Nivå 1: Den intracellulære vitaliteten

Det nye helseparadigmet: god helse = god elektronflyt.

Innsiktene fra biokjemien og ernæringsvitenskapen har gitt oss et nytt paradigme for helse og sykdom. Nøkkelordet for det nye paradigmet er elektronflyt, og med det menes elektronflyt inne i cellene. Jo mer molekylene inne i cellene overfører elektroner seg imellom, dessto mer helse, vitalitet og immunbeskyttelse har den enkelte plante-, dyre- og menneskeorganisme. Alt som fremmer elektronflyten, fremmer også helsen. Grovt sett kan vi altså snakke om to typer immunforsvar: det utenomcellulære immunapparatet som vi vanligvis bare kaller for immunsystemet og som fjerner uønskete inntrengere, og det intracellulære antioksidant­forsvaret som representerer vårt vitalitetsnivå. Redusert intra­cellulær elektronflyt gjør organismen mindre vital og mer sårbar for infeksjons­sykdommer. Dersom elektronflyten over lengre tid ligger under et visst minimumsnivå, åpnes døren for flere kroniske, degenerative sykdommer.

Cellene tapper de organiske molekylene i næringsstoffene for kjemisk energi ved å bryte molekylene ned i en serie kjemiske reaksjoner kalt redoks-reaksjoner (oksidasjon og reduksjon) der elektroner overføres til stadig mer elektronegative forbindelser. Når elektroner overføres fra et atom/molekyl til et annet som er mer elektronegativt, frigjøres energi. Atomet/molekylet som avgir elektroner bli oksidert, mens atomet/molekylet som tilføres elektroner blir redusert. Oksygenatomet er langt mer elektronegativt enn karbon- og hydrogenatomene; ved tapping av energi skjer det derfor en elektronoverføring fra disse atomene til oksygen.

Frie radikaler er kjemisk ustabile oksygenmolekyler som bidrar til å skade og svekke cellen gjennom deres mange reaksjoner. Antioksidanter nøytraliserer de frie radikaler og er vårt intracellulære forsvarssystem mot dem. Antioksidanter fremmer elektronflyten, og den kraftigste antioksidanten er C-vitaminet. Vi får våre antioksidanter hovedsakelig fra frukt og grønnsaker, men ikke i nok mengder.

Når en celle akkumulerer giftstoffer og infiserte virus og bakterier som har unnsluppet det utenomcellulære immunapparatet, reduseres elektronflyten. Når elektronflyten kommer under et visst terskelnivå oppstår ”oksidativt stress”. Norges trolig fremste ekspert på oksidativt stress og antioksidanter er professor i ernærings­vitenskap Rune Blomhoff ved Universitetet i Oslo. Han skriver at nå publiseres over ti viten­skapelige artikler om oksidativt stress pr. dag! Her kommer et sitat fra Blomhoffs artikkel Antioksidanter og oksidativt stress fra 2004 i Tidsskriftet for den Norske Lægeforening:

”Frie radikaler og andre reaktive oksygen- og nitrogenforbindelser dannes som et resultat av normal oksidativ metabolisme. Mange sykdommer, røyking, miljøgifter, medika­menter, alkohol og stråling fremmer også danning av disse stoffene. Hvis slike reaktive molekyler ikke elimineres eller nøytraliseres av antioksidanter, kan viktige strukturelle eller funksjonelle komponenter skades, slik som lipidmembraner, lipo­proteiner, signal­mekanismer og RNA eller DNA (1–3). Hvis antioksidantforsvaret ikke er adekvat, vil oksidative skader akkumuleres, og tilstanden «oksidativt stress» inntreffer. En rekke studier demonstrerer at oksidativ skade og oksidativt stress er nær knyttet til patogenese av mange tilsynelatende ikke-relaterte sykdommer (f.eks. alle inflammatoriske tilstander, iskemiske sykdommer, kreft, hemokromatose, AIDS, emfysem, magesår, hypertensjon, preeklampsi og nevrodegenerative sykdommer) (1–3).”

”Alle aerobe planter og dyr har etablert et omfattende forsvar mot oksidativ skade. Dette forsvaret har enzymatiske og ikke-enzymatiske komponenter som kan forebygge danning av frie radikaler, som kan nøytralisere eller fjerne frie radikaler, reparere oksidativ skade eller eliminere molekyler som har oksidativ skade (2–4). Forbindelser i kosten kan styrke anti­oksidantforsvaret – enten ved å bidra med stoffer som nøytraliserer reaktive molekyler direkte (f.eks. vitamin C, vitamin E og betakaroten) eller ved å bidra med molekyler som stimulerer eller på annen måte bidrar til å styrke cellens eget antioksidantforsvar (2–4).”

Rune Blomhoff

Oppdagelsen av C-vitaminet og dets betydning for helse og sykdom

Det var den polske biokjemiker Casimir Funk (1884-1967) som i 1912 lanserte idéen om mangel­sykdommer og ordet ”vitamin”. Den faktoren i frukt som hindrer folk i å få skjørbuk kalte han for vitamin C. I 1932 ble vitamin C isolert av den ungarske biokjemiker Albert Szent-Györgyi (1893-1986), hvilket han fikk Nobel­prisen for i 1937. Szent-Györgyi inntok et evolusjonært perspektiv på cellenes energi­omsetning. Før oksygenets æra var cellenes energiomsetning basert på fermentering av sukker, hvilket han kalte cellenes ”alfa-tilstand”. Den primære aktiviteten var da celledeling. Da atmosfæren ble fylt av oksygen, ble aerob celleånding og celle­differensiering mulig, hvilket han kalte cellens beta-tilstand. Han konkluderte at kreft oppstår som resultat av en biokjemisk mangeltilstand som får cellen til å switche over fra beta-tilstand til alfa-tilstand. Szent-Györgyi mente at C-vitaminet spiller en viktig rolle i å holde den normale cellen i beta-tilstand.

Albert Szent-Györgyi

Den amerikanske biokjemiker Irwin Stone (1907-84), som hadde forsket på C-vitaminet siden 1934, hevdet utover på 1950-tallet at C-vitaminet ikke er et vitamin, men selveste vitalitetsmolekylet i plante- og dyreriket. Stone fikk i 1972 utgitt boken The Healing Factor: Vitamin C against disease (online), med forord av de to Nobelprisvinnerne Szent-Györgyi og Linus Pauling. Dette er en meget interessant og spennende bok, som underholdende og lettfattelig forteller om a) C-vitaminets rolle i evolusjonshistorien, b) om skjør­bukens rolle i verdenshistorien, og c) om C-vitaminets fantastiske terapeutiske potensial mot nærmest alle sykdommer.

Irwin Stone

Vitamin C er et karbohydrat-enzym som ble utnyttet av enkle organismer i deres energi­omsetning lenge før planter og dyr dukket opp på Jorden. Planter og dyr produserer dette molekylet selv, som bidrar vesentlig til deres vitalitet. Hos fisker, amfibier, krypdyr og gamle fuglearter finner vi dette enzymet i nyrene, mens pattedyr og nyere fuglearter har enzymet i leveren. Årsaken til skiftet fra nyrene til leveren, var større produksjons­behov. Med unntak av primatene er det bare to pattedyrarter som ikke produserer dette enzymet: marsvin og fruktspisende flaggermus (”flyvehund”). For 55-60 millioner år siden skjedde en tragisk genmutasjon hos en av våre primat-forfedre, som gjorde at et nødvendig enzym for kroppens egenproduksjon av vitamin C ikke lenger ble produsert. Siden da har primatartene langs denne evolusjonslinjen vært avhengig av å få vitamin C gjennom kosten for ikke å dø av skjørbuk.

Stone argumenterer for at menneskets manglende evne til å produsere vitamin C egentlig bør betraktes som en medfødt stoffskifteforstyrrelse, og at vitamin C er naturens egen ungdoms­kilde. Kroppen bruker vitamin C til utallige funkjoner:

• å redusere biokjemisk stress
• å nøytralisere virus og bakterier som har infisert kroppen
• å nøytralisere giftstoffer i kroppen
• å holde hud, vev, muskler og bein i ung og spenstig form gjennom stimulering av kollagen-produksjon. Kollagen er et trådaktig protein som inngår i binde-, brusk- og benvev.
• å drepe enkelte kreftcelle-typer

Gjennom disse funksjonene har vitamin C en sentral rolle i å bekjempe:

• aldringsprosessen
• leddgikt og revmatisme (for lite produksjon av kollagen pga. for lite vitamin C)
• hjerte-kar-sykdommer
• bakterielle infeksjoner: tuberkolose, lungebetennelse, kikhoste, lepra, tyfoidfeber, dysenteri, tyfus…
• virale infeksjoner: polio, herpes, hepatitt… Klenner (1949) kurerte fullstendig 60 av 60 spebarn som hadde polio.
• kreft
• hjerneslag

Ifølge Stone bør vår daglige dose av vitamin C, målt ut fra mg-produksjon pr. kilo hos pattedyr, være 2-4 gram. Under biokjemisk stress (sykdom, skade, sjokk…) kan dosen gjerne økes til 15 gram pr. dag. Med 2-4 gram C-vitamin pr. dag kan vi trygt si farvel til hele vaksinasjons­industrien, som ifølge virolog Stefan Lanka bare er humbug allikevel. 2-4 gram C-vitamin pr. dag er ganske enkelt ikke mulig å få i seg gjennom kostholdet, hvilket gjør vitamintilskudd nødvendig.