a) Hva er et virus?
Et virus [Wiki-artikkel] er en mikroskopisk partikkel bestående av litt DNA eller RNA som er innpakket i et proteinskall. Virus varierer i størrelse fra 10-300 nanometer. 1 nanometer er like langt som ti hydrogenatomer plassert etter hverandre. Deres størrelse er 1/100 av en bakterie. Virus kan bare ses gjennom elektronmikroskop, som ble introdusert i 1931. Da virus mangler stoffskifte kan det diskuteres hvorvidt de skal regnes som levende organismer. Klassifikasjonssystemet for virus inndeler dem i orden, familie, genus og art.
Virus kan bare lage kopier av seg selv ved å infisere celler. Så fort viruset har kommet på innsiden av cellen, utnyttes cellens eget maskineri til å demontere viruset i komponenter. Komponentene blir mangfoldiggjort, og så montert sammen igjen til nye virus. Noen typer virus dreper cellen for å komme seg ut, andre typer virus forlater den uskadd.
Det er talløse forskjellige typer av virus, men hver type kan bare infisere et begrenset utvalg av vertsorganismer (bakterier, plante- og dyrearter), og her kan de igjen bare infisere helt bestemte typer vertsceller. De spesifike plante- og dyrearter risikerer således bare å bli infisert av et begrenset utvalg av virus.
Den hollandske botaniker og professor Martinus Willem Beijerinck (1851-1931) regnes som virologiens far, da han i 1898 gjennom filtreringseksperimenter oppdaget at tobakkmosaikksykdommen var forårsaket av noe mindre enn bakterier. Han kalte det nye ”riket” for virus (latin for gift), og den varianten han selv hadde funnet kalte han for tobakkmosaikkvirus. Den amerikanske biokjemiker Wendell M. Stanley (1904-71) var den første som i 1935 oppdaget virusets struktur og funksjon. I 1946 fikk han Nobelprisen i kjemi. To år senere etablerte han Virus Laboratory ved University of California. Han kom til å skrive over 150 artikler og flere bøker om virus, og ble anerkjent som en verdensautoritet på området. Det var hit Peter Duesberg kom i 1964 for å forske på svulstfremkallende virus.
b) Hva vil det si å isolere og karakterisere et virus etter gullstandarden?
For å identifisere et hittil ukjent virus, må det isoleres og karakteriseres. Verbene ”isolere” og ”rense” brukes her som synonymer, dvs. at man isolerer viruset fra alle omkringliggende partikler. Alle de fire trinnene nedenfor må utføres, og de må utføres i riktig rekkefølge.
1) Fra celledyrking til sentrifugering. Virologen dyrker noen celler som antas å være infisert med viruset. Cellene dyrkes i et flytende medium, slik at de nyskapte virusene kommer ut i mediumet når de forlater cellen. Når man antar at mediumet inneholder nok virus, er neste skritt å overføre en dråpe fra mediumet til toppen av en sukkerløsning inne i et sentrifugerør. Sukkerløsningen har på forhånd blitt forberedt slik at den har lavest tetthet øverst i røret og høyest tetthet nederst i røret. Røret blir så sentrifugert i ekstremt høye hastigheter i flere timer. Dette får partiklene i dråpen til å synke nedover i sukkerløsningen helt til hver av dem stoppes ved det ”bånd” (nivå) der de har samme tetthetsgrad som sukkerløsningen. Alle retrovirus-partikler konsentreres ved et helt bestemt bånd eller tetthetsgrad, nemlig 1,16 gram/milliliter. Dette båndet kan så ekstraheres og fotograferes med et elektronmikroskop.
2) Sortere ut infeksiøse retroviruspartikler fra andre partikler. Selv om alle infeksiøse retrovirus-partikler etter læreboken konsentreres ved 1,16-båndet, så havner også en rekke andre typer partikler ved dette båndet. Disse partikkeltypene er så like retrovirus at de ikke kan skjelnes bare ved å titte i et elektronmikroskop. Eksempler på slike partikler er:
- ”Viruslignende partikler” (egen betegnelse)
- Partikler fra celler som har gått i oppløsning (cellulært DNA, RNA og proteiner).
- Endogene (ikke-infeksiøse) retrovirus. Disse kan oppstå spontant i en hvilken som helst celle, selv i celler som ikke har blitt infisert av virus utenfra. Endogene virus var kjent lenge før AIDS-æraen. Eksistensen av endogene retrovirus i alle celler innebærer at det ikke er nok å finne et retrovirus, det er nødvendig å få bekreftet at retroviruset har evnen til å infisere celler.
Enzymet reverse transcriptase (RT) konsentreres også ved 1,16-båndet. Mange retrovirologer har trodd, og tror ennå, at det er nok å oppdage RT-aktivitet for å kunne fastslå tilstedeværelsen av et infeksiøst retrovirus. For noen er oppdagelsen av RT-aktivitet tilogmed ensbetydende med å ha funnet HIV. For det første er RT tilstede i alle celler, og er slik sett verken spesifikt for HIV, retrovirus eller virus generelt. RT finnes tilogmed i bakterier. For det andre finnes andre cellulære enzymer som gjør akkurat det samme som RT. Med andre ord: å finne RT-aktivitet i partikkelmaterialet fra 1,16-båndet sier ingenting om tilstedeværelsen av virus.
For å vite at et infeksiøst virus har blitt funnet, må de partiklene som har blitt isolert introduseres i en jomfruelig cellekultur der de først må demonstrere at de er istand til å infisere celler. Partiklene må så være istand til å mangfoldiggjøre seg i cellen, for så å komme ut i det flytende mediumet. Partiklene i denne sekundære kulturen skal ha eksakt samme form og egenskaper som de opprinnelige partiklene. Først når hele denne prosedyren har blitt gjennomført til punkt og prikke, kan man være sikker på å ha isolert et infeksiøst virus og ikke bare noe som ligner.
3) Karakterisere retroviruset. Å karakterisere et retrovirus innebærer å finne dets unike kjennetegn: dets spesifikke RNA, DNA, proteiner og størrelse. For retrovirus må det også bekreftes at et av proteinene er RT-enzymet.
4) Finne antistoffer med høyest mulig spesifisitet. Et antistoff er et ”politi”-molekyl (et stort Y-formet protein) produsert av immunsystemet for å kunne gjenkjenne og nøytralisere en bestemt inntrenger, f.eks. en bakterie eller et virus. Denne beskrivelsen trenger imidlertid en presisering: antistoffet er ikke designet for å kunne gjenkjenne hele viruset eller bakterien, bare ett bestemt protein som sitter på overflaten. Da dette proteinet ikke nødvendigvis er spesifikt for én bestemt type bakterie eller virus, men kan være å finne på flere typer, innebærer dette at et proteins antistoff kan reagere på flere typer inntrengere. På fagspråket sier man at antistoffet kryssreagerer.
Når man skal undersøke om en organisme er infisert av et bestemt virus, er det som regel enklere å se etter virusets antistoffer ved hjelp av en antistofftest enn å se etter selve viruset. Dette forutsetter imidlertid at man kjenner antistoffenes spesifisitet, som igjen forutsetter at viruset virkelig har blitt isolert etter gullstandarden. Hvis et bestemt antistoff er 100 % spesifikt for en bestemt inntrenger, så betyr det at antistoffet reagerer på et bestemt overflateprotein på inntrengeren som ingen andre inntrengere har. Når et virus har blitt isolert etter gullstandarden, kan man begynne å identifisere dets antistoffer. Noen antistoffer vil kanskje være spesifikke, mens andre antistoffer vil være ikke-spesifikke. Men hvis et virus ikke har blitt isolert etter gullstandarden, kan man ikke bestemme tilstedeværelsen av dette virus ved hjelp av antistoffer, for man har ikke peiling på hva de forskjellige antistoffene reagerer på i det enkelte tilfelle. Dette prinsippet kan synes selvsagt, men Eleni Papadopulos-Eleopulos gir eksempler på at verdens fremste retrovirologer (Duesberg, Montagnier og Gallo) enten ikke har forstått dette prinsippet godt nok, eller de har valgt å ignorere dette prinsippet når det har passet dem.
Når de her fire nevnte trinnene i isolering og karakterisering av et virus har blitt utført, kan infiserte cellekulturer sendes til andre virologer og laboranter verden over. Disse kan da gjenta eksperimentene og bekrefte for hverandre at alt er i skjønneste orden. Når det gjelder HIV, har virologene verden over aldri hatt noe annet å forholde seg til enn meget tvilsomme påstander om at 3-4 proteiner, som er å finne i alle mennesker i forskjellige mengder, også er å finne på HIV-viruset. Hele HIV-AIDS-forskningen og hele HIV-AIDS-industrien frem til i dag er basert på hva Montagnier påsto han gjorde i sitt laboratorium i 1983, for etterpå har ingen isolert HIV etter gullstandarden.
For å fordøye og få utdypet innholdet i de fire trinnene ovenfor, anbefales det dyptgående intervjuet som Eleni Papadopulos-Eleopulos ga Christine Johnson for Continuum høsten 1997, Is HIV the cause of AIDS?. Intervjuet viser at HIV aldri har blitt isolert, og aldri kommer til å bli isolert.
