De globale kriser og den gryende oppvåkning

Boken foreligger nå i 7. utgave, og har fått bifallsytringer av Erik Dammann, Steinar Lem, Gunnar Garbo og Roar Bjønnes. Ca. 180 sider. Den kan bestilles via Kolofon AS for 250 kr. Boken inneholder 18 små fargeportretter av moderne globale helter.

Her følger innholdsregister og sammendrag for utgave 8 som jeg holder på med:

Innhold

DEL A:  Herskermodellen som dypeste årsak til de globale kriser

1) Hvordan en virkelighetsfjern økonomi oppsto

2) Fallet fra blandingsøkonomier til globalisering av nyliberalisme

3) Økonomisk vekst på bekostning av Jordens bæreevne

4) FN: herskermodellens markblomst og falske håp?

DEL B:  De globale kriser som symptomer på herskermodellen

1) Kriger og militærkostnader på 1900-tallet: en oversikt

2) 11/9-dramaet: sjakktrekk mot et oligarkisk-totalitært verdensregime?

3) Det nye NATO har blitt kjeltringaktig og respekterer ikke folkeretten

4) Befolkningsvekstkrisen

5) Oppvåkningen til øko-krisen

6) Miljødegraderinger

7) Mot en ny energiøkonomi

8) Om årsakene til verdenshungeren; om fremtidens jordbruk

9) Ernæringskrisene

10) Nyliberalismens konsekvenser: statskassene, velferdssamfunnene

og 80 % av verdensbefolkningen årelates

11) Media som nyliberalismens underdanige tjener

DEL C:  Partnerskapsmodellen som veien til Eutopia

1) En skjønnlitterær visjon

2)  Individuell-psykologiske perspektiver

2a) Individets nødvendige transformasjon

2b) Johan Galtungs konfliktløsningsmetode

3) Lokal-nasjonale økonomiske idéer

3a) Komplementære valutaer: en god idé i harde tider?

3b) Muhammad Yunus: bekjempelse av verdens fattigdom gjennom mikrokreditt

4) Økonomi integrert med virkeligheten

4a) En modell for klassifisering av økonomiske systemer

4b) Nye barometere for landenes trivselstilstand

5) Globale politisk-økonomiske idéer

5a) Den alterglobalistiske bevegelsen protesterer mot globaliseringen

av nyliberalisme

5b) Mot globalt demokrati

5c) PROUT: Eutopias sosio-økonomiske system

Kilder og anbefalte ressurser

Sammendrag

Siden 1980 har de menneskeskapte globale kriser forverret seg år for år. Milliarder av mennesker lever i den dypeste nød, og Jorden er inne i den største utrydnings­bølgen av plante- og dyrearter på 65 millioner år. Verdens­befolkningens størrelse kombi­nert med alle staters krav om ”konti­nuerlig økonomisk vekst” har skapt en økologisk-økonomisk krise der vårt forbruk av Jordens ressurser siden 1987 har blitt større enn Jordens evne til å fornye seg selv. Vi har begynt å tære på Jordens ”basis­kapital” på bekost­­ning av frem­tidens genera­sjoner. De rikeste nasjoner har et konsum av naturressurser som ville ha krevd 4-5 jordkloder dersom resten av verdens­befolkningen hadde hatt samme konsum.

Del A i boken ser på den rådende herskermodellen, at det gjelder å være sterkest slik at man kan herske over andre, som den dypestliggende årsaken til de globale kriser. Den rike verden ble rik ved å basere seg på en virkelighets­basert økonomi­tradisjon som favoriserte utviklingen av industri. På begyn­nelsen av 1980-tallet spredde nyliberalistisk politikk seg til hele den vestlige verden, samtidig som den tredje verden av forskjellige grunner havnet i gjeldskrisen. Den vestlige verden tvang da, via struktur­tilpasnings­program­mene til Penge­fondet og Verdensbanken, den tredje verden til å spesia­­li­sere seg i virksomhet som holder dem nede i fattigdom. Den tredje verden ble nektet å følge den oppskrift og økonomi­tradisjon som hadde gjort den rike verden rik. Resultatet er at den økonomiske ulikheten mellom de rike og de fattige landene forverres ytterligere. Det meste av den ”bistand” som den rike verden gir den fattige verden er innpakket i krav og betingelser som bare forverrer situasjonen.

Mens økologer erkjenner at Jordens ressurser er begrensede og at Jorden derfor har sine grenser for økonomisk vekst, er økonomer uforstående til denne elementære innsikt. De fleste økonomer har ”ubegrenset økonomisk vekst” som sitt motto. Ingen av de landene i verden som har nådd et høyt menneskelig trivselsnivå har klart dette uten ved å overbelaste økosystemet i alvorlig grad.

FN er herskermodellens ”markblomst” til en ny og bedre verden, men hersk­erne har lagt blokkeringer i veien som gjør at denne organisasjonen egentlig bare fungerer som et falskt håp til en bedre verden. Gjennom organisa­sjonens udemo­kratiske struktur og knøttlille bud­sjett har herskerne full kontroll. FN har ikke evne til å svare adekvat på de globale kriser, hvilket heller ikke er meningen fra herskernes side.

Del B presenterer de forskjellige globale kriser som symptomer på herskermodellen. Den største skuffelsen da den kalde krigen sluttet var at verdens skyhøye militærbudsjetter, særlig USAs, ikke ble kraftig redusert. De absurd høye militærbudsjettene til USA gjennom hele 1990-tallet tyder på vilje til verdenshegemoni. 11/9-dramaet ble gjennomført av et uhyre mektig kjeltring­­­nettverk som har infiltrert hele det amerikanske statsapparatet. Hvis ikke dette nettverket blir avslørt kan vi forvente enda større terror-dramaer.

Den uønskete befolkningsveksten i verden idag har to dypere­liggende årsaker: patriarkalske maktstrukturer og økonomisk nød i de aktuelle landene. De mange typer av miljødegradering i verden beskrives; de er så omfattende og dyptgående at vi knapt er istand til å fatte dem. Den dypere­liggende årsak hertil er manglende evne/vilje: til å tenke globalt, til å ta miljødegradering alvorlig før det er for sent, og til å se sammenhengen mellom økologi og økonomi.

Hvert fjerde barn i verden er underernært. Lokal og nasjonal hungersnød er imidlertid ikke resultat av høy befolkningstetthet eller av nasjonal/global knapphet på mat. Den dypeste årsaken til hungersnød er fattigdom pga. alt for store inntektsforskjeller mellom de fattige og de rike, og pga. mangelen på økonomisk demokrati lokalt, nasjonalt og globalt. Mens den fattige verdens­befolkningen er underernært, blir helsetilstanden til den rike verdens­befolkningen stadig forverret gjennom feil­ernæring og overernæring. Grunnene hertil er mange: kommersielle og kultu­­relle, samt en ernæringsvitenskap som er opphengt i gamle dogmer.

Nyliberalismens konsekvenser beskrives: statskassene, velferdssamfunnene og 80 % av verdensbefolkningen årelates. Media har forfalt til å bli nylibera­lismens underdanige tjener. Resultatet er at virkelighetsbildet til største­delen av den vestlige befolkningen nå domineres av underholdning, sport, vås, sympto­matiske fenomener, pseudo-nyheter og pseudo-begivenheter. Media utfordrer ikke det nyliberalistiske grunnsynet, som folket dermed uvitende tar for gitt.

Del C peker på positive muligheter, potensialer og visjoner som ved realisering lar oss løse de globale kriser og lar oss begynne på veien mot et humant og harmonisk verdenssamfunn. På det dypestliggende planet er ”kuren” knyttet til en overgang fra herskermodellen til en partnerskaps­modell. Transformasjonen av verdenssamfunnet må skje både kollektivt og individuelt.

Når det gjelder individets nødvendige transformasjon, presenteres to innfalls­vinkler. Den første innfallsvinkelen belyser behovet for en reorganisering av ens grunnholdninger fra en patriarkisk herskermodell til en partnerskaps­modell. Den andre innfallsvinkelen er relatert til utviklings­psykologi. Hele menneskeheten må løftes opp til høyere nivåer både når det gjelder erkjen­nelsesevner og etikk. Det er vårt nåværende utviklingstrinn som har bragt oss inn i dagens kriser; altså må vi opp på et høyere nivå for å komme ut av dem.

En modell presenteres for klassifisering av økonomiske systemer. Verden og alle nasjoner bør gå i retning av en ”gul økonomi”, karakterisert ved at den både er bærekraftig (”grønn økonomi”) og tjener flertallet av befolkningen (”rød økonomi”). I boken The wellbeing of nations (2001) har mer relevante barometere for landenes trivselstilstand blitt utviklet enn bruttonasjonalprodukt (BNP), bl.a. et barometer for økosystemenes trivselsnivå (nivået av “grønn økonomi”) og et barometer for det menneskelige trivselsnivå (nivået av “rød økonomi”). Ved å kombinere de to barometerne på forskjellige måter kan man beregne nivået av “gul økonomi”, og se til at utviklingen av det menneskelige trivselsnivået ikke går på bekostning av økosystemenes trivselsnivå.

Den alterglobalistiske bevegelsen, avisen Le Monde diplomatique, organisa­sjonen ATTAC og det årlige arrangementet av World Social Forum presenteres som fronten i kampen mot nyliberalismen. For å kunne bevege oss i retning av globalt demokrati trenger vi globale demokratiske organisa­sjoner der FN, Verdens­­banken, Pengefondet og WTO svikter. I hvert demo­kratisk land verden over bør snarest et global-integralt parti dannes, da de eksisterende politiske partier er for opphengt i fortid, i det nasjonale, og i egne særinteresser.

I et eget kapittel presenteres Prout, som er en holistisk sosio-økonomisk modell der menneskets totale livskvalitet og Moder Jord settes i høysetet. Prout ble utviklet av inderen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-1990), og er ment som et alternativ for menneske­­heten etter den globale kapita­lismens død. Prout repre­senterer en ”gul økonomi”.

Tilbake til:  Mine bøker  //  Home