Kapittel 2:

 

Nivå 1: Faktorer som svekker den intracellulære vitaliteten

 

 

I dette kapittelet skal vi se på faktorer som bidrar til biologisk/oksidativt stress. Da biologisk stress fremkaller helbredelsesprosessen, som på en eller annen måte involverer trofoblasten som kan bli til kreftcelle, ser vi en sammenheng mellom biologisk stress og dannelsen av kreftcellen. Denne kreftcellen er imidlertid ikke farlig så lenge visse forsvarsmekanismer i kroppen som skal eliminere kreftcellen ikke overbelastes. En viktig konklusjon i dette essayet er således at de faktorer som bidrar til biologisk stress, ikke kan sies å være direkte årsaksfaktorer til kreft. Disse faktorene inviterer riktignok til dannelsen av kreftcellen, men en temporær kreftcelle og en dødelig kreftsykdom er to vidt forskjellige biologiske fenomener.

 

 

1) Hvitt sukker og sivilisasjonssykdommene. Mens kostholdsekspertene er noenlunde enige i at feil kosthold er primærårsaken til de fleste sivilisasjonssykdommer [fedme, diabetes, hjerte-kar-sykdommer, ateriesklerose, kolorektalkreft (kreft i tykktarm og endetarm) osv.], er de forskjel­lige ernæringsskoler uenige med hverandre i akkurat hva som er galt. Det er naturlig å innta et evolusjonært perspektiv på dette emnet, da de fleste av sivilisasjons­sykdommene (inkludert kreft) først har blitt statistisk betydningsfulle de siste 150-100 årene. Vi har tre grupper av makro­nærings­stoffer: protein, fett og karbohydrat. Den desidert mest primitive ernærings­skolen er den som kan kalles ”kalori-skolen”, som hevder at vi utvikler sivilisasjons­­sykdommene ganske enkelt fordi vi inntar flere kalorier enn vi forbrenner. Dette er jo en udiskutabel sannhet, men den er så unyansert at den er verdiløs. Kroppens forbrenning av protein, fett og karbohydrat – samt av undergruppene innen hver av disse – er vidt forskjellig, og ikke alt vi spiser forbrennes. Noe går rett ut i avføringen.

 

En langt mer nyansert skole – representert bl.a. av den britiske legen og biokjemikeren John Yudkin (1910-1995) siden 1950-tallet, og senere av hjertespesialist, ernæringsekspert og slankeguru Robert C. Atkins (1930-2003) – gir skylden til det økte inntaket av karbohydrater generelt, selv om de naturligvis spesifiserer at hvitt sukker utgjør hovedfaren. Et enda mer nyansert syn, som vi her sympatiserer med, er det som fremføres av Thomas L. Cleave (1906-83), britisk kirurg-kaptein ved Royal Navy, i hans mesterverk The Saccharine Disease: Conditions Caused by the Taking of Refined Carbohydrates such as Sugar and White Flour (1974) [online]. I denne boken skiller Cleave skarpt mellom naturlige og raffinerte karbohydrat-matvarer, og gir kun de raffinerte karbohydrat-matvarer skylden for sivilisasjons­sykdommene. Av hvitt sukker og hvitt mel betrakter han hvitt sukker som desidert verst, da dette er langt mer konsentrert. Hvitt mel var utbredt over hele Stor­britannia ved begynnelsen av 1800-tallet, men resulterte ikke i en epidemi av ­sykdommer. Det var først med det høye konsumet av hvitt sukker fra 1880 og utover i storbyene, og senere ute på landsbygdene, og enda senere blant de innfødte kulturer verden over, at forekomsten av relativt sjeldne sykdommer økte til epidemiske dimensjoner.

 

Den amerikanske idretts­fysiologen Loren Cordain (intervju) er en ledende forsker på steinalderkosthold. Cordain anslo at steinalderkostholdet varierte innen følgende rammer:

  • karbohydrat utgjorde 22 - 40 % av matens energi
  • protein utgjorde 19 - 35 % av matens energi
  • fett utgjorde 28 - 47 % av matens energi

Med andre ord, et kosthold der forholdet mellom protein, fett og naturlig karbohydrat er ca. 1:1:1, med rause prosentandel-marginer på hver side for alle de tre makronæringsstoffene, har vist seg å være sunnhetsfremmende i alle kulturer verden over, til alle tider. Cleave forklarer dette med at det høye inntaket av fiber som vi fikk i oss gjennom naturlig karbohydrat-matvarer resulterte i metthetsfølelse lenge før vi nærmet oss terskelen til overvekt og/eller stoffskifte­forstyrrelser.

 

Man kan si at det moderne menneske lider av en systemisk sykdom som kan kalles ”hyper­sakkaridisme” (sakkarid: avledet fra det greske ordet for sukker). Fra et evolusjonært perspektiv har vi plutselig fått tilgang til et nytt utvalg av fiberfri matvarer med konsentrerte mengder av sukker. Dette resulterer i overkonsumpsjon av sukker fordi kroppen ikke har lært å respon­dere med passende metthetsfølelse. Sukkerrør og sukkerroer, som har en konsentra­sjon på 14-18 % sukker, representerer ikke et helseproblem når de spises rå. For det første blir man mett i tide, for det andre inneholder de som all annen naturlig føde massevis av helsefremmende matfaktorer. Cleave skriver:

 

“… all the conditions discussed are really the manifestations of a single master-disease, the understanding of which disease is held to be of decisive importance to the Westernized nations, so that a large amount of suffering and disablement can be prevented and in many cases alleviated. The author considers that the most accurate name for the master-disease referred to is the 'Refined-carbohydrate Disease', but because the main refined carbohydrate involved is sugar, and because the starch from white flour is converted in the body into sugar, he has, as already stated, introduced the term 'Saccharine Disease', which is a much more convenient one…

 

Problemet med hypersakkaridisme forverres ytterligere med at vi har en naturlig tiltrekning til søtt, med de farer dette innebærer for sukkeravhengighet og sukkernarkomani i et profittstyrt matvaremarked der de raffinerte matvarer gir størst profitt. Mangel på fiber i kosten har også sine konsekvenser, som forstoppelse, irritabel tarm og kolorektalkreft.

 

Inntak av hvitt sukker utløser en lang rekke med kompliserte årsak-virkningskjeder på molekylært nivå, som ender med økt risiko for alle sivilisasjonssykdommene. Dag Viljen Poleszynski og Iver Mysterud har i deres bok Sukker: en snikende fare (2004) gitt en meget grundig og samtidig spennende behandling av dette store sakskomplekset. Denne boken burde være pensum ikke bare ved medisinerstudiet, men også på ungdomsskolen. Forfatterne konkluderer i likhet med mange andre oppdaterte ernæringseksperter at hvitt sukker er fiende nr. 1 i det moderne kostholdet, mens farene ved fett har blitt høyt overdrevet av den ortodokse ernæringsskolen. Hvitt sukker fungerer også som en vitamin- og mineralrøver, da kroppen tvinges til å bruke av sine egne reserver av vitaminer og mineraler for å omdanne sukkeret til energi. I naturlig karbohydrat-matvarer følger disse ”hjelpe­stoffene” med. Over tid resulterer hypersakkaridisme i økt risiko for visse mineral- og vitaminmangelsykdommer, som f.eks. beinskjørhet.

 

I 1815 lå gjennomsnittsforbruket av sukker på under 7 kg sukker pr. innbygger pr. år i England, mens i USA i 1828 lå sukker­­inntaket på 5,5 kilo. I 1975 spiste gjennom­snitts­amerikaneren 53,5 kilo sukker, først og fremst raffinert sukker og maissirup med mye fruktose. Idag varierer gjennom­­snittlig sukkerforbruk i vestlige land fra 45 til over 60 kg pr. innbygger pr. år, med USA som versting på 65 kg.

 

Diagram over konsekvensene av hypersakkaridisme

For mye

hvitt sukker og høy­glykemiske karbohydrater

i kosten

Hyper-insulinisme

↓   ↑

Insulin-

resistens

Svingende blod­sukker­nivåer

 

Høyt blodtrykk

 

Høye triglyserid-nivåer

 

Høyt LDL-kolesterol

 

Lavt HDL-

kolesterol

Økt risiko for:

  • overvekt og fedme
  • diabetes type 2
  • hjerteinfarkt og atero­sklerose
  • aldringsprosessen påskyndes
  • ”lammet” immunforsvar
  • kreft i bryster, prostata, tykktarm og endetarm
  • nærsynthet, kviser
  • personlighets- og humørforstyrrelser
  • atferdsproblemer og kriminelle handlinger
  • avhengighet av stimu­lerende (rus-)midler

 

Så tidlig som i 1843 hevdet den franske kirurgen Stanislas Tanchou at kreft er en sivilisasjons­­sykdom hvis forekomst øker propor­sjonalt med graden av sivilisasjon. Antropo­logen Vilhjalmar Stefansson fikk i 1960 utgitt den interessante boken Cancer: disease of civilization?: An anthropological and historical study. Noen av nyhetsbrevene til Ralph W. Moss diskuterer denne litteraturen (se Newsletter 23. July 2002; Newsletter 30. July 2002 og Newsletter 21. August 2002). 

 

 

2) Miljøforurensning, som giftstoffer fra industrien, smog osv.

 

3) Røyking. Røyking antas å være årsak til 90 % av alle tilfeller av lungekreft, samt være en bidragsfaktor til flere andre typer kreft (i strupe, munn, bukspyttkjertel, blære, mage, lever, nyre…).

 

4) Aldring. I Vesten er det en korrelasjon mellom høy alder og kreft. Alderen er neppe i seg selv den ansvarlige faktoren, gitt at kreft i stor grad er en sivilisasjonssykdom. Da er det mer sann­synlig at et ubalansert forhold mellom de vitalitetsfremmende og de vitalitetsreduserende faktorer med tiden svekker individets intracellulære vitalitetsnivå, og slik bidrar til dannelsen av stadig flere kreftceller. Når kostholdet så i tillegg svikter ang. inntak av vitamin B17 som skal ta seg av kreftcellene, ser vi sammenhengen mellom aldring og kreft.

 

5) Virusinfeksjoner. Det antas at 20 % av den globale kreftforekomsten skyldes kroniske virusinfeksjoner, som f.eks. hepatitt-B-virus (leverkreft), Papovavirus (livmorkreft) og HIV (Kaposi sarkom og lymfom) [WHO 2006, fakta-side]. Her er det imidlertid mye pseudo­vitenskap ute og går, hvilket vi skal se nærmere på i kapittel 8.

 

6) Rekreasjonelle og narkotiske stoffer, samt medisiner. Duesberg & Schwartz (1992) mener at i USA er de biologiske langtidsvirkningene av rekreasjonelle, narkotiske og medisinske stoffer i alt for liten grad studert, og at storkonsum av enkelte av disse også bør betraktes som risikofaktorer for kreft. Som eksempler nevnes at rekreasjonelle stoffer resulterer i Kaposis sarkom (en AIDS-definert sykdom) og at AIDS-medisinen AZT resulterer i lymfom.

 

7) Eksponering for medisinsk bruk av røntgen- og gammastråling. Kreftforsker, ekspert på strålingsfare og professor John W. Gofman (1918-2007) fikk i 1996 utgitt andre utgave av sin bok Preventing Breast Cancer. Han hevder her at minst 75 % av all nåværende brystkreft er resultat av den akkumulerte skadevirkningen på celler fra eksponering for røntgen- og gammastråling som har blitt anvendt under normale helse­sjekker, diagnostiske undersøkelser og strålebehandlinger gjennom livsløpet. Vi ser nærmere på boken i kapittel 7.

 

8) Overeksponering for solens og solsengers ultrafiolette UVB-stråler. UVB-stråler fremmer pigmentdannelse og D-vitaminproduksjon; UVA-stråler bruner pigmentene. En studie fra 2004 viser at det bare er UVB-strålene som kan fremme hudkreft (De Fabo et al. 2004). Personer med lys hud er således i risiko­sonen for ondartet føflekkreft (malignt melanom) pga. overeksponering for UVB-stråler. Føflekkreft er særlig utbredt i Australia.

 

9) Psykologiske og følelsesmessige faktorer, som sorg, depresjon, resignasjon og tomhet i livet. Som nevnt over, vil vi her anta at disse faktorer i seg selv ikke kan forårsake kreft, men at når kreftcelle-”terminatorene” (enzymer og vitamin B17) er overbelastet og ikke lenger greier å gjøre jobben, kan de nevnte faktorer utløse kreft og trolig være bestemmende for hvilket organ kreften oppstår i. 

 

* * *

 

I resten av dette kapittelet skal vi se nærmere på de psykologiske og følelsesmessige faktorer, da disse er de mest kontroversielle og blir avvist av det biomedisinske dogmet. Fire personer med omfattende erfaring i sammenhengen mellom psyke og kreft presenteres: psykolog og psyko­terapeut Lawrence LeShan, kirurg og gruppeterapeut Bernie S. Siegel, psykolog og psyko­terapeut Arthur Janov, og legen Ryke Geerd Hamer.

 

 

Lawrence LeShan. Lawrence LeShan (f. 1920) er kanskje den person i verden som har forsket lengst og mest intensivt på de psykologiske faktorers årsaksmessige og kurative rolle ved kreft. Etter at han tok embetseksamen i psykologi i 1952 ved universitetet i Chicago, har han kombinert en karriere som forsker og forfatter med egen psykoterapeutisk praksis i New York. Han begynte med å gi sine kreftdiagnostiserte klienter vanlig freudiansk psykoanalyse, men oppdaget etterhvert hvor irrelevant og ueffektiv psykoanalyse var for hans formål. Han utviklet da en radikalt ny fremgangs­måte, en slags støttet selvutforskningsmetode. Denne metoden opplevdes betydelig mer relevant både for klienten og for terapeuten, samt at den var effektiv når det gjaldt å forlenge klientens liv i forhold til prognosen og ikke minst i å forbedre klientens livskvalitet. LeShans nye fremgangsmåte fokuserer ikke primært på hva som feiler hans kreftlidende klienter, eller på hva som gikk galt i deres barn­dom. Hans metode fokuserer istedet på å utforske eller gjen­finne klientenes ”unike indre melodi”, hva slags liv og hva slags retning på livet de egentlig vil ha. Hans erfaring er at når klientene (igjen) får kontakt med sine dypereliggende verdier og kvaliteter, kommer livsgleden tilbake, og de selv­­helbredende evner blir automatisk aktivert.

 


Lawrence LeShan

 

LeShan utga i 1989 boken Kreft som vendepunkt: en håndbok for kreftpasienter, deres familier og helsepersonell (norsk utg. 1997). Bak denne boken ligger 35 års erfaring med psyko­fysiske kreftundersøkelser. Boken er resultat av et prosjekt han arbeidet med på fulltid i fjorten år og på deltid i 22 år. Han ble tidlig oppmerksom på ”den høye kreft­dødeligheten for enker og enkemenn som ikke hadde sammenheng med alder, yrke, forplantnings­evne, diett eller en hvilken som helst annen opplagt faktor”. Han ble også tidlig klar over at frem til år 1900 var det alminnelig kjent i medisinske kretser at det eksisterte et forhold mellom kreft og psykologiske faktorer. LeShan gikk gjennom de viktigste lærebøkene i kreft fra 1800-tallet, kun dem som hadde minst tre opplag. Alle unntatt én av nitten lærebøker tok dette forholdet som en selvfølge! Faktisk har leger helt tilbake til grekerne i antikken hevdet en sammenheng mellom kreft og psykologiske faktorer.

 

LeShan mener at forklaringen til denne sterke og almene formodningen blant klinikerne før 1900-tallet, var at de i mangel av sofistikerte teknologisk-baserte undersøkelser var nødt å lytte til pasientene sine. Klinikerne kunne ganske enkelt ikke unngå å få pasientenes livs­historie med på kjøpet. Og det var én bestemt og spesifik følelsestone som gikk igjen, som hadde begynt å prege pasientenes psykiske liv 1-2 år før kreftens utbrudd: tap av det som hadde gitt livet dets primære mening, med tilhørende opplevelse av sorg, håpløshet, resigna­sjon, tristhet, tungsinn, depresjon, og i svært mange tilfeller en under­liggende livslang fortvilelse. Kort sagt: livs­gleden var borte. Eksempler på det som hadde gitt livet dets primære mening var arbeidet (hyppigere for menn enn for kvinner), ektefellen (hyppigere for kvinner enn for menn), troen på seg selv, troen på et bestemt religiøst eller politisk system, eller troen på mennesket generelt.

 

Alle personer kan naturligvis bli langvarige eller kroniske ofre for denne følelsestonen, dersom skjebnen bare er hard nok, men man kan også peke på et bestemt temperament som er predisponert for kreft og dårlig prognose. Dette gjelder dem som typisk resignerer fremfor å ta opp kampen mot en vanskelig skjebne.

 

Gjennom sin karriere har LeShan møtt mye motstand fra kreft-etablissementet; ikke i form av konstruktiv kritikk på hans forskning og resultater, men i form av en dogmatisk avvisning. Forskere med en biomedisinsk tilnærming til sykdom og helse opplever sitt eget virkelighets­bilde – samt sin personlige karriere og status – truet dersom det er en sammenheng mellom kreft og psykologiske faktorer. Mange slik forskere har derfor prøvd å avvise denne trusselen ved å kalle LeShan en sjarlatan.

 

Bernie S. Siegel. Kirurgen Bernie S. Siegel utga i 1986 en kjærlig, morsom og fin bok om sine erfaringer med den psykologiske faktorens betydning ved kreft og helbredelse av kreft, Kjærlighet, medisin og mirakler: en kirurgs erfaringer med kreftpasienter og deres enestående evne til å helbrede seg selv (norsk utg. 2006). I 1978 startet han gruppen Exceptional Cancer Patients, som er en spesiell form for individual- og gruppeterapi. I sin bok snakker han ut fra sin personlige erfaring med sine pasienter og fra sin terapigruppe, og omtaler et vell av forsknings­rapporter. I 1989 trakk Siegel seg tilbake fra sin medisinske praksis. Han reiser mye rundt og holder foredrag og kurs for å dele sine erfaringer med andre og fortelle om sine behandlingsmetoder.

 


Bernie S. Siegel


 

Arthur Janov. Psykoterapeuten Arthur Janov har stor erfaring med fødselstraumer og hvordan disse former eller konfigurerer psyken og kroppen for resten av livet, dersom ikke traumene gjennom dyptgående psyko­terapi gjenoppleves og forløses. Hans observasjon er at av alle typer traumer er det fødsels­traumene som utløser de største stressreaksjoner, og dermed senker immunsystemets funksjon tilsvarende lavt. I boken The new primal scream: primal therapy twenty years on (1990), kapittel 8 og 9, beskriver han tre typer fødselstraumer som gir tre psykosomatiske nevrose­typer. Fødselstraume type 2 er relatert til kreft. 

 

Fødselstraume type 1. Fødselen fortoner seg som en langvarig kamp om livet, hvor den eneste bruk­bare strategi er å slåss og aggressivt presse seg fremover. Å være passiv er ensbetydende med å dø. Disse personer får, hvis de overlever, det ­sympatiske nerve­systemet [som alarmerer og aktiverer] varig konfigurert i høy-gear. Deres kropp, immun­forsvar og psyke får da en grunn­­holdning av optimisme, kamp­beredskap og utholdenhet. Denne sympatiske mennesketypen er disponert for hjerte­anfall, ikke for kreft. Denne typen er gjerne ambisiøs, men liker ikke å forplikte seg til noe langvarig.

 

Fødselstraume type 2. Fødselen fortoner seg som en langvarig kamp om livet, hvor den eneste brukbare strategien (eller utgangen) er å holde seg mest mulig i ro. Dette gjelder både dem som har fått navlestrengen surret rundt halsen, og dem som enten blir dopet ned (via morens neddoping) eller som tas med keisersnitt. For dem ligger håpet i passivitet; aggresjon og aktivitet er ensbetydende med å dø. Disse personer får, hvis de overlever, det parasympa­tiske nerve­systemet [som hemmer og roer ned] varig konfigurert i høy-gear. Deres kropp, immun­forsvar og psyke får da en grunn­holdning av resignasjon, sløvhet og ”hva nytter det?”-holdning. Denne parasympa­tiske mennesketypen er fra fødselen av disponert for kreft og immunsykdommer.

 

Fødselstraume type 3. Dette traumet finner man hos dem som først måtte kjempe manisk for å overleve [i likhet med den sympatiske typen], for så å bli dopet ned eller bli fullstendig passivisert i fødselsprosessens siste fase. Disse er disponert for manisk-depressivitet. 

 


Arthur Janov

 

Hovedgrunnen til at Janov og hans primalterapi ikke nyter særlig anerkjennelse innen akademisk psykologi idag, er den generelle ”tidsånden” (som jeg formoder er en styrt prosess) å bli stadig mer overfladisk og ”her-og-nå”-symptomorientert. Dette tidsånden rammer psykologi, psykoterapi og psykatri.

 

 

Ryke Geerd Hamer. Ryke Geerd Hamer (f. 1935) er født og oppvokst i Tyskland. Han utdannet seg til teolog og lege. Sammen med sin kone Dr. Sigrid Hamer fikk han to døtre og to sønner. Han tok ut flere patenter på medisinsk utstyr, som en ekstra skarp skalpell, en bensag og en massasjebenk som formet seg etter kroppen. Hans konvensjonelle og sorgløse liv fikk en brå slutt i august 1978 da hans sønn ved et uhell på en båttur ble skutt av en italiensk prins. Sønnen døde fire måneder senere. Dette gikk sterkt inn på Ryke Geerd, og han mente at dette var årsaken til at han kort tid etter utviklet testikkelkreft. Han arbeidet da som sjef for en kreftavdeling ved en universitetsklinikk.


Ryke Geerd Hamer

 

Hamer benyttet stillingen sin til å undersøke nærmere sammenhengen mellom følelsesmessige traumer og utviklingen av kreft. Etter å ha studert tusenvis av pasienter konkluderte han at når en person går gjennom et sjokk eller traume oppstår for det første et synlig sirkelmerke på et ikke-tilfeldig sted i hjernen. Dette sirkelmerket kan ses på et CT-bilde. Stedet på hjernen hvor merket oppstår korrelerer med den subjektive betydningen som traumet hadde. Hamer konklu­derte videre at kreft (og andre kreft-ekvivalente sykdommer) oppstår i det vev/organ som igjen korrelerer med den subjektive betydningen som traumet har. Det er altså ikke traumet i seg selv som bestemmer hvor sirkelmerket på hjernen oppstår eller hvilket vev/organ som angripes, men dets subjektive betydning. Hamer utviklet et sykdomskart som viser korrela­sjonene mellom typer konflikter (traumenes subjektive betydning), hvor de er representert i hjernen, og hvilke vev/organer som angripes.

 

Hamer presenterte sine oppdagelser som en postdoktoral tese for universitetet i Tubingen i oktober 1981 for å kunne kvalifisere som foredragsholder ved universitetet. Det overordnete målet var imidlertid at oppdagelsene kom pasientene til gode. Universitetet avslo tesen om sammenhengen mellom psyke og kreft, uten å teste et eneste av hans tilfeller. I de neste årene prøvde Hamer å åpne en egen klinikk eller avdeling der hans innsikter kunne komme til nytte, men dette var en kamp mot Goliat. Sigrid Hamer døde i 1985, trolig i sorg over sønnens død. Forfølgelsen av Hamer toppet seg opp i 1986 da han mistet sin legebevilgning og ble nektet å snakke med pasienter. En domstol anmodet ham om å finne et nytt yrke som ikke var tilknyttet medisin. Han var da 51 år gammel. På privat basis, og med hjelp fra noen leger, fortsatte han sin forskning. I 1994 utvidet Hamer sitt system, som han kalte Den nye medisinen, til fem biologiske lover som dekker alle typer sykdommer. Hans system var da basert på undersøkelser av 20.000 tilfeller.


Stadig større problemer med helsemyndighetene resulterte i at Hamer på slutten av 1990-tallet var etterlyst i Tyskland, Sveits, Østerrike og Frankrike for kvakksalveri og ulovlig medisinsk praksis. Hans forbrytelse skal ha vært å gi råd til kreftpasienter om å avstå fra konvensjonell kreftbehandling, de skal ha fulgt hans råd og senere ha dødd. Dette høres ut som den heksejakt som skolemedisinen alltid har drevet mot dem som bryter ut av deres egne rekker. Som om ikke de aller fleste har en snarlig død etter konvensjonell kreftbehandling! Hamer flyttet i 1999 til Spania, hvor han idag bor. I september 2004 ble han arrestert i sitt hjem og utlevert til Frankrike for å sone en straff på tre år. Han slapp fri igjen i februar 2006. Hamer utga i 2000 på eget forlag boken Summary of the New Medicine. På norsk finnes en forenklet liten bok (75 A5-sider) om hans arbeid, Kreft: gåten som ikke finnes. Den beste introduk­sjonen til ham og hans arbeid ligger på hans egen offisielle engelskspråklige web-base, The New Medicine.

 

Det finnes naturligvis svært mange skeptiske og negative artikler til hans arbeid. De som har et biomedisinsk perspektiv på helse og sykdom må nødvendigvis avvise alt Hamer sier av dogmatiske grunner; og de prøver å gi denne dogmatiske avvisningen et skinn av viten­skapelighet. De kan imidlertid også peke på en viss dogmatikk i Hamers eget arbeid (klikk her for en negativ norsk artikkel fra 2003). De som har et åndsvitenskapelig perspektiv på helse og sykdom sympatiserer med basistrekkene i Hamers arbeid, deres skeptiske kritikk har en mer konstruktiv tone. Klikk her for en artikkel av Walter Last, som har arbeidet 30 år som naturterapeut. Hamers personlighet og arbeid synes å ha en noe bombastisk karakter over seg som gjør at de fleste ledes til å være helt for eller imot ham. Dette kan bli et hinder for å integrere enkelte av hans verdifulle innsikter (hvis/når de blir bekreftet av andre forskere) med andres verdifulle innsikter. Hans system som helhet står i fare for å bli en ”-isme”.

 

Oppsummering av kapittel 2. Biologisk/oksidativt stress fremmer helbredelsesprosessen, og helbredelsesprosessen involverer trofoblasten som kan bli til kreftcelle. Da vestens siviliserte menneske har lett for å få trofoblast-terminatorene overbelastet slik at kreftcellene kan dele seg uhemmet og resultere i kreftsykdom, er det lett å gå i den fellen å tro at alle faktorer som bidrar til biologisk stress samtidig må være primærårsaker til kreft.

 

 

Tilbake til:  Dette essay, innholdsside  //  Home