok til å avverge en likviditetskrise i Bank of England da denne manglet nok penger. Rothschild-brødrene hadde på dette tidspunktet verdens overlegent største bank, ca. 10 ganger større enn deres nærmeste konkurrent, Baring Brothers (Ferguson, 2000).

 

 

1832. The Order of Skull and Bones. General William Huntington Russell (1809-1885) og Alphonso Taft (1810-1891) [faren til USAs 27. president] danner i 1832 ved Yale University (USA) det hemmelige selskapet The Order of Skull and Bones [forkortes til ”Skull & Bones” eller bare ”Ordenen”]. Ordenens egen pamflett, som etter et innbrudd i deres innvielseslokale kom i offentlighetens lys i 1876, forteller at Skull & Bones begynte som en amerikansk avdeling av en hemmelig tysk orden. Det er kjent at Russell dro til Tyskland for å studere ved et universitet i 1831-32.

 

Utad er Skull & Bones bare en studentforening som tar inn 15 studenter årlig fra avgangs­kullet. Frem til 1969 har bare mannlige studenter blitt invitert og sluppet inn. De som aksepterer invita­sjonen går gjennom et innvielsesrituale som i typisk frimureri-stil skal symbolisere død-gjenfødsel-prosessen. Ritualet har også enkelte ”satanisme light” karak­teristika, som bruk av skjelettdrakter, ekte hodeskaller og menneskebein. Innvielsen krever også at studenten bekjenner de mest intime detaljer omkring sitt seksualliv. Formålet er antagelig å skape sterke personlige bånd mellom medlemmene. De som fullfører ritualet får ut avgangsåret status som ”knekter”, deretter blir de medlemmer for livstid med status som ”patriarker”.

 

Studentforening-aspektet ved Skull & Bones tjener bare som et rekrutteringssenter. Det virkelige formålet med Ordenen er knyttet til patriarkene, ikke knektene. Patriarkene har årlige møter ved Deer Iland Club. Hvert nytt medlem mottar en tykk lærinnbundet bok der alle medlemmene, både døde og levende, står opplistet tilbake til 1833. Ute i samfunnet er det meningen at medlemmene skal hjelpe hverandres karrierer, men deres primære oppgave er å bidra til å transformere den amerikanske kulturen og samfunnet, ja faktisk hele verden, i retning av totalitarisme. I den totalitære verdensorden vil Staten være absolutt rådende, individer har ingen egenverdi og er kun til for å tjene Staten (se Hegel-sitater). Dette totalitære synet på det ideelle forholdet mellom Staten og individet er basert på verkene til den obskure tyske filosofen George Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831). Hegel var i sitt siste leveår rektor ved universitet i Berlin. Kanskje han hadde opprettet en lukket sirkel der som general Russell kom i kontakt med?

 

Siden 1833 har det aktive medlemsskapet utviklet seg til en kjernegruppe på 20-30 familier som tilhører kremen av det ikke-folkevalgte US Establishment. Dette betyr at patriar­kene har innflytelse nok til å få sine egne sønner og slektninger inn i studentforeningen. Det er også betydelig inngifte mellom disse familiene. Da det totalitære synet som Skull & Bones fremmer er i strid med den amerikanske grunn­loven, ville Ordenen under normale omstendigheter ha blitt dømt som illegal i USA. Men Ordenen med sine 20-30 Establishment-familier og en tradisjon på nærmere 180 år er alt for mektig til å forbys eller bli eliminert.

 

Til tross for at Skull & Bones har vært og fortsatt er uhyre mektig i amerikansk historie og samfunn, hadde bare to artikler, i 1873 og 1977, blitt skrevet om den da Antony C. Sutton i 1983 fikk utgitt boken America's Secret Establish­ment: An Introduction to the Order of Skull & Bones [eBook] [review by Aristos]. Vi kommer tilbake til Ordenen utover i boken.

 

 

1836. Fra Niles Weekly Register, 1835-36:

”Rothschildene er den moderne bankens vidundere… Vi ser her etterkommerne av Juda, etter 2000 års forfølgelse, står over konger, klatrer høyere enn keisere, og holder et helt kontinent i deres hule hånd. Rothschildene styrer den kristne verden. Ikke et kabinett tør å gjøre et trekk uten først å ha spurt dem om råd. De strekker ut sin hånd, med samme letthet, fra Petersburg til Wien, fra Wien til Paris, fra Paris til London, fra London til Washington. Baron Rothschild, som er Husets overhode, er den sanne kongen av Juda, prinsen i fangenskap, messiasen som dette ualminnelige folket så lenge har ventet på. Han holder nøklene til fred og krig, velsignelse eller fordømmelse… De er meglerne og rådgiverne for kongene av Europa og for de republikanske lederne i Amerika. Hva mer kan de ønske seg?”

 

Nathan (London) dør i 1836 som verdens desidert rikeste mann, med en formue på ca. 3,5 millioner pund. Med en inflasjonsmultiplikator på 35,5 tilsvarer dette 124,25 millioner pund i 1995-verdi. Heller ikke dette tallet sier noe om hvor rik han var, for kjøpeverdien var langt høyere da enn i dag. Nathans formue utgjorde 0,62 % av Englands BNP. Den samlede formuen til de fem brødrene var ca. 7,7 millioner pund, hvilket gjorde dem til verdens desidert rikeste familie (Ferguson, 1998). Nathans fire sønner overtar Rothschild-dynastiets engelske gren.

 

Nathan døde rett før de fem brødrene skulle fornye sin samarbeidsavtale. Det er ukjent hvem som ble valgt til Rothschild-dynastiets nye overhode, men alt tyder på at det var James (Paris). Han var imidlertid ikke istand til å dominere sine brødre, eller den yngre generasjonen, slik som Nathan hadde gjort. De fem Rothschild-grenene blir dermed mer et partnerskap enn en familiebedrift styrt av en direktør. De to sønnene tilhørende tredje generasjon (3G) som på dette tidspunktet hadde vist mest forretnings­talent, var Anselm von Rothschild (1803-1874) [eldste sønn av Salomon (Wien)] og Lionel de Rothschild (1808-1879) [eldste sønn av Nathan (London)]. Rett før Nathan døde fikk alle de fem brødrene malt sitt portrett av Moritz Daniel Oppenheim.

 

 

1839. Den første store skandalen internt i Rothschild-dynastiet oppstår da Hannah Mayer, den andre datteren av Nathan (London), velger å konvertere til kristendommen for å kunne gifte seg med en kristen mann, Henry Fitzroy. Dette ble opplevd som et trippelsvik mot det Rothschildske fundament: judaismen, den patriarkalske familiestrukturen der foreldrene og brødrene bestemmer hvem datteren skal gifte seg med, og endelig endogamiet som krever at man gifter seg innen slekten.

 

1840. Rothschildene blir gullbarremeglere for Bank of England. De setter opp agenturer i California og Australia.

 

 

1844. Benjamin Disraeli (1804-1881), som over tyve år senere kom til å bli britisk statsminister to ganger (1868 og 1874-80), får utgitt romanen Coningsby. Den adopterte tenåringsgutten Coningsby som vokser opp i et aristokratisk og politisk britisk hjem er trolig en tilslørt versjon av ham selv. Halvveis ut i romanen dukker den superrike og imponerende verdensmannen Sidonia opp, som det ikke er noen tvil om var en beskrivelse av Lionel de Rothschild [som vi heretter kaller Lionel (London)]. Lionel var Disraelis velgjører og beskytter. Her kommer to avsnitt:

 

“Sidonia [Sr., dvs. Nathan (London)] hadde blitt en av de mest betydningsfulle person­ligheter i Europa. Han hadde utplassert en bror eller en nær slektning han kunne stole på i de fleste av de viktigste hoved­stadene. Her var han Herre og Mester over verdens penge­markeder, og selvsagt, nærmest Herre og Mester over alt annet. Han holdt bokstavelig talt statsinntektene i det sydlige Italia i pant [gjennom Kalman (Napoli)], og monarker og ministre fra alle land ba om hans råd og fulgte hans anbefalinger…

 

”…Sidonia [Jr., dvs. Lionel (London)] var nettopp en slik karakter som ville bli ønsket velkommen i våre sirkler. Hans enorme rikdom, hans unike sosiale erfaring, hans klare dynamiske intellekt, den utpregete naturligheten i hans atferd, ærlig, men som verken krever eller tolererer familiaritet, og hans hengivenhet for utendørssportene som fungerte som sikkerhetsventil for hans energier, var alle omstendigheter og kvaliteter som engelsk­mennene verdsetter og beundrer; og det er sant å si om Sidonia at få menn var mer populær, og mindre forstått.”

 

 

Frihetsbrevet til Bank of England fikk i 1844 et lovtillegg, kjent som “the Peel Amendment”. Lovtillegget gjorde at sølvstandarden ble avviklet, dvs. at sølvet mistet sin verdi som økonomisk garanti for virkelige penger. Rothschildene ønsket at gullstandarden skulle være den eneste gjeldende råvarestandard. Ifølge Coleman (2007) var det Lionel (London) som via Benjamin Disraeli var forfatter av lovtillegget.

 

Salomon (Wien) kjøper opp United Coal Mines of Vítkovice og Austro-Hungarian Blast Furnace Company, som kom til å bli noen av verdens største industrikonserner.

 

 

1845. Rothschildene vinner kontrakten om å få bygge den første større jernbanelinjen i Frankrike, som skal krysse hele landet. I september 1845 danner de jernbaneselskapet Chemin de Fer du Nord i Paris. Selskapet eies av de Rothschild Frères i Frankrike og N M Rothschild & Sons i England. James (Paris) var selskapets president fra dets stiftelse og frem til hans død i 1868. Selskapet bygde togstasjonen Gare du Nord i Paris, og la en togbanelinje derfra frem til den engelske kanal. Linjer ble så lagt til Amiens og Valenciennes, samt til de belgiske byene Kortrijk og Ghent. I 1848 ble togbanelinjer lagt til Boulogne-sur-Mer og Saint Quentin, Aisne.

 

 

1849. Gutlé, moren til de fem Rothschild-brødrene, dør 96 år gammel. Til tross for at hun kunne ha bodd på de flotteste herskapshus verden over, evt. vært på kontinuerlig rundreise mellom dem, valgte hun å bli værende i den gamle kåken i Judengasse i Frankfurt helt frem til sin død. En av hennes siste uttalelser skal ha vært:

“Dersom mine sønner ikke hadde ønsket kriger, ville det heller ikke ha vært noen.”

 

 

1850. I dette tiåret begynner Rothschildene å bygge slott og herregårder over hele kontinentet og England, som fylles med de aller dyreste kunstverk. To eksempler er Mentmore Towers i England (bygd 1852-54) og Château de Ferrières i Frankrike (bygd 1855-59). Nathaniel de Rothschild (1812-1870), Nathans fjerde sønn, flytter til Frankrike i 1850, kjøper opp Château Brane Mouton i 1853, som inkluderer Bordeaux-vingården, og omdøper slottet til Château Mouton Rothschild. Han blir slik grunnleggeren av den franske vin­produserende “grenen” av Rothschild-dynastiet.

 

 

1854. Den amerikanske forretningsmannen George Peabody (1795-1869) ble stadig mer invol­vert i forretninger knyttet til London, hvilket resulterte i at han i perioden 1827-37 foretok flere reiser til London og det europeiske kontinentet. I 1837 flyttet han til London, og ble værende der for resten av sitt liv. Han døde antagelig som en av tidenes rikeste menn. Klepper & Gunther (1996) har estimert hans nettoformue til å være 23 milliarder US$ (hvilket vi formoder er 1996-verdi). I 1854 gikk han i partnerskap med finansmannen Junius Spencer Morgan og dannet bankhuset Peabody, Morgan & Co., der de to jobbet sammen frem til Peabody trakk seg tilbake i 1864. Morgan omdøpte da firmaet til J. S. Morgan & Co. Den tidligere britiske handelsbanken Morgan Grenfell (nå del av Deutsche Bank), den inter­nasjonale universalbanken JPMorgan Chase og investeringsbanken Morgan Stanley har alle sitt opphav i Peabodys opprinnelige bank.

 

Ifølge Eustace Mullins (1991, kap. 5) var det den engelske bransjen av Rothschildene som sto bak Peabody og finansierte ham siden 1835. Peabodys formue og agentur kan så ha blitt overført til Junius Spencer. Mullins overordnete poeng er imidlertid at Junius Spencer Morgan og senere hans sønn John Pierpont Morgan (1837-1913) ble en hemmelig amerikansk front for Rothschildene. Dette poenget har den største interesse når vi utover i boken skal se nærmere på hvilke personer og investeringsbanker som sto bak dannelsen av den privateide og privatstyrte amerikanske sentralbanken the Federal Reserve. 

 

 

1855. Tre av Rothschild-brødrene dør: Anselm (Frankfurt), Salomon (Wien) og Kalman (Napoli).

 

 

Ferguson (1998) gir oss en viss innsikt i de fem brødrenes personligheter. De identifiserte seg aldri med aristokratiet og de kongelige; de snarere foraktet dette samfunnslaget. Brødrenes fantastiske oppsamling av hederstitler, æresmedaljer og ordensbånd hadde de selv et ganske så distansert og humoristisk forhold til. Det var ute­lukkende disse heders­tegnenes praktiske verdi i en sosial kontekst der denslags hadde symbolsk betydning, som gjorde at brødrene mottok dem og pranget seg med dem. Nathan (London) var den mest asosiale og hissige av de fem, og avsto så langt som mulig fra å leve opp til de sosiale forventninger og spilleregler som aristokratiet fulgte. James (Paris) var den mest sosiale av brødrene, og kanskje den eneste som genuint interesserte seg for kunst og kultur. Anselm (Frankfurt) var en mild og fred­sommelig mann som trivdes best når han fikk pusle i hagen sin. Alle brødrene identifi­serte seg med judaismen og fulgte trofast dens skikker. Deres barn fikk alle god utdannelse som gjorde at de gled naturlig inn i det sosiokulturelle sjiktet som de tilhørte. De fleste av dem kom til å snakke flytende engelsk, tysk og fransk. Sønnene som utgjorde tredje generasjon var klassiske gentlemen.

 

 

Litteratur:

Coleman, John (2007): The Rothschild Dynasty [eBook].

 

Disraeli, Benjamin (1844): Coningsby [online]. [Dette er en langtråkig bildungsroman som for det meste består av observasjoner og dannet konversasjon. Som en samtids­beskrivelse av Lionel de Roth­schild, som var Disraelis egen mesén, kan den ha en viss interesse].

 

Corti, Egon Caesar: Rothschild: et finansdynastis historie. Aschehoug & Co., 1929. 282 sider. Dette er en sjarmerende skrevet bok som fokuserer på hovedtrekkene. Anbefales. Den norske utgaven er en sterk sammentrekning av Cortis tobindsverk på til sammen 950 sider.

 

Ferguson, Niall (1998): The House of Rothschild: Volume 1: Money's Prophets: 1798-1848. 648 sider, inkl. 160 sider med noter og bibliografi. Ferguson er britisk professor ved Harvard University som spesialiserer seg i historie og økonomi. Ifølge Ferguson var det Sir Evelyn Rothschild, styreformann ved N M Rothschild & Sons, som henvendte seg til ham for å få dette verket skrevet i anledning av 200-års jubileét for at Nathan kom til England. Ferguson fikk adgang til deler av Rothschild-arkivet, og han har under skrivingen fått betydelig bistand fra flere Roth­schildere. I dette bindet drukner leseren i detaljer, særlig finansmessige detaljer. I 2003 ga Henry Kissinger forfatteren tilgang til sitt arkiv for å få sin biografi skrevet. Det sier meget…

 

Mullins, Eustace (1991): Secrets of the Federal Reserve (online).


Sutton, Antony C. Sutton (1983): America's Secret Establish­ment: An Introduction to the Order of Skull & Bones. [eBook] [review by Aristos].

 

 

 

Tilbake til:  Innholdsregister  //  Home