• RT-enzymet utfordret molekylærbiologiens sentrale dogme, at informa­sjon bare kan overføres fra DNA til RNA, ikke omvendt. Oppdagelsen av dette enzymet resulterte i at Howard Temin og David Baltimore i 1975 ble belønnet med Nobelprisen.
• Da forskerne antok at RT-enzymet kom fra ”RNA tumor virus”, ble disse fra nå av kalt retrovirus. Hver gang RT-aktivitet ble funnet i en cellekultur, ble det antatt at et retrovirus sto bak.
• Oppdagelsen av RT-enzymet ga ny næring til virusjegernes våte drøm om at virus­infeksjon kan resultere i kreft hos mennesker. Retrovirus-kreftteorien ble ”hot news” verden over. 

Med oppdagelsen av RT-enzymet tok retro­virologene over hele kreftforskningen. Hele deres karriere og fremtid lå i å finne kreftdannende virus, evt. virus som forårsaker kreftdannende mutasjoner. Dersom retrovirologene ikke fant slike virus, ville arbeidsledighetskontoret være neste stasjon for en større andel av dem, for etter at kampen mot polio var over på midten av 1960-tallet var det ikke flere sykdomsdannende virus å føre krig mot. Retrovirologene kastet bort 1970-tallets kreftforskningsbevilgninger til hovedsakelig verdiløst arbeid, og de tilførte både virologien og kreft­forskningen betydelige elementer av pseudovitenskap og korrupsjon. Disse elementer av pseudo­vitenskap og korrupsjon la igjen grunnlaget for at det mytiske HIV-viruset og pseudo­diagnosen AIDS på 1980-tallet kunne bli lansert som vitenskapelige realiteter [se Myhres essay HIV & AIDS: mytisk virus og pseudodiagnose].

Tidlig på 1980-tallet ble det klart at RT-aktivitet er tilstede i alle celler. Denne aktiviteten er derfor ikke en spesifikk markør for retrovirus. Den tyske virologen Stefan Lanka, hvis doktoravhandling fra 1994 var en avvisning av HIV-virusets eksistens, avviser hele retrovirus-klassen. Han skriver at virologene aldri har isolert et eneste retrovirus; de har bare funnet ”markører” som i likhet med RT-enzymet ikke på noen måte er spesifikke for infeksiøse virus. Retrovirus-teorien om kreft er i dag oppgitt. Retrovirologene greide i siste liten å skape seg et nytt livsgrunnlag: HIV-myten om AIDS.

Stefan Lanka

b) Somatisk mutasjon-teorien

Virologene Peter Duesberg og Peter Vogt oppdaget i 1970 at et bestemt virus som forårsaker kreft hos bl.a. kyllinger gjør dette ved å aktivere et bestemt gen (kalt SRC) hos kyllingen. Begrepet onkogener ble dermed lansert; videre troen på at også mennesket har onkogener som kan transformere en normal, somatisk celle til en kreftcelle. Onkogenene var den første av tre grupper gener med kreftaktiverende potensial som mennesket antas å besitte; de to andre gruppene er tumorsupressor-gener og DNA-reparasjonsgener (se Radiumhospitalets kort­versjon). Det første kjente tumorsupressor-genet (kalt pRb) ble karakterisert i 1986.

At mutasjoner i gener med kreftaktiverende potensial kan transformere normale somatiske celler om til kreftceller har nå i over 35 år vært standarddogmet for hvordan kreft oppstår i mennesket. W. Wayt Gibbs, seniorforfatter for Scientific American, har i den leservennlige artikkelen Untangling the roots of cancer (2004) gitt en glimrende presentasjon både av standard­dogmet og av noen nyere variasjoner herav. Han skriver:

”No one questions that cancer is ultimately a disease of the DNA”.

Selv om Gibbs beskriver den krisen som standarddogmet og de forskjellige variantene herav er inne i, virker det som om han fortsatt tror på teoriens overordnete gyldighet. En dypere analyse av studiene omkring de såkalte onkogenene og tumorsupressor-genene viser at dette minner mest om pseudovitenskap på linje med astrologi, i den forstand at man alltid kan finne forklaringer på det man ønsker å forklare. Selv om disse genbegrepene har vært nyttige i studiene av ”laboratorie-kreft” hos enkelte forsøksdyr, har det vært fruktes­løst å overføre disse begrepene til mennesker. Peter Duesberg og Jody R. Schwartz forklarer dette nærmere i en elegant og overbevisende (men temmelig lang) avhandling fra 1992, Latent Viruses and Mutated Oncogenes: No Evidence for Pathogenicity.

Peter Duesberg,

siden 1987 mest kjent for sin avvisning av HIV=AIDS-myten

c) Immunovervåkningsteorien

Den australske virologen og immunologen Frank Macfarlane Burnet (1899-1985) fikk i 1960 Nobelprisen for sitt arbeid innen immunologi. Han var regnet som Australias fremste biolog og ypperste representant for vitenskapen. Hans immunovervåknings­teori går tilbake til 1950-tallet, men han ble mer aktiv i å fremme den på 1970-tallet, bl.a. gjennom boken Immuno­logical Surveillance (1970). Idéen er at nye kreftceller oppstår hver dag, og at immun­systemet er den Store overvåker som normalt tar seg av og fjerner alle kreftceller. Kreft kan derfor bare oppstå dersom immunsystemet svikter, for da kan kreft­cellene mangfoldiggjøre seg i fred.

Frank Macfarlane Burnet

Immunovervåkningsteorien ble meget populær, for den er lett å forstå og virker logisk. Likevel, de fleste studier viser at de aller fleste kreftpasienter har et normalt og fullt fungerende immun­forsvar. Studier viser også at kreft ikke nødvendigvis oppstår i dem som har et svekket immunforsvar [Pardoll 2003]. I dag er immunovervåkningsteorien mest populær innen komple­mentær og alternativ medisin (KAM) og innen newage. Andrew Weil, USAs fremste talsperson for KAM, er et godt eksempel. I boken Spontan helbredelse: kroppens iboende og ubegrensede evne til å helbrede seg selv (1995) skriver han:

”For å forstå hvorfor kreft representerer en så vanskelig utfordring, er det nødvendig å innse bare ett grunnleggende faktum: Når det har dukket opp kreft i kroppen, selv bare i et tidlig utviklingsstadium, viser det allerede en betydelig svikt i helbredelsessystemet. For at en misdannet celle skal kunne forårsake oppkomsten av en påviselig svulst, må den ha unngått immun­forsvarets oppmerksomhet, ha delt seg mange ganger og frembragt et utall nye generasjoner av datterceller uten at kroppens forsvar har kunnet hindre det. (s. 273)

Spontan helbredelse av kreft forekommer, men den er mye sjeldnere enn spontan helbredelse av de fleste andre sykdomstyper fordi helbredelsessystemet allerede har sviktet når en ondartet celle kan føre til utvikling av en synlig svulst. Når remisjon fore­kommer, er det fordi immunsystemet blir aktivert. Derfor må man være svært omtenksom og forsiktig når man skal beslutte om man skal ta i bruk strålebehandling eller kjemo­terapi, for skader på immunsystemet kan redusere den langsiktige muligheten for en helbredelsesreaksjon." (s. 277)

Da retrovirologene etter hvert ga opp retrovirus-teorien, begynte de å gå over til immun­overvåkningsteorien. Spørsmålet er om kreftceller har bestemte markører på overflaten som forteller immunsystemet at dette er en uønsket eller fremmed celle som skal nøytraliseres. Stefan Lanka forklarer i et intervju fra 1998 hvorfor immun­overvåknings­teorien om kreft fra begynnelsen av var en mislykket teori:

Lanka: And this was the immune surveillance theory of cancer, which was wrong already at the moment they announced it; because they knew already by then that cancer cells have no specific markers on their surface. They have the same protein markers on their surface as embryonic cells.

Zenger's: One wouldn't expect the immune system to recognize a cancer cell because it's self.

Lanka: That's it. We have a lot of embryonic cells in our body all over. Those are the stem cells. When the nerve cells have got broken, new nerve cells may regenerate out of the embryonic cells, because those cells cannot be regenerated. So we have embryonic tissues everywhere…

Immunsystemets rolle er å fjerne uønskete inntrengere, men kreftcellen er ikke en inntrenger. Naturen og kroppen har andre metoder for å ta seg av kreftceller. Kreft er ikke relatert til svekkelse av det ekstracellulære immunsystemet, men til svekkelse av det intracellulære vitalitetsnivået.

d) Kreftforskningens store fall til irrelevans siden 1970

Kreftforskningen har siden 1970 har vært fullstendig på villspor og temmelig verdiløs. Med unntak av John Beard som var embryolog, har alle de betydningsfulle innsiktene i kreft kommet fra biokjemikere, som Otto Heinrich Warburg, Albert Szent-Györgyi, Ernst T. Krebs Jr. og Irwin Stone. Så fort retro­virologene og molekylærbiologene tok over kreftforskningen, ble forskningen et pengesluk som ikke ga noe verdifullt tilbake.

Det er all grunn til å tro at molekylærbiologene og de farmasøytiske selskapene er meget tilfredse med nåværende status; de har ingen ønsker om noe paradigmeskift. Tvert imot; de vil motsette seg et paradigmeskift, for det kan de bare tape på. Så lenge akademikerne og politikerne nekter å se nærmere på kreftforskningen fra et vitenskapssosiologisk perspektiv, vil vi ikke få noen endring på kreftforskningens irrelevante arbeid som har pågått siden 1970.

I artikkelen til Clifton Leaf som sto i Fortune Magazine den 22. mars 2004, Why we’re losing the war on cancer (and how to win it) blir det godt uttrykt hvor fragmentarisk, kaotisk og irrelevant kreftforskningen i dag er. Mange av de involverte parter er mest opptatt av å mele sin egen kake fremfor å fokusere på de temaer som burde ha vært sentrale. Leaf nevner som et eksempel at selv om 90 % av dem som dør av kreft dør av metastaser, har mindre enn 0,5 % av National Cancer Institutes forskningsbevilgninger siden 1972 vært brukt på studier av meta­staser.

Oppsummering av kapittel 9. I tillegg til den profittmotiverte konspirasjon som har styrt kreftforskningen siden begynnelsen av 1900-tallet, skjedde flere begivenheter i 1970 som resulterte i nye teorier som kom til å bli rådende for kreftforskningen: retrovirus-teorien, somatisk mutasjon-teorien og immun­overvåknings­teorien. Med disse nye teoriene ble kreft­forskningen fullstendig irrelevant. Da president Nixon den 23. desember 1971 erklærte ”War on Cancer” ved å signere The National Cancer Act, var det disse teoriene som kreft­forskningen skulle investere i, til hvilket kreftforsknings­organisasjonene hvert år mottok milliarder av offentlige dollar. Samtidig har de undertrykte kreftterapier som faktisk fungerer forblitt like under­trykt som før. Det ser ut til at kreft­forskningen trives meget godt i den irrelevansens hengemyr som den har sunket ned i, for dermed har flere kreftrelaterte medisinske yrkesgrupper sikret sin fremtid, og kreftindustrien kan trygt fortsette med sine profitable aktiviteter som før.