Kap. 3

HIV-testene: fire absurditeter

Absurditet 1: Uten fortynningsprosedyren er vi alle HIVt+

Absurditet 2: Kriteriene for HIVt+ varierer over hele verden.

Absurditet 3: Idéen om at WB-testen og ELISA-testen komplementerer hverandre.

Absurditet 4: Alle som er HIVt+ av opplagt feile grunner.

Innledning

Ved en HIV-antistofftest tas litt blod fra personen, de røde blodcellene fjernes, og det som er tilbake (serumet med de oppløste antistoffene i) påføres 8-10 proteiner som antas å være komponenter i HIV-viruset. Dersom konsentra­sjonen av ett eller flere bestemte antistoffer i serumet er over et visst nivå vil reaksjoner oppstå, og disse reaksjonene kan avleses eller måles (f.eks. ved at et ”proteinbånd” på en stripe blir farget). De to HIV-antistofftestene heter Western Blot (WB) og ELISA. I WB-testen er de forskjellige proteinene adskilt, mens i ELISA-testen er proteinene blandet sammen.

HIV-viruset antas å bestå av de tre genene gag, pol og env. Disse gener koder for hver sine proteiner. Til tross for at HIV burde være universets mest studerte virus, er man ikke en gang sikker på eksakt hvor mange og hvilke proteiner det er sammensatt av. Men ifølge læreboken skal det være følgende proteiner [p står for protein, det etter­følgende tallet står for proteinets molekylærvekt]:

gag: p55, p39, p24, p18

pol: p68, p53, p32

env: p160, p120, p41

Det er altså max. ti proteiner som antistoffene i blodserumet skal prøves mot. Hvis bare ett eneste av disse proteinene hadde vært unik for et reelt virus ved navn HIV, kunne det ha vært nok å teste for dette ene proteinet. Man kunne da lage én HIV-test som var standardisert, reproduserbar og som ble tolket likt over hele verden, uavhengig av hvilket laboratorium eller hvilket land eller hvilket år testen ble tatt. Slik situasjonen nå er, har vi ti proteiner som er reelle nok, men disse har ingenting med HIV å gjøre. Når det gjelder å skape en oversikt over alle normale menneskelige genetiske variasjoner og forskjellige sykdommer og tilstander som resulterer i antistoffer som reagerer på disse ti proteinene, og som ikke har det minste med AIDS å gjøre, kreves faktisk en hel katalog!

HIV-testene er den reneste anti-vitenskap. De er ikke standardiserte, de er ikke reproduser­bare, og de tolkes ulikt verden over, avhengig av laboratorium, land og år. Den vilkårlighet som råder minner mer om spåkonen fra middelalderen som spår i kort, teblader og stjerner enn om den moderne lege som har et multimilliondollar-laboratorium til disposisjon. Men det er ikke teknologien som gjør at testene svikter, det er usikkerheten ved premissene som testene er basert på.

Siden HIV aldri har blitt isolert etter gullstandarden, er alt prat om de forskjellige HIV-testenes spesifisitet og sensitivitet bare vås. Etablissmentet konstruerer forskjellige kriterier for å bestemme spesifisiteten og sensitiviteten (kriterier som varierer for hver HIVtest-produsent!), men disse kriteriene er ikke relatert til det eneste de skulle ha vært relatert til: et genuint virus.

Hvis du nå er HIVt+ og ønsker en bekreftelse på at du er HIVt-, kan du  prøve et annet laboratorium eller et annet land som har andre kriterier for HIVt+. Kanskje kriteriene har blitt endret til neste år? Du kan ta den samme HIV-testen på ny, eller du kan prøve den andre typen antistofftest. Hvis flere tester etter hverandre er positive, så har ikke dette nødvendigvis negative årsaker. Men hvis årsakene skulle være negative, lar de seg rette opp gjennom endring av livsstil og kosthold.

Produsentene av HIV-tester er flinke til å sette etiketter på produktene sine der de informerer om at testen i seg selv ikke har diagnostisk verdi, men må bekreftes av en annen test (se bilde øverst). Pr. i dag har ingen HIV-test blitt godkjent av FDA for diagnostisering. 

Absurditet 1: Uten fortynningsprosedyren er vi alle HIVt+

Roberto A. Giraldo fra Colombia, spesialist i internmedisin, tropiske og infeksiøse sykdommer, er i dag bosatt i New York. Han har gitt ut boken AIDS and Stressors (1997), der han argumenterer for at AIDS er en ikke-infeksiøs sykdom der immunsystemet har blitt overbelastet. Han vakte oppsikt i dissidentmiljøet da han fikk et innlegg trykt i Continuum vinteren 1998/99, Everybody reacts positive on the ELISA test for HIV. Giraldo hadde da i seks år arbeidet ved et laboratorium for klinisk immunologi ved et av de mest prestisjefylte universitetssykehusene i New York City. Her fikk han personlig erfaring med et lite kjent fenomen ved HIV-testene, nemlig fortynningsprosedyren.

Giraldo oppdaget at ved ELISA-testen blir blodserumet fortynnet til 1/400 før det testes ut mot proteinene. Det høyst uvanlige ved dette er at ingen andre antistofftester har så høy fortynning. I de fleste andre tester brukes blodserumet slik det er, uten fortynning i det hele tatt. Den antistofftesten som kommer nærmest ELISA i fortynning er for revmatoid faktor (RF) der fortynningen er 1/40, men forklaringen på det er at RF er et autoantistoff. Noen serumtester fortynnes for å hindre falske positive, som for cytomegalovirus (1/20) og Epstein-Barr-virus (1/10). De opplagte spørsmålene er hva som gjør HIV-viruset så unikt at serumet må fortynnes til 1/400, og hva er resultatet hvis serumet ikke fortynnes?

For å finne svarene på disse spørsmålene utførte Giraldo en del eksperimenter i sitt medi­sinske laboratorium. Han tok noen serumsprøver som ved 1/400 fortynning alle testet negativt. De samme serumsprøvene ble testet på ny uten først å bli fortynnet, de testet da alle positiv! Han gjentok dette eksperimentet med ca. 100 serumsprøver: samme resultat. Han testet også seg selv: samme resultat.

Giraldo har tre mulige forklaringer på hvorfor ufortynnede serumsprøver alltid tester positivt:

      1) Alle har HIV-antistoffer i kroppen. Dette innebærer at vi alle har vært i kontakt med HIV-viruset. De av oss som har flest HIV-antistoffer har vært mest utsatt for HIV, mens de som har færrest antistoffer har vært minst utsatt for HIV.

      2) Alle har forskjellige nivåer av HIV-infeksjon, men ikke alle nivåer er dødelige.

      3) Testen er ikke spesifikk for HIV.

En fjerde forklaring kunne ha vært: ELISA reagerer på mye rart, med ikke på fiktive virus.

WB-testen har en fortynning på 1/50, hvilket også er usedvanlig høyt. Dessverre har ennå ingen prøvd Giraldos eksperiment med WB-testen. At WB har en uttynning på 1/50 kan forklare hvorfor WB nesten alltid er positiv når ELISA er positiv. Serum som reagerer positivt ved fortynning 1/400 har jo enda større sannsynlighet til å reagere positivt ved fortynning 1/50. Giraldo har ikke en gang prøvd å få sine eksperimenter og oppdagelser trykt i et vitenskapelig tidsskrift, da HIV-etablissementet ville finne dette for truende.

Absurditet 2: Kriteriene for HIVt+ varierer verden over

Perth-gruppen har satt opp et skjema, Criteria defining a positive HIV Western Blot, som viser 11 forskjellige definisjoner av hva en positiv WB-test er. Et annet skjema gir ytterligere ti definisjoner, Criteria for a positive Western Blot. Kan dette kalles vitenskap? 

Absurditet 3: Idéen om at WB og ELISA komplementerer hverandre

I mange land tas ELISA først. Hvis den er negativ, regnes man som HIV-negativ og går ikke videre med WB. Hvis ELISA er positiv, går man videre og tar WB. Hvis man tester positivt både på ELISA og WB, får man HIV-diagnosen. Idéen er vel at to meningsløsheter skal komplementere og bekrefte hverandre og resultere i noe meningsfullt. Det finnes imidlertid nok av undersøkelser som viser at den kombinerte bruken av de to testene bare avslører vilkårligheten ved begge.

I den amerikanske hæren i 1988 ble over 1 million personer testet. Man fant at halvparten av de 12.000 som testet positivt på ELISA første gang testet negativt andre gang. 2/3 av dem som testet positivt på ELISA også andre gang, testet negativt på WB. [Burke D et al. Measurement of the false positive rate in a screening program for human immunodeficiency virus infections. NEJM 1988;319:961-964.]

I en undersøkelse i Russland i 1990 der 20.000 testet positivt på ELISA, ble bare 112 ”bekreftet” positive av WB. [Voevodin, A. (1992): HIV screening in Russia. Lancet 339:1548]

Når friske mennesker som ikke antas å ha HIV, og som i tillegg har testet negativt på ELISA, tar en WB-test, er resultatene i 20-40 % av tilfellene ubestemmelige (Proffitt et al. 1993). Til tross for dette faktum som burde ha resultert i at WB-testen ble begravd en gang for alltid, så regnes det som et ”faktum” at WB-testen bare gir falsk positiv utslag i 1:20.000 tilfeller. I boken til Cordes (1995, s. 185) bringes de to statistikkene ovenfor sammen uten uttrykk for den minste skepsis til innholdet:

”Thus, incidences of inaccurate results (on the Western Blot) vary from a false positive rate of 1 in 20,000 to indeterminate results in 20% to 40% of cases in which the ELISA test was serum negative.”

Absurditet 4: De mange opplagt falske positive

I dette essayet tas det for gitt at alle positive HIVtest-resultater er falske positive. Med tanke på hvor mange av de falske positive som opplagt er falske positive, er det vanskelig å forstå hvordan praksisen med HIV-testing kan fortsette.

1) Ca. 70 kjente tilstander resulterer i antistoffer som gir falske positive resultater på HIV-tester. Eksempler er tuberkulose, alkoholisme, leddgikt, graviditet, vannkopper, malaria, vaksine mot influensa og vorter.

2) 50 % av 144 hunder som ble testet i USA i 1990 ble funnet å ha antistoffer mot et eller flere HIV-proteiner. Men hunder har verken HIV eller AIDS, så de kan ikke være infisert av HIV. [HV Strandstrom et al. (1990): Studies with canine sera that contain antibodies which recognize human immunodeficiency virus structural proteins. Cancer Res. 1990;50:5628s-5630s.]

Tre artikler dem som vil gå videre:

1) Huw Christies intervju i 1997 med Val Turner, Do antibody tests prove HIV infection?. Dette er et meget langt intervju som krever 2-3 timer å studere, anbefales!

2) Matt Irwin (2001): Questions on HIV-antibody tests. Lettfattelig essay.

3) Papadopulos-Eleopulos et al. (1993): Is a positive Western Blot proof of HIV infection?. Dette er for dem som ønsker å gå virkelig i dybden. 

Tilbake til:  HIV/AIDS-Innholdsside  //  Home