Månen og Mars:

NASAs bedrag og bildetuklinger gjennom 40 år


av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: 6. mai 2009



 

Bakgrunnen fra 1940- og 50-tallet.

Stadig flere personer erkjenner nå via Internet og avslørende bøker at mange av de offisielle data om Månen og Mars som har kommet fra NASA (dannet 1958) og European Space Agency (ESA, dannet i 1975) opplagt ikke stemmer med virkeligheten. Det foreligger en NWO-styrt global konspirasjon mellom myndighetene om ikke å erkjenne offentlig vår faktiske erfaring med:

  • ET’er (utenomjordiske intelligente vesener) og deres ETV’er (romskip),
  • ET-artefakter her på Jorden og i vårt solsystem (fortrinnsvis på Månen og Mars),
  • aktive ET-baser på Månen og Mars, samt ruiner av sivilisasjon på Mars,
  • natur på Mars,

På 1940-tallet og utover på 1950-tallet tok forskjellige ET-grupper kontakt med representanter for de amerikanske myndigheter. Dette resulterte i 1947 i dannelsen av det overordnete og super­hemmelige organet MJ-12 som utviklet direktiver for behandling av ET/V-saker. MJ-12 var og er fortsatt et statlig organ, ja, men USA var og er fortsatt også et oligarki som styres av den amerikanske NWO-kabalen som er ledet av Rockefeller-dynastiet. Uten denne forståelsen av USA som et oligarki styrt av en NWO-kabal kommer man ingen vei når det gjelder de store og dyptgående konspirasjoner i USAs historie på 1900-tallet.

 

MJ-12 besto således av en blandet gruppe. Noen identifiserte seg med Staten og folket, andre representerte NWO-kabalens interesser. For NWO-kabalen er hemmeligholdelse av alle ET/V-fenomener meget viktig, for almen kunnskap om disse vil frarøve NWO-kabalen den makt og autoritet som de nå utøver via vitenskapen og media. Det var NWO-representantenes argumenter som vant frem innad i MJ-12. MJ-12 kom på denne måten til å bli front­organet som sørget for at hemmeligholdelsen av ET/V-innsikter ble til en global konspira­­sjon mellom myndighetene.

 

Det er indikasjoner på at MJ-12 utover på 1990-tallet har erkjent enten at de ikke lenger klarer å holde deres ET/V-innsikter hemmelige, eller at det ikke lenger er i deres interesse å holde disse innsikter hemmelige. Deres nye utfordring er da hvordan de på en forsiktig og kontrol­lert måte kan avsløre en viss andel av deres ET/V-erfaringer uten å forårsake en større oppstandelse der de amerikanske myndigheter settes i gapestokken.


 

NASA: et dypt splittet vesen fra fødselen av.

Den historiske konteksten er således at da NASA ble opprettet den 1. oktober 1958, hadde MJ-12 allerede i 11 år institusjonalisert i Establishment-kulturen den totale hemmeligholdelse av ET/V-emnet. NASA var allerede fra fødselen av skapt til å være et schizoid byråkratisk misfoster der noen avdelinger var forpliktet til å være kroniske løgnhalser ikke bare overfor de ameri­kanske skattebetalerne og for resten av verdensbefolkningen, men også overfor det øvrige NASA.

 

Philip J. Corso (1915-98) jobbet i fire år som medlem av president Eisenhowers Nasjonale Sikkerhetsråd, og hadde eget kontor i Det hvite hus. I årene 1961-63 arbeidet han direkte under generalløytnant Arthur G. Trudeau (1902-91) som da var øverst­kommanderende for Hærens Forsknings- og utviklingsavdeling i Pentagon. Her fikk Corso ansvaret for ”Kontoret for frem­med teknologi”; hans jobb var å evaluere det teknologiske potensialet til diverse ETV-vrakgods. I sin sensasjonelle bok The day after Roswell (1997) beskriver han NASA som et dypt splittet vesen der de forskjellige avdelinger hadde forskjel­lige nivåer av sikkerhets­klarering, forskjellige politiske mål, til og med forskjellig kunnskap om hva som hadde foregått i tidligere år [se min web-artikkel Philip J. Corso avslører myndighetenes ET/V-involvement].

 

I 1961 ble den bestilte Brookings-rapporten om NASA formelt overlevert til den ameri­kanske kongressen. Rapporten utreder bl.a. ”Implika­sjonene ved oppdagelsen av utenom­jordisk liv”. Rapporten anbefaler sterkt at eventuelle oppdagelser av kunstige strukturer på noen av planetene i vårt solsystem holdes hemmelig for det amerikanske folket pga. frykt for ”alvorlig sosial instabilitet”. Her ser vi hvordan andre og langt mer overfladiske motiver enn de virkelige for å hemmeligholde ET/V-erfaringene plantes nedover i systemet. Den virkelige hemmelig­holdelsen er ikke av hensyn til folket, men av hensyn til The Establish­ment.

 

I direktivene som har styrt den hemmeligsfulle siden av NASA finner vi årsaken til at NASA gjennom hele sin eksistens som den fremste vitenskape­lige institusjon når det gjelder søken etter utenomjordisk liv, har brutt med alle etiske regler. Den hemmelighetsfulle siden av NASA samarbeidet med den populære astronom, forfatter og media-kjendis Carl Sagan (1934-96). Utover på 1970-tallet ble han sponset av CIA til å støtte bedraget til NASA og til å latterliggjøre åndsvitenskapen gjennom dannelsen av det globale Skepsis-nettverket.

 

NASA har støttet forskjellige SETI-prosjekter (Search for ExtraTerrestrial Intelli­gence) fra slutten av 1960-tallet og frem til 1993, og i deres Origins program fra 1997 og utover. SETI-prosjekter går ut på å lytte etter radio­signaler fra det fjerne verdensrom, i tilfelle noen ET’er skulle ønske å sende oss en beskjed. Mens millioner av dollar og arbeids­timer rant bort på menings­løs lytting etter slike signaler, holdt noen av avdelingene ved NASA skjult for folket deres stadig voksende erfaring med ETV’er på vår egen planet, i verdensrommet og rundt aktive baser på Månen og Mars. De holdt også skjult for folket deres oppdagelse av kolossale og svært gamle artefakter på Månen og Mars.

 

De akademiske institusjoner fulgte etter i kjølvannet av NASA. I alle respek­table bøker fremsto utenomjordisk intelli­gens som et fasi­nerende emne, men bare på den betingelse at slike vesener bare kanskje finnes, og da helst et par millioner lysår borte. Respektable fagbøker avviste med et håndkast den stadig voksende dokumenta­sjonen av romskip her på Jorden nå. På dette punktet var fagbøkene skråsikre, for de hadde jo to bunnsolide autoriteter av høyeste integritet å støtte seg til: mamma-NASA og pappa-Sagan. Å tvile på dem var identisk med å tvile på selve vitenskapen.

 


Månen

Romfartskappløpet på 1960-tallet. Antony C. Sutton dokumenterte i sin bok The best enemy money can buy (1986) at det såkalte våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen i stor grad var en overdrivelse som skulle sikre at det amerikanske romfartsprogrammet fikk stadig større offentlige bevilgninger slik at USA kunne bli førstemann på Månen (se Utdrag fra boken). Når begynte med sikkerhet NASAs oppdagelse og hemmeligholdelse av artefakter på Månen? Det mest konvensjonelle svaret vil være at kunstige strukturer på Månen ble oppdaget av de russiske og amerikanske romfartsmyndighetene i perioden 1959-66. Som utgangspunkt vil jeg forholde meg til NASAs offisielle kronologi for romsonder og ekspedisjoner som ble sendt til Månen. I 1965 ble høykvalitetsbilder tatt av romsondene Ranger 8 (USA), Ranger 9 (USA) og Zond 3 (SSSR).


1966 er det seneste året som kan aksepteres for oppdagelsen av kunstige strukturer. Luna 9 (SSSR) sto for den første myklandingen på Månens overflate, den 3. februar 1966. Ifølge boken Psychic discoveries (2. utg. 1997) av Sheila Ostrander og Lynn Schroeder, som refererer til Alexander Abramov, ble det da tatt bilder av kunstige strukturer. Dette året sendte USA opp romsonden Lunar Orbiter 2. Over 600 bilder av høy kvalitet og med bildeoppløsning på 1 pixel = 1 meter ble tatt! Ifølge Psychic discoveries (2. utg. 1997) ble det den 20. november tatt bilder av åtte obelisker (lignende ”Cleopatras nål”) ved ”Sea of Tranquility”. Den høyeste obelisken er like høy som et 15 etasjers hus. Ifølge Alexander Abramov er de arrangert i samme mønster og etter samme geometriske plan som de tre Giza-pyramidene.

 

 

Den første bemannede månelanding: Apollo 11 (1969). Den offisielle historien er at Apollo 11 (USA) landet på Månen den 20. juli 1969. Det er mange indikasjoner på at selve filmopptaket av Armstrong, Collins og Aldrin på Månen som ble sendt verden over var et bedrag (se web-notatet The Faked Apollo Landings, av Dave Cosnette). Selv om filmopptaket trolig var et bedrag, behøver ikke det å bety at måne­landingen var et bedrag. Men hvorfor skulle NASA fabrikere et filmopptak, med risikoen for å bli avslørt? Det enkleste svaret er at MJ-12 visste eller fryktet at det var mye på Månen som befolkningen ikke måtte få vite om, som aktive baser og enorme artefakter. De tok derfor ikke sjansen på en direktesending.

 

 

Den siste bemannede månelanding: Apollo 17 (1972). Den 7. desember 1972 landet Apollo 17 (USA) på Månen, med astronautene Eugene A. Cernan, Ronald E. Evans og Harrison H. Schmitt ombord. Dette var den sjette bemannede månelandingen. Siden har USA aldri hatt flere bemannede månelandinger. Skal vi tro at USA etter seks månelandinger, hvor de fikk med seg noen spann med sand- og grusprøver hjem til verdens dyreste hektopris, plutselig mistet all interesse for Månen? Enda merkeligere er at Russland ennå ikke har hatt en eneste bemannet ekspedisjon til Månen. Skal vi tro at Sovjetunionen plutselig mistet all interesse for Månen av den enkle grunn at USA kom dit først? Ryktet er at astronautene ved den siste månelandingen fikk klar beskjed fra en ET-gruppe som hadde en aktiv base på Månen at de ikke var velkomne der. For dem som vil studere dette ryktet nærmere, anbefales det interessante Art Bell-intervjuet med John Lear den 2.-3. november 2003.

 

 

The Clementine Mission (1994).  I januar 1994 sto Det amerikanske forsvars­departementet (ikke NASA) for en ubemannet ekspedi­sjon til Månen, The Clementine Mission. Formålet var å fotografere hele dens over­flate. 1,8 millioner bilder ble tatt.

 

 

Hoaglands pressekonferanse (1996). Den 21. mars 1996 holdt Richard C. Hoagland og syv andre i ekspertteamet til The Mars Mission en presse­konferanse i National Press Club i Washington (her). De presenterte resultatene av deres analyser av NASA-bilder av Månens overflate. Deres konklusjon var at det er ingen tvil om at bildene viser kunstige struk­turer. Pressekonferansen ble direkte overført til Sør-Amerika, Spania og Portugal, men ikke til USA.

 

 

Er Månen hulere enn antatt? (2000).  Michael Jordan fikk i år 2000 utgitt en spennende artikkel, Our Mystic Moon. Jordan bare refererer til hva NASAs egne astronauter har erfart på Månen og siden diskutert med eksperter.



Videosnutt (august 2006). Før vi går løs på bildeanalysene til Joseph P. Skipper, kan vi varme opp med videosnutten "NASA airbrushed UFOs/Lunar base towers"-trailer.

 

Bildeanalyser fra Joseph P. Skipper (2004). I år 2000 begynte Joseph P. Skipper, av yrke forsikringsetterforsker, å produsere sine første bildeanalyser av NASAs Mars-bilder. Han skaffet seg så et kommersielt PhotoShop-program som gjorde det lettere for ham å avsløre og fjerne lagene med tuklinger som hadde blitt lagt oppå bildene. Dette åpnet en ny verden for ham. Det er Skippers bildeanalyser som idag er de mest avslørende og interessante, ikke dem til Hoagland-teamet. Skipper legger sine bilde­analyser ut på sin web-base Mars Anomaly Research. Av de ca. 160 bilde­analysene han har skrevet pr. april 2009, har 11 vært viet Månen [nr. 066-071 (2004) og nr. 149-153 (2008)]. Disse analysene er basert på NASA/JPL-bilder fra The Clemen­tine Mission fra 1994 [JPL: Jet Propulsion Laboratory].

 

Idag har den offisielle tuklingen av bilder fra Mars og Månen forlengst blitt automatisert i form av avanserte data­programmer som alle NASA/JPL-bilder kjøres gjennom før de legges ut på en eller annen offisiell web-base. Bildetuklingen består av en rekke forskjellige teknikker, hvilket ifølge Skipper ville kreve en hel bok å gjøre rede for. Som regel anvendes flere tukleteknikker på det enkelte bilde. Pr. mai 2009 har jeg kontakt med to nordmenn som med hvert sitt PhotoShop-program reproduserer arbeidet til Skipper, med samme resultat. Den ene er NLP-terapeuten og forfatteren Mike Cechanowicz (epost: mike@acnlp.no), som tidligere har vært reklamefotograf. Den andre, som tidligere har vært profesjonell bilde­behandler, foretrekker inntil videre å være anonym.

 

Innledningsvis i rapport nr. 066 (2004) spør Skipper hvordan det kan ha seg at Månen på de fleste bilder fra de siste tredve årene tilsynelatende har vært gjennom en skjønnhetsoperasjon, i forhold til enkelte skarpe bilder fra 1970-tallet. Har Månen faktisk fått en glattere og penere overflate de siste trevde årene, eller har kamera-teknologien blitt dårligere? Eller er det noen som prøver å skjule noe? De to bildene nedenfor er fra 1972 og 1994.


Slik så Månens bortvendte side ut i 1972. Fra Skipper-rapport nr. 066.


Slik så Månens bortvendte side ut i 1994. Fra Skipper-rapport nr. 066.

Bildet over er en mosaikk av 50.000 mindre bilder. Legg merke til de vertikale linjene som går fra nord til sør over hele kloden. Den offisielle forklaringen er at linjene ikke er en topografisk realitet; de er et kun et bilde­messig fenomen. Dette er imidlertid en løgn. Nærbilder, med oppgitt bildeoppløsning 1 pixel = 1 km, viser at disse ”linjene” definitivt er en topografisk realitet. Hver linje er faktisk et flere kilometer bredt ”bånd”. Linjene går fra nord til sør.


Hver linje er et bredt bånd. Fra Skipper-rapport nr. 070.

I nærbildet nedenfor ser man tydelig at lagene med tukling (de hvite tåkefeltene) ligger over båndene, dvs. at båndene ikke er en bildeartefakt.


Båndene er en topografisk realitet. Fra Skipper-rapport nr. 069.

I bildet nedenfor ser vi et eksempel på virkelig amatørmessig tukling, en tabbe som senere ikke har blitt gjentatt. De to tårnene (eller hva det nå er som skjules) var så gigantiske i forhold til den omgivende sivilisasjonen som skulle skjules, at tukleprogrammet i dette tilfellet ikke hadde en bedre løsning enn å smusslegge tårnene på en slik måte at deres form og størrelse likevel ble markert. De av leserne som ikke har PhotoShop-programmet, kan f.eks. lagre bildet i Word, hente frem "Bildeverktøy-linjen" (med høyre museknapp), og så begynne å eksperimentere med funksjonene Kontrast og Lysstyrke. De to tårnene og den omgivende sivilisasjonen vil da komme langt bedre frem. Dette rådet gjelder de fleste av NASA/JPL-bildene.


Fra Skipper-rapport nr. 067.

Skipper spekulerer at tuklingen med Clementine-bildene tjente som en slags generalprøve for de samme ”hemmelige organer” som i 1998 begynte å tukle med Mars-bildene fra den ameri­kanske romsonden Mars Global Surveyor (MGS). Da ingen reagerte på Clementine-bildene, kunne de trygt gå videre. Hvis en person fløy lavt over Månen og tok bilder med et ordinært håndkamera, ville han få skarpere 3D-bilder av overflaten enn den offisielle versjonen av Clementine-bildene, som er tatt med hyperavansert og kommersiell utilgjengelig teknologi! Det kreves ingen bildebehandlingsekspert for å bekrefte at de fleste av de offentliggjorte Clementine-bildene har blitt kraftig tuklet med. Denne tuklingen er imidlertid langt mer amatørmessig gjort enn den senere tuklingen med MGS-bildene.

 

Det krever øvelse og erfaring i å se og avsløre de mange lagene av bildetuklinger der forskjellige teknikker har blitt kombinert. Likevel, etter en ukes opplæring ville enhver astronom og geofysiker nekte å studere flere fotografier som har blitt tuklet med. Og enhver amerikansk borger ville kreve å få noe genuint tilbake for sine skattepenger.

 

Den interesserte leser anbefales nå å studere Skippers seks første rapporter på egen hånd: nr. 66, nr. 67, nr, 68, nr. 69, nr. 70 og nr. 71. Les én rapport pr. dag, og etter én uke trekk dine egne konklusjoner! Husk visdomsordet til Gloria Steinem: The truth will set you free. But first, it will piss you off.

 

Mars

1965: Begynnelsen på bedraget?  Den første romsonden som vellykket fløy forbi Mars var Mariner 4 (USA). Den ble sendt opp i november 1964 og fløy forbi Mars den 15. juli 1965. Den leverte de første bildene av Mars’ overflate. Mariner 4 var designet for å gjøre en rekke vitenskapelige observasjoner. De offisielle data på basis av Mariner 4-ekspedisjonen: 

  • Det atmo­sfæriske trykket er 1 % av Jordens.
  • Temperaturen er aldri over vannets frysepunkt.
  • Planetens totale vannmengde kan fylle en innsjø, men ikke mer.
  • Total mangel på fri oksygen.
  • Ca. 90 % av den nærmest ikke-eksisterende atmosfæren består av CO2.
  • Det er kratere overalt.

Alt gikk i én retning: planeten er fullstendig død.

Romsonden Mariner 6 (USA) fløy forbi Mars, nære ekvator, den 30. juli 1969. Mariner 7 (USA) fløy forbi Mars, nær polarregionen i nord, i juli 1969. De to romsondene greide å overføre 143 fjernbilder og 58 nærbilder. De offisielle bildene var skuffende for alle som håpet å finne liv. Bildene viste for det meste flatt terreng og kratere.

 

 

1976: Viking 1.  Det amerikanske romfartøyet Viking 1 ble skutt opp den 20. august 1975, og satelittmodulen Orbiter 1 kom i kretsløp rundt Mars den 19. juni 1976. Landingsmodulen hadde en vellykket landing den 20. juli 1976 ved et sted kalt Chryse Planitia. Dette var den første vellykkede landing på Mars. Grus­prøver ble tatt og analysert av en robot-arm. Atmosfæren ble analysert på ny. De første fargebilder ble tatt! Minst tre bedrag utført av NASA ifm. med Viking 1-ekspedisjonen har siden blitt avslørt.


1) Fargen på Mars. Fra denne dagen av ble Mars offisielt den røde planet, ganske enkelt ved at alle fotografiene ble rødtonet før offentliggjøring. De første fargefotografiene som ble overført var nemlig i naturlige farger, men på ordre fra NASAs øverste sjef James Fletcher skulle bildene bare vises i rødtoner. Planetens egentlige farger er toner av beige, grønn og blå. Dette fargebedraget har Richard C. Hoagland avslørt i en web-rapport fra 2002, ”Revealing the True Colors of NASA…”.


Mars' naturlige farger. Hoagland (2002).

2) Benektelse av at mikrobiologisk liv ble oppdaget. De analysene som ble foretatt på Mars avslørte mikrobiologisk liv. Denne sensasjonelle oppdagelsen skulle imidlertid ikke slippe ut til offentligheten, og ble derfor bortforklart av NASA. For dokumentasjon herav anbefales boken Mars, the living planet (1997) av DiGregorio, Levin og Straat.

 

3) Løgn om "Ansiktet" på Mars. Satelitten Orbiter 1 holdt den 25. juli på å fotografere Cydonia-regionen for å finne en egnet landingsplass for landingsmodulen til Viking 2 (som ble skutt opp den 9. september 1975). Ett av foto­grafiene, med en oppløsning på 100 meter pr. pixel, viser et slags fjellmonument i det omgivende ørkenlandskapet, av noe som kan minne om et halvt ansikt som stirrer opp mot himmelen. Den andre halvdelen lå i skygge. Likheten med et ansikt ble oppdaget av NASA-personell ved JPL, og ble på en generell presse­konferanse kort presentert av Viking-prosjektforskeren Gerry Soffen. Han forklarer ”ansiktet” som et tilfeldig spill av lys og skygger. Han sier også at noen timer senere ble et nytt bilde tatt av det samme stedet, og da var ”ansiktet” borte. Dette var direkte løgn, da det senere har blitt dokumentert og innrømmet at et slikt bilde ikke ble tatt (Stanley McDaniel 1993). 


Ansiktet på Mars. 1976


 

1983: Hoagland-ekspertteamet dannes. Den første som viet ”Ansiktet på Mars” seriøs oppmerksomhet var Vincent Dipietro, en elektrisk ingeniør med fjorten års bakgrunn innen digital elektronikk og bildebehandling. Snart fikk han hjelp av venn og kollega Gregory Molenaar, som var computerforsker. Sammen utviklet de en teknikk for å forbedre bildets oppløsning. De oppdaget da at stein­formasjonen, skygge­delen inkludert, var symmetrisk. Senere oppdaget de andre mulige artefakter på NASA-bildene, bl.a. en gigantisk femsidet pyramide som lå 21 kilometer sørvest for Ansiktet. Denne pyramiden har senere blitt oppkalt etter de to, D&M-pyramiden. Senere beregninger viser at D&M-pyramiden er 1250 meter høy, og at lengden på dens sider er mellom 2700 og 3800 meter. Volumet er altså over 1000 ganger større enn Kheops-pyramiden! Vest for Ansiktet ligger en rekke monumentale strukturer rundt en åpen plass; dette området kalles for Byen.

 

DiPietro og Molenaar holdt i 1980 en pressekonferanse om sine funn og konklusjoner. To reportere og noen NASA-representanter møtte opp. I 1983 kom Richard C. Hoagland (f. 1945) i kontakt med DiPietro og Molenaar, og engasjerte seg for fullt i saken. Fra dette året og utover fremstår han som frontfiguren i etter­forskningen av artefakter på Mars, og i å presse NASA til stadig flere innrømmelser. Hoagland oppdaget flere nye kunstige strukturer i Cydonia-regionen. Han oppsøkte ressurspersoner og dannet ekspertteamet The Mars Mission. Hoagland utga i 1987 første utgave av sin bok The Monuments of Mars: a City on the Edge of Forever.


Richard C. Hoagland

 

 

1989: Romsonde skutt ned? Begynnelsen på Star Wars? Sovjetunionen sendte i juli 1988 opp to Proton-raketter med hver sin romsonde – Phobos 1 og Phobos 2 – mot Mars for å utføre krevende studier av planeten, dens to måner og det inter­planetariske rommet. Phobos 1 var en fiasko som aldri nådde frem til Mars. Phobos 2 var et internasjonalt prosjekt, der også amerikanerne var involvert. Den kalde krigen var jo nå plutselig over. Phobos 2 kom trygt frem til Mars i januar 1989. Noen bilder av Hydraote Chaos-regionen på Mars, tatt den 1. mars 1989, minner om et 60 km vidt byområde (se web-artikkelen Whither Phobos 2, av James Burk).

 

Den 28. mars 1989, da satelitten hadde kommet til Mars sin (kunstige?) måne Fobos og visstnok bare var 50 meter over over­flaten, oppsto plutselig en mystisk kommunika­sjonssvikt. Kontakten ble aldri gjenetablert. Noen av de siste bildene som ble overført tilbake til Jorden viste et uidentifisert objekt, en tynn elliptisk skygge, mellom Fobos-overflaten og satelitten. Zecharia Sitchin (1990) mener at satelitten ble skutt ned av en ET-gruppe som en advarsel om å holde seg unna, og at med dette ble ”The Star Wars” innledet. Noen russiske forskere som var tilknyttet Phobos 2-prosjektet holdt en historisk men lite kjent pressekonferanse i London. [For bilder og mer informasjon, se web-artikkelen Phobos 2 Soviet Space Probe Mystery: Did a UFO Destroy the Phobos 2 Probe?]. 


 

1993: McDaniel-rapporten; var forsvinningsnummeret av Mars Observer intensjonelt? Den 20. august 1993 leverte Stanley V. McDaniel – professor i filosofi, vitenskapshistorie og vitenskaps­etikk – ett eksemplar av sin rykende ferske The McDaniel Report til NASAs hoved­­kvarter i Washington. Rapporten tar for seg den 17 år lange Cydonia-saken og NASAs behand­ling av denne. Rapporten inneholder særdeles sterk kritikk av NASA, som beskyldes både for å holde tilbake informasjon og for å villede almenheten. Carl Sagan kritiseres for å komme med direkte løgner. Uavhengige forskere, som bl.a. Richard C. Hoagland og Tom van Flandern, roses for deres integritet og den høye kvaliteten på deres vitenskapelige arbeid. Dette var første gang en uklanderlig, akademisk tredjepart, hvis objektivitet og kompetanse ingen tvilte på, blandet seg inn i saken. NASA har aldri respondert offisielt på denne rapporten.

 

Den 25. september 1992 ble det ubemannede romfartøyet Mars Observer sendt opp, USAs første Mars-ekspedisjon siden 1976. Den skulle med kameraer kartlegge Mars-overflaten med en oppløsning på 1 meter/pixel. Den 22. august 1993, to dager før den skulle gå i bane rundt Mars, meldes det på radioen at NASA har mistet all radiokontakt. I nyhetssendingen går det frem at kontakten opphørte 14 timer tidligere fordi hele det radiotelemetriske systemet inten­sjonelt hadde blitt slått av. I NASAs 35-årige historie har det aldri tidligere skjedd at det radiotelemetriske systemet har blitt slått av under en romferd! Mars Observer hadde kostet skatte­betalerne 891 millioner dollar. Selv etter at radiokontakten hadde opphørt, fantes to metoder til å gjenfinne romfartøyet. NASAs begrunnelser for ikke å bruke disse metodene var nærmest absurde.

 

Mange mistenkte at tapet av romfartøyet bare var en løgn, slik at en fraksjon innad i NASA (eller over NASA) kunne fotografere Cydonia-regionen og studere bildene i fred. Hoagland (2001) har en lengre analyse av saken, hvor han påpeker en rekke merkverdigheter som tyder på at ”forsvinnings­nummeret” var nøye planlagt. Han nevner også at hele fire uavhengige kilder innenfor JPL kontaktet Mars Mission anonymt og fortalte at Mars Observer ikke var virkelig tapt, bare skjult! I all hemmelighet fotograferte den hele Cydonia-regionen. Kontakten med romfartøyet skjedde utenfor NASAs ordinære kommunikasjonskanaler.

 

Den 24. august 1993 holdt Mars Mission en pressekonferanse i National Press Club, som vakte stor oppmerksomhet i media. På spørsmål om hva Hoagland tror hendte med rom­fartøyet, refererte han til Brookings-rapporten og foreslo at de ansvarlige for Mars Observer ikke ville ta noen sjanser. Senere samme dag holdt NASA en pressekonferanse; utenfor lokalene ble historiens første folkedemonstrasjon mot NASA holdt. Alle de store TV-selskapene frontet saken.


 

1996: NASA står for århundrets dummeste avledningsmanøver. Den 7. august 1996 holdt NASA en pressekonferanse i Washington DC der de annon­serte en ”sensasjonell oppdagelse”. I en meteoritt på to kilo som ble funnet på Antarktis i 1984 (altså 12 år tidligere), som antas å ha landet på Jorden for 13.000 år siden og som antas å komme fra Mars, har et team funnet spor av organiske molekyler, på størrelse med de aller minste bakterier her på Jorden, som teamet antar levde for 3,6 milliarder år siden på Mars! I pressen ble denne nyheten av noen forskere omtalt som ”den største oppdagelsen i vitenskapens historie”.

 

Dette funnet ble regnet som så sensasjonelt at president Clinton samme dag holdt en egen pressekonferanse der han annonserte at i denne forbindelse har avgjørelsen om to ubemannede ekspedi­sjoner til Mars allerede blitt tatt! De skulle skytes ut i november og desember 1996.


Ansiktet på Mars skulle altså ignoreres og undertrykkes, mens en røverhistorie om "spor av organiske molekyler for 3,6 milliarder år siden" skal være den formelle grunnen til finan­siering av ytterligere ekspedisjoner til Mars... hvis utbytte ingen andre skulle få glede av enn noen utvalgte som satt i topphemmelige organer. Naive astrogeologer jublet naturligvis over muligheten til snart å kunne motta nye diffuse bilder som de kunne kaste bort tiden sin på å analysere. Bilder der alt er fotografert som gjennom en (rødtonet) ertesuppe eller sandstorm.

 

 

1998: Mars Global Surveyor ett år i hemmelig tjeneste? Den amerikanske romsonden Mars Global Surveyor (MGS) som ble sendt opp i 1996, kom i bane rundt Mars i november 1997. Den skulle kartlegge hele Mars-overflaten. Pga. et års ”forsinkelse” begynte kamera-kartleggingen først den 4. april 1999. MGS var utrustet med Mars Orbiter Camera (MOC), som består av tre kameraer. MOC opereres daglig fra Jorden av Malin Space Science System (MSSS). Frem til mars 2005 har over 196.000 bilder blitt tatt, og ”alle” er lagt ut på web-basen Mars Global Surveyor Mars Orbiter Camera Image Gallery.


 

1999: Enda mer monkey-business eller bare utilgivelig inkompetanse? Mars Climate Orbiter, utrustet med satelitt og landingsmodul, ble skutt opp den 11. desember 1998. Dens offisielle formål var å undersøke Mars’ klimahistorie. Den kom frem til Mars den 23. september 1999, og forsvant så sporløst! Den offisielle forklaringen var at noen av ingeniørene hadde brukt engelske måle­enheter mens andre ingeniører hadde brukt ameri­kanske måleenheter, hvilket var årsaken til tapet av fartøyet. Den totale prislappen var på nærmere 600 millioner dollar.

 

Mars Polar Lander, utrustet med landingsmodul med mye avansert utstyr, ble skutt opp den 3. januar 1999. Det offisielle formålet var å undersøke geologien på den sydlige polarregionen, dens klima og vann. Den 3. desember 1999, ti minutter før landings­modulen skulle lande på Mars-overflaten, opphørte plutselig all kontakt. Kontakten ble ikke gjenopprettet. Den offisielle forklaringen var at ingen hadde peiling på hva som kan ha gått galt. Prislapp: 134,5 millioner dollar.

 

 

2001: nytt bilde av Ansiktet; illusjonen om den frie presse. Den 8. april 2001 ble det hittil beste bildet av Ansiktet på Mars tatt. Nå kan ingen lenger være i tvil om at dette er et monument.

 


MSSS-bilde den 8. april 2001 (kilde).

Den 8. mai 2001 holdt Tom Van Flandern og hans ekspert­team en presse­konferanse i The New Yorker Hotel på Man­hattan (her). Her presenterte de sine analyser av NASA-bilder av Cydonia-regionen på Mars. Analysene, særlig av ”Ansiktet” og forskjellige pyramider, viser at det ikke er den minste tvil om at regionen er full av kunstige strukturer. Ekspertteamet hadde da i tre år uten hell prøvd å få en artikkel om sine analyser og konklusjoner akseptert av Nature, verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift. Forespørsler omkring avslagene avslørte at Nature har en liste over ”upassende emner”, og innen disse emner vil de ikke publisere artikler uansett vitenskapelig dokumentasjon! Klarere enn dette kan ingen uttrykke dogma­tismens eller NWO-sensurens vesen. Men artikler som handler om muligheten til å finne bakterier på Mars, tar de gjerne imot. Der er de sporty...


Cydonia-regionen på Mars (kilde).



2000 - idag: bildeanalysene til Joseph P. Skipper. Siden år 2000 har de mest spennende avsløringene om Mars kommet fra Joseph P. Skipper i form av hans bildeanalyser som han legger ut på sin web-base Mars Anomaly Research. Før vi går løs på noen av hans bildeanalyser, nyt denne musikalske odysséen av Richard Lalancette som er en kompilasjon av høydepunktene fra Skippers arbeid!

 

Mars Anomaly Research video
(send epost hvis linken ikke virker!)

 

Nedenfor ses den offisielle versjonen av Hale-krateret. Hvem kunne tro at "ertesuppen" og fjellformasjonen i midten ikke har noe med virkeligheten å gjøre? De er lag med tuklinger.

 

Offisiell versjon av Hale-krateret. Fra Skipper-rapport nr. 084.

 

Slik ser Hale-krateret ut etter at de groveste lagene med tukling har blitt fjernet. Mønsteret av sivilisasjon og storby er slående. Hva hadde vi sett hvis enda flere lag med tuklinger hadde blitt fjernet?


Hale-krateret etter at noen lag med tuklinger er borte. Fra Skipper-rapport nr. 084.


Et utsnitt forstørret opp av bildet over.

 

Hvis bildet nedenfor av kjempetrær ikke skaper større interesse enn "spor av organiske molekyler for 3,5 milliarder år siden", er noe alvorlig galt med vitenskapen!

 


Bilde av kjempeplanter. Fra Skipper-rapport nr. 019.

 


Fra Skipper-rapport nr. 133.

 


Undersjøisk vegetasjon. Fra Skipper-rapport nr. 093.

 


Uhyre tett skog sett ovenfra. Fra Skipper-rapport nr. 105.


Jeg fikk en artikkel inn i bladet Astronomi nr. 2/2006 som presenterte Skippers analyser av NASA/JPL-bilder, hvilket må være den første presentasjonen av Skipper her i Norge. Bladets redaktør valgte å bortforklare de topografiske artefaktene som bilde­behandlings­artefakter. En ny artikkel er på planlegningsstadiet, medforfattet av en profesjonell bilde­behandlings­ekspert og hobbyastronom, som vil vise forskjellige Mars-artefakter fra flere vinkler. Dette vil knuse et hvert håp som visse grupper måtte ha om at disse artefaktene kan bortforklares som bilde­behandlingsartefakter.

 

 

Avslutningsvis…

Bedrag, bløff, nonsensforklaringer og mystiske forsvinningsnumre i regi av NASA synes ikke å ha en ende. Dette tullet har nå holdt på i over 50 år, og kunne sikkert holde på i 50 år til dersom NWO-eliten i USA fikk det som de ville. Richard Hoagland har gitt en utførlig analyse av NASAs skjulte side i sin bok Dark Mission: The Secret History of NASA (2007).

 

Som nevnt innledningsvis foreligger en global konspirasjon mellom myndighetene om ikke å erkjenne offentlig vår faktiske erfaring med:

  • ET’er og ETV’er,
  • ET-artefakter her på Jorden og i vårt solsystem,
  • aktive ET-baser på Månen og Mars,
  • natur og ruiner av sivilisasjon på Mars,

Denne konspirasjonen går tilbake til 1940-tallet, og er mer knyttet opp til NWO-agendaen enn til ”myndighetene”. Myndighetene fungere her mer som en sekretær.

 

 

 

Tilbake til:  ET/V-fenomener  //  Home