Kap. 1:

HIV-AIDS: en kronologi fra dissident-perspektivet

1983-84: Helsemyndighetene offentliggjør oppdagelsen av AIDS-viruset

Risikogruppene for AIDS ble i denne tiden omtalt som de fire H’ene: homoseksuelle, heroin­misbrukere, hemofile (blødere) og haitiere. Dette passet ikke CDC, som ønsket at hele befolkningen skulle føle seg truet av AIDS. CDC sine kontakter til media var gode. Forsiden på Newsweek den 11. april 1983 hadde overskriften: ”The Public Health Threat of the Century”.

Flere artikler av Gallo ble trykt i Science, der han hevdet at HTLV-I kan være årsak til AIDS. Dette viruset kunne altså ifølge ham ha to vidt forskjellige roller: det kunne infisere T-cellen og forårsake levkemi (i disse tilfeller velger viruset å la T-cellen overleve), og det kunne infisere T-cellen og forårsake AIDS (i disse tilfeller velger viruset å drepe T-cellen). Gitt denne mulige dobbeltrollen valgte Gallo i 1985 å endre virusets navn fra Human T-cell Leukemia Virus til Human T-cell Lymphotropic Virus [”tropic”: å bevege seg mot].

I mai 1983 ble artikkelen til Montagnier-teamet trykt (Barré-Sinoussi et al., 1983), med et forord av Gallo. Gallo påpekte likheten mellom Montagniers LAV-virus og hans egne krea­sjoner: HTLV-I og II. Det Gallo fikk sagt mellom linjene var at dersom Montagnier-teamet hadde funnet noe reelt og interessant, hvilket de antageligvis ikke hadde, så var dette bare en variant av hva Gallo hadde funnet først.

I november 1983 tok Verdens helseorganisasjon (WHO) initiativ til et globalt over­våkings­program. Tilfeller av AIDS dukket opp de fleste steder, faktisk overalt dersom man bare letet godt nok! Ved slutten av 1983 hadde 3.064 AIDS-tilfeller blitt registrert i USA, hvorav 1.292 hadde dødd.

Ved begynnelsen av 1984 fortsatte CDC å forfølge deres yndlingsteori at AIDS overføres seksuelt. De klarte til og med å ”oppspore” en homoseksuell mann, ”patient Zero”, som de mente kunne være opphavet til spredningen av AIDS i USA.

Den 23. april 1984 ble en offentlig pressekonferanse holdt i Washington DC der Margaret Heckler, nyutnevnt sekretær for US Health and Human Services, annonserte at Dr. Robert C. Gallo ved National Cancer Institute hadde isolert et virus som trolig er årsaken til AIDS:

"Today we add another miracle to the long honor roll of American medicine and science. Today's discovery represents the triumph of science over a dreaded disease. Those who have disparaged this scientific search, those who have said we weren't doing enough, have not understood how sound, solid, significant medical research proceeds."

Gallo, som var tilstede på pressekonferansen, kalte det nye viruset sitt for HTLV-III. Heckler fortalte videre at en AIDS-test snart ville være kommersielt tilgjengelig. Testen ville kunne oppdage viruset med nær 100 % sikkerhet. Hun antok at en vaksine ville være klar for testing om to år. Samme dag som pressekonferansen pågikk leverte Gallo inn en patentsøknad på sin AIDS-test. Ikke siden polio-æraens dager hadde virusjegerne hatt bedre grunn til å la champagne­­korkene sprette i taket.

Den 4. mai 1982 publiserte Science fire artikler av Gallo og medarbeidere. I disse artiklene rådet ingen usikkerhet om hvorvidt AIDS-viruset hadde blitt funnet. At presse­konferansen ble holdt før publiseringen av disse artiklene, er et brudd på vitenskapens etiske protokoll for hvordan forskningsarbeid skal bekjentgjøres. Protokollens formål er at andre forskere skal ha anledning til å studere et vitenskapelig arbeid før offentligheten og massemedia griper tak i det. Etter den 4. mai droppet nærmest samtlige AIDS-forskerne den mulighet at AIDS kan være forårsaket av livsførselen. De hev seg på infeksjonsteorien, for det var hertil regjeringens milliard­bevilg­ninger til AIDS-forskning fra nå av ville sluses.

I San Francisco ble alle badehus og private sex-klubber for homoseksuelle menn stengt. Ved slutten av 1984 hadde 7.699 AIDS-tilfeller blitt registrert i USA, og 762 tilfeller i Europa.

1985: Rock Hudson dør. Institut Pasteur går til søksmål

I mars 1985 ga US Food and Drug Administration (FDA) lisens til kommersiell produksjon av den første AIDS-virustesten. De som testet positivt ville bli nektet å donere blod.

Skuespilleren Rock Hudson døde den 3. oktober 1985, og var den første kjendisen som døde av AIDS.

I oktober 1985 lanserte WHO en egen overvåkingsdefinisjon for AIDS, kjent som Bangui-definisjonen. Denne definisjonen skulle gjelde for de land der AIDS-virustesten ikke var tilgjengelig. Inklusjonskriteriene var en liste på 13 symptomer der hvert symptom ble vektet mellom 2 og 12 poeng. Personer som scorte 12 eller høyere, skulle gis diagnosen AIDS.

I desember 1985 gikk Institut Pasteur til søksmål mot den amerikanske regjering for å ha innvilget patentrettigheter til Gallos AIDS-virustest, mens søknaden om patentrettigheter fra Institut Pasteur hadde blitt ignorert.

Rock Hudson

1986: Viruset får taksonomisk navn. ”Komitéen for en nasjonal strategi…

I mai 1986 bestemte the International Committee on the Taxonomy of Viruses at begge navnene på AIDS-viruset, LAV og HTLV-III, skulle droppes. Det nye navnet skulle være Human Immunodeficiency Virus (HIV).

[Utover i dette essayet vil de som har tatt en HIV-test og testet positivt bli kalt HIVt+, og de som har testet negativt vil bli kalt HIVt-. Dermed unngår vi å gi inntrykk av at vi tar HIV-viruset for gitt]

Mens virologenes første store kupp var pressekonferansen den 23. april 1984, så var deres andre store kupp organiseringen av komitéen Committee on a National Strategy for AIDS. Denne komitéen skulle utarbeide retningslinjene for ”Krigen mot AIDS”. Opprettelsen av komitéen hadde også et annet formål: å få full kontroll over hvem som skulle få definere virkeligheten. Dette inkluderte kontroll over hvilke forskere og teorier som skulle inkluderes i ”det gode selskap”, og hvilke forskere og teorier som burde ignoreres og aktivt undertrykkes.

Komi­téens styre­leder var David Baltimore, som på dette tidspunktet hadde enorm prestisje og var den mest innflytelsesrike retrovirolog i USA. Og retrovirologene var jo den mektigste gruppen innen biomedisinsk forskning. Baltimore hadde i 1975 delt Nobelprisen med Howard Temin for oppdagelsen av RT-enzymet i 1970. I 1986 ble Baltimore imidlertid anklaget for vitenskapelig fusk. Denne saken kom til å vare i flere år og ødela til slutt hans vitenskapelige renommé.

I oktober 1986 ble Komitéens strategidokument offentliggjort, en rapport på 374 sider, Confronting AIDS: directions for public health, health care, and research. En revidert utgave kom i 1988.

Rapporten etablerte HIV=AIDS-teorien som et dogme, all offentlig virksomhet og forskning måtte ta dette for gitt. Rapporten var imidlertid raus nok til å innrømme muligheten av ”co-factors”, fortrinns­vis andre infeksiøse mikrober. Stoff­misbruk ble ikke nevnt som en mulig ”co-factor”. Rapporten gir retnings­linjer for all videre forskning, folke­utdannelse, preventiv og kurativ behandling. Rapporten spesifiserer hvordan hver eneste biomedisinske yrkes­gruppe, samt andre vitenskapsgrener, kan sette i gang forskjellige forskningsprosjekter som vil bli finansielt støttet av helse­myndighetene. Her er det store penger å tjene for alle, gitt at man underkaster seg HIV=AIDS-dogmet. Komitéen ba om at det føderale beløpet til AIDS-forskning ble hevet til 1 milliard dollar innen 1990.

Peter Duesberg (1996; kap. 10) beskriver hvordan flere titalls millioner dollar fløt ut fra CDC til forskjellige organer og NGO’er som Verdens Helseorganisasjon, Røde Kors, den kristne høyrevingen, homoseksuelle organisasjoner, den nasjonale bløderforeningen, AIDS-organisasjoner osv. Gjennom deres AIDS-arbeid skulle de konsolidere HIV=AIDS-dogmet. En rekke frem­stående kritikere av HIV=AIDS-dogmet ble ganske enkelt kjøpt opp; i løpet av et fingerknips fremsto de som dette dogmets ivrige talsmenn.

Ved slutten av 1986 hadde 85 land rapportert totalt 38.401 AIDS-tilfeller til WHO. Amerika: 31.741; Afrika: 2.323; Europa: 3.858; Asia: 84; Oseania: 395. 

                                  David Baltimore                                                            Peter Duesberg

1987: Duesberg står frem. AZT-medisin lanseres. Hestehandel om patentrettigheter

Peter Duesberg fikk i mars-nummeret 1987 i tidsskriftet Cancer Research inn en 22-siders oppsummerings­­artikkel, Retroviruses as Carcinogens and Pathogens: Expectations and Reality. Artikkelen har 278 referanser. Duesberg oppgir en rekke grunner til hvorfor HIV-viruset (hvis eksistens han ikke betviler) umulig kan være årsak til AIDS. Et av argumentene hans er at HIV infiserer alt for få celler til å kunne være ansvarlig for sykdomsspekteret ved AIDS. Han påpeker også at i mange AIDS-pasienter har man ikke funnet noen HIV-antistoffer.

Peter H. Duesberg (f. 1936) er født og oppvokst i Tyskland. I 1963 arbeidet han for Max Planck Institute for Virus Research i Tübingen (Tyskland). I 1964 flyttet han til USA for å arbeide under Wendell Stanley i Virus Lab i California. Her ble Duesberg satt til å forske på onkovirus. Han ble en av gullguttene innen retrovirologi. Siden 1973 har han vært professor for diverse universiteter. Fra 1989 og frem til idag har han vært professor ved avdelingen for molekylær- og cellebiologi ved University of California, Berkeley. Han har vunnet flere priser for fremragende viten­skapelig arbeid. I perioden 1985-92 var han mottaker av et syvårig ”Outstanding Investigator Grant” på 350.000 dollar fra NIH. Dette gis til fremragende forskere som dermed får muligheten til å utforske nye idéer og retninger uten å måtte bekymre seg over hvorvidt den årlige søknaden om forskningsstipend innvilges eller ikke. I 1986 ble Duesberg, som tidenes yngste medlem, valgt inn i det prestisjefylte National Academy of Sciences.

Etter publiseringen av artikkelen i Cancer Research fikk hans forskningskarriere en brå slutt. TV-kanaler, tidsskrifter og aviser ble hardt presset av HIV=AIDS-etablissementet til å unngå all omtale av ham. Ferdige intervjuer ble stanset i siste liten før trykk eller sending. Mens Duesbergs tidligere artikler alltid hadde gått rett inn i de mest prestisjefylte biomedisinske tidsskrifter, ble artiklene hans fra nå av stanset av fagfellevurderingen (engelsk: ”peer review system”). Fagfellevurdering går ut på at tidsskriftets redaktør lar tre fagfeller vurdere et manus (eller en søknad om forskningsstipend), og først når to av dem finner manuset (eller søknaden) god nok, antas den. Da Duesberg i 1990 sendte inn ny søknad til NIH om forskningsstipend for året 1993, fikk han for første gang avslag. Siden har NIH, samt andre offentlige og private institusjoner, avslått alle hans søknader om forskningsstipend. Pr. 1995 hadde han fått 17 avslag (Duesberg, 1996).

* * *

I mars 1987 godkjenner Food and Drug Administration (FDA) AZT (azidothymidine) som det første antiretro­virale (ARV) medikament  i behandlingen av AIDS, produsert av den britiskbaserte farmasøytiske giganten Burroughs Wellcome. Ifølge produsenten var AZT designet for å nøytralisere RT-aktivitet i T-cellen uten å ta livet av T-cellen. RT-aktivitet var, som nevnt, en aktivitet som virologene likte å tolke som en markør for retrovirus. Forsikringen om at AZT vil nøytralisere RT-aktivitet uten å ta livet av T-cellen var basert på en studie av Furman et al. (1986), et team som var tilknyttet produsenten. Ifølge denne studien er den nødvendige toksisitet (giftighet) for å nøytralisere RT-aktivitet ca. 1000 ganger lavere enn den toksisitet som vil ta livet av T-cellen. Hvis T-cellen dør pga. AZT, er jo hele vitsen med AZT borte. Da er det bare et spørsmål om hvem som skal gis skylden for å drepe T-cellen: viruset eller AZT.

Senere studier har vist at den toksisitet som nøytraliserer RT-aktivitet, også dreper T-cellen. Dermed er hele grunnlaget for ARV-medikamenter borte. For å bekrefte at AZT dreper T-celler uansett om de er infiserte eller ikke, er det nok å sette opp et enkelt eksperiment. Man sammenligner helsetilstanden hos symptomfrie HIVt+ personer som begynner med AZT, med symptomfrie HIVt+ personer som ikke tar noen form for ARV-medikamenter.

Det er generell enighet om at Fase II-utprøvingen av AZT representerte et skandaløst lavmål fra begynnelse til slutt. Det er mange indikasjoner på korrupt manipulering av data. For en oppsummering, se Duesberg (1996), kap. 9.

Litt terminologi. Det globale klassifikasjonssystemet for legemidler heter ATC-klassifikasjonssystemet, som bl.a. Felleskatalogen bruker. ATC-systemet skiller mellom antibakterielle midler (mot bakterier), antivirale midler (mot virus) og antimykotika (mot sopp). Fellesbetegnelsen for disse antimidlene er anti­infektiva. Da HIV er klassifisert som et retrovirus, blir AIDS-medisin og antimidler mot retrovirus kalt for antiretrovirale midler.

* * *

I mars 1987 annonserte president Ronald Reagan og den franske statsminister Jacques Chirac fra det Hvite Hus at deres regjeringer hadde løst striden om patentrettighetene til HIV-antistofftesten. Institut Pasteur og de amerikanske helsemyndighetene skulle få samme andel av inntektene. Reagan og Chirac unngikk spørsmålet om hvem som først oppdaget HIV.

Gerald Myers, en ekspert i genetiske analyser av virus, skrev noen dager etter presidentmøtet et konfidensielt memorandum til NIH. Han hadde sammenlignet gensekvensene i LAV-viruset ”isolert” av Montagnier-teamet med gensekvensene i HTLV-III-viruset ”isolert” av Gallo. Den sammenlignende analysen viste at gensekvensene var så iden­tiske at det bare var én mulig konklu­sjon: gensekvensene må ha kommet fra samme pasient! Med andre ord: Gallo hadde ikke isolert noe som helst. Han hadde bare brukt de infiserte cellekulturene han hadde fått fra Institut Pasteur, gitt et nytt navn til det de hadde funnet, og tatt æren for det hele selv. NIH hemmeligholdt dette memoet helt til en undersøkelse fikk det frem i lyset i 1994! Vi kan altså ignorere Gallos uttalelser om hvordan han fant det han fant, for han fant ikke noe som helst. Først i 1997 da Montagnier ga et intervju til journalisten Djamel Tahi får vi Montagniers egne ord på hvordan han fant det han fant (forklares senere).

WHO utvikler en meget omfattende ”Global AIDS strategy” med mål og prinsipper for lokale, nasjonale og internasjonale tiltak for å forebygge og kontrollere HIV-AIDS. I juli 1987 bekrefter WHO at HIV kan overføres fra mor til barn gjennom brystmelk. WHOs estimat er at på verdensbasis har 5-10 millioner mennesker blitt HIV-infisert.

1988-89: Papadopulos-Eleopulos. AIDS-dag. Crewdson avslører Gallo

I mai 1988 lanserte USA en koordinert utdannelseskampanje om HIV-AIDS. Et hefte med tittelen ”Understanding AIDS” ble distribuert i 107 millioner eksemplarer. Måneden etter hadde det blitt lest av 86,9 millioner personer.

Eleni Papadopulos-Eleopulos (EP-E) får utgitt en 11-siders artikkel, Reappraisal of AIDS: is the oxidation induced by the risk factors the primary cause?. Hun argumenterer for at de egent­lige risikofaktorene ved AIDS er hyppige doser av:

• nitritter og opiater (dvs. stoffer som brukes av promiskiøse homo­seksuelle menn og av sprøytenarkomane),
• sperma i rektum (pga. mottakende  analsex)
• faktor VIII (gjelder blødere som er avhengig av å motta koagulerings­faktor).

Disse risikofaktorene har det til felles at de bidrar til cellulær oksygenmangel, hvilket resulterer i at mitokondriene tvinges til å skifte fra aerob celleånding til fermentering av sukker. Dette resulterer så i cellulær energisvikt, som hun betrakter som årsaken til både kreft og AIDS. Når det gjelder sperma i rektum, er det altså ikke et spørsmål om hvorvidt spermaen er infisert eller ikke. EP-E er meget skeptisk til HIV-testenes spesifisitet da 25 % av befolkningen i det sørlige Japan, samt 5 % av befolkningen i Haiti og 1 % av befolkningen i USA har i seg antistoffer som gir positivt utslag på HIV-tester. Aldrings­prosessen synes også å øke sannsynligheten for å tiltrekke seg antistoffer som reagerer positivt på HIV-testen.

Eleni Papadopulos-Eleopulos

WHO annonserer at hver 1. desember skal være verdens AIDS-dag. Den første AIDS-dagen holdes den 1. desember 1988.

Journalisten John Crewdson, som skriver for the Chicago Tribune, publi­serer i november 1989 en lengre artikkel, The Great AIDS Quest. Her avslører Crewdson hvordan Gallo har fusket og løyet når det gjelder påstandene om å ha isolert HIV på egen hånd. Crewdsons artikkel resulterte i at NIH begynte sine egne undersøkelser av Gallos arbeid.

1990: Tannlegen som smitter Kimberly Bergalis

I artikler og TV-programmer diskuteres hvorfor AIDS ikke har spredd seg fra de tre risiko­gruppene (homoseksuelle menn, sprøytenarkomane og blødere) til resten av befolk­ningen, og hvorfor antall HIV-positive har holdt seg konstant siden 1985 (1:250). Hvis HIV virkelig er infeksiøs, skulle vel HIV og AIDS ha spredd seg til resten av befolkningen?

AZT godkjennes som forebyggende ARV-middel for symptomfrie HIVt+ personer.

Den 27. juli 1990 rapporterer CDCs ukentlige nyhetsbrev MMWR om tannlegen David Acer som har smittet Kimberly Bergalis. Rapporten plukkes raskt opp av aviser, magasiner og fjernsynsstasjoner, og blir en sensasjonell sak som omtales i alle media over hele USA de neste 18 månedene. Det var i desember 1987 at David Acer, en aktiv homoseksuell HIVt+ person med AIDS, trakk ut to jeksler på den 19-årige jenta Kimberly Bergalis. Noen milde symptomer og en kortvarig lungebetennelse bragte henne på sykehuset i desember 1989, der legen ”out of the blue” spurte om hun ville ta en HIV-test. Den viste seg å være positiv. Et CDC-team fant saken interessant da hun hevdet at hun aldri hadde tatt stoffer intravenøst, aldri hadde mottatt noen blodoverføring, og hun insisterte på at hun var jomfru! CDC-teamet begynte å undersøke saken, og oppdaget at Acer hadde AIDS. Acer døde i september 1990. Bergalis ble satt på AZT-behandling. Helsetilstanden hennes faller da dramatisk, og et medi­sinsk helvete begynner.

1991: To offisielle HIV-arter. Dissident-gruppe dannes. Rød sløyfe.

Fra og med 1991 blir det slutt på å bruke “HIV” som offisielt artsnavn på viruset, da virologene har kommet til at det er to arter: HIV-1 og HIV-2. HIV-2 ble oppdaget av Institut Pasteur i 1986.

CDC HIV-tester Acers 2000 tidligere pasienter, og rapporterer at han må ha smittet fem andre. HIVt+ leger og annet helsepersonell oppfordres av myndighetene til å opplyse om sin helsestatus eller slutte å behandle mennesker. Kimberly Bergalis får over 1 million dollar i erstat­ning, men får lite glede av dem. Hun dør i desember 1991, 23 år gammel, etter å ha gått på AZT i to år. Hennes siste ønske er at den amerikanske kongressen iverksetter en lov som gjør HIV-testing obligatorisk for alle helse­arbeidere. CDC gjorde Bergalis til et nasjonal­symbol på at HIV kan ramme selv den uskyldigste. Hennes jomfruelighet ble imidlertid trukket i tvil etter en gynekologisk undersøkelse av henne.

I november 1991 annonserer den profesjonelle basketballspilleren Earvin (Magic) Johnson at han legger opp fordi han har fått vite at han er HIV-smittet. Han mener selv at det er gjennom hans promiskuøse heteroseksuelle atferd at han må ha blitt smittet. Johnson gikk på AZT en kort stund, men sluttet så med alle AIDS-medisiner da han opplevde kroppens reaksjoner. Vennene hans sa: ”There’s no magic in AZT, and there’s no AZT in Magic”. Nyhetsmedia har ikke gjort Johnson til et nasjonalsymbol på hvilken utmerket helsetilstand en HIVt+ person kan ha så lenge han nekter å ta AIDS-medisiner.

Den 23. november 1991 annonserte Freddie Mercury, vokalisten i rockegruppen Queen, at han hadde AIDS. Dagen etter døde han.

              Magic Johnson                                 Kimberly Bergalis                                      Freddy Mercury

Charles A. Thomas Jr., tidligere professor i biokjemi, tar initiativ til dannelsen av The Group for the Scientific Reappraisal of the HIV/AIDS-Hypothesis [i det følgende forkortet The Group]. I den første tiden inkluderte The Group ca. 50 biomedisinske forskere, statistikere og andre profesjonelle. De utga nyhetsbrevet Rethinking AIDS, som nå ligger online. Bladets første redaktør var Dr. Harvey Bialy, som også var vitenskapelig redaktør av BioTechnology.

Den røde sløyfen gjøres til internasjonalt symbol for solidaritet med personer med HIV-AIDS.

Robin Weiss, Englands fremste retrovirolog, avsløres i å ha utført akkurat den samme kjeltringstreken som Robert Gallo. Weiss rapporterte i 1985 å ha isolert AIDS-viruset på egen hånd, etter å ha fått prøver av Montagniers ”LAV-virus”. En britisk undersøkelse avslører imidlertid at Weiss sitt ”virus” er så identisk med ”LAV-viruset” at de må være identiske. Weiss innrømmer offentlig i 1991 at han gjennom skjødesløshet kan ha latt LAV-cellekulturen ha kommet i kontakt med hans egen cellekultur.

Mitt poeng med å fortelle om det vitenskapelige fusk og bedrag som har blitt utført av de høyest anerkjente og mest respekterte retrovirologene – som Robert C. Gallo, David Baltimore og Robin Weiss – er ikke å henge disse personene ut. Poenget er å gi leseren en mørk anelse av at denne kjeltringkulturen begynte lenge før AIDS-æraen, og omfatter mye mer enn det mytiske HIV-viruset. En av grunnene til at ingen vil rydde opp i dette svineriet kan være at sannheten er for jævlig: toget bestående av løgn og bedrag har passert ”the point of no return”.

ARV-middelet ddI godkjennes av FDA i juli 1991, men med den begrensning at det bare kan brukes av dem som ikke tåler AZT. Dette var den andre skandaløse ”ekspresstempo-godkjenning” i FDAs lange historie. Ingen kontrollstudier forelå. ddI dreper cellen i celle­delings­fasen enten cellen er infisert eller ikke.

1992: Dissidenten Neville Hodgkinson; CDC formulerer nytt syndrom

Neville Hodgkinson, medisinsk korrespondent for Sunday Times, skriver en rekke artikler som er kritiske til HIV=AIDS-dogmet. Han støtter argumentene til Duesberg. The Group arrangerer den første ”alterna­tive” AIDS-konferansen i Amsterdam, Nederland, i mai 1992. Den 30. desember 1992 dømmes Gallo for vitenskapelig vanskjøtsel.

HIV-AIDS-etablissementet irriterer seg over de mange tilfeller av typisk AIDS hos personer som er HIVt-. De føler presset til å finne en forklaring, eller mer presist: skape en forklaring. Fremfor å revidere HIV=AIDS-dogmet velger CDC å formulere et nytt syndrom: idiopatisk CD4+ lymfocytopeni (ICL). Dette ”syndromet” skal være forklaringen på alle HIV-negative AIDS-tilfeller. Dermed er pseudo­vitenskapen om HIV-AIDS fullbragt, og HIV=AIDS-dogmet har blitt gjort uangripe­lig.

                        Robin Weiss                        Neville Hodgkinson                         Rudolf Nureyev  

1993: Ny AIDS-definisjon. To artikler fra Perth-gruppen. AIDS-toppen nås i USA

Fra den 1. januar 1993 ble CDCs nye definisjon av AIDS virksom. Antall CD4-celler skal være under 200/mm³ eller mindre enn 14 % av det totale antall lymfocytter; og man må være HIVt+. CDCs AIDS-definisjon har stadig blitt ”slappere i strikken” ved stadig å inkludere flere sykdommer:

1983:  12 sykdommer

1985:  18       ”

1993:  26       ”

Den russiske ballettdanseren Rudolf Nureyev dør av AIDS-assosierte sykdommer den 6. januar 1993. Tennisstjernen Arthur Ashe dør den 6. februar 1993. Han hadde annonsert at han var HIVt+ i april 1992, og hevdet at dette var resultat av en blod­overføring i 1983.

Perth-gruppen får utgitt to artikler: Has Gallo proven the role of HIV in AIDS? og Is a positive Western blot proof of HIV infection?.

I USA steg antall nye AIDS-tilfeller fra 1981 til 1993, og har siden falt. 1993 var altså et toppår i hele perioden 1981-2006. Denne økningen må ses i sammenheng med utvidelsen av AIDS-definisjonen til å inkludere stadig flere sykdommer. Antall HIVt+ personer i USA har hele tiden ligget konstant fra 1985 til 1995 på ca. 1 million. Enhver epidemiolog vet at slike tall klart avviser at HIV-AIDS kan være en infeksiøs epidemi. 90 % av dem med AIDS i USA er menn, mens infeksjonssykdommer rammer begge kjønnene i samme grad. Infeksjons­sykdommer er ikke begrenset til hovedsakelig to risikogrupper slik som med AIDS, der 2/3 er homoseksuelle menn med hyperaktivt seksualliv og høyt stoffkonsum, og 1/3 er sprøyte­narkomane.

1994: Concorde-studien. Dingell-rapporten. Stefan Lankas doktoravhandling