Sammendrag 2:

Hvordan alliansen mellom biomedisin, farmasøytisk industri og Wall Street kuppet det medisinske hegemoniet og ble ”skolemedisin”

  

 

På 1800-tallet hadde Europa og Nord-Amerika tre medisinske skoler som konkur­rerte om pasientene: homøopati, eklektisk medisin, og det vi her vil kalle biomedisin eller evt. kartesiansk medisin. Disse tre skolene hadde hver sine akademiske sentre for utdanning av leger. I tillegg fantes folkemedisinen. Folkemedisinen hadde sine positive og negative sider. Den positive siden var at folke­medisinen utgjorde en tusenårig empirisk-pragmatisk tradisjon. Tradisjonen var holistisk orientert, fokusert på pasientens selv­helbredende evner, og metoder ble valgt som hevet vitalitetsnivået og styrket immun­systemet. Den negative siden var andelen av overtro.

 

 

Biomedisin / kartesiansk medisin. Mens folkemedisin, homøopati og eklektisk medisin hadde visse fellestrekk når det gjaldt respekt for pasienten, naturen og helbredelsesprosessen, skilte biomedisin seg klart ut i så måte, i negativ og nærmest sadistisk retning. Biomedisin har alltid vært karakterisert av et dypt reduksjonistisk syn på mennesket, kropp og sykdom, som går tilbake til filosofen René Descartes (1596-1650) [latin: Cartesius]. Biomedisin har tradisjon for å velge ”macho-heroiske” symptom­­bekjempelsesmetoder som er dypt smerte­fulle og ofte livsfarlige. Den tidligere praksis med å behandle all verdens sykdommer og symptomer med årelating og kvikksølv-remedier, som resulterte i grufulle lidelser for pasienten, tilhørte biomedisin. 

 


Rene Descartes 

 

Biomedisin anerkjenner ikke Værenkjeden (eng.: ”the Great Chain of Being”). Biomedisin anerkjenner bare det biologiske nivået, som i Værenkjeden er det laveste virkningsnivået. I biomedisin er ånd, psyke og sjel begreper som er uten medisinsk betydning, og vesenets selvhelbredende evner er et ikke-emne. En helt annen side ved biomedisin er hvordan dets utøvere, det biomedisinske lauget, i hvert fall siden 1800-tallet har vært langt mer laug-sentrert enn pasient-sentrert. Dette innebærer en dyptgående konspirativ tilnærming til sin profesjon, da den overordnete agenda ikke er hva som tjener pasienten best, men hva som tjener lauget best. Det biomedisinske lauget har siden 1800-tallet vært meget opptatt av makt­forholdet både til sine pasienter og til de andre medisinske skolene. Den biomedisinske laug-sentrismen har resultert i en uvilje til å evaluere objektivt andre medisinske og terapeutiske perspektiver. Ikke-biomedisinske behandlingsmetoder som har hatt betydelig større grad av suksess enn de biomedisinske, blir avvist. Metodene blir stemplet som kvakksalveri, og deres sukess blir bort­forklart med placebo-effekten (hvilket jo er en innrømmelse av psykens overordnete betydning).

 

 

Homøopati. Homøopati ble stiftet av den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843). Han behersket ni språk, og tjente en stund sitt levebrød som oversetter og språklærer. Han fullførte utdannelsen som lege i 1779, men ga midlertidig opp legepraksisen etter fem år da han var sjokkert over den grusomme behandlingen pasienter fikk. Han bestemte seg for å finne ut hvordan medisinen hadde kommet så galt ut. Noen eksperimenter ledet ham til den innsikt at de virkestoffer i naturen som frembringer bestemte sykdommer og symptomer i friske personer, også helbreder syke personer som har disse sykdommer og symptomer. Homøopati er først og fremst kontroversielt fordi de medisinske dosene er så utvannet at noen ganger er ikke et eneste molekyl tilbake av medisinen. De terapeutiske virkningene lar seg derfor ikke forklare innenfor det materialistiske verdens­bilde, og blir av biomedisinen derfor bortforklart med placebo-effekten. Hahnemann selv hadde et åndelig-vitalistisk verdensbilde. Han frem­met betydningen av mosjon, diett og hygiene for helse og helbredelse på et tidspunkt da de biomedisinske leger var alt annet enn forbilder på sunnhet. Hahnemann var motstander av biomedisinens macho-heroiske metoder.

 

Homøopati-bevegelsen åpnet sine første skoler i 1830, og ble stadig mer populær utover på 1800-tallet. Noe av grunnen til denne populariteten var ganske enkelt at folk flyktet hals over hode fra biomedisinens utøvere og deres dypt smertefulle, livsfarlige og ofte invalidi­serende behandlingsmetoder.

 


Samuel Hahnemann 

 

 

Eklektisk medisin. Eklektisk medisin kan sies å representere vitenskapeliggjøringen av den folkelig-empiriske tradisjon. Den eklektiske skole varte i litt over hundre år, fra ca. 1830 til 1940, med 1880-1890 som blomstrings­årene. Urtemedisin og varsom behandling av pasi­entene sto sentralt; mange tok avstand fra kirurgi. To av de ledende skikkelsene innen den eklektiske skole var Dr. John Milton Scudder (1829-1894) og Dr. Eli G. Jones (1850-1933).

 

           

                                   John Milton Scudder                               Eli G. Jones

 

John Milton Scudder var lege, professor og forfatter av mange betydningsfulle medisinske lærebøker. Han var kjent for sin integritet, og han var talsmann for bruk av enkle urte­oppskrifter fremfor de ”konsentrerte medisiner”. Harvey Wickes Felter skrev biografiene til tre av de store personlighetene innen eklektisk medisin. Biografien om Scudder kom ut i 1912 og ligger nå tilgjengelig på Internet: John Milton Scudder, M.D.

 

Eli G. Jones (1850-1933) var trolig verdens første kreftspesialist. Han behandlet over 20.000 kreftpasienter, og med multimodal kreftterapi helbredet han ca. 95 %  av dem som ikke først hadde vært til kirurgisk behandling. Han helbredet ca. 80 % av dem som først hadde mottatt kirurgisk behandling. Jones er en av grunnleggerne av medisinsk (i motsetning til kirurgisk) behandling av kreftpasienter, og han bragte kreftterapien som vitenskap og kunst opp på et nivå som ingen etter ham har kunnet gjenta. Fra 1894 og utover holdt han etterutdannings­kurs i onkologi for leger over hele USA.

 

Det var den eklektiske medisin med Eli G. Jones i spissen som hevdet at kreft er en systemisk sykdom [datidens terminologi var ”konstitusjonell sykdom” og ”blodsykdom”] med lokal manifestasjon. Dette innebærer at kirurgi, kreftsalver og andre metoder og remedier som er rettet mot selve svulsten, umulig kan fjerne kreften. Jones sendte aldri kreftpasienter til kirur­gisk behandling, men mottok mange kreftpasienter fra ”the regulars” (som biomedisinens utøvere ble kalt) etter at de hadde oppgitt pasienten etter flere kirurgiske behand­linger der kreften hver gang hadde kommet tilbake.

 

I 1911 fikk Jones utgitt to bøker: Cancer: Its Causes, Symptoms and Treatment (1911a) og Definite Medication: Containing Therapeutic Facts Gleaned from Forty Years Practice (1911b). Begge bøkene ligger gratis tilgjengelig på Internet. Disse to bøkene anbefales både kreftbehandlere og kreftpasienter å lese. De gir for det første et viktig innblikk i datidens medisinske forhold og rivaliseringen mellom de forskjellige medisinske skolene. Jones gir levende beskrivelser av hvordan ”the regulars” behandlet sine kvinnelige kreftpasienter, til skrekk og advarsel. Bøkene viser også hvilket høyt nivå kreftterapi kan nå, eksemplifisert av Jones selv. Antageligvis ville 95 % av dagens kreftpasienter som har lest hans bøker ha foretrukket å bli behandlet av Jones i perioden 1890-1910, enn å bli innlagt på Radium­hospitalet i dag for enda en tragisk løpebånd­runde med symptombehandling.

 

 

1880- : Det biomedisinske lauget danner allianse med farmasøytisk industri, og omfavner vaksineparadigmet. Det biomedisinske lauget oppfattet de andre medisinske skolene som rivaler og en økonomisk trussel. I 1847 svarte de på denne trusselen med å etablere organisasjonen American Medical Associ­ation (AMA). I 1883 lanserte AMA Journal of American Medical Associ­ation (JAMA), som idag er verdens mest sirkulerte tidsskrift. AMA steg fra betydnings­løshet til fullstendig å dominere amerikansk medisin under to dikta­toriske og korrupte ”mafia-bosser”: George H. Simmons (1852-1937) som styrte AMA/JAMA fra 1899 til 1924, og Morris Fishbein (1889-1976) som styrte AMA/JAMA fra 1924 til 1949.

 

George H. Simmons var en ressursrik, slu og effektiv mann som gjennom sine organisa­toriske talenter, intrigespill og sosiale nettverk løftet det biomedisinske lauget til en enerådende makt­posisjon med sterke bånd til farmasøytisk industri og Wall Street. Under hans styre fikk de biomedisinske legene sin sosioøkonomiske status hevet fra å leve på sultegrensen til å ha en godt betalt og høyt respektert jobb.

 

Den farmasøytiske industri hadde sin fødsel på 1880-tallet. Det var da nydannede selskaper som Squibbs, Parke-Davis, Merck, Abbot og Eli Lilly produserte enorme kvanta av standardi­serte legemidler, såkalt ”patentmedisiner”, hvis sammensetning av naturlige og synte­tiske ingredienser var forretningshemmeligheter. Disse patent­medisinene var copyright-beskyttet og ble annonsert som spesifikke medisiner mot en eller flere sykdommer eller symptomer. Takket være annonse-inntektene fra de farmasøytiske selskapene økte JAMA sine årlige overskudd i eksponentiell grad, fra 33.760 $ i 1899 til 150.000 $ i 1909 til 9 millioner $ på 1950-tallet.

 

Den farmasøytiske industrien omfavnet varmt vaksineparadigmet og dens pionérer, som f.eks. den franske kjemiker og mikrobiolog Louis Pasteur (1822-1895) og den tyske legen Robert Koch (1843-1910). Pasteur er kjent for ”basillteorien” om sykdommer, at bak hver spesifik sykdom finner vi en spesifik basill (virus eller bakterie) som er dens årsak. Det er vitenskapens oppgave å finne en medisin eller vaksine som dreper basillen uten å drepe pasienten. Det lå enorme profitt­muligheter i å fremme vaksineparadigmet, og i å styrke troen på at mennesket er et svakt og hjelpesløst vesen i en fiendlig verden omgitt av rovdyrbasiller. Motsetningen til Pasteur og Koch var den franske super-akademikeren Antoine Béchamp (1816-1908), professor i medisin, kjemi, fysikk og toksikologi. Han mente at det er feil å fokusere énsidig på mikroben som den ansvarlige for infeksjonssykdommer, for mikroben kan bare komme til utfoldelse når kroppens intracellulære immunforsvar er svekket. Sykdom eller svekket helse er således årsak til disse mikrobenes frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning. Bechamp skrev:

 

”Bakterier forårsaker ikke sykdom; serum og vaksiner kan derfor verken forhindre eller kurere sykdom.”

 

Den tyske legen Rudolf Virchow (1821-1902) – grunnleggeren av celleteorien, celle­patologien og sosialmedisin – formulerte seg slik:

 

”Basiller oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”

 

                             

                               Louis Pasteur (1822-1895)                         Antoine Béchamp (1816-1908)

 

Béchamp og Virchow mente altså at basiller er åtseletere som dukker opp i sykt vev, de er ikke rovdyr som gjør friskt vev sykt. Rotter dukker opp der søppel flyter, men de skaper ikke søppelet. Menneskets evolusjon har ikke foregått isolert fra bakterier og virus, som vi så plutselig står i fare for å bli invadert av. Tvert i mot; virus og bakterier kom først, og menneskets evolusjon har hele tiden foregått i en symbiose med virus og bakterier.

 

Ethel D. Hume skriver i sin avslørende bok fra 1923, Bechamp or Pasteur: A Lost Chapter in the History of Biology:

 

”Hvis det ikke hadde vært for det enorme salget av vaksiner, ville Pasteurs basillteori for sykdom ha kollapset i obskuritet.”

 

Biomedisinen valgte å undertrykke Bechamps innsikter og teorier; i dag er han ukjent for de aller fleste. Gjennom utbredelsen av vaksineparadigmet trengte ikke legestanden å begrense seg til den syke sektoren av befolkningen; de kunne også gå løs på den friske sektoren. De sørget for at individets helsetilstand ikke var sosialt velsignet før kroppen hadde blitt vaksinert. Dette var noe fullstendig nytt i medisinens historie. Et kort sammendrag av vaksinasjonens historie, som har blitt fullstendig forfalsket av biomedisinens forfattere, gis i min artikkel Bør vaksine­paradigmet og Folkehelseinsituttet gravlegges? 

 

 

1904 - : Den biomedisinske alliansen kupper det medisinske hegemoniet og dermed retten til å utforme den medisinske utdannelsen. Simmons/AMA la en snedig plan der målet var å ta over styringen av den medisinske utdannelsen i USA. Han inviterte først eklektikerne og homøopatene til også å bli medlemmer av AMA; de fikk muligens inntrykk av at alle parter og tradisjoner ville bli respektert og integrert i et større foreningsprosjekt. Mange eklektikere og homøopater meldte seg inn i AMA. I 1904 opprettet Simmons/AMA Council on Medical Education (CME) for å se nærmere på hvordan den medisinske utdanningen kunne forbedres og standardiseres, og i 1908 innledet CME et samarbeid med Carnegie Foun­dation for the Advancement of Teaching (stiftet i 1905). Dette resulterte i 1910 i den enormt betydnings­fulle Flexner-rapporten, som ble utarbeidet av Abraham Flexner. Rapporten spesifi­serte hvilke standarder som burde settes for en offisiell, statlig medisinsk utdan­nelse.

 

Den medisinske utdanningen i USA og Canada trengte absolutt å bli reformert og standardisert, så Flexner-rapporten hadde definitivt sin verdi. Men det var Simmons og hans biomedisinske alliansepartnere som sto bak kriteriene og reformene til den nye medisinske utdanningen. Dette betydde i praksis at alle de eksisterende medisinske skoler enten måtte nedlegges eller reorganiseres på en slik måte at biomedisin ble presentert og akseptert som normen. De akademiske institusjoner til eklektikerne og homøopatene ble vraket ved at de ikke fikk offisiell godkjennelse. Eklektikerne, homøopatene og andre terapeutiske grupper protesterte naturligvis da de skjønte at de hadde blitt lurt, men da var det for sent.

 

Implemen­teringen av anbefalingene i Flexner-rapporten var den første store seieren for  biomedisin. Etter implementeringen av disse anbefalingene kom AMA/Simmons til å fungere som en diktator:

  • som bestemte hvilke medisinske teorier, praksiser og produkter som skulle få offisiell godkjennelse i USA og Canada,
  • som bestemte hvem som skulle stemples som kvakksalvere, og hva som skulle stemples som kvakksalveri.

Å ikke være medlem av AMA ble nærmest ensbetydende med karrieremessig selvmord. For å markedsføre og selge et medisinsk produkt var den eneste effektive metoden å bestikke AMA/Simmons (1899-1924) og senere AMA/Fishbein (1924-1949) med penger for å få produktet velsignet med et godkjennende AMA-segl. AMA brukte ikke selv penger på å teste noen produkter. AMA-seglet ga så firmaet tillatelse til å annonsere for produktet i JAMA!

 

 

1913-20: Biomedisin + farmasøytisk industri + Wall Streets NWO-kabal = NWO-skolemedisin. I årene 1913-20 ble båndene mellom AMA og Wall Streets bank/finans-elite knyttet ved at landets rikeste og mektigste personer opprettet skattefrie ”filantropiske” stiftelser som støttet medisinsk forskning. Denne bank/finans-eliten har jeg i web-boken NWO-kabalen og dens konspirasjoner identifisert med den USA-lokaliserte NWO-kabalen. 1913 er som kjent det året da NWO-kabalen lyktes i den politisk-økonomiske erob­ringen av USA gjennom: 1) grunnlovstillegget om føderal inntektsskatt; 2) lovbestemmelsen om at ”filantropiske” stiftelser skal slippe å betale inntektsskatt; 3) innsettelsen av marionett­president Woodrow Wilson; 4) Wilson signerer lovforslaget om etablering av et sentral­banksystem, the Federal Reserve System.

 

De ”filantropiske” stiftelsene donerte store beløp til AMA-godkjente medisinske skoler og universiteter. Bank/finans­-eliten forventet på sin side å få mye igjen for pengene. Det var bare i navnet, og for den naive presse, at de filantropiske stiftelsene var filantropiske. Kenny Ausubel skriver i boken When Healing becomes a Crime (2000; s. 288-89):

 

”Abraham Flexners bror Simon var president for the Rockefeller Institute for Medical Research [i dag det private Rockefeller University], som var den største sponsoren av medisinsk utdannelse… Medisin hadde aldri før vært lukrativ forretning, og plutselig var den besvangret med nok løfter til å tiltrekke seg ”gummi-baronene” fra slutten av 1800-tallet. De anvendte masseproduksjonens industrielle logikk på frembruddet av medisinske behandlinger. AMA kastet seg på hjulene til disse overveldende finansielle kreftene for å transformere medisin om til en industri. Formuene til Carnegie, Morgan, Astor og Rocke­feller finansierte kirurgi, strålebehandling og legemidler, som ble de lukrative hjørne­steinene til den gryende medisinske økonomi.”

 

                         

                          Abraham Flexner (1866-1959)                 Simon Flexner (1863-1946) 

 

Alliansen mellom biomedisin, farmasøytisk industri og Wall Street resulterte idet vi i dag kaller skolemedisin, og som kanskje heller bør kalles NWO-skolemedisin. Da det er NWO-skolemedisinen som nå har det medisinske hegemoniet og som dermed forfatter lærebokversjonene av medisinens historie, har kulturen blitt indoktrinert til å tro at skole­medisin er objektiv medisinsk vitenskap til pasi­entens beste. Kjernen i NWO-skolemedisin er: 1) biomedisin der psyke, sjel og ånd er uten betydning, 2) all medisinsk pseudo­vitenskap som er profitabel for den farmasøytiske industri og Wall Streets NWO-kabal, inkludert vaksine­paradigmet.

 

Kirurgi, strålebehandling, legemidler og vaksiner har det til felles at alle alliansepartene bak skolemedisinen tjener på det. For biomedisin er dette bare en videreføring av deres tradisjon med macho-heroiske symptom­­bekjempelsesmetoder. NWO-skolemedisin sørget for at farmakologi (viten­skapen om legemidlers egenskaper og virkning) ble et obliga­torisk primærfag i den medi­sinske utdan­nelsen, mens ernæringsterapi og natur­medisin ble fjernet fra medisinsk utdannelse og fjernet som komponenter i medisinsk behand­ling. Slik er det hovedsakelig ennå i mange av de nasjonale variantene av skolemedisin i Europa og Nord-Amerika. Ernærings­medisin har riktignok rykket opp i status til å bli et valgfag [se Framveksten av medisinske alternativer (2001) av Dag Viljen Poleszynski]. Den farma­søytiske industri fikk etter hvert også lov til å erobre psykiatrien, hvilket resulterte i NWO-psykiatri.

 

Det er verdt å nevne at under AMA/Fishbein-epoken ble flere vellykkete kreftbehandlings­former stemplet som kvakksalveri først etter at Fishbein personlig hadde prøvd å kjøpe eneretten på dem, og fått avslag. To eksempler er urtekuren til Harry Hoxsey og Rife-generatoren til Royal Raymond Rife.


Morris Fishbein

 

 

1970-tallet og utover. I 1970 skjedde flere begivenheter som resulterte i nye teorier som kom til å bli rådende for kreft­forskningen: retrovirus-teorien, somatisk mutasjon-teorien og immun­overvåknings­teorien. Med disse nye teoriene ble kreft­forskningen fullstendig irrelevant. Da president Nixon den 23. desember 1971 erklærte ”War on Cancer” ved å signere The National Cancer Act, var det disse teoriene som kreftforskningen skulle investere i, til hvilket kreftforsknings­organisasjonene hvert år mottok milliarder av offentlige dollar. Samtidig har de undertrykte ikke-biomedisinske kreftterapier som faktisk fungerer forblitt like under­trykt som før. Det ser ut til at kreft­forskningen trives meget godt i den irrelevansens hengemyr som den har sunket ned i, for dermed har flere kreftrelaterte medisinske yrkesgrupper sikret sin fremtid, og kreft­industrien kan trygt fortsette med sine profitable aktiviteter som før.

 


Nixon lanserte "War on Cancer" i 1971 

 

Kenny Ausubel (2000; s. 267) skriver:

“’In the United States today’, Moss wrote in The Cancer Industry, ’the direction of cancer management appears to be shaped by those forces financially interested in the outcome of the problem. Distinct circles of power have formed, which, while differing among them­selves on many issues, are sufficiently cohesive and interlocking to form a cancer establish­ment. This establishment effectively controls the shape and direction of cancer preven­tion, diagnosis, and therapy in the United States.’

 

This wide-ranging cancer establishment, as documented by Dr. Epstein and Moss, comprises giant corporations, the American Cancer Society, the National Cancer Institute, the Food and Drug Administration, the American Medical Association, segments of Congress and the federal government, and a web of auxiliary institutions from university research hospitals and laboratories to public charities.”

 

Kreft er en sivilisasjons­sykdom som først ble statistisk betydningsfull fra siste halvdel av 1800-tallet og utover. Generelt i den vestlige verden vil hver tredje person i dag utvikle kreft. Kreft er globalt den hyppigste dødsårsaken, og står for 13 % av alle dødsfall. I USA og den industrialiserte verden står kreft med behandling for ca. 25 % av alle dødsfall. Mens 7,6 millioner personer døde av kreft globalt i 2005, forventes kreft­mortaliteten å øke til ca. 9 millioner i 2015 og til ca. 11.4 millioner i 2030.

 

Bare med dette historiske perspektiv i bakhodet – der såkalt ”objektiv medisinsk vitenskap til pasientens beste” i virkeligheten styres av et partnerskap mellom biomedisin, farma­søytisk industri og Wall Streets NWO-kabalen – er det mulig å forstå:

 

* hvorfor kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi i dag er de eneste tillatte kreft­behandlings­metoder, til tross for at de ikke helbreder og i hovedsak gjør vondt verre.

 

* hvorfor farmakoterapi (behandling med legemidler) har den opphøyde posisjon som den i dag har innen medisin og psykiatri, til tross for at farmakoterapi ikke helbreder og i hovedsak gjør vondt verre.

 

* hvorfor fungerende ikke-biomedisinske kreftterapier og kreftterapi-komponenter stemp­les som kvakksalveri og forbys; og hvorfor leger som anbefaler disse forfølges, fengsles og risikerer å få lisensen inndratt.

 

* hvorfor feil fra helsevesenets side i dag er den desidert hyppigste årsaken til død og skade i USA. 3.919.680 lege/sykehus-forårsakete dødsfall pr. år kan trygt angis som et minimumstall [Gary Null et al. (2003): Death by Medicine. Part I & Part 2]

 

 

Tilbake til:  Kreft: innholdsside  //  Home