Kapittel 3B

Nivå 1-terapi: urtemedisiner til innvortes bruk

 

 

Rødkløver (Trifolium pratense): ofte brukt i naturmedisiner mot kreft

 

 

”Det er en vidunderlig vitenskap i Naturen; i trær, urter, røtter og blomster, som mennesket ennå ikke har loddet dybden i.”

Jethro Kloss: Back to Eden (orig. 1939)

 

”Den store flom av moderne kjemoterapi er iferd med å vaske bort restene fra planter og grønnsaker”.

Morris Fishbein (1927) fryder seg over at syntetiske legemidler vinner den

politiske kampen over urtemedisin og ernæringsmedisin.

 

”Den idé at den amerikanske indianer, eller at denne eller den person… tilfeldigvis skulle snuble over en urt som kan helbrede [kreft], er temmelig søkt. Det er som med idéen at hvis du setter tre milliarder apekatter i et rom, kunne det hende at en dem ville skrive en sonette av Shakespeare.”

William Grigg, talsperson for Food and Drug Administration,

uttrykker sin skepsis til naturfolks og vanlige menneskers evner

til å oppdage naturens gaver.

 

”Det er lett å le av middelalderens oppskrifter [på urtemedisiner]; det er vanske­ligere og kan være lurere å undersøke dem. Fremfor å anta at middel­alderens farmasøyt var en uopplyst tåpe, kan vi undre om ikke hans merkelige prosedyrer noen ganger kunne forsvares.”

Jonathan Hartwell,

forsker ved National Cancer Institute

 

Rundt ti urteoppskrifter vil kort bli omtalt i dette kapittelet. Hovedkilden til informasjonen er Ralph W. Moss’ bok Herbs against Cancer (1998), der han beskriver og kort evaluerer 21 mer eller mindre kjente urteoppskrifter fra 1800- og 1900-tallet som i massemedia ofte har blitt omtalt som ”mirakel­kurer mot kreft”. Jeg har satt urteoppskriftene inn i tre klasser: A, B og C.

  1. Den urteoppskriften jeg selv ville prøve ut først, som en komponent i kreft­behandlingen, ikke som en mirakelkur.
  2. Urteoppskrifter med positive virkninger dokumentert. Hva man faktisk kan forvente av dem er høyst usikkert, da så mange andre betydningsfulle faktorer spiller inn i hvert enkelt tilfelle.
  3. Negativ. Disse produktene har enten ingen tilfredsstillende dokumentasjon; og/eller de har farlige konsekvenser/bivirk­ninger; og/eller de har en aggressiv markedsføring som lurer kundene. [I denne klassen ville jeg også ha plassert kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi].

 

A. Eli G. Jones’ urtesirup. Som nevnt i Sammendrag 2, den eklektiske skole representerte vitenskapelig­gjøringen av den folkelig-empiriske tradisjon. Den eklektiske skole varte i litt over hundre år, fra ca. 1830 til 1940, med 1880-1890 som blomstrings­årene. Eli G. Jones (1850-1933) tilhørte den eklektiske skole, og var trolig verdens første kreftspesialist. Han behandlet over 20.000 kreft­pasienter, og med multimodal kreftterapi helbredet han ca. 95 %  av dem som ikke først hadde vært til kirurgisk behandling. Hans multimodale kreftterapi inkluderte ernærings­medisin, urte­medisin til innvortes bruk, skorpedannende urtesalver (”escharotics”), bad med Epsom Salt, psyko­logisk avstressing og livsstilveiledning. Han var negativ til kirurgi og ”mirakelkurer”, da han betraktet kreft som en systemisk sykdom med lokal manifestasjon. I hans øyne kunne kirurgi og skorpedannende kreftsalver bare affisere virkningen av kreften (dvs. selve svulsten), ikke fjerne årsakene til kreften. Her kommer noen sitater fra hans bok Cancer: Its Causes, Symptoms and Treatment (1911a):

 

“Ingen legemidler, eller kombinasjon av legemidler, vil noen gang bli oppdaget som kan helbrede alle former for kreft. Noe slikt ville være umulig av den enkle grunn at sykdommen, slik den fremstår i forskjellige deler av kroppen, har forskjellig anatomisk struktur. Av dette følger at for å behandle kreft vellykket, må vi være istand til å tilpasse våre legemidler til sykdommen slik vi finner den i forskjellige deler av kroppen. Et legemiddel som ville virke på kreft i leveren ville ikke ha noen effekt på kreft i brystet. Et legemiddel som ville ha en helbredende effekt på kreft i tungen, ville ikke ha noen effekt på kreft i magen…”

 

“Hvis jeg noensinne har hatt tro på kniven [kirurgi] som helbredelsesmetode mot kreft, har den blitt brutalt smadret, da 80 % av de tilfeller jeg har sett av kreft i de foregående 40 år har blitt [kirurgisk] operert og kommet tilbake verre enn før. Andre har prøvd røntgenbehandling, skorpedannende salver, underhudsbehandling osv. før de kom til meg, med det samme resultat…”

 

”Av de kreftpasienter som har kommet til meg før de har mottatt noen som helst behandling, har jeg helbredet 95 %. Det er meget mulig at jeg i min karriere har sett flere genuine tilfeller av kreft enn noen annen lege…”

 

”De dager er over da en lege med en skorpedannende salve eller en flaske med urtesirup eller en eller annen form for medisin som skal injiseres, kan begynne en karriere med å helbrede alle typer av kreft. Dette er den verste form for kvakksalveri…”

 

”Måtte Gud fremskynde den dag da det blir betraktet som en forbrytelse å skjære ut en kreftsvulst. Etter 43 års erfaring med kreft kan jeg ærlig si at jeg aldri har sett et genuint tilfelle av kreft som har blitt permanent helbredet av en kirurgisk operasjon. Å skjære bort en kreftsvulst er den verste form for feilbehandling, for man prøver bare å fjerne virkningen [av sykdommen] uten å røre ved årsaken…” 

 

Jones hadde en rekke forskjellige urteoppskrifter til de forskjellige typer av kreft, likevel hadde han én universell urteoppskrift som han mente med fordel kunne brukes som komponent på de aller fleste typer av kreft. Denne oppskriften kalte han Compound Syrup Scrophularia (”Sammen­satt brunrot-sirup”). Jones (1911a) skriver i kapittel 11:

 

“Etter mange års erfaring med å prøve ut forskjellige legemidler for indre behandling av kreft, for å finne en kombinasjon som kunne fortjene navnet ”kreftsirup” – et legemiddel som man kunne stole på i de mer fremskredne tilfeller av kreft når kroppen er full av kreft­patogener – har jeg utviklet følgende formel. Det har vært en tungtliggende oppgave i mitt liv å finne en slik urtekombinasjon som jeg kunne gi videre til mine kollegaer i deres forsøk på å helbrede de vanskeligere former av denne sykdommen. Jeg har den aller største tro på den helbredende kraft i denne kombinasjonen. Jeg har aldri tidligere snakket om denne urteformelen med noen, og ønsket ikke å snakke om den før jeg grundig hadde testet den på mange vanskelige tilfeller av genuin kreft. Jeg kan nå med god samvittighet anbefale den i min bok om kreft. Man bør være nøye med å få tak i ferske urter til sirupen som skal lages. Den forberedes på følgende måte [mengdeforholdene er nevnt i originalen, men ikke gjengitt nedenfor]:

 

  • Brunrot (Scrophularia nodosa), blader og røtter. [UP]. Blodrensende, generelt avgift­ende.
  • Kermesbær (Phytolacca americana), roten. [King’s 1898, X1]. Bærene er giftige; brekk­middel; kreftrelevansen er uklar.
  • Krushøymol (Rumex crispus), roten. [UP]. Blodrensende, avgiftende, vitaliserende.
  • Celastrus scandens (tilhører spolebusk-familien), bark og rot. [X1, X2]. Alle plante­delene er giftige; brekkmiddel; kreftrelevansen er uklar.
  • Corydalis formosa (tilhører lerkespore-familien), roten. [King’s 1898, X1]. Høyt verd­satt i tradisjonell kinesisk og eklektisk medisin; smertelindrende; kreftrelevans uklar.
  • Maieple (Podophyllum peltatum), roten. [King’s 1898, X1, X2]. I 1844 oppdaget en eklektiker at kvaen inneholder giftstoffet podophyllotoxin, som er et antikreft-stoff som stopper celledeling. I 2000 oppdaget forskere at bladene er rik på en forløper til to aktive stoffer som brukes i kjemoterapi for å stoppe celledeling.
  • Einerbær (Juniperus communis). [PU]. En universalplante i folkemedisin. Virker avgiftende, rensende og vitaliserende.
  • Tannpinetre (Zanthoxylum americanum), bærene. [AMM 1919, X1]. Stimulerende og styrkende virkning. Soppdrepende virkning bekreftet i 2005.
  • Pokkenholt (Guaiacum officinale). [King’s 1898, UP]. Blodrensende, avgiftende. Kreftrelevans uklar.

Til høyre for hver ingrediens i listen over har jeg satt opp linker til informasjon om urten, fortrinnsvis om dens medisinske betydning [UP: Urtekildens Planteleksikon. X1, X2, X3…: utenlandske kilder]. Til høyre for linkene har jeg satt inn noen få kommen­tarer om urtenes mulige funksjon som antikreft-middel. Som det fremgår av kommen­tarene, for de fleste av urtene er det vanskelig å se noen direkte relevans til kreft. Så kanskje de ikke har noen direkte relevans? Kjemoterapiens forsøk på å finne ”den magiske kule” som skal ta drepen på kreften, er nok en futil kamp på symptomnivå. Det kan se ut som om urtemedisin generelt virker på et dypere og mer subtilt nivå. De fleste av urtene i listen over virker generelt blodrensende, avgiftende og vitaliserende. Kanskje det å styrke kroppen intracellulært og immunologisk, og å hjelpe kroppen med å drepe patogener generelt, er den mest effektive vei?

 

Ingrid Naiman, ekspert på urtemedisin og skorpedannende kreftsalver, laget i 2006 et kommer­sielt produkt, urtedrikken Seneca Elixir (info) (bestilling), som skal være 100 % identisk med brunrot-sirupen til Eli G. Jones. Naiman har også produsert en urtedrikk som er en variant av den Harry Hoxsey ga til sine kreftpasienter. Denne har hun kalt Sundance Elixir (info) (bestilling). For dem som ikke selv vil eksperimentere med urter og designe sine egne urtedrikker – hvilket krever mye tid og ressurser samt utvikling av kompetanse – anbefales å kjøpe et par flasker av disse to eliksirene. Da har du trolig fått det beste ut av urtemedisin-komponenten i din selvdesignete multimodale kreftterapi.

 

Ingrid Naiman 

 

 

B1. Essiac te. Hvis du drikker te, tar du helsemessig et skritt i riktig retning ved å erstatte svart te med grønn te. Hvis du har kreft, er du kanskje mest nysgjerrig på urteteen Essiac, som siden 1970-tallet har vært Nord-Amerikas mest populære urtedrikk mot kreft. Essiac-behandlingen mot kreft har også vært den mest omtalte alternativbehandlingen mot kreft i Canadas historie, og fikk bl.a. den canadiske statsministerens støtte i 1938. Historien om Essiac er på mange måter den canadiske versjonen av Harry Hoxsey og hans kamp mot det medisinske etablissementet i USA om retten til å behandle kreftpasienter med urte­medisin.

 

Den canadiske sykepleieren Rene Caisse (1888-1978) møtte i 1922 en kvinne med et arret bryst. Kvinnen fortalte at for 30 år siden hadde hun hatt kreft i det ene brystet, og sykehus­legen hadde foreslått å fjerne hele brystet. Hun likte ikke forslaget, og takket i stedet ja til oppskriften på en urte-te som en Ojibwa-indianer tilbød henne. Kreften forsvant, og kvinnen hadde siden vært frisk. Kvinnen ga så oppskriften på urte-teen videre til Caisse.

 

Caisse og legen R. O. Fisher prøvde ut oppskriften på hennes tante som hadde kreft. Tanten ble helbredet. Fisher prøvde så ut opp­skriften på andre av sine kreft­pasienter, og så hos noen drama­tiske forbedringer. Fisher ønsket å intensivere den terapeutiske effekten ved å utvikle en urte­formel som kunne injiseres. Fisher og Caisse eksperimenterte med dette i to år før de ble fornøyd. Den såkalte Essiac-behandlingen (”Essiac” er Caisses navn lest bakfra) kom således til å bestå av:

  • en injisert urteoppløsning (formel aldri røpet) som skulle drepe kreftcellene,
  • selve urte-teen hvis primære funksjon var avgiftning og å rense blodet.

Caisse hevdet aldri at Essiac-behandlingen var en ”mirakelkur” mot kreft. Hun tok heller aldri betaling for sine behandlinger, så profitt kan ikke ha vært hennes motiv. Caisse fikk vanligvis de vanskelige krefttilfellene som legene allerede hadde oppgitt, og som hadde blitt forverret av selve kreftbehandlingen. Essiac-behandlingen hadde den fordel at den var fullstendig harmløs og fri for bivirkninger.

 

Populariteten til Caisse økte stadig, til stor irritasjon for den kartesianske medisins utøvere. I 1935 fikk hun lov til å opprette en kreftklinikk i hennes hjemby Bracebridge. Den politiske kampen mellom Caisse og det medisinske etablissementet resulterte i at statsministeren i februar 1938 foreslo å lovfeste Caisses rett til å behandle kreftpasienter. I desember 1939 leverte imidlertid the Royal Cancer Commission inn en rapport til parla­mentet, der de avviste Essiac-behandlingen som verdiløs. Caisse kalte kommisjonen og rapporten for ”en av de største farser som noensinne har blitt begått i menneskehetens historie”.

 

Det gikk nærmere tyve år, til februar 1959, før Caisse fortsatte sin gjerning som kreft­behandler. Etter et intervju hun ga til True Magazine ble det igjen liv rundt saken, og hun ble presentert for Dr. Charles Brusch, direktør ved Brusch Medical Center ved Cambridge, Massachusetts. Hun behandlet pasienter ved hans klinikk en tid. Den 26. oktober 1977, da Caisse var 89 år gammel, solgte hun formelen til urte-teen for 1 dollar til David Fingard, direktør ved Resperin Foundation. Resperin sørget for å varemerke­beskytte Essiac-navnet. Caisse døde den 26. desember 1978. Fra 1988-96 kom fem småbøker ut om Caisse og hennes Essiac-behandling. De mest balanserte omtalene har imidlertid kommet senere, av Ingrid Naiman (her) og Ralph W. Moss (1998).

 

Resperins formel for Essiac-te består av følgende fire urter:

  • småsyre (rødsyre) (Rumex acetosella) [King’s 1898, UP]. Denne planten nevnes flere ganger av Jonathan L. Hartwell (1984) som et antikreftmiddel i folkemedisin, men det finnes ikke noe vitenskapelig dokumentasjon på dens verdi.
  • storborre-rot (Arctium lappa). [UP]. Denne planten anbefales mot kreft i folke­medisiner verden over, og vitenskapelig skal dens evne til å redusere cellemutasjoner være dokumentert. Planten har mange medisinske virkninger, inkl. blodrensende og avgiftende.
  • rødalm (Ulmus fulva). [King’s 1898, X1, X2, X3]. I folkemedisinen er rødalm nærmest en universalmedisin, men skal være særlig effektiv mot sår hals og mageproblemer.
  • prydrabarbra (Rheum palmatum). [UP]. Planten har høy status i kinesisk urtemedisin, og har en rekke medisinske virkninger, men evt. antikreft-virkning er uklar. 

Storborrerot (Arctium lappa) 

 

Inklusjonen av prydrabarbra og småsyre tyder på at dette var ingen tradisjonell Ojibwa-oppskrift. Som for å gjøre historien mer komplisert, ga Caisse en utvidet formel til Dr. Brusch, som i tillegg til de fire urtene over også inkluderte rødkløver (Trifolium pratense), benedik­tiner­­tistel (Cnicus benedictus), grønn engelskkarse (Nasturtium officinale) og finger­tare (Lami­naria digitata). Et firma har nå tatt opphavsrett på denne formelen, og kommersialisert et produkt som har fått varemerkenavnet  Flor•Essence.

 

Ingrid Naiman og Ralph W. Moss er enige om at Essiac / Flor•Essence er en såpass mild urtedrikk at man ikke bør ha særlige forventninger til den; den bør i alle fall ikke betraktes som en helbredelseskur. Vi kan anta at hovedæren for den grad av suksess Essiac-behandlingen hadde, skyldtes selve injekseringene (antagelig med småsyre). Urteteen bidro bare med sekundær effekt. Dette er således ikke et produkt som nordmenn skulle finne verdt å importere fra den andre siden av Atlanterhavet. Vi kan heller selv lese litt om urter, så gå ut i naturen og samle inn de vi har funnet interessante, og bruke dem i teen. Turene ut i skog og mark, og letingen etter urter, vil i seg selv være en positiv komponent i kreftbehandlingen.

 

 

B2. Carnivora (Tyskland). Den tyske legen Helmut Keller utviklet på 1970- og 80-tallet Carni­voraÒ, et patentert ekstrakt fra saften av Venus fluefanger (Dionaea muscipula). Det er flere aktive stoffer i denne ekstrakten som bekjemper kreftsvulsten, bl.a. plumbagin. Et søk i den medisinske databasen PubMed i juni 2008 på søkeordene Dionaea muscipula ga tyve treff, men ingen av dem var relevante. Et søk på søkeordene plumbagin og cancer ga 16 treff. I boken German cancer therapies: natural and conventional medicines that offer hope and healing (2003) av Morton Walker, nevnes syv studier av Carnivora. På denne kommersielle siden kan man se hva de syv studiene går ut på, og man kan nå få kjøpt ekstrakten i tablett­form.

 

Venus fluefanger (Dionaea muscipula) 

 

 

B3. CoD-te (Østerrike). I 1997 kom en vakkert illustrert bok ut av Thomas David, Miracle medicines of the rainforest: a doctor’s revolutionary work with cancer and AIDS patients. David, en veterinær, forteller om hvordan han i 1983 på et universitet i Brasil utviklet et kollegialt vennskap med en shaman som tilhørte Yanamamo-stammen i Amazonas. Det endte med at David besøkte shamanens landsby, og etter mange eventyr mottok en urte­formel mot kreft. Da David omsider kom ut av jungelen, etablerte han et firma for å forske på de medisinske egenskapene til ingrediensene i urteformelen. Han fant også investorer som var villige til å hjelpe ham med å utvikle et kommersielt produkt. Det ferdige produktet ble kalt CoD tea, fordi ”CoD” tilfeldigvis sto trykket på sekken med den første forsendingen i, og han hadde ikke tid til å finne på et bedre navn. Formelen består av åtte (ennå hemmeligholdte) regnskogplanter, seks fra Sør-Amerika og to fra det sørlige Kina. Over 90 regnskogplanter ble evaluert av David og hans kollegaer før de bestemte seg for den endelige formelen.

 

Davids bok oppsummerer en klinisk undersøkelse der 3 % av 2000 kreftpasienter hadde total respons på urteteen. De mest dramatiske resultatene var med bryst- og lungekreft. Oppsummeringen er lite detaljert. Et søk i den medisinske databasen PubMed i juni 2008 på søkeordene CoD tea ga bare ett relevant treff (her), som bekrefter teens virkning som antioksidant. 

 

 

B4. Misteltein, Iscador, Rudolf Steiner. Den mest populære alternativbehandlingen mot kreft i Tyskland er spesielle preparasjoner av urten misteltein (Viscum album) som går under varemerkenavnet Iscador. Dette går tilbake til den åndsvitenskapelige og esoteriske kosmolog Rudolf Steiner (1861-1925), født i daværende Østerrike-Ungarn. Han diskuterte bruk av misteltein i behandling av bryst- og livmorkreft før den første verdenskrig, og i 1917 oppfordret han Dr. Ita Wegman (1876-1943) til å undersøke nærmere mulighetene for å innlede slik behandling. Hun begynte å behandle sine kreftpasienter med misteltein allerede samme år. I 1920 holdt Steiner en foredragsserie kalt ”Åndsvitenskap og medisin” som resulterte i at et økende antall leger tilhørende forskjellige medisinske skoler begynte å samarbeide med ham og prøve ut misteltein på sine kreftpasienter. Mistelteinen som Iscador bruker, sankes inn i det sørvestlige Frankrike og prepareres etter visse kosmobiologiske prin­sipper.

 

                           

                                              Rudolf Steiner                                             Misteltein voksende i et tre

 

Misteltein har vært omspunnet av myter og brukt til magiske formål verden over. Den har også en rolle i norrøn mytologi, som i fortellingen om Balder. For over 2000 år siden kalte druidene misteltein for ”all-helbrederen”. Antropologen Sir James Frazer hadde mye å si om mistelteinens rolle i europeisk overtro. Hans livsverk The Golden Bough: A Study in Magic and Religion (utg. 3, 1906-1915) er faktisk oppkalt etter mistelteinen. Myten er at når man skjærer av en misteltein med gyldne bær, blir hele grenen som mistelteinen vokser på gylden.

 

Misteltein er en parasitt­plante som vokser på trær, utover på dens grener. Det gjeveste (og vanskeligste) er å finne misteltein som vokser i gamle eiketrær, da kunne stor magisk-medisinsk effekt forventes. Bruk av misteltein i kreftbehandling er kanskje den alternativ­behandling som har blitt best vitenskapelig studert, og forskningen bare fortsetter. Et søk i den medisinske databasen PubMed i juni 2008 på søkeordene ”viscum”, ”album” og ”cancer”, der søket var begrenset til feltene tittel og sammendrag, ga 101 treff. Ett av problemene er å ”oversette” de medisinske dataene som de antroposofiske leger kommer med, på en måte som er tilfreds­stillende for den kartesianske medisins utøvere. Den karte­sianske medisins utøvere er i utgangspunktet ikke interessert i noen gode nyheter om mistel­tein og antroposofisk medisin, da dette oppleves som truende for deres eget biokjemiske medisinske paradigme.

 

Her er noen funn på Internet som den interesserte kan følge opp:

 

B5. Katteklo (Peru). Ralph W. Moss (1998) har et kapittel om den folkemedisinske bruken av katteklo (Uncaria tomentosa), og om den moderne, vitenskapelige interessen for denne plan­tens egenskaper som et krefthemmende middel. Da Rolv Hjelmstad har skrevet en utmerket monografi om katteklo som medisinplante (her), er det ikke her behov for utdyp­ninger eller tilleggs­kommentarer.

 

Katteklo (Uncaria tomentosa)

 

 

Klasse C: ikke bruk tid og penger på dette som antikreft-middel

 

C1. Noni-juice. Noni-juice er presset fra frukten på Noni-treet (Morinda citrifolia). Det er mye ved Noni-treet som har interessante medisinske, krefthemmende og immunstimulerende egen­skaper, men for kreftpasienter i Vesten er det bare interessant å få vite hvorvidt den kommer­­sielle noni-juicen som skal drikkes har noen dokumentert medisinsk eller kreft­relevant verdi. Noen undersøkelser gjort på mus viser at høye doser av injiserte alkohol­ekstrakter av noni-juice har en viss verdi. Men dette er en betydelig mer konsentrert og potent dose enn den kommer­sielle noni-juicen som skal drikkes, og som i mange produkter er godt utvannet med vann og flere andre typer fruktjuice for å døyve den forferdelige smaken og lukten. Noni-juicen, som hovedsakelig selges av Morinda, Inc., blir aggressivt markedsført via Internet som en universal­medisin og selges gjennom et pyramidisk salgssystem. Det går sjeldent frem av reklamen at de medisinske virkninger som kan tillegges de forskjellige deler av noni-treet, og som kan tillegges alkoholekstrakter av noni-juicen injisert i mus, ikke kan tillegges den noni-juicen som skal drikkes. Rolv Hjelmstad har skrevet en monografi om noni-treets medisinske virkninger (her).

 

 

C2. Aloe vera (USA). Aloe vera er en kaktuslignende ørkenplante som lagrer vann i bladene. Planten kommer opprinnelig fra Nord-Afrika; det finnes noe over 300 Aloe-arter. Geléen som er i bladene brukes både til hudpleieprodukter og helsedrikker, og deres positive virkninger for dette formål er mer eller mindre godt dokumentert. At Aloe vera her har blitt klassifisert i C-klassen, sier ikke noe om dens verdi innen hudpleie og helsedrikker. Gjennom hele 1980/90-tallet ble Aloe vera aggressivt markedført med ville påstander om å kunne kurere både kreft og AIDS. I 1997 sendte Federal Trade Commission ut brev med advarsler til over 400 web-baser som fremmet Aloe vera som kreftkur. Ralph W. Moss (1998) advarer særlig mot en lege & markedsfører ved navn Allen Hoffman, som har gått langt over streken flere ganger. Det har aldri vært dokumentert at Aloe vera-produkter har krefthemmende virkning på mennesker. Alle Aloe vera-produkter som kjøpes bør ha IASC-sertifiseringsmerket påført.

 

Aloe vera 

 

C3. HANSI (Argentina). HANSI er et spansk akronym for Homeopathic Activators of the Natural Immune System. HANSI opererer med homøopatiske doser, men har ellers ikke så mye med klassisk homøopati å gjøre. Mannen som står bak denne kuren er Juan Jose Hirsch­mann (f. 1942), som er spesialist på kaktus. En tid levde han av å selge kaktus. Han oppdaget da at jo mer grotesk og forvridd kaktusene er (pga. kreft), dess mer ettertraktet er de, og dess høyere pris kunne han selge dem for. Han begynte da å eksperimentere med å påføre kaktuser kreft, som igjen resulterte i innsikter i hvordan kreft kan fjernes fra kaktus. Herfra gikk veien videre, via åtte års forskning, til å utvikle homøopatiske løsninger som ifølge ham selv fjerner kreft hos dyr; inkludert hans egen hund, hester og to løver. Til slutt utviklet han den nåværende HANSI-formelen som består av ti eksotiske virkestoffer ekstrahert fra planter fra regnskogen og ørkenen, som er beregnet på mennesker.

 

Markedsføringen er aggressiv, og skryter av HANSIs store terapeutiske suksess og popularitet i Argentina. Ca. 125.000 pasienter skal være behandlet i Buenos Aires. Ifølge Moss (1998) er problemet mangelen på dokumentasjon. Påstandene som markedsføres holder ikke den nødven­dige faglige standard. Et søk i den medisinske databasen PubMed i juni 2008 på søkeordet HANSI ga null treff. Prisene for HANSI-produktene er stive; i 1998 kostet en pakke beregnet for 90 dager 1.500 $. Det er meningen man skal bruke HANSI i to år, hvilket da bringer regningen opp i 12.000 $. Inntil betydelig mer dokumentasjon foreligger, er ikke HANSI noe å anbefale.

 

 

C4. Druekuren til Johanna Brandt. Johanna Brandt (f. 1876) fra Sør-Afrika hadde i 1922 noen symptomer som kan ha vært kreft, men dette ble aldri diagnostisert eller bekreftet på annen måte. Hun mente at hun kurerte seg selv ved faste og sollys samme år. Tre år senere forsvant noen mystiske smerter hun hadde ved å spise druer. Av en eller annen merkelig grunn ga hun så druene æren for å ha blitt kvitt den antatte kreften tre år tidligere. I 1927 dro hun til USA for spre druekuren – en kombinasjon av faste og orgier i druespising –, og hun skrev best­selgeren The Grape Cure som fortsatt selges i helsekost­butikker. Hun ble etter hvert overbevist om at druer er en universalkur mot alle typer sykdommer og plager. Druer har over 350 forskjellige virkestoffer, som vi bare så vidt har begynt å utforske, så det er vanskelig å være negativ til druers potensial, særlig i kombinasjon med faste og gåturer. Men verken viten­skapen eller folkemedisinen har noe støtte av betydning å gi til en druekur mot kreft.
 

 

 

C5. Giftkjeks (Conium maculatum). Mye diskutert og eksperimentert med mot kreft på 1700- og 1800-tallet. Giftig og av tvilsom verdi. Best å unngå.

 

 

Oppsummering av kapittel 3B. Urtemedisiner mot kreft virker etter flere prinsipper:

  1. de kan styrke den intracellulære vitaliteten og immunforsvaret,
  2. de kan være avgiftende og ”blodrensende”,
  3. de kan angripe kreftsvulsten direkte, og de kan hindre spredning ved å hindre kardannelse.

Kjemoterapi er primært interessert i urter som virker etter det tredje prin­sippet, men denne strategien har vært (og fortsetter å være) mislykket fordi svulsten er en virkning av kreften. Når man studerer urtene mot kreft som folkemedisin verden over bruker, ser man at det er urter som virker etter de to første prinsippene som dominerer. Da folke­medisin er erfarings­basert og pragmatisk, kanskje vi bør verdsette mer urter som virker etter de to første prin­sippene, fordi dette er en mer effektiv strategi? Vi kommer da behandlingsmessig nærmere kreftens årsak, en spesiell eller generell de-vitalisering.

 

Så fort vi innser at urter aldri kan gi oss en ”mirakelkur mot kreft”, da et slikt håp skyldes en over­fladisk forståelse, vil vi begynne å få øynene opp for hvor spennende og eksotisk våre egne ”nasjonale” urter er. Vi trenger ikke å dra til regnskogene i Amazonas eller på Sumatra for å finne urter som virker optimalt som en komponent i kreftbehandlingen. Naturen er full av helbredende vitalitet overalt, hvorenn vi snur oss. Mirakler gjenstår å oppdage i hver eneste urt.

 


Naturens helbredende magi finner vi overalt.

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home