11/9-dramaet: Kabalens strategiske sjakktrekk


 
Kap. 5:

Var 11/9-dramaet skjul for et neocon administrativt statskupp?

 

Vi skal her basere oss på Webster Griffin Tarpleys tolkninger av en rekke fakta om hvordan den 11/9 fortonte seg for president Bush. De fakta det her er snakk om, var å finne i masse­media i de første dagene etter den 11/9, men ble snart undertrykt og bortforklart. Tarpleys tolkning er at 11/9-dramaet var et administrativt stats­kupp fra en oligarkisk fraksjon for å tvinge igjennom en radikal ny innenriks- og utenrikspolitikk. For dem som godtar det insider-syn at USA hovedsakelig har hatt marionettpresidenter som lydig har tjent det skjulte oligar­kiet siden Woodrow Wilson ble president i 1913, kan man imidlertid spørre om det overhodet var behov for et administrativt statskupp? Bush-familien har jo gjennom tre generasjoner demonstrert sin vilje til å tjene the Establishment. Vise­president Dick Cheney har også vært en støttespiller for the Establishment. Poenget til Tarpley er i hvert fall at 911-regissørene krevde og tvang igjennom en umiddelbar politisk endring basert på et nytt verdens­bilde, som Bush og regjeringen kapitulerte for.

 

911-regissørenes betingelser til Bush var:

  • godta det nye verdensbildet der Osama bin Laden og hans al-Qaeda nettverk er skyldig i 911-terroren,
  • innled umiddelbart ”krigen mellom sivilisa­sjoner” ved å invadere Afghanistan,
  • innled umiddelbart trans­formasjonen av USA til en fascistisk-totalitær stat,

President Bush ga uttrykk for sin kapitulasjon, hvis han da overhodet hadde noen mot­forestillinger, i sin tale til nasjonen samme dag kl. 20:30.

 

To andre politiske insidere var tidligere ute enn Tarpley med å hevde at 911-terroren var et neocon-statskupp. Den ene av dem er Donn de Grand-Pre, pensjonert våpen­handler og oberst for US Army, som har skrevet en trilogi om kuppet. Serietittelen er Barbarians inside the Gates:

 

Legg merke til at bind 1 kom ut i januar 2000. Forfatteren forutså med andre ord at et statskupp ville komme, hvilket gir hans bøker ekstra tyngde. Like etter den 11/9 samlet han en rekke piloter og høytrangerte offiserer til et 72-timers symposium der de diskuterte hva som hadde skjedd. De var enige om at et statskupp hadde foregått, og en 24-siders rapport ble skrevet og sendt ut i 500 eksemplarer. Symposiet og rapporten ble imidlertid tiet i hjel i USA. Denne begivenheten dukket først opp som ”nyhet” i Portugal i 2003. Fra Portugal kom ”nyheten” omsider tilbake til USA da Alex Jones intervjuet Grand-Pre den 25. februar 2004 (her).

 

Den andre som tror at et neocon-statskupp skjedde, er den italienske politiske journalisten og forfatteren Maurizio Blondet, som allerede i 2002 kom ut med en bok som argumenterer for dette. Hans bøker har ikke blitt oversatt til engelsk. Vi skal nå i lys av denne hypotesen se på enkelte interessante og lite kjente fakta som relaterer seg til president Bush den 11/9.

 

Frem til den 11/9 hadde Bush tilbragt 40 % av tiden sin som president i en rekordlang ”sommer­­ferie”, så den 10. september 2001 befant han seg ved Colony Beach and Tennis Resort på Longboat Key, en koralløy utenfor Sarasota, Florida. Etter et aftensmåltid med sin bror Jeb (som var guvernør av Florida) og en gruppe politikere gikk han tidlig til sengs. Midt på natten mottok Secret Service, sikkerhetstjenesten rundt Bush, beskjed om at Bush’s liv var i umiddelbar fare. Bush sto opp kl. 06 neste morgen og forberedte sin vanlige joggetur. En bil med noen personer fra Midt-Østen svingte opp ved inngangspartiet til Colony. De fortalte Secret Service-vakten at de var et nyhetsteam fra et kringkastingsselskap og hadde en avtale med Bush om et intervju ved bassenget. Da de ikke kunne bekrefte denne avtalen, ble de avvist. To dager tidligere hadde den CIA-fiendlige general Ahmad Shah Massoud (1953-2001) blitt drept ved at et lignende ”nyhetsteam” hadde vist seg å være selvmordsbombere.

 


Ahmad Shah Massoud

 

På Bush’s dagsorden den 11/9 sto et PR-besøk til Emma E. Booker Elementary School i Sarasota, Florida. Kl. 09:03, samtidig med at også det andre tvillingtårnet (WTC-2) ble rammet av et flyvende objekt, satt Bush seg ned i et klasserom sammen med andreklassinger. Elevene hadde begynt å lese høyt fra en bok da Andrew Card, stabssjefen ved det Hvite hus, kom inn i rommet ca. 09:06 og hvisket Bush i øret: ”A second plane hit the South Tower. America is under attack.” Ved denne hendelsen burde Secret Service-staben ha bragt Bush til et trygt sted, enten Bush personlig var mentalt kapabel til å oppfatte det potensielle trusselbildet eller ikke. Utover formiddagen kommer flere eksempler på det Tarpley kaller ”sikkerhets­stripping”, dvs. en intensjonell fjerning av de ordinære sikkerhetsrutinene som beskytter presidenten. Det var en påfallende sikkerhetsstripping rundt John F. Kennedy den dagen han ble drept.

 


"A second plane hit the South..."
 

Bush svarte ikke på beskjeden fra Andrew Card. Han stilte heller ikke spørsmål. Bush bare satt der, passiv, som et Mona Lisa-mysterium man kan gruble over i århundreder. Vår tolk­ning er at Bush her avslørte sin rolle som marionettpresident, og som en marionettfigur i livet generelt. Han ble ikke valgt som president for verdens mektigste stat pga. fremragende admini­strative talenter og evnen til å integrere et utall komplekse perspektiver, men fordi han i likhet med Ronald Reagan og mange andre marionett­presidenter manglet visse evolusjonære kvaliteter, som gjorde at the Establishment kunne stole på at han ville bli et nyttig redskap for dem. Bush satt like passiv som den berømte Mona Lisa fordi han ventet på å bli fortalt hva han skulle gjøre. Den offisielle forklaringen er at han prøvde å gi inntrykk av ”styrke og ro”, men dette var ikke den rette tiden for å sminke imaget.

 


Bush venter på instrukser...
 

Mens USA tilsynelatende var under angrep, satt Bush på sin rumpe og hørte elevene lese høyt fra barneboken My Pet Goat (”Min yndlingsgeit”) til ca. 09:15. Bush gikk så til et privat rom der han konfererte med sine rådgivere, for så å kunngjøre kl. 09:30 at to fly hadde styrtet inn i World Trade Center i et tilsynelatende terroristangrep på USA. Han ble deretter ført til Sara­sota Airport, der president­­flyet Air Force One tok av umiddelbart etter at Bush, hans stab og et pressekorps hadde gått om bord kl. 09:56. Flyet var uten escorte av kampfly, hvilket det ikke er noen annen god forklaring på enn ytterligere ”sikkerhetsstripping”.

 


Air Force One
 

Mens Air Force One gjerne blir kalt ”Det flyvende Hvite Hus”, finnes et annet fly som blir kalt ”Det flyvende Pentagon”. Dette er den såkalte E-4B, en modifisert Boeing 747-200 med en karakteristisk lang­strakt kuppel bak cockpit’en. Flyet er hvitt med en blå horisontal stripe langs hele flyskroget. Flyets offisielle navn er National Emergency Airborne Command Post (NEACP), men kalles også for ”Dommedags­flyet” fordi dets rolle er beregnet for krise­situasjoner der landets sikkerhet står i fare. I slike situasjoner skal presidenten gå om bord i flyet, og flyet er bygget for å kunne fungere som landets øverste kommando­sentral. Flyet har verdens mest avanserte kommunikasjonsutstyr installert, beregnet for å kunne kommunisere med alle militære kommandoenheter verden over. Det skal finnes fire eksemplarer av flyet. Under normale forhold brukes flyet ofte av presidenten og av forsvarsministeren ved lengre reiser.

 


E-4B 

 

Rett før de eksplosive hendelsene ved Pentagon (09:32 – 09:37) sirklet en E-4B rundt det Hvite hus, hvilket ble fotografert av privatpersoner og filmet av CNN. Hendelsen ble nevnt i flere nyhetskanaler, for så å bli tiet i hjel. Pentagon benekter hendelsen. Man kan spørre hvorfor den amerikanske presidenten ikke ble plassert ombord i en E-4B, og hva en sirklende E-4B gjorde rundt det Hvite Hus. [Kilde: The 911 Mystery Plane, av Mark H. Gaffney (2007)].

 

Omtrent samtidig med at Air Force One tar av ved Sarasota Airport, mottar Secret Service-vaktene den neste drapstrusselen: ”Air Force One is next”. Pilot Mark Tillmann flyr i store sirkler den neste halvtimen. Ca. 10:30 mottas enda en drapstrussel, formidlet av visepresident Dick Cheney til Bush pr. telefon. Den anonyme beskjeden lød: ”Angel is next”. ”Angel” var kodeordet for Air Force One, hvilket betød at trusselmakerne i høyeste grad var insidere. Pilot Tillman endret da kurs og fløy i retning av Louisiana. Cheney kunne også fortelle Bush at Air Force One ikke kunne regne med escorte av kampfly før om 40-90 minutter. Man kan lure på om Cheney bare videre­formidlet trusselmakernes beskjeder, eller om han var deres representant. Ca. 10:55 mottas den fjerde trusselen på fem timer. Pilot Tillman advares av bakke­kontrollen om et nærmende fly som skal ha kurs rett mot dem. Till­mann responderer ved å trekke flyet høyere opp. På dette tidspunktet kan vi gå ut fra at Bush’s mavefølelse sier ham at han ikke lenger er så trygg og beskyttet som han som president burde være.

 


Cheney: "Angel is next"
 

Air Force One lander ved Barksdale Air Force Base i Louisiana ca. 11:45, for her har US Strategic Air Command en bunkers og kommandostasjon som den amerikanske presidenten kan føre krig fra hvis nødvendig. Her kom Bush med sin andre kunngjøring til nasjonen, som ble kringkastet over fjernsyn etter at han hadde forlatt basen. I denne kunngjøringen på 219 ord nevnes verken ”terrorister” eller ”terrorisme”, hvilket kan tolkes dithen at Bush har forstått at dette ikke er terrorisme i vanlig forstand. Bush virket nervøs og nølende under opplesningen. Bush sitter i telekonferanse med Cheney og andre de neste 90 minuttene. Bush vil gjerne dra tilbake til Washington, men det bestemmes at han skal dra til Offut Air Force Base nær Omaha Nebraska, som er hoved­senteret til US Strategic Command (STRAT­COM). Enda en trusselmelding kommer inn: et flyvende objekt i høy fart skal være på vei mot hans ranch i Crawford, Texas.

 


Bush taler til nasjonen fra Barksdale
 

Air Force One tar av kl. 13:30 og lander 14:50 ved Offut Air Force Base. Flere etasjer under jorden ligger ”krigs­rommet” der de øverst­komman­derende skal samles ved spente situasjoner som kan utvikle seg til atomkrig. Bush ble umiddelbart fraktet dit. Her holdt han en tele­konferanse med Cheney, nasjonal sikkerhetsrådgiver Rice, forsvars­minister Rumsfeld, CIA-sjef Tenet, samt andre. Tenet veileder Bush: ”Sir, I believe it is al-Qaeda. We’re doing the assessment, but it looks like, it feels like, it smells like al-Qaeda.” Det var denne kamelen Bush måtte svelge. James Bamford (2004) skriver at det hele minnet om en scene fra Dr. Strangelove (1964) eller Seven Days in May (1964). I begge disse filmene er det mer eller mindre psykotiske amerikanske generaler i hovedrollen, som enten prøver å utløse en kjerne­fysisk krig eller som planlegger et statskupp for hindre verdensfred.

 


Peter Sellers som en av galningene i Dr. Strangelove
 

Det er verdt å nevne at Warren Buffett, verdens andre eller tredje rikeste mann, holdt et ikke-publisert veldedighets­arrangement kl. 08 ved Offut Air Force Base akkurat denne dagen. Flere direktører som til daglig jobbet ved World Trade Center var invitert til dette arrange­mentet, hvilket kan ha reddet deres liv.

 

Bush forlot Offut med Air Force One ca. 16:30, og landet ved Andrews Air Force Base 18:34, denne gang eskortert av to F15-jagerfly og ett F16-jagerfly. Derfra ble han fraktet med helikopter til det Hvite hus, hvor han ankom litt før 19:00. Kl. 20:30 holdt Bush en fjernsyns­overført 5-minutters tale til nasjonen, hvor han på en måte varslet folket og verden om USAs kommende invasjon i Afghanistan:

 


”We will make no distinction between the terrorists
who committed these acts and those who harbor them”.

 

 

I denne talen har Bush fått tilbake sin selvsikre holdning, og fremmer med brask og bram den offisielle 911-myten som han siden har vært et talerør for.

 

Kl. 21:00 deltok Bush på et møte der alle medlemmene av National Security Council var samlet. CIA-direktør Tenet kunne fortelle Bush at al-Qaeda og Taliban i Afghanistan i all vesentlighet var ett og det samme. Bush hadde neppe noen spørsmål eller motforestillinger til slike uhyre enkle formler som han kunne memorere og forholde seg til når han senere skulle svare på intrikate spørsmål fra journalister etter en pressekonferanse. Bush var nok heller glad og oppstemt over at han fremdeles tilhørte ”det gode selskap”, og at han fortsatt kunne regne med å bli fortalt de kommende årene hva han skulle gjøre og si.

 


CIA-direktør Tenet:
"It smells like al-Qaeda... And, al-Qaeda = Taliban, you know!" 

 

President Bush ville gjerne sove i sin egen seng den natten, men fikk streng beskjed om at ved den minste trussel måtte han dra av sted til bunkersen. I et senere intervju fortalte Bush:

 

”And sure enough, we are in bed about 23:30, and I can hear a guy breathing quite heavily: ‘Mr. President, Mr. President! There’s an unidentified aircraft heading towards the White House!”

 

Det viste seg å være falsk alarm. Tarpley spør om denne trusselen kan ha vært et godnattkyss fra den usynlige regjeringen, en siste påminnelse til Bush om at hans liv ikke er verdt 1 US dollar hvis han skulle fravike deres kurs.

 


1 US dollar
 

Hendelsesforløpet den 11/9 kan tolkes dithen at 911-regissørene enten hadde planlagt å drepe president Bush som en integrert del av terrordramaet, eller at de i det minste holdt denne mulig­heten åpen alt etter hvordan dagen utviklet seg. Dick Cheney ville da ha tatt over som president. Da utfallet ble at Bush likevel fikk forsette i sitt presidentembete, sørget admini­strasjonen rundt Bush i ukene som kom for å undertrykke de mange truslene han hadde blitt utsatt for. Særlig 911-regissørenes kjennskap til det topphemmelige kodeordet ”Angel” for Air Force One ble bort­forklart og tilbakevist. Det konvensjonelle verdensbildet til MIHOP'erne – der det er presidenten og regjeringen som styrer landet, og hvor det således må være Bush og Cheney som var mesterhjernene bak 911-dramaet – har hindret en aner­kjennelse og tolkning av disse data.

 

* * *


Selv om det tok 911-bevegelsen ca. fem år å bli generelt overbevist om MIHOP, bør vi ikke forbauses over at de mest profesjonelle og kompetente etterretningstjenestene verden over trakk de riktige konklusjoner om hvem som sto bak 911-dramaet i dagene og ukene etter den 11/9. I hvilken grad de nasjonale etterretningstjenester informerer de presidenter og stats­ministre, regjerings- og parlamentsmedlemmer, som de ikke sympatiserer med, er et annet spørsmål.

 

Den 11/9 gikk Pentagon over til ”Defcon Delta”, som er det høyeste forberedelsesnivået som de kan aktivere før krig, og som ikke hadde blitt aktivert siden oktober 1973 da Kissinger ville hindre en sovjetisk intervensjon i Yom Kippur-krigen. Aktiveringen av ”Defcon Delta” ble naturligvis registrert av Forsvarsdepartementet i Russland, og president Vladimir Putin ble umiddel­bart underrettet. Putin var en av de første verdenslederne til å kontakte Bush. Offisielt ville Putin bare kondolere. Ifølge Tarpley måtte Putin forsikres om at ”Defcon Delta” ikke var relatert til Russland, og han måtte forstå at beslutningen om USAs kommende invasjon i Afghanistan (samt oppretting av militære baser i noen av nabostatene) ikke utgikk fra den sittende president og regjering, men fra neocon-kabalen som nå hadde tatt over. I det store geopolitiske sjakkspillet valgte Putin den strategi å godta dette midlertidige tilbakeslaget. Han ville dermed vinne tid, og han regnet med at USA bare ville svekke sitt politiske renommé og sin militære styrke gjennom deres krigsinnsats i Midt-Østen.

 


Putin: "Det var faen til dårlige nyheter"

 

Et evigvarende spørsmål og emne i alle internasjonale politiske konspirasjoner er: var jødene eller israelerne involvert? Her må vi skille mellom det å ha hatt forhåndskunnskap om 911-dramaet og det å ha hatt en operativ rolle i 911-dramaet. Forhåndskunnskap impliserer ikke en operativ rolle. Mye tyder på at den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad hadde forhåndskunnskap om 911-dramaet, som trolig ble gitt videre til israelere som jobbet i tvilling­­tårnene. Det er også en kjent sak at flere i neocon-klikken, særlig Richard Perle, er pro-Israel. Jeg har imidlertid ikke sett noen gode argumenter for at Mossad/Israel hadde en operativ rolle i 911-dramaet.

 


Ariel Sharon: "Bare forhåndskunnskap!"



Nye dokumenter i saken:

1) Peter Dale Scott fikk i september 2007 utgitt boken The Road to 9/11: Wealth, Empire, and the Future of America (hardcover), men det er visst først ifm. utgivelsen av paperback-versjonen i juli 2008 at boken tiltrekker seg oppmerksomhet. Peter Dale Scott (f. 1924) tok hovedgrad i politisk vitenskap i 1955, og fra 1960-tallet til han pensjonerte seg i 1994 var han professor i engelsk. Han er også poet og buddhist. Utdrag fra boken.

2) Ed Encho: 9/11: Cover for a Coup D’Etat? (27. mai 2008) [Diary entry, OpEdNews.Com]


 

Tilbake til:  Bokens innledning  //  Home