Cornelius P. Rhoads

Med all verdens penger til disposisjon kunne de farmasøytiske selskapene leie inn de beste PR-selskapene til å fremme et mest mulig favorabelt bilde av kjemoterapi i media. Media ble på denne måten gradvis forvandlet til å tro på kjemoterapiens velsignelse og dens enorme potensial som nå i femti år skal ha ligget ”rett rundt hjørnet”.

* * *

Adjuvant kjemoterapi. Adjuvant kjemoterapi (tilleggsbehandling, som regel etter kirurgi) har siden 1980-tallet blitt svært populært å tilby kreftpasienter for de fleste kreftformer, i hvert fall i USA. Kreftpasientene opplever ikke dette som et tilbud, snarere som en del av ”helhets­pakken” som de får tredd over hodet. Populariteten til adjuvant kjemoterapi er generelt ikke basert på data eller kontroll­studier som viser til økt overlevelsesevne eller forbedret livs­kvalitet i forhold til dem som ikke mottar slik behandling. Populariteten er basert på diverse ”kupp”, overtalelsesstunt og skremselspropaganda basert på nye hypoteser som kommer fra leder­sjiktet innen kjemo­terapi, og som så hurtig institusjonaliseres som ”det nye syn” og ”den nye politikk” (Moss 1995).

I 2004 kom en australsk studie ut som hadde analysert hva kjemoterapi generelt bidrar med når det gjelder kreftpasienters overlevelse, The contribution of cytotoxic chemotherapy to 5-year survival in adult malignancies [sammendrag]. Kjemoterapiens bidrag til 5-års overlevelse etter diagnostisering hos voksne kreftpasienter ble beregnet til 2,3 % i Australia og til 2,1 % i USA. Forfatterne, som er radioterapeuter (dvs. gir strålebehandling), synes kjemoterapi lenge har vært oppskrytt i forhold til dens resultater. Mens sammen­draget ikke sier oss så mye, ble et interessant og lærerikt intervju foretatt med hovedforfatteren Graeme Morgan den 18. april 2005 (her). I intervjuet kritiseres undersøkelsen for å ha regnet ut den gjennom­snittlige nytteverdien av kjemoterapi for alle kreft­formene under ett, og at dette er relativt uinteressant, for man burde heller fokusere på hva kjemo­terapiens nytteverdi er for hver enkelt kreftform. I andre halvdel av intervjuet dukker kjemoterapeut Michael Boyer opp. Han synes ikke å sette spørsmål ved etikken i det han selv sier: at av ca. 20 kvinner med brystkreft som behandles med kjemoterapi, vil bare én av dem ha fordel av det. De andre 19 kvinnene betaler med andre ord en meget høy pris for den fordel som den tyvende kvinnen får.

Den medisinske litteraturen innen de enkelte kreftformer blir stadig mer differensiert og komplisert ved at kreftforskerne fra pasientgruppen greier å skille ut subgrupper som har spesielt dårlig prognose. For dem med brystkreft er to slike subgrupper dem med mikro­metastaser i beinmargen [se f.eks. innlegget  Mikrometastaser viktig for prog­nosen ved bryst­kreft (2005) som oppsummerer artikkelen A pooled analysis of bone marrow micro­metastasis in breast cancer av Braun et al. (2005)] og dem med negative vaktpostlymfeknuter i armhulen [se f.eks. artikkelen Biopsi ved vaktpostlymfeknute ved brystkreft av Tafjord et al. (2003)]. For slike dårlige prognosegrupper argumenteres det ofte for adjuvant kjemoterapi, uten at man viser til dokumentasjon for at disse prognosegruppene har fordel av denne behandling. For kreftbehandlerne har det visst gått automatikk i at jo verre prognosen er, dess mer konven­sjonell ”hostesaft” bør pasienten drikke, enten hostesaften virker eller ikke.

Palliativ kjemoterapi. De kreftpasienter som anbefales palliativ kjemoterapi bør insistere på å få se review-artikler som viser at dette resulterer i økt livskvalitet for flertallet av forsøkspersonene. Artiklene bør være mest mulig relevante for kreftpasientens egen spesi­fikke kreftform og egen spesifikke pasient-subgruppe (alder, kjønn, genetiske faktorer osv.). Det er IKKE godt nok at kreftlegen hevder eller viser til at noen personer har opplevd forbedret livskvalitet innen noen livsdoméner. Minst 50 % av pasientene i studien(e) må synes at livskvaliteten ble så vesentlig forbedret at det oppveide for alle ”sidevirkningene” fra behandlingen. Moss skriver i Questioning chemotherapy (1995):

“Dersom kjemoterapi virkelig forbedret pasientens livskvalitet, kunne man forvente myri­ader av studier som dokumenterte dette. Årsaken til at det praktisk talt ikke finnes slike studier, må være den åpenbare: kjemoterapi er ikke palliativ [lindrende] for pasienter flest, og reduserer faktisk deres livskvalitet… Selv om vi er enige i at i utvalgte tilfeller opplever pasientene en forbedring i livskvalitet etter kjemoterapi, er ikke dette alene et tvingende argument til dets favør. Hvorfor ikke? Fordi slike forbedringer må oppveies mot alle sidevirkningene i hele pasientgruppen som behandles. Ellers, som [Ulrich] Abel sa i en minne­verdig analogi, har argumentet samme struktur som å anbefale gambling på basis av gevinstene til vinnerne. En reduksjon i lidelsen til noen få rettferdiggjør ikke en økning i lidelsen til mange.” [s. 153-154]

Oppsummering av kapittel 8

Den ideelle kjemoterapi skal virke akkurat som vitamin B17: den skal ta livet bare av kreftcellene, og la alle andre celler i kroppen være i fred. Kjemoterapi har siden 1970-tallet vært kjent for å ha positiv virkning på ti spesifike kreftformer. Utover dette har kjemoterapi lite å tilby, til tross for over 50 års forskning med årlige forsknings­budsjetter til mange milliarder dollar. Kjemoterapi fremmer kreft, spredning av kreft, samt systemisk svekkelse og destruksjon av kroppens vev med døden indirekte eller direkte som følge. Såkalt palliativ kjemoterapi, der det eneste formålet skal være å øke pasientens livskvalitet, bør snarest avvikles.