|
HIV & AIDS: mytisk virus og pseudodiagnose
Anti-HIV-medisinen AZT
Kap. 5
Risikogruppene og deres sykdomsspektre
a) Brukere av anti-HIV-medisiner
b) Homoseksuelle menn med hyperaktivt sexliv og stort stoffkonsum
c) Reseptiv analsex. Sammenhengen mellom sex og AIDS.
d) Intravenøse stoffmisbrukere
e) Barn født av stoffmisbrukende mødre
f) Underernærte i uhygieniske omgivelser (”Afrika-AIDS”)
g) Blødere
En kort introduksjon til hver av risikogruppene vil bli gitt, med linker videre til de beste web-artiklene. Artikkelen til Duesberg et al. (2003), The chemical bases of the various AIDS epidemics: recreational drugs, anti-viral chemotherapy and malnutrition, er imidlertid i særklasse og relevant for de fleste av gruppene.
a) Brukere av anti-HIV-medisiner
Da AIDS er en pseudodiagnose for forskjellige sykdomsspektre, er det forsåvidt misvisende å si at ”Medisinsk AIDS”-spekteret er mer prototypisk AIDS enn noen av de andre AIDS-sykdomsspektrene. Likevel, anti-HIV-medisiner frembringer akkurat den type AIDS som HIV antas å frembringe: ervervet immunsvikt ved at CD4-cellene drepes. Det er derfor med god grunn at anti-HIV-medisinene verden over kalles ”AIDS på resept”. Hvilken djevelsk ironi: HIV-viruset som får skylden for alle AIDS-tilfeller er en fiksjon, mens anti-HIV-medisiner som skal nøytralisere viruset frembringer AIDS!
All anti-HIV-behandling er tragisk da det er identisk med medisinsk drap. Men anti-HIV-behandling av fullstendig friske mennesker, barn og voksne, bare fordi de har avgitt en positiv test, er særdeles tragisk. Anti-HIV-medisinering i stor skala er intet annet enn folkemord, og tillater de transnasjonale farmasøytiske selskapene å støvsuge statskassenes helsebudsjetter for penger. Hovedforskjellen på den gamle og den nye anti-HIV-medisineringen (AZT kontra HAART), er at den gamle var ekstremt hurtigdrepende (2-3 år) mens den nye er langsomtdrepende og derfor langt mer inntektsbringende for de farmasøytiske selskapene.
I 1987 ble den første anti-HIV-medisinen lansert, AZT. AZT-behandlingen rådet frem til 1996, da man gikk over til å lage ”coctailer” bestående av tre anti-HIV-medisiner. Intensjonen med all anti-HIV-medisinering er å drepe viruset uten å drepe selve cellen. Hvis cellen også blir drept er hele poenget borte; da kunne like gjerne viruset få drepe cellen i fred.
Firmaet som lanserte AZT, Burroughs Wellcome, hevdet opprinnelig at den nødvendige toksisitet (giftighet) for å hindre viruset i å mangfoldiggjøre seg var 1000 ganger lavere enn dosen som ville drepe cellen. Hvordan de beregnet toksisiteten til HIV kan vi jo undre oss over. Uansett, AZT dreper CD4-cellene enten de inneholder virus eller ikke. Dette resulterer i ervervet immunsvikt som igjen resulterer i opportunistiske infeksjoner, hvilket jo er selve definisjonen av AIDS. At AZT er cytotoksisk (celledrepende) bør ikke overraske noen, for AZT ble opprinnelig designet nettopp for dette formål i 1964 av den nå pensjonerte forskeren Jerome Horwitz. Horwitz utviklet AZT for å kunne drepe kreftceller i mennesker. Horwitz prøvde AZT ut på mus, men lot være å ta patent på middelet da han så at det ikke helbredet musene for kreft. AZT helbreder heller ikke mennesker for de AIDS-sykdommer de måtte ha, tvert imot.
Det er således to grunner til at jeg i dette kapittelet begynner med risikogruppen ”Brukere av anti-HIV-medisiner”. Den ene grunnen er at i fullstendig friske mennesker som begynner på denne behandlingen kan man best studere de effekter som HIV-viruset etter læreboken skulle ha hatt. Den andre grunnen er at leseren kan ha de biologiske effektene av anti-HIV-behandling i bakhodet når vi lenger ute går gjennom de andre risikogruppene, som i tillegg til det sykdomsspekteret de allerede har får de destruktive biologiske effektene fra anti-HIV-behandlingen.
For å kunne studere mest mulig objektivt de destruktive biologiske virkninger som anti-HIV-medisinering gir, bør vi gå til de tilfeller der fullstendig friske mennesker har begynt på denne behandlingen (fordi de av en eller annen grunn har levert en positiv test). Duesberg et al. (2003) har inne i artikkelen The chemical bases of the various AIDS epidemics gitt et mesterlig sammendrag av alle aspekter ved ”Medisinsk AIDS”-spekteret. Leseren anbefales å studere artikkelens punkt 4.3d - 4.3e (s. 395-401) meget nøye. Selv om HIV hadde vært et reelt virus som virkelig infiserte CD4-cellene, ville det trolig av rent prinsipielle grunner ikke la seg gjøre å nøytralisere viruset uten samtidig å frembringe immunsvikt.
* * *
I 1996 begynte man med kombinasjonsterapien HAART, der to anti-HIV-midler fra én gruppe blandes med ett anti-HIV-middel fra en annen gruppe. Det offisielle synet er at med denne medisinske coctailen har mange HIV-positive fått sitt liv vesentlig forlenget. I den norske doktoravhandlingen til Ellen J. Amundsen (2002), Aspects of HIV disease development in Denmark, Norway and Sweden. Quantitative development of epidemics, effect of national prevention strategies and of highly active antiretroviral treatment, kan man f.eks. lese at HAART har redusert eller forsinket utviklingen av AIDS hos HIV-positive i betydelig grad. Fra hennes sammendrag:
”Blant personer diagnostisert med HIV ble risikoen for å utvikle AIDS kraftig redusert i 1996-2000 i forhold til før 1996. Effekten var mindre for personer smittet gjennom deling av sprøyter enn for personer smittet seksuelt.”
Dette kan meget vel stemme. Dette bekrefter bare at HAART er mindre toksisk/dødelig enn AZT. Med HAART dør man langsommere enn med AZT, supert! Amundsens doktoravhandling sier imidlertid ingenting om hvorvidt HAART fortjener betegnelsen medisin; dvs. om de som får HAART-behandling lever lengre og får bedre livskvalitet enn de som IKKE går på anti-HIV-behandling! Détte er det store spørsmålet som alle HIV-AIDS-behandlere så snedig unngår. Verken Amundsen eller Nasjonalt folkehelseinstitutt har tilgang til hvorvidt HIVt+ personer som døde før 1996 gikk på medisiner eller ikke, eller hvilken AIDS-definerende sykdom de døde av.
Det er et statistisk faktum at gruppen av HIVt+ personer som får anti-HIV-behandling har 4-6 ganger høyere dødelighet enn gruppen av HIVt+ personer som IKKE får anti-HIV-behandling. Grunnlaget for denne beregningen er for det første studiene til Palella et al. (1998) og Hogg et al. (2001), som konkluderer at dødeligheten til opprinnelig symptomfrie HIVt+ personer som begynner med nye anti-HIV-medisiner, ligger på 6,7 - 8,8 %. I fraværet av ubehandlete kontrollgrupper som kunne gjøre det mulig å se effekten av anti-HIV-medisinene, har Duesberg, Koehnlein og Rasnick (2003; s. 400) selv prøvd å beregne den gjennomsnittlige årlige dødeligheten til alle HIVt+ personer globalt for året 2000. Ifølge WHO var det i år 2000 34,3 millioner mennesker som levde med HIV, og 471.451 AIDS-tilfeller. Selv om man antar at samtlige av disse AIDS-tilfellene var fatale i år 2000, gir dette bare en global mortalitet på 1,4 %. Denne mortaliteten er 4-6 ganger lavere enn for dem som går på anti-HIV-medisiner i USA og Canada.
Engelske artikler fra dissidenter:
Norske artikler fra HIV-etablissementet:
b) Homoseksuelle menn med hyperaktivt sexliv og stort stoffkonsum
2/3 av alle AIDS-diagnostiserte i USA og 50 % av alle AIDS-diagnoserte i Europa tilhører denne risikogruppen. På 1970-tallet oppsto en egen subkultur blant homoseksuelle i storbyene i USA, karakterisert ved hyperaktivt promiskiøst seksualliv med et ekstremt høyt konsum av rekreasjonelle og seksualstimulerende stoffer, kombinert med et tilsvarende høyt konsum av ”beskyttende” antibiotika, antifungale og antivirale medikamenter. De tre etiologiske faktorene for denne risikogruppen er:
- høyt konsum gjennom flere år av rekreasjonelle og seksualstimulerene stoffer.
- høyt konsum av anti-infektiva (antibiotika, antifungale og antiretrovirale medikamenter).
- sperma i rektum pga. reseptiv analsex.
Siden 1984 har ikke forskerne vært så interessert i å undersøke homoseksuelle menns konsum av stoffer. Forskernes fokus har i stedet vært på hvorvidt seksuallivet har vært promiskiøst eller ikke, ”trygt” eller ikke. Men noen studier har blitt gjort, og de viser at denne gruppen fortsatt har et stort konsum av psykoaktive stoffer. Kurven som viser forbruket av rekreasjonelle og narkotiske stoffer for perioden 1980-2000 i USA og Europa korresponderer meget godt med kurven over antall AIDS-diagnostiserte i samme tidsperiode. Det var en jevn stigning (men ikke ekspontiell stigning, som ved infeksiøs epidemi) frem til begynnelsen av 1990-tallet, deretter et fall.
Duesberg (1996, kap. 11) kritiserer det amerikanske helsevesenet for å være svært lite interessert i de biologiske langtidsvirkninger av de populære rekreasjonelle, seksualstimulerende og narkotiske stoffer. Det har nærmest vært total mangel på slike studier, til tross for at stoffproblemene, og de sosiale utgifter hermed, er betydelige. USA har 3-8 millioner kokainavhengige, og ca. 600.000 heroinmisbrukere. Når det gjelder bruk av nitritt finnes ikke en eneste studie om langtidsvirkninger. Nitritt er et populært stoff i denne subkulturen da det vedlikeholder ereksjonen og intensiverer orgasmen.
De mest vanlige AIDS-sykdommene i USA og Europa korrelerer fullkomment med de stoffspesifikke sykdommer som er resultat av langvarig konsum av kokain, heroin, amfetaminer og nitritt-inhalerende stoffer.
Kaposis sarkom, en sjelden svulstsykdom som angriper blodårene i huden, ble lenge betraktet som en ”typisk” AIDS-sykdom, men denne sykdommen forekommer bare hyppigere enn for normalbefolkningen for denne ene av risikogruppene. Sykdommen oppstår hos dem som inhalerer amylnitritt som afrodisiaka. Det spiller ingen rolle om disse personene er HIVt+ eller HIVt-. ”Poppers” og reseptiv analsex hører sammen, da poppers gjør at de anale lukkemusklene slapper bedre av og gjør inntrengning av penis mindre smertefullt.
Linker:
c) Reseptiv analsex er den eneste sammenhengen mellom sex og AIDS
Personer som har reseptiv analsex utgjør muligens ikke en egen risikogruppe for AIDS-sykdommer, men reseptiv analsex er en såpass bidragende faktor at den gjør seg utslag på all statistikk. Som vi skal se, dette er den eneste direkte sammenheng mellom sex og AIDS! Ifølge Eleni Papadopulos-Eleopulos er sæd i rektum en oksiderende agens. I denne sammenheng spiller det ingen rolle hvem sæden kommer fra, om partneren er HIVt+ eller ikke. Papadopulos-Eleopulos har i essayet Looking back on the oxidative stress theory of AIDS (1999) tatt for seg forskningslittetaturen på dette emnet. Hun skriver:
PREDICTION OF THE OXIDATIVE STRESS THEORY OF AIDS
The predictions of my theory included:
(1) AIDS would remain restricted to the risk groups. This has been the case.
(2) The only sexual act leading to AIDS or a positive antibody test is a very high frequency of receptive anal intercourse in either sex. One of the first to publish supporting evidence of this was Gallo and his associates. In a study published in 1984 he wrote:
"of eight different sex acts, seropositivity correlated only with receptive anal intercourse... and was inversely correlated with insertive anal intercourse.10
In 1986 Gallo wrote:
"Data from this and previous studies have shown that receptive rectal intercourse, for example, is an important risk factor for HTLV-III [HIV] infection. Yet, at the time of entry into this project, nearly half of the participants still practised this technique. We found no evidence that other forms of sexual activity contributed to the risk".11
Thus Gallo was one of the first to publish evidence which contradicted his own assertion that HIV/AIDS is bi-directionally sexually transmitted.
In 1985 Montagnier and his colleagues reported that the wife of a haemophilia man who, in addition to other sexual acts, practised anal intercourse was found to have a positive antibody test and low numbers of T4 cells.
"During 10 months of follow-up his wife remained clinically well, discontinued exposure to semen, and then lost the LAV antibody, and regained a normal number of T-helper cells" (T4 cells).12
The best and largest study, the Multicenter AIDS Cohort Study of 4995 gay men, which commenced in 1984 and is still ongoing, also confirmed this in 1987.
"Receptive anal intercourse accounted for nearly all new HIV infections among the homosexual men enrolled in this study, and the hazards of this practice need to be emphasised in community educational projects".13
In a review of most, if not all, epidemiological studies conducted in gay men published in 1994, the authors concluded:
"it can be said that the cited reports yield convincing evidence that:
(1) unprotected ano-genital receptive intercourse poses the highest risk for the sexual acquisition of HIV-1 infection;
(2) ano-genital insertive intercourse poses the highest risk for the sexual transmission of HIV-1 infection;
(3) there is mounting epidemiologic evidence for a small risk attached to oro-genital receptive sex, biologic plausibility, credible case reports and some studies show a modest risk, detectable only with powerful designs;
(4) sexual practices involving the rectum and the presence of (ulcerative) STD facilitate the acquisition of HIV-1;
(5) no or no consistent risk for the acquisition of HIV-1 infection has been reported regarding other sexual practices such as ano-genital insertive intercourse and oro-anal sex...
(8) the association of substance use with HIV infection is probably the result of interaction, because substance use increases the likelihood of practising ano-genital receptive intercourse".14
Unquestionably, to date, the best designed and executed study in heterosexuals was conducted by Nancy Padian and her associates. In a paper entitled Male-to-Female Transmission of Human Immunodeficiency Virus published in 1987 wrote:
"The total number of exposures to the index case (sexual contacts with ejaculation) and the specific practice of anal intercourse, also with the infected partner, were associated with transmission".15
The results from their long prospective study of couples, of whom only one partner of either sex was antibody positive, were published in 1997 in a paper entitled Heterosexual Transmission of Human Immunodeficiency Virus (HIV) in Northern California; Results from a Ten-Year Study.
"We followed 175 HIV-discordant couples over time, for a total of approximately 282 couple-years of follow-up... At last follow-up, couples were much more likely to be abstinent or to use condoms consistently, and were much less likely to practice anal intercourse (p < 0.0005 for all). Nevertheless, only 75% reported consistent condom use in the 6 months prior to their final follow-up visit... no seroconversions occurred among exposed partners".16
Thus, a positive antibody test and AIDS, like pregnancy, can be sexually acquired but not sexually transmitted. The difference is, that while pregnancy can be acquired by a single sexual intercourse, for AIDS to appear a very high frequency of receptive intercourse over a long period is absolutely necessary.”
* * *
Dersom HIV hadde vært et reelt og seksuelt overførbart virus, ville vi se økt forekomst av HIV og AIDS blant prostituerte. Men det ser vi ikke. Web-siden The Myth of Sexual ”AIDS” går gjennom studier som har blitt gjort:
The 'Prostitute' Paradox
If 'AIDS' ('HIV') was sexually transmitted, we should find it in sex-trade workers. The following references, including five studies published in prestigious scientific journals, demonstrate no sexual transmission.
1. “In this study, the authors estimated overall and cause-specific mortality among prostitute women. They recorded information on prostitute women identified by police and health department surveillance in Colorado Springs, Colorado, from 1967 to 1999. The authors assessed cause-specific mortality in this open cohort of 1,969 women [...]
Violence and drug use were the predominant causes of death, both during periods of prostitution and during the whole observation period. [...] Deaths from acquired immunodeficiency syndrome occurred exclusively among prostitutes who admitted to injecting drug use or were inferred to have a history of it.”
Potterat J J et al. (2004): Mortality in a Long-term Open Cohort of Prostitute. Women. Am J Epidemiol 2004;159:778-785.
2. “During a 36-month period, a multidisciplinary team manned a van that visited the major location of open prostitution in the Tel Aviv area [...] All 128 females who did not admit to drug abuse were seronegative… A thorough search of recent literature fail to demonstrate unequivocal seropositivity among British, French, German, Italian, or Dutch prostitutes without drug histories.”
Modan, B et al. (1992): Prevalence of HIV antibodies in transsexual and female prostitutes. American Journal of Public Health. 1992;82(4):590-592. Michael Wright also report this study in A Former AIDS Researcher Has Second Thoughts, part one: Manufacturing the AIDS Scare.
3. “In order to determine whether prostitutes operating outside of areas of high drug abuse have equally elevated rates of infection, 354 prostitutes were surveyed in Tijuana, Mexico [...] None of the 354 [blood] samples [...] was positive for HIV-1 or HIV-2. Condoms were used [...] for less than half of their sexual contacts… Only 4 female prostitutes (1 %) admitted to ever having abused intravenous drugs… Infection with HIV was not found in this prostitute population despite the close proximity to neighboring San Diego, CA, which has a high incidence of diagnosed cases of AIDS, and to Los Angeles, which has a reported 4% prevalence of HIV infection in prostitutes.”
Hyams KC et al. (1989): HIV infection in a non-drug abusing prostitute population. Scandinavian Journal of Infectious Diseases. 1989;21(3):353-4. David Crowe also report this study in Referenced Quotes about Transmission of HIV and AIDS.
4. “In order to evaluate the frequency of sexual transmission of human immunodeficiency virus (HIV) among promiscuous heterosexuals, we studied the prevalence of HIV infection among a group of predominantly Caucasian call girls and women working for escort services and massage parlors in New York City. In the 78 subjects studied, the mean age was 31.6 years and the mean duration of prostitution was 5.1 years. Study participants each had a median of 200 different sexual partners in the preceding year. [...] none of the 72 non-drug-abusers were seropositive for HIV. This study indicates that despite their promiscuity, HIV infection is still uncommon in call girls in New York City.”
Seidlin M et al. (1988): Prevalence of HIV infection in New York call girls. Journal of acquired immune deficiency syndromes. JAIDS, 1988;1(2):150-4
5. “448 licensed female prostitutes in Nuremburg, West Germany, were studied in March and April 1986… No prostitute tested was anti-HIV positive [...] they had been prostitutes for 77 months on average [...] The mean number of clients was 13 per week [...] This heterosexually very active group of women has remained free from HIV infection.”
Smith GL, Smith KF. (1986): Lack of HIV infection and condom use in licensed prostitutes. Lancet. 1986; 1392.
6. “In September, 1985, we collected 56 samples of blood in the rue Saint-Denis, the most notorious street in Paris for prostitution. [...] No prostitute was seropositive… These women, aged 18-60 have sexual intercourse 15-25 times daily and do not routinely use protection. Although contracting AIDS is greatly feared by these women, only 15 used condoms with all their customers. [...] none of the Paris prostitute was a drug addict.”
Brenky-Faudeux D, Fribourg-Blanc A. (1985): HTLV-III antibody in prostitutes. Lancet. 1985;2:1424.
7. “The same results were reported from Amsterdam, one of the world's centers of legalized prostitution. When several hundred non-drug using prostitutes were studied, investigators found no HIV-positive women even though they averaged more than 200 clients per year.
Coutinho RA, van der Helm TH. [No indications for LAV/HTLV-III in non-drug-using prostitutes in Amsterdam]. Ned Tijdschr Geneeskd, 1986;130(11):508. As presented by David W. Rasnick, PhD, in a letter published by the British Medical Journal Sex has nothing to do with AIDS.
We saw that sexual transmission has not been demonstrated in sex-trade workers. Of course, those who take hard drugs are more likely to become sick, it has nothing to do with 'HIV' or 'AIDS'. Strong drugs have a proven immune suppressive effect, and intravenous drugs injections often carry some foreign proteins, adding an extra burden on the immune system.
* * *
Ifølge HIV=AIDS-dogmet er HIV seksuelt overførbart, og hetero-sex skal være smittemetoden i 70-80 % av tilfellene globalt (her). Men finnes noe tallmateriale som støtter denne antagelsen? Det eneste som HIV=AIDS-troende kan referere til, er følgende: Hvis person A har hatt sex med person B, og B er HIVt+, så kan A en eller annen gang i livet også bli HIVt+. Dette er helt riktig, men statistikken antyder ikke noen sammenheng mellom de to begivenhetene. Hvis man f.eks. håndhilser på en person som er kjevhendt eller har rødt hår, er det helt uavhengig herav en statistisk mulighet for at man før eller senere i livet har en periode med HIVt+. La oss se nærmere på statistikken.
Resultatene av den største og lengste studien av heteroseksuell ”overføring av HIV” i USA ble publisert i 1997 av Nancy Padian et al., Heterosexual transmission of Human Immunodeficiency Virus (HIV) in Northern California: Results from a ten-year study. Ifølge Nancy Padian har denne studien blitt misforstått og misbrukt av dissidentene, så la oss referere til hennes egen klargjøring (her). Risikoen for at en HIVt+ mann skal ”overføre HIV” til en kvinne i Vesten er 0,01 – 0,32 % pr. samleie. Risikoen for at en HIVt+ kvinne skal ”overføre HIV” til en mann i Vesten er 0,01 – 0,1 % pr. samleie.
Hvor mange tilfeldige seksuelle kontakter kan en mann i USA ha før han statistisk sett blir smittet? Duesberg et al. (2003) kombinerer to fakta: 1) forekomsten av HIV (egentlig HIVt+) i USA er ifølge CDC (2001) 1:275; 2) la oss sette faren for å bli smittet av en HIVt+ kvinne til 1:1000. Den statistiske sannsynligheten for å bli smittet er da 1:275.000 tilfeldige seksuelle kontakter. Dette innebærer ti samleier i uken hver eneste uke gjennom 50 år.
Litteratur:
d) Intravenøse stoffmisbrukere
Det er vanskelig å finne forskningsartikler som kartlegger de biologiske langtidsvirkningene av intravenøst stoffmisbruk. Som nevnt har Peter Duesberg bemerket hvor lite interessert de amerikanske helsemyndigheter er i å studere dette emnet. De fleste undersøkelser viser at 40-50 % av de sprøytenarkomane er HIVt+. Papadopulos-Eleopulos, i Looking back on the oxidative stress theory of AIDS (1999), argumenter for at intravenøst stoffmisbruk faktisk skaper de biokjemiske betingelser som gjør at man tester positivt på en HIV-test. At en så stor andel av sprøytenarkomane er HIVt+ har derfor ingenting å gjøre med “urene sprøytespisser” eller at noen av dem prostituerer seg.
e) Barn født av stoffmisbrukende mødre
Barn født av stoffmisbrukende mødre ble tidligere kalt ”crack-babies”, men det uttrykket har man gått bort fra av flere grunner. Uttrykket er dessuten for spesifikt, da crack er slang for kokain. Duesberg (1996, s. 268-69) nevner flere studier. De funnene som går igjen hos slike barn er: bakterielle infeksjoner, psykisk utviklingshemning og dårlige psykomotoriske evner.
f) Underernærte i uhygieniske omgivelser (”Afrika-AIDS”)
Å omklassifisere stoffrelaterte sykdommer i Vesten til et infeksiøst syndrom forårsaket av et fiktivt virus, var litt av et kupp for retrovirologene. Men det virkelig store kuppet var å omklassifisere alle de konvensjonelle sykdommene i Afrika til også å være resultat av samme virus og syndrom. Dét står det respekt av!
Flere essays skrevet av både europeere og afrikanere påpeker at afrikanske leger bare ler og rister på hodet når de får høre om Vestens ville påstander om AIDS-epidemier som utrydder både byer og stater i Afrika. Men disse legene motsetter seg ikke dette narrespillet, da dette bringer dem og lokalsamfunnet penger og ressurser som de ellers bare kunne drømme om. At den afrikanske befolkningen nå i stadig større grad skal bli ofre for drepende anti-HIV-behandling, er det imidlertid ikke noe latterlig ved.
De fleste stater i Afrika har ikke råd til de meningsløse HIV-antistofftestene. Akkurat dét er ikke noe å gråte over, men resultatet er at enhver konvensjonell Afrika-sykdom forbundet med underernæring og uhygieniske omgivelser blir diagnostisert som AIDS. Da underernæring og uhygieniske omgivelser rammer begge kjønnene i samme grad, har vi forklaringen på hvorfor kjønnsfordelingen blant afrikanske AIDS-diagnostiserte pasienter er omtrent 50/50. I Europa og USA er 80 % av de AIDS-diagnostiserte menn (WHO, 2001), men denne forskjelligen er det visst bare dissidentene som synes trenger en forklaring. Sykdomsspekteret ved ”Afrika-AIDS” er vesentlig forskjellig fra sykdomsspekteret ved ”Vesten-AIDS”, men også denne forskjellen er det visst bare dissidentene som fester seg ved. I Afrika er det svært sjeldent at de AIDS-diagnostiserte får AIDS-definerte sykdommer som Kaposis sarkom, PCP, lymfom og demens.
Litteratur:
g) Blødere
Ca. 1 % av de AIDS-diagnostiserte i Vesten er blødere. Ifølge HIV=AIDS-dogmet har HIV blitt overført til bløderne når de tidligere har blitt behandlet med urene koagulasjonsfaktorkonsentrater inneholdende faktor VIII. Dette er imidlertid vås, da virus ikke kan overleve i faktor VIII. De to artiklene som forklarer alle aspekter ved bløder-AIDS-emnet, er:
* Duesberg (1995): Foreign-protein-mediated immunodeficiency in hemophiliacs with and without HIV. Genetica (1995): 51-70.
* Papadopulos-Eleopulos et al. (1995): Factor VIII, HIV and AIDS in haemophiliacs: an analysis of their relationship. Genetica 95: 25-50, 1995. [Dette essayet er skrevet for spesialister].
Tilbake til: HIV/AIDS-Innholdsside // Home |