Sommeren 2002 begynte jeg å abonnere på Klassekampen, venstresidens ”radikale” dagsavis. De første dagene avisen kom i posten hadde jeg de samme følelsene som en tenåring har som åpner et pornoblad for første gang: skummelt, spennende, på kanten! Jeg husker ikke lenger hva som var årsaken til denne dramatiske vendingen fra å lese andres eksemplarer av Aftenposten i tyve år. Kanskje det var i forbindelse med et web-søk, hvor jeg havnet på Klassekampens web-sider. Først da jeg begynte å lese Klassekampen oppdaget jeg hvor høyrevridd Aftenposten er. I Klassekampen fant jeg et intellekt og en global humanisme jeg savnet i andre aviser.
Venstresidens store dyd er jo å identifisere seg med arbeiderne, de lavtlønnete, og å bekjempe sosial urettferdighet. Selv om denne tematikken langt fra fasinerte meg, forsto jeg at dette var samfunnsemner som ethvert modent menneske burde interessere seg for. Det var også noe annet som ble bestemmende. Jeg hadde lest et sted, kanskje i en av bøkene til Susan George, at nyliberalismen bare tjener de 20 % rikeste nasjonene i verden, og at innen den enkelte nasjon tjener den bare de 20 % rikeste i befolkningen. De øvrige 80 % av nasjonene og befolkningsandelene er tapere, som det nyliberalistiske systemet vil sørge for blir stadig fattigere. Det slo meg at selv om jeg var borger av en av de heldige nasjonene som befant seg på riktig side av streken, tilhørte jeg de 80 % uheldige som statistisk sett vil bli stadig fattigere. Det var altså på tide, og i min egen interesse, å våkne opp til hva slags verdenssamfunn jeg befant meg i. Jeg kunne ikke bare studere okkultisme og esoterisme! Det var i denne ånd jeg begynte å abonnere på Klassekampen.
Susan George
Det var naturligvis en del stoff i avisen som jeg pleide å bla raskt over. Man blir jo ikke ”raddis” over natten. Det jeg likte best ved avisen var vinklingen på utenriksstoffet. KK-journalisten Peter M. Johansen tar seg jo av denne delen, fra mandag til fredag, på en kompetent og venstre-sympatisk måte.
Det jeg likte minst ved avisen var den sterke forankringen i det materialistiske verdensbildet, som videre styrer avisens perspektiv både på kultur og vitenskap. Mitt eget syn, inspirert av Ken Wilber, er at individets og kulturens evolusjon går gjennom tre kognitive eller erkjennelsesmessige hovedfaser: fra det pre-rasjonelle (med mytiske religioner) til det rasjonell-logiske (med et materialistisk verdensbilde) til det trans-rasjonelle (med et åndsvitenskapelig verdensbilde). Jeg abonnerte ikke på KK for å få mine åndsvitenskapelige behov dekket, sant nok; men jeg regnet da med at slik et mindretall av KK-leserne ville fremme og diskutere sitt pre-rasjonelle verdensbilde (jødedom, kristendom og islam), ville også et mindretall slippe til med å fremme og diskutere en rekke emner fra et integralt, transrasjonelt og åndsvitenskapelig perspektiv. IKKE FAEN!
Det materialistiske verdensbildet med den aller enkleste form for gen-sentrisme er KKs Bibel, og de vil ikke en gang høre snakk om høyere utviklingstrinn og kognisjonstrinn. KK hadde en fast spalte der religionshistorikeren Helene Næss serverte oss ”besserwissen”-analyser av religiøs praksis verden over. Ja, de trodde og tror på så mye dumt – nisser og huldre, magi og mirakler – verden over, sto det alltid å lese mellom linjene hennes. Dén spalten ble for enkel og dum. Av ren høflighet, eller av frykt for å miste abonnenter, slipper KK til en munk eller en pater eller en ”bror” i ny og ne. Dette er greit nok, men da burde også den transrasjonelle og åndsvitenskapelige siden slippe til i ny og ne.
Den faste vitenskapsspalten til Bjørn Vassnes har i alle de fem årene vært total uinteressant med sitt forenklete og forkvaklete gensentriske perspektiv. Men hva annet kan man forvente når Vassnes betrakter Richard Dawkins som 1900-tallets største profet og mest betydningsfulle sannhetsformidler? Vassnes får stadig kritikk fra akademikere for sin ”simplisme”, men dette biter ikke på ham, og KK-redaksjonen har visst ingen idéer om hva de kan gjøre med saken.
Et typisk eksempel på at KK ikke har nådd et generelt integralt erkjennelsesnivå er den stadige ”natur eller miljø”-debatten rundt kjønn og seksualitet, der kjønnsforskeren Wenche Mühleisen representerer et ekstremt konstruktivistisk perspektiv mens Vassnes representerer et ekstremt biologisk-essensialistisk perspektiv. Hvorfor kan ikke KK klatre opp til et høyere og mer interessant erkjennelsesnivå, der de kan begynne å integrere det som er uforenlige motsetninger på et lavere nivå?
Til KK: dette er Ken Wilber, Amerikas mest oversatte akademiske forfatter.
På tide å bli litt oppdatert?
Noe av det verste med KK er imidlertid deres dekning av kultur, særlig filosofi, bøker og figurativ kunst. KK-leserne serveres året rundt en resirkulert drøvtygget graut av Vestens intellektuelle og litterære helter, som ALLE har til felles en forankring i det materialistiske verdensbildet. Om igjen og om igjen kommer presentasjoner av de samme eksistensialistiske, tyske og franske filosofer. Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir, Heidegger… Oh, dette er faktisk pinlig. Er KKs filosofiske verden så uendelig liten og fattigslig at de må tvinge den samme gjengen ned i halsen på oss, 10 ganger i året, hvert år…
Til KK: slutt å torturér oss hver måned
med dette nevrotiske vraket. Nok er nok!
Så har vi KK’s eviggående rullebånd med Vestens forfattere. Kafka, Beatnik-forfatterne… Aller verst er de endeløse kronikkene om de norske forfatterne: Ibsen, Hamsun, BB… Det er vel ingen hemmelighet at KK fungerer som et toalett (eller siste håp) for frustrerte Blindern-studenter som har fått sine manus refusert alle andre steder, og som så i desperasjon sender inn en forkortet versjon til KK.
Den figurative kunsten på KKs bakside er alltid grell, intetsigende og fullstendig meningsløs. En smule deprimerende, hvis jeg selv skal gi en følelesbetont karakteristikk. Det er mulig at denne kunsten er hyperavansert fra et postmoderne eller et uforståelig post-post-moderne perspektiv, men da burde i hvert fall simpleton’er som meg få servert en aldri så liten analyse eller forklaring på HVORFOR jeg bør bli imponert og bør gå rundt i salighetsrus den neste halvtime. Hva med å gi oss litt VISJONÆR kunst til en forandring? Har dere noensinne HØRT om det?
Til KK: ta en kikk i dette online-magasinet for visjonær kunst.
Gi oss noe annet enn depressiv, intetsigende, post-post-moderne kunst.
På den positive siden vil jeg gjerne rose KKs to profesjonelle filmanmeldere Lars Audun Bråten og Guri Kulås. Jeg har også hatt mye glede av, og/eller lært mye av, økonomispalten til Erik S. Reinert og musikkspalten til musikkviter Egil Baumann. Disse har levert kreative og originale bidrag som rager over det konvensjonelle nivået.
Så kommer vi omsider til den legendariske dråpen som får det til å renne over. Når alt kommer til alt, er det jo den politiske penetranseevnen som skal være Klassekampens styrke. Å være ”radikal” betyr å gå til røttene. En avis som ikke har integritet og mot til å stille det enkle spørsmålet ”Hvorfor kollapset World Trade Center 7 på 6,5 sekunder den 11. september 2001?”, samt å forfølge dette elefantsporet til veis ende, er ganske enkelt ikke en radikal avis. Da Klassekampen viser seg å være så politisk feig og svak, og i likhet med NRK prøver å gjemme seg bak konformitet og stenografrollen, er det ingen grunn til å lese avisens øvrige politiske stoff som forutsetter at den offisielle versjonen av 11. september 2001 er korrekt.
Til KK: har dere pr. 2008 fortsatt ikke hørt om
WTC-7 og dens kollaps? Send meg en sjekk, så skal jeg fortelle
dere om denne bygningen!
Poenget er ikke at jeg i dag trenger hjelp av Klassekampen til å finne svaret på hvorfor WTC-7 kollapset. Poenget er at hvis man svikter i forståelsen av akkurat denne ENE begivenheten, så er alle de andre politiske analysene man står for like lite verdt som brukt dasspapir. En hvilken som helst normalt utrustet unge på 15 år kan, etter å studert saken 1-2 timer, konkludere at WTC-7 kollapset som resultat av en konvensjonell nedrivning, som må ha krevd minst to uker med forberedelser. Kollapsen hadde samtlige kjennetegn på å være en standardmessig konvensjonell nedrivning. Å trekke de nødvendige konklusjoner av dette elefantsporet er heller ikke uoverkommelig for en 15-åring, for ikke å snakke om en erfaren journalist.
For å være SIKKER på at KKs utenriksjournalist Peter M. Johansen ikke er fullstendig i svime om hva som skjedde den 11/9, sendte jeg ham et eksemplar av min egen bok, 11/9-dramaet: Kabalens strategiske sjakktrekk. Etter tre uker ba jeg om en respons. Jo, han var kommet halvveis, men kunne ikke si noe mer i farten. Nå har nærmere ett år gått, og KK og Johansen forsetter i beste NRK-stil: de kan ikke selv undersøke saken; de kan ikke selv konkludere noe som helst; ”undersøkende journalistikk” har plutselig blitt et fremmedord for dem; og å være stenografer for den offisielle versjonen er plutselig det eneste KK duger til. FY FAEN for en gjeng!
Antakelig etter et visst press fra 911-aktivister om ikke å ignorere 911-emnet fullstendig, kom KK på en genial idé! ”La oss ringe opp det nullet som er redaktør for foreningen Skepsis, denne fyren som har som sitt levebrød å forsvare det politiske og vitenskapelige Establishment mot alle konspirasjonsteorier.” Som sagt, så gjort. De ringer opp til nullet, som så skriver en forutsigelig kronikk på fem minutter der han psykoanalyserer og sosiologiserer dem som er opptatt av konspirasjoner. Nullet får muligens noen hundrelapper for jobben, eller i sin misjonsiver kan han ha gjort det gratis. KK-redaksjonen slår seg på brystet og sier kjekt til hverandre: ”Nå er vi jammen ferdig med den saken! Nå kan ingen komme og klage på vår 911-innsats.”
Dette er DRÅPEN som gjør at jeg nå sier farvel til Klassekampen.
Hei, Bjørgulv og Peter M.!
Som redaktør og utenrikskommentator for en politisk avis har dere et samfunnsansvar: dere skal bidra med undersøkende journalistikk og formidle sannheten. Har dere gått fullstendig fra forstanden? Selv om resten av media-verdenen, regjering og storting svikter, er dét INGEN unnskyldning for at også dere svikter. Tvert imot, det er NÅ vi trenger personer med integritet, mer enn noensinne. Dere har fått denne ENE sjansen i deres karriere til å spille helter, til å vise at det er salt, substans og baller i dere. Alt det andre dere skriver vil være betydningsløst hvis dere ikke tar denne utfordringen. Hvis dere ikke tar denne utfordringen, bør dere faktisk se dere om etter annet arbeid, så det blir litt mindre løgn og desinformasjon i media-verdenen.
Hvordan kan dere se dere i speilet hver dag, hvis dere fortsetter i jobben og som resten av de ryggesløse redaktører og journalister i Norge fortsetter å late som ingenting? Enten tar dere utfordringen, NÅ; eller så vil Norge faktisk være tjent med at dere hopper i sjøen. Det er ille nok at NRK har sviktet den norske befolkningen ved å legge seg ned i stenograf-posisjonen og spriker for Bush-regjeringen [artikkel i Le Monde].
Med vennlig hilsen, Rolf Kenneth Myhre
Etterspill:
I en epost-utveksling med Peter M. kommer det frem at hans ”ess” og tyngste argument for å avvise konspirasjonsteorier om 9/11 er to kronikker som ble skrevet av George Monbiot. Disse ble trykt i The Guardian i februar 2007, og oversatt og trykt i Klassekampen like etterpå. Dette er altså Peter M’s store bidrag til ”undersøkende journalistikk” i det som har snudd verden på hodet. Hva er så Monbiots store bidrag til ”undersøkende journalistikk”? Jo, han hadde sett filmen Loose Change (utg. 2) og var ikke særlig imponert! Med slike ”tungvektere” av journalister kan vi forstå bedre hvordan den offisielle versjonen har overlevd frem til nå.
Home
