Kapittel 7:

Nivå 3-behandling: kirurgi, strålebehandling, kreftsalver

 


Kreftbehandling skjer naturligvis ikke isolert fra resten av det offentlige helsevesen, så la oss se nærmere på hvordan det egentlig står til med helsevesenet i USA. Gary Null og fire andre medisinske forskere fikk i 2003 publisert en meget oppsiktsvekkende artikkel, Death by Medicine (Part I & Part 2), som er den første studien der all statistikk over iatro­gene (lege/sykehus-forårsakete) dødsfall har blitt samlet. Tallene er skremmende, og vitner om at det amerikanske helsevesen lenge har vært inne i en alvorlig krise. Feil fra helsevesenets side er nå den hyppigste årsaken til død og skade i USA. I 2001 var 699.697 dødsfall relatert til hjerte-kar-sykdommer; 553.251 dødsfall var relatert til kreft, mens hele 783.936 rapporterte dødsfall var forårsaket av medisinsk intervensjon. Fem uavhengige undersøkelser viser at bare 5-20 % av slike iatrogene dødsfall rapporteres, hvilket innebærer at 3.919.680 iatrogene dødsfall pr. år [783.936 x 5 (20 %)] trygt kan angis som et minimums­tall! Iatrogene dødsfall er altså 5-6 ganger hyppigere enn dødsårsak nr. 2 i USA, hjerte-kar-sykdommer. Antall dødsfall pga. bilulykker i USA er til sammenligning bare på 45.000 pr. år.

 

Når det gjelder feilbehandling som ikke leder til død, er tallene mye større. De fleste forskere tar for gitt at bare 5 % av tilfellene av feilbehandling rapporteres. I USA er frykten for å bli saksøkt for store millionbeløp særlig stor, hvilket betyr at det stort sett bare er pasienter som rapporterer feilbehandling; ikke legene, og heller ikke sykepleierne. Bare ca. 5 % av negative bivirkninger av medikamentell behandling blir også rapportert.

 

De farmasøytiske selskapenes enorme innflytelse over medisinsk utdanning, forskning, behandling og publisering, gis hovedskylden for denne medisinske krisen. Der de farma­søytiske selskapene ser sine profittinteresser truet og begynner å utøve press, som de kan gjøre både åpenbart og i mer skjulte former (deres representanter sitter i de aller fleste medisinske styrer), faller den medisinske etikken og objektiviteten dramatisk. Artikkelen nevner at Marcia Angell, tidligere redaktør for et av verdens mest prestisjefylte legetids­skrifter, New England Journal of Medicine, tittelerte sin siste lederartikkel Is academic medicine for sale? (mai 2000). To år senere annonserte det samme tidsskriftet at de ville akseptere journalister som mottok penger fra den farmasøytiske industrien, ellers ville det bli for vanskelig å finne nye journalister. Er det noe integritet tilbake?

 

 

Hva vet vi egentlig om den enkelte kreftforms naturlige forløp (uten behandling)?

Hvis man ikke har solid kunnskap om en bestemt kreftforms naturlige forløp, dens naturlige grad av progresjon (eventuelt til kliniske stadier), dens naturlige sannsynlighet for å stanse og muligens regrediere ved visse ikke-kliniske stadier, har man ikke forutsetning for å vite når behandling bør vente og når den bør igangsettes. Kreftindustriens og kreftbehandlernes over­ordnete idé er at ”kreft er kreft”, og at kreft bør diagnostiseres og behandles tidligst mulig for å hindre stadium IV (metastase) som anses som uhelbredelig og dødelig.

 

Hvor farlig er prostatakreft? En av de vanligste kreftformer for menn er prostatakreft, som i Norge utgjør ca. 25 % av alle krefttilfeller for menn (Kreftregisteret 2005). McCauley og Robin fikk i 1996 publisert en interessant artikkel som viser at i 99,75 % av tilfellene er prostatakreft problemfri og bør derfor ikke behandles, The great American pseudo-epidemic of cancer of the prostate. I 50-60 årsalderen har hver tredje mann prostatakreft, uten noen nega­tive symptomer. Postmortem-undersøkelser viser at nær alle menn har prostatakreft i en alder av 90 år. Tyve års overlevelse uten kirurgi eller noen annen form for behandling er således vanlig, og mennene selv merker ingenting til kreften. En analyse i 1983 viste at bare 1 av 380 menn med ikke-klinisk prostatakreft dør herav. Men så skjedde det verste som kunne skje! Behandlingsivrige kreftleger med det enkle syn at ”kreft er kreft” begynte å behandle flest mulig med prostatakreft. Radikal prostata­tektomi, der hele prostata fjernes, har en mortalitet på 1 % og en morbiditet på minst 15 %. I USA har man begynt med prostatascreening i stor skala der man ser etter et bestemt prostata-spesifikt antigen (PSA). Dette vil resultere i enda flere meningsløse kirurgiske behand­linger av en kreftform som for 99,75 % av menn er helt OK å ha, særlig hvis de aldri får vite om den!

 

Hvor farlig er brystkreft? Den vanligste kreftformen for kvinner, både globalt og i Norge, er brystkreft. I Norge utgjør brystkreft ca. 25 % av alle tilfeller av kreft for kvinner [Kreft­registeret 2005]. Kreftindustrien har vært flinke til å lage skremselspropaganda rundt bryst­kreft, i den forstand at vi skal tro på følgende dogme: ”Brystkreft = Brystkreft = Livsfarlig uten behandling!” Vi skal her sitere en artikkel av tidligere kreftforsker Hege Wang, Naturlig forløp av brystkreft og effekt av mammografiscreening (2003):

 

”Det som skjer fra en kreftsvulst oppstår til pasienten dør, dersom sykdomsprosessen blir overlatt til seg selv, kalles sykdommens naturlige forløp (1). Siden brystkreftpasienter som regel blir behandlet, er det vanskelig å studere det naturlige forløp av brystkreft hos menn­esker. Vår kunnskap er derfor begrenset til hypoteser… Brystkreft er en sykdom som viser stor biologisk variasjon i veksthastighet og evne til å etablere metastaser. Doblingstiden i et materiale varierte fra ti til flere tusen dager, med en median tid på 8,5 måneder (11)… Redusert svulststørrelse ved diagnosetidspunktet er assosiert med redusert dødelighet. Men noen svulster vil utvikle metastaser selv om de er små ved diagnose­tidspunktet. Kurvene når ikke 100 %, og det betyr at noen svulster aldri vil etablere farlige metastaser. De fleste er nå enige om denne heterogeniteten. Hellman formulerte spektrum­hypotesen i 1994 (13): «Den hypotesen som er mest konsistent med data, er å tenke på brystkreft som et spektrum av sykdommer med økende tendens til metastasering som en funksjon av svulststørrelse. For alle størrelser er det en andel med metastaser, men det er også en andel med lokal sykdom.»

 

I denne artikkelen har jeg drøftet ulike hypoteser for det naturlige forløp av brystkreft. Loko­regional hypotese, systemsykdomshypotesen og progredierende hypotese tar ikke hensyn til det vi vet om biologisk variasjon i det naturlige forløpet. Derfor er spektrum­hypotesen, som ser på brystkreft som en heterogen sykdom, den som er mest konsistent med observerte data.”

 

Ingen av de studiene som Wang referer til, sier noe om det naturlige forløp ved brystkreft, da de alle inkluderer kirurgisk behandling ved et ikke-angitt stadium. De randomiserte under­søkelser hun henviser til, sammenligner bare utfallet av én type behandling med utfallet av en annen type behandling. Som Wang selv sier, ”vår kunnskap [om det naturlige forløp ved brystkreft] er derfor begrenset til hypoteser”.

 

Hvis vi nå godtar at brystkreft er en ”heterogen sykdom” som viser stor variasjon i vekst­hastighet og evne til metastasering, hva kan og bør da kreftlegen si til kvinnen som nettopp har blitt diagnostisert for brystkreft? Som Wang også påpeker, sammenhengen mellom svulst­størrelse og dødelighet er visst bare ”en assosiasjon” (en assosiasjon som er lett å forstå). Dersom brystkreft er en ”heterogen sykdom” hvis naturlige forløp aldri har blitt vitenskapelig studert pga. overivrige kirurger, bør vel kreftlegen si minst mulig om evt. prognose for ikke å si noe som han ikke vet noe om? Han har vel heller ikke noe vitenskapelig grunnlag for å foreslå behandling? Bør 100 % av kvinner med brystkreft behandles kirurgisk dersom f.eks. bare 10 % ved naturlig forløp kommer til å metastasere?

 

Den tidligere biostatistikeren Irwin D. Bross, som hadde skrevet sin doktorgradsavhandling om brystkreft, oppdaget at mer enn halvparten av dem som ble diagnostisert for brystkreft hadde godartete svulster som ikke var istand til spredning. Han skriver i artikkelen “Breast cancer: the one scientific fact you need to know”:

 

“Det som de fleste kvinner har, er en svulst som under lysmikroskop ser ut som kreft for patologen. Denne svulsten kan mangle evnen til å metastasere – å spre seg til andre regioner i kroppen – som er kjennemerket på genuin kreft… Vår oppdagelse var svært upopulær hos den medisinske profesjonen. Leger ville aldri ha råd til å innrømme denne vitenskapelige sannhet fordi standardbehandlingen i de dager var radikal mastektomi. Å innrømme sannheten kunne lede til søksmål pga. feilbehandling av kvinner som hadde fått et bryst skjært bort pga. en ukorrekt medisinsk diagnose. Det er ingen god grunn for at kvinner skal få panikk når de hører ordet ”kreft”. Panikk gjør dem til lette ofre. Kvinner som er bekymret over brystkreft trenger fakta, ikke myter, slik at de kan ta sine egne avgjørelser.”

 

Vi kommer til den konklusjon at de mest grunnleggende medisinske prinsipper har blitt satt til side pga. overivrige (mannlige) kirurger. Konsekvensen er at vi vet minimalt om brystkrefts naturlige forløp. Uvesenet med å bruke kniven på alle som diagnostiseres for brystkreft bare fortsetter.

 

Det synes som om det første en person som har fått stilt en kreftdiagnose bør gjøre, er å undersøke hva kreftforskerne vet om den aktuelle kreftformens naturlige forløp. Hvilke stadier er kliniske og problematiske? Hvilke stadier er problemfrie? Er kreftformen virkelig progredierende, eller er dette bare en hypotese? I hvilket tempo progredierer denne kreft­formen, gjennomsnittlig?

 

 

Preventiv/profylaktisk behandling

Kreftbehandlerne har nå blitt så ivrige i sin gjerning at de utøver forebyggende (preventiv/profylaktisk) kirurgi og kjemoterapi for personer som er i ”risikosonen”. Dette er en enda mer spekulativ affære der kreft­legen antar at korrelasjoner mellom bestemte gen­mutasjoner og bestemte kreft­former avslører et årsak-virkningsforhold. [Om kjemo­prevensjon, se Sudbø 2003; om kirurgisk prevensjon, se You et al. 2007]. Da kjemoterapi i seg selv er kjent for å være kreftfremmende, har altså den groteske og absurde situasjon oppstått at det offentlige helsevesen inviterer såkalte ”personer i risikosonen” til å undergå drastisk og kreftfremmende behand­ling med livsvarige alvorlige side­virkninger for å forebygge kreft som ikke nødvendigvis kommer, og hvis den kommer ikke nødvendigvis vil bli et klinisk problem.

 

 

Generelt om kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi

Som nevnt i Sammendrag 2, det såkalte kreft-etablissementet (partnerskapet mellom karte­siansk medisin, den farma­søytiske industri og Wall Street) aksepterer bare kirurgi, stråle­behandling og kjemoterapi (KSK-behandling) som primære behandlings­metoder. Alle ikke-kartesianske kreftterapier blir enten avvist som kvakk­salveri, eller som ”ikke bevist”, eller bortforklart med placebo-effekten, eller i beste fall akseptert som komplementærbehandling til KSK-behandling.

 

Kirurgi og strålebehandling er metoder som angriper kreftsvulsten, som altså klassifiseres som Nivå 3-behandling i dette essayet. Å fjerne kreftsvulsten fjerner ikke årsaken til kreft­svulsten. Derfor kan kreftsvulstbehandling alene aldri kvalifisere som terapi. Dr. Philip Binzel, vitamin B17-terapeut, skriver i boken Alive & Well (1994):

 

”… de fleste som tilhører den medisinske profesjon har behandlet denne sykdommen [kreft] ut fra den teori at svulsten er sykdommen. Denne teorien sier at hvis du fjerner eller destruerer svulsten, vil du helbrede pasienten for sykdommen. Legene Krebs, Burk, Nieper og andre sier i hovedsak: ”Feil!” Disse legene har sett tusenvis av kreftpasienter dø. De innså at 95 % av disse pasientene hadde blitt behandlet med kirurgi og/eller stråle­behandling og kjemoterapi. Det var opplagt for dem at hvis det å fjerne eller destruere svulsten hadde helbredet pasienten for sykdommen, så ville disse 95 % ha vært i live og friske.”

 

Kreftindustrien bruker heller ikke ordet ”helbredelse” (eller ”kurasjon”) om KSK-behandling; de evaluerer behandlingens vellykkethet i form av 5-års overlevelse. Hvilken verdi har så de tre behandlingsmetodene når det gjelder:

  • kreft generelt?
  • de forskjellige hovedtyper av kreft?
  • de enkelte kreftformer?

For den person som nettopp har fått kreftdiagnose og tilbud om konvensjonell kreft­behandling, gjelder det å sammenligne prognosen ved ikke-behandling (hvis det finnes tall for dette) med prognosen ved den tilbudte behandling.

 

Når det gjelder dem som får diagnosen ”terminal kreft”, viste en japansk studie som inkluderte 91 personer med solid tumor, at de gjennomnsnittlig hadde 54 dager igjen å leve (Yun et al. 2001). En meta-analyse viser at prognosen som gis til pasienter med terminal kreft som regel er overoptimistisk, med feilmarginer innen en uke i 25 % av tilfellene, og på minst fire uker i 27 % av tilfellene (Glare et al. 2003). De tre metodene kan da eventuelt brukes palliativt (lindrende), men selv til dette formål er deres nytteverdi tvilsom og utilfredsstillende dokumentert. [Om palliativ kirurgi: Kørner et al. 2007 (norsk artikkel). Om palliativ stråle­behandling og systemisk behandling: Nina Aass et al. 2006 (norsk artikkel). Om palli­ativ kjemoterapi: Bjordal & Aass 2004 (norsk artikkel)]. I 2001 ble Kompetanse­senter i lindrende behandling Helseregion Vest opprettet.

 

Noen kreftleger er av den oppfatning at det er bedre at pasienten dør av for mye konvensjonell behandling, hvis dette bare holder dem borte fra å begynne å eksperi­mentere med alter­native behandlingsformer. Andre kreftleger synes det er riktig å gi pasienten falske forhåpninger i håpløse situasjoner, og lar pasientene derfor dø av overbehandling fremfor å si rett ut at situasjonen er håpløs (med konvensjonell behandling).


 

Kirurgi

Helt tilbake til Hippokrates (460-370 fvt.) har mange leger ment at kirurgi irriterer systemet og gjør mer skade enn godt. Gjennom hele historien har kreftkirurgi blitt sett på som en mislykket behandlings­form. Kirurgiens popularitet begynte i siste halvdel av 1800-tallet, av grunner som ikke hadde det minste med vellykket kreftbehandling å gjøre. Populariteten skyldtes delvis forbedrete bedøvelsesmetoder og at man ble stadig flinkere til å holde sår og instru­menter frie for bakterier [Ralph W. Moss: The Cancer Industry (1996)].

 

Kirurgi er, og har alltid vært, førstevalget av de tre konvensjonelle behandlingsmetodene når det gjelder solide kreftsvulster i stadiene I og II (Balogh 2001).

 

Kirurgi kan være nødvendig i de tilfeller der kreftsvulsten presser mot en nerve eller et vitalt organ. Kirurgi er mest nyttig ved godartete svulster, og minst nyttig ved kreftsvulster. De mest ondartete kreftsvulster opereres ikke. Disse fakta bør ligge i bakhodet når man leser propaganda over kirurgiens vellykkethet og stadige fremskritt.

 

Den første og hittil største studien som har undersøkt antall leveår etter kirurgi versus antall leveår hos dem som ikke valgte kirurgi, er den til Leroy d’Etoilles fra 1844. De som fikk kirurgi levde etterpå i gjennomsnittlig 17 måneder. Dette er ikke så for­skjellig fra dagens gjennomsnitt (omtalt av Griffin).

 

Betydelig kirurgisk stress fremmer dannelsen av metastaser (Kodama et al. 1992; Tsuchiya et al. 2003; Hirai et al. 2005). På engelsk har det til og med blitt foreslått et eget navn for dette fenomenet: surgical oncotaxis.

 

 

Brystkirurgi. En storskala studie som ble avsluttet i 1961, the National Surgical Adjuvant Breast Project, konkluderte at det var ingen betydningsfull overlevelsesforskjell mellom dem som hadde radikal brystkirurgi (fjerning av hele eller mesteparten av brystet) og dem som hadde brystbevarende kirurgi (fjerning av minst mulig vev rundt svulsten). Flere lignende studier har kommet til de samme konklusjoner, som den amerikanske studien til Anna Lee-Feldstein et al. (1994) [sammendrag], den italienske studien til Umberto Veronesi et al. (2002) [sammen­drag], og den Vest-Australske studien til Michael A. Martin et al. (2007) [sammendrag]. Rolf Kåresen, sjeflege ved Ullevål universitetssykehus, omtaler i en leder­artikkel forholdene i Norge [Kirurgi ved brystkreft i Norge, 2005]. Han skriver her at andelen brystkreft­pasienter som fikk brystbevarende kirurgi har på landsbasis steget fra 14 % i 1993 til 36 % i 2001. Ved flere store sentre i utlandet utføres brystbevarende kirurgi hos godt over 70 % av pasientene. Metastatisk brystkreft betraktes som uhelbredelig; gjennom­snittlig over­levelse er 12-24 måneder (Gonzalez-Angulo et al. 2007).

 

 

All medisinsk bruk av røntgen- og gammastråling er kreftfremmende

Før vi ser nærmere på kreft stråleterapi, vil det være nyttig å fordøye de generelle innsikter som gjelder all medisinsk bruk av røntgen- og gammastråling.

 

Kreftforsker, ekspert på strålingsfare og professor John W. Gofman (1918-2007) fikk i 1996 utgitt andre utgave av sin bok Preventing Breast Cancer, som siden 1998 har ligget gratis tilgjengelig på Internet (her). Boken holder den høyeste akademiske standard. Han hevder at minst 75 % av all nåværende brystkreft er resultat av den akkumulerte skadevirkningen på celler fra eksponering for røntgen- og gammastråling som har blitt anvendt under ordinære helse­sjekker, diagnostiske undersøkelser og medisinske strålebehandlinger gjennom livsløpet. Dette gjelder for hele perioden fra 1920 og frem til i dag.

Det er godt nok dokumen­tert, bl.a. ifm. studier av over­levende av atom­bombingen av Hiro­shima og Nagasaki i august 1945, at eksponering for røntgen- og radioaktiv stråling i spebarns­­­alder eller som smårolling kan resultere i kreft først i voksen alder. Strålingens skadevirkninger på cellene er akkumulativ, hvilket i praksis betyr at ingen strålingsdose (mammografisk eller annen) er ”lav nok” eller ”trygg”.

“There is no safe dose (risk-free dose) with respect to radiation-induced cancer. Every dose counts in the total exposure. The doses received early in life count more in the risk of subsequent cancer-occurrence, but all doses count.”

 

I 1972 var mammografi-dosen 100 ganger høyere (gjennomsnittlig 20 rad’er) enn man bare fem år senere mente var nødvendig (0,2 rad’er). I dag tilfører hver mammografi-undersøkelse, med to røntgenbilder pr. bryst, 0,2-0,6 rad’er pr. bryst.

 

Gofman poengterer at sammenhengen mellom stråling og kreft ikke er ”spekulasjoner” eller ”teorier”, da dette faglige usikkerhetsstadiet ble passert på 1960-tallet. Gofmans risiko­vurderinger for at mammo­­grafi vil frem­bringe strålingsindusert bryst­kreft i den enkelte kvinne, avhengig av hennes alder og antall mammografier, kan ses her.

 

Det mest bekymringsfulle ved røntgendiagnostikk er imidlertid ikke røntgenfotografering (dvs. at enkeltbilder tas), men røntgenfilming, på fagspråket kalt fluoroskopi, som i ekstreme tilfeller kan vare i over en time! I USA på 1970-tallet var det vanlig praksis å fluoroskopere babyer og smårollinger hver eneste måned de første 24 månedene som en del av den ordinære helsesjekken. For dem som hadde symptomer og sykdommer var det ingen ende på antall fluoro­skopier de måtte igjennom.

 

Fluoroskop

 

Gofman sendte ut ca. 100 eksemplarer av boken sin, Preventing Breast Cancer (2. utg. 1996), til kreftforskere tilknyttet USAs ledende kreftforskningssentre med personlig invitasjon om å gi en fagfellevurdering (peer-review). Responsen var minimal. Denne boken er gjenstand for under­trykning fra kreft­industrien, inkludert kreftbehandlingssentrene og kreft­pasient­foreningene. Dette er nok hoved­grunnen til at Gofman to år etter utgivelsen valgte å lage en web-versjon av boken, slik at den nå er gratis tilgjengelig for alle.

 

 

Mammografiscreening

Selv om mammografiscreening bidrar til å fremme de 75 % av all brystkreft som er strålings­indusert, kanskje vi bør være takk­nemme­lige for at denne screening tidlig oppdager de øvrige 25 % av tilfellene (samt de tilfeller den selv har fremmet)? Eller er mammografi­screening en medisinsk forbannelse fra ende til annen, gitt at man kan oppdage kreft ved en enkel hCG-test?

 

Mammografiscreening er også en meget tvilsom affære pga. tre andre faktorer:

a)     en høy andel av testene er falske positive.

b)     ufarlige brystsvulster som aldri ville nå et klinisk stadium oppdages og behandles.

c)     mammografiscreening reduserer ikke brystkreftdødeligheten.

 

Danskene Ole Olsen og Peter C. Gøtzsche skapte mye rabalder innen kreftindustrien da de i det prestisjetunge legetidsskriftet Lancet fikk trykt artikkelen Is screening for breast cancer with mammography justifiable? (2000). De to forskerne hadde gjennomført en meta-analyse av syv tidligere studier som vurderte om mammografiscreening hadde nytteverdi i form av redusert dødelighet, i den forstand at kreft ved tidligere diagnostisering kan bekjempes mer effektivt. Konklusjonen er at mammografiscreening ikke kan vise til økt overlevelse. Det eneste resultatet av screening er at kreften blir bekjempet mer aggressivt, hvilket er profitabelt for kreft­industrien men verdiløst for pasienten.

 

Artikkelen påpeker også at de fleste studier av mammografiscreeningens nytteverdi har vært partiske overfor kreftindustrien, da studiene ikke har vært tilstrekkelig objektive i å vurdere døds­årsaken. Det har vært en tendens til å klassifisere pasientenes dødsårak som noe annet enn kreft (eller kreftrelatert eller kreftbehandlingsrelatert), for slik å fremheve mammo­grafiens og kreftbehandlingens nytteverdi. Hvis man bare ser på antall leveår etter diagnosti­sering, uten å blande inn subjektive tolkninger omkring dødsårsaken, forsterkes ytterligere den konklusjon at mammo­grafiscreening ikke har noen som helst overlevelsesverdi. Olsen og Gøtzsche har i leserbrevet Cochrane review on screening for breast cancer with mammo­graphy (The Lancet, oktober 2001) gitt en lettere tilgjengelig oppsummering av deres artikkel, og de svarer på kritikken som har kommet.

 

Mammografiscreening i Norge. I Tidsskrift for Den norske legeforening har det vært mange artikler om mammo­grafiscreening, og en heftig diskusjon om hvorvidt screening har bidratt til å redusere bryst­kreft­dødeligheten eller ikke blusset opp igjen etter artikkelen fra Olsen og Gøtzsche (2000). Begge sider i debatten hevder å ha statistikken på sin side. Vi anbefaler bl.a. å lese Sentrale innspill i debatten (2002). Zahl og Mæhlen hevder i en oppsiktsvekkende artikkel fra 2004 at: 1) To tredeler av brystkrefttilfellene diagnostisert ved mammo­grafi­screening representer svulster som ubehandlet ikke ville ha gitt symptomer; 2) inn­føring av mammografiscreening kan forklare all økning av forekomsten av brystkreft etter 1991 (Zahl & Mæhlen 2004).

 

 

Strålebehandling (engelsk: radiation therapy, radiotherapy, irradiation, X-ray therapy)

Den tyske legen Wilhelm Conrad Röntgen (1845-1923) oppdaget røntgenstråler den 8. november 1895. Noen måneder senere ble de første kreftpasienter strålebehandlet. Stråle­behandling brukes i dag til forskjellige formål i kreftbehandlingen. Man skiller mellom behandlings­formålene kurativ (strålebehandling er primærmetoden), adjuvant (stråle­behandling gis etter kirurgi og/eller kjemoterapi) og palliativ (lindrende). Andelen kreft­pasienter som mottar strålebehandling varierer fra land til land, fra 25 % i Norge (Dale & Oughton 2000), 35 % i Sverige, til over 60 % i USA (Holland 2001). Einar Dale og Deborah Oughton har skrevet en generell artikkel om strålebehandling, hvor de hevder at den tas i bruk alt for lite i Norge pga. ”teknologifiendlighet” og generell laber interesse for utdanning innen naturfagene [Underforbruk av stråleterapi i Norge – en vitenskaps­teoretisk vinkling (2000)]. Forfatterne hevder at palliativ strålebehandling ved smertefulle skjelettmetastaser er overlegen andre behandlingsformer; hvilket for øvrig er deres eneste eksempel på stråle­behandlingens overlegenhet.

 

Ordinær strålebehandling med lineærakselerator
 

De siste 5-10 årene har det skjedd en omfattende teknologisk utvikling innen stråle­behandling. [Se artikkel av Bucci et al. (2005) for nye og kommende strålebehandlings­modaliteter]. Utviklingen har bidratt til mer presis stråledose som skader det inntil­liggende normale vevet mindre enn tidligere:

 

”Et eksempel på denne teknologiske utviklingen er tredimensjonal doseplanlegging som tillater at strålefeltene i større grad tilpasses det volum som ønskes bestrålt (målvolumet); dette omtales som konformal strålebehandling. Konformal stråleterapi har vist seg å være et nyttig redskap for å optimalisere strålebehandlingen, dvs. maksimalisere lokal tumor­kontroll og minimalisere effekt på omliggende normalvev. Siste ledd i utviklingen av konformal stråleterapi, og som er klinisk implementert ved små og store klinikker, er intensitetsmodulert radioterapi (IMRT). Dette er en teknikk som tillater at høyere doser kan tilføres målvolumet samtidig som dosene til omliggende normalvev holdes på et lavere nivå enn ved konvensjonell terapi.” [Kilde]

 

Overgangen fra konvensjonell strålebehandling til 3D-CRT stråle­maskiner var et skritt i positiv retning hva stråledoser angår, men overgangen fra disse igjen til de nye IMRT-strålemaskinene synes å være et skritt i negativ retning (Hall & Wuu 2003; Hall 2006). Dog, siste skrik på markedet skal være såkalt protonterapi der man skyter med protoner fremfor med foton- og elektronstråling (som ved tradisjonell strålebehandling). Protonstråle­maskinene er voluminøse monstre som fyller opp flere etasjer og som kan veie opp til 900 tonn. De er ennå ikke innført i Norge, men dette arbeides det for [se VG-artikkel 12. mai 2006, og Rapport om protonterapi (2006)]. Protonstrålemaskinene er 2,4 ganger dyrere enn IMRT-maskinene. Investeringskostnadene vil ligge på rundt 63 millioner Euro, og driftskostnadene vil være på ca. 15 millioner Euro. Ralph W. Moss (2002) skrev:

 

”Strålebehandling har alltid vært en lukrativ forretning – for syke­husene, for utstyr- og røntgenfilmprodusentene, og for radiologene. Når millioner av dollar først har blitt investert i utstyr, er det meget forlokkende å bruke dette utstyret, selv når nyere informasjon antyder at dets bruk burde innskrenkes.”

 

Den medisinske litteraturen om stråle­­­behandling har blitt overveldende stor og særdeles differen­­siert. Ikke bare er det et tyvetalls sammen­dragsartikler om stråle­behandling for hver enkelt kreftform (og subgrupper herav); det har også kommet mange artikler om behandlings­resultatene for hver av de nye strålebehandlings­modalitetene anvendt på de forskjellige sub-grupper innen den enkelte kreftform. [I PubMed-databasen anbefales å søke på ”radiation therapy” som MeSH Major Topic]. En ultra­kort kritikk av stråle­behandling må derfor bli svært prinsippiell, med fare for over­generalisering og over­forenkling.

 

* * *

 

Strålebehandling virker ved at cellenes DNA destrueres slik at cellene ikke lenger kan dele seg. Spørsmålet er: hvilke celler affiseres? Kreftcellene eller de normale cellene i kreft­svulsten? Det er hovedsakelig de godartete cellene i svulsten som blir drept av stråle­behandling. Hvis også kreftcellene hadde blitt drept, ville strålebehandling ha hatt en betydelig grad av suksess, hvilket det ikke har. Ved strålebehandling reduseres riktignok svulstens størrelse, men svulsten som sådan har blitt mer ondartet fordi forholdet mellom kreftceller og de godartete cellene har blitt endret til førstnevntes favør. Dette øker risikoen for spredning. Med andre ord: etter en strålebehandling har både pasientens og kreftens tilstand blitt forverret. Se f.eks. studien Lung cancer radiation uses questioned (1998) av Nathan Seppa (sammendrag).

 

Michael B. Shimkin (1973): ”Kreft kan bare kureres hvis den destrueres fullstendig ved å være innenfor strålings­feltet på strålingsnivåer som er dødelig for kreften.” Prof. John Cairns (1985): ”Flertallet av kreftformer kan ikke kureres ved strålebehandling fordi dosen av røntgenstråler nødvendig for å drepe alle kreftcellene også vil drepe pasienten”.

 

Strålebehandling er, som all annen medisinsk bruk av røntgen- og gammastråling, kreft­fremmende. Se Vedlegg 1: Strålebehandling og kjemoterapi er kreftfremmende.

 

 

Om kreftsalver og Hoxsey-kuren

Over hele verden har naturfolk til alle tider brukt forskjellige urter (planter som ikke har ved) til å lage medisiner og salver mot all slags sykdommer og symptomer. Kunnskap om det som har virket bra, har blitt verdsatt og gitt videre til neste generasjon. Kunnskap om urter man skal være forsiktig med, har også blitt verdsatt og gitt videre til neste generasjon. Slik oppsto de folke-empiriske medisinske tradisjoner verden over. Som nevnt i Sammendrag 2, i USA nådde denne tradisjonen et akademisk høydepunkt, kjent som eklektisk medisin. Eklektisk medisin varte i litt over hundre år, fra ca. 1830 til 1940, med 1880-1890 som blomstrings­årene. Eklektisk medisin begynte å gå nedenom da Flexner-rapporten (1910) ikke ville god­kjenne deres akademiske institusjoner. Tradisjonen ble ytterligere utpint da AMA og kartesiansk medisin foretrakk farma­søytiske medisiner fremfor botaniske ekstrakter. Det vitenskapelige studiet av urte­medisin har i de siste årene begynt å ta seg opp igjen (se Wiki-artikkel om Pharmacognosy), og Tyskland er kanskje det land i den vestlige verden som har kommet lengst på dette feltet.

 

På 1900-tallet var det urtekuren til Harry Hoxsey (1901-1974) som skapte størst furore. Hoxsey tilhørte den folkelig-empiriske tradisjonen i USA, og fikk på sin fars dødsleie oppskriften på en gul urtesalve mot kreft som kunne brukes på alle eksterne kreftsvulster. Hoxsey utviklet senere også en rød kreftsalve og en urtedrikk, som sammen med den gule kreft­salven ble kjent som Hoxseys urtekur. Urtedrikken, som Hoxsey-­pasientene anbefales å ta både før og i mange år etter behandlingen, er trolig en immun­stimulerende drikk med et utall aktive ingredienser som antagelig virker inn på samtlige ”behandlings­nivåer”. Den røde og den gule salven har en kaustisk/etsende virkning som er skorpedannende [på engelsk: escharotic; fra gresk eschara: dødt vev]. Skorpedannende salver var vanlige før i folke­medisinen, men har gått helt ut av bruk i ortodoks medisin. I fem ledende lærebøker om kreft er ordet ikke å finne i i ordregisterne bakerst.

 

Den røde salven er intenst smertefull og anvendes bare på store svulster, og da med den ytterste varsomhet. En av hovedingrediensene i denne salven er Canadablodurt, som inne­holder giftstoffet sangui­narine som dreper cellene i alt hudvev (også det friske vev) den kommer i kontakt med. Nordamerikanske indianere har tradisjonelt brukt Canadablodurt mot kreft.

 

Den gule salven er mer interessant, da den bare dreper kreftsvulstvevet og er fullstendig harmløs på normalt vev (salven kan tas både på tungen og inn på øyet uten reaksjoner). Det drepte celle­vevet skiller seg rent og naturlig fra det friske vevet, ved at hvite celler dannes på undersiden, og nærmest faller av som en skorpe. 7-14 dager med behandling er vanlig. Salven består av arsenikksulfid, svovel og talk. Egypterne brukte arsenikk mot ekstern kreft så langt tilbake som for 5000 år siden. Ca. 80 % av dem med ekstern kreft helbredes, hvilket inkluderer en stor andel av dem som har fått diagnosen terminalkreft, men dette gjelder da for Hoxsey-kuren i sin helhet samt anbefalinger om riktig kosthold (ernærings­medisin).

 

Harry Hoxsey var med sin urtekur og sine private kreftklinikker i kontinuerlig kamp mot AMA/Fishbein fra 1924-1952; deretter mot FDA fra 1952-1960. I første halvdel av 1950-tallet var Hoxseys kreftklinikk i Dallas, Texas, verdens største privateide kreftklinikk, med avdelinger i 17 stater. Da Hoxsey-kuren ble totalforbudt i USA i 1960, beordret han sin over­sykepleier Mildred Nelson (1919-1999) til å flytte til grensebyen Tijuana (Mexico) og opprette en ny kreftklinikk der. I mai 1963 opprettet hun The Bio-Medical Center i Tijuana for å videreføre Hoxsey-behandlingen. Klinikken er fortsatt i drift; og har etter Mildreds død i 1999 vært drevet av hennes søster Liz Jonas. Kenny Ausubel laget i 1987 dokumentarfilmen Hoxsey: How Healing Becomes A Crime [Google-video, 83 min.], og i 2000 fikk han utgitt boken When Healing Becomes a Crime: The Amazing Story of the Hoxsey Cancer Clinics and the Return of Alternative Therapies.

 

                    

Harry Hoxsey                           Mildred Nelson 

 

Ingrid Naiman er ekspert på skorpedannende kreftsalver. Hun har satt opp web-basen Cancer Salves, og skrevet boken Cancer salves: a botanical approach to treatment (1999).

 

 

Oppsummering av kapittel 7

Det finnes lite eller ingen dokumentasjon på at konvensjonell kreftbehandling generelt har overlevelsesverdi og/eller øker pasientens livskvalitet enn ved ikke-behandling. Kreftpasienten bør kreve å få en kreftlege som er villig til å finne frem relevant litteratur og dokumentasjon som pasienten ber om. Kreftpasienten bør kreve å få se dokumentasjon på at den anbefalte kreftbehandling gir bedre resultater enn ikke-behandling.

 

Kirurgi kan være nødvendig i de tilfeller der kreftsvulsten presser mot en nerve eller et vitalt organ. Betydelig kirurgisk stress fremmer dannelsen av metastaser.

 

Analyser av mammografiscreening både i utlandet (Olsen & Gøtzsche 2000) og i Norge (Zahl & Mæhlen 2004) konkluderer at screening for det første ikke resulterer i økt overlevelse, og for det andre resulterer i en betydelig grad av overdiagnostisering og unødvendig behandling.

 

All eksponering for medisinsk og annen bruk av røntgen- og gammastråling har en akkumu­lativ skadevirkning på cellene i kroppen, og er kreftfremmende. Det finnes derfor ingen strålings­dose, fra mammografier eller strålebehandling, som er ”lav nok” eller ”trygg”. Gofman (1996) hevder at minst 75 % av all nåværende brystkreft i USA er resultat av den akkumulerte skade­virkningen på celler fra eksponering for røntgen- og gammastråling som har blitt anvendt under ordinære helse­sjekker, diagnostiske undersøkelser og medisinske stråle­behandlinger gjennom livsløpet. Strålebehandling er kreftfremmende og har bivirk­ninger. At strålebehandling kan redusere kreftsvulstens stør­relse, er ingen  indikasjon på suksess eller på at behandlingen går i riktig retning.

 

Naturbaserte kreftsalver finnes og fungerer tilfredsstillende. Den eneste grunnen til at disse salvene er så lite kjent og anvendt på 1900-tallet skyldes den rådende posisjonen til karte­siansk medisin, samt den økonomiske trussel som disse salver representerer for kreft­industriens enorme profitt fra kirurgi og strålebehandling.

 

 

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home