I årene 1961-63 arbeidet han direkte under generalløytnant Arthur G. Trudeau (1902-91) som da var øverst­kommanderende for Hærens Forsknings- og utviklingsavdeling i Pentagon. Her fikk Corso ansvaret for ”Kontoret for frem­med teknologi”. Corso trakk seg så tilbake fra Hæren med 19 medaljer og ordensbånd. I 1963 begynte han som rådgiver i nasjonale og militære sikkerhets­­spørsmål i staben til den konservative senatoren Strom Thurmond. Senere jobbet han som konsulent og kontrakts­administrator innen den private sektor. Corso døde av hjerteanfall den 16. juli 1998, 83 år gammel, bare ett år etter at boken hans ble utgitt. Han etterlot seg to sønner og fire barnebarn.

Som ansvarlig for ”Kontoret for fremmed teknologi” fikk Corso et eget kabinett flyttet inn på sitt arbeidsværelse. Dette inneholdt Roswell-mappene og en samling vrakrester fra et styrtet romfartøy. Utenom hans ordinære arbeids­oppgaver ga general Trudeau ham to strengt hemmelig­holdte oppgaver som ingen andre kjente til. Den ene oppgaven var å gå systematisk gjennom alt vrakgodset, og gjennom rapporter evaluere hvilket teknologisk utviklings­potensial de forskjellige delene hadde. Dersom Trudeau var enig i evalue­ringen, var neste oppgave å ta initiativ til at dette potensialet ble realisert. Dette ble gjort ved at Corso ”sådde frø” i forskjellige forsknings­miljøer, der idéene ble videreutviklet og til slutt resulterte i konkrete produksjonsoppdrag til amerikansk industri.

Corso skriver i sin bok at han naturligvis er klar over sin helt spesielle bakgrunn til å fortelle om den amerikanske regjeringens ET/V-erfaringer, men at andre visste like mye og endog mer enn ham selv. Han og Trudeau visste at deler av vrakgodset også hadde blitt gitt til hemmelige kontorer innen Luftforsvaret og Marinen, og at man der syslet med lignende prosjekter.

Ifølge Corso fant den første ETV-styrten på amerikansk jord sted ved Spring Cape Girardeau i Missouri i 1941. Dette året styrtet imidlertid også et romskip i havet vest for San Diego, som ble gjenfunnet av Marinen. Likene til noen Grå ble funnet. Etter dette har US Navy alltid hatt en lederposisjon i slike saker, dvs. at en admiral vanligvis har sittet på toppen av MJ-12 (Wolf, 1996).

Den 31. mai 1947 styrtet en ETV noen km. nord for Elk Mountain sørøst for Aragon, New Mexico. Fire humanoider ble funnet. Den 24. juni 1947 observerte den amerikanske piloten Kenneth Arnold under en flytur en formasjon av ni flyvende sølvaktige tefat. Denne hendelsen ble begynnelsen på UFO-æraen for folk og massemedia.

Den 4. juli 1947 styrtet i hvert fall ett romskip kl. 23:30 i Capitan Mountain 40 km. nordvest for Roswell. Ifølge Wolf (1996) var det to romskip som smalt i hverandre, det andre havnet i nærheten av Plains of San Agustin. I det ene romskipet var det humanoider av den orange typen (orange hud) fra Andro­meda, i det andre romskipet var det humanoider av den Grå typen fra Zeta Reticuli. Også Corso har i personlige intervjuer hevdet at to romskip kolliderte denne natten (Paola Leopizzi Harris, 2003).

Autopsi av to av likene ble filmet i juli 1947, og autopsi av et tredje lik ble filmet i 1949. Wolf kan ikke garantere at den offentliggjorte Santilli-filmen er genuin, men den virker så. En eller flere av humanoidene overlevde styrten og levde i flere år etterpå. Det var først i 1978 at ”Roswell-saken” fikk nytt liv. Da hadde det gått så lang tid at UFO-forskerne skapte mer forvirring enn oppklaring ved sine undersøkelser og teorier. Corso skriver at han helt tilfeldig ble øyevitne til ett av likene den 6. juli 1947 i Fort Riley, Kansas. De fleste romskipene havnet til slutt ved Norton Air Force Base i California, hvor de hadde et slags ETV-museum.

Philip J. Corso

Begrunnelsen for hemmelighold

Beslutningen om å holde hemmelig for folket alt som hadde med ET/V’er å gjøre ble naturligvis tatt av MJ-12. Corso nevner noen av grunnene for hemmeligholdelsen:

1) Muligheten for å kunne utvikle ny teknologi på basis av vrakrestene, og slik vinne et militært forsprang over kommunistene i den kalde krigen. Dette krevde den strengeste hemmeligholdelse, for kommunistene hadde infil­trert både CIA og den amerikanske regjeringen. CIA kommer dårlig ut i Corsos bok; faktisk beskrives organisasjonen som fienden og på parti med KGB!

2) Muligheten for at ET’ene og kommunistene samarbeidet.

3) Antagelsen av at det amerikanske folket ikke var modent for et slikt kultur­sjokk. Den noe flate begrunnelsen for denne antagelsen er den panikken som radiohørespillet ”War of the Worlds” med Orson Welles i hovedrollen skapte i landet da det ble sendt i 1938. Hørespillet var formet som en fortløpende nyhets­sending med øyevitne­skildringer av at ET-monstre hadde landet i New Jersey og gått til angrep på lokal­­befolkningen.

Corso fremstår i boken som konse­kvent negativ til de utenom­jordiske. Han mener at de er her for sin egen skyld, at de repre­sen­terer en genuin trussel, og at det eneste språket de forstår er den sterkestes rett. Han mener at det eneste rette USA kunne gjøre, var å bli dem militært og tekno­lo­gisk overlegen. ”They ment us harm, and we knew it” (s. 132). Det virker som om Corso bare har erfaring med én ET-type: de Grå. Disse gir han skylden for alt: lemlestelsen av kveg; bortføringer av personer; ”invasjonen” av det amerikanske luftrommet; forstyrring av kommu­nika­sjonssystemene mellom bakkemannskap og sonder og satelitter; samt provo­ka­sjon og erting av piloter, militærvesen og astro­nauter. Corso nevner ikke forsøk på vennligsinnet kommunikasjon; eller even­tuelle beskjeder ET’ene hadde til oss, eller den mulighet at USA ikke over­holdt evt. avtaler med dem. Men Corso var heller ikke i posisjon til å sitte med slik informa­sjon, han tilhørte ikke den innerste sirkelen.

Produkter som ifølge Corso helt eller delvis var inspirert av ETV-teknologi:

• supersterke fibre, som bl.a. ble brukt i Kevlar skuddsikre vester.
• infrarøde nattkikkerter.
• mikrochips / integrerte kretser, som på sikt ledet til data-alderen og Silicon Valley.
• fiberoptikk, som kan brukes til å overføre og lagre store mengder informasjon.
• laserteknologi, der utviklingen av laservåpenet skal ha resultert i at kampen mot ET’ene jevnet seg ut. Laserteknologi forbedret også kommunika­sjons­overføring over store distanser.
• Stealth-teknologi, som brukes til å usynliggjøre f.eks. fly og patroner for radarinstrumenter.
• aksellerert partikkelstrålevåpen.

Andre konsekvenser av ET-kontakten

1) Det store kappløpet mellom USA og Sovjetunionen om å være førstemann på Månen dreide seg om langt mer enn å være førstemann til å stikke et flagg i bakken og ta noen grus­prøver med tilbake. Det dreide seg bl.a. om at første­mann kunne betrakte Månen som sin koloni og dermed reagere på den andres ankomst som en invaderende krigshandling! Dette kunne forrykke vesentlig den militære balansen mellom de to supermaktene. Er dette grunnen til at russerne ennå ikke har hatt en eneste mann på Månen, til tross for at de ledet an i romkappløpet gjennom hele 1960-tallet? Opprett­elsen av en Måne-base ville også være vesentlig i kampen mot de utenom­­jordiske, skriver Corso. Flere uavhengive kilder hevder imidlertid at vi tapte kampen om Månen, for en ET-gruppe som hadde base der advarte oss mot å komme dit flere ganger. Dette skal være grunnen til at USA stoppet sine bemannede månedferder med Apollo 17 i desember 1972. Siden har ingen vært der.

2) Den kalde krigen gjorde det mulig både for USA og Sovjetunionen i all hemme­lighet å bruke enorme summer på teknologisk utvikling og produksjon av våpen som det ikke var meningen å bruke på hverandre, men på ET’ene. Folk grublet på hva poenget var med produksjon og lagring av strids­hoder nok til å kunne utslette Jordens befolkning hundrevis av ganger, men de tok til takke med overfladiske svar.

3) Om 1980-tallets Strategic Defense Initiativ (SDI), av media døpt Star Wars, skriver Corso:

”Vi begge [USA og Sovjetunionen] visste hvem som var det virkelige målet for SDI, og det var ikke en haug med ICBM-stridshoder. Det var UFO’er, fremmede romskip som trodde de var usårbare og usynlige mens de føyk omkring i vår atmosfære; som stuper ned for å ødelegge våre kommunika­sjoner med EMP-stråler, som avskjærer våre romfartøyer, koloniserer vår Måne-overflate, mutilerer kveg i horrible biologiske eksperi­menter, og til og med bort­fører menn­esker for deres medisinske tester og hybridisering av arter... Disse skapningene var ikke vennlig­sinnete fremmede vesener som hadde kommet for å opplyse menneskene.... Gorbatsjov, tro det eller ei, var også tilfreds fordi president Reagan garanterte at USA ville kaste sitt defensive våpenskjold også rundt Sovjetunionen... Hva enn vi slåss om ble så ubetydelig konfrontert med trusselen fra skapninger som var oss så teknisk overlegne at vi var deres gårdsdyr som kunne slaktes etter som det behaget dem (s. 292-93)... hvor oppsikts­vekkende og fantastisk det enn måtte lyde, historien bak den begrensede utplasseringen av SDI er historien om hvordan menneskeheten vant sin første seier over en sterkere og tekno­logisk overlegen fiende... (s. 273)

4) Corso kommer inn på de forskjellige offentlige prosjekter som ble iverksatt av US Air Force for å evaluere UFO-rapporter. Project Sign ble satt i gang i september 1947. Februar 1949 ble det omdøpt til Project Grudge, og endelig het det fra sommeren 1951 til desember 1969 Project Blue Book. Alle disse prosjektene hadde en tredobbelt funksjon. Den første funk­sjonen var å gi det amerikanske folk den tilfredsstillelse at de hadde et organ de kunne rapportere til, og å vise folket at den amerikanske regjeringen tok UFO-rapportene på alvor. Den andre funksjonen var å desinformere folket gjennom prosjektenes endelige konklusjoner: at samtlige UFO-observasjonene hadde sine trivielle forklaringer som meteorer, lyskuler osv. Den tredje funksjonen var at de virkelig interessante observasjonene ble sendt videre til et eget organ (Air Intelligence Command) som selv de i prosjektet ikke kjente til (med mulig unntak av prosjektlederen). Disse observasjonene ble nøye analysert og behandlet.

5) Corso kommer gjentagne ganger inn på det problematiske forholdet mellom det militære og NASA (dannet i 1958). I kampen mot ET’ene hadde det militære behov for å delta i og påvirke romforsknings­programmene, samtidig som NASA skulle være en sivil organisasjon som ikke skulle vite noe som helst om ET/V’er. Det var ikke til å unngå at deler av NASA måtte innvies i de store hemmeligheter, og NASA som organisa­sjon var pålagt fra første dag av å benekte et hvert kjennskap til de utenomjordiske. I 1961 ble den bestilte Brookings-rapporten om NASA formelt overlevert til den ameri­kanske kongressen. Rapporten utreder bl.a. ”Implika­sjonene ved oppdagelsen av utenom­jordisk liv”. Rapporten anbefaler sterkt at eventuelle oppdagelser av kunstige strukturer på noen av planetene i vårt solsystem holdes hemmelig for det amerikanske folket pga. frykt for ”alvorlig sosial instabilitet”.

NASA var fra fødselen av et høyst splittet vesen som stadig snublet i sine egne bein pga. de mange interne båser med hver sine hemmeligheter og med motstrid­ende prioriteringer. NASA måtte ikke bare samarbeide med det militære, men også med det militæres fiende, CIA. Corso skriver: ”På denne måten var scenen satt for en byzan­tinsk byråkratisk kamp mellom medlemmer av de samme organisasjoner men med forskjel­lige nivåer av sikkerhets­klarering, politiske mål, og selv kunnskap om hva som hadde foregått i tidligere år. Og under alt dette lå den grunnleggende antakelsen at verdens sivile befolkning ennå ikke var moden til å høre sannheten om utenomjordiske kulturer og den sannsyn­lige trussel som disse kulturer represen­terte for livet på Jorden” (s. 160). Astronauter fikk spesiell instruks om ikke å rapportere før landing observasjoner av ETV’er. Corso nevner f.eks. at Neil Armstrong rapporterte en fremmed base på Månen under Apollo-11 ferden.

NASA har gjennom hele sin eksistens som Viten­skapens fremste representant når det gjelder søken etter utenomjordisk liv brutt med alle etiske regler. Det samme kan sies om den populære astronom, forfatter og showmann Carl Sagan (1934-96). Sagan elsket å stå frem som den Store vitenskapelige autoritet, men det eneste han gjorde var å fremme det offisielle NASA-bedrageriet. Noen hevder han ble presset til dette; i så fall var Sagan en mann uten integritet. NASA støttet forskjellige SETI-prosjekter (Search for ExtraTerrestrial Intelli­gence) fra slutten av 1960-tallet og frem til 1993, og i deres Origins program fra 1997 og utover. SETI-prosjekter går ut på å lytte etter radiosignaler fra det fjerne verdensrom, i tilfelle noen ET’er skulle ønske å sende oss en beskjed. Mens millioner av dollar og arbeids­timer rant bort på menings­løs lytting etter slike signaler, skjulte NASA for det ameri­kanske folket sitt grundige kjennskap til tilstedeværelsen av ET’er på vår egen planet, samt tilstede­værelsen av kunstige strukturer både på Månen og Mars.

De akademiske institusjoner som representerte vitenskapen, fulgte etter i kjølvannet av NASA. I alle respektable bøker fremsto utenomjordisk intelli­gens som et fasi­nerende emne, men bare på den betingelse at slike vesener bare kanskje fantes, og da helst et par millioner lysår borte. Respektable fagbøker avviste med et håndkast den stadig voksende dokumentasjonen på at ET/V’er er her og nå. Disse fagbøkene følte seg trygge når de hadde mamma-NASA og pappa-Sagan bak seg.

Den første fille­ristende avsløringen av NASA-bedrageriet kom først i 1994, i form av McDaniel-rapporten på noe over 200 sider. Stanley V. McDaniel –  professor i filosofi, viten­skaps­historie og vitenskaps­­­­etikk – begynte å interes­sere seg for den stadig mer media-omtalte verbale kampen mellom NASA og de som mente at NASA-bilder av Cydonia-regionen på Mars tydelig avslørte kunstige strukturer (som f.eks. ”Mars-ansiktet” og forskjellige pyramider). Dette ville jo være et spennende kasus for McDaniels studenter i vitenskaps­sosiologi, så fra dét perspektivet intervjuet han sentrale personer på begge sider og begynte å grave i fortiden.

McDaniel-rapporten inneholder særdeles sterk kritikk av NASA, som beskyldes både for å holde tilbake informasjon og for å villede almenheten. Carl Sagan kritiseres for å komme med direkte løgner. Den andre parten, representert ved Richard C. Hoagland, roses for deres integritet og den høye kvaliteten på deres vitenskapelige arbeid. Dette var første gang en uklanderlig, akademisk tredjepart, hvis objektivitet og kompetanse ingen tvilte på, blandet seg inn i Cydonia-saken. Etter utgivelsen av McDaniel-rapporten begynte de mest våkne ameri­kanerne å miste tillit til NASA (se Hoagland, 2001). NASA har aldri offisielt respondert på rapporten.

Foreløpig sluttord

Philip James Corso døde av hjerteanfall den 16. juli 1998, 83 år gammel. Den 8. juni 1998 avla Corso ed på at han virkelig hadde sett et ET-lik i juli 1947, og at han hadde hatt adgang til autopsi-rapportene i 1961. Corso var et produkt av sin kultur. Gjennom hele sitt liv og karriere var han pliktoppfyllende og trofast, han levde opp til kulturens forvent­ninger av ham. Det er derfor ingen grunn til å tro at han som 80-åring, da han begynte på sin bok, plutselig skulle begynne å svikte sine egne idealer. Han visste hva han gjorde. Han mente at de ameri­kanske myndigheter nå burde lette på hemmeligholdelsen når det gjaldt ET/V-emnet. Han følte det som sin plikt å bidra hertil. Han visste at boken hans ville bli en sensasjon og skape store kontroverser. Likevel gjorde han det.

Forfatterens sønn, Phillip Corso Jr., uttalte i et avisintervju (Florida Today, 2000) at bare 10 % av farens komplette manuskript hadde kommet ut i boken, noe faren var frustrert over. Junior hadde planer om tilgjengeliggjøre det komplette manuskriptet for almenheten, men det har det ikke blitt noe av.

Kilder og ressurser

Corso, Philip J. (1997): The day after Roswell. Simon & Schuster, New York.

Hoagland, Richard C. (2001, 5. utg.): The monuments of Mars: a city on the edge of forever. Frog Ltd, California.

Leopizzi Harris, Paola (2003): Connecting the dots: making sense of the UFO-phenomenon. Wild Flower Press, Mill Spring.

McDaniel, Stanley V. (1994): The McDaniel Report: North Atlantic Books, California. [Rapporten er kommersielt tilgjengelig via Amazon.com]

Friedman, Stanton

      Bokanmeldelse fra desember 1997 som er kritisk til enkelte punkter i Corsos bok (her).