Introduksjon til ET/V-emnet

av Rolf Kenneth Myhre

Sist oppdatert: 19. mai 2009.


Bernard Xolotl: Maitreya (kilde).

Innledning
ET/V-emnet kan sies å omfavne vår direkte erfaring med og kunnskap om utenomjordiske intelligente vesener (ET’er), deres romskip (ETV’er) og andre artefakter, hovedsakelig her på Jorden og i vårt solsystem, fortrinnsvis på Månen og Mars. Den overordnete konklusjon av all vår erfaring så langt er at vi er knyttet til et mangfold av ET-arter og ET-grupper i fortid, nåtid og fremtid, i langt større grad enn vi er istand til å forestille oss. Denne tilknytningen er der enten vår vestlige moderne kultur erkjenner den eller ikke, enten vårt samfunn tillater befolkningen å vite om den eller ikke.

 

Den vestlige kultur synes å ha vært spesielt uvitende om ET/V-emnet de siste 2000 årene. Siden kristendommen ble innført har presteskapet trolig betraktet idéen om utenomjordiske intelligente vesener som en fare for deres eget verdensbilde, deres egen makt og autoritet. Siden 1947 har de amerikanske myndigheter antagelig gått i spissen for en global konspirasjon blant verdens stater og myndig­heter om å holde hemmelig for sine befolkninger alle ET/V-fenomener på Jorden og i vårt solsystem. Dette har resultert i at selv ET/V-studenter har et ekstremt fragmentisert bilde av ET/V-emnet. De fleste ET/V-studenter har bare studert 2-3 forskjel­lige ET/V-fenomener, og selv disse betraktes gjerne som kategorisk adskilt fra hverandre.

 

For at ET/V-emnet skal kunne forstås i sin rette kontekst og i sin fulle dybde er det ingen vei utenom enn å ta tyren ved hornene; dvs. å samtidig erkjenne og studere det åndsvitenskapelige grunnsyn og New World Order (NWO)-kabalens eksistens, virksomhet og agenda. I en annen kultur, på en annen planet, ville studiet av ET/V-emnet falle naturlig inn under en altomfattende åndsvitenskap. I den vestlige kultur er vi imidlertid indoktrinert med det materialistiske verdensbildet, som hindrer aksept og forståelse av ET/V-emnet. NWO-kabalen anser det som meget viktig for sin overordnete agenda å fastholde det materialistiske verdensbildet som det eneste akseptable og offisielle verdens­bildet for befolkningen. Det er også NWO-kabalen som står bak at de amerikanske myndigheter har gått i bresjen for den globale konspira­sjonen om å hemmeligholde alle ET/V-fenomener.

 

Med åndsvitenskap menes her en vitenskap som er basert på det erkjennelses-baserte grunnsyn at tilværelsens primære dimensjon er bevisstheten, ikke materien. Kvante­fysikeren Amit Goswami kaller åndsvitenskap for Science-within-consciousness. Sentralt i alle åndsvitenskapelige kosmologier står Væren-kjeden (eng.: Chain of Being), som er spekteret av bevissthets- og energifrekvenser fra de aller høyeste bevissthetsnivåer og ned til de tetteste former av fysisk materie. Selv den fineste bevissthetstilstand har en materiell komponent, og selv den groveste fysiske materie har en bevissthets­messig komponent. Bevissthet og materie kan derfor aldri bli fullstendig adskilt fra hverandre.

 

Den danske intuisjon-kosmologen Martinus og den amerikanske integral-kosmologen Ken Wilber skiller mellom tre kognitive (erkjennelsesmessige) hovedstadier som gir hvert sitt verdensbilde: 1) før-rasjonell/instinktiv åndelighet som gir et animistisk verdensbilde, 2) intelligens­basert rasjonalisme som gir et materialistisk verdensbilde, og 3) en trans­rasjonell/intuitiv åndelighet som gir et åndsvitenskapelig verdensbilde. Dagens akademiske vitenskap og mainstream-kulturen ligger på nivå 2. Spørsmålet er om dagens materia­listiske verdensbilde avspeiler vårt sanne innsiktsnivå, eller om dette verdensbildet er diktert av NWO-kabalen. Det åndsvitenskapelige verdens­bildet har jeg beskrevet og diskutert i min bok Åndsvitenskapelige visjoner (Kolofon Forlag, 2008).

 

Med ”NWO-kabalen” sikter vi her til et spesifikt internasjonalt nettverk av en transnasjonal bank-finans-elite som ble innledet av Rothschild-dynastiet tidlig på 1800-tallet i Europa, som i USA ble dominert av Rockefeller-dynastiet ved slutten av 1800-tallet, og som gjennom hele 1900-tallet har vært dominert av disse to familiedynastiene som både har samarbeidet og konkurrert med hverandre. Målet for dette internasjonale nettverket har hele tiden vært dannelsen av en totalitær-autoritær verdensregjering som skal styres av en oligarkisk-aristokratisk elite, der resten av menneskeheten er ment å være dumme og uvitende arbeidsslaver uten egenverdi (oligarki: fåmannsvelde som ofte virker i det skjulte bak Staten).

 

Mange mener at opphavet til NWO-kabalen var Adam Weishaupts bayerske Illuminati-orden (1776 – 1785). Det beste argumentet for at denne ordenen virkelig opphørte etter vel ni år, og ikke bare gikk under jorden for så å dukke opp i nye former, er boken til Vernon Stauffer (1875-1925), The Bavarian Illuminati in America (1918), kapittel 3.

 

Vårt standpunkt er at NWO-kabalen gjennom hele 1900-tallet har vært den primære og overordnede styringsfaktoren av økonomien, politikken, viten­skapen og kulturen i Vesten, med betydelige implikasjoner og konse­kvenser for resten av verden. Det offisielle og akademiske synet på historien og utviklingen av Vestens økonomi, politikk, vitenskap og kultur vil vi kalle for Det NWO-skapte verdensbildet.

 

Det karakteristiske ved de nyheter som de Establishment-styrte media presenterer for folket, er at de øverste årsaksleddene er utelatt, dvs. virksomheten til oligarkene i Vesten. Selve nyhets­bildet er derfor preget av ”ormeperspektivet”: korte reportasjer fra virkningsplanet der et utvalg samfunns­­symptomer forklares med et annet utvalg samfunnssymptomer. Nyhetene gir inntrykk av at nasjonenes presidenter og statsministre represen­terer den øverste makten. Når det en sjelden gang kommer en avslørende reportasje om hva som foregår på de øverste årsaksplanene, blir disse reportasjer umiddelbart avvist i de Establishment-styrte media som ”elleville konspirasjons­teorier”.

 

Det er NWO-kabalens agenda som er øverst ansvarlig for den nå totale infantilisering, idiotisering og trivialisering av massekulturen og nyhetsmedia, inkludert de statsdrevne TV/radio-kanalene. Dette intellektuelle forfallet, som har blitt godt beskrevet av Neil Postman i boken Vi morer oss til døde (1985), er styrt. For å sette det på spissen kan man si at den vestlige kulturen har blitt ledet inn i en styrt psykose, der befolkningen deler et uhyre velregissert verdens­bilde som har lite med virkeligheten å gjøre. Å sette seg grundig inn i NWO-kabalen og dens konspirasjoner er minst et 6-årig tverrfaglig universitets­­studium, der man selv må finne ut av hva som er pensum­litteraturen.

 

NWO-kabalens historie og virksomhet har jeg beskrevet nærmere i min web-bok War against Humanity: the New World Order Conspiracy. Per-Aslak Ertresvåg har i boken SOV, mitt lille Norge (Kolofon Forlag, 2008) tatt for seg NWO-konspirasjonenes infiltrasjon og invasjon av Norge (se min bokanmeldelse). La meg også nevne den lukkete ikke-hemmelige norske arbeidsgruppen Bakkemannskapet for Frem­tiden, som samler inn informasjon og studerer åndsvitenskap, ET/V-emnet og NWO-konspirasjonene. De har utviklet online-dokumentet Emnesystem med grunnlags­dokumentasjon.

 

Det er viktig med visjoner av Eutopia, dvs. av det idealsamfunnet vi ønsker å leve i. Men vi kommer ingen vei med disse visjonene hvis vi ikke klarer å ta innover oss realiteten av NWO-kabalen og dens konspirative virksomhet.


 

Fortiden

Flere ET-grupper har hevdet at de gjennom genetisk ingeniørkunst har bidratt til jordmenneskets genom (vårt DNA). Ifølge ZetaTalk – som er telepatisk overført informa­sjon fra en zeta-gruppe som nå befinner seg her på Jorden til deres kontaktperson Nancy Lieder (USA) – er jord­menneskets nåværende genom resultat av så mange hybrid­prosjekter og genetiske ingeniørprosjekter fra forskjellige ET-grupper at historien nærmest er for lang og kompleks til å gi en redegjørelse av. Erra-gruppens versjon av jordmenneskets genetiske opphav er også uhyre kompleks.

 

Nydarwinismen kan ikke forklare det som kan kalles megaevolusjon, dvs. dannelsen av nye klasser og rekker av dyr (se min artikkel Darwinismen i krise). Nydarwinismen kan bare forklare mikroevolusjon, dvs. variasjoner innen en art. Cremo og Thompson har i deres kontro­versielle bok Forbidden archeology (1993) dokumentert godt nok hvordan paleo­antropologien fra slutten av 1800-tallet og utover har vært styrt av darwi­nistiske progresjons­teorier. Funn og fakta som ikke passer inn med disse teorier har blitt ignorert, fortrengt eller bortforklart. Homo erectus er paleo­antropologenes forsøk på å identifisere ”the missing link”. Cremo og Thompson mener imidlertid at Homo erectus ikke er noe annet enn en ideologisk konstruk­sjon basert på ønsketolkninger av et fåtall beinknokler. Sitchin har uttalt at den virkelige missing link mellom apenivået og det primitive mennesket er genetiske ingeniør­prosjekter (vi legger til: av en eller flere ET-grupper). Dette synes å være en moden konklu­sjon som kan brukes som en generell plattform.

 

Dersom Sitchin og ZetaTalk har rett, var ET-gruppen fra planeten Nibiru den siste som dominerte den menneskelige kultur og utvikling her på Jorden. Ifølge Sitchin forsvant denne gruppen fra Jorden ca. 550 fvt. (før vår tid).

 

Mye tyder på at indianere og urbefolkninger verden over har beholdt kontakten – både fysisk og telepatisk – med forskjellige ET-grupper helt frem til i dag. En hovedkilde til dette temaet er bøkene og web-basen til Nancy Red Star (se min artikkel Indianerne, urbefolkningene og ET/V-fenomenet: arbeidet til Nancy Red Star).

 

              

Fra venstre til høyre: Darwin, Sitchin, Cremo og Nancy Red Star.

 

 

1922-45: Rundfly fra Det tredje rike.

Robert Dale Arndt Jr. fikk i 2005 utgitt boken Disc Aircraft of the Third Reich (1922-1945 and Beyond) [Ice Reich Productions]. Verken boken eller forlaget har jeg klart å oppspore via Internet. Arndt Jr. har imidlertid lagt boken ut på en egen web-base med samme navn, Disc Aircraft of the Third Reich (1922-1945 and Beyond). Her kan bare et ultrakort sammendrag gis på basis av all informasjonen på web-basen.

 

Den 18. august 1918 ble Thule-selskapet dannet som en losje i München av det hemmelige samfunnet Germanenorden. Thule-selskapet var i hovedsak en politisk-rasistisk forening forankret i visse okkult-esoteriske idéer. I 1919 sto Thule-selskapet bak dannelsen av Nazi-partiet. Dietrich Eckart (1868-1923) ble regnet som en adept i svart magi, og tilhørte den indre kjernen i Thule-samfunnet. Han letet etter en leder for det nye partiet, og fant ham den 14. august 1919. Hans funn var Adolf Hitler (1889-1945), født i Østerrike og på dette tidspunktet en etterretningsagent og ivrig student av okkult litteratur. I sin selvbiografi kalte Hitler Eckart for sin mentor.

 

I desember 1919 møttes en liten gruppe fra dette politisk-okkult-esoteriske nettverket. En av dem var Maria Orsic (hennes virkelige navn var Orsitsch). Hun hadde samme år flyttet fra sin fødeby Wien til München, og var leder for en gruppe mediumistiske damer som snart tok navnet Vril-selskapet. Disse damene hadde håret sitt ned til baken, da de mente at det lange håret fungerte som kosmiske antenner. På møtet fortalte Orsic at hennes gruppe hadde fått medium­istisk kontakt med en utenomjordisk kultur fra solsystemet Aldebaran i stjernebildet Taurus. Denne kontakten resulterte i noen manuskripter som først måtte dekodes, og som da viste seg å være instruksjoner for å bygge et fri energi-drevet romskip. Instruksene var spesifikke nok til at en gruppe vitenskapsmenn ved Det tekniske universitetet i München, ledet av professor og Thule-medlem Winfried Otto Schumann (1888-1974), satte i gang med konstruksjonen. I 1922 hadde en protomodell blitt bygget, som ble kalt Jenseitsflugmaschine (JFM), ”Hinsides flymaskin”. Om den overhodet fungerte er tvilsomt, men den skal ha resul­tert i mange nyttige erfaringer. Dette var nazistenes første utgave av et ”rundfly”.

 

                            

                                     Dietrich Eckart                                              Maria Orsic

 

Vril-damene 

 

Hitler kom til makten som rikskansler den 30. januar 1933. Thule-selskapet og Vril-selskapet mottok fra da av statsstøtte for å fortsette med deres bidrag til utviklingen av rundfly, mens okkult-esoteriske selskaper generelt ble forbudt. I 1937 ble den første modellen i serien RFZ (Rundflugzeug) ferdig, den fikk navnet RFZ-1. Teststedet var ved flyplassen Arado Branden­burg, og testpiloten var flyveresset Lothar Waiz. RFZ-3, 4 og 6 var alle proto­modeller som ble større og kraftigere for hver ny utgave. De ble bygget i perioden 1937-42.

 

Modellen RFZ-5 som ble bygd i 1939 ble omdøpt til Haunebu I, og ble begynnelsen på Haunebu-serien. Navnet Haunebu skal ha kommet fra stedet der denne serien ble utviklet, ved Hauneburg. De to siste bokstavene skal så ha blitt fjernet av sikkerhetshensyn. Det ble bare bygd to eksemplarer av Haunebu I, men disse protomodellene var på mange vis uhyre avanserte selv etter dagens standard. Haunebu I var 25 meter i diameter, og hadde plass til en besetning på åtte personer. De to modellene hadde max-hastigheter på henholdsvis 4.800 og 17.000 km/t. Til sammenligning, verdens raskeste bemannede fly i dag er SR-71 Blackbird, som skal holde fartsrekorden med 3.600 km/t. Flytiden var 18 timer. Den kom først i tjeneste i 1944.

 


Hitler og Haunebu II

 

Haunebu II

 

Haunebu-serien ble utviklet av SS E-IV, som var en utviklingsenhet som lå under SS’s okkulte Orden for Den svarte sol. Ordenens logo ble designet av Heinrich Himmler, som var Reichsführer-SS fra 1929-45, Gestapo-sjef, og dypt engasjert i magi og det okkulte. Avdeling SS E-IV fikk i oppgave å utvikle alternative energi- og fremdriftssystemer. De lyktes i å utvikle antigravitasjonell elektromagnetisk fremdriftssystem.

 

Haunebu II kom i to modeller, totalt syv fartøyer ble produsert. Den første modellen kom i 1942 i fem eksemplarer. Den hadde en diameter på 26 meter, en besetning på ni personer og kunne fly uavbrutt i 55 timer. Den perfeksjonerte modellen het Haunebu II Do-Stra, og kom i 1944 i to eksemplarer. Den hadde en diameter på 32 meter og en besetning på tyve personer. Dens max-hastighet var over 21.000 km/t. Da krigen gikk mot slutten ble det ikke tid for masseproduksjon.

 

Haunebu III kom i bare ett eksemplar, og sto først ferdig i 1945. Dette eksemplaret fikk navnet Ostara, etter en gammelgermansk gudinne. Ostara hadde yteevne langt over et ”rundluft­fly”; Ostara var trolig menneskehetens første ”rundromskip”! Dette romskipet hadde en diameter på 71 meter, og besto av flere etasjer. Besetningen var på 32 personer, og det var plass til 70 personer. Ostara kunne teoretisk komme opp i 40.000 km/t og holde seg uavbrutt i luften (eller i rommet) i 7-8 uker. Ostara hadde 19 prøveflyvninger.

 


Illustrasjon av Haunebu III? 

 

Robert Dale Arndt Jr. antar at SS-general Hans Kammler (1901 – april 1945?) i april 1945 stakk av fra Tyskland i Ostara sammen med utvalgte medlemmer av SS-eliten, Thule- og Vril-selskapene. Kammler var et administrasjonsgeni, og var på dette tidspunktet Tysklands tredje mektigste mann, med ansvar for alle hemmelige våpen og flyteknologiprosjekter. Vedvarende rykter hevder at SS-eliten etablerte en koloni under isen ved deres nylig annekterte område på Antarktis. Langt villere teorier antar at Haunebuen forsvant til en annen planet.

 

Maria Orsic forsvant også for godt i mars-april 1945. Ingen vet hva som skjedde med henne. På forskjellige vis var hun en nøkkelperson gjennom hele nazismens historie fra dens fødsel i 1919 til slutten av den annen verdenskrig i 1945. En selvbiografisk skisse fra henne ville være gull verdt, og kunne innebære at hele vår samtidshistorie måtte omskrives.

 

Rundflyene og Haunebu-modellene var ikke så praktiske som krigsmaskiner, deres fremste kvalitet under krigen var deres enorme hastighet og de enorme avstander de kunne tilbake­legge. Likevel, nazistene utrustet rundflyene og Haunebu-modellene med en rekke kanoner som kunne svinge i alle retninger på undersiden av skroget, og de ble brukt under krigen i par slag. Britene og amerikanerne visste om dem, så hvorfor har kunnskapen om dem blitt holdt hemmelig av begge parter etter krigen? Avtaler må ha blitt gjort. For NWO-kabalen var det av overordnet betydning å holde hemmelig at fri energi-teknologi alledere var ferdig utviklet og i bruk. Hele deres makt lå og ligger i verdensøkonomiens avhengighet av olje.

 

Nazi-Tyskland sendte den 17. desember 1938 en ekspedisjon til Dronning Mauds land på Antarktis, som Norge allerede hevdet å ha krav på, og annekterte den nordligste delen herav. De kalte denne delen for Neuschwabenland. Ryktet om at SS-eliten etablerte en koloni under isen som varte lenge etter den annen verdenskrig, blir ikke evaluert her (kilde). Det faktum kan imidlertid nevnes at nazistene hadde et prosjekt i Ukraina der tusenvis av vakre og velproporsjonerte unge kvinner i alderen 17-24 år ble rekruttert til Himmlers Antarktische Siedlungsfrauen (Antarktiske bosetningskvinner). Et annet faktum som kan nevnes er Operation Highjump, som den amerikanske admiral Richard E. Byrd (1888-1957) i 1946-47 fikk i oppdrag å organisere. Dette er fortsatt den største ekspedisjon noensinne til Antarktis, og involverte 4.700 menn, 13 skip og mange fly. Dette var offisielt en vitenskapelig ekspedi­sjon, men minnet mer om en militær invasjon. Ekspedisjonen ble plutselig avsluttet i februar 1947, seks måneder tidligere enn planlagt. Byrd rakk å si mye merkelig til diverse aviser og media om fantastiske rundfly, før han antagelig ble pålagt taushet. Erfaringene fra ekspedi­sjonen ble umiddelbart klassifisert som ”Top Secret”. Til dette rykte­komplekset hører også med flere merkelige uttalelser som USAs forsvarsminister James Forrestal (1892-1949) begynte å komme med. Det endte med at han ble han tvangsinnlagt på en psykiatrisk avdeling, og døde etter et fall fra et vindu i 16. etasje. Den offisielle versjonen er at han enten var forvirret eller begikk selvmord; mye tyder på at han ble drept.

 

        
Illustrasjon samt kart over Antarktis med Neuschwabenland i rødt.

 

Operation Paperclip var kodenavnet for et prosjekt der de amerikanske myndigheter rett etter den annen verdenskrig rekrutterte over tusen av Nazi-Tysklands fremste forskere og eksperter innen en rekke teoretiske og anvendte vitenskaper, særlig dem med ekspertise innen rakett-, våpen- og flyteknologi. En av dem som ble rekruttert var Wernher von Braun (1912-77), som på 1960-tallet ble regnet som faren bak det amerikanske romfartsprogrammet.

 


1947.

Den moderne vitenskap ble forankret i det materialistiske verdensbilde og i Einsteins relativitetsteorier, som i praksis umuliggjorde idéen om besøk av utenomjordiske. Dogmati­seringen av det materialistiske verdensbildet knytter vi som nevnt opp til NWO-agendaen.

 

Den 24. juni 1947 så Kenneth A. Arnold (1915-1984), amerikansk forretningsmann og pilot, ni uvanlige objekter fly i formasjon nær Mount Rainier, Washington. Arnold beskrev objektene som tallerkenformete. Han beskrev deres ustøe bevegelser som en tallerken som skvatt opp og ned på en vannoverflate. Det var denne beskrivelsen som fikk pressen til å lansere begrepet ”flyvende tallerken” for slike objekter. I ukene som fulgte kom flere hundre lignende observasjoner og rapporter inn, både fra USA og fra verden for øvrig.

 

Når det gjelder Roswell-episoden i New Mexico i 1947 – som satte et støkk i de amerikanske myndigheter og som trolig var den direkte utløsende årsak til dannelsen av CIA og det statlige ET/V-organet MJ12 – har flere insidere (som Howe, Wolf og Corso) hevdet at to romskip styrtet den 4. juli kl 23:30, antagelig i kollisjon med hverandre. Den ene eksploderte i fillebiter ved Foster Ranch sør for Corona. Den andre landet noenlunde intakt noen kilometer nord for Elk Mountain med én overlevende ET inni! [Noen mener at en ETV også styrtet fem uker tidligere, den 31. mai 1947, nær Plains of San Agustin, New Mexico].

 

ZetaTalks versjon av hva som skjedde ved Roswell er i grove trekk i overensstemmelse med versjonen om to ETV’er som styrtet den 4. juli 1947, men deres kontekst er en ganske annen. Ifølge ZetaTalk ønsket zetaene å komme i kontakt med de amerikanske myndigheter før selvisk-orienterte ET-grupper kom på banen, for de selvisk-orienterte ville i så fall greie å lure myndighetene trill rundt og manipulere dem til å endre samfunnet mot en autoritær dominatormodell (for å bruke et uttrykk fra Riane Eisler, forfatteren av boken Begeret og Sverdet (1987)). Dette ville på sikt endre totalt Jordens sosiokulturelle utvikling. Zetaene gjorde noen forsøk på å kontakte myndighetene, men ble avvist da represen­tantene for USA var ”kontroll-freaks”. Zetaene trakk den konklusjon at deres eneste mulighet til å komme i kontakt med de amerikanske myndigheter var ved å gi myndighetene følelsen av å ha full kontroll. Zetaene la derfor en plan som gikk ut på at de skulle vise seg som sårbare og svake.

 

ZetaTalk hevder at de to ETV’ene som styrtet ikke skyldtes et uhell, det var en intensjonell handling. Deres interdimensjonale tid/rom-transcenderende romskip ble natur­ligvis ikke vippet av pinnen av radar- og elektromagnetiske impulser fra verdens første og eneste base for kjerne­fysiske våpen ved New Mexico, den basen som attpåtil var zetaenes plan å nå. Dette var nærmest et kamikaze-oppdrag for pilotene i de to ETV’ene; de var forberedt på å omkomme. Dette var deres personlige offer for at kontakt skulle opprettes med Jorden. I ETV’en som eksploderte i fillebiter var tre ET’er, som alle omkom. I den andre ETV’en som landet noenlunde intakt var fire ET’er. Ved et mirakel overlevde én av de fire, som ble tatt vare på av myndighetene i fem år før zetaene hentet ham/henne. Denne zetaen ble bare kalt EBE, akronym for Extraterrestrial Biological Entity. Ifølge ZetaTalk (1999) var det EBE som på sett og vis var modellen for ET’en i Steven Spiel­bergs film E.T. the Extra-Terrestrial (1982).

 

Den 26. juli 1947, knappe tre uker etter at de to ETV’ene styrtet, signerte president Truman National Security Act of 1947. Denne loven som ble satt i kraft den 18. september 1947 resulterte i dannelsen av National Security Council (NSC) og Central Intelli­gence Agency (CIA). Admiral Roscoe H. Hillen­koetter (1897-1982) ble valgt som den første sjefen for CIA. Den 24. september 1947 ble det superhemmelige rådet Operation Majestic-12, også kjent som MJ-12, etablert som det høyeste administrative organet til å ta seg av ET/V-saker på et overordnet plan. Deres mandat inkluderte å utvikle strategier for desinformasjons­kampanjer som skulle lure folket. President Truman valgte CIA-sjef Hillen­koetter til også å være sjef for MJ-12. Det var med hensikt at de kommende sjefer for MJ-12 ble hentet fra Marinen fremfor Flyvåpenet. 1947 var også året da den amerikanske regjering introduserte såkalte ”Svarte budsjetter” der milliarder av dollar ble sluset unna til hemmelige prosjekter relatert til militær forskning som ikke kunne nevnes i de offisielle budsjettene. De svarte budsjettene ble holdt hemmelige av ”nasjonale sikkerhetshensyn”, hvilket etter hvert ble standardbegrunnelsen for å holde hemmelig alt mulig rart i ”gråsonen”.

 

 

1950-tallet

Vi hopper frem til 1954. En faksimile av MJ-12’s håndbok Special Operations Manual (SOM1-01), Extraterrestrial Entities and Technology, Recovery and Disposal, datert den 7. april 1954, ligger nå tilgjengelig på Internet. Håndboken gir en kort men presis beskrivelse av flere typer ET’er og ETV’er. [Faksimile: Part 1 (pdf-format, ca. 5 MB); Part 2 (pdf-format, ca. 5 MB)].

 

I 1954 ble den superhemmelige Bilderberg-gruppen dannet, der kremen av makteliten møtes i hemmelighet én gang i året. Agendaen blir satt av gruppens indre kjerne. For noen saker utarbeider de antagelig veiledende direktiver, for andre saker er det opp til deltagerne å diskutere og komme frem til enighet. Ifølge Giovanni Agnelli (1921-2003), konsernsjef for Fiat som tilhørte den indre kjernen i Bilderberg-gruppen, var opprinnelsen til Bilderberg-gruppen at Victor Rothschild (1910-1990) og Laurance Rockefeller (1910-2004) ble enige om at dannelsen av en union av de europeiske statene var et viktig delmål. De skal ha overlatt det praktiske arbeidet med dannelsen av Bilderberg-gruppen til CIA, MI6 og Royal Institute of International Affairs (RIIA). Joseph Retinger (1888-1960) og prins Bernhard av Nederland (1911-2004) ble valgt til formelt å lede organisasjonen. Sistnevnte hadde et imponerende kontaktnettverk, og som tidligere høyt ansatt for kartellet I. G. Farben visste han hva korpora­tivisme innebærer (I. G. Farben var den korporative monsterblekkspruten bak nazismen). Prins Bernhard var også gift med en av verdens rikeste kvinner, dronning Juliana.

 

Den første Bilderberg-konferansen ble holdt den 29-31 mai 1954 i Oosterbeek, Nederland, på Bilderberg Hotel. Siden har de holdt én konsensus-konferanse hvert år. 110-130 personer inviteres hvert år. 2/3 av dem kommer fra Europa, resten fra USA og Canada. Ca. 80 personer er regulære som kommer år etter år. Typiske gjester er finansfolk, internasjonale bankierer, industri­ledere, konsernledere, statsministre, finansministre, mediabaroner; generalsekretærer for NWO-organer som NATO, World Bank, International Mone­tary Fund og Federal Reserve; et lite knippe med kongelige og adelige; samt lovende kandidater til toppverv. Mange blir kun invitert én gang; det kan være fordi de besitter en spesialkompetanse som de skal holde et foredrag om, eller fordi de blir evaluert og vraket. Bilderberg-gruppen nevnes i ZetaTalk (1999) som ett av flere NWO-organer der ET/V-emnet diskuteres jevnlig av insidere. Det er alltid konsensus om at ET/V-emnet skal holdes strengt hemmelig for folket.

 

Den fysiske og telepatiske kontakten mellom EBE og utvalgte representanter for myndig­hetene, særlig fra MJ-12 og CIA, tiltrakk seg oppmerk­somheten fra selvisk orienterte ET-grupper. Disse ET-gruppene betraktet USA som det eneste attraktive markedet her på Jorden. Dette resulterte i et møte i 1954 mellom USAs president Dwight D. Eisenhower (1890-1961), som var presi­dent i perioden 1953-1961, og en gråhudet fra Orion, ”den Omnipotente Krlll” (eller Krill). Vi gjengir her et utdrag fra en pamflett som ble utgitt av Milton William Cooper (1943-2001), The Secret Govern­ment: The Origin, Identity, and Purpose of MJ-12 (datert den 23. mai 1989):

 

“Senere, i 1954, landet en rase av grå ET’er med store neser, som hadde kretset rundt Jorden, ved Holloman Air Force Base. En innledende avtale ble inngått med dem. Denne rasen identifiserte sitt opphav med en planet som kretser rundt den røde stjernen Betelgeuse i stjernebildet Orion. De hevdet at livet på deres planet er utdøende og at de på et usikkert tidspunkt i fremtiden ikke ville være istand til å overleve der. Dette ledet til en ny landing for et nytt møte, denne gang ved Edwards Air Force Base. Denne historiske begivenheten hadde blitt planlagt på forhånd, og det var enighet om detaljene ved avtalen. Eisenhower hadde arrangert å være på ferietur ved Palm Springs. På den aktuelle dagen ble presidenten fraktet til flybasen, og pressen hadde blitt gitt den forklaring at han måtte av sted til tannlegen.

 

President Eisenhower møtte ET-gruppen, og en formell avtale ble signert mellom USA og ET-staten. Vi tok da imot vår første ET-ambassadør fra verdensrommet, hans navn og tittel var ”Hans Allmektige Høyhet Krlll” (uttales ”Krill”). I tråd med den amerikanske tradisjon å forakte kongelige titler, ble han bak ryggen kalt ”Original Gissel Krill”. Dere bør også vite at ET-gruppens flagg er kjent som ”Det trilaterale Insignium”. Det er markert på deres romfartøyer og deres uniformer. Begge disse landingene og det andre møtet ble filmet; filmen ligger i dag i et eller annet velv.

 

Avtalen gikk ut på følgende: ET-gruppen skulle ikke forstyrre våre virksomheter, og vi skulle ikke forstyrre deres virksomheter. Vi skulle holde deres nærvær på Jorden hemmelig. De kunne overføre til oss avansert teknologi og hjelpe oss i vår teknologiske utvikling. De skulle ikke inngå noen som helst avtale med noen annen nasjon på Jorden. De ble gitt tillatelse til å bortføre mennesker på en begrenset og periodisk basis med det formål å utføre medisinske undersøkelser og overvåke vår utvikling, og på det vilkår at de personer som ble bortført ikke ville komme til skade og ville bli returnert til samme sted som de ble bortført, videre at disse personer ikke ville ha noen erindringer av begiven­heten, og at ET-staten ville bringe MJ-12 en liste over alle menneskelige kontaktpersoner og bortførte personer på en regulær og forhåndsavtalt måte. Det var enighet om at begge partene ville ha hos seg den andres ambassadør så lenge avtalen var i kraft. Det var videre enighet om at ET-staten og USA skulle utveksle 16 personer for det formål å lære mer om hverandre.

 

ET-gjestene skulle bli værende på Jorden, og de menneskelige gjestene ville reise til ET-gruppens opphavssted for en bestemt tidsperiode for så å komme tilbake og bli erstattet av en ny gruppe. Det var også enighet om at basene her på Jorden der ET-gruppen skulle oppholde seg, ville bli bygget under bakkenivå. To baser ville bli bygget for felles bruk av ET-staten og de amerikanske myndigheter. Utveksling av teknologi ville da skje i disse basene for felles bruk. ET-basene ville bli bygget under noen indianer-reservater i de fire hjørne-arealene av Utah, New Mexico, Arizona og Colorado. En annen base ville bli bygget i Nevada i det området som er kjent som S-4, lokalisert ca. 11 km. sør for den vestlige grensen av Area 51 kjent som Drømmeland. Alle ET-basene er under full kontroll av Sjøforsvaret, og alt personell som arbeider ved disse kompleksene vil motta deres lønninger fra Marinen. Byggingen av basene begynte umiddelbart, men byggetempoet var lavt inntil store pengebeløp ble tilgjengelig i 1957. Arbeid fortsatte på ”Den gule boken”, å samle inn historiske og sosiologiske data om denne ET-kulturen.”

 

                      

 Admiral Hillenkoetter, president Dwight D. Eisenhower, ET/V-insider Milton W. Cooper 

 

ZetaTalk bekrefter flere trekk i Coopers fortelling om den ”omnipotente Krlll” (ZT-150795a). ZetaTalk beskrev i et notat fra 1995 (ZT-150795b) hvordan Cooper måtte være ytterst forsiktig med sine avsløringer for ikke selv å bli drept. I 1991 hadde han fått utgitt boken Behold a Pale Horse, som er sprengstoff med sine mange avsløringer av myndighetenes dype ET/V-involve­ment. Til tross for at Cooper fulgte alle sikkerhetsregler, ble han i 2001, 58 år gammel, skutt ned og drept av flere sheriffbetjenter. ZetaTalk opplyser om hvordan kommandør Krlll hadde studert forholdene på Jorden i lengre tid. Han visste nøyaktig hvordan han skulle imponere og manipulere med representantene for MJ-12, CIA og militær­vesenet som han ble presentert for.

 

Resultatet var at kommandør Krlll og hans selvisk-orienterte Orion-grupper greide å etablere god kontakt med MJ-12 og CIA, der de ga en rekke løfter som aldri ble holdt om overføring av avansert teknologi. Zetaene, som hadde ofret syv av sine egne for saken, ble ikke lenger verdsatt, til tross for at deres egen teknologi var overlegen Orion-gruppenes teknologi. For å vinne respekten tilbake, måtte zetaene gjøre som Moses gjorde overfor den egyptiske faraoen: gi et par overbevisende demonstrasjoner på ”mektig magi”. I flere byer ble strøm­forsyningen plutselig brutt for korte stunder, selv batterier virket ikke. Zetaene varslet naturligvis om disse strømbruddene på forhånd, slik at liv ikke gikk til spille og slik at det ikke kunne være tvil om hvem som sto bak. Dette resulterte i gjenopprettelse av kontakt, der zetaene sa ja til å utføre visse transporttjenester av MJ-12 medlemmer. For zetaene var det overordnete målet at kontakten og kommunikasjonstjenesten med de amerikanske myndigheter ble beholdt. I den grad de amerikanske myndigheter gjør seg latterlige ved at de ikke greier å se mer av verdi og interesse i zetaene enn at de kan brukes til enkelte transport­tjenester (!), sier dette alt om det snevre perspektivet til de amerikanske myndigheter.

 

Ifølge ZetaTalk (1999) er MJ-12 ikke underlagt presidenten, regjeringen eller kongressen. Kommunikasjonen er kun énveis, fra MJ-12 til statsapparatet. Verken presidenten eller noen fra regjeringen eller kongressen er istand til finne ”veien” til MJ-12; de vil bare finne løse tråder og rykter. MJ-12 har visse samarbeidsprogrammer med FBI, CIA og etterretnings­tjenestene innen Marinen, Hæren og Flyvåpenet. Det finnes ingen karriere som leder frem til MJ-12; MJ-12 håndplukker selv dem de ønsker. De som innvies i MJ-12 må signere en taushets­erklæring som gjelder for livet, der de aksepterer at brudd på taushetsløftet kan straffes med døden. Slike dødsstraffer forekommer, maskert som selvmord, ulykke eller hjertesvikt.


 

1960-tallet

Ifølge ZetaTalk (1999) ble skuespillerinne Marilyn Monroe (1926-62), president John F. Kennedy (1917-63) og Kennedys sønn JFK Jr. (1960-99) drept fordi det var fare for at de ville avsløre ET/V-hemmeligheter for offentligheten. ET/V-insideren Steven M. Greer hevder i sin egen bok Hidden truth, forbidden knowledge (2006) at han selv har sikre kilder på at dødsfallene til Marilyn Monroe, John F. Kennedy, presidentkandidat Robert F. Kennedy (1968) og lord Louis Mount­batten (1979) var relatert til at de var på vei til å avsløre ET/V-hemmeligheter. Marilyn Monroe var som kjent en av John F. Kennedys mange sexpartnere, og CIA visste eller antok at han i de sene nattetimer fortalte henne litt om det han selv hadde fått vite som president om Roswell-affæren. Da Kennedy brøt forholdet med henne, kom hun muligens med enkelte uttalelser som kunne tolkes som trusler om å fortelle offentligheten det hun hadde hørt. Da hun gikk på beroligende piller, var hun et ekstra usikkert kort: hvem vet hva hun i neddopet tilstand kunne finne på å si til den neste som havnet i hennes seng? Derfor var det sikrest å ta livet av henne, maskert som en overdose med piller.

 

Ifølge ZetaTalk (1999) var det CIA som ønsket å ta livet av president Kennedy, men de kunne ikke gjøre det uten klarsignal fra ledelsen i MJ-12. CIA presset hardt og vedvarende, ledelsen i MJ-12 ga til slutt etter og ga sin godkjenning. CIA sto selv bak arrangementet av drapet. Hvis disse opplysningene er riktige, må hovedskylden for drapet på president Kennedy gis til daværende CIA-direktør John Alexander McCone (1902-1991), som fikk stillingen av Kennedy til tross for at han tilhørte det andre politiske partiet. Men situasjonen er nok betydelig mer kompleks enn dette, der det sterke presset trolig kom fra den gamle CIA-ledelsen med den forrige CIA-direktøren Allen Welsh Dulles (1893-1969) i spissen. NWO-kabalen og CIA hadde for øvrig mange sterke grunner til å ta livet av John F. Kennedy, så ET/V-hemmeligholdelsesmotivet var trolig bare ett av flere kort.

 

Kennedy var svært interessert i å få vite sannheten om Roswell-affæren. Vedvarende mas fra hans side resulterte i at han etter hvert mottok en del ET/V-kunnskapsbiter. Han mente at folket var moden til å bli fortalt sannheten, og truet med selv å fortelle det han visste. På dette tidspunktet var CIA dypt involvert i sin kontakt med selvisk orienterte ET-grupper, og de ønsket å være alene om denne kunnskapen. Det var således på ingen måte av hensyn til folket at folket ble holdt utenfor. Dette er bare en løgn eller overfladisk motivgrunn som senere har blitt plantet, med evindelig referanse til den panikk som oppsto da Orson Welles’ dramatisering av H. G. Wells’ science fiction The War of the Worlds (1898) ble sendt som hørespill i radioen i 1938.

 

Zetaene har i de siste årene fått tillatelse av MJ-12 til å frigi denne informasjonen om drapet på JFK. Etter drapet på JFK ble beslutningen hardere innen MJ-12/CIA om ikke å innvie presidenter eller politikere generelt i ET/V-emnet. Politikerne kommer og går i løpet av en 4-8 års periode, og de har mange år igjen å leve etter deres politiske liv. Å innvie dem i ET/V-hemmeligheter er å invitere til uønskete lekkasjer (styrte lekkasjer er det imidlertid mange av).

 

JFK Jr. døde 38 år gammel sammen med sin kone og hennes søster da det lille flyet som han førte styrtet i Atlanterhavet utenfor Massachusetts. Årsaken til styrten regnes fortsatt som uoppklart. JFK Jr. hadde mye erfaring både med flyet han fløy og med flyruten, og været var bra. Ifølge ZetaTalk (1999) ble årsaken til styrten ordnet slik at årsaken ikke kan oppdages. De som sto bak drapet fryktet at JFK Jr. som liten gutt hørte eller ble fortalt litt av hvert om drapet på sin far, og at en avsløring fra ham således var mulig. Dette gjorde ham til en sikkerhetsrisiko.

 

                 

                Allen. W. Dulles              Marylin Monroe              John F. Kennedy                  JFK Jr.

 

Historien om personer som hevder å ha blitt bortført (eng.: ”abducted”) av ET’er begynte i USA den 19. september 1961 i delstaten New Hampshire med bortføringen av Betty og Barney Hill. Den afroamerikanske postfunksjonæren Barney Hill og hans hustru Betty kom om natten kjørende hjem fra ferie. De så at de ble fulgt av et himmelobjekt, begge mistet så bevisst­heten. Det neste de husker er at de igjen var på vei hjem, men da hadde 2,5 timer sporløst forsvunnet. Paret opplevde senere mye merkelig, og oppsøkte i 1964 en hypno­terapeut. Den fulle historien om deres opplevelser kom ut i boken The Interrupted Journey (1966) av John G. Fuller. I boken nevnes en episode der Betty under bortføringen spør de fremmede hvor de kom fra. De viser henne et stjernekart, som hun senere er istand til å gjengi. Det var i 1968 at barne­skolelærerinne og amatørastronom Marjorie Fish tydet stjernekartet dithen at de fremmede kom fra dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Siden da har den ”gråhudete” ET-gruppen som driver med ”bort­føringer” bare blitt kalt for ”de Grå” eller ”zetaene”. Med unntak av de bisarre ET-opplevelsene til den kristne husmoren Betty Andreasson Luca fra Massachusetts (USA), kom ikke zetaene og bortførings­opplevelser tilbake i rampelyset før utover på 1980-tallet.

 


Betty og Barney Hill 



NASA og romfartskappløpet til Månen.  Da NASA ble opprettet den 1. oktober 1958, hadde MJ-12 og CIA allerede i 11 år institusjo­nalisert i Establishment-kulturen den totale hemmelig­holdelse av ET/V-emnet. NASA var allerede fra fødselen av skapt til å være et schizoid byråkratisk misfoster der noen avdelinger var forpliktet til å være kroniske løgnhalser ikke bare overfor de ameri­kanske skattebetalerne og for resten av verdensbefolkningen, men også overfor det øvrige NASA. Når begynte med sikkerhet NASAs oppdagelse og hemmelig­holdelse av artefakter på Månen? Det mest konvensjonelle svaret vil være at kunstige strukturer på Månen ble oppdaget av de russiske og amerikanske romfartsmyndighetene i perioden 1959-66. Som utgangspunkt vil jeg forholde meg til NASAs offisielle kronologi for romsonder og ekspedisjoner som ble sendt til Månen. I 1965 ble høykvalitetsbilder tatt av romsondene Ranger 8 (USA), Ranger 9 (USA) og Zond 3 (SSSR).


1966 er det seneste året som kan aksepteres for oppdagelsen av kunstige strukturer. Luna 9 (SSSR) står for den første myklandingen på Månens overflate, den 3. februar 1966. Ifølge boken Psychic discoveries (2. utg. 1997) av Sheila Ostrander og Lynn Schroeder, som refererer til Alexander Abramov, ble det da tatt bilder av kunstige strukturer. Dette året sendte USA opp romsonden Lunar Orbiter 2. Over 600 bilder av høy kvalitet og med bilde­oppløsning på 1 pixel = 1 meter ble tatt! Ifølge Psychic discoveries (2. utg. 1997) ble det den 20. november tatt bilder av åtte obelisker (lignende ”Cleopatras nål”) ved ”Sea of Tranquility”. Den høyeste obelisken er like høy som et 15 etasjers hus. Ifølge Alexander Abramov er de arrangert i samme mønster og etter samme geometriske plan som de tre Giza-pyramidene.

 

Den offisielle historien er at Apollo 11 (USA) landet på Månen den 20. juli 1969. Det er mange indikasjoner på at selve filmopptaket av Armstrong, Collins og Aldrin på Månen, som ble sendt verden over, var et bedrag (her). Selv om filmopptaket trolig var et bedrag, behøver ikke det å bety at månelandingen var et bedrag. Men hvorfor skulle NASA fabrikere et filmopptak, med risikoen for å bli avslørt? Det enkleste svaret er at MJ-12 visste eller fryktet at det var mye på Månen som befolkningen ikke måtte få vite om, som aktive baser og enorme artefakter. De tok derfor ikke sjansen på en direktesending.

 

1970-tallet.

J. Allen Hynek. I 1972 kom J. Allen Hynek (1910-86) – astrofysiker, professor og UFO-forsker – ut med boken The UFO Experience: A Scientific Inquiry. I boken lanseres for første gang begrepene ”Nærkontakt (”close encounter”) av første, andre og tredje grad”, som nå er veletablerte betegnelser i UFO-litteraturen. Nærkontakt av første grad er når en UFO eller et romskip ses på nært hold, men uten at den interagerer med omgivelsene. Nærkontakt av andre grad er når en UFO eller et romskip ses på nært hold, og fysiske spor eller interagering med omgivelsene (f.eks. dyr) registreres. Nærkontakt av tredje grad er når et romskip observeres med vesener inni eller utenfor. På 1980-tallet ble menyen over mulige nærkontakt-grader utvidet med nærkontakt av fjerde grad: tilfeller/opplevelser der mennesker ufrivillig bortføres i romskip. Tidlig på 1990-tallet ble kategorien ”nærkontakt av femte grad” innført av ET/V-insideren Steven M. Greer: tilfeller der mennesker tar initiativ til vennligsinnet, gjensidig kontakt og kommunika­sjon, og oppnår det.

 

Hynek fungerte som vitenskapelig konsulent for offentlige UFO-studier i regi av U.S. Air Force under tre etterfølgende navn: Project Sign (1947-1949), Project Grudge (1949-1952) og Project Blue Book (1952-1969). Hynek ble utover på 1960-tallet overbevist om at flere av tilfellene av nærkontakt grad 3 var så godt dokumentert at de ikke kunne avvises med en naturlig forklaring. Han ble derfor stadig mer frustrert over at ledelsen for de offentlige UFO-prosjektene han arbeidet for kategorisk avviste samtlige tilfeller med naturlige forklaringer, eller i beste fall som ”uoppklart”. Det er akkurat den samme strategien som alle de tradisjo­nelle UFO-foreninger verden over har fulgt: ALDRI bekrefte et eneste UFO-tilfelle som et genuint ET/V-tilfelle, og i beste fall gi det statusen ”uoppklart”. Til tross for Hyneks stigende frustrasjon, var han aldri i nærheten av å erkjenne at han ble lurt trill rundt av sine oppdragsgivere.

 

Philip J. Corso (1915-1998), som i årene 1961-63 arbeidet for de amerikanske myndigheter med å evaluere det teknologiske potensialet til diverse ETV-vrakgods, skriver i sin bok The day after Roswell (1997) at de offentlige UFO-prosjektene hadde en trippelfunksjon. Den ”ytterste” funksjonen var å gi det amerikanske folk en slags katarsis: ved å melde fra til myndig­hetene om UFO’er fikk de uroen ut av seg, og de fikk opplevelsen av at Big Daddy ville ta seg av saken. Folk ble gitt følelsen av at de amerikanske myndigheter hadde det samme perspektiv på UFO’ene som dem selv. Den andre funksjonen var å desinformere folket gjennom prosjektenes endelige konklusjoner: at samtlige UFO-observasjoner hadde sine trivi­elle forklaringer som meteorer, lyskuler osv. Den tredje funksjonen var at de virkelig interessante observasjonene ble sendt videre til et eget organ, Air Intelligence Command. Selv de som arbeidet i UFO-prosjektene var antagelig ikke klar over dette, med mulig unntak av prosjektlederen. Disse observasjonene ble nøye analysert og behandlet.

 

Da Hynek var i 60-årene gjorde han en U-sving tilbake til sin opprinnelige avvisende holdning fra 1950-tallet om ET/V-muligheten. Han ble på ny talsperson for at alle UFO-observasjoner måtte ha sine naturlige forklaringer. Årsaken til denne avvisende holdningen var nok hans forankring i Einsteins relativitetsteorier og at det ikke finnes andre dimen­sjoner enn den fysiske. I oktober 1976 uttalte han:

 

"Jeg har kommet til å støtte mindre og mindre den idé at UFO’ene er skrue/mutter-mekaniske romskip fra andre verdener. Alt for mange poenger går imot denne teorien. For meg synes det latterlig at superintelligente vesener ville reise over så lange avstander for å utføre relativt dumme oppgaver som å stoppe biler, ta jordprøver, og skremme mennesker. Jeg tror vi må begynne å reevaluere evidensen. Vi må begynne å lete etter forklaringer nærmere hjemme."

 


J. Allen Hynek (t.v.) og Jacques Vallée

 

Däniken og Sitchin.  Erich von Däniken, en sveitser fra hotel- og restaurantbransjen, fikk utgitt sin første bok i 1968, Erindringer om fremtiden. Boken ble en verdensbestselger som ble oversatt til 28 språk og kom ut i 36 land. I tre tysktalende land kom den alene opp i 2,1 millioner eksemplarer. Däniken lanserte den såkalte ”gudeastronaut-teorien”: at ”gudene” som ble tilbedt i fortiden ikke var produkter av menneskets frodige fantasi, de var reelle humanoider som besøkte vår planet i romskip. Gudeastronaut-teorien og intervensjons­teorien overlapper hverandre: at humanoide ET-grupper besøkte Jorden, evt. skapte Homo sapiens ved å genmodifisere mer primitive villmennesker, og at disse ET-gruppene var opphavet til den menneskelige kultur og i lang tid dominerte den.

 

Pr. 2005 hadde Däniken for lengst blitt tidenes mest solgte non-fiction forfatter. Hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk. Dette sier naturligvis ingenting om gyldigheten av hans teorier, bare at han har lykkes i å spre sitt budskap og at hans budskap for mange virker logisk og naturlig. Hvis jeg skal kritisere Däniken for noe, så er det ikke for hans journalistiske stil og skrivemåte, men at han etter alle disse årene og bøkene ikke har blitt mer presis og differensiert i sin presentasjon av astronaut­gudene. Det virker som om han fortsatt er tilfreds med å kunne konstatere på det mest generelle nivå: ”Her har astronautguder vært!” Däniken er journalisten og eventyreren som reiser Jorden rundt 1-3 ganger hvert år. Han er generalisten som skriver underholdende for det brede folk, og han gir oss profesjonelle fotobøker av det han prater om.

 

I 1976 kom Zecharia Sitchins første bok ut, The 12th planet. Med denne og hans kommende bøker ble en spesifikk versjon av intervensjonsteorien presentert med full akademisk tyngde. Sitchins utgangspunkt var å tolke bokstavlig sumerernes skrifter om deres opphav og sameksistens med anunnakiene som kom fra planeten Nibiru. I Gilgamesj-eposet (ca. 2.600 fvt.) er sameksistensen mellom menneskene og anunnakiene så naturlig at dette ikke er noe som må forklares nærmere for leserne. Eposets hovedperson er bykongen Gilgamesj. Han hadde Ninsun (en anunnaki-kvinne) som mor og Lugalbanda (en hybrid) som far. Lugalbanda har selv skrevet et epos som har blitt bevart, så han er en historisk reell figur. Ninsun var også mor til den historiske Ur-Nammu, som var bykonge over Ur ca. 2113-2096 fvt.

 

Det underliggende motivet i Gilgamesj-eposet er nettopp Gilgamesjs blanding av blod og DNA fra mennesker og anunnakier. Han ønsket å erverve anunnakienes antatte udødelighet, hvilket førte ham ut på mange eventyr. Han treffer også på flomhelten Noah, nokså nøyaktig ett tusen år før Moses kom til å skrive sin sterkt redigerte versjon av Noah-dramaet. I Noah-dramaet til Moses har anunnaki-gudene blitt fjernet og erstattet av den ene Yahweh. I Noah-dramaet til Moses tvinges Yahweh til å spille de mange anunnaki-gudenes forskjellige roller, hvilket gjør at han virker temmelig absurd, om ikke rent ut schizofren. Sitchin konkluderte at Nibiru er en uidentifisert planet i vårt solsystem som hvert 3.600 år krysser ekliptikken og Jordens bane, med risiko for nærkollisjoner og kataklysmer på Jorden.

 

Bøkene til Sitchin kan ikke sammenlignes med den journalistiske og underholdende stilen som preger bøkene til Däniken. Pr. 2008 har Sitchin skrevet tolv bøker. Han har gitt oss en ny og spennende versjon av menneskets historie og av verdens­historien frem til ca. 550 fvt., fri for akademikernes besserwisserei-tolkninger. Sitchins første bok har blitt oversatt til 23 språk. Däniken og Sitchin har begge sin misjon: de utfyller hverandre fullkomment i innhold, form og vinkling. Däniken og Sitchin har av forskjellige årsaker ikke kommentert hverandres bøker med mer enn 2-3 avsnitt, selv om de ganske sikkert har studert hverandres bøker med omhu. [RKM-notater om Däniken].

 

                    

                                Bykongen Gilgamesj,    hans mor Ninsun,           Erich von Däniken


 

Erra-gruppen og deres kontaktperson Eduard Albert Meier. Alt tyder på at en prosjekt­gruppe fra planeten Erra, tilhørende stjernehopen Pleiadene, i lengre tid hadde forberedt en større misjon på Jorden. Dette informasjonsprosjektet involverte flere personer som før deres nåværende inkarnasjon sa seg villige til å være deres jordiske kontakt­personer. En av dem som antagelig sa seg villig til å være jordisk kontakt­person, var Eduard Albert Meier (født 1937). I perioden 1942-1964 hadde han mange kontakt­møter på det fysiske planet med to utenomjordiske personer som forberedte ham på hans offisielle misjon: den gamle mannen Sfath fra Erra og kvinnen Asket fra DAL-universet. Begge underviste ham, og tok ham med på turer i sitt romskip. Med Asket fikk Meier også oppleve spennende reiser bakover i tid.

 

               

                          Tegning av Semjase           Meiers foto av romskip, 1976.            Meier 1978

 

Den offisielle misjonen begynte den 28. januar 1975 utenfor en fjellandsby i Sveits, da den Erranske kvinnen Semjase steg ut av sitt romskip for å hilse på Meier. Meier var da 37 år gammel, gift og hadde tre barn. Semjase skulle være hans hovedkontaktperson. Semjase er barnebarn av Sfath og datter av Ptaah, en høytstående embedsmann på Erra som er øverst­ansvarlig for å overvåke situasjonen på Jorden og to andre planeter.

 

Fra januar 1975 til desember 1977 hadde Meier nær 100 fysiske og telepatiske kontaktmøter, hovedsakelig med Semjase, men også med andre ET-personer som var knyttet til misjonen, som f.eks. Ptaah og Quetzal, sistnevnte sjef for Pleiadenes baser i vårt solsystem. Semjase-gruppen ga Meier mange typer fysisk bevismateriale for genuiniteten av de fysiske kontakt­møtene. Dette bevismaterialet har bestått alle vitenskapelige tester, og inkluderer verdens beste fotografier og video-opptak av romskip, samt noen metallbiter som umulig kan ha blitt produsert her på Jorden.

 

Høsten 1975 begynte Semjase å uttrykke en viss frustrasjon og utålmodighet med Meier og den hjelpegruppen av frivillige han hadde opprettet, ang. progresjonen i å videreformidle til verden de innsikter som Semjase-gruppen formidlet til Meier. Denne utålmodigheten vedvarte, og var flere ganger et diskusjonstema ved kontaktmøtene. Semjase ønsket at Meier skulle engasjere seg mer med foredragsvirksomhet, mens Meier helst ville videreformidle de mottatte innsikter skriftlig og i mer intime grupper. Meier ønsket ikke å stå frem i store grupper. Det var betydelige ego-problemer blant personene i hjelpegruppen rundt Meier, hvilket krevde mye oppmerksomhet fra Semjase-gruppen.

 

Den 15. desember 1977 ble Semjase, ifølge Meier, utsatt for en livstruende hjerneskade mens hun på bakkenivå besøkte deres senter i Sveits. Ifølge Meier ble hun fortalt av sine leger at hun måtte trekke seg fra kontaktmøte-arbeidet og annet arbeid i tilknytning til misjonen. Den 19. oktober 1978, under kontaktmøte nr. 115, skal Meier ha fått beskjed via Quetzal om at Det Pleiadiske Råd hadde bestemt å avslutte samarbeidet med ham pga. de store problemene blant personene i hjelpegruppen. Fysiske og telepatiske kontaktmøter ville fortsatt kunne fore­komme, men de ville ikke lenger være tilknyttet Erra-gruppens misjon (Winters, 1994).

 

Ifølge kanalisert informasjon mottatt av en ET-kontaktperson som vi her ville kalle Kilde A, har den telepatiske informasjonen som Meier siden 1980-tallet har mottatt, ikke kommet fra den gamle Semjase-gruppen, men fra negative ET-grupper og fra sveitsisk-amerikansk NWO-styrt etter­retning som forer ham med desinformasjon.

 

Da denne historien er særdeles komplisert, og inneholder eventyrlige opplevelser og fantastisk informasjon som vi har mye å lære av, er det viktig for oss å evaluere de forskjellige perioder og kilder av Meiers mottatte kunnskaper hver for seg:

·       1942 – 1964: Forberedelser til misjonen med Sfath og Asket som mentorer.

·       1975 - 1977: Misjonen med Semjase-gruppen.

·       1978 – i dag: Samarbeidet avbrutt; Meier blir offer for desinformasjon og Semjase-gruppen utforsker andre muligheter.

 

Denne historien omtales nærmere i min artikkel Erra-gruppen og ”Billy” Meier: samarbeidet som ble brutt etter tre år. Semjase-gruppen har i 2009 trappet opp den telepatiske kontakten med en gruppe i Norge.

 

Mystiske dyrelemlestelser. Helt tilbake til midten av 1950-tallet har en karakteristisk type lemlestelser av dyr med døden til følge, fortrinnsvis av kveg og andre store husdyr, forekommet i USA, men det var først fra 1967 og utover at dette ble rapportert i pressen. Utover 1970- og 80-tallet spredde disse lemlestelsene seg over hele det ameri­kanske kontinentet, i flere europeiske land, samt i Australia og Japan. De tvingende konklusjoner er at de som står bak disse lemlestelsene kommer i luftfartøy, og at de er i besittelse av teknologi som ikke er kommersielt tilgjengelig eller kjent her på Jorden. Indikasjonene går i retning av at flere besøkende ET-arter bruker enzymer i dyrenes blod til deres egen ernæring. Det er mulig at forskjellige ET-arter foretrekker blodet fra forskjellige dyr. Flere øyevitneskildringer foreligger fra personer som har blitt tatt med opp i romskipet, og som har observert prosedyren. Zetaene hevder at de ikke har noe med disse lemlestelsene å gjøre, da de ikke trenger levende dyr som kilde til produksjonen av deres næringsstoffer. Web-basen Earthfiles, med Linda Moulton Howe som redaktør og reporter, har i mange år vært den fremste kunnskapssentralen og oversiktsskaperen på dette feltet. [For mer, se min artikkel Mystiske dyrelemlestelser].

                                    

Typiske funn av mutilerte kveg: blodløse og med rektum ”kjernet” ut. Halverte katter er også vanlig.

 

 

Plutselig stopp på Måne-ekspedisjoner. Artefakter og biologisk liv på Mars. Den 7. desember 1972 landet Apollo 17 (USA) på Månen, med astronautene Eugene A. Cernan, Ronald E. Evans og Harrison H. Schmitt ombord. Dette var den sjette bemannede måne­landingen. Siden har USA aldri hatt flere bemannede månelandinger. Skal vi tro at USA etter seks månelandinger, hvor de fikk med seg noen spann med sand- og grusprøver hjem til verdens dyreste hektopris, plutselig mistet all interesse for Månen? Enda merkeligere er at Russland ennå ikke har hatt en eneste bemannet ekspedisjon til Månen. Skal vi tro at Sovjetunionen plutselig mistet all interesse fordi USA kom dit først? Ryktet er at astronautene ved den siste månelandingen fikk klar beskjed fra en ET-gruppe som hadde en aktiv base på Månen at de ikke var velkomne der. For dem som vil studere dette ryktet nærmere, anbefales det interessante [og lange] Art Bell-intervjuet med John Lear den 2-3. november 2003 (her).

 

Det amerikanske romfartøyet Viking 1 ble skutt opp den 20. august 1975, og satelittmodulen Orbiter 1 kom i kretsløp rundt Mars den 19. juni 1976. Landingsmodulen hadde en vellykket landing den 20. juli 1976 ved et sted kalt Chryse Planitia. Dette var den første vellykkede landing på Mars. Grus­prøver ble tatt og analysert av en robot-arm. Atmosfæren ble analysert på ny. De første fargebilder ble tatt! Minst tre bedrag utført av NASA ifm. med Viking 1-ekspedisjonen har siden blitt avslørt.


1) Fargen på Mars. Fra denne dagen av ble Mars offisielt den røde planet, ganske enkelt ved at alle fotografiene ble rødtonet før offentliggjøring. De første fargefotografiene som ble overført var nemlig i naturlige farger, men på ordre fra NASAs øverste sjef James Fletcher skulle bildene bare vises i rødtoner. Planetens egentlige farger er toner av beige, grønn og blå. Dette fargebedraget har blitt avslørt i en rapport av Richard C. Hoagland fra 2002 (her).

 

2) Benektelse av at mikrobiologisk liv ble oppdaget. De analysene som ble foretatt på Mars avslørte i det minste mikrobiologisk liv. Denne sensasjonelle oppdagelsen skulle imidlertid ikke slippe ut til offentligheten, og ble derfor bortforklart av NASA. For dokumentasjon herav, anbefales boken Mars, the living planet (1997) av DiGregorio, Levin og Straat.

 

3) Løgn om "Ansiktet" på Mars. Satelitten Orbiter 1 fotograferte den 25. juli Cydonia-regionen for å finne en egnet landingsplass for landingsmodulen til Viking 2 (som ble skutt opp den 9. september 1975). Ett av foto­grafiene, med en oppløsning på 100 meter pr. pixel, viser et slags fjellmonument i det omgivende ørkenlandskapet, av noe som kan minne om et halvt ansikt som stirrer opp mot himmelen. Den andre halvdelen lå i skygge. Likheten med et ansikt ble oppdaget av NASA-personell ved JPL, og ble på en generell presse­konferanse kort presentert av Viking-prosjektforskeren Gerry Soffen. Han forklarte ”ansiktet” som et tilfeldig spill av lys og skygger. Han sa også at noen timer senere ble et nytt bilde tatt av det samme stedet, og da var ”ansiktet” borte. Dette var direkte løgn, da det senere har blitt dokumentert og innrømmet at et slikt bilde ikke ble tatt (Stanley McDaniel 1993).

 


Ansiktet på Mars. Foto fra 1976 

 

Carl Sagan (1934-1996): superkjendisen som ble en katastrofe for viten­skapen og sann­heten. Astronomen Carl Sagan ble utover 1970-tallet sponset av CIA til å støtte bedraget til NASA og til å latterliggjøre åndsvitenskapen gjennom dannelsen av Skepsis-organisasjoner av typen The Committee for Sceptical Inquiry (CSI) og European Skeptics (ECSO). Her i Norge har vi foreningen Skepsis. Dette globale Skepsis-nettverket fungerer i dag som ”debunking”-stasjoner verden over, for å latterliggjøre de innsikter og avsløringer som NWO-kabalen og etablissementet ikke ønsker skal bli almen erkjent. Sagan elsket å fremstå som Mr. Science, men det han fremmet var billig scientisme (materialistisk basert vitenskap). Sagan dummet seg ut i 10-15 år ved å reise rundt til forskningens virkelige pionérer for å prøve å fortelle dem hvordan de burde tolke sine forsknings­data. Dette gjaldt pionérer som f.eks. Erich von Däniken, Stanislav Grof og Immanuel Velikovsky. De fleste gjennomskuet ham etter et par minutter som en simpel, og trolig sponset, debunker.

 

For Establishment-vitenskapen, lærebokforfattere og alminnelige menn­esker som ikke hadde opplevd noen grunn til å tvile på den akademiske visdom, var Sagan imidlertid den store vitenskapelige helt og autoritet som kunne bekrefte at Vitenskap = Scientisme. Sagan ble superkjendis gjennom TV-dokumentar­serien Cosmos: A Personal Voyage (1980) som besto av 13 episoder, der mye bra musikk av Vangelis ble spilt. Serien ble sett av over 600 millioner mennesker i over 60 land. Hans siste bok, The Demon-Haunted World (1995), var enda et forsøk på å fremme scientisme og latterliggjøre åndsvitenskapen. Etter Carl Sagan har biologen Richard Dawkins tatt over rollen som den mest markante talsmann for scientismen og det materialistiske verdensbildet.

 

Carl Sagan

 

 

1990-tallet.

Noen ET/V-emner hadde sine spede manifestasjoner på slutten av 1980-tallet, men ble først markante utover på 1990-tallet. To eksempler på dette er kornsirkler og personer som under regresjonsterapi gjenopplever at de har blitt bortført av zetaene. På 1990-tallet kom over­raskende mange avsløringsbøker ut skrevet av tidligere insidere som nå valgte å stå frem som varslere. Disse bøkene ville normalt ha skapt furore, men de fikk langt fra den oppmerksomhet de fortjente. Dette kan forklares med at folk ganske enkelt druknet i informasjon og bøker som fokuserte på konspirasjoner, mysterier og merkverdigheter.

 

Rundt 1995 ble Internets ”fjerde etasje” eller tjeneste, World Wide Web, svært populær verden over takket være mer avanserte nettleserprogrammer. Da ble så store mengder gammel og ny informasjon tilgjengelig ved et par museklikk at ingen lenger er istand til å absorbere all den vesentlige informasjonen som legges ut. Det fascinerende er at dette gapet mellom tilgjengelige kunnskaper og innsikter på Internet, og hva det enkelte menneske er istand til å motta og integrere, bare øker for hver dag. En interessant konsekvens av dette er at NWOs sensureringsorganer på den ene siden må jobbe hardere enn noensinne; på den annen side har ikke de enkelte avsløringer den samme kulturelle sprengkraft som tidligere, for deres ”smell” overdøves nå av støyen fra den overveldende informasjons­flommen.


 

Kornsirkler.  Mange kornsirkler dukket opp hver sommer i England i alle fall fra midten av 1800-tallet og framover. Den systematiske registreringen av sirklene begynte imidlertid ikke før midt på 1970-tallet. På 1970- og 80-tallet økte sirklene i antall. I 1990 skjedde et kvante­sprang fra enkle sirkler til piktogrammer: komplekse symboler bestående av flere geometriske figurer som var relatert til hverandre på en harmo­nisk og meningsfull måte. Det var innlysende at piktogrammene måtte være resultat av intelligent design, de kunne ikke ha oppstått på tilfeldig vis. Gjennom hele 1990-tallet har ca. 250 kornsirkler blitt dannet pr. år, og de har blitt stadig større og mer komplekse i design. Ca. 1/3 dukker nå opp utenfor England, særlig i Nederland og Tyskland, men også utenfor Europa. I 2001 skjedde et nytt kvante­sprang: i en engelsk kornåker dukket et punktbilde opp sammen med en melding som kunne dekodes.

 

Studiet av kornsirkler har blitt en egen vitenskap, cerealogi. Et femtitalls vitner har sett enkle sirkler bli dannet spontant, alltid i tilknytning til en eller flere ”lysballer”. Studier av affisert korn indikerer at lysballene inneholder en elektromagnetisk punktkilde som utstråler intens hete. Mikroskopanalyser av affisert korn viser flere anomalier, som ikke er til stede ved menneskelagde kornsirkler. For mange piktogrammer kan man med 100 % sikkerhet utelukke at de er lagd av mennesker. Mennesker står likevel bak noen av dem.

 

Massemedia har gjennomgående, og uten kjennskap til den vitenskapelige forskningen på området, hatt den dogmatiske holdning at alle kornsirkler er menneskelagde. Stort sett har media bare gitt spalteplass til bløffmakere som uten det minste bevis har tatt æren for å ha lagd dem. I form av religiøse symboler synes piktogrammene å gjøre honnør til all verdens åndelige tros­systemer. De mer imponerende kornsirklene synes å ha en dyp psykologisk virkning på de fleste som opplever dem direkte; de er vakre, ”gode” og mystiske, som fra en høyere dimensjon. Mange føler igjen ærefrykt for Livets mysterium. Vi vet ennå ikke hvem som står bak de ikke-menneskelagde pikto­grammene. ZetaTalk hevder imidlertid å vite hvilken ET-gruppe som står bak kornsirklene, og deres egne tolkninger av kornsirklene går ofte i astronomisk retning, relatert til planeten Nibiru og et kommende polskifte på Jorden. For mer om kornsirkler, se min illustrerte artikkel Kornsirkelmysteriet.

 

Milk Hill, 1997

 

 

Zetaene: hybridprosjekt og forutsigelse av global kataklysme. På 1980-tallet økte betraktelig antall rapporterte tilfeller om personer som under regresjons­terapi opplevde å ha blitt bortført av ”de Grå”, som vi her spesifiserer som zetaene. For første gang ble det mulig å gjøre sammen­ligninger. Først ute var Budd Hopkins, verdens­kjent artist og UFO-forsker, med boken Missing time (1981) der syv tilfeller ble gransket inngående. I 1987 utga skrekk­romanforfatteren Whitley Strieber boken Com­munion: a true story, der han skildrer de uhygge­lige opplevelsene som han og hans familie har hatt med utenomjordiske. Boken ble en enorm bestselger og gjorde emnet på ny popu­lært i masse­­media, men den faglige debatten ble vanske­ligere grunnet hans karriere som skrekkromanforfatter. På 1990-tallet var det særlig to bortføringsforskere i USA som utmerket seg: David M. Jacobs og John E. Mack (1929-2004). Begge har skrevet to bøker om emnet som er basert på hypno­terapi­sesjoner av hundrevis av troverdige tilfeller. Begge begynte deres praksis etter samtaler med Budd Hopkins.

 

                             

                            Budd Hopkins                            David M. Jacobs                          John E. Mack 

Både Jacobs og Mack konkluderte at zetaene har iverksatt et gigantisk hybrid­prosjekt der en ny art skal skapes som er en blanding av zetaer og mennesker. Både Jacobs og Mack registrerte at et overveldende stort antall av dem som hadde opplevd å bli bortført, under bortføringene ble suggerert via bilder og filmsekvenser til å tro på en snart kommende global kataklysme eller ”domme­dag”. Disse dommedagsscenene ble etterfulgt av en ny æra på Jorden preget av lykke, fred og harmoni. De bortførte forsto at de måtte forberede seg til disse tider! Da ET/V-emnet som nevnt er svært fragmentisert, har bare de færreste ET/V-studenter klart å se sammenhengen mellom den nærstående kata­klys­miske transformasjon av Jorden som klientene til Jacobs og Mack har pratet om, og den nærstående kataklysmiske transformasjon av Jorden som en bestemt zeta-gruppe informerer telepatisk om via deres kontaktperson Nancy Lieder (USA). Lieder opprettet i 1995 web-basen ZetaTalk.

 


Nancy Lieder 

 

Ifølge ZetaTalk går planeten Nibiru i en lineær (ikke-elliptisk) bane mellom Solen og en utent stjerne som ligger 18,72 x avstanden mellom Solen og Pluto, ca. 11° under ekliptikken i ret­ning stjernebildet Orion. Når Nibiru nærmer seg Solen under ekliptikken, skifter den vinkel fra 11° til 32°, for slik å kunne fare gjennom ekliptikken hurtigere. Nibiru passerer kort forbi hver stjerne i susende fart før retur. Dette har foregått i over en milliard år. Nibirus gjennomsnittlige omløpstid er 3.657 år. Nibiru dukker alltid opp i ekliptikken nære Jordens omløpsbane, men dette resulterer bare i pol- og akseskifte på Jorden de ganger da Jorden er i nærheten.

 

ZetaTalk bekrefter Sitchins erkjennelse at Nibiru er planeten som anunnaki’ene kom fra, og at anunnaki’ene har dominert vår kultur langt inn i historisk tid. ZetaTalk bekrefter videre Velikovskys erkjennelse at de ti plagene som herjet Egypt forut for eksodusen [som de daterer til ca. 1628 f.Kr., tidspunktet for vulkanutbruddet på øyen Santorini] var del av globale kataklysmer utløst av pol- og akseskifte som igjen var astronomisk utløst. Planeten som kom for nærme Jorden var Nibiru, ikke Venus som Velikovsky antok.

 

ZetaTalk hadde siden 1995 hevdet at et nytt nærmøte mellom Jorden og Nibiru kom til å skje kort tid etter den 15. mai 2003, hvilket ville resultere i pol- og akseskifte på Jorden etterfulgt av de mest dramatiske globale kataklysmer i Jordens historie de siste 50.000 årene. Dette pol- og akseskiftet skal lenge ha vært forutsett av hva som kan kalles Det Inter­planetariske Råd (eng.: Council of Worlds). Rådet har bestemt at dette nærmøtet mellom Nibiru og Jorden ikke skal avverges, av hensyn til Jordens videre utvikling.

 

 

Bøker.  Av bøker fra 1990-tallet som fortjener å bli nevnt, er:

 

Høydepunkter fra 2000-tallet.

Joseph P. Skipper avslører NASAs bildetuklinger. I år 2000 begynte Joseph P. Skipper, forsikringsetterforsker av yrke, å skrive sine første analyser av NASA/JPL’s bilder av Månen og Mars [JPL: Jet Propulsion Laboratory]. Han skaffet seg så et kommersielt PhotoShop-program som gjorde det lettere for ham å avsløre og fjerne lagene med tuklinger som hadde blitt lagt oppå de originale bildene. Dette åpnet en ny verden for ham. Det er Skippers bilde­analyser som idag er de mest avslørende og interessante rapportene om Månen og Mars, ikke dem til Hoagland-teamet. Skipper legger sine bilde­analyser ut på sin web-base Mars Anomaly Research. Pr. desember 2008 hadde Skipper skrevet 153 bilde­analyser; 11 av dem var viet Månen, de øvrige Mars.

 

Idag har den offisielle tuklingen av bilder fra Månen og Mars forlengst blitt automatisert i form av avanserte data­programmer som alle NASA/JPL-bilder kjøres gjennom før de legges ut på en eller annen offisiell web-base. Bildetuklingen består av en rekke forskjellige teknikker, hvilket ifølge Skipper ville kreve en hel bok å gjøre rede for. Som regel anvendes flere tukle­teknikker på det enkelte bilde. Pr. mai 2009 har jeg kontakt med to nordmenn som med hvert sitt PhotoShop-program reproduserer arbeidet til Skipper, med samme resultat! Historien om NASA, Månen og Mars er nærmere beskrevet i min web-artikkel Månen og Mars: NASAs bedrag og bildetuklinger gjennom 40 år. Noen av høydepunktene er NASA bilde fra 2001 av ”Ansiktet” på Mars, samt bilder av kjempevegetasjon, vann og en utdødd/forlatt by i bunnen av Hale-krateret.

 

       

               MSSS-bilde den 8. april 2001 (kilde).                      Kjempeplanter (fra Skipper-rapport nr. 019).

 


Hale-krateret etter at noen lag med tuklinger er borte. Fra Skipper-rapport nr. 084.

 

Et utsnitt forstørret opp av bildet over.

 

Richard Lalancette har laget en video-stubb som er en musikalsk odyssé gjennom høyde­punktene i Skippers arbeid. Til glede og nytelse:

 

Mars Anomaly Research video
(send epost hvis linken ikke virker!)


 

Nye kvantesprang i kornsirkel-kompleksitet.  Den 14. august 2001 i en hveteåker ved Chilbolton i Hampshire, ca. 200 meter fra stedets radioteleskop, dukket en helt ny type kornsirkel opp. En rektangulær formasjon på 44 x 57 meter ga fra fly­høyde inntrykk av å være et punktbilde av et menneskelig ansikt. Noen ”punkter” besto av nedlagt korn, andre av stående korn. Prinsippet er det samme som benyttes i avisenes sort/hvitt-bilder. Fem dager senere, før noen hadde rukket å gjøre seg opp en mening om Ansiktet, kom neste overraskelse. Ca. 200 meter lenger borte dukket en annet punkt­bilde opp, på 27 x 80 meter, med små symboler på. Før dette kommenteres nærmere, trengs en liten forhistorie.

 


Picked Hill, den 13. august 2000

 


Milk Hill, Wiltshire, den 12. august 2001 

 

Den 16. november 1974 ble en ”melding” sendt ut i det dype verdensrommet fra datidens verdens største radio­teleskop, i Arecibo i Puerto Rico. Meldingen hadde form av 1679 pulser i binærkode (0-tall og 1-tall). Dette var SETI-prosjektets (Search for Extra-Terrestrial Intelli­gence) forsøk på å oppnå kontakt med utenom­jordisk intelligent liv. Meldingen var rettet mot stjerne­hopen M13, som ligger 25.000 lysår borte og består av ca. 300.000 stjerner. Meldingen inne­holdt informasjon om livets viktigste grunnstoffer, vårt DNA’s struktur og kjemiske sammen­setning, menneskets høyde, klodens befolknings­antall, vårt solsystem og Jordens plas­sering heri, samt diameteren på radio­teleskopet.

 

Den punktbilde-meldingen som viste seg i hveteåkeren den 19. august 2001 i Chilbolton var i layout og innhold nær identisk med Arecibo-meldingen, men med ni avvik ifølge en analyse av Paul Vigay. Meldingen inkluderte silisium som et viktig grunnstoff, deres DNA har en annen struktur, de er lavere enn oss (ca. 100 cm) men har større hoder, muligens er tre av planetene i deres solsystem befolket, og de har en totalbefolkning på ca. 21 milliarder. Chilbolton-responsen kom som et sjokk på mange. Var vi vitne til et nytt kvantesprang i kornsirkel-mysteriet, fra piktogrammer til punktbilder, og fra abstrakte symboler til kodete meldinger? De fleste eksperter foretrakk å være skeptiske, men alle var meget imponert over utførelsen.

 

                          

                             Chilbolton 14/8-2001                      Arecibo 1974             Chilbolton 19/8-2001

 

Den 15. august 2002 ved Crabwood Farm House i Winchester, 14 km fra Chilbolton, dukket en punktbilde-formasjon opp i en åker. Den sendte sjokk­bølger gjennom hele landet. Inne i en rektangulær ramme kunne man se en skarpt avtegnet ansiktsprofil til en typisk zeta. Halvveis inne i rammen og halvveis utenfor kunne man tydelig se en CD, med et binær-kodet budskap. Det skrem­mende var ikke bare valget av en zeta, men også ansiktets sterkt karis­matiske uttrykk! Flere har beskrevet uttrykket som ondskapsfullt, men det er nok en projek­sjon.

 


Crabwood Farm House, Winchester, 2002

 

Zeta-ansiktet var langt skarpere og teknisk sett mye mer forseggjort enn Chilbolton-ansiktet. Et helt annet prin­sipp hadde blitt brukt, som gir samme visuelle effekt som fjernsyns­skjermen. Zeta-ansiktet besto av over 1500 kompo­­nenter; fra flyhøyde lå alle i perfekt forhold til hver­andre. Den ekspertgruppen som først kom til stedet, mente at bildet umulig kunne ha blitt lagd fra bakkenivå. Hvert fotskritt inne i den hadde en destruktiv virkning, hvilket de selv kunne bekrefte. Flere andre faktorer utelukker at bildet kan ha blitt skapt av mennesker på bakke­nivå. Det tok ikke en lang tid før det ble oppdaget at beskjeden inne i CD’en var skrevet i 8-bits binærkode, som så kunne dekodes ved hjelp av det ASCII-karaktersettet som anvendes i alle datamaskiner. Teksten løper fra CD’ens senter og i spiraler utover, akkurat som på en vanlig CD. Den dekodete teksten er på engelsk. En omtrentlig oversettelse til norsk lyder slik:

 

”Se opp for budbærere av FALSKE gaver og deres BRUTTE LØFTER. Mye SMERTE men fremdeles tid. TRo. Det er GODT der ute. Vi MOTsetter oss BEDRAG. Kanal STENGES. Anerkjenn.”


 

Steven M. Greer: Disclosure Project og selvbiografisk bok. Den 9. mai 2001 holdt Steven M. Greer en to-timers pressekonferanse ved Washington Press Club i Washington DC, der over 20 vitner fra militærvesen, etterretnings­vesen, myndighetene og storkonserner sto frem og fortalte kort om deres erfaring med hemmeligholdte ET/V-prosjekter. Samme år  ga Greer ut sin andre bok, Disclosure: military and government witnesses reveal the greatest secrets in modern history (2001). 69 personer med høye stillinger innen det militære og innen stats­apparatet står her frem med fullt navn og forteller sin historie.

 

Fra et foredrag i Los Angeles 11. februar 2007

 

Greer ga i april 2006 ut sin tredje bok, Hidden truth, forbidden knowledge. Denne er selvbiografisk og lett å lese, da den er en redigert transkripsjon av et ukelangt foredrag han holdt i sitt hjem i Virginia i april 2004 for en gruppe på rundt 25 personer. Greer så seg vel tvunget til å utgi en selvbiografisk bok, for hans personlige opplevelser er på mange måter enda mer utrolige enn de fantastiske historiene han har blitt fortalt av denne verdens fremste ET/V-insidere. I artikkelen Steven M. Greer: den trippelopplyste gis en skisse av Greers liv og arbeid.

 

 

ZetaTalk endrer dato for pol- og akseskifte.  ZetaTalk hadde som nevnt siden 1995 hevdet at datoen for pol- og akseskiftet ville være kort tid etter 15. mai 2003. Dette ble så i to notater fra 2003 forklart som en hvit løgn:

ZetaTalk mistet da en stor andel av sine tilhengere, og de som ønsket å avvise ZetaTalk som enten bedrag eller som noe newage-nonsens fikk sin gyldne anledning til det. ZetaTalk har siden hevdet at Nibiru nådde den indre delen av vårt solsystem våren 2003, og at pol- og akseskiftet vil skje før 2012. ZetaTalk ønsker ikke å være mer presise med datoen, da de prøver å tvinge myndighetene til å offentliggjøre deres kunnskaper om Nibiru og faren for globale kataklysmer.

 

ZetaTalk hevder at Nibiru kunne ses på kveldshimmelen nær Orion våren 2003, og at den sommeren og høsten 2003 kunne ses som en dramatisk ekstra sol da den reflekterte sollyset tilbake til Jorden. Astronomene har prøvd å bortforklare dette med et optisk fenomen kalt bisol og solulv (på fagspråket: parhelion).

 

  

På de to bildene ses en ekstra "sol", hvilket skal være refleksjonen av Nibiru. På bildet til venstre ses refleksjonen av den "ekstra solen" i vannet, hvilket skal bevise at dette ikke er en bisol (solulv).

 

Fra høsten 2003 og frem til mars 2009 var Nibirus posisjon og vinkel fra et Jordisk perspektiv så nærme Solen at den var vanskelig å skille ut. I april og mai 2009 har fotografier fra romfartøyet SOHO (et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA) vist en planet til høyre for Solen på tidspunkter da ingen av de kjente planetene er i den himmelsonen. Denne planeten viser det karak­teristiske ”vingemønsteret” som de største månene rundt Nibiru bidrar til. I april og mai 2009 har på ny mange amatørfotografier blitt tatt av en ekstra sol ved soloppgang og solnedgang.

 

Jordens nærkontakt siden 2003 med Nibiru er ifølge ZetaTalk ansvarlig for en dramatisk intensivering av geologiske, klimatologiske, meteoro­logiske og zoologiske anomalier, hvilket myndig­hetene og akademia i verste fall prøver å bortforklare som resultat av ”Global Warming”.

 

ZetaTalk hevder at når Nibiru før 2012 dukker opp i ekliptikken mellom Jorden og Solen, vil Nibiru holde Jorden i et magnetisk jerngrep slik at Jordens rotasjon rundt egen akse vil stoppe fullstendig opp for 2-3 dager (en kraftig oppbremsing vil kunne registreres dagen i forveien). Nibirus magnetiske nordpol vil konfrontere Jordens magnetiske nordpol; spenningen som oppstår vil resultere i et polskifte i Jordens kjerne der den magnetiske nordpolen dreies litt over 90° vekk fra Nibiru. Denne rotasjonen i Jordens indre vil like etterpå trekke med seg de tektoniske plater som utgjør Jordskorpen i et tilsvarende 90° akseskifte. Det hele vil være over i løpet av en time.

 

Jordens nåværende utseende med hav og kontinenter vil bli drastisk forandret. ZetaTalk har beregnet at over 90 % av menneskeheten vil omkomme under eller kort tid etter de globale kataklysmer som følger pol- og akseskiftet. Ca. 40 % av de overlevende vil i en eller annen grad være psykisk forstyrrete og ha psykotiske karaktertrekk pga. de multi­traumatiske kriser som de globale kataklysmer kan resultere i på det personlige plan.

 

En transformativ periode på ca. 100 år vil begynne, der diverse åndelige prinsipper og konkrete ET-prosjekter vil resultere i at de deler av menneske­heten som er selvisk polariserte og etisk-åndelig ”udifferensierte” vil bli eliminert fra Jorden. Jorden vil så undergå et frekvensskifte. Den kommende menneskehet, bestående av zeta-menneske-hybrider, vil da gå inn i en eutopisk og global humanistisk æra. Zetaenes hybridprosjekt og ZetaTalks profeti om pol- og akseskifte blir nærmere beskrevet i min sammendragsartikkel Menneskets historie, Nibiru og polskifte: integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk.

 

 

Spektakulære romskip-shows over Mexico siden 2004. Siden 2004 har ETV-fenomenet i Mexico nådd et nytt nivå i form av spektakulære show der flåter på over 200 fartøyer kan være involvert. De flyr i fullkommen formasjon som om de var styrt av et felles program. Hvert av disse showene hadde fortjent å bli frontnyhet verden over, og de burde i hvert fall ha vært en sensasjon blant de tradisjonelle UFO-organisasjonene. Disse fantastiske showene bare bekrefter at direktivene som styrer de Establishment-styrte media og de tradisjonelle UFO-organisasjonene krever ignorering eller avvisning av genuine ETV-tilfeller.

 

Det mest spektakulære showet skjedde den 10. juni 2004, da 200-300 romskip holdt et oppvisningsshow over Guadalajara, hovedstaden i den mexicanske delstaten Jalisco. Showet ble filmet av mange, og opptakene har blitt lagt ut på Internet. Man må antagelig helt tilbake til oppvisningsshowet som ble holdt for farao Tuthmose III (1479-1425 f.Kr.) for å finne maken. Romskip-showene over Mexico omtales nærmere i artikkelen Spektakulære romskip-shows over Mexico siden 2004.

 

200-300 romskip over Guadalajara den 10. juni 2004

 

 

Avsluttende ord…

Jeg velger å avslutte dette nokså lange introduksjonskapittelet med to setninger fra innledningen. Den overordnete konklusjon av all vår erfaring så langt er at vi er knyttet til et mangfold av ET-arter og ET-grupper i fortid, nåtid og frem­tid, i langt større grad enn vi er istand til å forestille oss. Denne tilknytningen er der enten vår vestlige moderne kultur erkjenner den eller ikke, enten vårt samfunn tillater befolkningen å vite om den eller ikke. 

 


Kilder og ressurser

ZetaTalk (web-base). Web-base drevet av Nancy Lieder.

 

Lieder, Nancy (1999): ZetaTalk: Direct answers from the Zeta Reticuli People.

 

ZetaTalk-diskusjonstråd på det norske Alternativt Nettverk.

 

Earthfiles [web-base]. Reported and edited by Linda Moulton Howe. 

 

The Majestic Documents [web-base]

Denne web-basen samler på informasjon om, og originaldokumenter fra, MJ-12.

 

MJ-12’s håndbok Special Operations Manual (SOM1-01), Extraterrestrial Entities and Technology, Recovery and Disposal, datert den 7. april 1954. [Faksimile: Part 1 (pdf-format, ca. 5 MB); Part 2 (pdf-format, ca. 5 MB)]. 

 

Cooper, Milton William (1989): The Secret Govern­ment: The Origin, Identity, and Purpose of MJ-12. [Online artikkel].

 

Stonor, Chris (2000): The Revelations of Dr. Michael Wolf on the UFO Cover Up and ET Reality. Dette er et meget bra sammendrag av Wolfs bok The catchers of heaven: a trilogy (1996). Sammendraget er faktisk å anbefale fremfor boken, hvis antikvariske verdi nå ligger på 100-200 dollar. Boken er ikke verdt dette. Ca. 380 sider handler kun om de følelsesmessige bånd som hans sønn og hustru (som døde i en tragisk bilulykke der han selv over­levde) samt to hybrider knyttet til ham. Sammendraget ble godkjent av Wolf før han døde. Se også Rune Øverbys oversettelse til norsk av et intervju med Wolf (her).

 

Corso, Philip J. (1997): The day after Roswell. Simon & Schuster, New York.

 

Greer, Steven M. (1999): Extraterrestrial contact: the evidence and implications. Crossing Point Inc. 544 sider.

 

Greer, Steven M. (2001): Disclosure: military and government witnesses reveal the greatest secrets in modern history. 573 sider.

 

Greer, Steven M. (2006): Hidden truth, forbidden know­ledge: it is time for you to know. Crossing Point, Virginia. 325 sider.

 

 

Tilbake til:  ET/V-fenomener //  Home  //  ET/V-diskusjonsgruppe (Ildsjelen).