HIV=AIDS-dogmet ble etablert på en offisiell pressekonferanse den 23. april 1984 i Washington DC, hvor det ble annonsert at et virus hadde blitt identifisert som trolig var årsaken til AIDS. Pressekonferansen var et brudd på de etiske regler for hvordan vitenskapelige nyheter skal bekjentgjøres. Til tross for at virusteorien faglig sett sto svakere enn livsstilsteorien som forklaring på AIDS, gikk nærmest samtlige forskere over til HIV=AIDS-sporet etter pressekonferansen. For det var til dét sporet som de føderale forskningsbevilgningene på mange milliarder dollar fra nå av ville bli sluset. 25 år senere så situasjonen slik ut:
Ifølge UNAIDS’ 2008 Report on the global AIDS epidemic, Executive Summary:
· I 2007 levde globalt 33 millioner mennesker med HIV+.
· To millioner personer døde av AIDS i 2007, hvorav ca. 260.000 var barn.
· I 2007 utgjorde befolkningen sør for Sahara 67 % av alle i verden som hadde HIV+, og 72 % av alle i verden som døde av AIDS.
USAs føderale bevilgninger til HIV-AIDS-programmer
* i perioden 1981-2004: 150 milliarder dollar (her).
* for regnskapsåret 2007: 22,8 milliarder dollar (her).
Pr. 29. juli 2009 har PUBMED, verdens største medisinske database, registrert:
* 165.546 artikler der ordet HIV inngår i tittel og/eller abstract-feltet.
* 98.276 artikler der ordet AIDS inngår i tittel og/eller abstract-feltet.
Folkehelseinstituttets statusrapport for HIV-situasjonen i Norge pr. 25. november 2008 (her).
* Totalt antall personer HIVt + for alle årene: 4015.
* Totalt antall døde av AIDS: 952.
* * *
I kapittel 1 – HIV-AIDS: en kronologi fra dissident-perspektivet – gis en kronologisk oversikt over høydepunktene i HIV-AIDS-historien. Denne historien begynner med hvordan retrovirologene på 1970-tallet kom til å dominere den biomedisinske forskningen ved å fronte retrovirus-kreftteorien. Retrovirologene bragte både virologien og kreftforskningen langt ut på de pseudovitenskapelige vidder, og de bragte et definitivt element av korrupsjon inn i fagmiljøet. Uten dette 15-årige fallet ned i pseudovitenskap og korrupsjon ville HIV=AIDS-dogmet aldri ha fått fotfeste i det medisinske forskningsmiljøet.
Etter pressekonferansen i april 1984 ble all faglig kritikk av HIV=AIDS-dogmet sensurert, ignorert og/eller latterliggjort. Denne strategien ble systematisk utøvd i alle media, og den utøves fremdeles i dag (med Italia som unntak). De som i dag kritiserer HIV=AIDS-dogmet blir gjerne stemplet som samfunnsfarlige, og de blir ofte sammenlignet med dem som tror at Jorden er flat, eller med ”Holocaust-benekterne”. Med HIV=AIDS-dogmet etablert som det eneste gyldige togspor, så det biomedisinske etablissementet seg nødt til å konstruere stadig flere ad hoc-teorier for å forklare anomalier fra virkelighetens verden som ikke passet inn med dogmet. Resultatet er at vi nå har et lappeteppe av teorier som tvinger HIV til å være et fantomvirus med magiske evner.
I kapittel 1 presenteres også de to dominerende dissident-perspektivene: Duesberg-perspektivet og Perth-perspektivet. Duesberg-perspektivets fremste talsperson er naturligvis den tidligere retrovirologen Peter Duesberg i egen person. Dette perspektivet går ut på at HIV-viruset er reelt, men ufarlig og ikke smittsomt. Perth-perspektivet representeres av en kjernegruppe på tre personer som arbeider ved Royal Perth Hospital i Australia. Denne gruppen ledes av Eleni Papadopulos-Eleopulos, som er utdannet i kjernefysikk og arbeider som medisinsk tekniker. Perth-perspektivet benekter ikke muligheten for HIV-virusets eksistens, men hevder at det ikke finnes noen evidens for at viruset i så fall har blitt isolert og karakterisert. Dette syn støttes både av den tyske virologen Stefan Lanka og av elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven. Felles for Duesberg-perspektivet og Perth-perspektivet er altså at de mener at det ikke finnes noe som helst evidens for et seksuelt overførbart retrovirus som forårsaker immunsvikt. Duesberg-perspektivet og Perth-perspektivet er i hovedsak enige om den alternative forklaringsmodellen på de sykdomsspektrene som går under fellesnavnet AIDS, selv om deres terminologi er noe forskjellig.
* * *
I kapittel 2 – HIV-viruset: fiksjon eller realitet? – ser vi nærmere på hvorvidt ”HIV” har blitt isolert etter ”gullstandarden” eller idealnormen for isolering av retrovirus. Bare tre personer i verden har hevdet å ha isolert HIV: Luc Montagnier-teamet (Frankrike), Robert C. Gallo (USA) og Robin Weiss (England). Både Gallo og Weiss har blitt avslørt i løgn og fusk når det gjelder deres påstand om å ha isolert HIV, da de i virkeligheten bare hadde brukt cellekulturene som Montagnier-teamet hadde vært så vennlig å sende dem. Det store spørsmålet blir da om Montagnier-teamet ved Institut Pasteur i 1983 virkelig fulgte idealnormen for isolering da de påsto å ha isolert ”HIV”.
Vi ser nærmere på hva idealnormen går ut, og forklarer hvorfor laboranten etter sentrifugeringsprosessen må kunne skille cellerester, eksogene og endogene retrovirus fra hverandre før isoleringsprosedyren fortsetter. Montagnier ga i 1997 et intervju hvor han måtte svare meget detaljert på hva han virkelig gjorde og ”oppdaget” i sitt laboratorium i 1983. Indirekte innrømmer han flere ganger at hans team ikke fant eksogent retrovirus. Elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven mener at Montagnier-teamet bare oppdaget humant endogent retrovirus (HERV) som kom fra navlestrengblod som hadde blitt tilført cellekulturen utenfra.
Dersom Montagnier-teamet tok tilstedeværelsen av HERV for å være et eksogent retrovirus, og at ”HIV” derfor aldri har blitt isolert, får vi en forklaring på det enormt sprikende mangfoldet i størrelser, former og DNA som HIV angivelig har. HIV-forskerne forklarer dette mangfoldet med at HIV så lett muterer, men alle virologer vet at mutanter knapt kan skilles fra originalen.
Dissidenten Alexander Russell utlovet i 2002 en dusør på 10.000 pund til den første person som kunne frembringe et elektronmikroskop-bilde av HIV på basis av syv kriterier satt opp av de Harven. De syv kriteriene er på ingen måte sære eller ualminnelige, og burde være en enkel sak å oppfylle for en hver forsker, student i mikrobiologi eller lab-tekniker med tilgang til et laboratorium og en HIV-diagnostisert person som ikke går på anti-HIV-medisiner. Ennå har ingen krevd prisen.
* * *
I kapittel 3 – HIV-testene: fem absurditeter – presenteres fem absurditeter ved dagens HIV-tester. Antistoff-testene ELISA og Western Blot undersøker hvorvidt blodserumet inneholder antistoffer mot 8-10 proteiner som antas å være komponenter i HIV-viruset. Da HIV aldri har blitt isolert etter gullstandarden, har vi imidlertid ingen forutsetning for å kunne si hvilke proteiner dette viruset skulle bestå av. Dette har helsemyndighetene erkjent på den måten at ingen av dagens HIV-tester har diagnostisk verdi. En annen indikator for denne erkjennelse er at kriteriene for HIV-positivitet varierer over hele verden. Hvis man tester positivt i ett land kan man bare dra til et naboland som har andre kriterier, og der kan testresultatet bli negativt.
Over 70 kjente sykdommer og helsetilstander som ikke har noe med AIDS å gjøre, resulterer i positiv HIV-test (Johnson, 1996). Eksempler er tuberkulose, malaria, alkoholisme, leddgikt, graviditet, vannkopper, vaksine mot influensa, og vorter. I én studie testet halvparten av 144 hunder positivt (Strandstrom et al., 1990)! Hunder har verken HIV eller AIDS, så de kan ikke være infisert av HIV.
PCR/Viral Load-testen skal angivelig måle hvor mye HIV DNA/RNA det er i blodplasmaet til en HIV-positiv person. Måltallet brukes som markør for å si noe om sannsynligheten for at AIDS vil bryte ut innen en gitt tidsperiode, samt for å si noe om effektiviteten av påbegynt HAART-behandling. Det absurde med PCR/Viral Load-testen er at man aldri noensinne har funnet retroviruspartikler i blodplasma. Hvorfor skal man da anta at oppdagelsen av DNA/RNA-rester i blodplasmaet kommer fra et retrovirus? I 1999 ble det slått fast at menneskelig plasma inneholder varierende mengder av sirkulerende DNA.
* * *
I kapittel 4 - ”AIDS”: seks årsakskomplekser, risikogrupper og sykdomsspektre – presenteres en alternativ forklaringsmodell på hva ”AIDS” er. Roberto A. Giraldo, lege og spesialist i indremedisin (CV), har i notatet The Causes of AIDS (juni 2000) foreslått følgende definisjon av AIDS:
”Jeg foreslår å definere AIDS som et toksisk og ernæringsmessig syndrom, det mest alvorlige og dyptgående av alle typer for ervervet immunsvikt, som blir forårsaket av mangfoldige, gjentagne og kroniske eksponeringer for immunologisk stressende agens. De stressende agens forårsaker degenerative immunotoksiske og immunogene effekter på immuncellene og reaksjoner, med tilvekst av frie radikaler, særlig oksiderende agens, i alle kroppens systemer, men særlig i organene og vevene til immunsystemet. Disse progredierende og kontinuerlige angrep på immunsystemet frembringer en kollaps i individets immunologiske funksjoner, med etterfølgende og samtidig frembrudd av infeksjoner, svulstvekst og endret stoffskifte. Samtidig med angrepene på immunsystemet, bidrar de stressende agens til å endre funksjonsevnen til nærmest talt alle andre systemer og organer. Fortsettelsen av denne prosessen kan eventuelt forårsake personens død.
De forskjellige kliniske utslag av AIDS er de direkte konsekvenser av syndromets fysiologiske og molekylære patogenese. Fordelingen av immunologisk stressende agens varierer med risikogruppene for AIDS. Dette faktum er den primære forklaring på den store variasjon i kliniske utslag av AIDS blant dens forskjellige risikogrupper. Samtidig med at immunsystemet blir transformert, sørger eksponeringen for stressende agens også til skader på praktisk talt alle systemer, organer og vev i kroppen. Dette er en annen faktor i forklaringen av den store variasjon i de kliniske manifestasjoner av AIDS innenfor dens risikogrupper. Ved AIDS kollapser ikke bare immunsystemet, men også alle de andre systemene. Kort sagt, AIDS er ikke en infeksiøs sykdom, og er heller ikke seksuelt overførbar. AIDS er et toksisk og ernæringsmessig syndrom forårsaket av den alarmerende økning av immunologisk stressende agens verden over.”
Vi ser nærmere på følgende risikogrupper og risikoaktiviteter:
· Anti-HIV-medisiner skaper ”medisinsk AIDS”.
· Reseptiv analsex er den eneste HIVt+ risikable seksuelle aktivitet.
· Intravenøst stoffmisbruk fremmer immunsvikt. Kokain, ikke sprøytedeling, fremmer HIVt+.
· Homser med høyt konsum av poppers og antiinfektiva.
· Barn født av stoffmisbrukende HIVt+ mødre: dårlige prenatale, perinatale og infantile livsvilkår.
· Afrika-AIDS: Infeksiøse og parasittiske sykdommer induserer HIVt+.
· Blødere: blodtransfusjon og urene blodprodukter frembringer HIVt+, immunsvikt, lungebetennelse og candidiasis.
· Prostituerte som ikke er intravenøse stoffmisbrukere er IKKE en risikogruppe for HIVt+/AIDS.
* * *
I kapittel 5 – Refleksjoner om patogenese – foreslås at hvis det finnes seks risikogrupper, seks årsakskomplekser og seks sykdomsspektre, må det også være seks spesifikke patogeneser. På det molekylærbiologiske nivå er det antagelig snakk om forskjellige typer av ervervet immunsvikt.
Eleni Papadopulos-Eleopulos lanserte så tidlig som i 1982 teorien om oksidativt stress som forklaring på patogenesen ved AIDS. Norges fremste ekspert på oksidativt stress og antioksidanter er professor i ernæringsvitenskap Rune Blomhoff ved Universitetet i Oslo. Noen sitater fra ham forklarer hva oksidativt stress er.
HIV=AIDS-skolens patogenese-forståelse blir stadig mer diffus og ad hoc-hypotetisk. Deres forståelse er at HIV-viruset infiserer ca. 0,2 % av immunsystemets CD4-celler. Dette skal av ukjente grunner resultere i at CD4-tallet etter en gjennomsnittlig latenstid på ti år (!) faller fra normalen på 500-1200 pr. mm3 til under 200. Når CD4-tallet har falt under 200, får man AIDS-diagnosen hvis man også er HIVt+. Vi ser nærmere på en artikkel av Matt Irwin, der han forklarer hvorfor et lavt CD4-tall ikke betyr noe som helst spesifikt. Et lavt CD4-tall betyr ikke en gang at noe må være galt!
Luc Montagnier, som i 2008 fikk Nobelprisen for oppdagelsen av HIV i 1983, har siden 1990-tallet kommet med flere kunngjøringer, muntlig så vel som skriftlig, om at han betrakter oksidativt stress som en medvirkende årsak til AIDS. I dokumentarfilmen House of Numbers (2009) gikk han til og med så langt som til å si:
”Vi kan bli eksponert for HIV mange ganger uten å bli kronisk infisert. Vårt immunsystem vil kvitte seg med viruset innen et par uker, hvis du har et godt immunsystem”.
* * *
Kapittel 6 – Hver av AIDS-sykdommene lar seg kurere på konvensjonelt vis – refererer til flere forsøk som viser at de forskjellige sykdomsspektrene som inngår i AIDS-begrepet lar seg kurere ved konvensjonell behandling der man tar utgangspunkt i deres virkelige årsaker. Et sunt kosthold rikt på vitaminer og antioksidanter hører med til behandlingen. Oppsiktsvekkende gode resultater har allerede blitt oppnådd ved flere klinikker. Den tyske privatpraktiserende legen Claus Köhnlein har positiv erfaring med personer med HIV/AIDS-diagnosen som nekter å ta anti-HIV-medisiner. I forbindelse med dokumentarfilmen House of Numbers (2009) ga han et utvidet intervju som kan sees separat på YouTube (her).
* * *
I kapittel 7 – Den medisinske mafiaen – gis en kort presentasjon av NWO-kabalens medisinske mafia. Denne mafiaen har også blitt beskrevet av den tidligere legen Ghislaine Lanctôt i hennes bok The Medical Mafia (2. utg. 2002). Skolemedisin oppsto i perioden 1910-20 som en allianse mellom biomedisin, den farmasøytiske industri, og Wall Streets NWO-kabal. Skolemedisinen ble således ”født i synd”. HIV=AIDS-dogmet danner basis for en enorm profittdrevet industri på linje med to andre medisinske bløffer som også danner basis for hver sin enormt profittdrevne industri: kreftforskning og kreftbehandling, samt vaksineparadigmet.
Duesberg og Perth-teamet har kommet med flere konkrete forslag til billige eksperimenter som kan utføres for å bekrefte eller avkrefte HIV-virusets eksistens/virkeevne. Slike eksperimenter blir imidlertid alltid avvist og unngått av HIV-AIDS-etablissmentet. Vi konkluderer at den medisinske HIV=AIDS-bløffen bare er en bit i en større medisinsk bløff som har rådet siden begynnelsen av 1900-tallet, nemlig den bløff at skolemedisin er ”objektiv vitenskap til pasientens beste”.
* * *
De som avviser HIV=AIDS-dogmet blir gjerne kalt for ”AIDS-benektere”. Denne termen er misvisende, for det er ikke sykdomsspektrene som går under fellesnavnet AIDS som benektes. Disse sykdomsspektrene er høyst reelle. Det som betviles meget sterkt er teorien om at et eksogent retrovirus, som er seksuelt overførbart, skal være årsaken til disse sykdomsspektrene. Dissidentene hevder at:
1) det er ingen evidens for et slikt virus,
2) at den evidens som fremlegges av HIV=AIDS-skolen ikke holder vitenskapelig mål,
3) at det er alt for mange og alvorlige anomalier ved HIV=AIDS-dogmet til at dette kan godtas,
4) at HIV/AIDS-forskningen siden pressekonferansen den 23. april 1984 har vært styrt av et (korrupt) statlig fagorgan som via kontroll over statlig finansiering av forskning og kontroll over media har kunnet bevare det overordnete forskningsdogmet. Det motsatte ville være at HIV/AIDS-forskningen ble styrt av evidens.
Når det gjelder de prinsipper som den antiretrovirale medisinering er basert på, tyder alt på at dette er en blindvei, en garantert fiasko, helt uavhengig av hvorvidt det påståtte virus eksisterer eller ikke. AZT-behandlingen tok raskt livet av nærmest samtlige som aksepterte den, med HAART dreper langsommere.
