”Above all else, the trophoblastic or unitarian thesis urges that the alternative non-trophoblastic or non-unitarian thesis, which is at present overwhelmingly the dominant hypothesis, be scrutinized in the light of whatever experimental evidence might exist in its support. Indeed, the evaluation of any alternative to the trophoblastic or unitarian thesis – within the context of experimental facts and scientific logic – by those who find the trophoblastic or unitarian thesis untenable or tenuous should prove most instructive. For in cancer, as in all else, facts do not speak for themselves but must be spoken for.” 

Trofoblasten dukker altså opp igjen under helbredelsesprosessen, hvor den har en ennå ukjent nyttefunksjon, for så normalt å bli eliminert av bukspyttkjertelenzymer og B17-vitaminet når nyttefunksjonen er over. Det er når disse forsvarsmekanismene er overbelastet eller svikter at trofoblasten begynner å dele seg uhemmet, og vi kaller den for en kreftcelle. Kreftcellene danner en kjerne, og hertil strømmer så et isolerende lag av normale celler. Slik oppstår kreftsvulsten. Hvorvidt svulsten er godartet eller ondartet, avhenger av forholdet mellom antall kreftceller og antall isolerende normale celler.

b) Kreftcellen kan bare dannes fra den totipotente embryonale stamcelle.

Dagens kreftforskere er fullstendig i villrede når det gjelder kreftcellens karakteristiska. Kan den oppstå fra alle cellelinjer? Kan en hvilken som helst ferdig differensiert celle mutere eller transformeres til å bli en kreftcelle? Krebs et al. (1950) var ikke i tvil om at svaret på dette spørsmålet er NEI:

“Den eneste cellen som den mest primitive cellen i livssyklusen, trofoblastcellen, kan komme fra, er den aller mest udifferensierte eller aller mest potente cellen i livets syklus: den diploide totipotente [stam]celle… Faktisk, når man ser bort fra forklaringen om spontan dannelse, finnes bare to alternativer for opprinnelsen til den ondartete celle. Som for alle andre vekstfenomener kan man forestille seg at kreftcellen oppstår som resultat av differen­siering fra en udifferensiert celle som respons på et bestemt signal; alternativt, man kan forestille seg en ontogenetisk ”reversjon” av normale celler til en primitiv tilstand. Selv om selve forestillingen om en slik reversjon er en termodynamisk fantasi som ikke kan aksepteres av den moderne biologi, så dersom en celle kunne reverseres, ville den mest primitive cellen i livets syklus som en slik reversjon kunne gå i retning mot, fortsatt være trofoblastcellen. Derfor, sett bort fra slike feilaktige antagelser som spontan dannelse eller cellulær reversjon, kan bare cellulær differensiering forsvares i en rede­gjørelse av opphavet til kreftcellen – selv om stimulien til en slik differensiering naturligvis kan forestilles mediert på forskjellig vis.

Opphavet til hver ny celle er resultat av en kompetent celle som responderer på en bestemt signalsubstans. Alle nye celler oppstår som resultat av cellulær differensiering, som er en prosess der en ny celletype med en høyere grad av individualisering og en lavere grad av utviklingspotensial produseres. Det er ingen unntak fra denne regelen, heller ikke kreft­cellen. Mens en differensiert celle kan bli deformert eller dø, kan den aldri danne en ny celletype på noe som helst annet vis enn ved den fremovergående kursen som karakteriserer cellulær differensiering. Cellulær reversjon er en termodynamisk umulighet, som aldri har forekommet og aldri vil forekomme. Vann renner ikke oppover, selv ikke for kreft. Kreftcellen er verken en deformert celle eller en død celle. Dens drepende kraft ligger nettopp i det faktum at den er en normal celle, selv om dens spatiale og tidsmessige relasjon til organismen-som-helhet er abnormal. Den trofoblastiske eller ensartete tesen [som presenteres i denne artikkelen] anerkjenner ganske enkelt at: 1) kreftcellen tilhører livssyklusen, og 2) den er den mest primitive cellen i denne livssyklusen.”

En stamcelle er en celle som når den deler seg, gir opphav til to ulike datterceller. Den ene forblir en stamcelle, mens den andre begynner å differensiere. Trofoblaster, og dermed kreftceller, kan bare dannes fra morulaens totipotente embryonale stamceller (de 2-16 første udifferensierte celler som alle har potensial til å bli til nye individer). De kan ikke dannes fra blastulaens pluripotente embryonale stamceller (som har potensial til å bli til alle typer kroppsvev, men ikke placentavev). De kan heller ikke dannes fra adulte (multipotente, somatiske) stamceller (som finnes i organer fra fødte individer, og som har potensial til å bli flere forskjellige typer organspesifikke stamceller). [Se norsk artikkel av Torleiv Ole Rognum (2001) som forklarer disse begrepene nærmere].

Diagrammet viser at morulaen består av totipotente stamceller, som kan bli til trofoblaster og kreftceller.
Verken blastulaens (blastocystens) pluripotente stamceller eller senere adulte stamceller har dette potensialet.

c) Hva sier nyere forskning?

I lys av John Beards artikkel fra 1902, og Krebs et al. sin artikkel fra 1950, blir det temmelig pinlig å nevne diverse ”sensasjonelle” oppdagelser fra kreftforskningen de siste ti årene. I 1995-97 ble tre artikler publisert av professor Hernan F. Acevedo et al. som bekrefter at alle typer kreftceller uttrykker hormonet hCG (1995, 1996, 1997). Acevedo (1995) konkluderer at etter nesten ett århundre:

"Beard has been proven to be conceptually correct..."

I 2003 kom artikkelen Prospective identification of tumorigenic breast cancer cellsav Muhammad Al-Hajj et al.Her rapporteres den oppdagelse at ondartete stamceller står bak utviklingen av brystkreft (omtale). Disse ondartete kreftcellene utgjør kanskje ikke mer enn 1 % av cellene i svulsten. Tidligere har man oppdaget at stamceller også står bak utviklingen av levkemi, men dette var første gang man har funnet stamceller i en svulst. Det interessante spørsmålet for forfatterne er hvorvidt ondartete stamceller står bak alle kreftformer. Forfatterne antyder at alle svulstreduserende strategier, som strålebehandling og kjemoterapi, er mislykket i utgangspunktet. Svulstens størrelse har nemlig ingen betydning, det er kun den ene prosenten med stamceller som har betydning. En annen erkjennelse er at normale somatiske celler aldri kan transformeres til kreftceller. Dog, de stamceller som diskuteres i artikkelen var adulte, ikke totipotente.

I 2004 ble artikkelen Gastric cancer originating from bone marrow-derived cells av JeanMarie Houghton et al. utgitt i Science. Her rapporteres en undersøkelse som viser at magekreft ikke skyldes differensierte celler i magen som har blitt transformert til kreftceller, men skyldes benmargsderiverte stamceller. Da magekreft utgår fra epitelvev og således er en karsinom, og karsinom utgjør 90 % av alle kreftformer, kan denne undersøkelsen meget vel bli et vende­punkt til et nytt paradigme der man tar for gitt at alle kreftformer er resultat av at stamceller har blitt til kreftceller. Dog, de stamceller som diskuteres i artikkelen var adulte, ikke toti­potente.

Oppsummering av kapittel 4. John Beard (1902) og Krebs et al. (1950) argumenterte over­bevisende for at kreftcellen har alle de samme karakteristika som trofoblasten, inkludert trofo­blastens unike evne til å utskille graviditetshormonet hCG. I 1995-97 ble tre artikler publisert av professor Hernan F. Acevedo et al. som bekreftet at alle undersøkte typer kreftceller uttrykker hormonet hCG. Trofoblasten har antagelig en rolle under helbredelses­prosessen, og skal deretter normalt bli eliminert av bukspyttkjertelenzymer og vitamin B17. Når disse er overbelastet eller svikter, begynner trofoblasten å dele seg uhemmet, og vi kaller den for en kreftcelle. Kreftcellen kan bare ha den totipotente embryonale stamcellen som opphav. Dermed kan man begrave alle de rådende teorier om hvordan kreftcellen oppstår. Noen få nyere artikler antyder at den ondartete kreftcellen er en stamcelle, men det er adulte og ikke totipotente stamceller som da diskuteres.