HIV=AIDS-dogmet ble etablert på en offisiell pressekonferanse den 23. april 1984 i Washington DC, hvor det ble annonsert at et virus hadde blitt identifisert som trolig var årsaken til AIDS. Pressekonferansen var et brudd på de etiske regler for hvordan vitenskapelige nyheter skal bekjentgjøres. Til tross for at virusteorien vitenskapelig sett sto svakere enn livsstilsteorien som forklaring på AIDS, gikk nærmest samtlige forskere over til HIV=AIDS-sporet etter pressekonferansen. For det var til dét sporet som de føderale forskningsbevilgningene på mange milliarder dollar fra nå av ville bli sluset.
Hvor står vi i dag, 25 år senere? I UNAIDS’ 2008 Report on the global AIDS epidemic og dets Executive Summary kan man bl.a. lese følgende tall:
· I 2007 levde globalt 33 millioner mennesker med HIV+.
· To millioner personer døde av AIDS i 2007, hvorav ca. 260.000 var barn.
· Sør for Sahara har 67 % av befolkningen HIV+, og 72 % dør av AIDS.
USAs føderale bevilgninger til HIV-AIDS-programmer:
- i perioden 1981-2004: 150 milliarder dollar.
- for regnskapsåret 2007: 22,8 milliarder dollar.
I kapittel 1 gis en kronologisk oversikt av høydepunktene i HIV-AIDS-historien. Denne historien begynner med hvordan retrovirologene på 1970-tallet kom til å dominere den biomedisinske forskningen ved å fronte retrovirus-kreftteorien. Retrovirologene bragte både virologien og kreftforskningen langt ut på de pseudovitenskapelige vidder, og de bragte et definitivt element av korrupsjon inn i fagmiljøet. Uten dette 15-årige fallet ned i pseudovitenskap og korrupsjon ville HIV=AIDS-teorien aldri ha fått fotfeste i det medisinske forskningsmiljøet.
Etter pressekonferansen i april 1984 ble all faglig kritikk av HIV=AIDS-dogmet sensurert, ignorert eller latterliggjort. Denne strategien ble systematisk utøvd i alle media, og den utøves fremdeles i dag. De som i dag kritiserer HIV=AIDS-dogmet blir gjerne stemplet som samfunnsfarlige, og de blir ofte sammenlignet med dem som tror at Jorden er flat. Med HIV=AIDS-dogmet etablert som det eneste gyldige togspor, så det biomedisinske etablissementet seg nødt til å konstruere stadig flere ad hoc-teorier for å forklare anomalier fra virkelighetens verden som ikke passet inn med dogmet. Resultatet er at vi nå har et lappeteppe av teorier som tvinger HIV til å være et fantomvirus med eventyrlige evner. I kapittel 1 presenteres også de to dominerende dissident-perspektivene: Duesberg-perspektivet og Perth-perspektivet. Duesberg-perspektivet fremmes av retrovirologen Peter Duesberg: at HIV-viruset er reelt, men ufarlig og ikke smittsomt. Perth-perspektivet representeres av Perth-teamet i Australia, ledet av Eleni Papadopulos-Eleopulos. Dette perspektivet går ut på at HIV-viruset er fiktivt, ikke-eksisterende. Den tyske virologen Stefan Lanka tilhører for så vidt Perth-perspektivet, men er enda mer radikal da han aviser hele retrovirus-familien.
I kapittel 2 ser vi nærmere på hvorvidt HIV-viruset har blitt isolert etter den ”gullstandard” for isolering av virus som ble etablert ved Institut Pasteur i 1973. Bare tre personer i verden har hevdet å ha isolert HIV-viruset: Luc Montagnier-teamet (Frankrike), Robert C. Gallo (USA) og Robin Weiss (England). Både Gallo og Weiss har blitt avslørt i løgn og fusk når det gjelder påstandene om å ha isolert HIV, da de i virkeligheten hadde brukt cellekulturene fra Montagnier. Det store spørsmålet blir da om Montagnier virkelig isolerte HIV etter gullstandarden i 1983. Montagnier ga i 1997 et intervju hvor han måtte svare meget detaljert på hva han virkelig gjorde og ”oppdaget” i sitt laboratorium i 1983. Eleni Papadopulos-Eleopulos (1997) har gitt en grundig analyse av dette intervjuet. Hun har konkludert at Montagnier ikke en gang har grunnlag for å si at han isolerte et virus, langt mindre et retrovirus, for ikke å snakke om en spesifikk variant av et retrovirus.
I kapittel 3 presenteres fire absurditeter ved dagens HIV-antistofftester. Disse testene undersøker hvorvidt blodserumet inneholder antistoffer mot 8-10 proteiner som antas å være komponenter i HIV-viruset. Da HIV aldri har blitt isolert etter gullstandarden, har vi imidlertid ingen forutsetning for å kunne si hvilke proteiner dette viruset skulle bestå av. Dette har helsemyndighetene erkjent på den måten at ingen av dagens HIV-tester har diagnostisk verdi. En annen indikator for denne erkjennelse er at kriteriene for HIV-positivitet varierer over hele verden. Hvis man tester positivt i ett land kan man bare dra til et naboland som har andre kriterier, og der kan testresultatet bli negativt. En annen absurditet er at over 70 kjente sykdommer og helsetilstander som ikke har noe med AIDS å gjøre, resulterer i positiv test. Halvparten av 144 hunder har også testet positivt! En tredje absurditet er at i én av antistofftestene blir blodserumet fortynnet ut til 1/400 før det prøves ut mot ”HIV-proteinene”. Uten denne fortynningsprosedyren ville trolig alle mennesker på Jorden være HIV-positive.
I kapittel 4 ser vi nærmere på hva AIDS egentlig er. I 1983 var 12 konvensjonelle sykdommer inkludert i symptomspekteret til AIDS, i 1985 ble dette økt til 18 sykdommer, og i 1993 til 26 sykdommer. Gitt at HIV-testene ikke er basert på en vitenskapelig identifisering av HIV-viruset, og at den offisielle forestillingen om dette viruset ikke tillegger den noen unike egenskaper som kan gjøre HIV-testing til en objektiv praksis, blir diagnostisering av AIDS en særdeles vilkårlig prosedyre. Det er nok å teste positivt, ha et par av de 26 konvensjonelle sykdommene, samt et lite antall av immunsystemets CD4-celler. Det er imidlertid mange grunner til at man kan ha et lavt antall CD4-celler; dette er ikke et spesifikt symptom for noe som helst. Vi konkluderer at AIDS er en pseudodiagnose eller fellesdiagnose for 5-6 høyst reelle men vidt forskjellige sykdomsspektre. Disse reelle men forskjellige sykdomsspektrene har hver sine årsaker, og hver sine risikogrupper.
I kapittel 5 gis korte presentasjoner av de forskjellige risikogruppene og deres sykdomsspektre:
- Brukere av anti-HIV-medisiner
- Homoseksuelle menn med hyperaktivt sexliv og stort stoffkonsum
- Reseptiv analsex (den eneste sammenhengen mellom sex og AIDS!).
- Intravenøse stoffmisbrukere
- Barn født av stoffmisbrukende mødre
- Underernærte i uhygieniske omgivelser (”Afrika-AIDS”)
- Blødere
Kapittel 6 refererer til to forsøk som viser at de forskjellige sykdomsspektrene som inngår i AIDS-begrepet lar seg kurere ved konvensjonell behandling der man tar utgangspunkt i deres virkelige årsaker. Et sunt kosthold rikt på antioksidanter hører med til behandlingen. Oppsiktsvekkende gode resultater har allerede blitt oppnådd ved flere klinikker.
I kapittel 7 gis en kort presentasjon av NWO-kabalens medisinske mafia, som også har blitt beskrevet av den tidligere legen Ghislaine Lanctôt i hennes bok The Medical Mafia (2. utg. 2002). Skolemedisin oppsto i perioden 1910-20 som en allianse mellom biomedisin, den farmasøytiske industri, og Wall Streets NWO-kabal. Skolemedisinen ble således ”født i synd”. HIV=AIDS-dogmet danner basis for en enorm profittdrevet industri på linje med to andre medisinske bløffer som også danner basis for hver sin enormt profittdrevne industri: de rådende teorier om kreft og kreftbehandling, og vaksineparadigmet.
Duesberg og Perth-teamet har kommet med flere konkrete forslag til billige eksperimenter som kan utføres for å bekrefte eller avkrefte HIV-virusets eksistens/virkeevne. Slike eksperimenter blir imidlertid avvist og unngått av HIV-AIDS-etablissmentet. Vi konkluderer at den medisinske HIV=AIDS-bløffen bare er en bit i en større medisinsk bløff som har rådet siden begynnelsen av 1900-tallet, at skolemedisin er basert på ”objektiv vitenskap til pasientens beste”.
