Royal R. Rife og Philip Hoyland, 1938 

1938-40: Det medisinske Establishment (AMA/Fishbein) svarer.

Historien om hvordan George H. Simmons (1852-1937) i løpet av 25 år, fra 1899-1924, greide å gjøre kartesiansk medisin og American Medical Association (AMA) suverent enerådende innen det amerikanske helsevesen, har blitt kort fortalt i Sammendrag 2. I 1924 måtte Simmons tre av, bl.a. pga. en skandaløs rettssak der hans egen hustru anklaget ham for å ha dopet henne ned. Simmons rakk imidlertid å velge ut sin etterfølger Morris Fishbein (1889-1976), som hadde vært hans assistent siden 1913. Fishbein var like korrupt og medisinsk inkompetent som Simmons, og styrte AMA som en mafia-boss fra 1924 til 1949. Han måtte da selv gå av pga. flere skandaler og rettssaker.

Fishbeins hardeste og lengste kamp mot ikke-kartesianske kreftterapeuter var mot Harry Hoxsey (1901-1974), som hadde stor suksess som kreftbehandler og en tid drev verdens største private kreftklinikk. Kampen mellom AMA/Fishbein og Hoxsey varte fra 1924 til 1952, og endte med at Fishbein tapte på alle punkter i en rettssak i 1952. Kenny Ausubel har beskrevet dette dramaet i en bok vi kommer tilbake til, When Healing Becomes a Crime: The Amazing Story of the Hoxsey Cancer Clinics and the Return of Alternative Therapies (2000).

Morris Fishbein på førstesiden av
Time Magazine den 21. juni 1937

Fishbein skrev flere bøker der han raljerte over medisinske teorier, praksiser og produkter som han selv ikke kunne tjene penger på, og som derfor truet hans økonomiske interesser. Bøkene har titler som The medical follies (1925), The new medical follies: an encyclopedia of cultism and quackery in the United States (1927) og Fads and Quackery in Healing (1932). Det var naturligvis lite profitt i ernæringsmedisin, så Fishbein brukte sin autoritative tyngde til å gi inntrykk av at vitenskapen hadde avvist ernæringsmedisin:

”There is no scientific evidence whatsoever to indicate that modification in the dietary intake of food or any other nutritional essentials are of any specific value in the control of cancer.”

I motsetning til ernæringsmedisin var det store penger å tjene på et samarbeid med tobakks­produsentene. Som redaktør for Journal of American Medical Association (JAMA) mottok Fishbein bestikkelsespenger for å ta inn annonser fra dem. På 1940-tallet var den største annon­søren i JAMA tobakksgiganten Philip Morris. Fishbein benektet enhver sammenheng mellom røyking og lungekreft, og det var først på 1950-tallet at JAMA sluttet å ta inn annonser fra tobakksprodusentene. På det tidspunktet hadde Fishbein blitt hevet ut av AMA, og jobbet som godt betalt konsulent for Lorillard Tobacco Company. AMA fortsatte å investere i aksjer fra tobakksselskaper frem til midten av 1980-tallet. I 1987 og i 1990 ble AMA dømt for konspirativ virksomhet mot kiropraktorer generelt, da de gjennom mange år hadde prøvd å sette denne bransjen ut av business.

Den medisinske ”allviteren” Fishbein ble under rettssaken mellom ham og Harry Hoxsey i 1952 nødt til å innrømme, svettende, at han strøk i anatomi under sin medisinske utdannelse, at han aldri fullførte turnustjenesten før han begynte å arbeide for JAMA, og at han i hele sin karriere aldri hadde behandlet en eneste pasient. Hvis en ”kvakksalver” defineres som en person som gir seg ut for å ha medisinske evner eller kunnskaper som han ikke besitter, kvalifiserer Fishbein mer enn noen annen til denne tittelen. Han studerte opprinnelig til å bli klovn, men ga opp da han ikke så penger eller berøm­melse i dette.

I 1938 fikk Fishbein høre om Rife og suksessen med Rife-generatoren. Fishbeins første idé var imidlertid ikke å knuse denne spirende og lovende bevegelsen, men at han selv skulle tjene mest mulig penger på Rife-generatoren. Fishbein kom med et tilbud til Rife om kjøp av alle rettigheter til Rife-generatoren. Rife avslo. Fra dét øyeblikk av ble Rife offisielt en kvakk­salver, og en heksejakt begynte på alle leger som brukte Rife-generatoren i deres behandling. Forfølgelsen av Rife og hans kollegaer inkluderte mord, vandalisme, brann­påsettelser og bestikkelser i stor skala.

a) AMA-representanter oppsøkte alle leger som brukte Rife-generatoren, og truet med å ta fra dem legelisensen hvis de ikke sluttet umiddelbart med dette. Mange ga etter, og leverte inn Rife-generatoren til AMA. Noen av dem som nektet å gi etter ble fengslet, eller de fikk Rife-generatoren og alle deres notater konfiskert og destruert av FDA-agenter.

b) Fishbein nektet legetidsskriftene som var underlagt AMA å ta inn artikler og annonser som refererte til Rife og hans arbeid. Fishbein utøvde også press for at øvrige legetidsskrifter skulle følge samme praksis.

c) Rifes partner i firmaet Beam Rays Inc., Philip Hoyland, forandret atferd og ble bråk­maker. Først gikk han til rettssak mot Rife fordi han hevdet at den opprinnelige teorien til Rife-generatoren var hans egen. Hoyland tapte naturligvis denne saken, men hvor kom initiativet og pengene til saksomkostningene fra? Deretter tuklet Hoyland med frekvensene til de nye Rife-generatorene som ble solgt, slik at de ikke fungerte som de skulle. Dette resulterte i at Beam Rays Inc. gikk konkurs, og at Rife fikk sitt navn svertet.

d) Rifes laboratorium ble utsatt for en serie innbrudd og tyverier, og Rifes egne mikro­skoper ble vandalisert. En brannstiftelse resulterte til slutt i at hele laboratoriet brant ned, der alle Rifes forskningspapirer gikk tapt. Ingen gjerningsmann ble noen gang fakket, og ingen ble dømt for ildpåsettelsen. Alt dette ble for mye for Rife; han ble psykisk nedbrutt og begynte å drikke. De siste 30 årene av hans liv var preget av alkohol.

e) Dr. Thomas Nemes, som hadde duplisert noe av Rifes arbeid, ble drept i en mystisk brann som ødela alle hans forskningspapirer. The JC Burnett Laboratory i New Jersey, der Rifes arbeid ble uavhengig bekreftet, brant ned under mystiske omstendigheter mens Burnett og hans kone var på visitt til Rife.

f) De to legene Cooperson og Clayton som støttet Rife, fikk utstyret og forsknings­papirene sine konfiskert. Begge døde i 1940, ifølge den offisielle versjonen begikk de selvmord. Obduksjons­rapportene viste at begge hadde blitt forgiftet.

g) Dr. Kendall fikk uventet et tilbud om pensjon på 250.000 $, som han aksepterte. Han flyttet da til Mexico og forsvant ut av bildet.

Etter dette støtet fra AMA/Fishbein var kampen i hovedsak over, og det skulle gå nærmere femti år før det på ny ble interesse for Rife og hans arbeid.

1950- : Virginia W-C Livingston og John Crane

I 1950 skjer en forgrening av Rifes arbeid i to uavhengige retninger. Den ene forgreningen begynner med at Dr. Virginia W-C Livingston (1906-1990) og kollegaer i 1950 får utgitt en artikkel der de hevder at en bestemt pleomorf bakterie er årsaken til mange former for kreft. Denne teorien valgte Livingston å forfølge gjennom forskning og behandling av kreftpasienter de gjen­værende førti årene av hennes liv. I litteraturen kan man finne henne under flere etternavn. Det skyldes at hun giftet seg tre ganger, og hver gang forlenget hun navnet sitt med den nye ekte­mannens navn. Hennes pikenavn var Virginia Wuerthele; hun giftet seg så med Caspe, deretter med Livingston, og til slutt med Wheeler.

Virginia Livingston

Livingston bodde i mange år i San Diego samtidig med Rife, og var ofte innom hans labora­torium og diskuterte med ham. Hennes idé om en pleomorf kreftdannende mikrobe er ganske enkelt tatt fra ham, men hun nevner ham aldri i sine verker. Fra 1950 og til i dag er denne idéen i de aller fleste lærebøker knyttet til henne, mens Rifes innsats er fullstendig glemt. Selv kreftekspert og forfatter Ralph W. Moss, som absolutt burde vite bedre, har i sin ellers meget gode bok The Cancer Industry (2002) ikke et eneste ord om Rife, mens arbeidet til Livingston er viet et helt kapittel. Den pleomorfe mikroben som Rife kalte BX-virus, er trolig identisk med den pleomorfe bakterien som Livingston i 1970 ga navnet Progenitor Cryptocides.

Livingston hadde i 1972 et forskningsmessig gjennombrudd der hun hevdet å ha oppdaget at Progenitor Cryptocides produ­serer graviditetshormonet hCG. I 1978 ble det bekreftet at en eller flere kreftrelaterte bakterier kan produsere hCG (Acevedo et al. 1978). Livingstons over­ordnete konklusjon var at kreft oppstår som resultat av en immunologisk svikt, og at en vaksine vil være den endelige løsningen.

Rife innledet i 1950 et samarbeid og vennskap med ingeniøren John Crane (1915-1995), som kom til å vare livet ut. Crane dannet selskapet Life Labs Inc., og bidro med noen modifika­sjoner og nye versjoner av den opprinnelige Rife-generatoren. En av hans nye versjoner inkluderte en pute som skulle være i kroppskontakt med pasienten. Dette har resultert i noe diskusjon blant Rife-behandlere om hvorvidt denne modifikasjonen var en forbedring eller ikke, og hvorvidt den hadde Rifes velsignelse. Crane skapte ytterligere forvirring ved å publisere sine egne dødsfrekvens-lister, der alle frekvensene var i den nedre enden av lydspekteret [se Scoon 2001 for diskusjon om de forskjellige frekvenslistene].

1960: Crane dømmes til ti års fengsel; Rife gifter seg på ny og stikker av til Mexico.

I 1960 slo American Medical Association (AMA) og Food and Drug Administration (FDA) til mot Rife og Crane. Utstyr for 40.000 $ samt alle forskningspapirer og arkivdokumenter i Cranes firma ble konfiskert. AMA og FDA hadde ikke en gang ransakingsordre. Rife og Crane ble arrestert, men så løslatt på kausjon. Rife, som da var nesten 73 år gammel, hadde fått nok av all mishandlingen fra myndighetene og stakk av til Mexico hvor han ble værende frem til 1964. Crane ble i 1961 dømt til ti års fengsel, men ble løslatt etter tre år og én måned. Rifes første hustru, Mamie Quin, hadde dødd i 1957. I 1960 giftet Rife seg for andre gang, med Amelia Aragon. Hun døde i 1966.