Kap. 2
HIV-viruset: fiksjon eller realitet?
a) Hva er et virus?
b) Om RT-enzymet, eksogene og endogene retrovirus
c) Å isolere og karakterisere retrovirus etter gullstandarden
d) Isolerte Montagnier-teamet et eksogent retrovirus i 1983?
e) Har HIV-DNA og HIV-genomer blitt funnet?
f) 10.000 pund i dusør for EM-bilde av HIV
a) Hva er et virus?
Et virus er en mikroskopisk partikkel bestående av litt DNA eller RNA som er innpakket i et proteinskall (Wiki-artikkel: Virus). Virus varierer i størrelse fra 10-300 nanometer. 1 nanometer er like langt som ti hydrogenatomer plassert etter hverandre. Deres størrelse er 1/100 av en bakterie. Virus kan bare ses gjennom elektronmikroskop, som ble introdusert i 1931. Da virus mangler stoffskifte kan det diskuteres hvorvidt de skal regnes som levende organismer. Klassifikasjonssystemet for virus inndeler dem i orden, familie, genus og art.
Virus kan bare lage kopier av seg selv ved å infisere celler. Så fort viruset har kommet på innsiden av cellen, utnyttes cellens eget maskineri til å demontere viruset i komponenter. Komponentene blir mangfoldiggjort, og så montert sammen igjen til nye virus. Noen typer virus dreper cellen for å komme seg ut, andre typer virus forlater den uskadd.
Det er talløse forskjellige typer av virus, men hver type kan bare infisere et begrenset utvalg av vertsorganismer (bakterier, plante- og dyrearter), og her kan de igjen bare infisere helt bestemte typer vertsceller. De spesifike plante- og dyrearter risikerer således bare å bli infisert av et begrenset utvalg av virus.
Den hollandske botaniker og professor Martinus Willem Beijerinck (1851-1931) regnes som virologiens far, da han i 1898 gjennom filtreringseksperimenter oppdaget at tobakkmosaikksykdommen var forårsaket av noe som er mindre enn bakterier. Han kalte det nye ”riket” for virus (latin for gift), og den varianten han selv hadde funnet kalte han for tobakkmosaikkvirus. Den amerikanske biokjemiker Wendell M. Stanley (1904-71) var den første som i 1935 oppdaget virusets struktur og funksjon. I 1946 fikk han Nobelprisen i kjemi. To år senere etablerte han Virus Laboratory ved University of California. Han kom til å skrive over 150 artikler og flere bøker om virus, og ble anerkjent som en verdensautoritet på området. Det var hit Peter Duesberg kom i 1964 for å forske på svulstfremkallende virus.
b) Om RT-enzymet, eksogene og endogene retrovirus
I 1970 ble enzymet revers transkriptase (RT) oppdaget i kreftcellekulturer (Wiki-artikkel: Reverse transcriptase). RT-enzymet transkriberer RNA til DNA, hvilket er det motsatte (reverse) av det som frem til 1970 var molekylærbiologiens sentrale dogme, at den eneste mulige transkripsjon er fra DNA til RNA. Forskerne antok at cellene i cellekulturen hadde blitt cancerøse fordi de hadde blitt infisert av ”RNA tumor virus” og at det var fra dem RT-enzymet kom. Oppdagelsen av dette enzymet resulterte i at Howard Temin og David Baltimore i 1975 ble belønnet med Nobelprisen. Da forskerne antok at RT-enzymet kom fra ”RNA tumor virus”, ble disse virus omdøpt til retrovirus (Wiki-artikkel: Retrovirus). Oppdagelsen av RT-enzymet ga ny næring til virusjegernes våte drøm om ”onkovirus” som kan forårsake kreft i menneskeceller.
Det er RT-enzymets funksjon i retrovirus (eksogene og endogene) som har gitt retroviruset dets navn, og som gjør retrovirus til retrovirus. Kort tid etter 1970 ble det imidlertid klart at RT-aktivitet er et utbredt fenomen i den biologiske verden. I 1971 ble det kjent at RT-aktivitet er vanlig i et stort antall animalske celletyper, samt i bakterier (Mirko Beljanski).
Endogent retrovirus (ERV) antas å være ”fossile rester” av originalt retrovirus som ble fullstendig integrert i forskjellige arters genom for hundretusener eller millioner av år siden (Wiki-artikkel: Endogenous retrovirus). Utover på 1970-tallet oppdaget forskerne at ERV finnes i morkakecellene på flere dyrearter. Forskerne oppdaget også ERV i morkakecellene til kvinner; disse ble kalt humant endogent retrovirus (HERV). Det meste av HERV har mistet sin replikasjonsevne. Mens våre ca. 23.000 protein-kodende gener utgjør bare 1,5 % av det menneskelige genom, utgjør HERV ca. 8 % av vårt genom. Dette betyr at det menneskelige DNA alltid inneholder ca. 8 % retrovirale nukleotid-sekvenser.
Hvis vi imidlertid inkluderer fragmenter og derivater av HERV, utgjør denne retrovirale arven ca. 50 % (!) av det menneskelige genom (Ryan, 2004). Som vi skal se nedenfor, den opplagte konklusjon herav er at når man prøver å isolere eksogene retrovirus, og etter sentrifugering finner ved 1,16 båndet RT-aktivitet og retroviruspartikler, så betyr dette på ingen måte at eksogent retrovirus har blitt funnet. Isoleringsprosedyren er ennå langt fra fullført.
c) Å isolere og karakterisere retrovirus etter gullstandarden
Virologene har en konsensus-forståelse av hva som utgjør den ideelle og fullstendige prosedyre for å isolere og karakterisere et retrovirus. Den ideelle og fullstendige prosedyre består av en sekvens av trinn som skal gjøres i en bestemt rekkefølge. Dersom ett eller flere av trinnene ignoreres, må virologene som gjennomførte prosedyren forvente følgende spørsmål:
”Siden dere ignorerte trinn X, hvordan kan dere da være sikker på at…”
Ved ignorering av bestemte trinn i prosedyren svekkes altså verdien av eksperimentet, og forskernes konklusjoner basert på resultatet av eksperimentet må ta høyde for disse utelatelser. I den grad forskernes konklusjoner ikke tar høyde for disse utelatelser, er deres konklusjoner ikke holdbare. Dette er elementær logikk.
Konsensus-forståelsen av den ideelle og fullstendige prosedyre for å isolere og karakterisere et retrovirus har aldri blitt nedtegnet i et eget konsensus-dokument. Perth-gruppen refererer til konsensus-forståelsen med begrepet ”gullstandarden”, og hevder at betydningsfulle punkter i gullstandarden kom til uttrykk ved Pasteur Institute, Paris, i tilknytning til en større konferanse i 1973. Denne konferansen dreide seg utelukkende om metodene for å isolere retrovirus. Perth-gruppen refererer generelt til 1973-utgaven av Spectra, og spesielt til to dokumenter der enkelte nødvendige trinn i isoleringsprosedyren ble poengtert (her).
For å identifisere et hittil ukjent virus, må det isoleres og karakteriseres. Verbene ”isolere” og ”rense” brukes her som synonymer, dvs. at man isolerer viruset fra alle omkringliggende partikler. La oss se nærmere på hovedtrinnene i en fullstendig og ideell prosedyre for isolering og karakterisering av et infeksiøst retrovirus.
1) Fra celledyrking til sentrifugering. Virologen dyrker noen celler som antas å være infisert med viruset. Cellene dyrkes i et flytende medium, slik at de nyskapte virusene kommer ut i mediumet når de forlater cellen. Når man antar at mediumet inneholder nok virus, er neste skritt å overføre en dråpe fra mediumet til toppen av en sukkerløsning inne i et sentrifugerør. Sukkerløsningen har på forhånd blitt forberedt slik at den har lavest tetthet øverst i røret og høyest tetthet nederst i røret. Røret blir så sentrifugert i ekstremt høye hastigheter i flere timer. Dette får partiklene i dråpen til å synke nedover i sukkerløsningen helt til hver av dem stoppes ved det ”bånd” der de har samme tetthetsgrad som sukkerløsningen. Alle retrovirus-partikler konsentreres ved et helt bestemt bånd, nemlig 1,16 gram/milliliter. Dette båndet kan så ekstraheres og fotograferes med et elektronmikroskop.
2) Sortere ut infeksiøse retroviruspartikler fra andre partikler. Selv om alle infeksiøse retroviruspartikler etter læreboken konsentreres ved 1,16-båndet, så blir flere andre typer partikler også liggende ved dette båndet. Disse partikkeltypene er så like eksogent retrovirus at de ikke kan skjelnes bare ved å titte i et elektronmikroskop. Eksempler på slike partikler er:
- ”Viruslignende partikler” (egen betegnelse).
- Partikler fra celler som har gått i oppløsning (cellulært DNA, RNA og proteiner).
- Humant endogent retrovirus (HERV).
RT-enzymet konsentreres også ved 1,16-båndet. Mange retrovirologer har trodd, og tror visst ennå, at det er nok å oppdage RT-aktivitet for å kunne fastslå tilstedeværelsen av et infeksiøst retrovirus. For noen er oppdagelsen av RT-aktivitet til og med ensbetydende med å ha funnet HIV! RT-aktivitet er som nevnt verken spesifikt for HIV, retrovirus eller virus generelt.
For å vite at et infeksiøst virus har blitt funnet, må de partiklene som har blitt isolert introduseres i en jomfruelig cellekultur der de først må demonstrere at de er istand til å infisere celler. Partiklene må så være istand til å mangfoldiggjøre seg i cellen, for så å komme ut i det flytende mediumet. Partiklene i denne sekundære kulturen skal ha eksakt samme form og egenskaper som de opprinnelige partiklene. Først når hele denne prosedyren har blitt gjennomført til punkt og prikke, kan man være sikker på å ha isolert et infeksiøst virus og ikke bare noe som ligner.
3) Karakterisere retroviruset. Å karakterisere et retrovirus innebærer å finne dets unike kjennetegn: dets spesifikke RNA, DNA, proteiner og størrelse. For retrovirus må det også bekreftes at et av proteinene er RT-enzymet.
4) Finne antistoffer med høyest mulig spesifisitet. Et antistoff er et ”politi”-molekyl (et stort Y-formet protein) produsert av immunsystemet for å kunne gjenkjenne og nøytralisere en bestemt inntrenger, f.eks. en bakterie eller et virus. Denne beskrivelsen trenger imidlertid en presisering: antistoffet er ikke designet for å kunne gjenkjenne hele viruset eller bakterien, bare ett bestemt protein som sitter på virusets overflate. Da dette proteinet ikke nødvendigvis er spesifikt for én bestemt type bakterie eller virus, men kan være å finne på flere typer, innebærer dette at et proteins antistoff kan reagere på flere typer inntrengere. På fagspråket sier man at antistoffet kryssreagerer.
Når man skal undersøke om en organisme er infisert av et bestemt virus, er det som regel enklere å se etter virusets antistoffer ved hjelp av en antistofftest enn å se etter selve viruset. Dette forutsetter imidlertid at man kjenner antistoffenes spesifisitet, som igjen forutsetter at viruset virkelig har blitt isolert etter gullstandarden. Hvis et bestemt antistoff er 100 % spesifikt for en bestemt inntrenger, så betyr det at antistoffet reagerer på et bestemt overflateprotein på inntrengeren som ingen andre inntrengere har. Når et virus har blitt isolert etter gullstandarden, kan man begynne å identifisere dets antistoffer. Noen antistoffer vil kanskje være spesifikke, mens andre antistoffer vil være ikke-spesifikke. Men hvis et virus ikke har blitt isolert etter gullstandarden, kan man ikke bestemme tilstedeværelsen av dette virus ved hjelp av antistoffer, for man har ikke peiling på hva de forskjellige antistoffene reagerer på i det enkelte tilfelle. Dette prinsippet kan synes selvsagt, men Eleni Papadopulos-Eleopulos gir eksempler på at verdens fremste retrovirologer (Duesberg, Montagnier og Gallo) enten ikke har forstått dette prinsippet godt nok, eller de har valgt å ignorere dette prinsippet når det har passet dem.
Når de her fire nevnte trinnene i isolering og karakterisering av et virus har blitt utført, kan infiserte cellekulturer sendes til andre virologer og laboranter verden over. Disse kan da gjenta eksperimentene og bekrefte for hverandre at alt er i skjønneste orden. Når det gjelder HIV, har virologene verden over aldri hatt noe annet å forholde seg til enn meget tvilsomme påstander om at 3-4 proteiner, som er å finne i alle mennesker i forskjellige mengder, også er å finne på HIV-viruset. Hele HIV-AIDS-forskningen og hele HIV-AIDS-industrien frem til i dag er basert på hva Montagnier påsto han gjorde i sitt laboratorium i 1983, for siden har ingen isolert HIV etter gullstandarden.
For å fordøye og få utdypet innholdet i de fire trinnene ovenfor, anbefales det dyptgående intervjuet som Eleni Papadopulos-Eleopulos ga Christine Johnson for Continuum høsten 1997, Is HIV the cause of AIDS?. Av intervjuet går det frem at HIV aldri har blitt isolert, hvis det overhodet finnes.
d) Isolerte Montagnier-teamet et eksogent retrovirus i 1983?
Perth-gruppen anklager HIV=AIDS-skolen for ikke å ha fulgt gullstandarden når det gjelder isolering av ”HIV”. HIV=AIDS-skolen svarer generelt tilbake at det ikke finnes et eget dokument i den medisinske litteratur som spesifiserer den ideelle og fullstendige prosedyre. HIV=AIDS-skolen kommer naturligvis også med det argument at de selv representerer konsensus, og derfor vet best hva som er tilstrekkelig å gjøre for å isolere et retrovirus. I oversiktsnotatet Missing Virus gis linker til den dialogen som har vært mellom de to parter. Robin Weiss’ påstand om at HIV=AIDS-skolen har gjort tilstrekkelig for å isolere HIV, kan ses her. Perth-gruppens svar, der de forklarer hvorfor dette ikke er tilstrekkelig, kan ses her.
Både Gallos og Weiss’ påstander om å ha isolert HIV fra egne cellekulturer viste seg å være bedrag. Begge hadde benyttet materiale som kom fra cellekulturen som Montagnier-teamet ved Pasteur Institute hevdet å ha isolert HIV fra i 1983. Bedraget til Gallo ble avslørt av Gerald Myers i 1987, og bedraget til Weiss ble avslørt i avisene i 1991. Kjeltringstrekene til Gallo har blitt grundig dokumentert i John Crewdsons avslørende bok Science Fictions: A Scientific Mystery, a Massive Cover-up and the Dark Legacy of Robert Gallo (2002).
Det kritiske spørsmålet, 100.000 $-spørsmålet, blir hva Montagnier-teamet virkelig oppdaget i deres laboratorium i 1983. Luc Montagnier ga i 1997 et intervju til journalisten Djamel Tahi, Did Luc Montagnier discover HIV?. I intervjuet innrømmer Montagnier at ingen av markørene/egenskapene han fant ved ”isoleringen” av HIV var bevis nok i seg selv, men at det var samlingen av markører og egenskaper som var overbevisende i tilfredsstillende grad. Han tillegger funnet av RT-aktivitet og antistoffer stor betydning. Det er forvirrende at Montagnier ikke bruker termene ”isolere” og ”rense” som synonymer. Han insisterer på at teamet ”isolerte” viruset, men at de ikke hadde anledning til å ”rense” viruset pga. faren for å skade det. Han innrømmer at forsøket på å karakterisere viruset var mislykket.
Perth-gruppen har gitt en meget lang (og krevende) analyse av intervjuet, Commentary on Montagnier (1997). De konkluderer at Montagnier-teamet i 1983 ikke hadde rett til å påstå at de hadde isolert et virus, langt mindre et retrovirus, for ikke å snakke om et spesifikt retrovirus. Faktisk bekrefter Montagnier indirekte opp til flere ganger at de ikke fant noe retrovirus.
Elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven (CV) har også noe å si om Montagnier-teamets ”HIV-isolering” i 1983, i boken Ten lies about AIDS (2008, s. 31-33). Han tar da utgangspunkt i Montagnier-teamets egen klassiske artikkel om deres eksperiment, Isolation of a T-lymphotropic retrovirus from a patient at risk for acquired immune deficiency syndrome (AIDS) [abstract].
”Denne artikkelen gjorde også et stort nummer ut av et EM-bilde som illustrerte retrovira som vokste på overflaten av en lymfocytt. Bildet ble tolket som bevis på infeksjon i kultiverte celler fra noe vev som hadde blitt tatt fra pasienten. Det artikkelen unnlot å ta i betraktning, var at cellekulturene var blandet med lymfocytter tatt fra navlestrengblod, og at human morkake i flere år har vært kjent for at vevet er ualminnelig rikt på humant endogent retrovirus (HERV). Kort sagt, denne artikkelen som betraktes over hele verden som den klassiske historiske referanse til isolering av ”HIV”, er basert på tre metodologiske feil:
1) Den har ikke bekreftet ved elektronmikroskopi fraværet av cellerester i de analyserte prøvene.
2) Den har ignorert eventuell enzymatisk aktivitet fra cellerester.
3) Den har ignorert det høyst sannsynlige bidrag av HERV fra morkakeceller som hadde blitt tilført cellekulturene.
Denne studien må derfor betraktes som en demonstrasjon (primært ved elektronmikroskopi) av tilstedeværelsen av retrovirus, trolig av endogent (morkake) opphav, i de analyserte cellekulturene. Studien kan imidlertid ikke betraktes som bevis på isolasjon av et retrovirus fra en AIDS-pasient. Det var derfor overhode ikke noe grunnlag for å knytte funnet, selv hypotetisk, til sykdommen.
Svært overraskende, det tok femten år før de mest opplagte kontrolleksperimenter ble gjennomført, i to laboratorier, ett i USA og det andre i Frankrike. De to laboratoriene publiserte sammen, i Virology, resultatene av deres elektronmikroskopiske studier av 1,16-båndet der materialet kom fra cellekulturer som angivelig produserte ”HIV”. I begge tilfellene observerte forfatterne et mangfold av cellerester, uten noen akseptabel evidens for retrovirale partikler. Disse såkalt ”rensede” vira fortjente virkelig ikke en slik betegnelse.
Omtrent på samme tid ble Luc Montagnier intervjuet av journalisten Djamel Tahi, som på slutten av video-opptaket innrømmet at ”HIV” aldri hadde blitt renset i hans laboratorium.
Det er interessant å registrere at artikkelen som kom fra Pasteur Institute i 1973, klart indikerte at RT-aktivitet var tilstede i cellerester. Det er derfor forbløffende at det var ved det samme laboratoriet ved Pasteur Institute ti år senere, i 1983, at det eventuelle enzym-bidraget fra cellerester ble ignorert, hvilket satte AIDS-forskningen på galt spor for over tyve år.”
e) Har HIV-DNA og HIV-genomer blitt funnet?
Når en cellekultur sentrifugeres, og partiklene herfra så analyseres, finner man naturligvis en del DNA-sekvenser. Men hvem kan si hvor disse DNA-sekvensene kommer fra, hvis man ikke vet eksakt hva som har blitt sentrifugert? Når man sentrifugerer celler fra AIDS-pasienter, finner man gjerne mange partikler og DNA-sekvenser fra mye rart: bakterier og virus, for ikke å snakke om rester fra cellenes eget DNA inkludert HERV. Det er ikke bare å fiske opp en eller annen DNA-sekvens fra denne partikkelsuppen, og så hevde at her har vi ekte HIV-DNA. Likevel, når det gjelder forskning som tilsynelatende bekrefter HIV, synes et hvert lavmål å være akseptabelt.
Etter ti års utforskning av cellemateriale fra “AIDS”-pasienter hevder HIV-forskerne at de har klart å fiske ut 19 “full-lengdes HIV-genomer”. Disse DNA-sekvensene kan naturligvis klones i det uendelige, men slik kloning forvandler dem ikke til HIV-DNA. Vi kommer tilbake til utgangspunktet: Først må HIV isoleres etter gullstandarden, så kan man identifisere dets DNA. Inntil HIV har blitt isolert, kan man ikke bruke diverse DNA-sekvenser av ukjent opprinnelse som bevis på HIV. Ingen av de 19 genomene har blitt sekvensiert fra celler nylig tatt fra ”AIDS”-pasienter, de har bare blitt funnet i materiale som har undergått drastisk behandling i laboratoriene. Dette er nettopp slike betingelser som aktiverer HERV.
De 19 full-lengdes “HIV-genomene” kvalifiserer heller ikke, hva størrelse og form angår, til de kriterier som gjelder for alle kjente retrovirus til nå. Når disse genomene så sammenlignes med hverandre, blir det enda mer absurd, da en studie fra 1996 viste at deres DNA varierer med opptil 40 %! Til sammenligning, genomene til menneske og sjimpanse varierer bare med 1,2 % når det gjelder direkte sammenligning av DNA-sekvenser (ca. 6 % av de funksjonelle genene er unike for enten mennesker eller sjimpanser). HIV-forskerne prøver å forklare det sprikende mangfoldet i størrelse og form med at HIV så lett muterer. Dog, alle virologer vet at mutanter knapt kan skilles fra originalen.
På slutten av 1980-tallet begynte man å søke etter HIV-sekvenser med polymerase chain reaction (PCR), som er en hypersensitiv metode for å finne “nåla (DNA-sekvenser) i høystakken”. Men atter en gang: utfordringen er ikke å finne DNA-sekvenser av ukjent opprinnelse. Først må HIV-viruset isoleres etter gullstandarden, så kan virusets DNA sekvensieres.
f) 10.000 pund i dusør for EM-bilde av HIV
Etienne de Harven skriver i artikkelen Human Endogenous Retroviruses and AIDS Research: Confusion, Consensus, or Science? (2010):
“Alle bildene av partikler som angivelig representerer HIV, og som blir publisert i vitenskapelige såvel som almenne tidsskrifter, er basert på EM-studier av cellekulturer. De viser aldri HIV-partikler som kommer direkte fra en HIV-pasient. Bildene er alltid forskjønnet av computerbilde-rekonstruksjon, med attraktive farger og raffinerte 3D-effekter. Den endeløse publiseringen i media verden over av disse elegante artefaktene har bidratt mye til å overbevise både forskere og almenheten om eksistensen av HIV...”
Alexander Russell utlovet i april 2002 en dusør på 10.000 pund til den første person som kunne frembringe et EM-bilde av HIV på basis av syv kriterier satt opp av de Harven (her). De syv kriteriene som de Harven har spesifisert, er på ingen måte ikke sære eller ualminnelige. De syv kriteriene bør være en enkel sak å oppfylle for en hver forsker, student i mikrobiologi eller lab-tekniker med tilgang til et laboratorium og en HIV-diagnostisert person som ikke går på anti-HIV-medisiner.
Som en oppdatert og detaljert avslutning på emnet, anbefales Perth-gruppens notat The Perth Group revisits the existence of HIV (mai 2008).
Tilbake til: HIV/AIDS-Innholdsside // Home