Vi har normalt to forsvarsmekanismer som skal eliminere trofoblastene etter at de har gjort jobben sin ifm. graviditet eller helbredelse. Den første forsvarsmekanismen er to fordøyelsesenzymer som utskilles fra bukspyttkjertelen, trypsin og chymotrypsin. Den andre forsvarsmekanismen er matfaktoren vitamin B17. Nivå 2-terapi går ut på å styrke disse to forsvarsmekanismene ved enzymterapi og B17-terapi.
I 1905 fremmet John Beard den teori at enzymer fra bukspyttkjertelen kan brukes i kreftterapi. Allerede året etter ble det kunngjort at enzymet trypsin dreper kreftceller. Beard mente at også enzymet amylase kunne ha samme rolle. Beard kom til disse konklusjonene etter å ha observert at på den 56. svangerskapsdag stopper trofoblast-laget sin progresjon. På denne dagen begynner også fosterets bukspyttkjertel å utskille enzymer. Siden fosteret ennå ikke har et fungerende fordøyelsessystem på dette tidspunktet, må disse enzymene ha en annen funksjon. Beard konkluderte at deres funksjon er å eliminere trofoblastene, og etter fødselen å eliminere trofoblast-kreftcellene. Beard fikk i 1911 utgitt sin eneste bok, The Enzyme Treatment of Cancer and Its Scientific Basis [eBook]. Boken vakte såpass oppmerksomhet at den ble omtalt i The Encyclopedia Britannica (1911):
Beard døde som en skuffet mann i 1924. Han var ungkar hele sitt liv, og etterlot seg ingen barn eller personlig informasjon.
b) Oppdagelsen av vitamin B17, dets virkemåte, og kreftindustriens svertekampanjer.
Rundt 1950 oppdaget eller gjenoppdaget Ernst T. Krebs Sr. og Ernst T. Krebs Jr. (1912-1996) substansen amygdalin som kan isoleres fra bitre mandler. De kom til at amygdalin tilhører en molekylgruppe som når vi mangler kan være ansvarlig for kreft. Da selve definisjonen av vitamin er sporstoffer som ved for liten tilførsel av gjennom kosten gir mangelsykdommer, valgte Krebs å kalle den oppdagete molekylgruppen for vitamin B17. Molekylgruppen fikk offisiell status som vitamin B17 i 1952 etter anbefaling fra biokjemiker og kreftforsker Dean Burk. To andre navn som brukes mer eller mindre synonymt er ”laetrile” (med liten l) og ”nitroliside”. Vitamin B17 finner man i frøene og frøkjernene i alle frukter og bær. Den rikeste kilden på B17 er aprikoskjerner. B17 er sammensatt av sukker, hydrogencyanid (blåsyre) og en benzen-ring. B17 i bundet form er ikke giftig selv i særdeles høye doser; vitaminet er faktisk 70 ganger mindre giftig enn hvitt brød.
Vitamin B17
B17 fungerer så genialt som kroppens spesifike kreftcelle-dreper at man kunne tro løsningen var designet! Krebs Jr. var biokjemiker av yrke, og har i artikkelen Metabolism of Vitamine B17 Nitrolosides (1970) gitt oss den biokjemiske forklaringen på hva som skjer. Det eneste enzymet i kroppen som kan splitte B17-molekylet slik at den cytotoksiske (”cellegiftige”) cyanid-komponenten frigjøres, er et enzym som heter beta-glukosidase. Dette enzymet finnes bare i høye konsentrasjoner i kreftceller, ikke i normale celler. Et annet enzym som heter rhodanese, som nøytraliserer cyanid-komponenten, finner man høye konsentrasjoner av i alle normale celler, men ikke i kreftceller. De to enzymenes kombinerte virkning gjør vitamin B17 til naturens spesifikke kreftcelle-dreper.
Når B17-molekylet kommer i kontakt med en kreftcelle, blir altså cyanid-komponenten frigitt av beta-glukosidase, og pga. kreftcellens mangel på det cyanid-nøytraliserende rhodanese-enzymet dør kreftcellen av cyanid-forgiftning. Når B17-molekylet kommer i kontakt med en normal celle, er konsentrasjonen av beta-glukosidase så lav at B17-molekylet sjelden spaltes. I de tilfeller der B17-molekylet spaltes, sørger den høye konsentrasjonen av rhodanese for at cyanid-komponenten umiddelbart nøytraliseres.
I fjellregionen nordvest i Pakistan lever hunza’ene som nærmest har vært fri for kreft i over 900 år og som er kjent for sin virilitet og høye levealder. Analyser av deres kosthold viser at de får i seg 50-70 mg med vitamin B17 hver dag. Eskimoene er også relativt fri for kreft så lenge de holder seg til deres kultur. Eskimoer har fått i seg de nødvendige doser av B17 gjennom å spise kjøtt fra reinsdyr som spiser det B17-rike tundragresset.
Hunza-menn, kjent for sin vitalitet og høye levealder
Krebs’ oppdagelse av B17-vitaminet som naturens spesifike kreftcelle-dreper ble ikke akkurat mottatt med jubelrop av kreftforskningssentrene og de farmasøytiske selskapene. Tvert imot; dette var den verste nyheten de hadde mottatt på aldri så lenge! Profitt i milliardklassen, statusyrker og karrieremuligheter sto i fare. Denne innsikten måtte undertrykkes for en hver pris. Hvordan kreft-etablissementet gikk frem for å undertrykke denne innsikten, er et prakteksempel på den profittstyrte kreftforskningens korrupte praksis.
Til tross for flere tidligere studier fra diverse kreftforskningssentre som avviste B17 som et kreftbeskyttende og kreftterapeutisk middel, steg vitaminets popularitet både blant leger og pasienter pga. positive resultater. Ledelsen i verdens fremste kreftforskningssenter, Memorial Sloan-Kettering Cancer Center (MSKCC), følte seg presset til å gjennomføre en studie som skulle avvise den terapeutiske effekten ved B17 en gang for all tid. I 1972 satte de sin beste mann, den meget respekterte og erfarne kreftlaboratorieforskeren Kanematsu Sugiura (1890-1979), til å gjennomføre en studie der B17 ble testet på laboratoriemus med kreftsvulster. Hans rapport, som forelå i juni 1973, var særdeles positiv til virkningene av B17. Ledelsen i MSKCC mislikte hans positive konklusjoner. Det hele resulterte i fire etterfølgende studier der Sugiura hadde stadig mindre kontroll over eksperimentet, og hvor den som hadde den overordnete kontrollen (først Franze A. Schmid, så Daniel S. Martin) opplagt fusket på mange vis for å kunne konkludere at B17 ikke hadde noen effekt. Etter gjennomføringen av den femte studien, som var en ren farse, holdt MSKCC en pressekonferanse den 15. juni 1977 der de kunngjorde at de ikke hadde funnet noen som helst effekter av noe slag ved B17.
En intern gruppe ved MSKCC som kalte seg Second Opinion holdt sin egen pressekonferanse den 18. november 1977 der de avslørte organisasjonens cover-up ved å vise til en rekke interne dokumenter. Second Opinion hadde utarbeidet sin egen 48-siders rapport som de ga til nyhetsmedia. Nyhetsreporterne og deres redaktører var imidlertid ikke interessert i å studere detaljerte vitenskapelige rapporter og selv ta stilling til eksplosive emner der de risikerte å bli uvenner med det finansiell-akademisk-medisinske Establishment. Andre kreftforskningssentre fulgte opp med tilsvarende svertekampanjer. B17-terapi ble i noen stater forbudt, og B17-terapeuter ble fengslet. Med all denne negative omtalen satt folk flest tilbake med det generelle inntrykk at B17-terapi bare var én av mange høyst oppskrytte vidunderkurer som den ”seriøse kreftforskningen nå hadde grundig avvist gjennom objektive vitenskapelige studier”. Kreftpasientforeningene, som aldri har fungert som noe annet enn kreftetablissementets forlengede arm og PR-avdelinger, inntok som alltid den passive stenografrollen når kreftforskningssentrene kommer med sine kunngjøringer.
c) Preventiv og kurativ behandling med aprikoskjerner og B17. Praktiske detaljer.
Når det gjelder å forbygge kreft, er det tilstrekkelig å spise de råvarer som er rike på B17 i deres naturlige tilstand. Én aprikoskjerne pr. fem kilo kroppsvekt skal være nok til å forebygge kreft. Dr. Dean Burk, som anbefalte å gi B17 vitaminstatus, har skrevet at 50-100 aprikoskjerner trygt kan spises daglig, så sikkerhetsmarginene er enorme.
Mattilsynet kom den 18. juni 2007 med en advarsel mot å spise aprikoskjerner (kilde). De skriver bl.a.:
”En ny risikovurdering fra den tyske vitenskapskomiteen for mattrygghet konkluderer med at en ikke bør spise mer enn 1 til 2 aprikoskjerner daglig for å unngå giftvirkninger. EUs vitenskapskomité (EFSA) har tidligere kommet fram til tilsvarende konklusjon.”
Mattilsynet advarer ”på det sterkeste” mot å spise aprikoskjerner i den hensikt å kurere kreft. Mattilsynet har altså valgt å gå inn i den passiv-naive stenografrollen overfor farmasøytindustrien og kreftindustrien, uten å evaluere den overordnete kontekst og historie for disse aktører. Fritt Helsevalgs leder og nestleder, Børge Eliassen og Jan Klyve, spiser 15-16 aprikoskjerner hver dag, både for helsens skyld og for å demonstrere at advarslene fra norske og tyske matsikkerhetsmyndigheter er noe tøv (kilde).
I Norge er det nå forbudt å selge aprikoskjerner, fordi bitre aprikoskjerner har blitt definert som et reseptpliktig legemiddel. Privat import for opptil tre måneders forbruk er imidlertid tillatt. Fritt Helsevalg har skrevet en nyttig orientering om de aktuelle lover, regler og prisfordyrende tillegg (her), som er vel verdt å lese igjennom før du går igang. Web-basen Varsleren har skrevet et notat om hvor man kan bestille aprikoskjerner samt den rene form av B17 (amygdalin) for oralt og intravenøst inntak (her).
Når det gjelder å kurere kreft, er det nødvendig å skille mellom den pasientgruppen som har kreft i tidlig stadium og den pasientgruppen som legene har oppgitt. Den ungarske almenpraktiserende legen Szabolcs Ládi, som har mye praktisk erfaring med B17-behandling, hevder at 80-85 % av personer i den første gruppen helbredes, og ca. 15 % i den andre gruppen helbredes. Dette er særdeles gode resultater sammenlignet med konvensjonell kreftbehandling. Ingen B17-behandlere bruker B17 alene, men sammen med andre vitaminer, mineraler og enzymer. Intravenøs B17-terapi gis også på alternative klinikker i Tyskland og Mexico. Det norske intervjuet med Dr. Szabolcs Ládi den 4. november 2007 anbefales å se [Google-video, 39 minutter]. B17 har også en smertestillende effekt på kreftpasienter.
d) Litteratur og web-ressurser
Den beste boken om vitamin B17 er World without cancer: the story of vitamin B17 (utg. 2, 1997) av G. Edward Griffin. Denne kom i 2007 ut i norsk utgave, En verden uten kreft: historien om vitamin B17. Bokens første del tar for seg historien og virkemåten til B17. Bokens andre del er en forrykende gjennomgang av kreftindustriens historie og hvordan den ble så korrupt og profittdrevet. Griffin hevder at så lenge dagens korrupte kreftindustri råder, kommer naturmidler som B17 aldri til å bli godkjent:
”Så lenge de nåværende lover blir stående, vil de eneste substanser som vil være ”godkjente” for kreftterapi være merkevarer. Ingen substanser fra naturen vil noensinne bli legalt tilgjengelige i kampen mot kreft eller andre sykdommer dersom kilden ikke kan monopoliseres, eller prosesseringen ikke kan patenteres. Det spiller ingen rolle hvor trygg og effektiv substansen måtte være, og det spiller ingen rolle hvor mange mennesker som kunne ha fordel av den; den vil for alltid gå under kategorien ”ikke-beviste terapier”. På denne måten vil gratis tilgjengelige kurative ressurser fra naturen alltid være illegale å foreskrive, å fremme, og i mange tilfeller til og med å bruke.”
Som en introduksjon til Griffins bok, anbefales å se det norske intervjuet med ham den 4. november 2007 [Google-video, 42 minutter].
